*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 30. juli 2019

Trille gjennom gress






Å være et lite barn igjen, 
ligge på ryggen og se opp i den blå himmelen
mens noen triller deg gjennom høyt gress
og eikene i hjulet lager sommerlyder



lørdag 6. juli 2019

Ny lærdom.



«Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»
Simone de Beauvoir.

Det er ikke mer enn to år siden jeg fungerte tålelig greit uten briller. Den gang var jeg 56. I skrivende stund sitter jeg med et par briller på nesen, det er det paret som er rødt ytterst på brillestanga. Jeg står på rød-lista. Og på bordet ved siden av ligger de blå som jeg ellers bruker. Det skulle ikke være til å ta feil av. Hvis du nå skulle se for deg et gammelt surrehode som lager seg enkle rutiner for å holde en slags oversikt i en verden som i økende grad oppleves som lumsk og uoversiktlig, så er du på rett spor. En gammel liten gutt som har begynt å skrive huskelapp fra mor til seg selv, et vordende æresmedlem i korttidsminneforeningen.

I morges hadde jeg lesebrillene på under barberingen. Det bare skjedde. Synet av den gamle mannen i speilet med viltvoksende øyenbryn og poser under øynene fikk meg til å tenke på barndommens kriminalbetjent Derrick. Nei du er kanskje for ung til å ha hørt om ham. Han så sånn ut.
Og det bildet er ikke en gang tatt tidlig om morgenen eller helt mot slutten av hans TV-karriere. We got to show us at our best, det er nå min mening. Så etter å ha gjort det beste ut av mitt morraskrukketryne, ubarmhjertig flombelyst i et antiseptisk bad på et hotellrom i Svolvær, tusler jeg ned i spisesalen. Av tungtveiende grunner er jeg ikke iført lesebriller. Satser på at det stort sett er beinløs mat til frokost. Jeg blir stående og stirre vantro på en kaffeautomat med en masse tekst og forklaringer. Jeg liker ikke bruksanvisninger. Tror folk at vi er helt dust eller? Jeg trykker på en knapp med bilde av en kopp i passe størrelse. What could possibly go wrong?
Utover en liten skvett varmtvann skjer det fint lite, men jeg kaster et fort blikk på hun som betjener seg av maskinen til høyre for meg, og hun drar i tillegg ned en spake. Jeg følger hennes eksempel, uten at det hjelper stort. Hun forklarer pedagogisk til den svake eleven at man først må kaste inn en kaffe-kapsel i slissen ved siden av spaken. Ach soo. 

Jeg forholder meg til det siste fra forskningsfronten på kaffeelektronikk og gjør som skrevet står med liten skrift. Men imens har maskinen mistet tålmodigheten og displayet forklarer meg sarkastisk at det er «for kort ventetid for å gjennomføre prosessen». Noe i den duren. Flere forsøk følger, men det resulterer kun i samme beskjed på displayet. Det står ikke helt eksplisitt at jeg er en idiot, men jeg kan da lese mellom linjene. For å sitere noe som Albert Einstein visstnok aldri har sagt: Insanity Is Doing the Same Thing Over and Over Again and Expecting Different Results
Du får skjenke kaffe du som er sånn teknisk, sa man før i verden. Det er ingen ting å le av. 

Jeg henter fram et glass og beveger meg diskret i retning juice-dispenseren. Den er tilpasset mine teknologiske skills og vi forstår hverandre. (Her skylder jeg å gjøre meg selv oppmerksom på at jeg tross alt har skiftet toppakning på traktor, og det aldeles uten å ha bodd på hotell. Og i båt, forsåvidt. Men den gang var jeg en dag yngre, og hadde også atskillig mindre slark i spekulatoren).
Resten av den koffeinfrie frokosten, samt utsjekking av hotell, forløper uten store kalamiteter, og jeg beveger meg ut i blågrått sommervær iført min beste vinterfrakk. Sommeren i Nord-Norge er jo den vakreste dagen i året, men dette er en av de andre dagene i juli. En med 9 grader og litt yr i lufta.

Kneet protesterer vilt i begynnelsen, men jeg tusler forsiktig langs gatene og ser på en liten by som langsomt våkner til liv. Det går seg til. Noen arbeidere legger asfalt, og jeg ser med misunnelse på gruppen av able-bodied asfaltarbeidere som later til å ha kropper som gjør som de får beskjed om. I mange tiår tilhørte jeg selv deres kategori. Jeg var selv en gang kroppsarbeider, og dertil et arbeidsjern ifølge folk som skulle ha greie på slikt. «Vær nå forsiktig med ryggen!» kunne noen si når de så meg bære tungt og uvørent. Jeg smilte lett overbærende tilbake. De lå noen nesehår fremfor meg i livsløypa, men det de måtte ha ervervet seg underveis av dyrekjøpte lærdommer lot seg ikke formidle videre i til meg. At også de en gang hadde vært like unge, sterke og skjødesløse, det overgikk min forestillingsevne. De talte for døve ører, selv om det den gang ikke var noe i veien med hørselen min. Jeg hinker videre mens jeg prøver å huske et dikt. Og her fant jeg det jammen:

Ny lærdom
Utruleg lenge var eg sterk og sprek
og kunne halde fram min vante veg
og trudde ikkje at slikt vondt som råkar
så mange gamle folk, skulle råke meg.

Eg såg på gamle skrøplingar, og tenkte
at om dei for alvor sette viljen inn
kunne dei vel te seg mindre ynkelege.
Jo, det er sant. Så hard var eg, så blind.

No har eg lært nytt. Min eige kropp
har drive meg på plass i skrøplinganes hær.
Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss.
Kall oss heller tapre. Det er det vi er.

Halldis Moren Vesaas: Livshus; 1995

Jeg har møtt mange slike tapre eldre mennesker. Enten i form av stemmer fra intervjuer som jeg har transkribert, eller gjennom samtaler. Det er folk som tross kroppens daglige påminnelser ikke definerer seg selv gjennom egne skrøpeligheter eller smerter. De har andre tema som interesserer dem mer. De evner å glede seg over alle små tingene de fortsatt er i stand til å gjøre på en god dag. De har ikke mistet evnen til å bli engasjert av andre mennesker og er ikke blitt blinde for alt det forunderlige som verden rundt oss er full av. Og de synes de har så mye å være takknemlige for, alt tatt i betraktning. 
Jeg synes de gestalter en slags livskunst og et ideal som jeg nå forsøker å tilegne meg. Å ikke bare hige etter mål bak neste blåne, men også glede seg over det en har oppnådd. Å kunne glede seg over det man før tok for gitt, det er faktisk noe som er verdt å kunne. Forhåpentlig er det ikke for sent å lære.    

tirsdag 4. juni 2019

Fra de rene prinsipper til de ekte dilemma.










“When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” - er en uttalelse som er blitt tillagt den britiske økonomen John Maynard Keynes. Forfatteren Bjørn Stærk gjør heller ikke noe forsøk på å skjule at han i et og annet har skiftet syn. Han har til og med begått en bok om det, «En kranglete bok om krangling» som han kaller sin reviderte og sterkt utvidede utgave av boka «Ytringsfrihet» som kom ut i 2013.

Kort og skissemessig kan en si at han i den første utgaven gir et reflektert men optimistisk utsyn over argumentasjonen som taler for verdien av en helt åpen debattkultur der man i utgangspunktet ikke viser noen bort fra den brede offentligheten på grunn av deres meninger. Dette var skrevet mens norsk offentlighet ble oppmerksomme på det kontrajihadistiske miljøet som forut for terrorangrepet på Utøya hadde snakket om «landssvikerne» som hadde åpnet opp for en «okkupasjon» gjennom islamsk innvandring. Stærk argumenterte for at en fri meningsbrytning og kraften i de bedre argumenter er den beste strategi for å møte frykten for islams tilstedeværelse i Norge.  «Det gikk ikke slik jeg forventet. Da må jeg endre mening».

Hvilke argumenter og fakta er det så som har gjort slikt inntrykk at Stærk nå skriver en kritisk gjennomgang av sitt essay og ender opp med sterke forbehold overfor sin opprinnelige posisjon?
Kanskje først og fremst erkjennelsen av at offentlig debatt er alt annet enn en kollektiv anstrengelse forpliktet på det bedre arguments tvangløse tvang. Det er ikke gitt at de beste ideene vinner. Men hvilke konklusjoner bør vi trekke av dette? 


Stærk er som alle andre preget av sin ideologiske bakgrunn. Der råder en høyt utviklet allergi overfor enhver form for flagging av moralske honnørord [«virtue signalling»], eller terapeutisk spesialbehandling av svake grupper som en selv fungerer som ombudsmann for gjennom «moral policing» - kort sagt: kill all the normies. Helten er de som taler den kompakte majoritet midt imot.

«Utfordringen er å klare å beundre motet til de vrange menneskene som lever her og nå, og ikke bare de som blir hedret av historikerne. For å gjøre det bør du glemme hva de sier, og heller tenke på risikoen og kostnaden ved å si det. [..] Men hvis du er en av de som beundrer ytringsmotet til vrange mennesker, gir det liten mening å hindre dem i å benytte det.»

- I ettertankens lys kommenterer Stærk: «Men hvem beundrer mot alene, hvis det er for en ond sak? Det var mange modige nazister».
Og at det kan være riktig å ikke bare etterprøve sannhetsgehalten, men også se på visse sannheters funksjon og hvilke argumenter som tjener hvilke interesser. Stærk er med andre ord blitt mindre prinsipiell konsekvent i sin argumentasjon, analysen er mer opptatt av sannsynlige virkninger når et prinsipp gis absolutt forrang i en konkret sammenheng. 

Friheten har sin pris, men noen betaler mer enn andre for den. Noen vil kalle dette utvannet eller inkonsekvent. Stærk argumenterer for at det knapt finnes prinsipp som bør følges blindt i absolutt alle sammenhenger. Og at det ikke er klokt å late som vi bør forholde oss fordomsfritt overfor ideologier og meninger vi kjenner som fiender av det liberale demokratiet.

Jeg synes essayet tjener på dette, fordi vi i den virkelige verdenen må avveie kryssende interesser og forholde oss til ekte dilemma. Oppmerksomhet er et knapphetsgode. Alle redaktørstyrte medier må velge bort noe og fremheve det de oppfatter som verd å lytte til. Uenighet kan bunne i reelle interessemotsetninger og ulike verdiprioriteringer. I det opprinnelige essayet argumenteres det for å 

«angripe ideer som er feil, eller som bidrar til en farlig øking av konfliktnivået. Men uten å jukse, uten å bruke makt eller sosialt press.»  

Normative føringer i form av sosialt press er altså «juks» i den opprinnelige analysen av offentlighetens samtale med seg selv?
Stærk kommenterer her seg selv; en viktig del av beskyttelsen mot slike ideer er nettopp opprettholdelsen av normer. «Vi kan lære av erfaring og historie. Ikke gjøre oss dumme, som om vi var nyfødte barn som så verden for første gang.»
Det er med andre ord grenser for hva vi ikke vet. Fascisme er ikke bra, bedre å «stoppe den med fredelige midler i dag, så vi slipper å stoppe den ved vold i morgen.»

Det er m.a.o. slik at det liberale demokratiet ikke bare handler om prosedyrer for fredelige maktskifter, men også et samfunn der alle borgere skal ha adgang til visse borgerrettigheter. Dette er alt annet enn moralsk nøytralt, og det vil aldri fungere uten en forpliktende verdikonsensus omkring noen få felles verdier, på tvers av alle forskjeller. De som mener det er riktig å utdefinere noen grupper som «less than human» og ikke bærere av de samme rettighetene som andre, står for ideer som river den moralske samfunnsveven i stykker.

Men kan det tenkes at det eksisterer en innebygget motsetning mellom formidlingen av klare moralske føringer på den ene siden og evne til fordomsfri refleksjon og erkjennelse på den andre? Har ikke Stærk selv gitt svært mange eksempler i boka «Oppdra folket – hvordan svensker og nordmenn snakker om innvandring» på at en nødvendig debatt om innvandringens konsekvenser kan bli forsøkt hysjet ned og gjort direkte kunnskapsfiendtlig når oppdragerne svinger for ivrig med den moralske taktstokken, og at dette snarere har styrket enn svekket den illiberale, fremmedfiendtlige nasjonalismen. 

Stærk snakker fortsatt om nødvendigheten av subversiv humor som spotter religion, men advarer samtidig mot å gjøre seg til «en nyttig idiot for islamhatere». Han tror det er klokt å lære av historien «og forme teorier som lar oss kjenne igjen rasisme i nye former, som islamhat, og håndheve normer mot dette».  Og et sted nevnes «islamhat» og «kultursjåvinisme» i samme setning.
Jeg tror det er en glatt skråning Stærk leder oss inn på her, med gode muligheter for å havne dit vi ikke vil. Jeg erkjenner også nødvendigheten av moralske føringer. Og de fredelige sanksjonsformene består i å påtale uønsket adferd. Moral policing og shaming for å bruke uttrykk fra fy-lista. Det er jo ikke frykten for politiet som får folk flest til å oppføre seg anstendig, men internaliseringen av forestillinger om hvordan «man» bør oppføre seg, og «skamvett» om hva som ikke passer seg. 

Men hvis frykten for sanksjoner blir for fremtredende og intoleransen for avvik stor nok, ender vi i en autoritær kultur der en rekke tema blir tabuisert. Mange har tiet om religiøs tvang, kvinnediskriminering og æresvold innenfor innvandrermiljø nettopp av frykt for å bli «nyttige idioter for islamhatere». Begrepet «nyttig idiot» - som feilaktig er blitt tillagt Lenin – har en virkningshistorie som burde avskrekke. Marxister har brukt uttrykket for å brennmerke kritikere av kommunistiske diktatur som nyttige idioter for kapitalkreftene eller fascismen. Aftenposten brukte det under den kalde krigen overfor alle som kritiserte USAs imperialistiske kriger. Fredsbevegelsen var naturligvis også «Kremls nyttige idioter».

Jeg tror denne måten å argumentere på ikke er særlig overbevisende. En kritikk kan være sann, legitim og viktig også når den blir forsøkt instrumentalisert av folk med en dyster agenda. Det kan være galt å tie om urett selv om en blir omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Maajid Nawaz gir et eksempel her: 

«I 2013 var jeg mest redd for hva jihadistenes voldstrusler skulle gjøre med ytringsfriheten i Europa. I dag er jeg mer bekymret for den skaden jihadister gjør i islamske land i Midtøsten, Asia og Afrika, og den skaden islamhatere gjør i Vesten. Politikk pluss hat er farligere enn terrorangrep. Derfor er kontekst viktig når vi snakker om ytringsfrihet. Vi kan ikke gå inn i slike debatter som om vi var nyfødte barn. Vi må bruke historie og erfaringer. En av tingene vi burde ha lært, er hvor galt det kan gå når flertallsbefolkningen får panikk over en skummel minoritet.»

Panikk er farlig, spesielt for minoriteter, det er historien full av eksempler på. Men det samme gjelder for moralsk panikk. De som talte til fordel for rettssikkerhet da Bjugn-saken verserte i norske media, ble møtt med argumenter som at «vi må alltid stole på barna» og «barna er jo de svakeste og mest ubeskyttede vi har». Er det noe som skremmer meg, så er det slike forestillinger om at vi kun har én overordnet moralsk trussel å verge oss mot, selve Saken som alle andre tema bør underordnes og ses i lys av.

Selvsagt er islamistisk terror farligst for de som bor i islamske land, rent statistisk sett. Og ja, det åpne vestlige samfunnet bør ikke behandle muslimske medborgere som kollektivt mistenkte på grunn av trusselen fra jihadister. «Selvmord av frykt for døden» kalte Helge Krog Arbeiderpartiets første utkast til beredskapslover, den gang kommunistene var trusselen og flertallsbefolkningen fikk panikk over en skummel minoritet. For anti-jihadistene er det islamismen i Europa som er den altoverskyggende trussel. Men uansett så er dette separate tema som krever vår kritiske oppmerksomhet. Her får jeg vri litt på Luther; det ene skal drøftes og det andre ikke forties.    


Det nifse ved å oppleve historie i sanntid er at det er utrolig vanskelig å bedømme hvilke trusler som burde uroe oss mest. Og det landskapet vi beveger oss i er glatt og farlig, en «slippery slope» der manglende presisjon i hvordan vi snakker om og reagerer på truslene kan sende oss hodestups utfor skrentene på begge sider av veien.

Jeg har vist Stærk den anerkjennelse det er å bruke tid og plass til kritikk. Det er ut fra en redaksjonell vurdering om en vil, fordi jeg synes boken sier mye viktig og sant om den tiden vi befinner oss i. Å løfte fram noe som relevant er ikke nøytralt, men det er uomgjengelig. 

Bjørn Stærk har nettopp gjennom sin praksis med uredd diskusjon latt seg påvirke til å revidere noen av sine synspunkt. Resultatet er blitt mindre konsekvent enn den første utgaven av boka, mer drøftende av legitime innvendinger. Men stadig på jakt etter ny erkjennelse, og stadig redelig argumenterende for sitt syn. 

«Ytringsklimaet er et sosialt fenomen, med andre ord noe komplekst og skiftende hvor det bare finnes tvetydige, midlertidige og halvgode svar.»  

Kanskje den viktigste misjonen til denne utgivelsen er de spørsmål den stiller og den uro den vekker hos de av oss som helst ville forblitt i vår komfortsone, her hvor tidens debatt og verdikamp ikke truer våre liv.  



   



  

torsdag 30. mai 2019

Song for Hogne



Noen ganger holder vi et lite barn opp foran oss og skjønner at det er selve håpet vi holder i våre hender, håpet som holder oss selv oppe, 
håpet for dem som skal arve jorden. 




 Hvis du vil laste ned denne og andre med bedre lydkvalitet kan du gå hit

Hvordan vil veien videre se ut, verdenen som de skal bebo når vi er borte? Hvordan vil de huske oss, og hva ga vi dem med på reisen? 



En får favne gleden i øyeblikket og håpe alt godt for det som kommer. Og ta vare på skjønnheten, varmen. Som om vi bar et lite barn på armen. 

fredag 29. mars 2019

Dei Grøne enkers melodi



Min bror Kjell som lærte meg sanger og fikk meg til å spille gitar

Dei Grøne Enkers Melodi risser noen få streker opp på et stort lerret og gjør det lett å fylle inn med egne minner og assosiasjoner. Teksten er konkret og håndfast, men er samtidig åpen for meddiktning og identifikasjon. Det er mye vemod her, vemod over avstanden mellom livet slik det ble, så langt fra drømmene om en felles framtid som man en gang bar på. 

Hun som fører ordet i diktet synes å være en kvinne som tross skuffelsen og avstanden til ham hun er glad i makter å se på sin mann med det blikket som forstår alt og tilgir alt, men som i grunnen har sluttet å håpe.

Jeg har aldri hørt denne sangen på plate eller sett teksten i en bok. Jeg lærte den som barn. Det var min 7 år eldre bror som sang den for oss, han kom hjem i helgene fra gymnaset og hadde med seg gitar og en bråte med nye sanger som han hadde lært seg. Kjell er fortsatt storebroren min, en slik storebror som er god å ha i denne verden. Og selv om ingen melodi i verden kan gjøre oss unge, kan noe av dem få oss til å tenke tilbake til den gang vi var det.

Tekst: Edvard Hoem
Melodi: Gustum/Brekke|

Du kan lytte til den her.  




onsdag 16. januar 2019

Rosa Luxemburg og diktaturet


Rosa Luxemburg. 

Det er ganske selsomt å se hvordan deler av venstresiden forsøker å gjøre Rosa Luxemburg til et relevant ideal for dagens politikk. For å få til det må man enten mene at det å være forhatt av høyreradikale og antisemitter er kvalifikasjon god nok. Eller en trekker fram hennes geniale vending, utgitt etter hennes død, "Freiheit ist immer Freiheit der Andersdenkenden" (frihet er alltid dissenternes frihet - eller «friheten for dem som tenker annerledes»), og mener at det skal være nok til å se bort fra hennes brennmerking av de tyske sosialistene som fiender av sosialismen fordi de kritiserte bolsjevikenes oppløsning av parlamentet og opphevelsen av alle borgerrettigheter. 

Som historikeren Heinrich August Winkler kommenterte overfor Deutschlandsfunk 

«Dette sitatet er hentet fra en brosjyre som ble publisert etter hennes død, en brosjyre hvor hun foretar en kritisk drøfting av Lenin. Og dette uttrykket om «frihet for dem som tenker annerledes» angår den sosialistiske pluralitet, meningsmangfoldet innen den revolusjonære leir. Her er ikke ment motstanderne av revolusjonen og deres rett – den fløyen som Rosa Luxemburg kalte «de flertallssosialdemokratiske skurker». Det er ingen liberal eller demokratisk pluralisme som dette sitatet tar til orde for. Det er et forsvar mot diktaturet til en partiledelse eller også en selvoppnevnt avantgarde, men noe mer enn det er det ikke. Og i den forstand blir dette vidunderlige sitatet, som virker så lettfattelig, for det meste feiltolket.»

Fra den samme brosjyren hvor dette sitatet er hentet fra, leser vi: 

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»
 

Den revolusjonen hun bejublet skremte veldig mange tyskere i armene på dem som brukte kommunistfrykten som instrument for høyreradikale mål. Det er ingen unnskyldning, men et tragisk sosialt faktum om det stoff politikk gjerne er laget av. 

Rosas samlede verker er tilgjengelige for en billig penge for den som forstår tysk. Jeg synes sant å si det var skuffende å møte en forfatterstemme som jeg har hørt så mye begeistret tale om fra tilhengere av frihetlig sosialisme. Har de lest hva hun faktisk skriver, tenker jeg under lesningen. 

Oddny I. Miljeteig i Bergen SV skriver blant annet dette i sin begeistrede omtale av henne: 

«Ho kritiserte også både Lenin og Trotskij for «udemokratiske tendensar», mellom anna då dei ikkje skreiv ut nyval etter å ha oppløyst den logjevande forsamlinga i Russland under revolusjonen»

Dette får jeg ikke til å harmonere med innholdet i hennes utgitte samlede verker, som jeg faktisk har lest, og i det følgende siterer fra i egen oversettelse: 

«Nasjonalforsamlingen er et utdatert arvestykke fra de borgerlige revolusjoner, et tomt hylster, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om «et enig folk», om «Frihet, likhet og brorskap» under den borgerlige stat. Den som i dag griper til nasjonalforsamlingen skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til stadiet til de borgerlige revolusjoner: han er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet.

Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.

Proletariatets diktatur, det er ikke bomber, kupp, opptøyer, anarki – som den kapitalistiske profitts agenter så målbevisst forfalsker det til – men det er bruken av alle politiske maktmiddel for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriasjon av kapitalistklassen i tråd med viljen til det revolusjonære flertall av proletariatet, altså i det sosialistiske demokratis ånd.» 
Fra Die Nationalversamlung, 1918


«Den «borgerkrig» som man med engstelig bekymring forsøker å forvise vekk av revolusjonen lar seg ikke forvise. For borgerkrig er bare et annet ord for klassekamp. Og den tanke at en kan innføre sosialisme uten klassekamp og gjennom parlamentariske majoritetsbeslutninger, er en latterlig småborgerlig illusjon.» Fra Die Nationalversamlung, 1918


«Det som hittil gikk for å være demokrati og likeberettigelse - parlament, nasjonalforsamling, den samme stemmeseddel - var løgn og bedrag. Det eneste som er sann likeberettigelse og demokrati er makten i hendene på den arbeidende masse som våpen for å knuse kapitalismen.» Fra Parteitag der Unabhängigen SP

«Lenins parti var det eneste som forstod et virkelig revolusjonært partis bud og plikt, som gjennom løsenordet «all makt i bøndenes og proletariatets hender» sikret gjennomføringen av revolusjonen. Derigjennom løste bolsjevikene det berømte spørsmål etter «folkets flertall» som har fulgt tyske sosialdemokrater som en mare. Som uforbederlige skoleunger under parlamentarismens kretinisme* overfører de til revolusjonen den hjemmesnekrede visdom fra parlamentarismen barnestue: for å gjennomføre noe må man først ha flertall. Så også med revolusjonen: først må vi bli et «flertall». Men revolusjonens virkelige dialektikk stiller denne parlamentariske muldvarp-visdommen på hodet: Veien går ikke via flertall mot en revolusjonær taktikk, men gjennom den revolusjonære taktikk fram til flertall.

Kun et parti som er i stand til å lede, det vil si drive fremover, får gjennom sitt stormløp en tilhengerskare. Gjennom denne besluttsomheten har Lenin og hans kamerater i det avgjørende øyeblikk angitt den eneste fremoverdrivende parole, all makt i bøndene og proletariatets hender, har de nesten over natten omskapt en forfulgt og baktalt minoritet, hvis fører måtte skjule seg som en Marat i kjelleren, om til situasjonens ubestridte herre. Som middel for å oppnå denne maktovertakelsen har bolsjevikene også straks stilt opp det mest vidtgående revolusjonære program: Ikke noe i retning av sikring av borgerlige demokrati, men proletariatets diktatur som middel for å virkeliggjøre sosialismen.

Dermed har de ervervet seg den uforgjengelige historiske fortjeneste å for første gang proklamere sosialismens endelige mål som den praktiske politikks umiddelbare program. Det et parti kan mønstre av mot, handlekraft, revolusjonært vidsyn og konsekvens, det har Lenin, Trotskij og partikameratene fullt opp prestert. Hele den revolusjonære ære og handlekraft som sviktet i vestens sosialdemokrati var representert gjennom bolsjevikene. Deres oktober-opprør var ikke bare en redning av den russiske revolusjon, den reddet også den internasjonale sosialismens ære.»  
Zur russischen Revolution, 1918



* K
retinisme er en eldre betegnelse på medfødt hypotyreose, alvorlig veksthemning og psykisk utviklingshemning hos barn, oftest på grunn av mangelfullt utviklet skjoldbruskkjertel.

torsdag 3. januar 2019

Trickle down


Det hadde seg sånn at jeg var uten jobb en hel torsdag. 

Det var den første torsdagen i 2019. Og mens det grydde av dag krympet nattens snø og regnet rislet mot ruten. Så da ble denne låta hetende "Trickle down". Den er ledsaget av noen bilder som skal minne oss på om at det finnes andre årstider og at det kommer flere dager vestafor. 





Trykk på firkanten nede til høyre! 








fredag 28. desember 2018

Kassandra med innestemme.





Det finnes folk som uansett tema makter å gjøre det til en anledning for å hente fram sin gamle kjepphest. De som roper høyest og er sikrest i sin sak har gjerne en klar formening om hva som er hovedproblemet. Og med denne overlegne innsikten parat lar de fleste aktuelle hendelser seg koke ned til bekreftende illustrasjoner til det man alltid har sagt og med stor utholdenhet gjentar.

Den nye offentligheten som de sosiale medier har skapt gjør at disse stemmene langt på vei skaper rammebetingelsene for alle som vil delta i det offentlige ordskiftet. Mange som kunne ha levert gode bidrag til en opplysende debatt velger å trekke seg tilbake fordi man ikke orker å forholde seg til en type sjikane som tidligere ville ha havnet i avisredaksjoners papirkurv. Bøllene føler seg endelig fri fra ubehaget i kulturen og kan nå usensurert og uten forstyrrende krav til saklighet kalle en spade for en innvandrer og en statsminister for en landsforræder.  

Og den internasjonale trenden går i retning av at slike bøller nå får bred oppslutning i valg. Det har fått mange til å se mørkt på det liberale demokratiets fremtid.

Bård Larsen har så visst ikke trukket seg tilbake. Han har innimellom tallrike kronikker og Facebook-debatter skrevet en velartikulert bekymringsmelding og et engasjert forsvar for det liberale demokrati. Bård roper ikke et varsko, han fremfører det med innestemme og moderasjon. Larsen har lenge vært godt synlig i det offentlige ordskiftet, til stigende irritasjon for den identitære høyresiden. Mange innen Rødt og dalstroka innafor har forlengst avskrevet ham som en one trick pony som er opphengt i anti-marxisme og sveiseblind for andre og mer aktuelle trusler. Det tror jeg er en datert forestilling som man med hell kan skrote:    

Det er fiender av demokratiet som er skurken i denne fortellingen. At motstanden mot Trump og andre radikale populister delvis blir kapret av illiberale kaosryttere på venstresiden, rokker ikke ved det faktum at autoritære på høyresiden er den klart største trusselen vi har mot liberalt demokrati i dag.

Boka gir en grei og konsis oppsummering av Bårds omfattende lesning omkring det internasjonale fenomenet høyrepopulisme. Det er skrevet i beste tradisjon av populariserende (pun intended) kunnskapsformidling, med sitater fra bøker og lenker til artikler for videre lesning. Men det er også et bekjennelsesskrift i den forstand at det argumenterer for et verdistandpunkt.



Hvorfor bør vi slutte opp om det liberale demokratiet med dets rettsstat, ytringsfrihet og rettigheter for [ofte usympatiske] minoriteter? Hvorfor ikke bare la flertallet bestemme? Det liberale demokratiet har lenge vært et godværs-ideal som har vært lettere å bekjenne seg til enn å etterleve. Men ifølge rådende tidsånd er det nå blitt et kontroversielt standpunkt som en må kunne argumentere for. Og jeg synes Bård argumenterer godt for sitt syn. Han gjør også rede for de oppfatninger om menneskenatur og historie som hans eget syn utgår fra. 

Noen vil anse ham som pessimistisk på grunn av betoningen av menneskers potensielle kapasiteter for ondskap. Her leser jeg inn et ideologisk slektskap med John Gray, som har poengtert at i motsetning til fremgang i naturvitenskap, som er kumulativ og unektelig ‘går fremover’, så er forbedringen av samfunnsformer i en mer human retning en prosess som meget raskt kan annulleres og bli erstattet av sivilisasjonssammenbrudd og barbari.

Dette lyder jo nokså mørkt og alarmistisk? Ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne tjene som motivasjon for å kjempe videre for det liberale demokratiet, nettopp fordi det ikke er en selvfølge som er vunnet en gang for alle. Og fordi en historisk bevissthet opplyser oss om at det moderne demokratiet ble til som et uforutsett kompromiss i en skjebnekamp mellom grupper som i utgangspunktet bare så for seg total seier eller nederlag for sine interesser. Dette menneskesynet, eller antropologien om man vil, regner med noen menneskelige konstanter, visse disposisjoner til vondt og godt som ulike samfunnsformer kan bidra til å befordre eller holde i tømme. Noen total seier for noen menneskelig utopi kan det ikke bli tale om, men forskjellen er likevel enorm til det som opp gjennom tidene har vært og for millioner fortsatt er normalen; en verden der «the strong do what they can and the weak suffer what they must.»

Et slikt menneskesyn vil avvise som utopisk en sterk sosialkonstruktivistisk versjon som har som mål å ‘skape det nye mennesket’.

Av så kromt et materiale som det mennesket er laget av, kan intet rettlinjet la seg tømre

mente den tyske filosofen Kant.



Men det universalistiske trekket som den kristelig-humanistiske arven på en god dag representerer kommer også på kant med kulturpessimistene på den identitære høyresiden. Der betrakter man ulikheter i kultur som så grunnleggende at et hvert håp om fredelig sameksistens må avvises som uansvarlig naivt.
For om mulig å erte på seg enda flere, framgår det av Bårds pamflett at han et stykke på vei har sans for argumentene til mange utenfor det establishment han selv tilhører. Og at han tror det er klokt å lytte seg fram til det som måtte finnes av fornuft i det våre politiske motstandere sier, fremfor å utstøte dem som samfunnsfiender.

Det finnes åpenbart rett og galt. Men man skal være varsom med å senke listen for hva det er rimelig å beskrive som mørke. I en annen verden hadde man sagt tvert nei til å slippe det onde inn over dørstokken. I et liberalt samfunn er det ingen grunn til å tro at rasjonelt tenkende mennesker alltid er enige om hva som er det gode og hvilke veier som fører dit. Hadde vi med stor presisjon kunnet fastslå hva det gode er, så trengte vi ikke politikere, eller demokrati; samfunnet kunne blitt styrt av ingeniører og teknokrater. 

Hvis politikk koker ned til spørsmål om lys og mørke, kommuniserer man også at det ikke er rom for forhandling. I praksis er det politisk abdisering. En politiker skal avveie, diskutere, lytte, høre og forstå, ikke smelle igjen døra med besvergelser. I et samfunn bygget på tillit er vi så langt det lar seg gjøre avhengige av å tro at de som er rundt oss ønsker det beste, samtidig som vi er enige om at våre ideer og verdier kan trekke i ulike retninger. I et manikeisk ordskifte er gruppetilhørighet viktigere enn politikk, sak og sannhet. Det viktige er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.

Nå vil nok blandakoret fra begge ytterfløyene unisont påpeke at Bård jo er den som stadig kritiserer alt utenfor det politiske sentrum og assosierer til dystre historiske eksempler. Og for egen del vil jeg påpeke at begrepet populist i den politiske debatten ofte blir brukt som en lettvint hersketeknikk for å stemple alt man ikke liker, m.a.o. en like upresis og manipulativ praksis som den inflatoriske omgangen med ordet kommunist eller rasist. Det kan m.a.o. være en effektiv måte å smelle igjen døra med noe som virker som besvergelser. Slik kan den løpende debatten oppleves, som om motparten reduserer dine erfaringer og argumenter til symptom og indikatorer på hvilken skuff du hører inn under. Bare unntaksvis opplever en at motparten går inn på substansen i det en sier, vurderer det argumentet en har fremført.  
Og likevel kan Bård ha rett i sin diagnose, selv om han som alle dødelige ikke alltid makter å leve opp til den standarden han selv foreskriver. Og dessuten: toleranse består ikke i verdinøytralitet, men at en istedenfor å forby tolererer de fenomen en kritiserer.  

Liberalt demokrati er ikke førstevalget for brusehoder. Liberalt demokrati er en måte å organisere samfunnet på som krever tålmodighet og en viss tro på at du og dine politiske motstandere tross alt har en felles interesse i å skape et greit samfunn.

Bortsett fra bokstaveringen av brushoder, er jeg enig. Og en stor del av den suksessen som den skandinaviske samfunnsmodellen utgjør består i et sterkt lim i form av et verdifellesskap, tross uenighet om politiske prioriteringer og virkemidler. Men denne prosessen, som har gått «fra ideer til idyll» (H.Tingsten), kan også bli til et lokk som tildekker reelle motsetninger. Det var her venstresiden satte inn kritikken mot «toppenes partnerskap» (Bull) på 70-tallet. Ottar Brox’ venstrepopulisme pekte på de gruppeinteressene som ikke hadde noen form for representasjon eller innflytelse som var kanaliserbar via den eksisterende partifloraen. Det samme gjaldt lenge den utenrikspolitiske opposisjon under den kalde krigen, som også befant seg utenfor det politiske sentrum. Lenge ble slike stemmer møtt med forræderibeskyldninger istedenfor argumenter, og det fra en presse som istedenfor å være et kritisk korrektiv til makten opptrådte som vokterne av enigheten. Så et opportunistisk forhold til liberale prinsipper er dessverre noe som også forekommer i det politiske sentrum.  

Men tilbake til Bårds beskrivelse av dagens identitære høyrepopulisme som – her griper han til Doobie Brothers’ sangskatt – tryin’ hard to recreate, what had yet to be created. De opererer med en trang og ekskluderende definisjon av hva det vil si å tilhøre et nasjonalt fellesskap:     

Gjennom historien har etiketten folkefiender, selve juvelen i ultrapopulisme, vært et fast innslag i demagogens vokabular. Man behøver ikke smake lenge på ordet for å forstå den potensielle effekten av det: Enten er du med oss (folket) eller så er du mot oss! Uenighet er forræderi! Den radikale populismen hviler på en moralistisk anskuelse som avviser at det finnes genuine interessemotsetninger i «folket».
[..]
De autoritære har et felles kjennetegn som er lett å oppdage. De peker på dem de ikke liker, mennesker med en bestemt ideologi, religion eller etnisitet, og hevder at de ikke er en del av folket.

Bård drøfter ulike strategier overfor parti hvis ideologiske program mange av oss betrakter som livsfarlige om de skulle bli omsatt fullt ut i praksis. Han argumenterer for ansvarliggjøring og moderasjon gjennom inkludering. Andre vil argumentere for klare linjer og utstøtelse overfor de som ikke slutter seg til et felles verdigrunnlag. Det er ikke vanskelig å hente fram historiske eksempler som taler i begge retninger. Det tyske borgerskapets forsøk på å «ramme inn Hitler» blir ofte trukket fram som en advarsel. På den annen side: Blant mellomkrigstidens tilspissede motsetninger er det norske eksemplet interessant fordi man fant fram til et kompromiss og et modus vivendi mellom grupper med variabel demokratisk bonitet som bare delvis anerkjente hverandres eksistensberettigelse. Men fordi alternativet var en ødeleggende all out- konflikt mellom arbeid og kapital, fant man fram til prosedyrer og spilleregler som begge parter aksepterte. I mange andre europeiske land endte man opp i autoritære regimer.

Bak sosialdemokraten Nygaardsvold ser vi Trotskij - med 'jødenese' 


Høyrepressen, som i likhet med Venstre representerte det politiske establishment, var rasende over at Venstre inviterte Arbeiderpartiet sammen med Bondepartiet inn i varmen og lot Nygaardsvold-regjeringen få arbeidsro. Aftenpostens argumentasjon mot dette samarbeidet er nokså identisk med de delene av venstresiden som i dag snakker om «den blåbrune regjeringen», og mener at ingen bør ha noe med FrP å gjøre. I begge tilfeller henter man fram sitater som skal tjene til å avsløre «deres sanne ansikt».  

Bård drøfter disse tingene. Det vil si han presenterer avveininger og argument som taler i ulike retninger. Og han går langt i å hente fram de argumenter og anliggender han finner legitime og forståelige hos sine politiske motstandere. Noen vil sikkert konkludere med at han dermed ‘lefler’ med deres standpunkt. Hvor langt skal vi gå i å forstå og anstendiggjøre holdninger som i sin renskårne form har vist seg som farlige? Når blir vårt samarbeide til et svik? En hver får trekke grensen der man anser det som riktig. Jeg synes med årene at det blir stadig vanskeligere å bedømme dette, og at det er liten hjelp å få fra dem som synes det hele er innlysende.  

For lesere på jakt etter entydige svar og bloddryppende fiendebilder har Bård følgelig lite å by på. Her er lite som kan brukes som rage-bait eller generere overskrifter og adrenalin-kick. Men på sitt vis er også dette en innstendig appell til å kjempe for truede verdier.  

Noen som verdimessig stod lenger unna Larsen burde kritisert boka. Jeg er nok litt for ideologisk besmittet til å få øye på svakhetene i argumentasjonen, selv om jeg er uenig med forfatteren i mange politiske enkeltsaker. Men det er ikke det det går om her. Dette handler om det minimum av omforente spilleregler og felles verdier som tross alt gjør den daglige politiske kampen til et felles prosjekt. Et prosjekt der vinneren ikke tar alt, men anerkjenner motpartens rett til å arbeide for sitt syn og sine interesser. Det kan lyde formelt og lite juicy for dem som er vokst opp i et samfunn hvor det har vært en selvfølge. Men det er i virkeligheten en stor historisk seier som må gjenerobres for hver generasjon.     


tirsdag 27. november 2018

Noen ganger



 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.



Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres 
«vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. 
Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 



Jeg kan stusse av gjenkjennelse når 
mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  


Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.


                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]