En fremmed jeg kjenner. Elin Åsbakk Lind

En fremmed kan plutselig se...

Hva er det med en god tekst som gjør at du som leser kan gå hen og bli glad i et menneske du aldri har møtt? Kanskje handler det om opplevelsen av at det likevel har skjedd et slags møte, dere har bare ikke truffet hverandre rent fysisk. En fremmed har hvilt et vennlig, oppmerksomt blikk på deg. Og gjennom små, knapt merkbare tegn røpet at han eller hun er fortrolig, har vært der selv, vet hvordan det er. Det er ikke ofte det skjer, men de finner sted av og til, slike møter.

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært  

sier Kari Bremnes i en av sine sanger.

Noe av det fascinerende er den intuitive skråsikkerheten jeg merker hos meg selv i møte med god litteratur, ny musikk jeg liker, med fremmede jeg synes jeg kjenner. Ingen overflødige insisterende fakter blir brukt for å nå min oppmerksomhet, det er strippet ned til det reneste, enkleste, det nødvendige. Det er originalt, dette er det første møtet, du har aldri hørt det før, du vet ikke veien videre. Og likevel er det noe du kjenner igjen som gjør deg trygg på at dette blir bra.
Jeg pleier ikke ta feil der. Og jeg har ofte stusset i etterkant over hvor mye en ubevisst leser ut av slike første møter, og hvor søvngjengeraktig sikre slike valg av akkorder eller ord kan virke. Noen av novellene i denne debuten har disse kvalitetene ved seg. De stoler på deg, gir deg spillerom mellom linjene. Bare det nødvendige sies. Show, dont tell. Resten må du bare gjøre dine egne tanker om, huske egne halvglemte sanseinntrykk, dikte med.

Gjenkjennelseslitteratur altså? Nei, i alle fall ikke i noen nedsettende betydning av ordet. Når språket er så friskt og med så lite slagg av klisjeer er det litt som å gå en velkjent sti sammen med en fireåring som peker og sier ting som får deg til å stusse og se på det kjente med nye øyne. A sense of wonder.

Det er en balansekunst, naturligvis, og enkelte ganger kommer forfatteren farlig nær det jeg kaller morgenandakt-syndromet, der de profane detaljene fra hverdagen serveres i en tung saus av vakker symbolikk og dyp mening, litt Thousand Island-alarm. Damedrømmen om det vidunderlige, skjebnens spill, Mr. Ment-to-be og vennene hans, alt slikt som legger en ukebladhinne av kitch over «den eventyrlig spennende historien» og det møysommelig uttenkte og tilfeldig-neppe. Det er ikke slik eskapisme eller velmente budskap som tenner lys i øynene på matleie surpomper som meg.

Det som begeistrer er de presise observasjonene av vanlige menneskers vanlige liv. Sånn som det nå ble. Fordi forfatteren lar hvile et klokt, omsorgsfullt blikk på småjenter og gneldrekjerringer og subbete gamle menn med en lovende framtid bak seg. Storheten og de svimlende mulighetene ved disse livene som ennå lever. Det er ikke over.

Det er mye vanskeligere å ryste folk våken sånn at de gjør seg tanker om hvem de er og kunne ha vært enn å fortelle eventyrlige historier. Mulighetssansen kalte Robert Musil det. Det er den Elin Åsbakk Linds beste noveller vekker i meg. Og alvoret ved tanken på hvilke stier av vill smerte eller yr glede våre talehandlinger kan åpne for dem vi møter. At de er våre daglige skjebnevalg, ordene vi velger å si eller holde inne med.

Det er mange små tause observasjoner av talende detaljer i disse møtene, og samtidig er noe av denne fortrolige kunnskapen frisket opp av en uregjerlig glede over å leke med språket, gjøre originale vrier på det tilsynelatende kjente. I novellen Sorgfull grammatikk heter det:

Det kunne egentlig aldri skje, oss. Vi to, sammen. Men vi lot som det kom til å gå. Som om det kunne bli en happy ending. Og jeg var aldri mer ekte enn da jeg lot som med deg.

I Det napper møtes to gamle menn tilfeldig på den øya de begge vokste opp på. De drar til den gamle fiskeplassen.

De finner stien i skogen som tar dem over på nord-siden av øya. Den er ikke gjengrodd.

Nei. Åsbakk-Lind er ikke på gjengrodde stier. Men debuten virker stødig og stilsikker – selv om jeg innbiller meg at forleggeren har gjort en viktig jobb i prosessen mot en ferdig bok. Likevel: tittelnovellen kunne vært sløyfet, i likhet med Om å snakke ut det mørke. Det er fordi boka inneholder mange kresne noveller, som for eksempel Deler av hjertet mitt og Det napper. 

Det er de mange gode novellene hennes som skaper en standard Elin Åsbakk Lind selv har satt og må finne seg å bli målt opp mot. Det impliserer sikkert masse slit for forfatteren. Men har en først røpet et slikt talent er det ingen vei tilbake. Ut med språket nå. Skriv mer.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Øyvind Strømmen: "I hatets fotspor"

Ideer på marsj.

Ideer uten organisasjon framtrer ofte i et latterlig skjær, mest av alt som personlige tragedier der forvirrede særinger kompenserer sin manglende suksess i det virkelige livet ved å flykte inn i storslagne og narsisitiske visjoner. Der kan disse radikale taperne innbille seg å spille avgjørende roller som profeter og sannsigere, strategiske geni og modige korsfarere hvis eventuelle heltedød vil gi dem evig berømmelse. Den ytre fremtoningen til mange av disse bleke tastaturridderne er jo ofte mer egnet til å fremkalle personlig medlidenhet enn bekymring for landets framtid. Er ikke dette stort sett sinte unge menn ute av stand til å få seg dame eller jobb? De lufter sitt hat og sin frustrasjon gjennom noen hjelpeløst formulerte og tilfeldig sammenraskede idé-brokker fra Europas ideologiske søppelfylling. I høyden en oppgave for psykiatrien eller ordenspolitiet. Folk flest kan da gjennomskue dette sprøytet?

Ja du verden som man har latterliggjort, avslørt og advart mot slike «hat-predikanter» opp gjennom ulike tider. Men det at et ideologisk budskap er hatsk, voldelig eller ulogisk virker bare frastøtende på folk så lenge man ser framtiden tillitsfullt i møte. Hvis en derimot mener at samfunnsutviklingen er i ferd med å ta en katastrofal retning, kan en komme til å tro på fiendebilder og finne det nødvendig å ty til midler en ellers ville fordømt. Desperate times call for desperate measures.

Historien lærer oss at det som i ettertid framstår som galskap for en viss tid kan omgjøres til statlig program, offisiell retorikk og common sense, hvis bare mange nok tror på det trusselbildet som ligger i bunnen og man lar praktikere ta seg av detaljene. Avlatshandelen på 1400-tallet hadde vært utenkelig uten angstforestillingen om skjærsilden. Men den ble ikke organisert av en forsamling ravende gale folk, like lite som man kan gjennomføre operasjon Barbarossa ved hjelp av en gjeng loonies uten formålsrasjonell innsikt og fagkompetanse. Rammefortellingen og begrunnelsen kan være sprø som en 60-lapp, men:   

                  
         If men define situations as real, they are real in their consequences.

Det er denne sosiologiske innsikten formulert av William og Dorothy Thomas i 1928 som Øyvind Strømmen har valgt som epigram for sin bok. Strømmen utforsker den moderne høyreekstremismen i flere av sine ulike former. 

Judean people's front

Både i sin ynkeligste og latterligste form, med mikro-parti som bruker store deler av sin energi på å bekjempe hverandre, eller i sin mest skremmende variant i form av av massakrer av muslimske landsmenn under krigene på Balkan. Eller i en tredje utgave, der den radikale taper med tilgang til våpen ønsker å ta livet av flest mulig av dem han oppfatter som årsaken til sin egne (og landets) problemer.

Er det noen tråd her, når forfatteren tråkker «I hatets fotspor», som boka heter? Ja, men Strømmen er nøye med presisjonen. Når han beskriver beslektede fenomen behandles de som separate, ulike fenomen med visse ideologiske fellestrekk, Strømmen serverer ikke en alarmistisk grøt der alt ligner på alt. Han siterer Kenan Malik, som mener «islamofobi» er et problematisk begrep. Ikke fordi fenomenet hat mot eller diskriminering av muslimer ikke finnes – for det gjør det - men fordi begrepet kan viske ut skillelinjene[1] mellom religionskritikk og hat. Islamister kan stemple legitim religionskritikk som «islamofobisk», og de som utbrer kollektivt hat mot muslimer kan avvise moralsk fordømmelse av sin retorikk ved å si at det bare er en moralistisk og feig strategi for å undertrykke en rettmessig kritikk av islam. Det er slik folkene i Document.no forstår seg selv; som modige stemmer som trosser den politiske korrektheten, det moralske hysteriet og ‘kneblingen’ av folk flests erfaringer. Innvandringskritikernes retorikk bør møtes med en presisjon og fairness som de selv ikke alltid er like nøye med å utøve.

Last ned boka her

Dette er i alle fall hva Øyvind Strømmen gjør. Han forsøker å forstå, kartlegge, sammenfatte presist og redelig det som blir hevdet, og å gjengi det aktørene selv sier om sine beveggrunner. Boka inneholder en god del informasjon om kontra-jihadisme i norsk og britisk tapning. Men hva slags trusselbilde er det boka tegner?

Den beskriver flere internasjonale eksempler på «ensomme ulver» som tilhører en større, internasjonal flokk som oppildner hverandre til handling. Ekstrakter av ABB og Fjordmanns idéverden presenteres, og vi kjenner igjen deler av det som møter forståelse også innenfor det politiske establishment og det normale norske ordskiftet etter 22.7.2011. Det er ganske mange som offentlig og privat har uttrykt at de selvsagt tar avstand fra Breiviks handlinger, men at de ellers er enige i mye av det han hevder. Den tidligere stortingspolitikeren Halgrim Berg er en av dem som har gjort mest for å forlene Bat Ye'Ors ville sammensvergelsesteori om «Eurabia» med et snev av respektabilitet for et bredt norsk publikum.

