Richard Wolf om årsakene til og følgene av krisen i den amerikanske økonomien.

Richard D. Wollf, oktober 2010

Location: Anna-Maria and Stephen Kellen Auditorium, Sheila C. Johnson Design Center. 30. sept.2010

Denne forelesningen fra 2010 kan du se opptak av her  

Opptaket er transkribert og oversatt av Ivar Bakke. 

Ok, la oss først se på hvorvidt denne krisen er over eller ikke. Jeg tror ikke det, ikke en gang i nærheten av det. Vi hadde, og det var mye oppmerksomhet rundt det, en bedring. Den varte fra da aksjemarkedet nådde bunnen, omentrent mars 2009, og den var over i mars 2010. I løpet av den tiden var det tre ting som ble litt bedre i USA. Nummer 1. den finansielle situasjonen til våre banker, de store i særdeleshet. Nummer 2: Bedringen var på ca. halvparten av det aksjemarkedet hadde tapt. Og nummer 3: Selskapenes profitt spratt opp igjen fra de verste tidene de hadde i 2008 og 2009. Alt av denne utviklingen er nå over. Det vil si, hvis dere så dagens kunngjøringer, veksten i andre kvartal i USA var ca. 1,6-1,7 %. Det er et vekstnivå som ikke er tilstrekkelig for å tilby jobber for nye som kommer inn i arbeidsmarkedet. Den kan ikke gjøre noe for de arbeidsløse. Og faktisk er perspektivet nå – og dette er det offisielle perspektivet fra Bureau of Labour Statistics – er at arbeidsledigheten vil øke i USA i de kommende månedene. Ikke falle, men øke. 

Bankenes situasjon er ikke blitt bedre på flere måneder nå etter den såkalte bedringen, det samme gjelder selskapenes profitt og aksjemarkedet. Jeg vil hevde overfor dere at forbedringen var en forbedring som bare omfattet en liten, avgrenset del av amerikansk økonomi, de sektorene som ble begunstiget av regjeringens massive intervensjon som startet i 2008. Pengene som ble kastet etter bankene bedret deres situasjon. La meg minne dere om følgende: Den logiske forklaringen på fokuset på å forbedre bankenes situasjon ved å kjøpe deres dårlige aktiva-poster – hvilket regjeringen gjorde – og å garantere deres forpliktelser  fordi bankene ikke kunne det lenger – hvilket regjeringen gjorde og fortsatt gjør, alt dette, kastingen av alle disse pengene etter bankene, var rettferdiggjort ut fra den logikk at en måtte få bevegelse i vårt kredittsystem igjen, gjøre disse bankene i stand til å låne til private og bedrifter slik at økonomien kom i gang igjen. Dette var naivt, hvis ikke uhederlig. Som enhver bankmann ville kunne si deg, og har vært villig til å fortelle enhver som var villig til å lytte, så var problemet i 2008 nr. 1: at de hadde lånt penger til folk de aldri skulle ha lånt til, nr.2: at det var en økonomi i fritt fall, og det siste en klok og varsom bankmann ville gjøre under slike omstendigheter er å gi ut lån. 

Følgelig; bankene tok pengene fra regjeringen, gjenoppbygde statusbalansen i sine egne konti og ga ikke nye lån, ettersom det er måten å gjøre det på. Så de ga ingen lån til kundene, det de faktisk gjorde var å bruke pengene myndighetene frigjorde for dem til å snu seg rundt og låne staten penger, slik at staten fikk penger til å hjelpe dem. Hvis du forstår det, vil du ikke bare få en A i 'high finance', men du vil forstå det spill foregår i denne krisen.

Så det er det første. Nummer to: Forbedringene i aksjemarkedet, som nå har spyttet av gårde, og bedringene i selskapenes profitt... Hva angår aksjemarkedet, så ble det kastet inn i et veldig nedtrykt marked og jumpet opp sammen med det, noe som ble gjort med penger når de var veldig billig å låne ettersom rentenivået var blitt redusert så mye – dette var et spill en kunne spille og som ble spilt i omtrent et år, og det er nå over. Når det gjelder selskapenes profitt, så økte den ikke bare på grunn av at regjeringen gjorde alle mulige slags subsidier for å stimulere og kjøpe det de produserte, men sannsynligvis også ble det kuttet i lønningene, de eliminerte en del ansatte, skrelte alt inn til beinet, noe som økte deres lønnsomhet, men selvfølgelig også bidro til å øke arbeidsledigheten. 

Så hva får vi?

Vi får en situasjon av forbedring i tre sektorer: Finans, aksjemarked og bedriftenes overskudd. Og hva skjedde med resten av økonomien i denne perioden? Kanskje den mest interessante statistikken er en statistikk som over antallet betalte jobber tilgjengelig i vår økonomi. Det antallet går i en rett linje nedover fra desember 2007 til i dag. [oktober 2010] Det er 6 % færre arbeidsplasser tilgjengelig i USA enn det var da denne tilbakegangen startet i 2007. Det betyr ikke bare at vi har færre jobber til vårt folk nå enn vi hadde da, men vi har også flere folk enn det vi hadde den gang. Så vi blir stadig mer på etterskudd. Arbeidsløshetsraten skjøt opp mot 10 % og den har holdt seg der. Enda viktigere: en av de spesielle ledighetsstatistikkene... og apropos, regjeringen har mange ledighetsstatistikker, og en av dem er kalt U.6, den er interessant. Og jeg ber dere legge merke til at den legger sammen tre former for arbeidsledighet: Antallet voksne som leter etter arbeid og ikke finner det, de vi vanligvis kaller arbeidsledige, som forresten steg fra ca. 7 millioner i desember 2007 til 15,5 millioner i dag. Men den tar det antallet og legger til to andre kategorier: Folk som har deltidsjobb selv om de ønsker seg en fulltidsjobb, og folk som har gitt opp å lete etter arbeid og som statistikerne har gitt et fantastisk navn: «discouraged workers»  [motløse/forhindrede arbeidere] , som er en av disse evfemismene jeg vil be dere huske.

Hvis en legger sammen antallet arbeidsledige, de ufrivillig deltidsarbeidende, og de som er motløse og har sluttet å lete etter arbeid, så snakker vi om mellom 25 og 30 millioner amerikanere, en offisiell arbeidsledighet på ca. 18 %. Det betyr mer enn hver sjette av USAs arbeidsstyrke er innenfor en av disse tre kategoriene. 

Og det betyr at hver eneste amerikansk familie har noen i den situasjonen. Om ikke mor, far eller sønn, så kusine, onkel, tante eller noen andre. Dette er en krise som påvirker alle og fortsetter å påvirke alle. Denne graden av arbeidsledighet har ikke avtatt, faktisk blitt verre hvis du ser på antall uker den gjennomsnittlige arbeidsledige går uten arbeid, som er på et historisk høyt nivå. Det samme gjelder tvangssalg av hus og hjem, som løper opp mot 200-250 000 prosesser påbegynt hver måned i USA, rettsprosesser for å kaste folk ut av sine hjem.

Og hvis vi ser på de som ikke har mistet sine hjem og sine jobber finner vi følgende: verdien av folks hjem har falt ca. 25 %, noen steder mer, noen steder mindre, men som et gjennomsnitt. Hvilket betyr at hvis du eier et hjem er det en god del mindre verdt enn for 2 ½ år siden. Hvis du har en jobb har den dårligere sosiale ytelser. Hvis du har jobb er det mindre sosiale ytelser knyttet til den, færre muligheter for avansement. Arbeiderklassens, majoriteten av folks betingelser har vært fryktelige og har ikke forbedret seg merkbart i denne perioden. Det har ikke vært noen forbedring. Når dere leser om engstelse for at det kan komme en dobbel konjunkturnedgang ; – for majoriteten er det ingen dobbel konjunkturnedgang, for konjunkturene gikk aldri opp igjen. Det har vært en rett nedadgående linje.

Hva betyr dette? Det vil si at de store anstrengelsene som ble utført av den amerikanske regjering, store anstrengelser i form av intervensjoner av hittil ukjent størrelse, foretatt av Bush-administrasjonen da den regjerte og siden foretatt i enda større skala av Obama-administrasjonen, - at de ikke har vært en suksess. De har ikke gjort slutt på arbeidsledigheten, ikke noe i nærheten av det. De har ikke stoppet tvangsforretningene og tapene av hjem for millioner av amerikanere, ikke i det hele tatt. De har ikke gjort noe for å snu det fallende lønnsnivået, de fallende sosiale ytelsene, den økte usikkerheten for arbeidsplassen, alt jeg har nevnt. Det er ikke en suksess. Og på samme vis er reguleringen av amerikansk økonomi, som mange mennesker så hen til både under både denne krisen og tidligere, en historie om en ynkelig fiasko.

Hva gjør myndigheter for å bekjempe kriser?




La meg raskt minne om følgende: Forrige gang USAs økonomi kollapset var for 75 år siden. På 30-tallet hadde vi en kollaps i samme skala som den vi har nå, enda verre, i alle fall foreløpig. Dette er tross alt et system som har kollapset to ganger i løpet av 75 år. Byrået som holder oppsyn med amerikansk økonomis ‘ups and downs’ heter The National Bureau of Economic Research. Det er de som for få uker siden annonserte at denne resesjonen endte i 2009. De følger med.
Mellom slutten på den store depresjonen og begynnelsen på den vi er inne i nå, har det i følge dem vært 11 sykliske nedganger i næringslivet, og for hver gang har millioner av amerikanere mistet sine jobber, forretninger gått konkurs, økonomien har gått nedover etc. Og noen av dem var veldig alvorlige, som den på 70-tallet som noen av dere vil huske, da New York City var teknisk konkurs som en del av denne bølgen av kriser. Vi lever i et økonomisk system som er fundamentalt ustabilt, og hvor det er gjort alskens anstrengelser av republikanere så vel som demokrater for å unngå krisene, minimalisere dem, forhindre dem i fremtiden.






Alle presidenter siden Franklin D. Roosevelt har ikke bare støttet de mange tiltak man iverksatte for å komme ut av den krisen de var inne i den gangen, men alle presidenter fra Roosevelt av har lovet høytidelig at de tiltak de ba kongressen og folket om støtte til ikke bare skulle få oss ut av den aktuelle krisen, men, – og her var det en megetsigende pause foran radiomikrofonen eller TV-kameraet, også skulle forvisse oss om at vi aldri igjen skulle få en slik krise i fremtiden, at våre barn ikke skulle bli utsatt for det som vi hadde gått gjennom.
Alle presidentene lovet, og alle presidentene brøt løftet, eller de var, hvis vi skal være velvillige, ute av stand til å holde løftet. Det er derfor vi er inne i en krise nå, og det er derfor vi har så mange av dem og har dem så ofte. Så forsvarsverkene i form av penge- og skattepolitikk og reguleringer fungerte ikke. De virket ikke, i hvert fall ikke nok til å forhindre kriser.

                                       


30-tallet førte med seg mange reguleringer. De opplevde også kollaps i banknæringen. De hadde også en stopp i lånemarkedet. Og de iverksatte viktige forandringer i lovgivningen. Kanskje den mest berømte er noe som ble kalt «the glass steagall act» på midten av 30-tallet. [1933]. Den skulle hindre at finansbanker og forretningsbanker blandet sammen sine aktiviteter og penger. Man oppfattet det som farlig for bankene hvis de hadde innskudd de var pliktig å skulle betale tilbake til deg og meg, hvis de brukte disse pengene til langsiktige investeringer i selskap de ikke så raskt kunne realisere som likvide midler. Så man laget en regel. Disse to formene for bankvirksomhet måtte holdes hver for seg. Hvis du driver en form for bankvirksomhet kan du ikke drive med den andre. Vi vet hva som skjedde. Eller hvis dere ikke gjør det skal jeg fortelle dere det. Bankene som motsatte seg at denne regelen skulle bli innført forstod, som alle regulerte former for business alltid gjør, at om du taper kampen mot regulering er det fortsatt rikelig anledning til omkamp. Du kan arbeide etter at loven er iverksatt og det er etablert en kommisjon her og et byrå der, og forsikre deg om at den ikke virker etter sin tiltenkte hensikt. Du kan omgå den, du kan svekke den, og om du er sterk nok kan du eliminere den.
Glass Steagall er et perfekt eksempel.

Først utformet de måter å skjerme seg mot den, så var de i stand til etter et par tiår å svekke den, og under William Clintons presidentskap var de i stand til å oppheve den. Og nå er vi tilbake til utgangspunktet. Den eneste forskjellen er at i den neste runden av reguleringer har bedriftene et halvt århundres erfaring i å unngå, svekke og eliminere, slik at de nå kan gjøre det mye raskere. Og vi kunne se det i sist sommers fåfengte øvelse, The Finance Regulation Bill. Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men graden av regulering som loven påtvinger finansindustrien er svært liten. Den er veldig liten, fordi hundrevis av millioner av dollar ble brukt av banker og fonds og andre aktører i USA for å drive lobbyvirksomhet overfor kongressen. Det er lovlig, og de gjorde det over bordet for å forsikre seg om at reguleringene ble minimale. 

Så la meg gjøre det helt klart, i håp om at dere alle får det med dere: Hvorfra fikk bankene pengene for å finansiere lobbyvirksomheten overfor regjeringen slik at reguleringene ble redusert til et minimum? Fra den samme regjeringen som måtte betale ut kausjonen for dem. Så på vegne av bankene vil jeg gjerne få takke enhver av dere for den vennlighet å ha sørget for å skaffe til veie de pengefondene som forsikret dem mot å bli belemret med ugunstige reguleringer som de helst ikke ville ha. Og jeg synes dere kan føle dere vel med tanke på at dere hjalp dem i en vanskelig tid.

Ok, så hva gjorde regjeringen fundamentalt sett som vi kan oppsummere som årsaken til at ingen ting av dette virket, hvorfor har vi en krise som bare blir verre? Krisen slo inn høsten 2007, vi har nå høsten 2010. Dette er det tredje året uten noen ende i sikte. Hva er det som skjer? Det regjeringen grunnleggende sett gjorde gjennom sin kausjonering og sitt program for stimulering, var for det første å forsøke å forbedre balansen og de finansielle betingelsene for finansnæringen, dernest for den øvrige industrien i alminnelighet. Det var strategien. Du løser ut mer kreditt, får kreditt inn i markedet ved å ta deg av bankene, gjøre dem skadesløse.
Og det viktigste og største stimuleringen regjeringen gjorde var i grunnen en interessant handling: De flyttet dårlige lån, dårlige aktiva, feilaktige investeringer, bort fra balanseregnskapet til de private aktørene som hadde gjort dem og over til regjeringens balanseregnskap. Vi erstattet altså i grunnen privat gjeld med offentlig gjeld. Det løser ikke et økonomisk problem, det bare flytter det. Det omplasserer det fra den private sektor som er i akutt fare, og lar så regjeringen overta problemet.

Hvis jeg hadde hatt tid ville jeg tillatt meg selv en masse sarkastisk humor om et samfunn som feirer det private og avskyr det offentlige, og som opplever et sammenbrudd av et slikt format at alt blir avhengig av det offentlige. Jeg skal gi dere bare en liten statistikk: 98 % av all pantegjeld som er blitt inngått i USA i løpet av de siste atten måneder har enten vært garantert eller inngått av den amerikanske regjering. Uten den amerikanske regjering ville det ikke blitt inngått noen pantelån i USA.
Det ville ikke vært noe boligmarked, verdien av din bolig, hvis du eier en, ville gått mye lenger ned enn det du har sett hittil, og vi ville ha snakket om en økonomisk krise av enorme proporsjoner. Følgelig fortsetter de føderale myndigheter å skyfle, og jeg bruker dette uttrykket med overlegg, å skyfle penger inn i de finansinstitusjonene som kjøper alle lånene som private banker – Fanny May, Freddy Mac, dere har hørt navnene deres... De har alle sammen mistet milliarder av de dollar som skattebetalerne har måttet betale for å holde boligmarkedet gående, fordi uten staten ville det ikke være noe boligmarked. Men jeg vil avstå fra sarkasmer. Jeg vil bare be dere holde fokus på hva det vil si hvis staten går inn og støtter en økonomi, enten ved å ta vekk de verdiløse aktiva fra bankenes balanseregnskap slik at de i stedet blir den amerikanske regjerings eiendom, kort sagt deres, eller ved at regjeringen låner penger for å stimulere økonomien. Husk Obamas 800 milliarder dollar stimulans. Det var finansiert med lånte penger. Så regjeringen fører råtne lån over til sitt eget balanseregnskap. Og den har lånt rekordhøye summer, 1,7 trillioner siste år.

Paul Krugman

Husk Obamas 800 milliarder dollar stimulans. Det var finansiert med lånte penger. Regjeringen fører råtne lån over til sitt eget balanseregnskap. Og den har lånt rekordhøye summer, 1,7 trillioner siste år. [2009]
La oss se litt på dette. Hvis regjeringen låner for å stimulere økonomien... – og forresten, hvorfor gjør den det? Fordi privatpersoner og næringsdrivende ikke kjøper noe. De er vettskremt over den økonomiske utviklingen og de går inn i en kjøpe-streik. Staten går inn og gjør innkjøp for å erstatte mangelen på etterspørsel fra privatpersoner og det private næringsliv. Så staten låner penger. Og vår regjering har, lik regjeringer over hele verden har gjort, tatt på seg lån i en skala uten paralell i fredstid for å klare dette. Ikke bare har regjeringen gjort dette, men denne tanken blir fremmet av alle slags økonomer og fremstilt i offentligheten som om det var en genistrek, som et låneprogram som skal løse alle våre problemer. Som om at å ta opp lån i en slik skala ikke har noen konsekvenser vi trenger å bekymre oss over, som om vi kan låne i blinde og det gjør egentlig ikke noe og det vil ikke bli et problem og vi nok skal fikse det alt sammen i fremtiden når vår økonomi er blitt sunn igjen. Og da vil vi gå i overskudd og vi vil likvidere gjelden og alt vil vende tilbake til utgangspunktet.

Jeg mener ikke å raljere, men det er faktisk posisjonen til min kollega Paul Krugman, som mange av dere har lest. Og det er hva alle regjeringer har gjort, de har lånt som gale. Og det fører blant annet til følgende merkelige rebus: Når staten låner må det selvfølgelig være en långiver. Ok. Hvem låner penger til United States Government for at de kan gjennomføre alt dette? Vel, her har vi noen pussige svar. Nummer en: Alskens rike størrelser; aksjeselskap og private investorer, låner penger til staten, for det er tryggere og sikrere enn en hvilken som helst annen låntaker i vår økonomi, eller det å investere i noe som helst annet, for tingene ser ikke så bra ut. Det er ikke en metode for å skape vekst, det er bare å flytte penger.

Det er faktisk ganske ironisk når du tenker over det, fordi hvis vår regjering virkelig ikke ønsket å gå i minus kunne den naturligvis skatte aksjeselskap og de rike. Da kunne den skaffe penger for å stimulere økonomien uten å låne. Det er enda mer interessant hvis du tenker over at når regjeringen ikke skattlegger aksjeselskap og de rike men i stedet velger å bruke penger som de har skaffet til veie ved lån, så lander disse pengene i form av lån til de samme folkene og aksjeselskapene. Fra aksjeselskapene og de rike personenes ståsted er det ingen stor utfordring å skulle måtte velge mellom at regjeringen skattlegger deg – end of story – eller at regjeringen kommer for å låne penger av deg, bruker pengene til å stimulere økonomien, og betaler deg tilbake med renter. Jeg ville selv være en tilhenger av keynesiansk ekspansiv politikk hvis jeg var rik under de rådende forhold.
Så myndighetene har lånt. Jeg har ikke tid til det nå, men hvis jeg hadde, ville jeg gjerne snakket til dere om noe jeg formoder dere vet: At det ikke finnes tilstrekkelig mange amerikanere med en tilstrekkelig mengde penger som er villige til å låne den amerikanske stat nok penger. Så de låneopptak vi har gjort for å holde vår økonomi gående har medført en stadig større grad av låneopptak fra andre land.







Og det land i verden som har lånt mest penger til USA for å hjelpe landet ut av krisen i sitt kapitalistiske system er Folkerepublikken Kina. Den kommunistiske regjeringen i Kina finansierer krisetiltakene til den kapitalistiske regjeringen i USA. Muligens verd et øyeblikks ettertanke, men ikke ifølge våre medier. Men kanskje dere vil tenke at et eller annen slags historisk budskap muligens ligger gjemt i dette forholdet.
Og selv om du ikke har lyst å reflektere over det, så tenk over følgende: Hvis det beregnede totalbeløpet av regjeringens og agenturbankenes lån fra Kina ligger et sted mellom 1,2-1,3 billioner, som er det gjeldende estimat, da betyr det, hvis man forutsetter normal rente, at den amerikanske stat fungerer som et innsamlingsagentur for Folkerepublikken Kina, fordi vi hvert år må sende 50-60 milliarder dollar i form av rente. Så dere bør alle føle dere vel når dere tar dere en øl eller kjøper en Robert Tyer eller hva dere enn gjør som gir penger til våre føderale myndigheter. Den delen vil ikke bli kastet bort på sosiale tjenester eller noe slikt, en del av det er bare ledd i en innsamlingsprosess: Regjeringen samler inn en del av det og sender det til Folkerepublikken Kina slik at de kan bygge opp hva de nå enn bygger opp der, og som synes å imponere mange mennesker. Og igjen, på vegne av det kinesiske folk hvil jeg få takke hver og en av dere for dette bidraget. Hvis dette slår dere som en bisarr måte å fikse en krise på – godt, det er mitt poeng. Og det virker ikke. Det virker ikke.

Stimuleringspolitikken fungerte ikke. Ikke bare fordi den var finansiert med lånte penger, noe jeg vil vende tilbake til, men hvis du stimulerer, hvis du pumper penger inn i økonomien... Vi er nå i en økonomi som mister mye av de pengene vi har fordi vi importerer så mye. Alle av dere har på dere klær som ikke kommer fra USA. Dere vet det. Og dere kjører biler som ikke kommer fra... osv. osv. Så hvis dere legger ut penger i USA, til enkeltpersoner og forretninger, blir det ført ut av USA. Du hjelper faktisk til å bygge jobber andre steder ved din stimulering. Hva vil jeg fram til? Det har ikke fungert. Stimuleringspolitikken løste ikke problemet med arbeidsløshet, redningsaksjonen for bankene førte ikke til at de lånte ut penger for å skape arbeidsplasser. Det virket ikke. Skatte- og pengepolitikken har ikke virket i disse tre årene. Og denne politikken burde ikke en gang vært prøvd, fordi vi visste den ikke ville virke. 

                                                       

Og hvorfor sier jeg dette? Et lite historisk eksempel: Den store økonomiske depresjonen i 1929. Så snart Roosevelt var på plass kort tid etterpå [1933] prøvde han alt av den avgifts- og finanspolitikken som Obama-administrasjonen har prøvd. Han prøvde også dette, og det fungerte ikke for ham heller. Han fortsatte med dette, og han støtte på de problem som avgifts- og pengepolitikken bringer med seg. Han kunne ikke løse disse problemene. Og den store depresjonen varte fra 1929 og ti år videre, minst, til 1939. Vi fikk ikke arbeidsledigheten ned til nivået den lå på før krisen rammet. Det som til sist fikk USA ut av den store depresjonen og arbeidsledigheten var ikke økonomisk politikk. De tiltakene virket ikke. Det var en radikalt annerledes politikk, en radikal kursending i Amerika. Vi besluttet som nasjon å gå til krig. Vi tok halvparten av de arbeidsledige og ga dem en uniform og vi tok den andre halvparten og satte dem i arbeid i fabrikker for å produsere uniformene, kulene og geværene. Slik løste vi problemet med arbeidsløshet.

Vi burde ha lært leksa nå; den vanlige runden med avgifts- og pengepolitikk, med debatter som vi hører gjenlyden av i pressen hver dag, er noe av en skyggeboksing, noe av en distraksjon. Du kan kalle de konvensjonelle debattene mellom konservative og keynesianske økonomer som «weapon of mass distraction» [masse-distraksjonsvåpen]. For imens, hva skjer mens de debatterer frem og tilbake? [...]Jeg vil hevde, og jeg håper dere får med dere budskapet, at mens denne skyggeboksing-debatten pågår, mens vi alle sammen forutsettes å være veldig opphisset over om hvorvidt man er tilhenger eller motstander av offentlig underskuddsbudsjettering... imens går den kapitalistiske syklusen videre gjennom sin normale prosess. Og hva er dens normale prosess? En periode av arbeidsledighet som varer inntil arbeiderne er villige til å arbeide for langt mindre fordi de har vært arbeidsledige lenge nok og framtidsutsiktene er tilstrekkelig dystre til at en jobb og en lønn de tidligere ikke ville akseptert blir noe de må innstille seg på. På samme måte medfører denne syklusen at forretninger trekker seg ut av markedet, verdien av brukt utstyr faller fordi antall selgere som er desperate etter å slutte overstiger antall kjøpere.
Og leieprisen pr kvadratmeter går ned. Og advokaten du trenger å leie er blitt desperat og er villig til å arbeide for mindre penger, osv. osv. Og når stopper det? Når kostnaden ved å drive business er brutt tilstrekkelig langt ned til at en kapitalist, en investor, en forretningsmann eller kvinne ser for seg å kunne gjøre profitt med så lave lønninger og så lave kostnader. Og så går de inn, og så får systemet en ny vekstperiode i to, tre år, inntil vi er tilbake i den samme ustabiliteten som kjennetegner vårt økonomiske system, og som ingen gruppe av briljante økonomer noensinne har vært i stand til å stoppe eller kontrollere.

                                 

Det er det som skjer. Og jeg sier dere, det er derfor så mange amerikanere er sinte, fordi de lever midt inni denne prosessen. For dem er disse debattene tomme. De er ikke beveget, de er ikke interesserte eller dratt inn i dem. På dem er de slagferdige kvikkhetene bortkastet. De ser usikkerhet, nedgang, og ingen ende i sikte. Er vi overrasket over at de er rasende og sinte, at grupper som Tea Party tiltrekker dem? Jeg kan ikke helt se hvorfor.

Folk i en slik situasjon begynner å se etter syndebukker, noen de kan gi skylden; de motbydelige bankfolkene, de skremmende innvandrerne eller hvem det måtte være. Det er også en del av prosessen. Historien er full av dette.
Vi har ikke en regjering med en politikk som kan løse dette problemet, og det har de bevist for oss. Men de har gjort noe. De har nå utstyrt staten med en enorm gjeld. Og det er det nye problemet. Det er en forskjøvet krise. Det er ikke nå så akutt i den private sektor, selv om gud vet den fortsatt er der. Men det mest presserende problemet er staten. Over hele verden, alle statlige myndigheter, de har lånt opp til pipa.

Og så står de overfor et problem. Og igjen, for å gjøre det enkelt, hva er problemet? Når myndighetene låner føler du deg trygg fordi det er staten, det er ikke bare en eller annen person eller aksjeselskap. Men hvis staten fortsetter å låne og låne og låne, så vil den samme usikkerheten som gjelder for en privat låntager til slutt gjelde for en statlig låntager.
Og det fungerer sånn: Du er en stor bank, du er et forsikringsselskap, du er den typen folk som låner til myndigheter. Og du ser at de blir stadig mer forgjeldet og du sier til deg selv... ups...: Ettersom statens gjeld øker må myndighetene bruke stadig mer av sine skatte- og avgiftsinntekter til bare å betale renter og avdrag på gjelden. Så stadig mer av det folk betaler inn i form av skatt kommer ikke tilbake til dem i form av tjenester som skole eller brannstasjon eller utdanningsprogram eller arbeidsløshetspenger eller sosialtrygd. Nei, det er ikke tilgjengelig fordi pengene må brukes til å betale långiverne.

Og långiverne er ikke dumme. De vet at dette ikke er et bærekraftig arrangement. Den politiske risikoen er stor for at det vil oppstå bevegelser som vil vende seg mot sin egen regjering og si: Hvem er dere egentlig? Långivernes lakeier, innsamlingsdamer, småkjøpmenn som samler inn våre penger og sender dem til rike långivere, for det er jo det de er? Kanskje endatil utenlandske långivere.
Når vil vi for eksempel våkne opp en dag i USA og ha – jeg vil være litt slem et øyeblikk – Glenn Beck på TV som i sterke ordelag oppfordrer det amerikanske folk til å gjøre opprør og slutte med å sende sine hardt opptjente skattedollar til kommunistene i Kina? Kan det skje?

Selvfølgelig.Har det skjedd? – gjentatte ganger. Noen av dere husker at det denne sommeren skjedde i et land kalt Hellas. Hellas’ långivere så på situasjonen og dro følgende resonnement: Den greske befolkningen har trolig Europas mest militante arbeiderbevegelse av kommunister og sosialister. Hvis noe folk kommer til å gjøre opprør og ikke lenger være villig til å betale renter på lån i stedet for statlige tjenester som de trenger, så er det det greske folk. Så Hellas’ långivere sa at vi kommer ikke til å låne dere mer penger, vi kommer ikke en gang til å fornye lånene vi har inngått tidligere, det er for usikkert.

Så dere må gjøre ett av to: For å gi oss kompensasjon for den økte risikoen vi ser i dere som låntakere må dere gi oss høyere rente enn vi noensinne tidligere har krevd fra dere. Selvfølgelig er problemet for Hellas det at om dets folk nå er sinte over summene de betaler i rente, så vil de bli hvitglødende av raseri hvis de faktisk må betale dette. Men långiverne var steinharde: enten betaler dere oss mye, mye mer – og vi bryr oss ikke om hva som skjer i landet deres – eller dere får ikke noen som helst av lån. Og i Hellas’ tilfelle, som i mange andre land, ville det bety at landet ikke ville fungere neste dag. Og uansett hvem de politiske lederne var ville de øyeblikkelig bli kastet av en befolkning som ikke lenger ville ha noe arbeid å ta t-banen til.

Historisk fotnote: Den nåværende greske regjering [2010] er dannet av det Greske Sosialistparti som vant valget og kom til makten ett år tidligere på løftet om å aldri innføre innsparingspolitikk i Hellas. Men når långiverne kom og sa at dere gjør enten som vi sier, eller dere vil være ute av regjeringslokalene allerede neste uke, så innførte sosialistene sparepolitikk i Hellas, eller de forsøker det i det minste. Hellas har hatt dusinvis av streiker de siste seks månedene. Det er langt fra klart hvordan det vil gå. Så problemet er gjeld. Og långiverne begynner å si: Vi vil at dere alle, også her i USA, skal legge til side penger for å forsikre oss om at renter og avdrag vil bli betalt. Ellers vil vi ikke låne dere penger. Det er et problem for USA også nå. Ikke det samme problem som det er for Hellas. Hellas er et lite og fattig land. Å låne penger til dem er mer risikobetont enn å låne til den amerikanske stat. Folk foretrekker å gi lån til oss.
Men ikke ubegrenset. I Washington akkurat nå [okt.2010], i fall dere ikke har fått det med dere, møter den amerikanske regjering et økende press fra våre långivere om de lån vi har og de lån vi har planlagt for mange år fremover, underskuddsbudsjett hvert år, - og de forlanger store justeringer, ellers vil långivningen avta. Tegn i tiden.




Folkerepublikken Kina reduserte sine utestående fordringer i det amerikanske finansdepartementet med 100 milliarder dollar. Det er første gang de har gjort det. De fortsetter å ikke øke sine lån, de er ikke villige til å fortsette å låne. Gud hjelpe oss hvis de kvitter seg med resten av hva de har. Nok et tegn i tiden: President Obama utnevnte en politiker til å være leder av kommisjonen som skulle se på sosial- og helseforsikringssystemet. Dette for å kunne frigi midler for å betale tilbake lån de opptok for å løse krisen på en måte jeg nå har vist dere ikke fungerer.

Den eneste måten å gjøre det på er gå etter de virkelig store kostnadene som USAs regjering har liggende på bordet. Og det er sosialbudsjettet [social security], helseutgifter [Medicare og Medic Aid]. Og der er det snakk om å enten å redusere beløpet som blir utbetalt til de som mottar disse ytelsene, eller en tar høyere egenandeler ved legebesøk hvis du er på det statlige helsesystemet [Medicare], og alle mulige andre måter dette håndteres på. Og igjen; dette er å transformere en økonomisk krise om til et angrep på folk flest. Det er hva sparepolitikken i Europa har medført under nedskjæringene. Generalstreiken i Frankrike som fikk 2,5 millioner ut i gatene var en streik om et spesifikt tema: Sarkozys regjering i Frankrike foreslo at grensen for alderstrygd skulle heves fra 65 til 67 år for full alderstrygd, og fra 60 til 62 år på førtidspensjon med delvis trygd. 2, 5 millioner mennesker i Frankrike sa no, no, det skal ikke skje. Og det er demonstrasjoner den 2. oktober og igjen den 12. i Frankrike foran senatet i Paris.

Dette er i ferd med å bli en krig innenfor samfunnet, vi kan til og med begynne å si en borgerkrig innenfor samfunnet mht. hvem som skal betale for dette. Og mye av det som skjer i Europa er et forelegg for de samme tema som vi har. Jeg er sikker på at vi vil håndtere dem annerledes. Vi har ingen forent, mektig fagforeningsbevegelse. Vi hadde det en gang, men vi har det ikke nå. Jeg har nettopp beskrevet for dere land som har generalstreiker og demonstrasjoner – vi har hatt ingen ting. Vi har hatt tre år med seriøse kriser og har ikke hatt noe ting som er sammenlignbart. [...]Men jeg tror det er naivt å forestille seg at det amerikanske folk bare kommer til å snu seg rundt og akseptere konsekvensene av at det store flertall skritt for skritt skal betale de enorme kostnadene ved å kausjonere ut det økonomiske system vi lever i mens det arbeider seg gjennom sin andre store krise i løpet av 75 år.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !