*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 5. april 2011

Likheter og forskjeller mellom to diktatur






De to regimer som i det følgende skal sammenlignes var i mellomkrigstiden legemliggjørelsen av to ulike politiske verdensbilder. Begge samfunn var sterkt preget av regimenes ideologier, og disse ideologier hørte hjemme i hver sin fiendtlige leir. Det var arvefiender som “med ånd og sverd” hadde bekjempet hverandre i mer enn 100 år. Fascismens ideologiske forfedre stod for imperialisme, rasisme og kontrarevolusjon. Den kommunistiske leirs idealer gikk tilbake til den franske revolusjon og Saint-Simons “framtidsmusikk spilt på et barns trompet”, forstadiet til den vitenskapelige sosialisme. Det var visjonen om frihet, likhet og brorskap, et samfunn der likeverd og like muligheter var alle borgeres fødselsrett og hvor alle privilegier var avskaffet. Gir det noen mening i å hevde at så diametralt ulike regimer nettopp på grunn av sine respektive ideologier hadde trekk som i praksis fikk dem til å ligne mer på hverandre enn de baktalte demokratiene som begge så på med slik forakt? Ja vil jeg hevde, og i det følgende forsøksvis begrunne[1]. [Anbefaler å lese fotnote 1, 3, 5, 9 og 10]


Likhetene ble påpekt av mange av mellomkrigstidens kommentatorer. De ble møtt med regimetilhengernes indignerte påpekning av at begge lands regimer jo hadde helt motstridende mål og idealer. Men det fantes et viktig ideologisk sammenfall: synet på hva som er politikkens oppgave og legitime virkemidler. Når jeg i det følgende vil benytte noen av totalitarismeteoriens parameter som redskap for sammenligning, så er det ikke fordi teorien er perfekt eller får fram alt som er verd å vite om de respektive samfunn. Men teorien er, for å bruke Jens Arup Seips bilde, en lykt en henger opp; det en spør etter kaster lys over viktige trekk ved regimene, trekk som dannet grunnvilkår som preget alle borgernes eksistens, luften de pustet i så og si.

Ulikheter i perspektiv på diktaturene - hva tenkte man om det man erfarte den gang?

For straks å avkle min fremstilling en hver kamuflasje av verdinøytralitet, og for derigjennom å gjøre det lettere for leseren å bedømme innholdet objektivt, vil jeg innlede med noen meta-refleksjoner. At denne historiske fremstillingen også er indirekte samtidshistorie fremgår ikke bare av hva som forutsettes kjent og ikke behøver dokumentasjon. Like viktig er vektingen av fakta og hva vi finner interessant å spørre etter. Vårt fokus er på regimenes offer, og ikke for eksempel på produksjonsøkningen i stålindustrien eller byggingen av nye motorveier. Dette er tidstypisk. Andre tider har bedømt et slikt fokus som irrelevant eller et uttrykk for svakhet. For å forstå regimenes karakter er det viktig ikke bare å telle antall mennesker som ble definert som fiender av staten og behandlet deretter. Det er også viktig å forstå hverdagen til det flertall som via flaks eller tilpasningsevne overlevde. Bare det å berge livet kunne kreve en høy pris i form av moralske kompromiss mellom samvittighetens og fryktens stemme. Dét var borgere i andre land oftest spart for. Begge regimene tvang en stor del av folket til å bli medløpere som så en annen vei når deres medborgere ble slept bort. Ryktene om drepte og mishandlede, sammen med de obligatoriske lojalitetserklæringene til regimet som man måtte avgi, ga mange anstendige mennesker en følelse av dyp skam. De var blitt medløpere og en del av et forbrytersk regimes offisielle løgn. En løgn de ikke kunne motsi. Victor Klemperer skrev i sin dagbok fra Dresden, 10. mai 1936:



“Flertallet av folket er tilfreds. En liten gruppe aksepterer Hitler som det minste onde, ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle ser i ham en utenrikspolitisk befrier, de frykter russiske tilstander som et barn frykter en svart, farlig mann. I den grad de ikke selv er ærlig berust holder de det for å være ikke realpolitisk opportunt å la seg opprøre over slike bagateller som undertrykkelsen av borgerlig frihet, jødeforfølgelsen, forfalskningen av all vitenskapelig sannhet og den systematiske ødeleggelsen av all anstendighet. Og alle har angst for sitt brød, sitt liv, alle er så forferdelig feige. Tør jeg bebreide dem for det? Jeg har i mitt siste embetsår svoret ed til Hitler, jeg har forblitt i landet – jeg er ikke bedre enn mine ariske medmennesker.”[2]

Svært manges blikk, både i og utenfor landene, var derimot rettet mot hva disse regimene hadde fått til på felt der demokratiet hadde feilet, og ikke minst hvilken strålende og storslagen fremtid for kommende slekter de bar bud om. Den fortsatte kamp var uomgjengelig, de var jo kringsatt av fiender og sabotører, men når det nødvendige oppgjør var over ville den lyse fremtid bli erfart og omfavnet av alle. I alle fall av den nye generasjon som ikke var blitt forkvaklet av fortidens fordommer. Ellers ville jo alle disse strømmene av blod ha vært forgjeves. Historiens gang var kanskje grusom og brutal, men den var nødvendig og ikke meningsløs, alt skjedde til sakens beste. Troen på den lyse fremtid som i de vestlige demokratier var meldt savnet i Verduns skyttergraver syntes å ha overlevd i de nye diktaturenes sekulære religion.





Hva tenker vi om dem i dag?

Jeg skriver ut fra en tid som bare har et skuldertrekk til overs for de visjoner som motiverte millioner av mennesker til offervillig innsats for disse diktaturene. Vi vet noe hinsides tvil som mange av datidens aktører ikke trodde var sant, eller ikke ønsket å vite. Og det farger hvordan vi innordner og tolker begivenhetene. Våre livssyn faller ikke sammen under vekten av alle forbrytelsene, ingen “vested interests” i form av tro og håp står på spill. Hva er det “alle vet” i dag? For å ta det enkleste først: Hitlers Tyskland endte i en katastrofe. Det var en kollektiv erfaring som brennmerket dets ideologi. Ingen fikk noen sving på påstander om at nazismen i bunn og grunn var en god idé, men at dens praksis ble noe skjemmet på grunn av de fiendtlige holdningene fra omverdenen, at dette utløste iboende paranoide trekk hos føreren og at det var den overdrevne persondyrkelsen med rot i primitiv folkelig overtro som førte til at kritiske røster ble overdøvet. Hele porteføljen av unnskyldninger og evfemismer fra kommunismens forsvarsadvokater blir en spart for i møte med nazismen. For nazismen gjorde aldri noe forsøk på å skjule sin brutalitet. Tvert imot forherliget den krigen og opphøyde den sterkestes rett til å trå ned den svakere som et naturlig og derfor legitimt fenomen. Konsekvensene av denne antihumanismen ble ikke bare erfart av generasjoner som nå snart er borte. Viktigere er hvordan den kollektive erfaring ble videreformidlet og reflektert over, levendegjort gjennom tusenvis av kulturelle uttrykk der mottakerens identifikasjon og lojalitet ligger hos offeret, og ikke hos herrefolket. Bildet av nazismen er nå etablert som en uhyggelig skrekkvisjon, og dette blir forstått som nazismens sanne vesen og uomgjengelige konsekvens. I høyden har noen historikere (bl.a. Nolte) blitt anklaget for å legitimere dens ideologi ved å forklare dens oppkomst som reaksjonær, dvs. som en forståelig reaksjon på en revolusjonær trussel – men ikke ved å snakke om herrefolkets rett, den ariske rases overlegenhet eller krigens rensende bad. Nazismen etterlot altså ikke bare et militært, men også et ideologisk konkursbo i 1945.


        Rød terror.


Med realsosialismens historie blir det gjerne mer komplisert, både hos historikerne og lekfolk. Her er ordvalget talende. Å omtale kommunistpartiets byråkrater som dødens arkitekter og skrivebords-mordere oppfattes som unødig polemisk, langt oftere snakkes det om tilbakeliggenhetens problem. For mange utløser nøkkelordet modernisering en slags mental refleks som får en til å se på dette fenomenet med normative og teleologiske briller, modernisering blir forstått som synonymt med fremskritt. Mens nazismens kultur-ideologer framstod som tilbakeskuende reaksjonære som ville idealisere en førmoderne pastoral idyll, spilte kommunismen med hell på venstresidens oppslutning om verdier som rasjonalitet, opplysning, fremskritt. Vestlige intellektuelle har gjerne en viss forståelse for at man måtte bruke grove virkemiddel når ambisjonen er å introdusere modernitetens sivilisasjonsgoder i land befolket av analfabeter og overtroiske bønder. [3] Men også her har de ideologiske konjunkturer endret seg noe.

Min fremstilling er ikke kontekstløs, den er formulert inn i en samtid der en uforsonlig kritikk av kommunismens forbrytelser fortsatt ofte blir stemplet som en indirekte legitimering kapitalistisk sosial urett, imperialisme og krig. Eller man mistenkes for å ville gjøre Holocaust mindre forbrytersk. Forhåpentligvis er den lange perioden med inndeling av verden i en slik falsk dikotomi på hell. Den tyske journalist og forfatter Ralph Giordano sa det slik:

"Schluß damit, die Ermordeten der beiden größten historischen Gewaltsysteme zu Rivalen zu degradieren - sie waren es weder zu Lebzeiten noch im Tode." [4]

(Hold opp med å la de myrdede fra de to største historiske voldssystemene degraderes til rivaler - det var de verken mens de enda levde eller nå når de er døde)

Totalitarismebegrepet – en skisse av en teori.

Totalitarisme-begrepet finnes i ulike varianter, min bruk av det baserer seg på følgende definisjon: Begrepet hevder at et sammenfall av typiske trekk ved totalitære samfunn erfares som en grunnleggende likhet på tvers av ideologiske motsetninger. Denne likheten skapes av regimets totale preging av alle porer i borgernes hverdagsliv. Det gjør deres hverdag så radikalt annerledes at spranget til andre samfunnsformers normalitet utgjør en viktigere forskjell enn ulikhetene i idealer og mål som diktaturene bekjente seg til.

Hvor går så skillelinjene mellom den totalitære stat og andre samfunnsformer? Demokratiet har intet definert endemål, det er mer en prosedyre for konfliktløsning og fredelig maktskifter, et modus vivendi for samhandling mellom motstridende interessegrupper der ingen av partene vinner en endelig, total seier, men alle har en rett til å bli hørt. Demokratiet differensierer mellom ulike autonome felt og har selvpålagte bindinger for statens og politikkens dominans over borgerne. Den totalitære ideologi anerkjenner ikke at det skal være grenser for politikken. Hva det konstitusjonelle angår, hersker det ingen deling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, den uinnskrenkede makt ligger i det herskende parti eller diktators hånd. Målet er en total omforming av hele samfunnet i tråd med den rette lære, en varig harmoni etter at den totale renselse av uønskede elementer har fjernet konfliktenes årsak. Dette skiller dem fra klassisk enevelde og andre autoritære regimer man hittil hadde sett. Den totalitære stat er ikke fornøyd med en lydig undersått, målet er å skape det nye menneske som med begeistring ofrer sine private mål, personlige oppfatninger, ja om nødvendig sitt eget liv til sakens beste. Dette er ikke en anklage klekket ut under den kalde krigen, det var slik begge regimenes ideologer selv beskrev sine mål fra 20-tallets Italia og bortetter. Benito Mussolini hevdet at sistema totalitario “politiserer alt åndelig og menneskelig”.[5] En kan finne ansatser til slike statsdannelser i antikkens Sparta eller i den Calvinske “gudsstat”, men i disse samfunnene var livsvilkårene så annerledes på så mange måter at det blir vanskelig å sammenligne. Det kommunistiske og nazistiske diktatur i mellomkrigstiden hadde derimot mange frapperende likheter, og de kom til å ligne hverandre mer og mer utover 30-tallet. La oss se på noen av disse trekkene.

Ideologiens primat over kunstens autonomi, kampen mot det stygge.

“Den unge staten har sine egne lover, alle er underlagt den, fra den første til den siste. Også kunstneren plikter å anerkjenne den og gjøre den til rettesnor for sin skapende virksomhet.”
(Fra Goebbels’ tale under åpningen av Rikskulturkammeret 1933[6])

Både det tyske og det russiske diktaturet hadde ambisjoner som gikk lengre enn å la kunstnere pusle med sitt så lenge de ikke var regimekritiske. Nazistene plasserer kunsten i politikkens sentrum, som middel til å forme menneskenes bevissthet. Nazismens estetikk ga tilskuerne illusjonen om å tilhøre en herre-rase, kalt til å herske gjennom sin overlegne styrke og skjønnhet. Den brutalitet som dette synet impliserer, blir maskert som skjønnhet, offervilje og fellesskap. Med skjønnheten som moralsk målestokk blir det en plikt å utrydde det stygge og vanskapte, samt alle kunstneriske fremstillinger av virkeligheten som skaper dissonans i bildet av det vakre, harmoniske og heroiske. Alfred Rosenberg og hans “Kampfbund für Deutsche Kultur” stod for en tilbakeskuende retning med brodd mot moderne og “entartet” kunst. Etter hvert ble den ekspresjonistiske fløyen innen tysk malerkunst sensurert, små lommer av “forfallskunst” utsatte ensrettingen gjennom lojalitetserklæringer og etiketten “nordisk”. Men dette mangfoldet ble etter hvert luket bort.

Russland var i en kort periode på 20-tallet et eksperiment-laboratorium for moderne kunst, dets estetiske uttrykk på ymse felt ble av europeisk høyreside ofte kalt “kulturbolsjevisme”. Det var et stempel som i Weimar-republikkens siste dager satt løst og rammet alt fra Einsteins teorier til flate hustak, som om det var “en personlig utvist vennlighet overfor Stalin” som den tyske publisisten Carl v. Ossietzky syrlig bemerket[7]. Det ligger en historisk ironi i at den faktiske “kulturbolsjevismen”, forstått som stalinismens kunstideal, etter hvert fikk en frapperende likhet med de småborgerlige konvensjoner som ble enerådende i det 3. rike. Avvik førte til yrkesforbud og represalier. Men i Russland var avvik fra regimets linje oftest jevngodt med dødsdom. Poeten Osip Emilyevich Mandelshtam, som forsvant i leirene under terroren i 1938, bemerket profetisk:

“Only in Russia poetry is respected - it gets people killed. Is there anywhere else where poetry is so common a motive for murder?[8]

Det estetiske ideal som i begge land etter hvert ble enerådende var et slags minste felles multiplum. Kunsten var ikke “meningsløs” eller “uforståelig”, den var “stinknormal” og breddfull av entydig mening.



Typisk er de “oppbyggelige” og heroiske skildringer av “den tapre og ærlige” arbeider eller soldat. Inntrykket er endimensjonalt og pedagogisk plakativ som man sier på tysk. Fraværet av kunstnerisk individualitet, flertydighet og originalitet er henimot totalt. Det er ikke tvil om at mange frustrerte småborgere kunne senke skuldrene og slippe å bli ydmyket i møte med kunst de ikke forstod. Det ble slutt på stilretninger som ekspresjonisme, “Neue Sachlichkeit”, dadaisme, surrealisme og kubisme.[9] En slapp også strevet med å lese utilgjengelig skjønnlitteratur.[10]

“Den målestokk som vi skal bygge vår kunst opp etter, skal utgjøres av vår folkesjels edleste kjerne. Og vi vil i vår kunst bare frambringe en forherligelse av denne. Vårt skjønnhetsbegreps første bud skal hete: Sunnhet” (Hitler i tale på partidagene i 1936.)[11]















Og nettopp slik var den kunsten som fikk hegemoni-posisjon i begge land. Er dette uvesentlige trekk ved diktaturene? Jeg tror ikke det. Estetisk monotoni, middelmådighetens herredømme, tiltagende uniformering og det forbudte ved selv å kunne velge ut fra en individuell (og eventuell “borgerlig dekadent” eller “kultur-bolsjevistisk”) smak – det ble trolig erfart som vesentlige inngrep i privatsfæren. Prøv selv å forestille deg at staten skal bestemme dine preferanser innen musikk, litteratur, klær, o.l., og attpåtil tolke avvik fra den smale sti som subversiv virksomhet. Vår identitet formes gjennom hvordan vi beskriver oss selv, vår frihet til å uttrykke hvem vi er gjennom estetiske valg er viktig for alle, ikke bare for kunstnere.

“Alt er politikk!”


Ernesto Laclau har angrepet marxismens forestilling om at makt og identitet dypest sett er økonomiske kategorier. Han plederer for det syn at makt oppstår i kampen om hegemoni over tolkning av identitet. Laclau definerer hegemoni som “partikulære enheter som uten å opphøre å være partikulære, inntar en funksjon av universell representasjon”[12] Marx var rimelig klar på at hans “vitenskapelige materialisme” ikke var en partikulær teori om politikk og økonomi, den representerte og innbefattet i prinsippet alt:

“Også tåkedannelsene i menneskenes hjerne er nødvendige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk og som er knyttet til materielle forutsetninger. Moral, religion, metafysikk og annen ideologi er de dertil svarende bevisthetsformer og mister dermed sitt skinn av selvstendighet.”[13]

Bevissthetsformene er avspeilinger av den materielle basis, intet felt er autonomt hinsides politikk, ingen har rett til et privat eller personlig uttrykk gjennom kunst og estetiske valg – slik mennesker i henfarne tiders despoti hadde kunnet søke tilflukt i. Regimet får hegemonisk makt til å beskrive og representere borgernes hele tilværelse. ”Vi tror på partiet, i det ser vi vår epokes fornuft, ære og samvittighet”[14] , skrev Lenin. “Hitler denkt für uns”, sa man i Tyskland. Ensrettingen omfattet ikke bare hva man skulle mene om politikk eller kunst, den omfattet i prinsippet alt.

Massemobilisering

Massemønstringen, opptoget, de stramt regisserte paradene – det var fremtredende trekk i begge regimer og det ga folk en følelse av å delta i politikken, selv om deres rolle var klakørens. Den estetiske opplevelsen, inntrykket av å være med på noe storslagent, å smelte sammen i noe som er større enn en selv – det mangler ikke på likelydende vitnesbyrd om ekte begeistring fra mennesker som selv har opplevd dette. Det gjaldt også flere utenlandske besøkende som i utgangspunktet var kritisk innstilte. Dette var virkemiddel som begge diktaturer brukte med stor kløkt, selv om nazistene var alene om å offentlig innrømme at de “talte til magen mer enn til hodet”. Bernt Hagtvet skrev:

“Jeg har interessert meg for antimodernisme, fascisme og “irrasjonell” ad hoc-politikk i nærmere 25 år, og har lenge stilt meg undrende til den voldsomme interesse for rasjonalitet i moderne samfunnsforskning og filosofi, et fenomen og en egenskap ved menneskene som historisk har spilt en relativt underordnet rolle, i alle fall i vårt blodstenkede århundre.”[15]



Morgendagens offiserer. Ungdom med voksne rolle-modeller - morgendagens soldater. Komsomol hadde røde halstørklær, Hitler-Jugend hadde svarte. 

Denne massemobiliseringen erstattet det sivile samfunn. I tråd med regimenes erklærte visjon om å ensrette kulturen (ordet “Gleichschaltung” ble innført i 1933 av Reichsjustizminister Franz Gürtner ), ble det i begge land forbudt med alle former for frivillige organisasjoner. I stedet laget begge regimer organisasjoner for den oppvoksende slekt som kunne minne om speiderbevegelsen.



Mange av aktivitetene ble opplevd som uskyldige og ikke-politiske og knyttet folk sammen gjennom felles gleder og strabaser, leirbål og fengende sanger. Med høyere alder tiltar det ideologiske innslaget og det para-militære preget. Begge regimer utnyttet mesterlig den sterke makt ungdommer kan utøve som rollemodeller og forbilder for yngre kamerater. Disse organisasjonene ble en karrieremulighet for både idealister og “systemsmarte” klatrere, og innlæring av lydighet og ideologisk konformitet var en viktig del av aktivitetene.




Ungdom tjener føreren - alle 10åringer inn i Hitler-Jugend.

Mange hadde gode minner fra slike organisasjoner og maktet først i etterpåklokskapens lys å se den stramme regien og det farlige misbruket av ungdommelig idealisme og lojalitet. En varig følge av denne erfaringen synes å være en utbredt skepsis til det “offentlige” sivile samfunn i det post-kommunistiske Europa.


Førerstaten og “den store rormannen”, arbeidernes rettigheter under diktaturet.

Det nazistiske Tyskland var et diktatur. Regimets tilhengere beklaget ikke at man “endte opp” i diktaturet, fascismen hadde også i sin tyske tapning hele tiden lovprist førerstaten som den ideale statsform og levde slik sett i pakt med sin egen lære fra dag én. I praksis var det en vedvarende kamp mellom ulike rivaliserende grupper og deres protesjeer innen parti og administrasjon. Og i næringslivet kjempet selvstendige aktører om tilgang på råstoff og statlige oppdrag. Arbeiderne hadde ingen organisasjonsrett, og det som fantes av organisert arbeiderbevegelse, måtte gå under jorden. Sammenbruddet var henimot totalt. Det fantes deler av partiapparat og administrasjon som var opptatt av å gjennomføre bedre minimumsstandarder og velferdstiltak for arbeiderne. Arbeidsløsheten forsvant, noe som var grunn nok for mange til å betrakte regimet som det minste onde, mindre enn bolsjevismen, mindre enn Weimar-republikken.

I følge marxismen er diktaturet intet ideal, men en nødvendighet: proletariatets diktatur. Men diktaturet skal bare være en overgangsform, et steg på veien mot det kommunistiske samfunn der staten skal dø hen og i høyden bare skal administrere ting, ikke mennesker. Kommunismens mål er ikke et differensiert samfunn der ulike gruppers motstridende interesser søkes regulert gjennom politiske kompromisser, lovverk og et fungerende voldsmonopol.



     Hvem har nasjonens inntekt? Utbytterne eller arbeiderne?


Man ser for seg et samfunn der alle interessekonflikters årsak er funnet og problemet er løst en gang for alle. Man har altså ingen teori for en fredelig prosedyre for konflikter og maktbalanse mellom ulike aktører. Arbeiderne skal ganske enkelt “ta makten” og “få kontroll over produksjonsmidlene”. Det er ikke godt å si hva dette skal bety, eller hvorfor en kommunistisk arbeider kan sies å eie de statliggjorte produksjonsmidlene noe mer enn en gruvearbeider i Manchester eier den britiske marine. I Russland skjedde en kontant knusing av streike- og organisasjonsfriheten. De drakoniske straffetiltakene mot alle som var frekke nok til å mukke, ble ideologisk rettferdiggjort ved å vise til at det ikke eksisterer noen interessekonflikt mellom arbeideren og hans motpart (staten), ettersom arbeiderne jo selv eide staten og produksjonsmidlene. Staten var nå ikke lenger “kapitalens nasjonale krigsberedskap mot arbeidet”[16], men “et mektig våpen i proletariatets hånd”. Slik kunne man trylle bort representasjonens problem og de reelle interessekonflikter i en sky av fraser og sitater og belønne faglig kamp med konsentrasjonsleiropphold. Resultatet var ikke statens “hendøen”, men en absoluttering av statsmakten, opphøret av enhver formidling mellom styrte og styrende, en permanent unntakstilstand og eksistenskamp mot reelle og fremfor alt innbilte fiender, det totale bortfall av en kritisk offentlighet og en dyrkelse av “den store fører og lærer” som får monarkistisk panegyrikk til å virke nøktern i sammenligning. Lenin mente at Pariserkommunen hadde vært for lite besluttsom i å undertrykke borgerskapet og dets motstand, og det var årsaken til dets nederlag.

“Men når folkeflertallet selv undertrykker sine undertrykkere, så er en ‘særskilt undertrykkelsesmakt’ ikke nødvendig lenger! I denne betydning begynner staten å dø bort.” [17]

I denne nytale-betydningen muligens, men i en hver annen rimelig betydning av ordet vokste den til et menneskeslukende uhyre. I praksis et nokså likt utfall for begge land kan man si? Under Lenins diktatur ble det argumentert for ulike syn innad i partiet gjennom relativt åpen debatt (demokratisk sentralisme). Etter at Stalin hadde samlet trådene og eliminert sine opponenter var altså begge land i praksis blitt førerstater som ikke aksepterte opposisjon eller kritikk. Men bare Tyskland hadde førerstaten som offisiell ideologi. Hva arbeidernes kår angår, så kan en grovt forenklet si at det som i Sovjet var de normale betingelser for arbeidere tilsvarte vilkårene for krigsfanger og polske slavearbeidere i Tyskland etter krigsutbruddet. Organisert arbeid for å bedre arbeidernes kår var i begge land toppstyrt, mens alle forsøk på organisering nedenfra var forbundet med livsfare. Men i Russland fikk folket samtidig opplyst at de de levde i “de undertrykte klassers demokrati”, i “noe som egentlig ikke er noen stat lenger”, men “arbeiderne og bøndenes felles makt” over sine undertrykkere[18].

Terror

“Terror er en måte å overbevise på” hevdet Lenin[19]. I 1922 ønsket han å stille opp en

“prinsipiell og politisk sett sannhetstro tese (ikke bare en snever juridisk sådan) som rettferdiggjør terrorens vesen, dens uunngåelighet og begrensninger. Domstolen må ikke avskaffe terroren; å love noe slikt ville være å bedra seg selv og andre; den bør snarere tvert imot begrunnes og legaliseres i prinsippet, klart, uten hykleri og skjønnlakkering. Den må formuleres så elastisk som mulig, for bare den revolusjonære rettsbevissthet og den revolusjonære samvittighet fastsetter betingelsene for hvordan den i virkeligheten kommer til å bli anvendt, mer eller mindre omfattende. Med kommunistisk hilsen Lenin”[20]

Det kommunistiske regimet gjorde ikke noe forsøk på å skjule at de brukte terror mot befolkningen på 20-tallet. “Rød terror” het fagforeningsbladet for Tsjeka’en (senere GPU, NKVD og KGB) som en kunne kjøpe i Moskvas kiosker. Tsjeka’ens grunnlegger Felix Dzjerzinskij skrev på lederplass at massiv undertrykkelse av de kontrarevolusjonære klasser var riktig og nødvendig og at i det minste deler av arbeiderklassen godtok dette.[21] På 30-tallet ble det ikke lenger innrømmet at store grupper av folket skulle undertrykkes, nå gjaldt det å fremstille hele folket som tilhengere av regimet og motstanderne som “banditter” og “folkefiender”. Skal en dømme ut ifra andelen av partimedlemmer som senere ble arrestert og dømt, så må hele den gamle garde av revolusjonære ha bestått av 90 % banditter og folkefiender.

Begge regimene brukte konsentrasjonsleire og terror mot befolkningen i mellomkrigstiden. Men det er en gradsforskjell her som jeg vil hevde slår over i en kvalitativ ulikhet mellom dem. For å unngå misforståelser vil jeg presisere at min beskrivelse av ulikheter gjelder Tyskland fram til krigsutbruddet. Det var først etter krigsutbruddet at nazistene startet sine myrderier i industriell målestokk og sin systematiske tilintetgjørelse av hele folkegrupper – for øvrig fullstendig i tråd med den ideologi som partiet hele tiden hadde forfektet. Men før krigen hadde regimets repressive tiltak hovedsakelig rettet seg mot regimemotstandere og religiøse grupper som nektet å gi keiseren hva guds er. Viktige unntak er jøder, sigøynere og homofile. Disse gruppene ble utsatt for en stadig tiltagende terror også i denne perioden. De som ikke kom seg ut av landet, hadde ingen muligheter til å unnslippe, uansett holdning til regimet. De skulle så godt som alle bli drept i årene som fulgte. Den første arrestasjonsbølgen av politiske motstandere etter nazistenes maktovertagelse var også vanskelig å unnslippe uansett avgitte lojalitetserklæringer til det nye regime. Men de fleste sosialdemokrater og kommunister kom levende tilbake fra oppholdet og kunne senere bli sendt ut i krigen for å dø.

I 1938/39 satt om lag 60 000 konsentrasjonsleirfanger på tysk jord, ca. 26 000 av dem var jøder.[22] En uforsiktig ytring, en politisk vits[23], unnlatelse av Hitler-hilsen – det var ikke mye som skulle til for å bli kastet i konsentrasjonsleir uten noen form for rettslig beskyttelse mot overgrep eller drap. Dette disiplinerte befolkningen. De fleste “arrangerte” seg med regimet, utførte den nødvendige offisielle “lip service” og ble forsiktige med private ytringer. En kan sammenligne det med vilkårene i det okkuperte Norge. Hvis en ikke var uforsiktig eller utfordrende, var det gode sjanser til å klare seg. Og her ligger den store forskjellen til Sovjet i mellomkrigstiden, i graden av terror. Å overleve der var ofte et spørsmål om ren flaks. Den russiske mellomkrigstidens absolutt irrasjonelle uforutsigbarhet mht. hva en kunne bli dømt og anklaget for, antallet drepte, formatet over forbrytelsene, det er faktisk en ganske annen regimekategori.


Viktige russiske ord for det 20. århundre:
Herre: gosudar Stat: gusudarstvo





   Kringsatt av fiender - indre og ytre.


Å skulle forklare disse tilstandene for de som ikke har opplevd det, støter på samme problem som å skulle formidle sannheten om Holocaust og nazistenes myrderier av sivile på østfronten: Folk ville ikke tro det, samtiden var simpelthen ute av stand til å fatte det fordi de ikke kunne relatere det til hittil kjente størrelser fra egen erfaringshorisont. Historikeren har et dobbelt problem: Å fatte det som skjedde og å makte å formidle det i en litterær farkost som bærer. Summarisk kan nevnes “dekulakkiseringen” og de av regimet påførte hungerskatastrofer i Ukraina og store deler av de sentralasiatiske republikkene i 1932-33, der 5- 8 millioner omkom.[24] Mordet på Sergej Kirov i desember 1934 er ironisk blitt kalt århundrets forbrytelse. Det ga startskuddet til en bølge av skueprosesser som førte til at 90 % av de partimedlemmer som i 1934 utgjorde “Seierherrenes partidag”, ble dømt til døden. Men myrderiene rammet så visst ikke bare partimedlemmer. Flere millioner ble tiltalt og dømt for de mest bisarre anklager, for “mistanke om spionasje”, for “forbindelser som leder til mistanke om spionasje”, for “kontrarevolusjonært tenkesett” eller for å være i familie med noen som ble dømt for disse elastiske paragrafene.[25] Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1 ½ mill. drept, og et ukjent antall deportert. Terroren vedvarte ufortrødent i hele mellomkrigstiden, men etter 1938 var prognosen for nakkeskudd dalende til fordel for 10 års arbeidsleir etter Paragraf 58. (De som overlevde fram til 1949 fikk dommen forlenget til 25 år). Hittil har det hersket svært sprikende vurderinger av hvor mange som ble fengslet og deportert i denne perioden. I følge offentliggjorte NKVD-dokumenter satt det 1,88 mill. i leir i 1938, terrorens klimaks[26]. Hvor mange døde i disse leirene og som følge av statlige straffetiltak? Hvor mange ble deportert? En utførlig drøftelse av forskningsfronten anno 2003 på dette tema foretas av Anne Applebaum i hennes bok “Gulag – a history”. Hva skulle til for å bli dømt etter paragraf 58? Ingen ting og hva som helst, en forsinket trikk som gjør at du kommer for sent til fabrikken, og plutselig blir du anklaget og dømt for sabotasje eller skadeverk. En snekker som henger av seg jakken på en Lenin-byste i et ellers tomt lokale han skal legge parkettgulv på. Baktalelse av sovjetmakten. Et smil – var det ironisk? – i det en lærer viste sin kollega en avisartikkel hvor Stalins tale blir gjengitt, og vips du er avslørt som folkefiende. Stående applaus etter en partitale, den varer og varer fordi ingen tør være den første til å holde opp med å klappe. Noen gjør det til slutt. De havner i konsentrasjonsleir.[27] Hvordan er det å bo i et land hvor slikt skjer rundt deg hver dag? Hva gjør det med relasjonene mellom mennesker? Hvem kan du stole på? Du er i fiendeland, du er i permanent livsfare, ubeskyttet og utlevert til alle du møter. Slik alle jøder i Tyskland var det. Her ligger parallellen mellom de to regimene. Men for de øvrige tyskere nådde graden av vilkårlig terror aldri samme nivå i den perioden det her er tale om, en må fram til krigens siste dager for å finne lignende tilstander av vilkårlighet.

Rasisme.

Til forskjell fra øvrige fascist-diktatur stod antisemittismen helt sentralt i det tyske diktaturets teori og praksis. Jødene var skyld i alle ulykker som det tyske folk hadde opplevd – slik anklagen også lød mot dem under svartedauden. Men nå var jødene også tillagt visse biologiske artsegenskaper. 




    Fra "Stürmer"1934: Året er forbi, kampen går videre

Jøder kunne nok se ut som ariske tyskere, men de var essensielt annerledes. Nazismen radikaliserer m.a.o. den klassiske antisemittismen mange hakk. I følge de nazistiske vanviddsforestillingene var det snakk om en eksistenskamp: Det tyske “folkelegemet” måtte renses for sin jødiske smitte eller man ville gå under som folk. Hitlers tale den 30. januar 1939 gir et uhyggelig innblikk i den galskap som skulle bli omsatt i praktisk politikk, gjennomført med vitenskapelig presisjon og moderne teknologi:

„Ich will heute wieder ein Prophet sein: Wenn es dem internationalen Finanzjudentum in und außerhalb Europas gelingen sollte, die Völker noch einmal in einen Weltkrieg zu stürzen, dann wird das Ergebnis nicht die Bolschewisierung der Erde und damit der Sieg des Judentums sein, sondern die Vernichtung der jüdischen Rasse in Europa.“[28]

(Jeg vil i dag profetere: Skulle det lykkes den internasjonale finansjødedom å enda en gang styrte folkene ut i en verdenskrig, da blir resultatet ikke bolsjeviseringen av verden og dermed jødedomens seier, men tilintetgjørelsen av den jødiske rase i Europa)

Det kommunistiske diktaturet var i mangt og meget en fortsettelse av storrussisk imperialisme med imperialismens klassiske kjennetegn. Men rasistisk var det ikke. Etterkrigstidens kommunistregimer hadde ved flere anledninger spilt på jødefiendtlige trekk i befolkningen gjennom anklager om “sionisme” og “internasjonalisme”, men det er etter mitt syn et kategorimistak å sammenligne dette med nazistenes teori og praksis – slik det delvis ble gjort under den kalde krigen. På dette punkt var og ble det en avgjørende forskjell mellom de to diktaturene. Kommunismen er rasismen fremmed. Deres demokratiske motbilde, USA, praktiserte i samme periode segregering av borgere på grunn av “rase”, og den fortsatte også under krigen.

Kvinnenes plass.

“Kvinnen føler seg aller best tilfreds med livet når hun blir holdt strengt i tukt og lydighet. Samlivet mellom mann og kvinne lar seg bare regulere i overensstemmelse med denne enkle psykologiske lov. Jo hardere og hensynsløsere mannen lar kvinnen føle sin overmakt, desto bedre oppfyller hun sin bestemmelse”. [29]




Det kvinnefiendtlige syn som Hitler her forfekter ble omsatt i praktisk politikk. Det som var oppnådd av likestilling under Weimar-republikken ble raskt opphevet. Ernærings- og Landbruksminister Walther Darré tok til orde for egne hus for “den fødselsegnede kvinne” der hun kunne gjøre sin innsats for fedrelandet ved å avle barn. Og han foreslo å kopiere skikken fra spartanerne med tidlig å fjerne guttebarna og oppdra dem i egne institusjoner for menn.[30] Kvinner ble utestengt fra utdannelse, riksdagen ble “jøde- og kvinnefri”, ugifte kvinner mistet for en stor del arbeidsledighetstrygd. Hermann Göring hevdet at kvinnens plass er i hjemmet og at hennes plikt er å “husvale den modige kriger.”[31] I diktaturets første år blir det kommunistiske diktaturet kritisert av nazistene for sitt “naturstridige” aksept av kvinner i lønnet arbeid, og i tråd med nazistismens ideal presses mange tyske kvinner ut av lønnsarbeid. Men etter hvert som massearbeidsløsheten blir avløst av mangel på arbeidskraft, snur denne politikken. Fra og med 1937 ble unge kvinner av Reicharbeitsdienst utskrevet til et års obligatorisk arbeidstjeneste, først og fremst i landbruket. Denne tendensen intensiveres ytterligere når krigen kommer.[32]

Marxistisk teori (slik den fremstår i bl.a. Engels’ “Familiens opprinnelse”) gjør også kvinnenes skjebne opp gjennom historien til et spørsmål om forholdet til produksjonskreftene. Besittelse av privateiendom fører til patriarkat, kvinnen blir mannens eiendom, den monogame familie er et redskap for å skaffe mannen sønner som kan overta eiendom etc.[33] Interessant her er at det kommunistiske regimet teoretisk og praktisk likestiller kvinner og menn. Regimet ble innført i et land som ikke var synderlig influert av feminisme på forhånd, og praksis kunne nok ligge meget tilbake å ønske sammenlignet med offisiell ideologi. Men akkurat det er ikke regimets feil, det viser bare at det ikke er lett å forandre kulturelle mønstre over natten. Sovjetunionen ble for mange vestlige feminister det lovede land i denne perioden og i den grad et forbilde at mange overså det faktum at hverken kvinner eller menn hadde særlig mange rettigheter i behold. Forenklet kan man si at det kommunistiske regime ikke lot menneskelige evner og talent bli ubenyttet på grunn av rase eller kjønn. Det som eksisterte av karrieremuligheter innenfor det russiske nomenklatura stod i prinsippet like åpent for kvinner som for menn.


Oppsummering.

Nå som begge regimer er borte, kan en vel konkludere med at en rekke kulturelle dypstrukturer har overlevd i begge land, slik det også fantes interne regionale forskjeller også mens ensrettingen pågikk som verst. En nyansert fremstilling ville kunne peke på slike variasjoner, men det ville også kreve langt større plass. Av samme grunn er viktige tema som industriell utvikling, infrastruktur, kulturell bakgrunn osv. forblitt ukommentert, til tross for at forskjellene var store mellom de to land, i Tysklands favør. Denne fremstillingen har fokusert på det faktum at begge regimers politiske ledelse hatte grenseløse ambisjoner om å prege det samfunn de styrte. Og denne ambisjon, sammen med den hensynsløse bruken av alle maktmidler, satte så avgjort preg på hverdagen til de styrte. Millioner innrettet sine liv i tråd med herretenkernes forestillinger, resultatet var imponerende. Men tilsynelatende lik oppførsel kan være motivert av indre overbevisning så vel som av frykt. Og selv den mest fryktsomme og lydige borger lar seg ikke uten videre programmere slik at han eller hun til slutt tenker helt slik som “herretenkerne” ønsket det. Hva skjer når frykten er borte og tvilens stemme får slippe til?

Vi har sett to politiske verdensreligioner kollapse og etterlate seg millioner av døde. Men også millioner av desillusjonerte og skuffede. Mennesket synes å trenge noe å tro på, det lever ikke av brød alene. Og mange er også villige til å gjøre store intellektuelle offer for å kunne bevare sitt liv og sine prøvelser innenfor en meningsbærende “stor fortelling”. Ellers er jo alle offer forgjeves og all “nødvendig” vold simpelthen en forbrytelse. Kravet til mening synes å være en menneskelig konstant som lar seg misbruke til storslagne feiltagelser i den gode saks tjeneste. Hvis historiefaget skal overskride den rent antikvariske opptårningen av fakta, er det kanskje en nyttig innsikt å ta med seg videre? En dristig hypotese på slutten av en hjemmeoppgave? Ja kanskje. Men for å få en historisk forståelse av både senmiddelalderens hekseprosesser og mellomkrigstidens terror er det en forutsetning å kjenne til tidens trosforestillinger. En må forstå hvordan folk tenker for å skjønne hva de gjør. Det kaster etter mitt syn lys over helt sentrale sider med hvordan det var å leve i disse landene, et lys som den nøytrale, saklige opptårningen av statistikk og fakta-bokser alene ikke klarer å gi. Det er en forskjell mellom faktakunnskap og forståelse. De viktigste innsiktene ligger hinsides det leksikalske språk en oversiktsartikkel kan benytte seg av, de ligger gjemt i den reflekterende skjønnlitteraturen. Så jeg innser min språklige avmakt og slutter her.


Ivar Bakke


Noter og litteraturliste:




    Rett avskrift bevitnes.


Litteraturliste.


Anne Appelbaum: Gulag. De sovjetiske fangeleirene. Aschehoug 2004


Gerhard Besier og Hermand Lubbe: “Politische Religion und Religionspolitik: zwischen Totalitarismus und Religionspolitik”. Vandenhoeck & Ruprecht. Se utdrag: http://bit.ly/fVm42u


Max Domarus (Hrsg.): Hitler. Reden und Proklamationen 1932–1945. Kommentiert von einem deutschen Zeitgenossen. Neuauflage, Bd. 4, Bolchazy-Carducci, Mundelein


Erik Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1994


Ulrich Herbert, Karin Orth und Christoph Dieckmann: Die nationalsozialistischen Konzentrationslager - Taschenbuch (August 2002) on Fischer (Tb.), Frankfurt


Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997


V. I. Lenin: Staten og revolusjonen, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968


Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, Oslo 1971


Karl Marx & Friedrich Engels: Verker i utdrag: http://www.mlwerke.de/me/me21/me21_152.htm


Carl von Ossietzky: Die Weltbühne nr.16, 21.april 1931, s.560


Richard Pipes: Russia Under the Bolshevik Regime, Vintage Books, Random House Inc.1995


Tidsskriftet Samtiden: nr.1 1979, nr.5 1984, nr.2 1991, nr.2 2001


Aleksander.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974


Ragnar Vold: Tyskland marsjerer, hvorfor, hvor hen? Aschehoug, Oslo 1934


DIE ZEIT, internettutgave: http://www.zeit.de/1998/32/199832.schwarzb.letzte_.xml


DIE ZEIT, 20.11.2008 Nr. 48



Noter

[1] Etter mitt syn er det mindre sentralt, om enn retorisk effektivt, å vise til det faktum at landene ble forbundet i en ikke-angrepspakt fra 23. august 1939 og fram til angrepet på Russland 22. juni 1941, og at i denne perioden var begge lands regimetro presse rørende samstemte i sitt forsvar mot kritikk utenfra av deres omforente imperialistiske deling av okkuperte landområder mellom seg, Et slikt faktum alene er intet bevis for fundamentale likheter i styresett, men viser at både kynisme og ønsketenkning var kjente fenomen i og utenfor diktaturene. Den tyske jøden Victor Klemperer skrev i sin dagbok: Det sprøeste var hånd-i-hånd-bildet:Stalin-Ribbentrop. Mot slikt blir Machiavelli et uskyldig pattebarn. Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997 29. august, s.480 [forf. oversettelse] (Her kan en til sammenligning dra inn den britiske og amerikanske presses beskrivelser av “uncle Joes” regime fra perioden hvor landene var krigsallierte og fram til den kalde krigen, også det er i dag selsom lesning.)
   
[2] Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997, s.264 [forf. oversettelse]

[3] Historikeren Eric Hobsbawn forklarer langt på vei realsosialismens fallitt som avledet av sekundære forhold og personlige egenskaper hos dets ledere. Tross den kommunistiske tvangs-kollektiviseringen av jorden som medførte det til da største folkemord i moderne tid, tross den vanvittig feilslåtte slave-økonomien som tok livet av millioner: Hobsbawn mener at Lenin aldri ville ha tolerert den verdslige utgaven av en “statlig-privat religion” som fulgte etter at hans legeme ble en balsamert relikvie, og dessuten: “Stalin grunnla den kanskje ikke bevisst. Han fulgte kanskje bare hovedstrømmen i en tilbakeliggende bonde-Russland og dets autokratiske og ortodokse tradisjon. Men det er usannsynlig at det ville utviklet seg uten ham, og sikkert at det ikke ville ha blitt påtvunget eller kopiert av andre sosialistregimer.” Erik Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1994 S.393 ff  Det var altså ofrene som var uopplyste, tilbakestående og primitive. Det var deres mentalitet som utgjorde de “omstendigheter” som “drev partiet i en stadig mer autoritær form for styring.” En kan jo sammenligne litt her også, hva angår ulike tolkninger av nokså identiske fenomen: Ville noen ha akseptert en tese om at Hitler kanskje ubevisst lot seg drive med en kulturell hovedstrøm hos sine autoritetstro motstandere og kommende ofre. At uten individet Hitlers personlige egenskaper, som var ganske annerledes enn Mussolinis, ville førerstaten “sikkert ikke” ha dannet skole for senere fascistiske regimer? Påfallende er også Hobsbawns beskrivelse av en “relativt vellykket” sosialistisk økonomi, sammenliknet med krisen i vesten. Her nevnes ikke bruken av flere millioner slaver som produksjonsfaktor, ikke et ord om kollapset av matproduksjon til under 1914-nivå, etc. Hvis denne slaveøkonomien var “vellykket”, må vi spørre; vellykket for hvem? Russiske arbeidere? Var Egypts økonomi vellykket ettersom det skapte de imponerende pyramidene? Det syn jeg her angriper blir ikke forfektet av en eller annen “left loonie”, men av forfatteren av pensumlitteratur for dagens historiestudenter. Fotnoten er ikke ment som bønn om å sette forfatteren på index, men om å lese ham kritisk.


[5] Pipes, Richard (1995), Russia Under the Bolshevik Regime, New York: Vintage Books, Random House Inc. S.281 Nå må det sies at Mussolini aldri kom så langt som nazistene i å gjennomføre sin totalitære visjon. Det tyske samfunn var mindre korrupt og kaotisk enn Italia, og synet på borgernes plikt til å tjene og adlyde sine foresatte var langt mer gjennomført. Italia hadde stadig mye skitt i krokene, Tyskland ble et rent helvete. 
[6] gjengitt i Samtiden nr.2 1991
[7] Carl von Ossietzky: Die Weltbühne nr.16, 21.april 1931, s.560
[8] Nadezhda Mandelstam (1970, 1999) Hope against Hope ISBN 1860466354
[9] I München ble det den 19.juli 1937 holdt en utstilling til skrekk og advarsel med “Entartete Kunst”. Den gikk som vandreutstilling fram til 1941og skulle framvise hvor “krank” og “degenerert” den “jødisk-bolsjevistiske” kunsten var. De beslaglagte kunstverkene var kontrastert med amatørarbeider fra pasienter på psykiatriske institusjoner, og disse var mer naturalistiske, hvilket skulle illustrere hvor langt forfallet var kommet før nazistene fikk ryddet opp i dekadansen.
[10] Når det kom til det kom til ideologiens klassikere derimot, så var forskjellene store. Nazismens “filosofi” er et underlig sammensurium som appellerer mer til følelser enn refleksjon. Marxismens intellektuelle arv er en ganske annen, og spenner fra skarpsindig analyse til uendelige tyske leddsetninger med høyt abstraksjonsnivå og uklar betydning. Når de russiske popularisatorer skulle bibringe massene en begripelig utgave kan det minne om middelalderkirkenes bruk av enkle maleri for å formidle bibelens lære til analfabeter. “Two legs good, four legs bad!”, som George Orwell parafraserte i “Animal Farm”. Eller man pekte ut aktuelle fiender og kjettere i ordelag som kunne minne om middelalderens religiøse polemikk, jevnfør Andre Bjerkes oppslagsord Pravda i “Den bakvendte familieboken”: “Pravda, russ.zool. tidsskrift. Har særlig beskjeftiget seg med forekomsten av hyener, neshorn sjakaler, rotter, krokodiller og slanger på den vestlige halvkule.” Men like gjerne var språkets budskap bevisst uklart, ettersom forsinket eller for tidlig oppfattelse av partiets mange linjeskifter kunne være fatalt, jevnfør det tyske uttrykket “Partei-chinesisch”.
[11] Gjengitt av Arne Ruth i Samtiden nr.5 1984
[12] gjengitt i Samtiden nr.2. 2001, s.38
[13] Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, Oslo 1971, s.89
[14] Gerhard Besier og Hermand Lubbe: “Politische Religion und Religionspolitik: zwischen Totalitarismus und Religionspolitik”. Vandenhoeck & Ruprecht.s.19, [op.cit. W.I.Lenin: Werke, Band 25, Berlin 1971, s.266]
[15] Samtiden nr.5, 1993, s.79
[16] Karl Marx, sitert etter V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.77 Friedrich Engels formulerte det slik “Siden staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det ren meningsløshet å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart den kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå.” I brev til August Bebel, sitert etter Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1968
[17] V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.79
[18] V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.78-79
[19] V.I.Lenin, 2.utg. bind 24, s.604. [gjengitt i A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974 bind1, s.373]
[20] V.I.Lenin, 3.utg. bind 27, s.297. [gjengitt i A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974, bind1s.374]
[21]Hans Wilhelm Steinfeld, Samtiden 1. 1979, s.48
[22] Ulrich Herbert et al.: Die nationalsozialistischen Konzentrationslager. Bd. 1, S. 29
[23] Samtaler i himmelen er populære – en allusjon til riksdagsbrannen: “Hitler til Moses: Til meg kan du da si det i fortrolighet Hr. Moses. Ikke sant, den tornebusken var det du selv som tente på? På grunn av slike bemerkninger har assistent ved mekanisk avdeling Dr.Bergstässer – arier for øvrig – pådratt seg 10 måneders fangenskap.” Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997 13.januar, s.79 [forf. oversettelse]
[24] http://www.zeit.de/2008/48/A-Holodomor DIE ZEIT, 20.11.2008 Nr. 48
[25]A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974, bind1s.303
[26] Anne Applebaum: Gulag. De sovjetiske fangeleirene. Aschehoug historie, Oslo 2004 s.572  
[27]A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974
[28] Max Domarus (Hrsg.): Hitler. Reden und Proklamationen 1932–1945. Kommentiert von einem deutschen Zeitgenossen. Neuauflage, Bd. 4, Bolchazy-Carducci, Mundelein, Ill., 1988, S. 1663.
[29] Fra Adolf Hitlers “Mein Kampf”, gjengitt i Ragnar Volds “Tyskland marsjerer. Hvorfor?Hvor hen?” Aschehoug 1934 s.88
[30]Ragnar Vold “Tyskland marsjerer. Hvorfor?Hvor hen?” Aschehoug 1934 s.91 
[31] Ibid.                                                 
[32] Op.cit. Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Gesamtwerk: Deutsche Gesellschaftsgeschichte 1914 – 1949, s.755
[33]   I utdrag: http://www.mlwerke.de/me/me21/me21_152.htm - eller, hvis en vil gå til kilden: Friedrich Engels - "Der Ursprung der Familie, des

Privateigentums und des Staats" in: Karl Marx/Friedrich Engels - Werke. (Karl) Dietz Verlag, Berlin. Band 21, 5. Auflage 1975, unveränderter Nachdruck der 1. Auflage 1962, Berlin/DDR. S. 152-173.

Ingen kommentarer: