Med ansiktet mot stjernene.

Beate Grimsrud: Å smyge forbi en øks

Det må være en kvalitet ved denne boka som etterlater et slikt ubehag. En urolig krypende følelse av ventende nederlag for hver ny side, en sterk ulyst ved tanken på å skulle få bekreftet sine bange anelser – og et engasjement overfor Lydia som jager en videre.  

Lydia har vært litt slurvete i valg av foreldre, som det heter. Hun vokser opp i en familie av et slag som pleier å pådra seg hevede øyenbryn fra omgivelsene. Forfatteren får dette fram gjennom stemmen til en lojal familiemedlem, et barn som er på vei ut av barndommen. Dette trykket av manglende stabilitet og trygghet tyter fram i teksten. Ikke som Lydias bebreidelser, men som bearbeidelse av ulike hendelser, måten hun sanser, beskriver og forklarer dem på. Og indirekte, gjennom hennes "vanskelige" oppførsel og uklare innskytelser.

Det er noe med fortellerperspektivet som indirekte sier så mye. Lydias familie blir ikke idyllisert og framhevet i forhold til en småborgerlig, uforstående omverden. Samtidig er den skildret med den selvfølgelige lojalitet og respekt som barn i det lengste har overfor sine nærmeste.

Men Lydias bearbeidelse av sine erfaringer er anstrengende, hennes forsøk på å holde verden sammen, være glad dem hun er prisgitt, de koster en uhyre viljeanspennelse. Og langsomt vokser et driv i henne til å komme seg opp og ut, smyge seg forbi denne øksen av dårlige odds som henger over dem alle. Hennes eldre søster har begynt å få denne avstanden til sin egen familie, hun vil vekk. Men hvem vet vel så nøyaktig hva det er en vil vekk fra i den alderen. Hva er det som er blitt egne verdier og lojaliteter, og hva har en vokst bort fra for godt.

Dette er en bok om uskyld, om vergeløse. Men også om ansvaret og alvoret, hva slags rom vi gir hverandre, hvor støl og forkrøplet et barn skal være når det omsider karrer seg opp på egne ben. Lydias mor tror det vil gå bra, Lydia er oppvakt og viljesterk, hun har toet i seg til å nå lenger. Det kan være. Vi følger henne bare et stykke, langt nok til å bli glad i henne – og dypt urolig for hvordan det skal gå videre. 

Språket må nevnes. Ei tenksom ungjentes språk, uten spor av overlevert finkultur, men med den poesi og egenart som det slår gnister av:

"Om dagen ligger himmelen over jorden, om natten trekkes den til side som et teppe og man kan se rett ut i verdensrommet.

[…]Det er noe leit med at i dag snart skal være for lenge siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skal bli. Og når det er blitt slik, kan jeg ikke forestille meg hvordan det var. Jeg går med ansiktet mot verdensrommet."

Det hviler en tung visshet over denne boka, en visshet om ting som Lydia ennå ikke vet. Eller kanskje vil bli spart for? Kjærligheten tror alt, håper alt – så heter det. Og Lydia er skildret med kjærlighet, med den ømhet og fortvilelse en betrakter mennesker med som snart skal ut i krigen. Men det finnes håp, ennå er det mulig å smyge forbi en øks.

Ivar Bakke

             Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !