Has the threat of Trump really gone? - Timothy Snyder interviewed by Krishnan Guru-Murthy

 

  

Timothy Snyder

Dette intervjuet foreligger også som youtube-video. Du kan se det her. 

 •8th January, 2021

Hello, and welcome to ways to change the world.

I'm Krishnan Guru-Murthy and this is the podcast in which we talk to extraordinary people about the big ideas in their lives and the events that have helped shape them. Now, this week's episode was recorded a couple of weeks ago, before the storming of the capitol building by those pro-Trump protesters. But my guest had foretold what would happen in all sorts of really interesting ways. Timothy Snyder is a professor of history at Yale University but he's also a permanent fellow at the Institute for Human Sciences in Vienna, which is where we usually speak to him from. And after the events in Washington DC, I actually invited Tim onto the news. And so, I want to begin this podcast by playing his immediate analysis of what happened during what some people have called a protest, others have called domestic terrorism:

The people who stormed the Capitol building were fascists. When we use the word fascist, people immediately are talking about comparisons and analogies and whatnot. You don't need comparisons or analogies. The far-right white supremacists who organize this storm into the Capitol building are themselves fascists without qualification. Point number one. Point number two; this is being organized on behalf of a big lie which is very characteristic of fascism. Point number three: it's being organized in order to do away with democratic elections - also fascist, right. And point number four, and this is a little more subtle but very important: this has everything to do with the race from top to bottom. The lie that Trump won the election is based upon the claim or the equivalence of black voting with fraud. When they say fraud, what they mean is people of colour voting, right. When Ted Cruz invokes – I know this is obscure to the British – but when Ted Cruz invokes the 1877 Compromise as a positive model and as a model for what congress should be doing now: The 1877 Compromise was the creation of apartheid in the American South, that's what 1877 Compromise is. And of course, the people who are doing the actual storming are in large measure white racists.

So that's what Tim Snyder said about what had happened immediately afterwards. Let's go back now to the full podcast interview.

I've spoken to you a couple of times over the last year or two about the threat from Trump. And now Trump has gone. Has the threat gone?

I don't think Trump has really gone. I mean he will leave office, but he's done things to people, to use one of his phrases, and the very last thing that he's done to Americans is persuade tens of millions of them that in fact he won an election which he lost. And this is important, because in actual fact the 2020 election was probably the best that Americans have run in decades. But he's introduced this fiction of how he's a victim. And that fiction of victimhood is really important, because it helps people to believe that even though maybe their life is going all right, even though maybe they're white male Americans, nevertheless somehow everything has turned out against them. And the next move is to think okay, who made things turn out against us, there must be some kind of a conspiracy. So, Trump is still with us and he's still going to be with us. He's going to be a problem for the country and a problem for the Republican Party, I think, for as long as he's not in Russia or in prison.

How much do you think Trump has changed the world?

I mean, to use a technical term, that's a counterfactual question. You have to imagine what it would have been like if Hillary Clinton had been president. And I think if Hillary Clinton had been president, things would have been very different. I think the welfare state in the United States would be doing much, much better, Americans would have much less reason to be angry. America wouldn't have been the best country responding to Covid, but we also wouldn't have been the worst. So, there would have been a lot less anger and suffering and emotions swilling around the American system than there is now, and that has consequences for the world.

But the direct consequences to the world… I mean Hillary Clinton would have been a traditional institutional politician who would have tried to support the European Union. That would have had consequences.  Hillary Clinton would have supported American alliances, Hillary Clinton would have made American aid depend on all kinds of things. Hillary Clinton wouldn't have pulled out of the Iran deal. So, if we follow the counterfactual, I mean very quickly we're in a different world. I mean, one more thing is that I think Trump has accelerated things which were going to happen anyway. From an international point of view probably the main one is the decline of American power. I think he basically took 40 years of American decline and packed it into four.

And to what extent did he influence all the other authoritarians as you see them and empower them?

That's a great question. I mean what Trump did was change normality. In 2016 one could still think of this thing we call populism or nationalism or authoritarianism… one can still see it as on the margin working its way in. But once the president of the United States is someone who talks about his favourite dictators and openly says that he prefers this dictator or that dictator to his own legislature or to his own intelligence services, once you have an American president who makes these practices mainstream, once you have an American president who clearly prefers the company of dictators to the company of elected officials, then what you've done is that you've taken that movement, whatever you want to call it, populism, nationalism, and you've made it normal. That's had a tremendous effect. Because I mean as hypocritical as American policy can be, as hypocritical as Americans can be, there was nevertheless this norm around democracy and the rule of law. And what Mr Trump has done is he said well, we were just kidding the whole time, it was all just a lie, it was all just hypocrisy. There was never anything to it. And that's had major consequences. And I fear also that his way of leaving office, namely saying votes don't count so don't count them, that will probably also have consequences.

Well, I mean let's just talk about those for a second. I mean in the short term those consequences are a huge amount of money being raised by his political supporters. You know those 70 million people who voted for him, perhaps donating to a future movement. Where do you think it goes?

Well, I think that I mean the money is really important. I mean you've hit on something which is essential to American politics. There's just too much money in the system. It takes too much money to become president. So, I mean let's imagine that you're in the very particular situation that your whole shtick is that you pretend to be a billionaire. That’s your shtick, that's it. You know you don't actually have a billion dollars, but you have you're an entertainer and you can convince people you've got a billion dollars. You're very good at converting a certain kind of charisma to money, right. That's what Trump can do. And November and December of 2020 is that. He raised more money losing the election than he did in trying to win it. I mean, the story that this is all the sham, it's all the fraud, I need your help - that gave him his best fundraising month. 

His best fundraising month was after he already lost. And the money that he's raised he can do basically anything he wants with. What he can do now is he can have an event at his golf course and pay himself five million dollars to give a speech. He can just do that over and over again. And the reason why this is so important is that Trump is in debt. He's not really a billionaire. He has half a billion dollars of debt; he has no real way of paying this off. So in the short term what we have is obviously a grift, but in the medium term what we have is a story, and the story is about how I got stabbed in the back, and I got stabbed in the back by the black people, I got stabbed in the back by the democrats, then by the courts, and then by the supreme court - to where it becomes a kind of all-embracing conspiracy theory. And that's going to last longer. Our eyes are going to divert away from the money soon, but that story that this supposedly impermeable, undefeatable heroic leader was brought down by this terrible stab in the back, that's going to stay with us. That's going to poison politics for a while.

Well, I mean, we're talking to you in Vienna, and you're obviously a scholar of Eastern European history and Central European history, so have you now sort of worked out why 70 million people still support Trump in America, and what happens to them now? What kind of movement does it become? Is it a normal democratic movement that just seeks to overthrow, to defeat the Democrats, or is it something different?

I think that 70 million people vote for Trump… first of all, he's the candidate of the Republican Party in a two-party system. And it's a two-party system with, as you know, extreme polarization. Not just around values and policies, but around facts themselves. So, most of the things which Democrats think would be a very strong reason not to vote for Mr Trump are either unknown or disbelieved on the part of the Republican electorate. So, there's a structural problem here which I would go so far as to say is not really Republicans’ fault, which is that we don't actually share a factual basis of communication anymore. And that's a problem which has to do with social media and can only be solved by breaking up Facebook and can only be solved by building up local media again so we have some kind of common ground to actually start larger conversations on.

Because what's happened to our politics is that all the conversations are about things that people don't know anything about. You know, it's all about stuff that happens in Washington or globally, or it's just stuff which isn't true, you know, some kind of conspiracy theory. People are no longer walking on the ground, they're floating in the air. But what happens next… I mean I think the Republicans have a real problem. Because they're basically two views inside the party. One view is that we can game the system, we're doing pretty well. And 2020 actually supports that. I mean, if you put Mr Trump aside, they did much better than they were expected to do. You know they were supposed to lose the senate, they kept it. [nope - though it seemed so for a while] They almost took back the House of Representatives, which nobody was expecting. So actually, their model, which is flood the system with money, suppress the vote wherever we need to, run on emotional issues, that model did really well in 2020. They also got more Latino votes and more Black votes than were expected. 

So that's one school of thought. The other school of thought is tear it all down, right. So, one school of thought says game the system, the other school of thought says destroy the system. And now Trump has put himself at the head of the movement which says destroy the system. I think that's going to be a problem. I think what this is going to show is that if you're going to carry out a coup d’état, you better win. Because if you don't win, you're discrediting coup d’état. So, Trump tried to carry out a coup d’état. I mean in my view there's no question about it. He couldn't get the military to go along, they said no. He doesn't have the kind of violent paramilitary support he would need, but he tried.

When you say the military say no said no, what do you what do you mean by that?

I'm referring to June 1st 2020, when as prompted by the Black Lives Matter protests Trump tried to say that this is a national emergency which requires that the United States army invade its own country. And basically, he was refused. And that's a very important moment, because it is not that the military is on the side of the Democrats, that's not true either. But it became clear they were not going to get themselves involved in that sort of thing, let alone directly in electoral politics. I mean not that there aren't people who want them to, right, like

Les om det her.

Michael Flynn, who was a one-star general and who was for a few days national security adviser, said we should declare martial law, we should bring in the troops, we should have a new election with the military in charge. So that current is out there. But the army itself wasn't going to take part. But my larger point is here: the Republicans now have a coup faction and they have a game the system faction, and those two factions are now openly in conflict. And, so long as Trump is in the picture, they're going to have a problem. Because he's always going to be leading a coup faction, and the coup faction is going to have trouble with elections because their message is elections don't work.

And so, if you have to win a coup, are you saying Trump will at the moment feel that he's lost, that he hasn’t completed his coup, and therefore would want to come back?

I would say he's probably still at the stage where he's not entirely sure he has to leave.

So, he's still fighting it?

Yeah, he's still… I mean he's… I believe he's still fighting, believing he has a chance for victory. But even if he doesn't have a chance for victory, he's never going to admit that. He's going to walk out the White House, saying that he won. And he's going to keep saying that he won. That's his story. And I mean the guy has strengths, right. They're not conventional policy strengths and he didn't really pass any policy. You know all of his policies are about making rich people richer, which is not policy, that's just gravity. 

He is not a politician in that sense, but he does have gifts. And one of his gifts is that he's really stubborn. He knows how to say the same thing over and over and over again, despite what people tell him to say, despite what the way the world actually is. So, I would guess he's going to stick with this story all the way through. What he believes is going to be hard to ascertain. He's going to stick to that story, and sticking to that story is the problem. It means that if he comes back to office it's going to be on a story about how the system is completely broken, right. But along the way, so long as he tells that story, he's telling Americans that one of the few things that actually does work in our country very well, which is elections, that that thing doesn't actually work. But yeah, he's not going to want to leave the White House and he's going to want to come back, there's no question about that. I mean and the reason he has to be… I mean he's got basic old-fashioned reasons for being in power. He owes a lot of money and he's facing criminal investigations. I mean those are really good reasons to want to be president of the United States, and he's got them.

So how does he compare to Putin? Because Putin doesn't owe huge amounts of money, you know, have those same sorts of problems. But there's a lot of similarities there too.

Yeah. I mean Trump is like a precocious tyrant, like he's out ahead of the curve, right. He's much more of an authoritarian than the American system is. That's what Denzer is saying. I mean the American system is flawed; the American system made him possible, obviously. But he's ahead of the curve, right. He's somebody who really sees the possibilities of social media and pushed them to the limit. He's somebody who wants America to be more like an oligarchy than it actually is, which is saying something. Because we're already pushing the boundaries of oligarchy. Trump is not really an oligarch, right. Putin really is an oligarch. I mean we don't know how much money Putin has, but it's in the tens of billions of dollars. I mean Putin has so much money that if you are a random friend of Putin, not even a first-rate friend but like a third-grade school friend, he might just give you two billion dollars. That's you know, that's actual money. Trump does not have that kind of money. Trump can't even dream about that kind of money. So, I mean the first thing to say is that Trump's relationship to Putin is one of a client to a patron, right. You don't see Putin falling over Trump, but you do see Trump falling over Putin. And we've been watching that now for more than four years.

But the second difference is of course structural. The Russian system is what Trump was aiming for, semi-consciously. The Russian system is a kind of normal 21st century authoritarianism where you legitimate yourself by elections, even though everybody knows you didn't really win, right. Because in the 21st century nobody really has ideology anymore. You don't have some grand reason to legitimate yourself, you just have elections. So, you have elections, you just fake them, or you lie about the results. And so, the interesting thing about Trump in November - December of 2020 is that that's what he's doing. He's trying to legitimate himself with an election. He's just claiming that he won it, but he doesn't have the power to fake it. If he did have the power to fake it, obviously he would. He's trying very hard. So, it's just that slight inability to do the thing that Putin can actually do which is what separates the United States from Russia politically at this point.

Krishnan Guru-Murthy

So do you think in the West we have really misunderstood who the real example is, where the real power is, that we've kind of assumed that Trump being in the White House has being the catalyst all around the world for the rise of authoritarians and the rise of populism, whereas that the real power lies in Moscow?

I would say… I mean I'm going to partially agree with that. I would say that there are underlying trends. The first of them is rising inequality of wealth and income, which makes it harder for people to see a future, which makes it harder for people to believe in normal democratic politics, which requires that you think two years ahead, four years ahead, whatever it is. Another underlying trend is global warming, which also closes down the future. It makes it harder for people to see how things are going to be better. And another underlying trend is social media. Russia was ahead of the curve on using social media, but social media makes polarization much easier, it makes appeals to emotions over facts much easier. So, that said, I think Russia mattered so much because it was ahead of the curve on these things. Russia gets to extreme economic inequality faster than other people, and so Russian politicians have to decide how you govern with that. And then they can export some of what they learned. 

Russia learns how to use social media to divide not just its own population, but above all other people, and it uses that in 2016. So, Russia matters, and it probably contingently matters, because without the Russian intervention in US politics in 2016, Trump probably would not have won. And that's a pretty big…. I mean they're nudging something which was going to be a close race anyway, but that's a pretty big effect, right. Russia also intervened. I mean it is still surprising me how little in Britain this is reported on. But Russia also intervened in Brexit digitally in a very, very significant way. And so, you know if you count those as Russian victories, then of course Russia looks like this mega power. But what I would say is that Russia is exploiting some trends that we've been slow to see, and the best way to deal with Russia is to try to deal with those trends.

I mean part of the problem is that we are told as citizens very little about precisely what Russia did, because the governments in the US and in Britain are very vague about precisely what influence Russia tried to wield. Either in the 2016 election or in the Brexit referendum or in the Scottish referendum. There are hints, but there's nothing very conclusive that's ever announced. And so, it becomes a bit of a conspiracy theory. How much evidence is there around these things in truth?

Well the simplest example in the US in 2016 would be the email dumps. So just to recall; the Russians were able to get into important email accounts of important Democratic party institutions and operatives, and then at crucial moments during the election they would then dump things along with a narrative that they'd worked out. So, for example there was a moment late in the campaign where it seemed that Donald Trump was bound to lose because it had just emerged that he had been caught on tape saying that it was fine to sexually assault women. Which would seem like a big deal, and even he thought it was a big deal. Mike Pence thought it was a big deal. However, about half an hour after that there was a big email dump from the Russians with a cover story which involved Democratic paedophilia and selling children as pros… prostituting children, which of course seemed ridiculous to all the people who cared about Trump and sexual assault. But he was out there within half an hour, and what happened very quickly was that it quickly became on the one hand on the other hand. Well maybe Trump said this, but on the other hand did you realize that Hillary Clinton is selling sex with children in the basement of a pizza parlour? - which again… that might seem absurd but if you just follow the numbers, 30 plus percent of the American population believed that story at a certain point. So, if you don't have these email dumps coming in and changing the dynamics, Trump has a hard time. 

And then the other thing they did in the US was the social media, which is harder to measure the effect of that, but you know, it was pretty massive. In the UK there are some things which can be quantified, having to do with Brexit. I haven't investigated this, but other people have. If you look at a great deal of the social media debate, especially over Twitter in 2016, a lot of it was coming from abroad. So, you have a lot of British people responding to a lot of Twitter material which they think is coming from a person, but which is actually coming from a Russian bot. And this happens over and over and over again. And when more than half of your Twitter conversation on a given subject is being driven from abroad - you know I can't prove that that affects people's minds, but if you were asked would you like to have your Twitter conversation driven by Russian robots, your answer would probably be no.

But how do you know that so much of Twitter was being driven from abroad?

Because there are scholars who work on that and who have the algorithm that they're able to test it. And they publish their results in 2016, 2017. I mean there's a whole… I can't now cite this chapter and verse, but I do in my book ‘The Road to Unfreedom’. There were British scholars and other scholars who were following this, and you have the computer programs which allow them to measure this. And this is all on the record. That part's not mysterious.

So, I mean if to pick up that sort of theme of The Road to Unfreedom… I mean has the defeat of Donald Trump put us back on the road, as you would have seen it, to democracy? Or is this a sort of a blip, you think?

I think it's somewhere in between. I mean I'm going to take the easy out here. Things would have been much worse if Trump had won. However, Biden and Harris winning basically just buys you time to do other things. Because the reasons why Trump won are all still there. America still has a terrible welfare state which makes people much more angry and much more frightened than they should be. 2020 and coronavirus was one more bit of evidence for that. We still have growing inequalities. People still have trouble seeing the future, all those underlying problems are still there. So, what you have are now four years of a chance to try to get at some of those underlying problems, or else you know you bounce back. I think not Trump in 2424, but a slicked down younger, and in better physical shape, version of Trump in 2024 can still come. So, I think it matters. But basically, what matters more is what you do with the time that you've got.

Because… I mean, what you're saying suggests that democracy is just doomed. Because if you have in developed societies growing inequality or a vast number of poor people, even if you calculate inequality in a way that suggests it's not growing, you've got enough people who are feeling disenfranchised, not part of growth, and all the powers of social media and foreign interference - how can democracy possibly weather that?

I love that you've outflanked me on the pessimism front. That's good… good job. Now you've got me, I've got to be optimistic. So okay, first thing I'm going to say is that 80 million people came out to vote for Biden and that was an act of…. you know that was a human act. A lot of people worked very hard to get to that outcome. And so, all this terrible stuff that we're talking about; Trump's claims of fraud, social media and so on, we have to remember that 80 million people still took the trouble to vote. In the United States it IS taking the trouble. For too many people it's not easy. The second thing is that some of the stuff is reparable.

So, you know, 48 states are now appealing to use antitrust legislation against Facebook, which is a big deal. Facebook is not a feature of nature. We don't have to have it the same way that we have to have hurricanes. It can be changed. You know, 100 years ago America was using anti-trust legislation to break things up. There's no reason why we can't do it now. I think some of this stuff is reparable, and I definitely don't think democracy is doomed.

Can we sort of pause and talk a little bit about you, and how you got to this point? You've become this voice of warning around contemporary politics, when… you know, you're a historian? So, I'm guessing, did you ever imagine that this is where you would get to, where your work, your academic work would mean you writing books trying to sort of say to people wake up and look at what's going on around you? Was that the sort of the road you were sort of heading down when you were starting out as an undergraduate?

Well, any good historian will tell you that it's very hard to explain the actions of an individual person. Look, I'll give you a couple answers. One answer is we have made a mistake in doing down history and the humanities these last 30 years or so. You know since the end of communism in 1989 too many people in Britain, in the US, and the West generally have said; well look, capitalism is going to bring about democracy, it's all inevitable. So, all we have are technical problems. And if all we have are technical problems, then all we need is engineering and science and economists and so on. We've defunded history, we've defunded the humanities. And when you defund history and the humanities, it actually becomes much harder to talk about the kinds of problems we're talking about now.

Because these are not really technical problems, they're moral problems, they're aesthetic problems, they're questions of judgment.  And to have the concepts and the tools and the references for all these things you need the humanities. And I'm laying that out because it's part of an answer to your question; I think history always has something to say about the present. It's not that history repeats or even that it rhymes. But it's that history gives you that flow from the past into the present which maybe helps you to see possible futures. History gives you a sense of what structures there are that are limiting us, but also gives you a sense of how you might be able to get around those structures and find ways into new structures. Also, history… I mean unlike other ways of looking at the world emphasizes that there's a certain amount of irreducible human agency, of human choice and things.

And so therefore no matter what's going on, there probably is something you can do that might make a difference, even if you feel overwhelmed at that particular point. So, no I didn't see myself being in this kind of a role, but I just want to say that I think it's normal that history can teach us about life, and that… I mean I don't think I'm that important, but I think that if there's a general lesson to be learned here, it would be something like we need more of the humanities and we need more of history if we're going to not be surprised all the time by things. Because what happens is like anytime anything slightly new happens, like you know 911 is a good example, we all say well how could we have known, right, nothing like this has ever happened before. Whereas any historian will say well, nothing exactly like this has happened before, but it's a little bit like a b c and d. And if we look at a b c and d we might get some patterns and start to be able to think about it instead of just being surprised. Because when you're surprised you then get deceived by whoever has the best spectacle and who comes up with the lie the quickest. History helps with all of that.

Have we also just been blinded by the scale of killing in the middle of the 20th century to the extent that we don't think that anything in our modern world can compare?

That's a wonderful question. I mean one move that people make very often is to say… as soon as you talk about the past at all, they say well you're making a comparison. And that's bad news. Or you're making an analogy, and that's bad news. It's not exactly like that, so therefore, we don't do think about it. So, six million Jews that haven’t been murdered [this time], so there's no reason to think about what's going on right now. It's wrong to say. But before those six million Jews were murdered – I'm just taking the example that's familiar to me – you had these changes in rhetoric, and then you had these changes in institutions, and then you had this new kind of institution. You know, if the comparisons the analogies that are made are put out of balance by the scale of the middle of the 20th century, then the sort of ironic consequence is that you can't use history at all. You know you can't draw attention to those horrors and say; well look, those horrors they weren't a matter of super villains having superpowers. Those horrors arose step by step by step, and we know what some of those steps are. And so, we should pay attention when we see things that look a little bit like those steps. 

But then there's another thing to say about this really important question: In the 1930s and 1940s, the way that states controlled people was actually much more direct than it has to be now. And so, you can get at tyranny now in a way which is visually much less shocking, let's put it that way, than in the 1930s and 1940s.  Things did end in the 1930s and 1940s with millions of deaths. But one can imagine a country like China for example, that is a very effective modern tyranny, which doesn't have to kill millions of people. I mean it sure would, but it doesn't have to, because the methods of control are much more subtle. And so, we need the comparisons, not because things are exactly the same, but we need the comparisons because without the comparisons we're just going to be surprised by everything and not have any points of reference.

I mean that also makes it quite difficult to explain to people what it is they have to fear. If you don't have to fear a holocaust or millions of people being purged, you have to explain what it is people have to fear, which is much more sophisticated.

I think that's an excellent point. I think if we are at the point where people are only afraid of millions of people dying, then we probably lost the argument. Because the case for democracy and for the rule of law has to be something better than this is the way you prevent millions of people from dying. The case for democracy and for the rule of law has to be more positive. It has to be something like: these are the forms of life which allow you to live freely, these are the forms of life which means you're not at your neighbour's throat the entire time. These are the forms of life which means that you're not fighting pointless wars. These are the forms of life where you don't have to humiliate yourself in front of other people. These are the forms of life where you're not born into a caste or a class which is going to keep you down the entire time. There has to be some kind of a positive case. If we're only making the negative case, then I think we're probably going to lose.

I mean, that takes us to your latest book, which is about healthcare and your own experience of having been ill and negotiating healthcare systems.  You see… you know that's a classic case of something particularly in Britain where the National Health Service is totemic, where you ask people what are the most important things about Britain, what makes Britain special – and they'll say healthcare. But healthcare has never been the issue of an election or the thing that will make people vote a particular way.

Democracy, you know like I said before, it's not a state of nature. It's also not just a set of procedures. It's also a kind of institutional and social backdrop which makes it possible for those procedures to make sense. So, my experience, to which you kindly refer, reminded me of how elemental politics can be. That if you're really afraid, if you're really terrified, if you're facing certain kinds of risks all the time, unnecessarily maybe, you're not a great candidate for being a democratic voter. Let's just put it that way. So, the relationship between a health service and a democracy might seem obscure, you might say well people could vote for, people who vote against it. I would say it's more like this: if you want people to be able to contemplate a future involving their interests, the interests of their children, the next generation, you have to as part of the social contract get them into a place where they're not immediately terrified. Because we're not… you know we're rational beings at the best of times. And so, part of the job of government is to create those best of times. Or to put it conversely: you can torpedo a democracy by creating unnecessary fear and pain and impatience and suffering. That's Mr Trump's model. You can try to do it that way.

So, if you want democracy to keep going you need to have the institutions. And I think healthcare is probably the single most important, which means that people aren't immediately facing existential fears. If you are less concerned about pensions, if you're less concerned about education for your children, if you're less concerned about illness, then you're pulling back the level of existential fear. And you're making it more likely that people are going to be able to vote on water quality or on issues that they can actually talk to one another about. So, I think that there's a very close relationship actually between these institutions that we need to get people into that better place where the procedures can then carry us into the future.

Can I finally ask you about Boris Johnson, which we haven't really talked about, and how you see him. Because, obviously, I think in the current context he'd like to see himself as a sort of a Churchillian figure taking on the modern-day war of the pandemic. Where do you think he fits in?

Yeah, I mean I haven't lived in Britain these last these last few years, so I've been observing this from afar. I think the main problem of democracy after empire, going back to that really high level, is how you find a way to build an us which is ever bigger rather than ever smaller. And the US and Britain face the same issue; can the US become a country where yes, the immigrants are real Americans, and yes, the Blacks are real Americans, and can you keep that story going where spiritually and also electorally you're including more and more people. Can you do that after empire, or do you pull back and say we the people who had the privilege, we're going to keep the vote to ourselves and the money to ourselves and so on. 

I mean Britain faces a similar challenge, right, what do you do after empire. And there was once an answer. If you look at the debates of the 1960s, the British were well aware that Europe was what you do after empire. That's what the whole debate was about. It was we were aware of losing our empire – look, here's a substitute. It may not be perfect, but if we get in there we can probably throw our weight around a little bit and make deals that are good for us. And that turned out to be absolutely correct. I mean de Gaulle kept the British out for a while, but once the British were in, they had a disproportionate role in the European Union, they punched far above their weight for a couple of decades there. But, more importantly, it was being more rather than less. It's a bigger Britain rather than a smaller England. And I think that's the whole trick: where after empire do you find a way to be bigger rather than smaller, to have a future rather than just a past.

So, when I look at the whole sweep of Boris Johnson’s career, the thing that I see is that as a journalist and then as a politician – for whatever reason, I don't know what he actually believes in – but for whatever reason he's turned the argument towards something smaller. Not Europe but Britain. I think in the end not Britain but England is where it's going to all end up.

So, we are on a trajectory of shrinkage. Less influence and less power?

It's interesting, because you can't stay put. That’s the kind of the magic… part of the magic of a Trump or the magic of Boris Johnson is that you first conjure up this moment when you were great, and then you imagine that stasis is somehow powerful – impossible! But stasis is never possible, right, you're always either rising or falling. And if you're going to rise, you have to rise in the conditions you're in and not in the conditions of the 1930s or whatever your moment of greatness is in your own mind. If you decide against going big, you are deciding in favour of going small, and that's what Trumpism looks like. 

So, the US lost a huge amount of influence around the world in every respect very rapidly, and the democratic project within the US also suffered. You either go bigger or you go smaller. And with Britain it's not just that.  Britain had so much influence inside the European Union, it had so much influence, and that's now all gone. And as a member of the European Union it had disproportionate influence around the world in trade negotiations. That is also now all going to be gone. And then the next question is what does Britain look like. Because remember; Britain has always been in modern history either an empire or it's been part of the European project. There's never been a moment in British history where Britain has been this thing called the nation state. And I think once it is this thing called the nation state, it's probably not going to last for very long. I think something else is probably going to emerge out of it like in England for example.

Well, I mean it's been fascinating Tim. We spent this conversation talking about how other people have been changing the world and other movements. What if you could change the world, what would you do?

That's a funny question. My son had a question in school; decide that you have a superpower, what is it. And his superpower was I can do anything. But then of course he applied his superpower to get himself less homework. So, you're asking me what I can do if I could do anything. Let me just try to narrow that down a little bit. For me, you know, there is no us and them among people. The politics of us and them is what's bringing us down. That's you know… it is Britain against Europe, or in America the real Americans against everybody else. 

That us and them, it freezes us in time, and it makes us angry, and it makes it very hard to do policy. There isn't really an us and them, and you can't be morally coherent and think that there's really us and them among people. I do think there's a real us and them in the world, though. And the us and them is people and machines. So, if I could change anything it would be to create larger awareness of that. That the humanities, the study of humans, like thinking normatively, aesthetically, politically about humans, is really important. Because something is closing in on us, and that is the world of the machines. And I don't mean this in a kind of dark, obvious, like they're shooting lasers at us and it's Terminator sort of way. What I mean is that more and more of how we spend our time, more and more of how we think, what we read, how we communicate, is being driven by logics that are not human. So, if I could change one thing, it would be that. I would just create an awareness of that, so that we would have some purchase on how we spend our days. We would read a little bit more, have more conversations live, not think of other people as being the other. Because ultimately that's just not only destructive, but I think intellectually and morally untenable. But realize that there is an other out there, and that other is the way that the world is being digitalized. And think of that as something that maybe we could all together think collectively about and change.

Timothy Snyder thank you very much indeed.

 

Rune Lykkeberg: Vesten mot Vesten.

Det er jammen ikke lett å skulle tolke samtidens medieflimmer, å skille ut det vesentligste og være på høyde med sin egen samtid. Å sette seg ned med Rune Lykkebergs bok er som å lukke vinduet mot et torg av skrikende gateselgere, den er et velsignet øyeblikk av ro til refleksjon og ettertanke, et asyl av langsom tid i en hverdag full av hektisk støy. Vår tilgang til faktakunnskap har aldri vært lettere. Men forståelse er noe annet og langt mer strevsomt å få taket på. Lykkeberg kommer oss til hjelp her. Han tilhører ikke ‘de grusomme forenklere’ som skaffer orden gjennom en altforklarende teori. Hans styrke er ikke originalitet, men en sjelden kombinasjon av dannelse og formidlingsevne, historisk bevissthet og sans for det aktuelle og tidstypiske. En allmennpraktiserende bildungsburger som ikke vender seg bort fra samtiden i vemmelse, men øser av sin enorme kunnskap og hjelper oss til empatisk forståelse.

Tidsånd er de tanker i tiden som tenker seg selv, det innforståtte som man ikke trenger å begrunne, det som først i ettertid framstår som synlige tankeformer, brokker av ideologi. Lykkeberg henter fram dypstrukturen i bøker og filmer, artikulerer budskapet i populærkulturens tidstypiske fortellinger om hvem vi er. Det er en intellektuell svir å se en slik lærd og usnobbet vilje til å forstå populærkulturelle uttrykk som preger oss i våre formative år, og som gjør oss alle til barn av tiden som vi vokser opp i.

Lykkeberg undersøker det faktum at Vesten har vendt seg mot seg selv. De reaksjonære strømningene som brer seg i Vesten, og som særlig kom til uttrykk i de to demokratiske valgene i 2016 som ga oss henholdsvis Trump og Brexit, er et selvoppgjør, skriver han. Den kulturelle elitens oppdragelse av folket til antiautoritær tenkning har gjennom historiens list båret uventede frukter i form av store velgergrupper som ikke lenger anerkjenner den nåværende liberale elitens autoritet. Og det var jo ikke meningen.

Nå som mange av oss puster lettet ut over at den surrealistiske perioden med Donald Trump synes å bli avløst av en tilbakevending til en slags normalitet av kompetanse og business as usual, er det klokt å gjøre et alvorlig forsøk på å forstå hva det er som gjør at tilliten til Vestens tradisjonelle ledersjikt fortsatt er så lav.

Det er i de senere år skrevet flere bøker som forsøker å forklare og oppsummere kritikken mot det politiske og økonomiske establishment som høyrepopulismen står for. Lykkeberg er i sin vilje til å forstå ikke en samtidsopportunistisk intellektuell, han deler ikke den utbredte fordom at folket i sin uutgrunnelige visdom alltid har rett. En slik falsk beskjedenhet, der man selv i all enkelhet bare er et talerør for de krenkede og oversette og med deres moralske patos angriper eliten, er det eldste trikset i folkedemagogens håndbok. Lykkeberg gjør intet forsøk på å skjule sitt eget ståsted. Han er en liberal, dannet borger som utøver en lojal kritikk – forandre for å bevare. Men hans evne til å sette egne reaksjoner i parentes og forsøke å forstå fenomen som ofte tar frastøtende og logisk forvirrende former, er forbilledlig.

Richard Rorty skrev en gang at vår estetiske smak og vår samvittighet er produkter av det miljø vi vokste opp i. «Vi anstendige, liberale humanister – representanter for det moralske fellesskap som både jeg og mine kritikere tilhører – er bare heldigere og ikke mer innsiktsfulle enn de bøllene som vi slåss mot. Dette synet blir ofte avvisende omtalt som kulturrelativisme. Men det er ikke relativistisk i den forstand at det impliserer at et hvert moralsyn er like bra. Vårt moralsyn er – det tror jeg bestemt – mye bedre enn noe konkurrerende syn, selv om det er veldig mange mennesker som vi aldri vil klare å omvende til det.» *

Slik jeg leser Lykkeberg står han langt fra en selvgratulerende urban sosial forakt overfor de udannede vulgære som ikke kan kodene. I stedet leter han etter de legitime grunnene til å være mistenksom overfor den rådende orden. Det var f.eks. det liberale demokratiets ledersjikt som tok USA inn i en krig på grunnlag av løgner. Store deler av den vestlige presse glemte sin kritiske rolle og ble etter 11. september til voktere av enigheten i en slags krigspsykose. Og det var det samme ledersjikt som møtte finanskrisen i 2008 med virkemidler som bare økte forskjellene og lot makten til de finansielle elitene for en stor del være urørt. Og vestlig presse har gjennom tiår solgt globaliseringen som en God Ting™. Globaliseringens dramatisk negative virkninger har i første omgang rammet en arbeiderklasse hvis erfaringer og kultur lå fjernt fra de informerte og velutdannedes. Vi som lever av å behandle det skrevne ord på vårt eget morsmål utgjør slik sett en slags skjermet sektor overfor globaliseringens konkurranse, så lenge det varer.

Lykkeberg er tross alt optimist, kanskje mer av plikt enn av legning. Han viser til at det som utfordrer det liberal-demokratiske hegemoni fortsatt kan tolkes som en demokratisk impuls: Nye grupper forlanger å bli sett og lyttet til, de vil at deres skjebne og erfaringer skal telle med i det nasjonale vi som man fortsatt forstår seg som en del av, til tross for at nesten alt av slike kollektive tankeformer er blitt møtt med en unyansert fordømmelse. Skal en nøytralisere de farlige sidene ved de populistiske og antidemokratiske bevegelsene, må en gjøre noe med de problemene som de springer ut av.

«Når vi en gang ser tilbake på det som utløste det politiske oppbruddet, de kulturelle omveltningene og de dramatiske endringene i det 21. århundre, må vi innrømme at det var berettigede reaksjoner på urimelige og urettferdige forhold»

Her er Lykkebergs kritikk velsignet informert, konkret, og samtidig sympatisk forstående for hvordan det oppleves å bli plassert i en av gruppene som av ulike grunner ikke synes å ha fremtiden for seg.

Det er sjelden en leser et slikt bredt og ambisiøst forsøk på samtidsdiagnose i sakprosaens form. Her kombineres statistisk nøkkelinformasjon og tolkninger av film, litteratur og kulturhistorie. Slike store lerret har gjerne vært reservert for det skjønnlitterære felt. Lykkebergs samtidsbeskrivelse er så rikholdig på fortolkende kunnskap at jeg vil beskrive det som storslagent i sitt perspektiv. Men han blir aldri ullent abstrakt eller ha-stemt. Dette er en praktisk humanisme som ikke bedriver ord, og som beveger seg uanstrengt og velinformert mellom ulike «store fortellinger» om hvem vi er og hva som styrer vår slette tid og verdens skjeve gang. Det er den syntetiserende oversikten som gir leseren en behagelig følelse av å skjønne mer av det uoversiktlige og kaotiske vi står midt oppi. Samtidig som forfatteren gjennom sin beskjedenhet unngår å framstå som en insisterende bløffmaker som skriver over ævne. For å lande et slikt ambisiøst prosjekt uten å forstrekke seg, kreves det helt spesielle evner. Rune Lykkeberg synes å ha det som trengs.

*Richard Rorty. Philosophy and Social Hope (s. 15).

De umistelige

 

Til tross for at dagens mote sier at det er lov, ja nesten påbudt å gå med lue, så er ikke det et plagg jeg gjerne tar på meg. «Ta nu hua på deg», det var sånt som mødre maste om da jeg var liten gutt. Vi måtte jo ikke fryse når vi skulle ut og leke. Og vi skulle jo ut og leke. Eller når vi skulle på skolen. Det kunne jo gjerne være kaldt på vei til skolebussen om morgenen. Så da var det å tre lua nedover ørene. Jeg synes fortsatt det ser helt johan ut, sånn rent objektivt. Som liten gutt var man jo klipt en gang for alle, så selv om det satt langt inne å skulle innrømmet det, kunne nok mødre ha rett i at det gjorde godt å få ørene tildekket med en hjemmestrikket lue. Men i skolegårdens lek ble det fort varmt under topplokket, og da kunne ørene fungere som kjøleribber. Dessuten var det av grunner som jeg ikke helt kan gjøre rede for i dag mye kulere å skyve lua langt fram i panna, men altså ikke over ørene.

Forøvrig eksisterte ikke ordet «kul» på min dialekt før langt utpå 70-tallet, og til da hadde mange av oss fått langt hår som uansett dekket ørene. Med tiden spredte dette fjortis-ordet kul seg nordover, og det lange håret kom og gikk for de fleste av oss, akkurat som årene. And we are fortsatt very kul, and feiring Christmas every jul. Men det å være kul er en sportsgren som krever utholdenhet og aldri sviktende oppmerksomhet. 

Når jeg i dag ser folk i min egen svimlende alder som i uvitenhet eller ren trass vandrer rundt med en viltvoksende grå krattskog av hår rundt (og i) ørene, samt en voksende måne over der igjen, tenker at de heller burde lytte til det mødrene fra barndomslandet foreskrev uregjerlige gutter; klipp håret og ta på deg lue. Som Creedence sang det: I see a bad moon rising. Uff ja, men lets face it; det er bedre å velge luas komfort fremfor ungdommens stil og fart, nå som det toget likevel er gått. Og forresten går kule ungdommer omkring med lue nå, sommer som vinter, ute og inne. Til og med shorts og lue, samtidig. Litt som piggdekk på en åpen kabriolet om sommeren, hvis du skjønner.

På grunn av en rivende sivilisatorisk utvikling i vår del av verden har jeg kunnet utsette dette sannhetens øyeblikk. The moment of lue. Jeg går nemlig fortsatt uten, og jeg fryser ikke. Jeg har på meg headset ute, eller [h]øretelefoner som man sa i gamle dager. Og jeg hører på telefonen. Den virker smartere enn meg når jeg fomler med gammelmanshendene for å slå av musikken hvis jeg plutselig treffer noen som jeg vil si hei til. Faren min fortalte forresten at det ikke var uvanlig at voksne folk sang når de gikk etter veien i den bygda vi begge vokste opp i. I edru tilstand. Med barn tilstede. Det er vanskelig å forestille seg. I alle fall, jeg foretrekker å taust nyte medbragt musikk der jeg går. Uten lue.

Men hvor var jeg. Jo jeg var på vei hjem fra stampuben min. Ikke helt edru, det er så, men ettertenksomt lyttende til musikk. I øyeblikkets hint av sentimentalitet tenker jeg at denne låta her ble faktisk ikke så dum. At den skulle jeg jammen gitt mye for å kunne spille for foreldrene mine. 

 

Hør på denne trompeten, pappa. Helen Hillevi heter hun som spiller. Er det ikke fint?

Hør på trommene som guttungen spiller. Er han ikke flink? 

Jeg har lagt på ekko i starten av det. Det skal høres ut som hornmusikkens skarptrommehvirvler når de laget rikosjetter mellom husveggene i mai. 

Hodet mitt er fullt av minner som danser uberegnelige som rikosjetter. Et ras av assosiasjoner kan bli utløst av de forskjelligste ting. De har det til felles at de gjerne involverer mennesker som var viktige deler av min livsverden. De hørte så selvsagt til der, og til sammen dannet de verdenen slik man hadde lært den å kjenne, evige, umistelige. Og de er nesten alle sammen borte nå. «Men har'n bjeller, så får dom låte, og har'n viser, så få dom fram», skrev Prøysen. Så jeg har laget en sang til dem. De umistelige. «Og itte kæille je det å gråte om aua vassflyg når'n tæk en dram.»             

Lidenskapelig pragmatisk. Paul Collier: Kapitalismens fremtid – et manifest for sosialkapitalisme.

Paul Collier professor i økonomi tilknyttet London School of Economics. Han har i mange år forsket på sammenhengen mellom fattigdom og migrasjon. I likhet med økonomen Erik Reinert er han i opposisjon til noe av det han oppfatter som økonomifagets ubegrunnede aksiomer. Collier bestrider at vi primært er motivert av et ønsket om å maksimere det som er nyttig for oss selv. Collier hevder at vår følelse av forpliktende lojalitet overfor ulike grupper vi identifiserer oss med er en like reell faktor å regne med som vår jakt etter egennytte. «For de fleste av oss er det relasjoner som er grunnleggende for livet, og med disse relasjonene følger det forpliktelser.» Også tidsåndens kollektive moralske føringer, dens grenser for hva en kan gjøre uten å miste respekt og anseelse, betyr noe for hvordan f. eks. næringsliv opptrer og bedrifter bli ledet.

Følgelig er det relevant å gjøre skiftende moralske stemninger, tidsåndens does and dont’s, til gjenstand for åpen etisk refleksjon, gjøre dem til en del av den offentlige samtalen om politikk og samfunnsstyring. Boken er en samtidsdiagnose, grandios i sine ambisjoner. Den forsøker å formulere i et lett tilgjengelig språk en sammenfattende syntese av mentalitetshistorie, moralfilosofi, økonomi og praktiske forslag til utdannings- , skatte- og boligpolitikk. Forfatteren trekker veksler på sine samtaler med eksperter innen flere av disse feltene, og resultatet er blitt en vitaliserende idesprøyte som egger til fruktbar motsigelse og engasjement.

I følge de faste i troen vil et globalt marked, mest mulig uforstyrret av offentlige inngrep, automatisk komme et flertall til gode. Ja det er markedet som har levert oss den velstandsøkningen vesten har erfart etter krigen, så det er bare å gønne på i samme dur. Som Thatcher og Reagan så velsignet enkelt formulerte det: TINA – There Is No Alternative. Så kom den globale finanskrisen i 2008. Francis Fukuyama beskrev den som en konsekvens av «troen på at uregulerte eller lett regulerte finansmarkeder ville regulere seg selv. Det viste seg å være fullstendig feil. Hvis du ser noe slikt skje og du ikke endrer dine oppfatninger, så er du rett og slett ikke hederlig.»

Collier er naturligvis ikke alene om å problematisere markedsfundamentalismens idiotiske forenklinger, og mange innen økonomifaget vil sikkert minne oss om at fagøkonomer er langt mer nyansert enn som så. I stedet for å bare fordømme eller feire globaliseringen av handel, som alt i alt har bidratt til å løfte mange millioner ut av fattigdom, resonnerer Collier rundt hvordan vi kan takle dens ulemper og farer. Globalisering oppleves jo veldig ulikt, avhengig av om du profitterer på eller blir rammet av dens konsekvenser. For en arbeidsledig arbeider fra den forhenværende stålindustribyen Sheffield tar den seg annerledes ut enn fra de mer velbergede delene av London.

Det fine med kritikk som kommer innenfra – Collier er professor i økonomi – er at den er informert og interessert i hvordan prosesser påvirkes av ulike faktorer. Mye av kritikken av kapitalismen har kommet fra et sted der den moralske patos ikke blir tilsmusset med tyngende erfaringer eller teoretisk kunnskap om næringsliv. Man går til ondets rot og konkluderer med at de misforhold en lister opp kan forklares utfra måten vi organiserer varebyttet på, noe som gjør at Kapitalismen™ (bestemt form, entall) bør avskaffes og erstattes med kommunisme. Andre mener vi bør vende tilbake til selvberget agrar idyll som strengt tatt aldri har eksistert. Man diskuterer ikke hva slags kapitalisme vi bør ha, man er da konsekvent. Denne radikale kapitalismekritikken er egentlig apolitisk og har ingen innflytelse på eller interesse for dagsaktuell politikk, annet enn som leverandør av ferske anekdotiske bekreftelser på at verden har gått helt av sporet.

Colliers bok har et langt mer ambisiøst siktemål. Samtidsdiagnosen av hva som truer med å reversere det vi har oppnådd av kollektive fremskritt i tiårene etter andre verdenskrig blir i bokas siste del fulgt opp av en rekke forslag. De er naturligvis diskutable, men det er også noe av essensen ved Colliers tilnærming: Vi må mobilisere alle gode krefter innen samfunnsforskning til offentlig debatt om disse problemene, de må settes på dagsordenen og ikke glemmes av en snakkeklasse som ofte i liten grad selv er rammet av dem. Mange styrer unna sakprosa om aktuelle samfunnsproblemer. Ens moralske refleks om å gjøre noe i møte med andres nød kan fort bli overbelastet. Et bør må være ledsaget av et kan. Virker problemene uhåndterbare blir virkningen gjerne kynisme og apati. Colliers problembeskrivelser oppleves ikke som en mistrøstig opplisting av elendighet, de er lærerike utlegninger av hvilke prosesser som er i sving, og hvordan en kan forstå og gjøre noe ved årsakene til elendigheten.

Collier kan politisk plasseres i det pragmatiske sentrum. Det er et sted uten pretensjoner om å styre mot et jordisk himmelrike, mer opptatt av å unngå katastrofer og å bøte på samfunnsproblemer etter hvert som de dukker opp. Ingen radikal visjon om å ha avdekket alle samfunnsonders rot, bare en pragmatisk permanent leteaksjon innenfor ulike forskningsfelts beste kunnskap for å analysere dagens former for nød og urettferdighet, og hvilke botemidler som ut fra tilgjengelig empiri kan tenkes å funke. Historiske eksempler og ferske undersøkelser blir viktigere enn evige sannheter. En slags system av checks and balances der pluralitet, konkurranse og marked holdes i tømme gjennom juss og politiske inngrep, grunngitt av lojalitet og moralsk forpliktelse overfor et forestilt nasjonalt fellesskap. Det at det er forestilt gjør det ikke mindre reelt i sine konsekvenser. Nå som jeg har lest boka på nytt i norsk tapning, ble jeg slått av slektskapet til Ottar Brox’ tankestil. En lidenskapelig lojalitet og et nært øre til grupper som befinner seg langt unna de akademiske kretser forfatteren selv tilhører. 

Colliers kapitalismekritikk er lojal, dvs. han har skrevet en pamflett om hvordan vi kan utnytte den globale kapitalismens fordeler og begrense dens ulemper. Hans pragmatisme viser seg i tilnærmingen til ulike økonomiske virkemidler – f.eks. privat versus statlig eierskap – som nettopp virkemidler, og ikke en skadelig eller God Ting ™. Det avhenger av kontekst. Colliers kritikk av rådende praksis der selskap styres og vurderes ut fra aksjeeieres kortsiktige interesser er grundig og velinformert. En slik politikk står i motsetning til industriens langsiktige interesser. «I Storbritannia, som har den største finanssektoren i forhold til økonomien i noe større land, ligger selskapenes investering i forskning og utvikling langt under gjennomsnittet for industriland.» Jeg vil tro at mange innen norsk næringsliv vil si seg enige, hvis de har tid til å lese bøker innimellom sakspapirene.

For industribyer som ble bygget opp rundt nøkkelbedrifter som ikke lenger kan hevde seg i et globalt marked, er situasjonen virkelig dramatisk på mange plan. Colliers fremstilling av ulike negative dominoeffekter som inntrer er lærerik. Han har liten tålmodighet med de av globalismens gratispassasjerer som uttrykker sin sosiale forakt overfor dem som rammes. Arbeiderklassegutten Collier har ikke glemt hvor han kom fra, og han kan minne om Chris Hedges i den utidsmessige insisteringen på at dagens fordeling av økonomiske privilegier ikke nødvendigvis er en avspeiling av den enkeltes individuelle evner og innsats. De sjanser du fikk i livet henger nøye sammen med din familiebakgrunn, økonomisk og kulturelt. Daniel Markovits går i sin bok «The Meritocracy Trap» grundigere inn på dette tema som Collier referer til. Collier er opptatt av hva vi i dag kan gjøre for å gi folk en reell sjanse til å bidra med sine evner, utføre en meningsfull jobb de kan være stolte av og ikke bli passive mottakere og klienter.

Å utnytte et lands humankapital handler om å legge til rette for at alle borgere, uansett bakgrunn, skal kunne få realisert sine evner, og derigjennom bidra til fellesskapet. Det er på lang sikt i vår opplyste egeninteresse, spesielt hvis en regner med de som kommer etter oss, noe de fleste faktisk gjør. De fleste ønsker ikke å leve i et samfunn med ekstreme forskjeller, selv om de skulle tilhøre «the happy few». De fleste forstår seg selv som medlemmer av et nasjonalt kollektiv med gjensidig ansvar og moralske forpliktelser. De fleste ønsker ikke å vinne ved å knuse sine konkurrenter. Men disse solidariske holdninger som stod så sterkt etter 2. verdenskrig er i dag under press. Og slike handlingsmotiver fanges i liten grad opp av økonomifagets språklige kategorier, som for det meste opererer med nyttemaksimerende individ og marked. Og det flises opp av en polarisert offentlighet dominert av høyrøstede målbærere av ideologiske ytterpunkter som de færreste helt kjenner seg igjen i.

Collier vil trolig bli forsøkt stemplet som fiende av eiendomsrett og det frie marked og lignende ideologiske ryggmargsreflekser fra den libertarianske leir på grunn av hans forslag til eiendomsbeskatning. En tilsvarende bruk av den ideologiske stempelpute kan påregnes fra den ortodokse venstreside, som vil mislike hans oppfatninger om flyktningpolitikk. Men for alle oss andre er det oppløftende å se så mye intellektuell spenst folde seg ut over boksidene. Forfatterens åpne og eklektiske tilnærming gir lyst til å lære mer. Han taler til oss som ansvarlige medborgere, ikke som konsumenter.

Smittsom kunnskapstørst. Stig S. Frøland: Kampen mellom mennesket og mikrobene.

Ingen ting å si på timingen når det gjelder lanseringen av denne boka. Ettersom tiltakene mot pandemien Corona har gitt mange mer hjemmetid enn ønskelig, kan en jo gripe til noe så gammeldags som en bok, skrevet av en spesialist i infeksjonssykdommer. Den er et høyst leseverdig bidrag til å forstå litt mer av den tiden vi lever i.

Hva slags bok er så dette? Den er blitt sammenlignet med Jared Diamonds «Våpen, pest og stål», noe jeg oppfatter som en stor anerkjennelse: Et vell av historisk kunnskap, rikt illustrert og sveipende over voldsomme spenn i tid og geografi. Stoffet er presentert i en medrivende form som får leseren til å engasjere seg lidenskapelig i nerdete fagdebatter. Det er vanskelig å overvurdere i hvilken grad vitenskapelig innsikt i hvordan infeksjonssykdommer oppstår og sprer seg har forandret livsvilkårene for oss vanlige dødelige. Bare tenk på hvordan høy barnedødelighet preget livene for noen generasjoner siden. Med Frølands litterære klo og solide fagkunnskaper blir mange av disse frontavsnittene i kampen mot smittsomme sykdommer skildret i en medrivende form. Det å skulle behandle et så enormt spenn i tid og undertema er en litterært sett farefull ferd. Stoffmengden gjør det lett å havne i det overfladisk oppramsende, og dermed søvndyssende.

Jeg synes Frøland stort sett turnerer denne umulige oppgaven veldig bra, i alle fall overholder han det viktigste litterære bud: Unngå å kjede leseren. Boka er rikt illustrert og velutstyrt med kildereferanser. Skal en betegne et slag ærende hos forfatteren som amatørhistoriker, er det å aksentuere epidemienes betydning i historiske forløp der imperier går under, makt forvitrer og overtas av andre. Har han kontroll på det enorme feltet han beskriver? Min roskompetanse er dessverre beskjeden her. Noen studiepoeng i epidemienes historie er ikke nok. Men det er nok til å hevde at han turnerer disse delene av historien på en oversiktlig og interessevekkende måte, og uten å bli bombastisk eller lande på monokausale forklaringer på sammensatte fenomen. 

Frøland står også på rødlista over utrydningstruede dannelsesborgere. Han øser med rund hånd litterære referanser som viser til epidemienes avtrykk hos ulike forfattere. Visste du at en lege som slåss durabelig mot en kompakt majoritet av kolleger for tanken om at kolera smittet fra menneske til menneske, Ernst Ferdinand Lochmann, var Henrik Ibsens modell for dr. Stockmann i «En folkefiende»?

Et av ebolavirusets ofre. 

Personlig hadde jeg foretrukket litt mindre plass til de eldste epidemier som vi fortsatt vet veldig lite om, til fordel for en større vekt på sosialmedisinske drøftinger av hvordan de ulike konkurrerende kunnskapsregimene virket inn på vanlig dødeliges liv. Det vesle Frøland nevner om den rollen som frykt, sammensvergelsesteorier og fatalistiske religiøse forestillinger spilte og fortsatt spiller, er veldig interessant og kunne med hell vært utdypet. Frøland stod veldig sentralt plassert da AIDS-epidemien rammet landet. Epidemien hadde alle elementer av moralsk panikk og sosial utstøtning som vi kjenner til fra tidligere tiders epidemier. 35 millioner har så langt dødd av denne sykdommen, et tall som øker med nesten en million i året. Dette til tross for at man i dag har medisiner som gjør at HIV-positive kan trygt leve normale liv med denne sykdommen, som ikke lenger er livstruende. Men det er ikke nok å etablere kunnskap om årsaker til sykdom. En må også skaffe de nødvendige betingelsene for å anvende denne kunnskapen. Krig og folkemasser på flukt, og fravær av koordinert statlig innsats vanskeliggjør sykdomsbekjempelsen.

Det boka sier om vaksinens rolle er historisk interessant, og det peker samtidig fremover mot kommende slag i den permanente kampen mellom mennesket og mikrobene. Frøland peker på noen bekymringsvekkende faktorer; klimaforandringer og den raske globale utvekslingen mellom kontinentene. Og ikke minst antibiotikaresistens. Det er utrolig imponerende og vel verdt å minne om hva skolemedisinen har oppnådd. Men det er altså ingen grunn til å hvile på laurbærene. En kan benytte bokens kapitler som oppslagsverk over ulike epidemiers historie, eller en kan lese den i et stort, sultent jafs som etterlater leseren i en tilstand av økt intellektuell appetitt og fornyet kunnskapstørst.          

Paa gjengrodde sauestier.

 

Nils-Fredrik Nielsen mente at ekte sekstiåttere har et rikt begrunnelsesliv. Som eks- melkebonde vil jeg si at småbrukere av min generasjon ikke er så borte de heller. Eller det vil si, de fleste av dem er jo det nå, borte fra statistikken over gårdbrukere som fortsatt driver. Men mange av oss hadde et rikt begrunnelsesliv for eksistensen av et norsk landbruk overfor et storsamfunn som sleit med å forstå verdien av det vi drev med. EU-striden i 1994 ble en mobilisering av alt som kunne mønstres av argumenter og støttespillere i noe vi oppfattet som en eksistenskamp for opprettholdelse av levende bygder og en fremtid for primærnæringene. Det ble nei, og bøndene slapp EUs sjokkterapi, selv om utviklingen fortsatte ufortrødent sin skjeve gang.   

Marie Aukrust har skrevet en bok som mange ville tatt imot med åpne armer den gang, og som er et sterkt defensorat for tapte saker. Familiejordbruk, utmarksbeite, seterdrift. Ingen skal beskylde henne for opportunisme. «Der villgraset gror» er en offensiv debattbok om «Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider». Men sant å si tror jeg mange bønder vil bli litt fjern og glassaktig i blikket av alle honnørord og djerve forslag. Aukrust skriver vakkert sin egen barndom og de mange bånd som bandt henne til det jordbrukssamfunnet hun vokste opp i på 50- og 60-tallet. Med bred pensel er hun også innom en rekke filosofer. Det blir mer kapitteloverskrifter enn en drøftende presentasjon. Et slags lynkurs i den norske fjellbuddhismens idehistorie. Biologen Aukrust skriver også om en rekke av dagens problemområder i moderne agro-industri, samt diverse tegn på kulturelt forfall. Min største innvending mot disse kapitler er at hun sveiper innom for mange tema, det minner om kaffedrøset på et Skjervheim-seminar. «Da e so gale! Då vi var ungar... osb.» Som hun selv skriver: «Boka her gjer berre plass til overfladisk handsaming av ulike tema, men kanskje kan ei spire såast for enkelte til å finn ut mer og engasjere seg.»

Det er litt utilfredsstillende, fordi bildet av EUs politikk i dag, med sitt enorme dokumentasjons- og standardkrav til dyrevelferd og matsikkerhet, er annerledes og mer miljøvennlig enn i 94. Med forfatterens fagbakgrunn kunne hun sikkert skrevet mer inngående kritisk og fokusert på færre aspekter ved moderne husdyrhold. Den overfladiske oppramsingen av likt og ulikt blir til en nokså unyansert modernismekritikk som jeg ikke helt kan stemme i på, selv etter mange års lesning av «Folkevett». En ting er sikkert; den måten man drev husdyrhold på i Norge for 60 år siden ville aldri passert dagens standardkrav til dyrevelferd fra Mattilsynet. Mye har blitt bedre. Men agro-industriens bruk av antibiotika er fortsatt et ankepunkt, eller sårbarhet for sykdommer i store monokulturer av planter eller dyr. Alt dette er kjente områder hvor norsk landbruk scorer godt i sammenligning med resten av verden. Og spiren er forhåpentlig sådd for at lesere vil finne ut mer og ikke bare engasjere seg.

Det jeg savner er en analyse hos forfatteren av hvorfor det blir færre bønder. Mener hun virkelig at statens tilskudd til modernisering og utbygging er den store synderen her, og at flere hadde fortsatt som bønder hvis de bare ble nødt til å fortsette uten kapital til å fornye driftsapparatet? Før jamnstillingsvedtaket i 1975 var det nesten null nyrekruttering, gjennomsnittsalderen hos bøndene steg med nesten ett år i året. Så fikk bøndene bli med på velstandsøkningen. Da investerer man i driftsutstyr, ikke silkesjal. Arbeidskraft er dyrt i Norge, og vi har lav arbeidsløshet. Det stimulerer til å ta i bruk teknisk innovasjon. 

Foto: Julie Lunde Lillesæter

Hva skjer når det gjøres tekniske kvantesprang i kapasitet og dagens bonde høster like mye på en dag som det en hel familie strevde med i ukevis, eller når en melkerobot greit kan betjene 60 kyr med lavere kostnader pr liter enn 3 familiebruk, og med bedre jurhelse som bonus? Jo da går prisen pr produsert enhet ned. Når dette skjer i et lukket norsk marked der kjøttforbruket av lyse kjøttslag går opp og melkeforbruket ned, må en bremse på produktiviteten for å ikke få priskrakk. Statlige tilskudd tilsvarer ca. hele arbeidsinntekten til et familiebruk, men hver arbeidsplass har hatt en enorm produktivitetsøkning. Samme mengde produsert av færre hender. Denne utviklingen ønsker Marie Aukrust å reversere.

Norsk landbruk har stor reservekapasitet. Av distriktspolitiske grunner subsidieres melkeproduksjon i strøk som ikke kan produsere korn. Nettopp fordi man ikke tenker lokal sjølberging ut fra lokale ressurser, men har en nasjonal arbeidsdeling som totalt sett «tar hele landet i bruk» lar vi Trøndelag og Østlandets brede bygder – som lett kunne forsynt hele landet med melk og kjøtt – produsere matkorn og forkorn til sine kolleger i mindre gjestmilde strøk. Det synes jeg er fornuftig. Men vi vi kan ikke ignorere fenomenet marked og etterspørsel heller. 

Sauekjøtt har lenge blitt eksportert med tap eller oppmalt til hundefór. Det blir for en stor del produsert av folk som henter hovedinntekten utenfor gården. Det er årsaken til at de var mindre utsatt for konjunktursvingninger enn dansk agro-industri. Om 10 år vil en veldig stor andel av disse sauebøndene være pensjonister. De som i dag driver med sau eller kyr, kjører ofte langt etter rundballer som de henter hos sine tidligere yrkeskolleger. Bønder og fiskere utgjør en stadig mindre andel av dem som bor på bygda, og de genererer stadig færre arbeidsplasser. Hvis en fortsatt insisterer på at det er primærnæringene som skal sørge for at bygdene overlever, ser det virkelig mørkt ut. Så for å bruke Lenins vending; hva må gjøres?  

Bokas opplisting av «beredskap for nye tider» foreslår å skrote det avlsarbeid som har vært drevet siden 1935 på NRF-kua, og velge gamle ‘norske’ raser som melker mindre og har lavere kjøttproduksjon. Vi må tilpasse dyreholdet til lokale ressurser som eng i omløp og utmarksbeite. Geita kan sørge for åpne landskap igjen, noe som gjør at vi kan ta i bruk fjellbeiter og seterdrift igjen. For å nevne noe.

Når det gjelder global strategi for matforsyning, mener hun at modernisering av jordbruket, motivert av ønsket om å avhjelpe sulten i verden, er forfeilet. «Det blir ikkje færre fattige om fleire mistar høve til å dyrke maten dei treng, sjølv om satsinga i beste fall aukar totalproduksjonen»

Nei? Men hvordan har det seg da at i forfatterens levetid så har verdens befolkning mer enn fordoblet seg, samtidig som antallet folk som sulter har gått drastisk ned? Hvor mange som ble reddet fra sultedøden av den grønne revolusjonen er vanskelig å sette tall på. India doblet hveteproduksjonen fra 1961 til 1970. Fra 1966 til 2005 økte hvetearealene i verden med 1,6 prosent, men avlingene økte med 112%. Til tross for et nesten doblet folketall (+ 93 prosent) var det 10 prosent mer til hver. (Dag og Tid, 16. okt.2020) Moderne gensløyd gir robuste arter med mindre behov for bruk av sprøytemiddel. Det samme gjelder punktsprøyting av ugras utført av selvgående maskiner i åkerkulturer. For meg er dette ganske tungtveiende argumenter for moderne landbruk, spesialisering og arbeidsdeling. Det er nettopp i de landene der en stor del av befolkningen fortsatt driver tradisjonelt småskala selbergings-jordbruk basert på lokale ressurser at man fortsatt opplever sult. Det var nettopp den globale handelen med mat som sørget for at det ble slutt på uår og sult i Norge, og som tvang kornbønder i randsonene til å gå over til å produsere melkeprodukter for salg til byene. Dette er ikke tusenårige norske mattradisjoner, men et historisk sett moderne fenomen, bl.a. takket være u-hjelp fra sveitsere (derav uttrykket "sveiser" om en som steller kyr) som lærte oss moderne husdyrhold og meieridrift. 

Det er jo ingen tvil om at det landbruk Marie Aukrust ser for seg vil være langt mer arbeidsintensivt, kreve flere dyr og større grasareal for å produsere samme mengde melk og kjøtt. Bruken av fossilt brennstoff til produksjon, lagring og transport av en fôrenhet gras er ikke nødvendigvis mindre enn en fôrenhet soya eller mais produsert i Brasil. I 1949 hadde vi 750 000 melkekyr i Norge. I 2020 er tallet 208 000. Produksjon av vinterfôr til flere dyr vil gi større CO2-avtrykk. Hvis vi skal finne norsk arbeidskraft som er villig til å gjøre dette arbeidet må deres arbeidsvederlag enten tas gjennom dramatiske prisøkninger i markedet eller en massiv økning i statlige overføringer. Dessuten må en gjenta den politikk som preget Norge for 200 år siden, med avskoging og desimering av rovviltstammene. Jeg ser ikke helt for meg at man finner en politisk plattform for slike tiltak.

Nå er det godt mulig at man en gang i en mørk framtid opplever et sammenbrudd i global handel, og at man blir tvunget til å overleve på de naturressursene som hvert enkelt land har. På slike kalamiteter er vi dårlig forberedt. Den malthuske logikk som gjennom århundrer tilpasset folketallet i tråd med naturens lokale ressurser var mangelen på mat, i tillegg til pest og krig. Slik var tingenes orden i tusenvis av år. I dag kan vi med Nordal Grieg si at «finnes her nød og sult skyldes det svik» - ikke global mangel på mat. Og om 50 år er verdens befolkning trolig i sterk tilbakegang. Imens må vi spise mindre kjøtt. Noen av grunnene til det kan du lese om i Marie Aukrusts bok.  

 

Så feil kan man ta.

Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen 

«Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Slik beskriver Marte Michelet oppvåkningen fra sin filosofiske slummer. Det fantes nemlig en konsensuspreget offisiell historie om hjemmefronten og deportasjonen av de norske jødene. Opp mot en slik offisiell versjon av historien satte Michelet sin egen versjon i boka «Hva visste hjemmefronten?» Dens hovedteser lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik:

Hjemmefronten fikk utvetydige advarsler om jødedeportasjonene på forhånd.

Men disse varslene ble ignorert, og arbeidet med å redde de norske jødene ble gitt «svært lav prioritet for operativ ledelse og de andre sentrale aktørene i den norske motstanden».

Dette forklarer Michelet som en funksjon av utbredte jødefiendtlige forestillinger. Hun påstår at flyktningeruter ble stengt for jødene fordi de var jøder. Og at flere av jødene som ble reddet ble presset for penger av grenselosene. Dette fremsettes både som en generell påstand og en spesifikk rettet mot Alf T. Pettersen i firmaet Carl Fredriksens Transport, som hjalp 340-350 norske jøder over til Sverige.

Hvorfor har ikke denne versjonen av historien – som Michelet kaller å «se hendelsene fra jødisk perspektiv» - fått større plass i fremstillingen når historikere så langt har behandlet emnet? Det er fordi flere av de historikerne som har beskrevet hendelsene selv hadde vært en del av hjemmefronten, og de ønsket å fortie og skjule visse sider av en fortid som i ettertankens lys var lite flatterende. Derfor har flere dokumenter forsvunnet, lydopptak stanset m.m. Michelet utfordrer et lukket historikermiljø utenfra, og det at flere av dem protesterte da hun publiserte sin bok blir i hennes fortelling bare en illustrasjon på hvilken verkebyll hun har satt hull på.

Michelets suksess er ganske godt tilpasset den mistankens hermeneutikk som omtrent alle som forstår seg selv som kritiske anvender mot folk som man er uenige med: Det er en grunn til at du sier dette. Det er nemlig ikke i din interesse at min sannhet blir kjent. Som Michelet sier til Morgenbladet:

Hvis man er det minste kritisk til hjemmefrontens prioriteringer «skjønner man ikke krigen». Det er en utslitt hersketeknikk som blokkerer for å se hendelsene fra jødisk perspektiv.

Jeg tipper at en god del av de som leste Michelets bok med sympatisk interesse allerede i utgangspunktet var klar over at det i mellomkrigstiden fantes utbredte negative stereotypier om jøder. Jeg er ingen historiker men har selv lest tilstrekkelig av det som stod på trykk i Aftenposten og Nationen i denne tiden til å vite dette. Og flere historikere har bekreftet at det også hos aktive motstandere av det norske okkupasjonsstyret fantes negative fordommer mot jøder.

Nestor innen norsk okkupasjonsforskning, Magne Skodvin, sa en gang til meg at det var mange på ytterkantene av høyresiden som på 30-tallet hadde stor sans for Mussolini og Hitler, lov og orden, streng barneoppdragelse etc. Noen av disse løp den autoritære linjen helt ut, mens andre syntes NS etter hvert ble en vulgarisering av deres ideer, de slo kontra og ble anti, ja sågar medlemmer av den illegale motstanden under okkupasjonen. «Ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet».

Men leser en Michelets bok, som er breddfull av sitater, tar man seg til hodet. At det var så ille visste man ikke. Og peker hun på en viktig årsakssammenheng mellom holdninger og handlinger? Hvorfor han ingen fortalt oss dette? Boka ble en slags toårig tour de force for en uredd kritiker av the establishment. Den fikk en stor leserskare, ble flittig debattert og endog belønnet med Kritikerprisen, hvor det i begrunnelsen for nominasjonen heter:

Marte Michelets bok har som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk drøfting.

Det er jo bra å skape debatt. Revisjonisme, forstått som å gjøre etablerte sannheter til gjenstand for kritisk granskning, er jo en dyd innen historiefaget. Men hva skjer hvis man gjør det samme med Michelets historieframstilling? Hva skjer hvis man foretar grundig kildearbeid og kritisk drøfting av hennes teser og personportretter – slik de tre historikerne gjør i den foreliggende boka – hva blir tilbake? For å bruke hennes egne vendinger: «Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Den sentrale påstanden om at tre tyskere ga tidlige, konkrete varsel om arrestasjonen av flere hundre norskjødiske menn 26. oktober 1942 blir grundig belyst ut fra kildene - og tilbakevist. Det utgjør hovedpremisset i hennes narrativ, og det kan ikke sies å finne støtte i kildene. Min oppfordring er å la forfatternes drøfting av kildene inngå i et kompendium til bruk for undervisning av studenter i kildekritikk. Den er forbilledlig i sin grundige avveining.  

Høres dette kjedelig ut? Wait for it, som det heter i dagens kakofoni av stemmer i media som vil holde din oppmerksomhet i noen sekunder til. Michelet gjorde mer enn å fremme en generell påstand om holdninger som influerte hjemmefrontens valg og prioriteringer. For å sannsynliggjøre sin tese, leverte hun en rekke mini-portretter av sentrale figurer i motstandskampen mot nazistene. I hennes bok framstår den ene etter den andre som i beste fall likegyldige overfor sine jødiske landsmenns skjebne. Og noen av dem som etter krigen ble hedret som helter av de få gjenværende i det norske jødiske miljøet opptrer i Michelets bok som kyniske menneskesmuglere som presset penger av folk i en desperat situasjon.

For å gjøre mitt utgangspunkt tydelig: Krig får fram det beste og verste i folk. Motivasjonen for motstandskamp mot nazismen var veldig ulik. Brødre kunne havne på hver sin side av frontene, «ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet», for å bruke Skodvins formulering. Men det er et men her: Skal man gå fra det generelle og over til en drøfting av konkrete menneskers holdninger og delaktighet i den største forbrytelsen som er blitt gjort på norsk jord i moderne tid, så skal en være fordømt presis og edruelig i omgang med kildene. 

Hvordan står Marte Michelets fremstilling seg i møte med en gjennomgang av de kildene hun refererer til? Den foreliggende bok dokumenterer ikke bare manglende kjennskap til lett tilgjengelige dokumenter hun påstår har blitt stukket vekk. Eller lydbåndopptak som hun påstår er blitt stanset midt i intervjuet, men som ikke er det. Den dokumenterer ikke bare feil tidsangivelse for hendelser hvis rekkefølge er avgjørende for å støtte hennes teser. Det er verre enn som så. I gjennomgangen av hennes karakterdrap av ulike personer, der Michelets sammenfatninger er belagt med en rekke sitater, dokumenterer de tre historikerne gang på gang en fullstendig villedende sitatbruk, der utsagn i neste linje som sier det stikk motsatte av det meningsinnhold Michelet sammenfatter bare har blitt utelatt. Man minnes Thomas Manns ord om at i noens munn kan også brokker av sannhet bli til løgn og gjøres til et middel for å bedra, og at man ikke kan lyve mer motbydelig enn med sannheten.[1] 

Det er altså ikke bare snakk om ulike tolkninger av et empirisk grunnlag. Det står en hver fritt. Men det Michelet gjør er å innby leseren til å felle moralske dommer over enkeltpersoner, basert på misvisende utdrag av hva de sa og stod for.[se eksempel nedenfor] Hun gjør det mot folk som ikke kan forsvare seg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

Nå er det jo ikke korrekt at Michelet er den første til å tematisere problematiske trekk ved holdninger overfor den jødiske-norske minoriteten i Norge, at hun har åpnet en dør som har vært holdt lukket. Det har kommet en rekke arbeider fra faghistorikere i de siste tiårene som har kartlagt disse sidene. Men også fra miljø utenfor faghistorikernes krets har det kommet viktige innspill. «Det hendte også her» og «Oss selv nærmest» fra henholdsvis Jahn Otto og Per Ole Johansen fikk mange lesere og vakte debatt.

Michelets prosjekt med å dokumentere og popularisere denne siden av historien for et bredt publikum har min sympati og velvilje. Hun skriver en medrivende og lett tilgjengelig prosa. Og hun har spadd fram mye interessant stoff til en ny generasjon med idealister som i likhet med denne leser mener at fortiden kan romme erfaringer som har overføringsverdi til dagen i dag. For den aktivistiske ildsjel er Michelets prosa oppildnende og flere av hennes formuleringer er riktig så juicy og velegnet til verbale gateslagsmål. Men er det et rimelig og balansert bilde hun tegner av situasjonen under de kaotiske ukene før og etter deportasjonen av de norske jødene? Er de dommer og vurderinger hun feller over navngitte mennesker rimelig ut fra tilgjengelige fakta, og gjengir hun disse etterrettelig? I think not. 

Den foreliggende gjennomgangen av Michelets fremstilling gjør det vanskelig å konkludere annerledes. Og den gir samtidig et annet og mer komplekst bilde av situasjonen som den militære og sivile motstanden opererte innenfor. En situasjon full av uvisshet og etiske dilemma. Noen ganger er det den intellektuelles plikt å nettopp komplisere. Der «de grusomme forenklere» ønsker å peke ut helter og skurker og entydige svar, så kan den intellektuelle forsøke å gjengi virkeligheten så komplisert og motsetningsfull som den faktisk er.  Det er å være kritisk i min bok.       

[En bok av året som drøfter flere av Michelets teser  er antologien «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» av Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (RED.) - den kan du lese om her ]

Et eksempel på omgangen med kildene: 

 

 

 

---

[1] In gewissem Munde , wird nämlich auch die Wahrheit zur Lüge , zu einem Mittel des Betruges, – und widerwärtiger kann man freilich nicht lügen als mit der Wahrheit.   T.Mann, Politische Schriften und Reden, Band 3, s.246