Fallokratisk, faktisk!

Finnes det eksempler på kulturradikalisme i dag? Vet ikke. Men her er et eksempel fra 1998.

Jørgen Lorentzen: Mannlighetens muligheter

Jørgen Lorentzen er litteraturviter og mannsforsker. Han er proppfull av teorier om det "falliske systemet" som truer med å forkrøple normalt utrustede menn. De blir feminine hysterikere av det, i følge mannlighetens bomvokterne. Feminismen på sin side, har tolket hysteriet som en kvinnelig reaksjon mot en "fallisk/kapitalistisk orden". Forfatteren mener at også menn er ofre for tåpelige mannsideal. (Kampen om offer-status er hard i våre dager) Så langt er det greit nok, som en tilføyelse til et større bilde. Men Lorentzen har lest sin Freud, og overtatt dennes ulykksalige trang til å tre greie symbolskjema over verdenslitteraturen. Han har valgt ut fire eksempler på mannsfigurer med utrygg kjønnsidentitet hos Hamsun, Garborg, Strindberg og Dostojevskij. Det skyldes muligens anmelderens kastraksjonsangst, men jeg synes dette tolknings-strevet tildekker mer enn det avdekker. 

Lorentzen later som om han leter i teksten etter mening. Det gjør han ikke, han har allerede gjort seg opp sin egen mening, og den gjenfinner han overalt i teksten, om nødvendig ved hjelp av noen pantersprang til assosiasjonsrekker. Det er ikke den tolkning som er for søkt til å styrke hans mistanke om at alt egentlig dreier seg om mannens penis, alt fra tårn til utgåtte sko. 

Lorentzen skriver kompetent om Freud og Kristevas teorier. Han er innimellom en dyktig formidler av romanenes handling og tematikk. Det er når han skal kople teori til tekst for å si noe om en truet mannlig ("fallisk-patriarkalsk") identitet at det skjærer seg. Ikke slik å forstå at de nevnte bøkene er uten tilknytningspunkter til et slikt perspektiv. Men det blir det vel mye kreativt tolkningsarbeid for å få teksten til å stemme med en gitt teori.Ingen av oss går forutsetningsløse i møte med en tekst. Men det kunne kanskje være en tanke å prøve å nærme seg den uten på forhånd å ha fullstendig bestemt seg for hva den handler om. Det er her overgrepet i psykologismen ligger overfor både tekst og mennesker: En har allerede en klar mening om hvilke drivkrefter som styrer menneskers liv og ytringer. Uansett hva den andre sier blir det omgjort til et sett av symptomer som bekrefter den forutgående teori. Den psykologiske roman stemmer, personene går opp, de kan nok si og gjøre mye som virker pussig for en naiv betrakter, men vi vet bedre, vi skjønner alltid hvorfor. 

Men kan Lorentzen si meg hvorfor det er så dypt utilfredsstillende å lese side opp og ned med derfor, og hvorfor blir hans svar nesten like lite opplysende som når en kikker på fasitsvar uten først å få se spørsmålene?Kanskje fordi de forfatterne han tar for seg i så liten grad selv kommer til orde, overdøvet som de blir av Lorentzens utmerkede teori - som for såvidt er interessant nok som delforklaring, men som blir groteskt reduksjonistisk i møte med storslagne polyfone dikterunivers av Hamsun og Dostojevskijs format. (Kanskje kan en skrive om Sigurd Hoel på det viset) 

På meg virker fortolkeren mer seksualfrustrert enn de han skriver om – fullstendig opphengt på å tolke alle ting i retning av symbol på peniser, kastrasjon o.a. teori-elementer. Jeg tror han tar feil. Det er neppe tilfeldig, det heller. Lorentzen har skrevet noe Hamsun kalte en «altså-bok», han har presset Hamsuns «Mysterier» ned på sin freudianske sofa. Den er ikke stor. 

Det er fristende å forestille seg Knut Hamsuns ironi i møte med en slik lesning:

 „En Hr Lorentzen har giordt mig den ære å la den vesle bog "Mysterier" passere giennem hans storslagne tolknings - maskinerie. Kanske var det tittelen som lokket ham dertil. Dette hans åndelige sagbruk er så avanceret i sin virkemaate at selv en sporvogntabell kunne komme ut i samme facon, påheftet de dypsindigste avsløringer. Død og plage ! - det var nu likevel slet ingen sporvogntabell, slik man hadde villet bilde oss in. Men efter Hr Lorentzens avsløringer gis der ei mysterier tilbake. Min bog var mig ret en gaade indtil Hr Lorentzen grep sin penn. Nu burde jeg kan hende ha takket ham."

Men dette blir også for reduksjonistisk, ser jeg. Boka har mer. Problemet er at jeg ikke tror på dens premisser, derfor hjelper det så lite med dens kloke og treffende sider. Det blir som å la en ateist anmelde en andaktsbok. Så du er herved advart fra en forutinntatt anmelder som freidig beskylder forfatteren for å være en forutinntatt og litt ideologisk opphengt leser. Lorentzen er en fengslende debattant. Og også en "skjev" og "urimelig" lesning kan være interessant for en selvstendig tenkende leser. Men da bør den helst utsi noe nytt. For meg blir boka en slags "på vei til kirken i dag" -andakt. Alt stemmer, uansett hva som skjedde på vei til kirken. "Det høres ut for å være et ekorn, men siden det er du som spør, var det vel Jesus", sa konfirmanten til presten. Nyere litteraturforskning har vist at det hele egentlig dreide seg om et fallos-symbol. Tenkte vi det ikke. Nei vi gjorde ikke det.

 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Er det fortsatt igjen noen av dere?

Johan Borgen

En gang for lenge siden kunne man være progressiv eller fremskrittsvennlig, uten gåseøyne, men gjerne med hornbriller. Og Dagbladet var, blant mye annet, en respektert og fryktet smaksdommer om hva som var progressivt og hva som var reaksjonært. (Dette var før flåtten invaderte landet og ga folk andre ting å tenke på). En av avisens mest feirede journalister var forfatteren Johan Borgen. I likhet med sin kollega Helge Krog var Johan Borgen en stor stilist, virtuos i å framstille sine utpekte opponenter som trangsynte, engstelige, autoritære, reaksjonære og hyklerske. Hvilket de jo ofte var, bevares. De som den gang var advokater for korporlig avstraffelse, sensur, tvang og kadaverdisiplin, seksualfiendtlighet og angst for det meste av livets gleder, framstår også i dag som usympatiske bærere av norsk kulturs mindre verneverdige sider. Mange av disse trekkene ved norsk kultur forsvant jo, litt etter litt, og selvbevisstheten hos de moralske seierherrene i kulturkampen ble etter hvert ganske fremtredende.

Under et møte arrangert av en skole et sted i Oslo en gang tidlig på 70-tallet oppstod følgende scene: Noen uttrykte sin bekymring over at det ikke var så lett å bibringe elevene så mye lærdom gjennom undervisningen, rett og slett fordi det var så vanskelig for læreren å få såpass ro i klasserommet at man kunne få med seg det som ble sagt. Elevene var jo ofte så udisiplinerte at man vanskelig... Som på et avtalt stikkord spretter Johan Borgen opp og stirrer på siste taler. «Jasså, så det er fremdeles noen igjen av dere!», snerrer han. Det er alt. Etter å ha avlevert denne dypsindigheten er det antakeligvis ikke mer å si til denne noksagten, og Borgen setter seg. Disiplin... bah.

Både Borgen og Krog var, som sagt, store stilister. Og de kritiserte mye som var kritikkverdig. Men noen store tenkere var ingen av dem. Deres antropologi var i mangt motsatsen til pietismens: Mennesket var ikke en fallen skapning som trengte å disiplinere sine tilbøyeligheter, det var nettopp den sosiale kontrollen som var hovedgrunnen til at vi ble forkrøblede, fryktsomme, feige og løgnaktige. Når den ble borte kunne vi utfolde oss naturlig. Når alle gårsdagens autoriteter var eliminert kunne barnet vokse ut fritt og selvstendig, og «la livet selv» få bestemme. (Ja, satirikeren Krog uttrykker seg faktisk så patetisk og ha-stemt) Blandingsforholdet i denne ideologiske cocktailen av Rousseau, Freud, Mead og Marx vekslet, men menneskebildet er på lang sikt optimistisk, bare en får fjernet tradisjonens hindre for fri menneskelig utfoldelse.

Hva skulle jeg ha sagt til Borgen hvis han hadde levd i dag? En halvhjertet takk for innsatsen, for det frihetsprosjektet kulturradikalismen var. Men ja, det er faktisk fortsatt ganske mange igjen av «dere», oss med et noe annet menneskesyn. Et mindre optimistisk kanskje. Vi tror at ingen kulturer overlever uten moralske tabu, sanksjoner mot uønsket adferd, og at selv om umoral aldri vil bli borte er det meningsfult å slåss mot den. Vi tror at voksne som utøver sin autoritet over barn ikke nødvendigvis er autoritære, bare bevisste over at det er de som er den voksne, og den makt og det ansvar de har i kraft av å være nettopp det. De lar det barnet de noen korte år har ansvar for få lov til å være barn, og tar noen av de avgjørelsene det tilkommer den voksne å gjøre på vegne av det. 

Og vi tror at en kultur som signaliserer nødvendigheten av å legge bånd på sitt eget begjær – enten det er etter makt, penger eller sex – ikke vitner om et forkrøblende menneskesyn, men om innsikt i menneskets natur. Og at noe av dette utgjør det som uten ironi kan kalles sivilisasjon, det som får mennesker til å opptre anstendig, og at alternativet til kollektiv fornuft og moralsk impulskontroll ikke er Adams paradis, men sivilisasjonssammenbruddet, barbariet der ingen tillit kan oppstå, der alle har nok med sin egen skjebne og ingen våger bry seg med andres.

De tette samfunn der alle bryr seg med hverandres privatliv er det ingen grunn til å idyllisere. Men det er en grøft på den andre siden av veien også. «Det skal nå ikke du bry deg med!» var det mobberne pleide å si hvis noen protesterte mot deres form for tidtrøyte. Mangt av hensynsløs adferd har sammensatte årsaker, og det er viktig å forstå mest mulig av et fenomen før vi kan felle noen dom. Jeg tror vi er blitt bedre til å leve med forskjeller enn før, og det er også et moralsk framskritt. Men å avstå fra å felle moralske dommer, ikke å bry seg med hva andre gjør, er ofte et taust samtykke til at den sterke har fritt spill med den svake. En side ved å ta ansvar er et politisk arbeid for å jevne ut forskjeller, gi materielle vilkår for et selvstendig og uavhengig anstendig liv. En annen side er å bidra til å skape et kulturelt medborgerskap ved selv å ta ansvar. Og da er det også viktig å vise folk såpass respekt og verdighet at man forventer gjensidighet, ikke resignerer til det som kalles «lower expectations». Å skape et noenlunde godt samfunn er en Sisyfos-jobb vi aldri blir ferdige med. Jobben er ikke å skape himmelrike på jord, men å forhindre at det blir et helvete.  

Theodore Dalrymple har skrevet en bok som heter «Our culture,what’s left of it». Den er en modig kritikers inntrengende analyse av aktuelle problem. Noen vil kanskje avfeie forfatteren med noen samtidsopportunistiske fraser om at vi ikke kan skru klokken tilbake og ikke skal idyllisere fortiden. Men det treffer ikke Dalrymples perspektiv eller prosjekt. Dalrymple peker på tendenser og problem som er aktuelle, og som truer verdier vi alle tar for gitt. Som lege i et fengsel han har førstehånds kjennskap til en tristesse som de fleste av oss lever beskyttet avstand fra. Han gjør dem til sitt problem, han bryr seg. Hans realisme konfronterer den rådende moralske laissez faire-kultur som forveksler tabubruddet med tegn på framskritt, og som lar angsten for å framstå som moralsk bornert bli den viktigste moralske rettesnor. Dalrys bok er på mange måter ubehagelig fordi den utfordrer oss. Men forfatteren gir meg på mange måter håp, han er min brors vokter, han bryr seg. Det er fortsatt noen igjen av dere.  

