Mitt hovedfokus vil være krisens
nedslag i norsk kontekst, nærmere bestemt de virkninger den hadde som
katalysator for ideologisk nyorientering, både i synet på politisk styring av
økonomi og i synet på demokratiet som overideologi. Internasjonale aspekt vil
kun bli berørt i drøftingen av krisens årsaker og de løsningsforslag utenfra
som ble fanget opp i den norske debatten. Som all historieskrivning er oppgaven
et avtrykk av historikerens egen tidsånd, de begrep og forestillinger en
aksiomatisk går ut fra er riktige og som en følgelig ikke behøver å begrunne
eller reflektere over. Dertil påbyr den begrensede plass en hårdhendt
utvelgelse av hva som kan bli problematisert og begrunnet, viktige aspekt ved
krisen vil stå ukommentert. Oppgaven vil forsøke å vise at krisen førte til
en helt ny måte å tenke på mht. hva som skulle være politikkens domene, og at
denne endrede tenkemåte har fått store konsekvenser for kommende generasjoner.
Det innledet politikkens vitenskapeliggjøring, ambisjonen om en rasjonell
styring av samfunnet ut fra “nøytral”, faglig innsikt.
Er denne intellektuelle
nyorientering viktig for ettertiden? Ja, hvis en forstår politikkens veivalg
som konsekvenser av aktørenes virkelighetsforståelse. Disse nye ideene nedfelte
seg i varige institusjoner som i sin tur har endret bl.a. økonomiens
rammebetingelser. Krisen skapte en ny bevissthet, bevissthet skaper et
handlingsrom, valgfrihet innen grenser. Derfor er det viktig hva man
identifiserte som årsaker og aktuelle botemidler mot krisen. Det en ikke kan
forestille seg blir heller ikke noe handlingsalternativ, det inngår ikke i det
en oppfatter som “det muliges kunst”. Det kan synes som en triviell
observasjon, men jeg tror det er undervurdert som forklaring på hvorfor mange
av fortidens aktører ikke handlet slik vi i dag synes de burde ha
handlet.
Venstresidens historikere har
ofte avledet ideer som sekundære følger av interesser. Den realistiske skole
med J. A. Seip i spissen har aksiomatisk gått ut fra at egeninteresse er den
avgjørende drivkraft for handling og forstått politikk som aggregering av
interesser. Når Seip bruker begrepet “vikarierende motiv”,
synes han å mene at de egentlige motiv for handlingen er så dårlige og
egoistiske at de ikke tåler dagens lys. Historikerens oppgave blir å avkle
makten, strippe vekk de vikarierende motiv og framvise de egentlige, reelle, de
som handler om aktørenes materielle egeninteresse. Dette perspektivet er ikke
nødvendigvis galt eller irrelevant, men det er ensidig. Det løper ofte sammen
med en sterk moralisme som ganske ureflektert forutsetter at aktørene egentlig
visste hva som burde ha vært gjort, men var for egoistiske til å gjøre det.
Historie kan også skrives ut fra
følgende grunntanke: Ingen er på høyde med sin egen uoversiktlige samtid.
Resultatet av våre handlinger og anstrengelser blir ofte et helt annet enn våre
intensjoner. Og uintenderte sideeffekter kan i ettertid framstå som de
viktigste konsekvensene. Gode intensjoner er altså ikke nok, moralsk motiverte
handlinger kan forårsake katastrofer. Følgelig blir “avsløringen” av aktørenes
motiv kanskje ikke det mest relevante. Viktigere bli det å analysere aktørenes
forståelse av sin situasjon, hva de ville oppnå, og hva som kom ut av det.
Dette blir min oppgaves hovedfokus. Etter min innledende grovskisse av krisens
årsaker vil jeg behandle hvordan dens virkninger ble forstått i ulike politiske
miljø og nevne noen av de tankemønstre som fikk varige nedslag som felles
tankegods.
Hva var krisens årsak?
Svaret varierer med politisk
ståsted. Men la meg begynne med de utløsende årsaker, noe de fleste synes å
være enige om. Så lenge en er frisk, tenker en ikke på helsen. Men da USAs
kapitalisme skrantet, ble det merkbart for alle. Man begynte å interessere seg
for politikk.
Overinvestering hadde ført til
overproduksjon i kapitalvareindustrien, og tilstanden ble forlenget gjennom
liberale kredittmuligheter. På etterspørselsiden forsvant penger til fordel for
investeringer i aksjemarkedet. Under spekulasjonsboomen i 1928/29 ble det
vanlig at både investorer og vanlige borgere kjøpte aksjer, og kursene ble
drevet i været. Ut fra forventninger til fortsatt vekst ble det også vanlig å
finansiere aksjekjøp ved hjelp av opp til 90 % kreditt. Verdistigningen skulle
betale rentene.
Verdifastsettelsen av aksjene hadde stadig mindre med
produserte realverdier å gjøre, den var (da som nå) basert på forventninger til
fremtidig avkastning. Forventningene var skyhøye, og de samme bankene som ga
kortsiktige kreditter til aksjekjøp, finansierte også boliger og privat
forbruk. Så da den første bratte nedgangen på børsverdiene kom og markedet
mistet tilliten til at verdiene ville stige, ble resultatet katastrofalt.
Aksjeeierne forsøkte å berge stumpene av sine investeringer ved å selge unna
aksjene sine, og verdiene raste som korthus.
Utviklingen fulgte en negativ
spiral: Låneinstitusjonene gikk konkurs, aksjeverdiene var forduftet, man fikk
kapitaltørke for investeringer. Kombinasjonen av fulle lagre og prisfall førte
til at produksjonen i løpet av to år falt til omkring det halve. De mange
konkurser, avlyste investeringer og oppsigelser som fulgte, sammen med nedgang
i kjøpekraft hos dem som hadde mistet sine aksjer men beholdt sine lån, førte
til en enorm nedgang i den totale etterspørsel etter varer og tjenester. Dette
ga i sin tur mindre avsetning for produksjon, ytterligere innskrenkninger, enda
flere arbeidsledige, og derved enda mindre kjøpekraft og redusert etterspørsel.
Innskrenkningen av dollarstrømmen til Europa som begynte i 1928, ble etter
børskrakket til en drastisk nedskjæring, og man fikk en europeisk bankkrise.
Spesielt i Østerrike og Tyskland, som hadde opplevd hyperinflasjon, ville folk
straks ha ut sine midler, noe som gjorde at bankene gikk konkurs og man fikk en
lignende negativ spiral som i USA.
«Solidaritet er tidens magiske overtro og et uttrykk for hordeinstinktet» Carl J. Hambro 1937 |
Krisens politiske
virkningshistorie i Norge –borgerlig rådløshet.
Hva slags verktøykasse av
forestillinger hadde økonomer og politikere til å reagere på denne krisen? Hele
det politiske system hadde hittil vært innstilt på tilretteleggingspolitikk.
Ifølge klassisk teori skulle man tilrettelegge for markedet slik at det
uforstyrret skulle kunne sørge for vekst. Langsiktige rammevilkår i form av
valuta bundet til gullstandard var viktig, for øvrig hadde politikken fått
anvist plass som markedsøkonomiens tilrettelegger. De svingninger som måtte
oppstå, burde ikke føre til ad hoc-løsninger. På lang sikt ville markedet selv
ordne opp i problemene. Dette var det prinsipielle borgerlige syn, i mer eller
mindre ren utgave, som gjennom 20-tallet helt hadde dominert politikk og
økonomisk teori.
På borgerlig side ble disse forestillingene bare motvillig oppgitt når den nye
krisen meldte seg utover 30-tallet. Man hadde lite annet av løsningsforslag enn
nøysomt å holde ut i påvente av bedre tider. På lang sikt ville det være best.
Den engelske økonomen John Maynard Keynes’ replikk til denne forestillingen er
blitt berømt: “The long run is a misleading guide to current affairs. In the
long run we are all dead.” Men en borgerlig forståelse av demokrati og rettsstat var uforenlig med å
skulle “forandre spillereglene” i form av en aktiv prosesspolitikk. Man hadde
ingen alternativ teori for håndtering av kapitalismens krise enn offentlig
sparing og redusert lønn til arbeiderne. Mange mente sågar at arbeidernes
organisering var en av årsakene til krisen.