Flere av mine venner på høyresiden skjønner ikke hva det skal tjene til å henge seg slik opp i ordvalg når en beskriver politiske motstandere eller nye landsmenn. FrP er jo selv vant til å måtte tåle sterke og til dels urettferdige karakteristikker. Og alle vet jo med seg selv at de ikke er rasister, bare at de i høyden kan «ende opp med å bli det på grunn av dagens politikk», som det gjerne heter i kommentarfeltene.

I en debatt med FrPs Kent Andersen kritiserte jeg hans bruk av uttrykket «kulturquislinger» om Arbeiderpartiet (ja, vi husker svakt landsforræderen Vidkun Quisling, mannen som ble skutt fordi han gjorde felles sak med de nazistiske okkupantene). Andersen svarte:

«Så man jager etter ord som falt i fjor, og sier fy skam for et språk. So what? Det er bare ord»[..]«Balkanisering. Masseinnvandring. Kultursplittelse, kultursvik. Flerkultur. Kall fenomenet hva du vil. Jakten på harde ord er egentlig bare en avledingsmanøver så man slipper å diskutere Arbeiderpartiets politiske eksperiment med Norge: Norges demografi forandrer seg fortere enn noen gang i historien, og Arbeiderparitet sitter ved roret og er stolt av utviklingen. Men hva er målet? Hva skal det avstedkomme? Hva er sluttrestultatet?»   

La meg for egen regning smette inn en betraktning her som ikke er ment som en avledningsmanøver. En ting er å føre en legitim og viktig debatt over hvor mange nye landsmenn vårt samfunn rent praktisk makter å gi en verdig framtid i Norge. Og i håndteringen av kulturforskjeller er både avdekking av problemområder og forslag til løsninger velkomne. En ting er å kritisere Islam der en religiøs praksis ofte tar svært illiberale og undertrykkende former. Noe annet er å utstyre alle som tilhører denne kulturkrets iboende uforanderlige egenskaper som gjør det umulig å leve fredelig sammen, eller å beskrive innvandring som en «langsom okkupasjon». Det er borgerkrigsretorikk. En ting er å argumentere for å redusere tempoet i innvandringen. Noe ganske annet er å sidestille den politikk en er uenig i med å gå en okkupants ærende – for å bli i dette bildet som er så mye brukt blant anti-jihadister. Det er denne ekstreme retorikken som merkelig nok har blitt vanligere og har rykket inn i sentrum av norsk offentlighet etter Breiviks massakre. 

Er dette noe å mase om da? Enkelte ser ingen grunn til det. Vi må da kunne skille mellom ord og handlinger? Ja. Men det er ikke alle som gjør det. De mest radikale tar denne okkupasjons-retorikken bokstavelig og lar handlinger følge ord.  

«Generelt er denne hatdebatten berre keisam. Politisk vald er heldigvis ikkje eit fenomen å snakka om i Noreg.» [..] «det er ikkje noko hat der ute som fører til det eine eller det andre. ABB skreiv på engelsk og desse counterjihadistane er internasjonale. Å blanda Frp inn i dette, er berre uanstendig» - mente Jon Hustad i en debatt med undertegnede.   

Strømmen, som altså finner denne hat-retorikken interessant nok til å skrive bok om, er forbilledlig nøye med å holde et presist og nøkternt toneleie. Det er retorikken og tankemønstrene som er det viktige, ikke å stemple FrP. Tvert imot, Strømmen roser partiet for under Siv Jensens lederskap å ha avgrenset seg mot flere av sine mer ytterliggående medlemmer. 

Jeg synes parallellen til den ideologiske krigføringen mot revolusjonære marxister på 70-tallet er slående: Man pekte på historiske eksempler på at ideologi var blitt omsatt i praksis og oppfordret folk til å reflektere over egne posisjoner. Ikke fordi kritikerne nødvendigvis trodde at de enkelte brushodene utgjorde en aktuell trussel mot det norske demokratiet, men fordi man ønsket å innlemme dem i det ved å insistere på å ta dem på alvor som tenkende mennesker. For mange ble Baader-Meinhof-gruppens terrorisme det som bidro til besinnelse og ideologisk grensedragning. Foreløpig er en tilsvarende prosess dypt å savne i den "innvandringskritiske" leir.   

De eksemplene Strømmen trekker fram fra Balkan – der muslim-hatet etter hvert fikk statens maktapparat i ryggen – er ikke trukket fram for å antyde at vi i Norge i dag står overfor en aktuell borgerkrigstrussel. Men det viser fram anti-jihadismens vanvidds-forestillinger omsatt til handling – «real in their consequences»; forbrytelser mot uskyldige sivilister legitimert via et ideologisk røykteppe av selvforsvar mot en farlig fiende.

Når motpolene gjør hverandre sterke.  

Det jeg oppfatter som Strømmens mest aktuelle advarsel, slik den også er fremsatt i tidligere[2] publikasjoner, er frykten for at ghettoisering, en polariserende retorikk og provokasjoner fra de ekstreme ytterfløyene skal skape «fakta på bakken» helt på tvers av det majoriteten av de impliserte partene egentlig ønsker eller støtter. Det er dette Roger Eatwell i 2006 beskrev som «Cumulative Extremism».

Strømmen besøker Luton, byen der English Defence League ble stiftet. Denne fallerte fabrikkbyen blir av anti-jihadistene beskrevet som et islamisert helvete. Det er så avgjort overdrevet, men byen rommer både ytterliggående islamister og deres motspillere i EDL. Denne løst sammenraskede gruppen sinte menn utgjør ingen trussel mot staten, men de danner det fascismeforskeren Matthew Feldmann kaller «et slags vertsklima for mer ekstreme elementer – fra nynazister til ensom-ulv-terrorister». Og EDL har kontakter med sine åndsfrender i Norge også.

Nå oppstår ikke slike konflikter bare som et resultat av ideologisk smitte fra farlige ideer via internett. Og islamistisk radikalisme og terrorangrep er ikke en høyreradikal fiks idé, men en reell trussel – hvor for øvrig internett også spiller en viktig rolle. Og de illiberale trekk ved Islam er det all grunn til å kritisere. (Mekanismene som bidrar til at unge menn fra den islamske kulturkrets kan radikaliseres er glimrende beskrevet av Hanif Kureishi i hans bok «The black album»)

Strømmens prosjekt, slik jeg leser ham, er å bidra til både informasjon om aktuelle trusler mot vårt fredelige, liberale og åpne samfunn, og å samtidig advare mot en retorikk som virker eskalerende og skaper hva den nevner. En av Strømmens informanter som hadde møtt Anders Bering Breivik beskriver virkningen av document.no og lignende nettsider: «Man går der i sinne og frustrasjon, og så får man påfyll av mer sinne og frustrasjon».

Jaha, så vi skal altså bare servere gladnytt fra vårt fargerike fellesskap og feie alle problem under teppet? Nei. Men vi blir ikke okkupert og våre politikere er ikke landsforrædere. La oss beholde presisjon, rimelighet og anstendighet og ikke diabolisere våre motstandere gjennom borgerkrigsretorikk.

«I hatets fotspor» kaster lys over en ganske mørk krok av vår felles offentlighet. Det er lett å bli motløs av all den frustrasjon og det sinne som velter mot en på disse stedene. Men det er viktig å vite om og forsøke å forstå og besvare denne retorikken. Strømmens bok formidler innsikter og fakta. Formen er akademisk og behersket, men en merker en underliggende forpliktelse til det liberale demokratiets humanistiske idealer. Det er idealer som raskt blir hule fraser hvis ingen tar dem på alvor og våger å kjempe for dem.                                

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

---

[1] When does criticism become bigotry? The line is crossed when criticism of Islam, of ideas or beliefs, become transposed into prejudice about people; or when critics demand that Muslims are denied rights, or be discriminated against, simply because they happen to be Muslims.   

[2] «Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»  Sitatet er hentet fra Strømmens bok "Den sorte tråden", som er anmeldt her.

It stroke my mind. Bodø.

Her, serru, Her er både lyd og bilder. Prøv da vel!

velg full skjerm og HD-kvalitet

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Et gammelt foto, og noen biter av et større bilde.

La oss se om jeg ikke kan skrive litt liv inn i dette bildet. Dette er altså min bestemor, Gudrun Andorsen. Hun ble født i 1896 på gården Stegen på Engeløy i Steigen. Hun var nest yngst av 9 søsken. På den tid dette bildet ble tatt hadde flere av søsknene emigrert til USA. Her poserer hun som ung husfrue i sitt nye hjem ved siden av et bilde hun selv har brodert. Det hang lenge i hennes kjøkken, og det var på mange måter henne. «La fliden råde i dit hjem, så kommer du i verden frem», lyder de formanende ord, illustrert med en flittig husmor som gjør håndarbeid. Dette stykket brodert tøy virker antikvert, ikke bare på grunn av sin høye alder, men også på grunn av den livsverden det sprang ut fra og de idealer det representerer. Bestemor Gudrun var for meg inkarnasjonen av alt dette. 

Det ble noe å bryne seg på for en oppkjeftig gutt i framslengsalderen som hadde hodet fullt av 70-tallets ideer. Jeg pleide å sitere ordtaket med all den sarkastiske indignasjon som bare en tenåring kan mønstre. «La fliden råde i ditt hjem»  - men livet var da ikke bare arbeid og strev!  «..så kommer du i verden frem» - for en overfladisk streber-filosofi!! I dag, mange år senere, har jeg lært litt historie. Jeg kan koble denne historiekunnskapen sammen med de biografiske data og individuelle særtrekk som var min bestemor. Jeg ser henne i et litt annet lys. Og dette broderte tøystykket framstår som litt mindre latterlig. Fortiden er heller ikke lenger hva den var, as time goes by.

Gudrun var et arbeidsjern så lenge hun levde. «E e så dødelig redd for å slepp opp for arbeid», sa hun som pensjonist. Da hadde synet blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne drive med håndarbeid. Og på vinteren kunne det bli vanskelig å finne utearbeid når den siste vedkubben var ferdig kløvd. Hvorfor inntok arbeidet en slik sentral plass for henne i nær sagt alle sammenhenger, også som moralsk kompass? Hun vokste opp i en tid hvor det ikke alltids ble ei råd. Den strenghet og det alvor som mange av min generasjon gjorde narr av hadde nok rot i virkeligheten, men det var en ganske annen virkelighet enn den vi kjente. La oss gå mer enn hundre år tilbake i tid, til 1912. 

Gudruns far var en av disse dyktige foregangsmenn som opparbeidet seg en posisjon i bygda (medlidenhet får man gratis, mens misunnelse må man som kjent opparbeide seg). Han var bonde på Stegen og en dyktig men krevende høvedsmann for sitt båtlag. Gudruns eldre brødre som utvandret til USA skal senere ha fortalt ett og annet om det. Men nå var det blitt bare pusk med arbeidskraumen Adolf Johan Schrøder, han har sunket inn i religiøse grublerier og taus fortvilelse. Han hadde blitt stevnet inn som vitne i en gjerdetvist og plaget seg etterpå med tanken på om hvorvidt han hadde husket riktig og svart rett for seg i retten. I brevet til Korinterne stod det jo skrevet om dem som gjør urett og lar andre lide tap i retten, og Paulus sier at de som gjør uret ikke skal arve guds rike. Var han en av dem som skulle dømmes til evig pine? Noe av det siste Gudrun husker fra sin far er at han gir henne ros for at hun hadde svart godt for seg under eksaminasjonen da hun ‘stod for presten’ på konfirmasjonsdagen. Ikke mange dager etter ror faren alene ut. Noen naboer finner en båt på rek i det fine været. Et par støvler står sirlig plassert på tiljen. Men båten er tom, og faren kommer aldri mer hjem. Så Gudrun må, som så mange 16åringer i denne tiden, forte seg å bli voksen. 

På denne tiden er det ikke noe som heter å «møte veggen» eller å «ta ut sykemelding». Syv år tidligere hadde familien mistet Gudruns eldre bror, Eivind, 24 år gammel.  En må få de daglige gjøremål unna, være sterk og tapper. Gudrun går inn i farens sted der hun kan, hun ror til og med sommerfiske sammen med et båtlag. Det var sikkert tøft nok, men neppe det verste som kunne hende ei senesterk jente med ungdommelig pågangsmot. Verre var sorgen over tapet av en far hun var så glad i. Og skammen. Selvmord, det var et ord man ikke sa høyt. Først i 1897 ble forbudet mot jordpåkastelse av selvmordere opphevet, og 1902 var det omsider blitt lovlig å holde likpreken over en selvmorder i vårt kristelige fedreland. Gudruns far fant de aldri, men skammen visste man å skylle over de etterlatte. Det ble mumlet om at moren skulle ha spøkt og ledd litt for tidlig etter tapet av mannen. Slikt passet seg ikke. Noen fant på oppnavnet «den glade enke».               – «Mange ganger kunne det være godt å ha arbeidet å gå til i den tiden», fortalte Gudrun oss, den ene gangen vi fikk henne til å snakke om dette. 

De tunge tankene, den religiøse grublingen, bygdeslarvet... det var ikke noe foran eller bak, ingen begynnelse og ingen ende på det. Det var ikke til å få tak på. Et arbeid var noe håndfast og praktisk man kunne angripe med tørre nevene, gjøre unna, glede seg over, være flink til, ja bent fram mestre. Faren hadde sagt at ba han andre om å gjøre en tjeneste måtte han ofte be dem skynde seg, men Gudrun måtte man be om å ta det med ro.  Ros fra foreldre er alltids et knapphetsgode i en stor søskenflokk. Det skapes identitet av slikt. Jeg kan også ta meg i å tenke at dette skulle foreldrene mine ha sett. Vi bærer dem jo med oss som størrelser vi forholder oss til, lenge etter at de er døde og borte.

Et sted fullt av gode minner.

Etter hvert tok broren Arne over drifta, og Gudrun ble gift med en fiskerbonde, som så mange andre, og han hadde egen båt. Sofus het han, og han var snill. Så de var slett ikke så verst stilt på et småbruk som lå like ved den gården hun hadde vokst opp på. Gudrun fikk to barn, og ikke ni, som sin mor. Og ingen av ungene måtte reise til Amerika for å finne utkomme, ingen døde i ung alder, det gikk dem vel og de fikk leve lenge i landet.

Kvinner i Gudruns posisjon var ennå ikke blitt gjenstand for høylydt bekymring fra samfunnsforskere og økonomer. Jeg tror ikke de følte seg så ringeaktet. Og det å være en dugelig husmor på et gårdsbruk i mellomkrigstiden impliserte en noe annen stillingsinstruks enn å være forsørget kone med tellekanter og støv på hjernen i en OBOS-leilighet på 60-tallet. Med all mulig rett (men med en unødvendig mengde sosial forakt) gjorde man opprør mot et slikt kvinneideal 70-tallet. 

Gudrun etablerte seg som voksen før strømmen kom til bygda vår, det var mens en god del av klærne ble sydd hjemme, hvor det ble slaktet, saltet, sanket og syltet. Det var ingen ende på alle de ferdigheter og kunnskaper som var etterspurt i dette mangesysleriet. For den som ville, var det ingen mangel på matnyttig kunnskap en kunne erverve seg, innsats en kunne se resultater av, utfordringer en kunne vokse på. Jeg har ikke inntrykk av at Gudrun så på seg selv som noe offer. Og om hun ikke selv ville valgt de ordene, tror jeg hun kunne sies å være en velrespektert yrkeskvinne som trivdes med sitt arbeid.

Fliden rådet i hennes hjem, og hun så resultater av det. Men den strenghet og det alvor som lå bak denne fliden er et trekk ved vår nære fortid som framstår som stadig mer fremmed i vår privilegerte del av verden. Den moralske fordømmelsen av uønsket adferd som preget hennes unge år hadde rot i en streng og karrig sosial virkelighet – som fordømmelsen og skammen naturligvis bidro til å gjøre enda strengere. Du kunne bli gravid og havne i uløkka. Ingen ville ha deg. Og hvem skal ta vare på deg da, barnet mitt? Du må passe på og ikke være lettsindig. Alkohol var en annen trussel. Det fantes ingen økonomiske sikkerhetsnett hvis noen ble uforsiktige og tydde til alkohol som fluktrute fra en krevende hverdag. En måtte være forsiktig og ansvarlig, en måtte være streng med barna slik at de klarte seg i en streng verden, lære dem å være flittige og forsiktige og omtenksomme, det kunne gå galt, fryktelig galt. Det hadde man da sett nok av på nært hold. I en bygd ser du alle livets tilskikkelser på nært hold. 

"E e så dødelig redd for å slepp opp førr arbeid" Men nå er det vår med jernrive og svarte bed.

Men Gudrun var av natur ingen streng pietist. Alt annet. Hun var slagferdig, morsom, energisk, hun var ikke av disse som livet bare skjedde med. Hun tok ikke skjebnens tilskikkelser som om de var skjenneprekener fra en surmaget, lunefull guddom. Ble det krise så fikk en gyve løs som best en kunne, en fikk ikke sette seg ned og sture, det brakte en jo bare rent i uløkka. «Går arbeidet med liv og lyst?» kunne hun med glimt i øyet spørre oss ungdommer. Arbeid hjalp mot det meste. Mot armod og nød, og mot de tunge tankene som stundom kunne komme over en.

Dette høres jo ut som et helteportrett, en av de mange «sterke og flotte kystkvinner» som ble løftet fram på 70-tallets bølge av feminisme og «historie nedenfra». La meg få tilføre noen nyanser. Noen av dem er private og handler om at det som er ens sterke karaktertrekk gjerne også er ens svake side. Og noe handler om allmenne livsbetingelser som har endret seg. For å ta det siste først: Voksne folk i dag velger selv hvem de vil bli værende under felles tak med, enten det er ektefeller eller foreldre og svigerforeldre. De kan/må selv velge hva de skal bli. Det er både fantastisk og skremmende. 

På 70-tallet var det mye snakk om hvor ideelt bygdesamfunnet var, i motsetning til det «fremmedgjorte» livet i byen. På landet levde jo generasjonene sammen, man lærte av hverandre, de gamle ble ikke til overs men kunne bo sammen med sine, være besteforeldre for barnebarna osv. Man døde ikke på gamlehjem men ble tatt vare på av sine egne. Jeg og søskenbarna mine vokste opp i hjem hvor besteforeldrene også holdt hus, det var trygt og godt. På skolen var det ingen skilsmissebarn. Kunne ikke verden bare bli værende i denne harmonien som hersket den gang da vi var små?

La meg si det slik: Da jeg som ung mann durte i vei med min merkelige legering av kristelig kulturpessimisme og anelsesløs, trendy nostalgi, fikk jeg svar på tiltale fra flere av foreldregenerasjonen: «Tror du ikke det var mange som var gift den gangen og som fortsatte i ekteskap de aldri skulle ha holdt ut i? Og tror du det bestandig var så enkelt å komme som ny svigerdatter på en gård og skulle lære seg å «ta skikkan» under samme tak som mannens foreldre? Tror du det ble mye plass til selvrealisering?» Slik kunne de spørre en anelsesløs ung mann med en trygg, beskyttet barndom. Jeg hadde en umoden forestilling om en verden som var i vater og som helst skulle fortsette sånn. I was brought to my senses.  