   

Sex, vold og angsten en bærer med seg på vei hjem

Jeg vet ikke om jeg har lest en bok fra en norsk forfatter som har rystet meg mer en denne. Den kom ut i 2001. Den er neppe blitt mindre aktuell med årene. Og den sier også noe om forskjellen mellom hengivenhet og frykt. En klok og modig bok. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Feminisme - hallo? Les omtalen og bøkene her.

 

Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.)
"Matriark" Gyldendal

Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.)

"Råtekst" Aschehoug.

Hva er intensjonen med disse antologiene ? Jeg er ikke sikker, men både "Matriark" og "Råtekst" er i alle fall lettlest, avvæpnende selvironisk, og i noen tilfeller tankevekkende lesning. Noen kvinnepolitiske manifester er de ikke, snarere et kondensert uttrykk for rådende tidsånd. Det er nesten alltid interessant å se hvordan folk beskriver sine liv. For en som har lest litt feministlitteratur er bruddene med tradisjonen iøynefallende.

I "Matriark" er det merkelig nok Ida Lou Larsen, som tilhører veterangenerasjonen, som klarest tematiserer motstanden mot demonisering av menn og den ensidige framstillingen av kvinnen som offer. Hun påpeker at norsk feminisme i for stor grad ble amerikansk preget. I stedet for kvinner kan (like godt som noen mann), fikk vi etterhvert kvinner er (de er offer, og de er bedre mennesker - fordi de er kvinner). Denne offer- og essens-tenkningen er nå helt fraværende.Det synes jeg er et nytt og oppløftende trekk.

To ting er særlig forstemmende ved disse tilstandsrapportene: Det altså stadig mange nok respektløse duster av noen mannfolk til å prege unge jenters opplevelse av seg selv som kvinne. Og: Den voldsomme rolle utseendet spiller, også for voksne kvinner. De synes å se seg selv kun gjennom den andres blikk.

Dagens 'store fortelling' er en amerikansk drøm: "Just do it !"   - alene. Denne ideologien som formidles gjennom reklame og populærkultur er så enerådende og allestedsnærværende at den framstår som selvsagt. Du har en frihet uten ansvar for andre   - og du kan ikke regne med hjelp fra noen. Det er naturligvis et ensomt prosjekt i lengden, og veiene tilbake til de universelle autoriteter og fastlagte liv er, heldigvis, stengt. Men vi er stadig sosiale vesen som forholder oss til De Andre.

Hvem bestemmer over oss ? Skal en dømme etter fikseringen på seksuelt konsum og eget ytre, så har reklamen, som man angivelig forholder seg "lekende" og "ironisk" overfor, en vanvittig stor innflytelse. Det var noe den baktalte 70-tallsfeminismen så og kjempet mot.

En ting har nesten alle bidragsyterne felles: opplevelsen av seg selv som stygg. Men noen behersker gamet. Kristin Næss oppgir Alexis som ideal. Og hvis det er feminisme, så er jeg antifeminist. Jeg opplever ikke den kalkulerende iscenesettingen av kjønn som feminisme, det er tvert imot en form for girlpower, gammel som  alle haugene, der bare de peneste vinner,  - så lenge det varer. Det er ingen strategi for frigjøring, det er en privat maktstrategi - hvilket ikke er det samme som feminisme i min bok. 

Det paradoksale hovedinntrykket er etter mitt syn følgende: Bøkene avspeiler en tidsånd, og forsterker den ved å henge opp et ekstremt ideal som alle kommer til kort overfor. Vi skal nemlig ha et strålende, variert og spennende yrke, ditto seksualliv, vi skal realisere alle våre drømmer, ikke la oss bremse av hensyn til noe eller noen, men maksimere vårt liv, leve nå. Samtidig er ingen valg endelige, alt er i prinsippet fortsatt åpent. Dette credo gjelder imidlertid alle, vi kan følgelig ikke kreve noen form for lojalitet fra andre. Alle er sin egen lykkes smed. Det synes som om frigjøringen fra det gale idealet om å tåle og tie er blitt erstattet av et frenetisk jag etter det optimale, en ideologi som innfører en kontrakts-tenkning mellom mennesker. Vi opprettholder våre relasjoner så lenge begge tjener på det. En må følgelig konstant streve for å være attraktiv og spennende, slik at en ikke blir byttet ut med en som er "ny og enda bedre".

For en middelaldrende grå familiefar vekker det ingen begeistring å lese om kvinner som - med eller uten ironisk distanse - skryter av å ha harvet over mange seksualpartnere. Det er tidvis en temmelig frustrert hedonisme som kommer til uttrykk i tekstene. Scruella de Ville skriver:

"- Men Scruella, vi trenger vel ikke ha sex hver gang vi møtes ?

-Hva faen er det du tror jeg holder på med da? ropte jeg. -Tror du jeg er her fordi jeg liker deg liksom ? " Scruella "lærer noe helt overraskende: Jeg er en av dem."

Og "dem", - det er en type mannfolk vi synes vi kjenner. Finnes det ikke bedre forbilder for dagens kvinner og menn?

Det er et snev av nedlatenhet som preger Hilde Charlotte Solheims omtale av de som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik".("Råtekst") 

Hva slags "overlevelsesbok" blir det for dem som skal lese tekster der deres liv framstår som en mørk kontrast til å lykkes her i verden. Samtidig har hun mye vettugt å si om å gå sin egen vei, mot strømmen. Cristina Smith-Erichsen (Matriark)lar en "venninne" framføre synspunkter og møter disse med motargumenter. Til sammen danner dialogen en spennende framstilling av et innviklet tema: I hvilken grad kan man snakke på vegne av sitt kjønn. Er det feminisme eller jappedamesak når vellykkede karrierekvinner med vaskehjelp feires som "sterke og flotte" idealer for dagens unge?

I "Råtekst" gir bidragene fra de lesbiske forfatterne interessante vinklinger på spørsmålet om hva samliv er - uansett kjønn. Og Nazneen Khans vakling mellom en muslimsk bakgrunn og vår materialistiske kultur gir interessante perspektiv på å bli dratt mellom lengselen etter tilhørighet og frihet. Brita Åse Klemetsen skriver om oppbruddet fra sin samiske bakgrunn og hennes egen, nye måte å være same på - i Oslo.

Mange av bidragene er modige i sin åpenhjertighet. Og mange er kokette og smarte i sin ironiske gjemsellek mellom ulike posisjoner. Da slipper en å stå for noe som helst, en trenger bare vise at en behersker dagens spilleregler. Det er naturligvis lettere å vite hva en vil hvis en kjemper mot et klart stengsel. Som mann er mitt hovedinntrykk at dette er en ny generasjon jenter som fortsatt slåss mot stengsler og fordommer, men som først og fremst strever med å finne ut hvem de er og hva de vil med sin frihet. Hva de forventer av menn er ikke godt å si, men det er visst en hel del.

Ivar Bakke

Et våpen mot vanen. Kåre Lunden:Brød, roser og blod

Kvinnehistoriske essay. Universitetsforlaget.

Man kan si mye om Kåre Lunden som forfatter og polemiker. Mange har gjort det. Men ingen har påstått at han er kjedelig. Og det er jo ingen dårlig attest, at en forfatter holder leserens interesse. Å agere «opprører» og ikke være «politisk korrekt» er jo ellers paradoksalt nok en av de få dyder nesten alle er enige om, så det er ikke nok til å fange interessen. Men Lunden skriver både medrivende og tankevekkende. Det er noe ved hans form som får mye av annen sakprosa til å virke både anemisk og støvete. Det er et personlig drag over språket som ikke gjør forsøk på å skjule seg bak andre autoriteter, det står og faller på sin egen overbevisningskraft. Hva mener han så ?

I en summarisk gjengivelse som en bokanmeldelse må bli, har jeg valgt noen smakebiter: «Kor langt er det i fleirtalet av kvinnene si interesse at kjønnsskiljet vert aksentuert som det viktige, i samfunnet og i historia ? Just her kan ein samanlikne med nasjonalhistoria og nasjonalismen. Den generelle premissen for nasjonalhistoria var at nasjonalskiljet var det viktigste for folk flest.(..)frå sosialistisk hald vart det hevda at nasjonalhistoria, mellom anna i skulen, tente til kamuflasje for det som var det viktige: klasseskiljet.»

Dette bryter naturligvis med den utbredde forestilling om at vi står sammen, på tvers av partiskiller i en felles kvinnelig forståelse og kamp. Hva denne forståelsen så går ut på (bortsett fra at kvinner er best) blir nødvendigvis vagt, ettersom enhver konkretisering av en politisk plattform ville tydeliggjøre motsetninger langs helt andre linjer enn mellom kjønnene. Lunden er «agrar-historikar», med vikingtid og middelalder som spesiale. Gjennom interessante sveip innom ulike epoker, gjennom aktstykker som beskriver , og i ett tilfelle er skrevet av kvinner, tydeliggjøres en del ting. En påstand som nok fortsatt vil vekke forargelse, men som vanskelig kan bortforklares, er denne: Det finnes gjennomgående og sterke motsetningen mellom kvinner, enten det er fra middelalderen eller vår egen tid. Det er en viktig forskjell mellom kjønnspatriotisme og arbeid for likestilling. Det siste er begrunnet ut fra en universell rettighetstenkning, en generell motstand mot sosial, økonomisk og etnisk diskriminering. Kjønnspatriotismen er noe annet, den finnes hos begge kjønn og lar seg utmerket forene med den groveste diskriminering. Men den kvinnelige utgaven opptrer altså av og til i rett så tekkelige gevanter.

Men hva skal det tjene til å knuse den vakre forestillingen om en universelt søsterskap, hvorfor pøse på med historiske eksempler på kvinnelig brutalitet og sanksjonering av urett og voldsbruk ? Kan vi ikke få lov til å tro på dette, nå som «arbeiderklassen» eller «det enkle livet på landet» har opphørt å eksistere som meningsbærende myter ? Ønsker Lunden oss tilbake til gårsdagens rollemønster ? I forordet heter det: «Den kvinnehistoria som skal tene interessene til dei fleste kvinnene, må få dei drastiske motsetnadene mellom kvinner fram, like u-klissent som tilfellet har vore lenge, i historia om menn.»

Eksemplene er mange på immunitet overfor politisk kritikk av kvinner med makt. Om noen år vil denne tilslørende offer-retorikken klinge så hult at selv menn har lov til å avvise den, uten å automatisk ble beskyldt for å være reaksjonære sjåvinister. Foreløpig er det tale om en temmelig ureflektert tidsånd, noe som ikke er blitt tydeliggjort som en (diskutabel) ide, noe som bare er sånn. En norsk skuespiller blir sitert i avisene for å ha påpekt at alle menn bærer på «et råskinn» inni seg. Det kan umulig komme som en nyhet for dem med et visst kjennskap til nær eller fjern historie. Det som hadde vært en sensasjon var om en representant for det kvinnelige jetsett hadde sagt noe tilsvarende om sitt eget kjønn; om hun hadde påpekt den viktige innsikt at alle mennesker potensielt er noen brutale råskinn. For det er en viktig innsikt dette, som er uomgjengelig for å kunne observere alle typer samfunn og deres maktforhold. Alt annet er en lett manipulerbar naivitet. Dette oppfatter jeg som Lundens hovedærende, og det har jeg ingen innvendinger mot.

Lunden hevder at Ibsens «Et dukkehjem» viser «mannlige» svakheter som de ofte er, og at det har vært et tilbakevendende tema innen mannlig litteratur. En tilsvarende «dommedag-med-seg-selv» fra kvinnelig hold er høyst uvanlig. Lunden hevder dette bunner i visse kvinnelige trekk, skapt av visse historiske årsaker. Jeg kan ikke se at denne påstanden blir overbevisende sannsynliggjort, selv om så og si enhver påstand om det spesifikt kvinnelige eller mannlige kan vente tankefulle nikk og talende eksempler. Vårt felles menneskelige repertoar er jo så stort. Det lyder kanskje både idealistisk og naivt, men er vi virkelig nødt til å sette opp slike definisjoner av hva det kvinnelige og mannlige består i ?

