Terror som kampstrategi - terror i religionens navn

  Første del kan du lese her

Mørke midt på dagen - tortur i den gode saks tjeneste.

Waterboarding under Røde Khmer

I 1940 kom Arthur Koestlers “Darkness at noon” ut på engelsk. (På norsk: «Mørke midt på dagen» ) Boken fikk en enorm internasjonal virkningshistorie i kampen mot kommunistisk ideologi. Forfatteren gjør et intelligent forsøk på å forstå hvorfor folk som Bukharin og andre prominente kommunister kunne få seg til å avgi de utroligste tilståelser under «Moskva-prosessene» om sabotasjehandlinger de umulig kunne ha utført. Eks-kommunisten Koestlers forslag til forklaring på dette mysteriet var at de tiltalte ønsket å la tilståelsene være et siste lojalitetsbevis og offer i kampen for den kommunistiske bevegelse de hadde viet sitt liv til.

Personlig tror jeg forklaringen på de fleste tilståelsene var ganske enkel: Stalin-regimets mest brukte torturmetode var at man i lang tid berøvet fangene søvn, med lovnad om uforstyrret hvile bare man skrev under tilståelsen. Aleksander Solsjenitzyn har levert et uforglemmelig litterært vitnesbyrd om hvordan metoden opplevdes. Og Menachem Begin, Israels statsminister fra 1977 til 1982, har i sin bok «White nights: The story of av Prisoner in Russia» beskrevet hvordan han opplevde denne torturen, og hvordan folk skrev under på det utroligste for å kunne få sove.

Be this as it may: Begrepet  «darkness at noon» ble for mange en stående vending for tortur. Da en amerikansk krigsfange i Vietnam, James Stockdale, ønsket å signalisere at tortur ble brukt i fengselet, skrev han følgende til sin kone: «Vietnam is a hot country, but there’s darkness at noon.» Fangevokterne skjønte ikke hva han alluderte til og slapp brevet gjennom sensuren, men hans kone forstod budskapet.

Metoden ble ikke oppfunnet av kommunistene. Den ble brukt i senmiddelalderen som en av heksejaktens foretrukne metoder – tormentum insomniae ­. Men øvrige fagfolk innen feltet tortur avviste allerede den gang metoden som upålitelig.«American Bar Assosiation», en organisasjon for advokater i USA, beskrev metoden i en rapport fra 1930 som senere ble sitert i høyesterett: «Det har vært kjent siden 1500-tallet at deprivasjon av søvn er en høyst effektiv torturform som utvilsomt kan fremkalle alle mulige slags tilståelser en måtte ønske». Metoden var ulovlig fram til 2001. Av etiske grunner, og fordi de tilståelser den frembragte var verdiløse som informasjon betraktet, ettersom folk 'tilstod' hva som helst som de håpet kunne få torturistene til å holde opp.    

Under den kalde krigen ble det såkalte SERE-programmet [Survival, Evasion, Resistance and Escape] startet i USA. Særlig hadde de falske offisielle tilståelsene til 36 amerikanske piloter under Koreakrigen ført til at en ønsket å utdanne amerikanske piloter til å overleve, unngå og motstå den formen for tortur kommunistene brukte. Så man hadde forsøkt å gjenskape torturen i kontrollerte former slik at soldatene skulle være mentalt forberedt og til en viss grad immune mot hva som ventet dem hvis de ble tatt til fange. En av metodene som de amerikanske flyverne ble utsatt for var waterboarding

Og det var dette SERE-programmets kompetanse - ment for å stålsette piloter mot kommunistisk tortur - som ble brukt av CIA for å oppnå raske resultater i kampen mot terror. 

En av dem som har opplevd «darkness at noon» er republikanernes presidentkandidat i 2008, John McCain. Han var i likhet med James Stockdale tatt til fange av Vietcong under Vietnamkrigen og utsatt for tortur. McCain uttalte seg om temaet til New York Times, da flere av hans kolleger i det republikanske partiet hevdet at waterboarding ikke var å betrakte som tortur:
«De burde vite hva det er. Det er ingen komplisert prosedyre. Det er tortur». Under et valgkampmøte uttalte han: «Det ble oppfunnet av den spanske inkvisisjonen og det ble brukt av Pol Pot. Det blir nå brukt mot buddhistmunker av militærjuntaen i Burma». […] «Jeg vet hvor ond motstanderen er. Men dette handler om mer enn en forhørsteknikk. Fundamentalt sett handler det om hva slags nasjon USA er.»   

USA er så mangt. Det er et land hvor debatten kan virke skremmende emosjonell og anti-intellektuell i formen, der argumentasjon ofte blir byttet bort med patriotiske besvergelser og kritikk ofte forsøkes overdøvet av sentimentale lojalitetserklæringer og beskyldninger om manglende nasjonal holdning hos kritikerne, istedenfor motargumenter. Men USA har også en lang tradisjon av glimrende universiteter som utdanner kritiske medborgere. Og det finnes en vilje innen pressen til å få fram ubehagelige sannheter om den politikken som utøves. Den amerikanske grunnlovens ideal har vært «a govern by law, not by men»,  og landet har en forfatningspatriotisme som fortsatt er levende. 

Landet har også en lang og stolt tradisjon i kampen mot tortur. I selvstendighetskrigen mot Storbritannia lovet George Washington at amerikanerne skulle ensidig avstå fra bruk av tortur mot krigsfanger, og landet var en viktig pådriver for Genève-konvensjonens bestemmelser mot bruk av tortur – de signerte originaldokumentene ligger fortsatt forvart i en safe i State Departement. Dokumenter kan en oppbevare, men den ånd de ble skrevet i må enhver ny generasjon selv tilegne seg. 

Joda, vel og bra sier du kanskje. Men vi må skjønne at dette er helt spesielt, det er ikke snakk om vanlige krigsfanger, men terrorister. Og USA og Vesten er i krig med en fiende som ikke nekter seg noe, og som har til hensikt å ødelegge alt det vi oppfatter som umistelig ved vår samfunnsform. Jeg er ikke uenig i en slik beskrivelse. Men som Nietzsche påpekte: «Den som slåss mot monstre må vokte seg så han ikke selv blir et monster. Stirrer du for lenge ned i avgrunnen vil avgrunnen stirre tilbake på deg.» Vi kan ikke vinne over en slik fiende ved å kopiere terrorens lov. Terroren skiller ikke mellom skyldige og uskyldige, den viker ikke tilbake for grusomheter så lenge det kan tenkes å tjene sakens beste. Men det er nettopp dette som undergraver sakens moralske fundament, som gjør at en på lang sikt vil tape en krig som blir ført med slike midler. Fascismens form for antikommunisme mistet fullstendig sitt moralske fundament gjennom dens metoder og menneskeforakt, kommunismens totalitære praksis i kampen mot fascismen overgikk fienden i grusomheter – begge ideologiene mistet sin moralske legitimitet gjennom sin praksis.

Slik jeg ser det, står vi – de liberale demokratiene i vesten – overfor en mektig fiende. Men dette er ikke bare en kamp mot terrorister, det er en kamp mot terror, i begge betydninger av det engelske ordet. Det avgjørende i kampen mot terror er å isolere fienden moralsk. Det vil si at majoriteten i alle land klarer å oppfatte forskjellen mellom forbrytere som tyr til vold mot uskyldige, og et voldsmonopol som har legitimitet og slåss for borgernes rettssikkerhet og frihet fra frykt. I den politi-tekniske kampen for å avdekke og forhindre terrorhandlinger er det viktig at majoriteten av befolkningen blir myndighetenes medhjelpere. Men da må vi ikke stille oss slik at det blir vanskelig å få øye på den moralske kategoriforskjell mellom aktørene: myndigheter som er bundet av lov, og de som «hater vår frihet»og mener vi alle er kollektivt skyldige. Borgerne må kunne stole på at et tips til myndighetene om mistenkelig virksomhet ikke fører til at noen blir fløyet til et ukjent sted og utsatt for tortur. Tortur «virker» for å få fram tilståelser, men fungerer sjelden som metode for å få fram pålitelige fakta. Det er mange som har påpekt dette. 

En forfatter i USA som har skrevet en viktig bok om landets farlige ferd bort fra en sivilisert rettsstat er Jane Mayer. «The Dark Side: The Inside Story of How The War on Terror Turned into a War on American Ideals» heter den, og har solgt i store opplag. Den dokumenterer i detalj hva som skjedde med amerikansk politikk og opinion i kjølvannet av 9/11. En modig amerikansk patriot som øser av et utrolig reservoar av kunnskap og formidlingsevne. Kjøp hennes bok, og unn deg å høre et lengere intervju med henne. Det har du tid til.


Mye av det som boka skildrer i detalj er faktisk til å miste nattesøvnen av. Man skulle ønske at alt dette var et mørkt kapittel som nå er over. Da hadde det vært ille nok, men ikke noe jeg på død og liv syntes folk burde lese om. Eller jeg må skrive noe om. Det lyder sikkert patetisk å bruke slike ord, midt i strømmen av nyheter, bøker og artikler som du og jeg bare får med oss en brøkdel av. Men det finnes knapt noe journalistisk stoff om hennes bok på norsk. USAs bruk av tortur synes å ha mistet nyhetens interesse. Flere netter har jeg ligget våken og tenkt på det Mayer skriver om. For det er jo ikke over. Som om forbrytelsene hun beskriver og skjebnene hun gir stemme til var mitt ansvar. Kanskje er det det sånn det er.  





Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Så kom sommeren til slutt.

Nattlige vandringer under oppløpet til eksamen,  med foredrag på øret og med kamera på lommen. Og en gammel sang jeg hadde liggende. 

Et komplisert tabubrudd. Mitt forsøk på kneble debatten.

Mange har gjennom årene beskrevet Norge som et land bestående av passiv-aggressive flokkdyr, feige voktere av enigheten. Helt fra Ibsens dager har den aristokratiske forakt for det fantasiløse og feige massemennesket utgjort den mørke men kledelige billedbakgrunnen en kan utpensle sitt selvportrett på: Bildet av den modige opprører som taler den gemene hop midt imot. Se der, litt til venstre i bildet er det sannelig mulig å få øye på meg, jeg står sammen med denne vesle gruppen av modige sannsigere som omsider fikk sin anerkjennelse fordi de stod på sitt lenge nok, tro mot sine idealer. På 70-tallet var det å være anti-borgerlig så å si en borgerplikt. Var man dét, kunne det etter en viss fartstid vanke en virtuell borgerdådsmedalje
for lang og tro tjeneste. 

Den trege flokken må jo bite i gresset til sist, når den skjønner at det vi alltid sa alltid hadde vært rett. Den følger nølende etter hver gang vi dristige krysser tabugrensene, flytter gjerdepålene og utvider beiteområdet av sannheter den kan boltre seg i.

Denne "Whig-history"-rammefortellingen er nå med små justeringer overtatt av høyresiden, som med en blanding av sarkasme og klaustrofobi konstaterer at gårsdagens opprørere er blitt veletablerte folk innen media og skoleverk. Så hvis en kan smykke seg selv med å "drite i å være så forbannet politisk korrekt" og i likhet med 68'erne flokke seg bak den noe loslitte opprørsfanen, så trenger en  fortsatt ikke begrunne noe som helst av sine aversjoner og fobier. I tråd med hevdvunnen skikk holder det lenge at en er anti-establishment. 

Det vrimler stadig av modige unntaksmennesker som tar bladet fra munnen, og de snakker nesten i munnen på hverandre om hvor teite og konforme kneble-moralistene er som mener noe annet, og bare unntaksvis noe om hvorfor de selv mener som de gjør.

Hele settingen er ganske forstemmende, spør du meg. Man omtaler hverandre, snakker til hverandre, får tilsnakk. Men bare unntaksvis skjer det en tankeutveksling. Debatt forstås ofte som en anledning til iscenesettelse av seg selv, den gir klapp på skulderen fra følgere og sekundanter. Der fikk du jammen tatt rotta på han overlegne drittsekken. Jeg har lest Helge Krog og Sigurd Hoel, så jeg innbiller meg ikke at den polemiske praksis var mye bedre og sakligere før Facebooks dager. Den freudianske avsløringen av motpartens motiv er en øks som er blitt noe mindre kvass med åra, den biter ikke så godt lenger. Nå er den gjerne erstattet av økonomiske spillteorier som forklarer motpartens meninger som strategier for egeninteresse. Så det er fortsatt ingen grunn til å la seg forvirre av argumenter og fakta. 

Men er ikke meninger tross alt noe folk holder seg med enten fordi de tilhører en interessegruppe eller ønsker å skape et forestilt fellesskap som en kan føle tilhørighet til? Er det ikke sånn det er, har ikke avslørerne ofte rett? 

Kanskje det, men hvis en skal ha en offentlighet der ideer og forestillinger brytes - og ikke bare monologer i sandkassen - så må en nesten ta argumentene på alvor også, selv når en har mistanke om at andre grunner enn de saklige spiller en rolle. Folk kan jo ha rett, også når de har solid egeninteresse av å ha det. 

  En stor del av kommentariatet er veldig gode på å analysere folk og deres holdninger som om det var inventar-beskrivelser i et livsstilsmagasin; en mental hjemme hos-reportasje med utsnitt av det intellektuelle møblementet. Motstrategien blir å svare lekende og ironisk, slik at folk skjønner at en ikke er så enkelt møblert og ikke lar seg fange helt inn av betrakterens blikk og karakteristikker.Ta nå ikke mine meninger så bokstavelig da, jeg har forresten et helt annet møblement på hytta.

Det hører til unntakene at bærere av ulike meninger spør hverandre om hvorfor en tenker som en gjør. Tonen er brautende, selvfornøyd og innforstått. Det er som en slags skolegård eller kaserne, der default modus er sjikane og mer eller mindre velformulert sosial forakt. Jo, men er det ikke greit å kutte høflighetsfrasene og bare si det som det er - at dette sier du, men det viser jo bare at du er...  Er det ikke latterlig naivt å tro at folk faktisk inntar sine standpunkt helt uten strategiske sideblikk, men fordi de faktisk tror på det de selv sier? Er det ikke denne gjemmeleken og dette utenomsnakket som "rett fra levra"-stilen skjærer gjennom da?

Mulig det. Men det finnes fortsatt noen som forsøker å forstå noe, ikke bare oppnå noe. Noen tar fortsatt sjansen på å tenke høyt, hvilket ikke er det samme som å rope høyest. Det skjer fra tid til annen at noen gjør et ærlig forsøk på refleksjon. De inviterer oss til å følge dem, de gjør rede for hvorfor de endte opp i den posisjonen de inntar. En merker at noe står på spill, noe annet og viktigere enn prestisje eller selvhøytidelighet. En får inntrykk av at deres standpunkt forteller noe om hvem de er. At de vet det, men ikke prøver å rømme fra det. Men at det ikke er det viktigste. Det er skummelt, naturligvis. Uferdig, med løse ender og ting som ikke henger sammen. Men det er nå der en står i dag, uten å gjemme seg bak et skjold av ironiske dementi. Det innbyr til respekt, fordi det viser respekt for mottakeren som tenkende menneske. Og en kan få lyst til å spinne videre, komme med kompletterende og utfyllende perspektiv, ting som kanskje taler imot, men ikke nødvendigvis viser at samtalepartneren er sjofel eller uvitende.

Jeg vet utmerket at det er ulike sjangre, at vi ikke alltid trenger å være så saklige. Men det at jeg nå fremfører denne kritikken av en bestemt praksis må jo ikke nødvendigvis tilsi at jeg "ikke har forstått sosiale media" eller hvordan mediadramaturgien nå en gang funker. Kanskje er det nettopp det jeg har forstått, men sta vegrer meg mot å godta. Jeg foreslår altså at man oftere kan ta standpunkt og argumenter som om de var nettopp det, og ikke primært symptomer på noe annet. Det er jo viktigere å avsløre sviktende argumentasjon enn dårlige motiv hos argumentasjonens opphavsmann. Det er også et uttrykk for intellektuell latskap når en avfeier argumenter som strategisk posisjonering, kamuflasje og utenomsnakk. Da trenger en liksom ikke gå inn på det motparten sier. Men en lege kan f.eks. ha økonomisk egeninteresse i å advare mot kvakksalvere og svindlere – det dementerer likevel ikke hans faglige kritikk av metoder og medisiner uten fnugg av dokumentert virkning.  

I mye av den norske debatten står sinnelagsetikken fortsatt sterkt. Men nå gjelder det ikke om å smykke seg med gode motiver og edelt sinnelag lenger. Det er jo bra, da kan en kanskje diskutere sannsynlige konsekvenser av ulike syn i steden? Feilt svar. Det gjelder å være barnet som frekt og høyt sier at keiseren ikke har noen klær på, at du bare hevder det du gjør for å si at du er snill og vi er slemme. Avlørt. Vi er da ikke naive.   

Men finnes det noen tabuer igjen da som ikke for lengst er blitt skutt ned og flirt ut? Kanskje dette: I følge den retoriske praksisen mange bruker i Facebook-debatter, så er det noe henimot tabubrudd å hevde om en sak at et alternativ kan være mer riktig eller galt enn et annet. Hvis du f.eks. sier at det er moralsk galt å pusse politiet på folk hvis forbrytelse består i å være fattige, blir du straks avslørt som en som bare forsøker å si at du er et bedre menneske (mens du egentlig KNEBLER uønskede meninger gjennom din utidige moralisering). Jeg slår herved til lyd for et opphør av dette forbudet mot etisk refleksjon, fordi det i praksis fungerer som en tabuisering og et forbud mot en nødvendig debatt om hva som er riktig og galt å gjøre, eller hva slags holdninger som er ok å vise overfor andre mennesker.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Coming up for air

Coming up for air

The pain in my chest is worsening
I’m craving for oxygen
Thinking that no one can hear me
leaves shivers of panic and dread
Sometimes still waiting and hoping,
sometimes giving in to despair
It is hard to picture one breaking the surface
when you're stuck and getting nowhere.

I can see your boats from down under
like scattered toys in a sunny pool
I find it hard to belive I'll ever join you,
and that your shiny world is for me too.
I grope and stumble in darkness
dragged down by thoughts and fears
oh brothers leave me a rope to cling to
I’m coming up for air

Ivar Bakke