*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 3. mai 2012

Senskader av hat




”Denne gongen satsar Hans Rotmo på det politisk ukorrekte, og særleg går det ut over bøndene”. Jeg stusser litt over ingressen i intervjuet.(Dag og Tid”24.8.2000). Kan det tenkes noe mer politisk korrekt enn å mobbe bønder? Med interesse leser jeg hva den gamle kretsmester i bygdenostalgi har å si om dagens bønder i sitt nye skuespill. Det er visst ikke mye godt. Men som erfaren veteran fra AKPs kulturbrigade minner Rotmo oss om at en må  knuse noen egg for å lage en omelett. Fra Rotmos side er stykket ”Bønder i solnedgang – senskader av trygd” ikke ondsinnet ment, og han venter seg latter fra publikum. Ja naturligvis, bønder er et gammelt og ukontroversielt objekt for latter. Sjefen for Trøndelag Teater lo angivelig så hun holdt på å tisse seg ut. Men dette er ikke bare morro, - ”ved sida av det artige finst det ein meir alvorleg tematikk.”

Det kan en nok si, og i intervjuet streifer Rotmo flere store tema med albuen. Hans sterke engasjement er uplettet av kompliserende kunnskap eller sans for nyanser. Rotmo har gjennom år servert sentimentale idealiseringer av den gode gamle bygda, selv bor han i Trondheim. Han tror det blir lenge før Senterungdommen få interesse for stoffet, de ”ligger 25 år etter”. Rotmo må vel sies å ligge bortimot fjorten dager forut for sin tid. Nå er det er slutt på bygdenostalgien;  skurke- og heltegalleriet er revidert i takt med tidens krav. Med trendy liberallistisk tonefall sier han at heller ikke symfoniorkester ”lever av sin egen innsats”.  Men han står fortsatt på småbrukarlinja – ”et billigere jordbruk med mindre fortjeneste og lavere utgifter”. Denne proletariatets salmedikter og småkårsfolks venn har selv en bolig i Spania og Trondheim, og et småbruk i nærheten av Selbu. Bøndene skal nøye seg med et småbruk, ventelig.
                
               ”Men du som har evner, du som kom fram,
                     du veit det så vel, det er inga skam
                     å bøye seg djupt på dørstokk og tram
                        - i fjorten daer om sammarn”

- som Alf Prøysen sa. Rotmo vil at flere skal arbeide på små gårdsbruk med lav mekaniseringsgrad, en livsform han selv ikke rører med en finger. Det er den gamle visa om det lykkelige, enkle liv på landet, den som en helst synger for andre.  Og samtidig  som han klager over alt for store overføringer til bøndene, beklager han nedleggingen av meieri og slakteri. Bøndene er en skuffelse; de prioriterer teknikk framfor å subsidiere arbeidsplasser i næringsmiddel-industrien, dessuten ødelegger de kulturlandskapet og ”skal ha penger fra andre folk, straks det byr seg et høve”.



Teknifiseringen av jordbruk og foredlingsindustri blir tilskyndet av to forhold; norsk arbeidskrafts høye lønnsnivå, samt bønders ønske om å fjerne tungt manuelt arbeid. Dette er strukturelle mekanismer som preger verdensøkonomien, de burde være synlige for en garvet marxist som Rotmo. Hvilke alternativer gir dette for norsk bondenæring? En kan hevde at bønder - i motsetning til industriarbeidere og andre hederlige slitere – skal ha en radikalt dårligere levestandard enn andre nordmenn, de skal være fornøyde med det lovpriste enkle liv på landet. Det er prinsipielt det samme Høyre-standpunkt som 30-åras overklasse anla overfor nye grupper som ønsket en anstendig lønn for sitt arbeide – bl.a. mente industrieiere og storbønder dette. Å late som om norsk jordbruksnæring skal kunne konkurrere med fattige landarbeidere i f.eks Spania samtidig som bøndene skal  beholde  en norsk levestandard – det er enten dumt eller frekt. Aftenposten foreslo en gang å la fattige østeuropeere  overta norske gårder som slet med dårlig økonomi. Da ble det fortsatt liv på bygdene (og da slapp en dette maset om lønnsnivå). Uansett: Skal vi ha en norsk bondenæring som ikke er en sosial pariakaste, så må denne skjermes via overføringer.

En kan selvfølgelig mene at globalisering med matvarehandel er en fin ting; la fattigfolk under andre himmelstrøk ta seg av grovarbeidet. Dette standpunktet er i det minste logisk konsistent, og seiler for tiden under bekvemmelighetsflagget ”solidaritet med fattige land”. (hepp) Riktignok sysselsetter norsk turistnæring like mange som bøndene, og denne næringens forutsetter et kulturlandskap. Men det er visstnok ikke så ”naturlig” som det en gang var, i følge de siste dagers miljøbevisste. Så da får en kanskje heller la det gro igjen.