Lunden hevder at en kvinnehistorie som løsriver kvinnene fra resten av det samfunn de opererer i, er uhistorisk. Vår kjønnsidentitet er langt på vei en sosial konstruksjon, og må følgelig sees i sammenheng med øvrige trekk ved det samfunn og den epoke som studeres. Dette borger jo for at det ikke finnes noen kvinnelig eller mannlig essens, hinsides tid og rom. Lunden hevder at andre motsetninger er blitt opplevd som mer prekære enn den som hersker mellom kjønnene. I et visst mon har rollene fungert som en symbiose og arbeidsdeling som ikke ble oppfattet som undertrykkelse. Kvinnene hadde sine myndighetsområder hvor menn ikke hadde stort å si, og mye av «elendighetsforskningen» har undervurdert dette. Det faktum at bondeopprør har funnet sted innenfor primitive samfunn, men ikke kvinneopprør, indikerer dette. Javel, men forutsetter ikke dette argumentet en forestilling om at mennesker handler formålsrasjonelt i en kamp for egne interesser ? Er det virkelig så, ved nærmere ettertanke ? Vrimler det ikke av eksempler på at frustrasjoner over urett har tatt de mest irrasjonelle og selvdestruktive veier, at man bare unntaksvis retter harmen mot riktig adresse ? Hva skal vi f.eks si om tyske kvinners begeistring for Hitler, som prosentvis overgikk mennenes ? Men naturligvis har Lunden rett i at en urett som er erkjent oppleves som mer prekær enn en som ikke er oss bevisst. Men urett er det nå, åkkesom.

Presentasjonen av den amerikanske «antifeministen» Camille Paglia er interessant lesning, også for en som på de fleste punkter er dypt uenig. Lunden har stor sympati for hennes synspunkter, på grensen til kritikkløs omfavnelse. Hennes bruk av kjønnsstereotypier og biologiske innfallsvinkel på sitt tema møter bare delvise reservasjoner, ingen tungtveiende kritikk. Lunden er i sitt ess som formidler av historie fra vikingtid og middelalder. Hans refleksjoner og utlegninger påkaller interesse og motforestillinger. Språket stiller ingen krav til akademisk skolering, skrevet som det er av en professor med sans for godt norsk. Vi har egentlig oppmuntrende mange slike blant oss, selv om det bare finnes en Kåre Lunden. [les boka her]

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Distanse og verdighet.

 (Artikkel i Samtiden)

Dette blir vel en slags «dåres forsvarstale» fra en mannlig kritiker som ønsker å bli tatt alvorlig som kritiker. Det synes jeg ikke kritikerne blir i Janne Scheffels analyse av bokanmeldelser i dagspressen. ( «Kjønn i litteraturkritikk», hovedoppgave i sosiologi, 1996.) Hadde jeg vært ute etter å si noe sammenfattende om kvinners plass i det norske litterære systemet, ville jeg fokusert på vanetenkning og kulturelle etterslep. Det synes vel Scheffels at hun nettopp gjør, men jeg vil si at hun jager større vilt. Hun utvider perspektivet og setter litteraturkritikken inn i et velkjent mønster; en avspeiling av en generelt kvinnefiendtlig kultur.

For å få til dette kunststykket - å fremstille norske kvinner som et generelt sett misaktet kjønn - må en tolke all kritikk av kvinner som utslag av kvinnefiendtlighet. Og så må en ganske enkelt ignorere flommen av generelle, nedsettende karakteristikker om menn. Scheffels går aksiomatisk ut fra at norske kvinner lever i en kvinnefiendtlig kultur, og tolker sine tekster ut fra det.

Ser gjerne at en kvinnelig forsker empirisk etterprøver min hypotese: I dagens norske offentlighet er nedsettende karakteristikker av menn langt vanligere enn tilsvarende om kvinner. Tar en i tillegg med alle uttalelsene som fremhever positive egenskaper som essensielt «kvinnelige» - så blir det sant å si ikke stort å henge en positiv mannlig identitet på. I hovedsak blir «menn» og «mannlig» knyttet til negative stigma. Når verken kvinner eller menn vanligvis opplever dette som hårreisende urettferdig, er det trolig fordi kvinner pr. første, umiddelbare assosiasjon faller inn under gruppen offer. Først deretter vurderes hun ut fra alt det andre hun måtte være i kraft av yrkesrolle og personlige egenskaper. Dessuten er det jo svært usympatisk å ikke ta parti med den svakere part. Og dét vil så godt som alltid være kvinnen, i følge rådende vanetenkning. Men jeg deler altså ikke Scheffels grunnleggende virkelighetsbeskrivelse. Jeg hevder at i Norge, på 90-tallet, er «kvinners kulturelle kapital», langt større enn menns tilsvarende. Samtidig som kvinnen tilhører det gode kjønn, er hun helt uten ansvar for verdens beskaffenhet. Norske menn , derimot, må ofte svare for globale forekomster av krig og urett. 

Kvinnen som offer/gissel avtegner seg også i litteraturkritikken, i følge Scheffels. Til og med kvinnelige kritikere lar seg styre av herskende mannlige idealer om den gode roman. De kritiserer enkelte kvinnelige forfattere for å være opphengt i intimsfæren og å mangle evne til distanse og refleksjon. Sceffels tolker dette som at de underkaster seg en mannlig norm. Scheffels vurdering kan, ut fra et likestillings-perspektiv, tolkes som en reaksjonær vegring mot at kvinner skal ta sin del av ansvaret for verdenen utenfor intimsfæren. Et forsøk på å fryse fast et historisk betinget etterslep av mange kvinners praksis ved å re-definere det som «kvinners natur». Kvinner er nå en gang flinkest til å tenke på og prate om «den lille verdenen», så la intet skjevt være sagt om det. Det blir hennes budskap. Er dette kvinnefrigjøring ? Hva om en mann hadde sagt det samme ?

Det er lett å tolke Scheffels indignerte protest mot begrepet «venninnepludder» - som hun oppfatter som et kvinnefiendtlig begrep - som en slags advarsel til kritikere: Hvis en kvinnelig forfatter skriver privat, pratsomt og utflytende, - så si for all del ikke noe kritisk om det. Hun er jo kvinne. Til tross for Sceffelds innledningsvis noe mer nyanserte teoretiske plattform, blir det faktisk så ny-enkelt når hun gir seg til å kommentere sine «funn». Hun forholder seg moralsk som om den var sann, stereotypien om kvinners manglende evne til analytisk distanse og manglende interesse for samfunnsspørsmål. Deretter gjør hun dyd av dette, ettersom det jo dreier seg om «kvinners perspektiv» o.a. honnørord. Jeg tror mange kvinner føler seg noe ubekvem overfor en slik velment innsnevring av «hvad der interesserer damene», som det het i de illustrerte familiejournaler. Som mannlig kritiker har jeg den mest levende interesse for intimsfæren, og skjønner ikke helt hvorfor kritikk av svulstigheter og privat pludder skal utlegges som en kvinnefiendtlig avvisning av det personlige og intime som sådan.

Kritikk av intimitets-tyranniet.

Som kommunikativ maktstrategi er det en effektiv teknikk å stille sine følelsers ekthet og sine lidelsers gru i pant på at en har rett. Mannens eller kvinnens kritikk av føleriet blir i Sceffels analyse et bevis på at kvinner har rett: de er foraktet. En behøver ikke gå inn på kritikkens argumenter. Men ingen av våre sterke følelser, vår forakt eller kjærlighet, er «bare følelser». Selv det som tilsynelatende er ren affekt, er avhengig av tolkning av informasjon. Ofte når vi får vite mer, forstår vi plutselig hvordan den andre må ha oppfattet situasjonen, og våre følelser overfor vedkommende forandres. Dette gjelder også på makro-planet. Offentligheten er full av informasjon som skal underbygge fiendebilder, tolke handlinger og intensjoner i retning sympati eller forakt. Historien viser flere eksempler på at en dypt følt trussel har blitt blåst opp til vanvittige proporsjoner. I ettertid har tolkningsrammen blitt forandret, og indignasjonen har ofte fordunstet eller blitt rettet mot helt andre instanser. Eksempelvis ser de fleste med stor skepsis på senator Mc Carthys heksejakt på «uamerikanske elementer» - selv om vi i dag vet at KGB faktisk forsøkte å infiltrere en rekke miljøer. Kommunistisk infiltrasjon fantes, men den rettferdiggjør ikke Mc Carthyismen. Vold og undertrykkelse av kvinner finnes, men det rettferdiggjør ikke kollektiv forakt for menn. Det rettferdiggjør ikke en gang forestillingen om en allmen mannlig herskerrolle.

Det er faktisk viktig å etablere en kritisk, reflekterende distanse til egne følelser. Moralsk indignasjon svekker evnen til å øyne nyanser og kan ofte overdøve fornuftens appell til rimelige proporsjoner. Det er også viktig å ikke redusere en person til å bare bli en eksempel på et fenomen. Hvis vi benytter «mistankens hermeneutikk» overfor alle ytringer, dvs. tolker dem som speilinger og funksjoner av noe annet, noe «egentlig» og dypereliggende - da hører vi ikke etter hva den andre sier. Dette har relevans utover privatlivets sfære. Det angår også en forskers tolkning av sine funn og faren for å snuble mellom kvantitative og kvalitative størrelser. Statistikken over straffedømte negre er et «forskningsresultat» som ikke gir rett til begrunne en slags ide om «negroide trekk» , dvs. kvalitative, moralske artsegenskaper. Selv om en slik forskning distanserte seg fra en genetisk innfallsvinkel, vil de fleste avvise den som funksjonell rasisme. Kategoriene er altfor grovmaskede, gruppen er altfor sammensatt. 

Den samme velbegrunnede skepsis glimrer med sitt fravær når det gjelder forskning som befatter seg med kategorien kjønn. Det bilde en samfunnsforsker gir av verden kan godt være helt skjevt, til tross for at de fakta hun velger å fokusere på er både representative og lett dokumenterbare. Det kommer helt an på tolkningen av hennes funn.

Mitt anliggende er ikke her å delta i noe elendighetsmesterskap, hvor det gjelder å speilvende det tradisjonelle bildet av mannen som undertrykker og kvinnen som offer. Dette er ikke brøkregning. Den avmakt, underlegenhetsfølelse, tvil på egne krefter og verdi som er så utbredt hos menn, vitner ikke om en tilsvarende overlegen, maktfullkommen kvinnelig status. Trolig kan denne innsikten anvendes på begge kjønn.

Scheffels kan ha mye rett i sine beskrivelser av dagens situasjon. Kvinner skriver fortsatt i større grad enn menn fra intimsfæren. Private opplevelser blir av kritikere ofte bedømt ut fra en verdiskala hvor det er positivt hvis de har en overskridende tendens, dvs. at de peker ut over det gjenkjennelige og hverdagslige. Det er en litterær norm jeg slutter meg til. Spørsmålet er om dette ideal med noen nødvendighet uttrykker en kvinnefiendtlig holdning. Det blir til syvende og sist et spørsmål om hva vi venter oss av litteratur.

Finnes det ikke gode grunner for å fastholde et ideal om analytisk distanse og refleksjon omkring egne følelser? En skepsis overfor det dypt følte men lite reflekterte - finnes det ikke gode grunner for det? Eller for å ta litt i: Finnes det ikke gode historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis sentimental, selvmedlidende anti-intellektuallisme får prege menneskers tolkning av sin kollektive historie? Spørsmålene er retoriske. Jeg vil svare ja til dem, bl.a. fordi litteratur ikke bare er tidtrøyte, men gjenspeiler og bidrar til forståelsen av verden rundt oss.

Denne skepsisen overfor kollektive manifestasjoner av «hellig vrede» er verken spesielt mannlig eller original. Den er formet av en historisk hukommelse av tidligere mislykkede politiske prosjekt, hvor en elite fører ordet på vegne av de svake og hjelpeløse. Eksempelvis: Er det meningsfullt å si at «arbeiderklassen tar makten»? Hvem snakker her på vegne av hvem? Hva betyr det at «kvinnelige verdier» skal styre verden ? Hvilke kvinner, hvilke verdier og interesser ? Hva vil det si at «kvinner står nærmere livet »? Hvis en ønsker kvinnefrigjøring, dvs at kvinner skal slippe frem i hele samfunnslivet, så må det etter mitt skjønn være i likestillingens ånd å forholde seg like usentimentalt kritisk overfor kvinner med makt som vi gjør overfor maktens menn. At de faktisk regjerende låner navn og legitimitet fra de svake, det lar vi oss vel ikke lure av enda en gang, - eller?

«Kvinner kan bli litt for navlebeskuende og overintime hvis de ikke passer seg. Derfor er det grunn til belønning og god omtale når de er mer nøkterne. Ordet «nøktern» brukes ikke om noen av de mannlige forfatterne. Det tas for gitt at de er det, man trenger ikke å kommentere deres saklighet.» - skriver Scheffels i sin studie.

Det er fristende å spekulere i hvorfor det evt. er slik, men uansett kan en kritiker ikke ignorere det rent litterært, håndtverksmessig motiverte ideal om å snakke med små bokstaver hvis en ønsker å formidle de store følelser.

Det har med ønsket om å nå fram til leseren å bestille. Den patos som leseren blir grepet av, bør være en patos hun selv dikter inn i romanuniversets skjebner. Forfatterens egne hulk blir her svært forstyrrende, uansett kjønn. De fleste lesere forholder seg nøkternt observerende overfor en forfatter som blir sentimental på egne vegne. Og det var jo ikke meningen?

Jeg undres på om sosiologen Janne Scheffels er uenig i dette litterære ideal. Hvis hun jevnlig leser anmeldelser, vil hun finne at mange anmeldere (av begge kjønn) stiller de samme krav når det gjelder bøker som befatter seg med makro-historiske skildringer. «Nøktern» og «lavmælt» er nøkkelbegreper i rosende anmeldelser av bøker som omhandler krigens redsler. «Less is more», heter det. Jeg mener altså det er en feilslutning å tolke dette nøkternhets- idealet som strukturelt kvinnefiendtlig, eller avvisende overfor intimsfæren. Det er ikke temaet, det er måten, som her er avgjørende. Men også tema kan stundom oppleves som passé, av både kvinner og menn. Jeg tror f.eks at romaner fra intim-sfæren i dag har bedre konjunkturer enn bredt anlagte samfunns-skildringer med politisk tendens. Aversjonen mot det Hamsun kalte «altså-bøker» rammer også feministiske forfattere. Slikt går i bølger, vi vil gjerne ha noe nytt, innimellom det kjente. Det rammer også gode bøker.

Til sist en liten visitt innenfor mediafenomenet Aleksander Brenning. 

De fleste mannlige anmeldere som leste denne boka var svært forbeholdene. Flere ut fra et ideologi-kritisk ståsted. Men som Scheffels annetsteds påpeker: Det gjelder om å bli sett av de riktige og viktige. Hun leser to positive anmeldelser, i Dagbladet og Klassekampen, og trekker vidtgående og generelle slutninger omkring «mannlige» lesemåter. De to eneste begeistrede anmeldelsene danner utgangspunkt for vurderingen av 60 % av kritikerlauget. Dette er slett omgang med empiri. Hun siterer også Aftenpostens kvinnelige anmelder, som i sin politisk korrekte og likevel plumpe vulgaritet hevdet at dette var boken som viste hvordan menn «egentlig» var. Javel. At Janne Scheffels velger å referere uttalelsen uten å problematisere den, viser kanskje hvor lavt kampen mot stereotypier er prioritert innenfor den feministiske fløy hun tilhører. Å sloss mot slike grove negative generaliseringer oppfatter jeg som min plikt, også som kritiker. De som forteller oss hvem vi er, er ikke maktesløse, de påvirker vår selvforståelse, de sitter med definisjonsmakten. Kjønnspatriotisme blir ikke progressivt selv om det fremføres av kvinner. De som utbrer denslags sjåvinisme bør bli kritisert og angrepet. Som om de vare menn.

At jeg som anmelder og leser også er influert av variabelen kjønn - det innrømmer jeg glatt. Konstruerte, samfunnsskapte størrelser som nasjon, klasse og kjønn, lar seg ikke trylle bort ved å påpeke at de er menneskeskapte. Men hva det vil si å være f.eks norsk, kvinne, mann, osv. - det er gjenstand for forhandlinger. Ingar Skredes kvinnelige konsulent fikk store problemer da hun oppdaget at skildringene av kvinnelig seksualitet var skrevet av en mann. Det kunne ikke være slik, en mann kunne ikke ha skrevet dette. Det er vel noe av den samme forvirringen som en viss type nasjonalister opplever når en nordmann med sort hud står på seierspallen. Det er hyggelig, men det stemmer ikke helt med skjema. Spørsmålet er bare hvor en vil sette fokus - på det allmene, det en har felles, - eller det som en tror utgjør uoverstigelige skiller.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kritikk av livmorfeminismen

Mange kvinner og menn føler seg lettet over at 70-tallsfeminismens idealer synes passé. Nå skal vi endelig igjen "få lov til" å akseptere at det er forskjell mellom kjønnene. Kvinner skal igjen få dyrke sin kvinnelighet, sies det. Men hva betyr det?

Den svenske forfatteren Nina Bjørk leverer en rekke høyst betimelige påminnelser i sin bok "Under det rosa teppet". Hun dissekerer herskende forestillinger med en forstandskraft og elán som gjør det morsomt å lese. Noen vil kanskje bli skuffet over innholdet. De kjønnsroller hun angriper er en del av vår identitet. Vi er altså ikke gode nok? Er det ikke for vanskelig å skulle blåse i hva som står skrevet i vårt kjønns-rollehefte, nesten som å spille teater uten manus?

Bjørk er ingen naiv dyrker av den "naturlige" kvinne som kaster kulturens ubehagelige maske. Men hun ønsker seg en kulturelt overført ideal hvor kjønn blir en underordnet størrelse, der en blir vurdert individuelt, og ikke ut fra rase eller kjønn. Hun minner oss om at kvinne er noe en blir; det som framstilles som "kvinnelige egenskaper", er tillærte ferdigheter, overført i en bestemt kulturell sammenheng. Våre masker og rollespill er altså ikke et bevis for biologisk naturlige egenskaper. De er kulturens overførte normer og konvensjoner som forteller oss hva det vil si å være kvinne, mann – menneske. Det rolleheftet kan skrives om.



De som ønsker å opprettholde dagens situasjon, er alltid raske med å stemple avvikende oppfatninger som ideologi. Deres egne standpunkt, derimot, er naturlige og selvinnlysende, basert på "sunn fornuft". Uttrykket "common sence" passer bedre her; det som alle vet og følgelig ikke behøver argumentere for. (Slik alle en gang ved selvsyn forvisset seg om at jorden var flat) Alle kan jo se at jenter er mer opptatt av utseende, eller at gutter er mer aggressive. Dessuten har jo forsknings-resultat påvist forskjeller mellom menn og kvinners hjerne. Menn er målbevisste logikere, - kvinner, derimot, tenker på mange ting på en gang, hevdes det. De er de fødte omsorgspersoner og noen kløppere til kommunikasjon. (Det er derfor de skal hjelpe menn til å bli hele mennesker som slutter med slike barnsligheter som krig og vold)  Biologiske argument blir fremført i dag, som for hundre år siden. Og slik folk flest i forrige århundre visste at kvinner var uegnet for politikk, vet dagens sunne fornuft at de nettopp på grunn av sine kvinnelige egenskaper bør få styre en verden som er skakkjørt av "middelaldrende menn". 

Fra filmen "Thelma & Louise" 1991

Men hvis det er slik at disse styrende menn er biologisk programmerte, slik en flokk sjimpanse- hanner er det, da er barbariet uvegerlig et faktum, da lever vi i den kapitalistiske jungelen. Det gjenstår bare for kvinnene å finne seg en sterk beskytter – eller å gjøre som kvinneheltene Thelma og Luise; slå mannen i hjel. 

Å slåss mot kultur og tradisjon er vanskelig, men mulig. Å slåss mot Naturens Orden, er dumt og fåfengt. Naturen behøver ingen begrunnelse. Derfor maskerer politiske ideologer ofte sin ideologi som natur. Bjørk bestrider ikke forsknings-resultat, men hun viser hvor ideologisk ladet tolkningen av dem er.

Det kan godt være at det finnes en statistisk påvisbar forskjell mellom gutter og jenters biologiske utrustning, utover den åpenbart synlige. Men spørsmålet om hvordan vi oppfatter naturen, er alltid et kulturelt spørsmål. Mennesket bestemmer selv hvilke sider av pattedyrs instinkt- styrte adferd som bør overføres til menneskelivet. Vi kan ikke løpe fra ansvaret ved våre moralske valg ved å henvise til at sånn og slik er det i dyreverdenen, og mennesket er et pattedyr. I så fall gjentar vi tankeløst en teori som legitimerte fascismen. Naturen er indifferent overfor andres lidelse. En kan bare argumentere moralfilosofisk for hvordan mennesker bør leve, om dette sier vitenskapen og naturen ingen ting. Å presentere verdistandpunkt som forskningsresultater er buktalerkunst.

Mye kvinneforskning har i praksis bidratt til å hamre inn forestillinger om en mannlig og kvinnelig essens. Kampen for likestilling er avblåst, i stedet får dagens kvinner vite at alt det kvinner gjør og er, er det gode, bare de er seg selv, dvs. ikke blir som menn. Feiringen av irrasjonalitet som en særegen kvinnelig intuisjon, gjør at en kan tildele seg det privilegium å handle uten å begrunne/rettferdiggjøre sine valg. Det er blitt "progressivt" å oppgi fornuftens krav til begrunnelse og konsistens. Det er angivelig så kvinnelig. Dagens elendighet beskrives som en følge av en "mannlig logosentrisk rasjonalitet" – det kvinnelige ligger i alt det som vesten tilsynelatende fornekter. Kvinnen blir et ikon og en utopi, en bærer av alle dyder, det perfekte offer. Det blir muligens både selvbevissthet og identitet av slikt. Men er dette en strategi for frigjøring og myndiggjøring av mennesker?

Hva som er "naturlig" har variert gjennom tidene. Det mest naturlige for oss, er den kulturen vi er vokset inn i. Dens selvsagte forestillinger oppleves som truet når Den Fremmede gjennom sin væremåte viser oss at det går an å leve og tenke annerledes. Slik sett er rettighets-feminismen fortsatt en ubehagelig utfordring, med sitt utgangspunkt i et ikke- realisert ideal. Nina Bjørk er en rettighets-feminist i Simone de Beavoirs tradisjon. Hun mener at det i prinsippet skal ligge åpent for oss selv å velge hvem vi skal bli. Samtidig ser hun klart at den forrige generasjons feminister betalte en høy pris for sitt frihetsprosjekt: De befant seg i et sosialt vakuum som ikke anerkjente dem som kvinner. Fordi kjønn fortsatt er en viktig del av vår identitet, blir det er enklest å falle tilbake til gårsdagens rollemodeller. Ukebladene gjør dyd av dette, det er så velsignet dristig å "endelig få tenke på seg selv" – dvs. pleie sin kropp slik at den blir "naturlig kvinnelig". Naturens naturlige kvinnelighet holder nemlig ikke mål, for å bli skikkelig naturlig må en fjerne naturlig hår på ben og armer, trimme og smøre, pleie og stelle. Å være naturlig er, som Oscar Wilde sa, en veldig anstrengende stilling å posere i.


"Jeg tror ikke at den beste strategien for å kritisere motepressens kvinnebilde er å hevde at det undertrykker den sanne kvinnen. […] Vi bør ikke imøtegå livmorfeministene utelukkende ved å si at de tar feil, men også ved å vise at det de presenterer er en ideologi."

En må m.a.o. tvinge dem til å begrunne sine moralske forestillinger.

"Når jeg sier at menn og kvinner faktisk kan være mennesker, individer, er ikke det en absolutt sannhet – også det er en ideologi, men det er en ideologi som jeg tror fører til en større frigjøring fra reduserende kjønnsidentiteter."

Jeg velger å fokusere på dette ene, da det er forfatterens mest sentrale poeng. Blindheten for menns erfaringer med kvinners makt og det typisk øvre middelklasse-perspektivet ved boka, lar jeg ligge. Man(n) får kanskje si seg fornøyd.

Ivar Bakke
  Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





(anmeldelse av Nina Bjørk: "Under det rosa teppet – et blikk på 90-tallets feminisme"Gyldendal 1998)

Les boka online her