Man kan sammenfatte dette i
følgende teser: Den ortodokse liberalisme er en økonomisk teori som ikke er i
stand til å se kontekst. Det er en av dens største mangler. Det er nemlig mulig
at ulike land har ulike behov. Og det er mulig at samme land har ulike behov
til forskjellig tid. For de fleste land som har nådd fram til et velfungerende
kapitalistisk marked, har veien til modernisering gått gjennom en periode av
illiberal, styrt økonomisk politikk. Og desto dypere stagnasjonskrise, desto
mindre vil ”laissez faire”-politikk hjelpe. Dette var erkjennelser som den gang
lå utenfor den borgerlige forståelseshorisont. Den globale økonomiske krisen i 30-åra vil vi i dag mene
fordret krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige
regjeringer gjorde det motsatte. I perioden 1931-34 ble statsutgiftene
holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd
hvert år under krisen. Resepten var å spare seg ut av den.
Kommunister og fascister – mål
og midler.
20-årenes siste halvdel hadde
til tross for økt produksjon vært ledsaget av høy arbeidsledighet. For mange i de store ungdomskull som ble stående utenfor arbeidsmarkedet ble
krisen forstått som en systemkrise, et bevis på at det rådende økonomiske og
politiske system, kapitalismen og parlamentarismen, var ute av stand til å
handtere de presserende utfordringene. Kommunistene hadde ingen teori for å
avhjelpe kapitalismens kriser. Derimot hadde de et teoretisk og praktisk
alternativ i form av en helt annen statsform og økonomi. Kapitalismen ville
falle som en følge av historisk lovmessighet.
I det kommunistiske Russland var
man upåvirket av den globale krisen, der fantes ikke arbeidsledighet, staten
sørget for alle borgeres helse, utdanning, bolig etc. Planøkonomi hadde
erstattet kapitalismens vilkårlighet, dens klasseskiller, sosiale nød og
dekadente luksus. Man måtte naturligvis eliminere dem som stilte seg i veien
for et slikt fremskritt, men det var en pris man var villig til å betale. Eks-
og antikommunisten Arthur Koestler skrev at “den eneste hederlige reaksjon på
en opprørende urettferdighet er å gjøre opprør og utsette selvprøvelsen til
bedre tider” og fortsatte:
“den nevrotiske opprører skaper
større glede i himmelen enn den sunne og friske embetsmann som gir ordre om å
drukne griser rett for øynene på sultende mennesker. Slik var faktisk vår
sivilisasjons tilstand da jeg i desember 1931, seks og tyve år gammel sluttet
meg til det tyske kommunistiske parti.”
Ettersom de færreste kommunister (eller andre for den saks skyld) aktivt oppsøkte alternativ informasjon, fikk de beholde sine forestillinger i fred og blendet ut eksistensen av de millioner som døde av sult om mishandling under det terrorregime som realsosialismen var på 30-tallet.
Kommunistene deltok ikke i idemyldringen for
å få den kapitalistiske økonomis hjul i bevegelse, deres resept var å avvikle
det gjennom revolusjon. En leter forgjeves etter ideer om hvordan en bedre kan
bruke staten som langsiktig redskap for folkeviljen.
Friedrich Engels
formulerte det slik:
“Siden staten jo bare er en
midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å
holde sine motstandere nede med vold, så er det ren meningsløshet å tale om den
frie folkestat: så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den
ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart
den kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå.”
Stalins Sovjet var ennå ikke
nådd fram til siste post på det revolusjonære program kan man si, der hersket
det fortsatt en hektisk statlig aktivitet. I praksis var landet et sant prøvelaboratorium
for sosial ingeniørkunst og statlig planlegging, bl.a. av økonomien. Det ble
fulgt med lærenem interesse av ulike profesjonsgrupper i vesten. Og for mange,
langt utenfor kommunistenes rekker, var planøkonomi et honnørord på denne
tiden. For Høyre var det en rød klut, synonymt med diktatur og vilkårlig
maktutøvelse.
For den autoritære høyresiden
derimot, som ikke led av hemninger mht. bruk av vilkårlig makt, var plan ikke
noe skjellsord. Fascistene ble av kommunistene beskyldt for å være et redskap
for storkapitalen. Det er bare delvis riktig. De hadde sterkt avvikende
visjoner fra høyrepartiene. På grunn av 2. verdenskrig og dens
anskuelsesundervisning i fascismens sanne karakter har mange hatt problemer med
å erkjenne følgende: Plassert langs høyre/venstre-aksen hva økonomisk politikk
angår, var fascismen moderat i flere av sine løsningsforsøk, stilt overfor
kapitalismens krise. Deres menneske- og samfunnssyn var ikke moderat, men som
historikeren
Øystein Sørensen har påvist, var deres løsningsforslag til kapitalismens krise langt på vei en foregripelse
av det som etter krigen ble konsensus innenfor den sosialdemokratiske orden.
Bernt Hagtvet oppsummer det slik:
“utstrakt regjeringskontroll
over økonomien uten total statliggjøring, men med en god dose av priskontroll;
inntekts- og arbeidsmarkedsstyring; valutakontroll; statsinvesteringer og
velferdspolitikk. I enkelte land (f.eks. Oswald Mosley i England) stod
fascistene og de høyreautoritære for en keynesiansk budsjetteringspolitikk som
skulle skjære vekk forretningssyklenes svingninger og skape ny etterspørsel
gjennom økt offentlig forbruk.”
Det synes rimelig å betrakte et element av moralsk opprør mot sosial urett som relevant når en vurderer årsaker og motiv for dem som ble dratt mot kommunismen og nazismen. Det fantes en frustrasjon over urett hos mange unge idealister for hvem diktaturstatene ikke var det minste onde, men en politisk idealvisjon, bildet på det som de helst hadde sett avløste “den hjemlige la-skure-politikk”, for å benytte en av tidens fraser.
De antidemokratiske ideologier hadde neppe fått en
slik bred plass i den norske debatten på 30-tallet om ikke krisens lokale
virkninger hadde falt sammen med trykket fra et internasjonalt trusselbilde.
Ideologienes truende maktsentra skjerpet motsetningene, desperasjonen og
angsten. Det politiske sentrum leflet nå med forslag som man tidligere hadde
holdt for å være passé eller ekstreme og utenkelige. Dette hadde ikke bare negative konsekvenser, det åpnet også for “re-thinking”
på områder som var overmodne for det.
Bondepartiet og 30-tallets
verste kriseår.
Fra partiet dannet regjerning
under storlockouten i 1931og fram til den ble felt av Venstre i 1933, ble det
ført en utfordrende politikk med nedskjæringer på skole- og sosialbudsjett, man
innførte kommunale rekvisisjoner -“matlapper”- hos kjøpmannen i stedet for
penger, og opprettet et “statspoliti” som skulle slå ned uro under
arbeiderkonflikter. Dette skapte mye vondt blod, og partiet ble av
arbeiderbevegelsen ofte omtalt som fascistisk infisert, ikke uten grunn. Men
partiet var i første rekke et interesseparti, utgått fra Bondelaget, en
organisasjon som gapte over svært ulike sosiale strata med sympatier til både
Høyre og Arbeiderpartiet. Det man kunne enes om, var at krisen hadde rammet
bondenæringen hardt, et trekk ved den som ofte falt utenom de øvrige partiers
oppmerksomhet (- og ettertidens). Et globalt trekk ved den økonomiske
depresjonen er de enkelte bønders reaksjon på den i form av forsøk på å øke
produksjonen, og hvis strukturelle virkning er overproduksjon og fallende
priser. Regjeringen fikk gjennomført lov om offentlig gjeldsmekling og lånekasser
for bønder og fiskere, som alle var hardt preget av gjeldsbyrde, fallende
priser og sviktende avsetning. Man fikk borgerlig aksept for å løste kronen fra
gullstandarden. Regjeringen ble felt av Venstre på ønsket om å innføre
merverdiavgift,
kombinert med et hardhendt sparebudsjett.
Sparepolitikkens virkninger.
Sparepolitikken kan sies å være
en følge av gjeldskrisen i den forstand at den var en reaksjon på bortfall av
skatteinntekter og store problemer med å betjene kommunal gjeld, noe man søkte å
balansere i form av reduserte utgifter. Den reduserte kommunale aktiviteten
forsterket krisen. Flere kommuner ble satt under administrasjon. Et
departementsoppnevnt administrasjonsstyre skulle overta ansvaret for og
forvaltningen av kommunens økonomi, kommunestyret hadde bare forslagsrett.
Fattigloven av 1900 ga kommunene ansvar for å yte sosialhjelp over eget
budsjett. De store forsorgsutgiftene falt nesten i sin helhet på kommunene. I
den vesle kommunen Torpa, som var særlig hardt rammet, ble det i løpet av et
halvt budsjettår i 1931 brukt 1125 kroner i forsorgshjelp til de 300
arbeidsledige i kommunen og deres familier. Det gir 10 øre pr. uke til hver
familie. I 1934 hadde over halvparten av landets kommuner søkt om en eller
annen form for ekstra statlig tilskudd. Statens hjelp ble holdt strengt
begrenset, og hvert enkelt kommunebudsjett ble nøye gjennomgått med tanke på
beskjæringer. I et kommunalt meddelelsesblad kunne man høsten 1932 lese
følgende melding som gir et godt inntak til å forstå hvorfor perioden ble kalt
“de harde 30-åra”:
“Departementet har sendt
Jevnaker kommunes budsjett tilbake med henstilling om at skoleordningen
omordnes slik at to opsigelige lærere kan opsies. Videre skal der spares 1000
kroner på fritt skolemateriell, forsorgsbidragene skal nedsettes,
pleiehjemsbudgettet skjæres ned, den ene helsesøster sies op, veivokterens lønn
reduseres, utgiftene til kirketjener og graver settes ned ved at rekvirentene
selv betaler gravningen, sykekassepremie for arbeidsløse sløifes, og posten til
avhjelp av arbeidsløshet strykes. Ved hjelp av disse nedskjæringer skal
underskuddet bringes ned til 5-6000 kroner, som opføres på næste års budgett.”
I den borgerlige koalisjon som
etterfulgte bondepartiregjeringen, oppstod det sterk uenighet mellom Venstre og
Bondepartiet om landbrukspolitikken. Bondepartiet hadde i liten grad noen
konsistent “grand theory” hva økonomisk politikk angikk, det minnet om
“bondevenstres” sparelinje. Men de var samtidig for statlige subsidier og
markedsregulering gjennom de nye samvirkeorganisasjonene. De to andre
borgerlige partiene var skeptiske til den slags “grønn sosialisme”.
Venstre avviste alle Bondepartiets krav til krisetiltak for å danne en ny
regjering, mens AP viste seg imøtekommende. Det åpnet for “kriseforliket”, og
Ap kunne innta regjeringslokalene. Bondepartiet hadde praktisert en hardhendt
politikk mot arbeiderbevegelsen. Nå hadde de sluppet sosialistene inn i
regjerings-kontorene mot en utvidelse av Mowinckels krisebudsjett på 34
millioner. Bondepartivelgerne på høyre fløy mislikte sterkt denne “pakt med marxismen”.
Arbeiderpartiet – et sosialt, demokratisk parti?
Mindretallsregjeringen utløste
heller ingen begeistringens rullende fonn på venstrefløyen. Av kommunistene ble
“ministersosialistene” angrepet for gjennom klattverk å skjule klassesamfunnets
sanne karakter og forsinke revolusjonen.
DNA bare “administrerte kapitalismen” i stedet for å avskaffe den. Høyrepressen
på sin side hevdet at Bondepartiet hadde brutt demningen og lagt statsstyringen
i hendene på et parti som på tross av hva det nå hevdet, egentlig hadde
revolusjonære hensikter. Det har vært vanlig å avfeie høyresidens anfektelser
som taktisk slugger-retorikk framført i vond tro. De måtte da vite at Ap var
sosialdemokrater i sitt hjerte. Det er etterpåklokskap av billigste slag.
Ap ble sosialdemokrater nettopp
på 30-tallet, transformasjonen skjedde ujevnt og nølende, den ble ikke
gjenstand for en åpen, klargjørende debatt. Så sent som på partiets landsmøte i
valgåret 1930 ble “ministersosialismen” fordømt, og Edvard Bull, som også var
professor i historie, erklærte at “det såkalte demokrati er ikke annet enn en
gammel overtroisk frase fra det nittende århundre”.
Historikeren Hans Fredrik Dahl skriver:
“Partiprogrammet ble renset for
formuleringer som kunne tyde på at partiet ville bygge sosialismen på basis av
et folkeflertall i Norge. Folkeflertallet ble rett og slett tatt ut av
programmet, i den erklærte hensikt å gjøre dette mer marxistisk, mindre
demokratisk, mer revolusjonært og mindre valg-innstilt.”
En slik retorikk skremte mange.
Høyre og Venstres valgkamp bestod for en stor del av å vise fram
Arbeiderpartiets “sanne ansikt”: “Har det hersket tvil før, så
bør den nå forsvinne. Her er ikke tale om å la dem ‘få prøve sig’, som enkelte
har hatt lyst til. Enhver velger som bidrar til å slippe dette parti til makten
må være klar over at der gis ingen vei tilbake”
skrev Aftenposten. Resultatet av
Aps tilbakefall til revolusjonær retorikk var at store skarer av hjemmesittere
ble mobilisert på borgerlig side på en bølge av indignasjon og skrekk. Ap
beholdt sitt stemmetall fra forrige valg, men gikk relativt sett sterkt
tilbake. I den påfølgende selvransakelse ble den ideologiske venstresvingen
korrigert til fordel for et ønske om å vinne stemmer. Det er ikke så underlig
om mange i samtiden spekulerte på om dette var et taktisk tilbaketog eller
uttrykk for en substansiell nyorientering. Det er lysår mellom Gro H.
Brundtlands uttalelse om at “sosialisme er at alle gjør så godt de kan”og retorikken fra DNAs “Sturm und Drang”-periode.
Det har vært en utbredt
legmannsforestilling at Ap i etterkrigstiden fikk virkeliggjort det samfunn de
i grunnen alltid hadde kjempet for, og at all motstand den gang var motivert av
snevre gruppeinteresser. Det er en partipatriotisk fordreining av historien som
ikke holder for den mildeste empiri. Det treffer saken bedre å si at partiet
etter krigen, i likhet med Høyre, har kommet til å måtte forsvare standpunkt
man tidligere hadde vært imot. Sett fra et demokratisk ståsted er det ingen
alvorlig innvending mot en partiledelse at den evner å lytte til sine velgere
og revurdere ideologiske posisjoner som er overmodne for historiens skraphaug.
Kriseforliket bidro til å
avverge en eskalasjon av mellomkrigstidens krasse klassemotsetninger,
styrkningen av det politiske sentrum befestet det norske demokratiet som felles
overideologi. Politikk og arbeidsliv fikk ved selvsyn erfare at man kunne oppnå
mer ved pragmatisk samarbeid enn ved gjensidig å blokkere motpartens initiativ
til løsning. Partiet Venstre fant fort tonen gjennom praktisk samarbeid.
Ap-regjeringen gjennomførte flere venstre-reformer som hadde blitt utsatt på
grunn av krisen.
I denne perioden fantes det i
Europa nok av protest- og “krisevelgere” som var fullstendig desillusjonerte
mht. hva “partikjekl” og parlamentarisme kunne bidra med for å hjelpe dem til
et verdig liv. Krisen hadde gitt dem mye å hevne og lite å tro på.
I Tyskland
maktet man i perioden 1929-33 ikke å stable på bena en styringsdyktig
demokratisk ledelse som kunne motvirke følgene av krisen. Nazistene gikk til
valg på paroler om brød og arbeid.
En talende valgplakat for NSDAP under valgkampanjen i 1933 hadde følgende slagord over det stiliserte bildet av fattige arbeidsledige:
“Unsere letzte Hoffnung – Hitler” I Norge gikk Arbeiderpartiet til valg på en demokratisk plattform i 1933, velgeroppslutningen økte fra 31 % (1930) til 40 % (1933). Det er ingen drøy munnfull å hevde at for en stor del av disse krisevelgerne kunne man låne uttrykket “vi valgte det vi ikke kjente”. Arbeiderpartiet fikk “prøve sig”, de fikk en ny sjanse av velgerne. Den brukte de godt. Sosialismen ble satt på vent, og man fikk noe annet og nytt i stedet; et begynnende sosialdemokrati. Resultatet overrasket alle, både borger og proletar. Det var ingen selvfølge. Det kunne gått annerledes.
En talende valgplakat for NSDAP under valgkampanjen i 1933 hadde følgende slagord over det stiliserte bildet av fattige arbeidsledige:
“Unsere letzte Hoffnung – Hitler” I Norge gikk Arbeiderpartiet til valg på en demokratisk plattform i 1933, velgeroppslutningen økte fra 31 % (1930) til 40 % (1933). Det er ingen drøy munnfull å hevde at for en stor del av disse krisevelgerne kunne man låne uttrykket “vi valgte det vi ikke kjente”. Arbeiderpartiet fikk “prøve sig”, de fikk en ny sjanse av velgerne. Den brukte de godt. Sosialismen ble satt på vent, og man fikk noe annet og nytt i stedet; et begynnende sosialdemokrati. Resultatet overrasket alle, både borger og proletar. Det var ingen selvfølge. Det kunne gått annerledes.
Den tredje vei –
Arbeiderpartiets forslag til løsning.
30-tallets krise skaffet
etterkrigstidens norske sosialdemokratiske orden dens skapelsesmyte, den ble
“en stor fortelling” som kan minne svakt om eventyrenes helter og skumle troll.
Men det ender heldigvis godt i etterkrigstidens vekst og velstand for alle.
Historien har rot i virkeligheten, kan man si, men heller ikke mer. Det første
gjennomarbeidete konsept for et alternativ til borgerlig spareøkonomi ble
fremlagt gjennom Ole Colbjørnsen og Axel Sømmes bok “En norsk 3-årsplan”.
Det offentlige må sette i gang arbeider, bruke penger til investeringer. Meningen var at dette i annen omgang skulle rive med den “private virksomhet”. I partiets kriseforslag fra 1934 foreslås det ekstrabevilgninger på 140 mill. kroner. Forslaget innbefattet også statlig lån og støtte til nydyrking, et populært forslag som selv Høyre kunne være med på. Det med nydyrkingen var ikke noe viktig anliggende for Ap s ideologiske tenkeloft, men partiet hadde også mange småbrukere i sin velgerskare, og Colbjørnsen og andre teoretikere ga en taktisk motivert konsesjon til en politikk og en næringsstruktur som de oppfattet som “uhensiktsmessig” på lang sikt.
Det er verd å merke seg at
treårsplanen mener at krisen både er en forbrukskrise og lønnsomhetskrise, og
at man for å beskytte konkurranseutsatte næringer bør utsette lønnsforhøyelser
til “et litt senere stadium”.
Økt kjøpekraft og etterspørsel skulle i første omgang skapes ved at de
tidligere arbeidsløse kom inn i lønnet arbeid igjen.
Det skulle skje gjennom statlige investeringer. Mot de mange som hevdet at
staten ikke hadde råd til det det kostet å få alle i arbeide, ble det
argumentert med at det en ikke hadde råd til, var å la så mye arbeidskraft gå
uutnyttet. Ved å stimulere produksjonsfaktoren arbeidskraft via
produksjonsfaktoren penger fikk man større total produksjon, som igjen kunne
betale det statlige utlegget. Man skulle finansiere dette ved hjelp av lån, og
man skulle trykke mer penger. Argumentet mot inflasjonsfrykten - som stakk dypt
etter Weimarrepublikkens eksesser - var at så lenge en investerte i rentable
foretak, var det ikke betenkelig. I “En norsk 3-årsplan” medgis det at en nok
kunne få litt inflasjon i starten, men at de små uheldige sider ved dette kunne
“innskrenkes gjennom et styre
som har myndighet, evne og vilje til å beherske, regulere og kontrollere
samfunnets økonomi” Det var nettopp den rolle
Arbeiderpartiet hadde tenkt å innta.
Norsk stortingsdebatt med
drahjelp fra faglig dommerpanel.
I stortingsdebatten kom den
pengetekniske komites innvendinger opp, komiteen mente at kredittutvidelsen var
farlig og inflasjonsdrivende hvis den ikke var bygget på en forutgående økt
sparing – og sparing var det i denne betydning av ordet lite av på denne tiden.
Komiteen henviste i den forbindelse til J.M. Keynes, hvilket må sies å være en
misforståelse. Ragnar Frisch hadde i sakens anledning kontaktet Keynes og fått
ham til å gi en skriftlig redegjørelse til bruk i stortingsdebatten. Keynes poengterte
at man ikke måtte vente med å investere til man hadde spart. Nettopp
krisens lave investeringer hadde ført til lav inntekt og dermed lav sparing.
Man måtte, for å få opp inntektene, på en måte ta dem på forskudd. Altså ikke
spare for å investere, men investere for å kunne spare. Krisedebatten endte i
et kompromiss, kriseforliket i 1935. Man ble enige om større budsjetter - ikke
Ap s opprinnelige forslag, men et stykke på vei.
Gå ikke glipp av den ulidelig spennende fortsettelsen av denne kioskvelteren!