      Bestemor på gamlehjemmet. «Du har jo muskler som en mann» hadde en lege fornærmet henne ved å si. For Gudrun var også ei dame 
   i mangt og meget, og den kommentaren såret hennes forfengelighet.

Noe av denne oppvåkningen fra en problemfri barndoms illusjoner skjedde mens min bestemor langsomt var på vei inn i seniliteten og forandret personlighet. Det de voksne lojalt i det lengste hadde holdt for seg selv ble etter hvert noe man snakket med oss ungene om. Vi ble jo så smått voksne. Alle store menn kaster skygger, heter det. Jeg tror ikke det bare gjelder for menn. Du får sjelden en god egenskap uten en bakside. Et annet ord for sterk er dominant. Mitt ungdomsopprør rettet seg mot to generasjoner, for sikkerhets skyld. Jeg syntes mor var alt for plaget av ambivalens og dårlig samvittighet overfor min bestemor. Hun delte ikke min nyanseløse fordømmelse. I mitt store reformatoriske prosjekt var alle våpen tillatt: Subversiv humor, herming og latterliggjøring i alle retninger i en grad som jeg selv heldigvis ble spart for fra egne barn. Huttetu, det er ikke alt jeg er like stolt av. Men noe av det hadde en snev av legitimt selvforsvar.

I mitt våpenarsenal inngikk ord og løsrevne sitater fra familie-folkloren. Bestemor hermet etter noen som sa «ja jeg er nå bare en ringe person», og mannen Sofus svarte «ja du e rektig ringe». Når hun hadde satt seg noe i hodet, ble det gjerne slik. Faren min fungerte noen år som organist, og fra prekestolen ble menigheten opplyst om ulike tilstundende hendelser i kirkelig regi. «Og så hadde vi tenkt å sende organisten vår på et kurs, men svigermor sa nei», sa presten. Utrolig, ikke sant? Og så å si det, fra prekestolen? Vi lo vantro over den rare bestemora vår. She was quite a character. Jeg vil tro at mine foreldre der og da ikke fant opptrinnet fullt så komisk. Senere kom jeg på å spørre moren min. Jo, historien var nok sann den, moren hennes hadde ment at det var mange andre ting av større praktisk betydning som datter og svigersønn burde prioritere, det ville jo gå bort flere dager midt i onna. Gudrun la ned veto. Svigermor sa nei.

Jeg var glad i og stolt over min bestemor. Hun var tålmodig med sitt forvorpne barnebarn som hermet og drev gjøn med det meste hun sa. Hun hadde humor, og da er mangt tilgitt og mye til å håndtere. Men jeg var også i inderlig opposisjon, og noe av det handler om at jeg var barn av en ny tid som var mindre karrig og streng enn den hun hadde opplevd i sine formative år. Var det nødvendig å være så på vakt mot alle farer og ta alt så seriøst? Var ikke livet mer enn å arbeide? 

Noe av dette handler om at jeg var ung, uerfaren og sterk. Og bekymringer, sykdom og død var for gamle folk med en merkelig, morbid sans for samtaleemner. Hun var gammel og visste at hun snart ikke dugde til stort lenger, den oppvoksende slekt måtte selv snart se sitt store ansvar. Tar du for lettsindig på livets realiteter kan det hende at den som ikke vil høre får føle. Og i tillegg til alle realitetene har du alle eventualitetene, alt det som kunne gå galt. Hun talte for døve ører og høstet spott og latter. Joda, det ble da folk av oss og på et vis, med travle dager og voksne plikter. Men vi fikk lov å være ungdommer først, vi ble ikke kastet hodestups inn i en voksenverden som krevde alt av oss fra vi var tenåringer. Og uansett ble det nå ei råd, den verden vi kjente gikk fremover. Vi stusset over gamle folk som var blitt pensjonister og sa at «vi har det jo så bra at vi skulle skjemmes», og som beklaget at de «ikke var til gagn» for noen. 

Kunne en ikke rett og slett gjøre noe fordi – gud forby – en rett og slett hadde lyst til det? «La fliden råde i ditt hjem», hermet jeg og rullet med øynene. «Tevling» hermet søskenbarnet mitt, som hadde vært på 4 H-møte. Det kunne bli litt mye, syntes vi, litt trangt og fantasiløst. Vi ønsket ikke å bli arbeidsmaur som lot fliden råde til vi i høyden hadde nådd toppen av maurtua og det ikke var mere liv igjen i oss. Og vi var sunne, friske, normale og av den grunn til tider late ungdommer som hadde hodet fullt av dikt og drøm. Og vi hadde et slags poeng, slik alle velfødde, utakknemlige ungdommer kan ha som fordømmer voksenverdenens oppjagede ensidighet, samtidig som de tar for seg av alle dens materielle velsignelser. Livet er mye mer enn å arbeide. En må f.eks. sove. Og drikke. Ja, og det er jo også kjekt hvis en kan få servert mat av mor dagen etterpå.

Men seriøst... jeg tror jeg forstår litt mer av min bestemor nå. Og av mine foreldre. Og av den tiden og de omstendighetene som hadde formet dem. Samtidig virker min barndoms verden merkelig eksotisk og fjern, nå som jeg ser tilbake på den fra en ganske annen tid, ufattelig mange år senere.  

Torgrim Eggens bok om Berlin - frech wie Oscar

Hvordan nærme seg noe så stort, uensartet og uoversiktlig som Berlin? Torgrim Eggens prosjekt er et slags Over Ævne 3.0 – han velger seg ikke ut et avgrenset spesialtema han trygt kan bringe i havn, dette er intet mindre enn boka om Berlin, mit alles drum und dran. Og han kommer unna denne ville ferden bare med et par småskrammer i form av noen unøyaktigheter. Scheiss drauf, dette var en berusende tidsmaskin som drar leseren gjennom en rekke nøkkelbegivenheter i europeisk historie, et stort galleri av miniportretter, fortettede oppsummeringer av bindsterke verk om kompliserte tema. Hvordan skrive en bok som kun har byen Berlin som geografisk fellesnevner, men som i likhet med byen har tråder i alle retninger, uten selv å havne i spagaten?

Eggen har ikke bare frekkhetens nådegave overfor oppgaven. Det er en rekke fallgruver han danser forbi. Den personlige tonen kunne tippet i retning av et selvportrett med Berlin som kledelig bakgrunn. De mange temaene kunne gjort dette til en kjedelig, leksikalsk opplisting. Men Eggen har et litterært driv og et personlig nærvær i teksten, en forfatterstemme hvis autoritet står og faller ved sin presisjon og sin muntre seriøsitet. Gang på gang blir jeg slått av hans blikk for det vesentlige, og for den talende detalj. Så mye fortettet info uten å forbryte seg mot litteraturens 1. bud: Unngå å kjede leseren. 

Enkelte forfatteres angst for at leseren skal duppe av skinner igjennom i form av en nervøs, høyrøstet kvikkas-journalistikk der store tema serveres i lyn-tempo, servert i språkets mest glorete farger. Med alderen er jeg blitt mer og mer surmaget not amused overfor slikt. Noen har plassert Eggen innenfor sjangeren gonzo-journalistikk, en slags dandy-aktig sjanger der forfatteren står i veien som en bredbent, irriterende linselus foran sitt eget stoff. Slike anklager synes jeg treffer dårlig, selv om Eggens personlige tone er umiskjennelig til stede hele veien. Han skriver historie ved å fortelle historier. Det stiller enorme krav til presisjon hvis en ikke skal havne i den subjektive fella som vi kan kalle «da krigen kom fikk tante endelig leid ut kvistværelset»-syndromet. Men Eggens teft for den muntlige og anekdotiske er på forunderlig vis forlenet med autoritet og tyngde når han gjennom noen oppsummerende bisetninger kommenterer store tema. Å gjøre det uten å havne i de sveipende beskrivelser uutholdelige lighthet vitner om solid sakkunnskap og språklig presisjon. Den kjedelige amatør skal ha med alt han kan, Eggen derimot, skal haste innom en rekke tema, og må nøye seg med det vesentligste.

Nå er jeg nerd og interessert på forhånd i mye av det boka er innom, og under lesningen tar jeg meg i å nikke anerkjennende til deler av den, slik gamle mannfolk pleier å nikke til enda en bok om krigen de har fått til jul. Men noe av stoffet hadde jeg nada forkunnskaper eller interesse for i utgangspunktet, og måten det fengslet meg bestyrker min mistanke om at denne boka kan være en skikkelig appetittvekker for folk som ikke er innforstått med henfarne størrelser fra det forrige årtusen. Ick fand das Buch jans knorke! Så for at ikke dette skal tippe over i det alt for panegyriske, må jeg være det tyskere kaller en «Klugscheisser» og pirke borti noen detaljer som skurrer:

Klamottenberg betyr en haug med klær, ikke en haug med søppel. [Her tar jeg feil så det suser - ordet har begge betydninger - jeg lar det stå sånn, til spott og spe for meg selv, og til advarsel for lesere mot å gå ut fra at man kan noe som helst sikkert om språk]

«Berliner Rot» er så vidt vites intet innarbeidet begrep på tysk for en bestemt hårfarge, det var bare en tittel som ble valgt av en norsk blogger.[ups.. nyere forskning viser at her er det trolig forfatteren som got the facts right og ikke jeg]

Victor Klemperers dagbøker ble skrevet i Dresden, ikke Berlin.

Men alt dette er for alt det jeg vet allerede korrigert i det siste opplaget av boka. Den er en lettlest «teaser» til dagens Berlin, og til å begrave seg i historien som byen er så full av. En utmerket anledning til å løfte blikket over Norges grenser, til den europeiske byen hvor så mye av vår felles historie fortetter seg.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !