*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 16. april 2012

Er det ikke snart nok nå ?




Det er det mange som spør seg, spesielt i Tyskland. En uendelig strøm av film og litteratur har befattet seg med det som skjedde med jødene under krigen. Vi må ikke gå lei, glemme, fortrenge. Spesielt den tyske ungdommen må ikke det. Hva er det vi må da?
Hva skulle og skal min generasjon egentlig med all informasjonen om den forferdelige utryddelsen av jødene ?..Skal vi utelukkende forstumme i forferdelse, skam og skyld ?

Bernhard Schlink er tysk jurist, født i 1944, og tilhører en forfattergenerasjon som artikulerer en ny, aktuell innfallsvinkel til 2. Verdenskrig: Hvordan preget det 3. Riket de som vokste opp etter dets fall? Hvordan håndterte de samtidig en tilhørighet til det tyske og en avvisning av de forbrytelser som så mange av de voksne passivt eller aktivt hadde deltatt i? Hvordan forene følelsesmessig og intellektuelt denne lojalitet overfor både offer og bøddel på samme tid, i samme hode, uten å lyve, forenkle eller flykte? Når vi får vite noe grusomt om en vi er glad, hvordan revurderer vi bildet av fortiden og det gode vi har hatt sammen?
Forfatteren lar sine spørsmål og refleksjoner drive fram av en privat historie som i seg selv er både fascinerende og betagende. En 15-16 år gammel gutt blir elskeren til en 20 år eldre kvinne. Til deres hyrdestunder blir det etter hvert et rituale at han leser høyt for henne. Etter noen hektiske måneder blir hun borte. 



Syv år senere gjenkjenner han henne som tiltalt i en krigsforbryter-prosess. Hun sitter på tiltalebenken, anklaget for å ha holdt vakt ved kirkedøren mens innesperrede jødiske kvinner ble levende brent. Hun vedstår seg mer enn hun er skyldig i, og den tidligere elskeren, som nå følger rettssaken som ung juss-student, skjønner plutselig hvorfor.
Det er en hemmelighet som den tiltalte nekter å røpe, selv om den kunne forkortet fengselsoppholdet med flere år. Hva skal fortelleren gjøre, eller unnlate å gjøre? Hans kunnskap om og forståelse for den tiltalte, gjør hennes valg under krigen mer forståelig. Men hvis forbrytelsen blir malt for hans øyne, så ødelegger den fordømmelsen som må følge av den for innlevelsen og forståelsen. Og han vil jo også forstå, spesielt de som fortsatt står ham nærmest.
Dette er den tyske etterkrigsgenerasjons traume, men også dens modenhet og besinnelse; en erfaring som får mange av våre hjemlige 40-åringer til å fremstå som avskjermede barn i sammenlikning. Bokas fokus er først og fremst rettet mot de moralske dilemma som oppstår ved å ikke gjøre noe, når en er vitne til overgrep. 

Bernhard Schlink


Det var jo den mest aktuelle situasjonen for krigsgenerasjonen: Medskyldighet, passiv medvirkning. Slik sett er dens tema ubehagelig aktuelt for oss. TV og aviser er fulle. Vi porsjonerer ut til oss selv de daglige små doser med himmelropende urett som vi synes vi makter å ta inn over oss. Det meste stenger vi ute. Kan vi gjøre noe ut over den passive innordning etter verdens beskaffenhet ? Har vi tenkt over og sammenliknet hvor tilsynelatende fåfengt og meningløst det den gang måtte fortone seg å yte aktiv motstand mot en virkelighet som gjennomsyret og behersket så å si alle porer av samfunnet? 



Fortelleren får seg ikke til å hive seg på 70-tallets tyske «Anfrage», ungdommenes ubehagelige spørsmål. Og senere deres ofte totale - og begeistrede - moralske avvisning av foreldregenerasjonen. Oppgjøret og erindringen var nødvendig, men for fortelleren blir det for overfladisk. Hans uvilje mot kollektiv skyld og hans eget selvoppgjør står i veien fra den trygge distansering. Han har jo elsket en kvinne som både var elskelig og ...en krigsforbryter. 
Den kjølige, reflekterende juristen - og den forelskede unggutten som senere blir en rystet protokollfører av krigsforbrytelser - de slåss begge om plassen i hjerte og forstand. Forfatteren frembyr ingen løsning. Men det fremkommer flere gode spørsmål. Og kanskje like viktig: Dette er en bok som framstiller en tysk tilstand med de virkemidler bare en roman har. Vi opplever hjertelag, skjønnhet og tilhørighet til det vakre og kjente. Og en murrende visshet om det umulige, skamfulle, forferdelige som også er der. Harmoniske, glade mennesker blir det knapt av slikt. Men stundom tankevekkende og bevegende litteratur.
Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

1 kommentar:

Rose-Marie Christiansen sa...

Kjempefint blogginnlegg om en ekstraordinær bok!