Det jeg ikke riktig skjønner, er hvordan Rotmo kan slåss for et billigere jordbruk, samtidig som det skal bli flere bønder på små enheter. Skal alle bønder være offentlig ansatte (100% lønns- subsidiert) med småbruk på si, eller skal de være en slags munkeorden som gir avkall på denne verdens goder? Hvem skal betale merkostnaden ved norsk infrastruktur og lønnsnivå ? Bøndene alene ?  Skal vi ha det slik en fransk journalist beskrev det i 94, etter et sjokkartet møte med en norsk bonde med mobiltelefon: I Frankrike lever normale bønder i landsbyer der det er én telefon. 


Rotmo mener ”det kanskje hadde vært best for kulturlandskapet om bonden ikke hadde vært der.” Vi ødelegger ”den  økologiske harmonien”.  Kultur- landskap er pr definisjon intervenering i naturens orden. Et ”naturlig kulturlandskap” er et begrep på høyde med ”dansk fjellsmør”. En annen ex-AKPer, Egil Ulateig,  uttalte i et Dagblad-intervju at det var ”bonden i meg” som fikk ham til å sympatisere med Kambodias redselsregime. Pol Pot hadde hyllet bonden. Hørt sånt vås. Pol Pots visjoner om det ”naturlige liv på landet” er en sentimental, urban drøm, formulert da han studerte ved Ecole d'ingénieur généraliste Informatique & technologies du numérique i Paris. Så ofte ser en at sentimentaliteten er brutalitetens forside, og drømmen om den pastorale idyll blir til et mareritt. Uansett: Naturen er indifferent overfor lidelse og død. Bønder vet inderlig vel at naturen byr på motstand, dersom en vil skape et anstendig liv for dyr og mennesker. Kultur og sivilisasjon står i en viss grad i motsetning til naturens harde orden.

Hans Rotmo snakker om det enorme bondehatet som finnes i hele Vest-Europa. Hans analyse ligner den konvensjonelle logikk som Aftenposten presterte etter krystallnattens jødehets: En må gå ut fra at det foreligger saklige grunner for at noen blir forhatt, et folk blir jo ikke forfulgt for ingen ting. ”Den mentale effekten av å være en skjermet næring interesserer meg” sier Rotmo. Kanskje en annen forfatter kunne gripe tak i den mentale effekten av å være forhatt? Det utspiller seg et stille drama i dagens Bygde-Norge. Vi skal visst bort, hele taperkongressen av primitive, sjåvinistiske  ungkarsbønder og fremmedhatere. Ja for det er jo det vi egentlig er i følge det nye, ”kritiske” talekoret.  Ikke en kjeft tar oss i forsvar  (eller for å være presis: én kjeft tar oss i forsvar, Ingebrigt Steen Jensen). Ja, jeg vet. Dette innlegget ble fornærmet og uelegant. ”Rotmo har truffet et ømt punkt” i følge gjeldende lommepsykologi. Vi bør flire og være ”sjølironiske”, slik innvandrere bør le av tåpelige pakkis-vitser.” Det er ikke vondt ment, som også Rotmo bedyrer.  Nei vel. Men det gjør vondt.

Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


     

1 kommentar:

Konrad sa...

"Kan det tenkes noe mer politisk korrekt enn å mobbe bønder?"

Nettopp. Det er alltid mest bekvemt å sparke nedover, men spesielt sympatisk er det ikke. Muslimer, pakkiser og bønder har i så måte vært et takknemlig objekt i mange år. Jordbruket sliter med legitimiteten pga store overføringer og høye priser, det er sant. Men selv har jeg store problemer med å mobilisere en personlig uvilje mot folk som står opp kl halv fem for å melke kyrne, for en årslønn på 150.000. Eller for den saks skyld de som vasker direktørens kontor for litt mer i årslønn. Det er samtidig noe grunnleggende usympatisk over folk med godt betalt kontorjobber som klager over jordbruket (eller vaskehjelpen eller taxisjåføren for den saks skyld). Vi må gjerne diskutere jordbrukspolitikk, men ikke på moralistiske, nedlatende premisser, slik Rotmo legger opp til.

"Aftenposten foreslo en gang å la fattige østeuropeere overta norske gårder som slet med dårlig økonomi."

Vel, det er jo i praksis dette som skjer akkurat nå. Polakker overtar fraflyttede hus og plukker bær og repararerer tak for bøndene i bygda.