Om snobbethet, folkelig kultur, dannelse og statusjag. Skal vi ha lavere strafferamme for brudd på janteloven?

  Om maktens symboler og symbolsk makt

                      

Og nå skal visa slutte og æilt er væl og bra,
og æille folk er like og griskokken er gla.
For vi skal villig glømme du er grishusknøl
men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!

                              Alf Prøysen (fra visa Griskokktrøsta)

Makt og status er som kjent ulikt fordelt. Dette er ikke noe en reflekterer bevisst over til daglig. Forskjellene er institusjonaliserte sier vi, og de reproduseres gjennom kulturelle koder og normer for høyt og lavt, verdig og vulgært. Omgivelsenes verdier og oppfatninger internaliseres, vi gjør dem til våre egne. Denne innlæringen er det som gjør at de fleste av oss har en selvforståelse og gjør våre valg ut fra et felles repertoar som er typisk for den klassen vi vokste opp i. Det dannes en slags «taus kunnskap» om hva som passer seg og hva som gir status.

Å forstå seg selv som fritt individ hører til vår tids doxa. Doxa er det som ‘alle vet’, og som man følgelig ikke behøver å begrunne. 

Middelklassens kulturelle stil blir i dag bare motvillig innrømmet å ha noe kollektivt eller normativt ved seg. Og sanksjoner mot brudd på de kulturelle kodene blir sjeldent eksplisitt omtalt som det. Håndhevingen av hva som bør anses som passende blir likevel merkbar når noen bryter kodene, bruker feile ord, liker eller stiller seg uforstående til bestemte kulturuttrykk som det bare bør herske én mening om. Disiplineringen tar sjelden form av høyrøstet fordømmelse, og smaksdommernes hierarki gis sjelden en eksplisitt begrunnelse. Det holder å gi normbryteren en ubestemmelig følelse av ikke riktig å høre til i det sosiale fellesskapet. 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu mente at kampen for å gjøre én estetisk smak eller livsstil gjeldende som den eneste gyldige samtidig var en måte å posisjonere seg oppover i samfunnets makthierarki, og å legitimere hierarkiet. Han kaller dette for utøvelse av symbolsk makt.

Denne maktutøvelsen er det flere norske forfattere som har gjort skarpsindige observasjoner av. Karin Sveens «Klassereise[1]» er et selvbiografisk essay som bl.a. drøfter de mekanismer som gjorde at både den sosiale og kulturelle mobiliteten i praksis ble skuffende liten i det arbeiderklassemiljø hun vokste opp i på 60-tallet. Til tross for at arbeiderbevegelsen politisk og økonomisk hadde lagt til rette for at «solskinn og brød og ånd» nå skulle kunne eies av alle, ble de arbeiderbarna som grep fatt i utdanningssamfunnets nye muligheter ofte sett på med stor mistenksomhet av sine egne. Med kulturell mobilitet menes at det som tidligere hadde vært kunnskap og kulturuttrykk reservert for en økonomisk elite nå i prinsippet ble gjort demokratisk tilgjengelig for alle. Hvorfor benyttet ikke flere seg av disse mulighetene? undrer Sveen. Sveen ser altså på tradisjonelt borgerlig kultur og dannelse som et viktig samfunnsgode det bør gis demokratisk adgang til. Samtidig skildrer hun hvordan mange opplever dette nye feltet mer som en ydmykende påminnelse om ens egen lave posisjon i det sosiale hierarki enn en spennende mulighet til å ta del i kulturskatter som tidligere var reservert for the happy few. Er det mulig å bedrive entusiastisk kulturformidling uten bismaken av stigmatisering og utstøtelse?    

Jeg vil argumentere for at manglende kulturell mobilitet bidrar til manglende sosial mobilitet, at erfaringene av ulikhet i smak og hvilke uttrykksformer en er fortrolig med ikke er en uskyldig konstatering av at folk er nå så forskjellige, men det er heldigvis bare utenpå. Det kan oppleves som tilvisning av plass i et sosialt hierarki, en påminnelse om hvor en egentlig hører hjemme. 

Mange er villige til å ‘kjenne sin plass’ lenger nede på rangstigen så lenge de bare kjenner seg igjen. De vil heller betale prisen i form av lavere sosial mobilitet og få beholde omgivelser de behersker og kulturelle koder de er fortrolig med, framfor å skulle gjøre den omvendte handelen, der du riktignok gjorde karriere, men aldri ble ‘en av dem’. Hvis prisen for den sosiale mobiliteten må betales i form av et kulturelt utenforskap – å bli en fremmed for både dem du forlot og det nye sosiale lag du aldri riktig ble en del av – da er det hele kanskje ikke møyen verd, selv om det ellers ikke skulle stå på interesse eller evner og anlegg? Kanskje er det en delforklaring på hvorfor vi fortsatt ser et slikt sammenfall mellom foreldres sosiale bakgrunn og deres barns valg av utdanningsløp og yrke.

Etter en kort presentasjon av Bourdieus teori om kulturell differensiering, vil jeg med utgangspunkt i noen norske forfattere drøfte hvordan kulturelle hierarki kan reprodusere og forsterke sosiale skiller, gjerne gjennom at man samtidig usynliggjør dem. 

Sandemose - mannen fra Jante

Samtidig vil jeg med utgangspunkt i de norske forfatterne argumentere for at den strengeste og mest dagligdagse sosiale disiplineringen av dem som sitter nederst ved bordet ikke utføres av dem som har størst sosial kapital, men av deres likemenn på nederste trinn, vokterne av enigheten. Disse er det som fremfor noen sørger for at alle kjenner sin plass og flyr så kort og så lavt som de i henhold til jantelovgivningen har fått fjær til.  

Hoveddel.

Maktens symboler – symbolsk makt.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) hevdet i sitt hovedverk «Distinksjonen[2]» at våre estetiske preferanser gjenspeiler vår klassetilhørighet og sosiale plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes gjennom at de med kulturell kapital sikrer at deres smak forblir eksklusiv gjennom sin utøvelse av definisjonsmakt. Men hvor henter man denne sikre og lekne fortroligheten fra, hvordan vet de hvordan man skal skille (distingvere) mellom det gode og det slette, det forbudte og det legitime? I følge Bourdieu lærer vitenskapelig observasjon oss at smaken er et resultat av oppdragelse og utdanning, og at det vi selv forstår som våre høyst individuelle smaksdommer og egen personlige stil egentlig er innlærte klassemarkører.[3] 

De er et innlært og intersubjektivt fenomen, slik språk er det. Men den kulturelle kompetansen kan også bli brukt aktivt som middel til å posisjonere seg innenfor et hierarkisk innordnet felt:  

«Smak klassifiserer, og smak klassifiserer den som klassifiserer: Subjekter skiller seg fra hverandre ved hvordan de skiller mellom det vakre og det stygge, det utsøkte og det alminnelige eller vulgære - og gjennom disse skillene uttrykkes eller avsløres den posisjonen subjektene selv har innen objektive klassifiseringer.»[4]

Dette er altså en arena eller ulike konkurrerende «fields of power» med sine ulike dommerpanel og sine håpefulle spillere. Det kulturelle felt er hierarkisk inndelt, noe som gjør det til en arena for maktkamp mellom enkeltindivider og institusjoner, og hvor det gjelder å skaffe seg aktelse eller «sosial kapital». For i tillegg til den åpenbare klassedelingen, hvor en tildeles plass i hierarkiet ut fra målbar økonomisk evne, finnes det et annet og mindre målbart hierarki som likevel er reelt nok. Det er kulturelt eller symbolsk organisert, her blir individets status bestemt ut fra symbolsk kapital; Gjennom vår møysommelig ervervede fortrolighet med språklige og visuelle uttrykk som vi har lært å tolke eller «dekode» på riktig måte, bekrefter vi at vi har egne aksjer i den felles kulturelle kapitalen, vi hører til «the in-crowd». Kultur blir en kilde til dominans, symbolske grensemarkører mellom dem som befinner seg utenfor og innenfor. Våre smaksdommer vedlikeholder det sosiale hierarki, slik at ingen griskokk fra Hedemarken som snakker og skriver bondsk og ved en inkurie har forvillet seg inn i det finkulturelle feltet skal tillates å glemme at selv om «æille folk er like», så er noen tross alt likere enn andre.

Knut Haavik - masse penger, lite kulturell kapital

Bourdieus kobling mellom sosiologi og estetikk påpeker at individets "habitus" – dets ‘nistepakke’ i form av overleverte og kulturelt kodede holdninger og preferanser – kan være et større hinder enn foreldrenes manglende formue for den som forsøker å heve sin sosiale posisjon i et hierarki. I mange tilfeller hjelper det ikke om du er blitt rik hvis du ikke også kan de riktige kodene og følgelig blir stående oppført med 0 i formue på symbolsk kapital. Bourdieu hevder at symbolsk kapital (altså anerkjent autoritet) er noe som forutsetter og i hvert fall alltid ledsager de ulike formene for konsentrasjon av makt i samfunnet.[5]

Det kulturelle maktspillet. 

Nå har vi ingen kleskode i noen formell betydning av ordet, altså en slik lovkodeks som den Ludvik XIII utstedte i 1629, som regulerte et estetisk hierarki av hvem som hadde lov til å bære hvilke klær i henhold til sin stilling og stand. Men fortsatt er det slik at folk legger mye arbeid og penger ned i det kompliserte prestisjeprosjektet som handler om å vise hvem en er gjennom de estetiske markørene en omgir seg med, enten det er Facebook-postinger, klær, hjemmeinnredning, matvaner, musikalske og litterære referanser o.s.v. Det gis ingen snarvei der den vulgært nyrike kan betale seg forbi køen og direkte fram til status og anerkjennelse. Ikke på alle felt i hvert fall. 

Boka «Bildung – alles was man wissen muss» av Dietrich Schranitz har blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk (jeg leser den naturligvis på tysk. Noe annet skulle da også tatt seg ut). I den finnes det et eget kapittel som omhandler det man ikke bør ha kjennskap til, slikt som private anliggender til skuespillere, adelige o.a. som befolker den kulørte presse, alt sammen kunnskap som er triviell og «bildungsfern» [7].

Bourdieu vil integrere to motstridende fortolkningstradisjoner, og han hevder at en

«må komme forbi motsetningen mellom et materialistisk syn på den sosiale verden hvor sosiale forhold forstås som fysiske styrkeforhold, og et «kyberteknisk» eller semiologisk syn som ser dem som symbolske styrkeforhold, menings- eller kommunikasjonsforhold.»[8] 

«Symbolsk makt» er begrepet som Bourdieu utmyntet og som en tid gikk sin seiersgang gjennom akademias korridorer og tidsskriftenes spalter. Mange syntes de med denne teorien i lomma kunne gjennomskue og dekode det sosiale maktspill som lå skjult bak det meste, inklusive alle smaksdommer og preferanser i «det kulturelle feltet». Andre opplevde at all denne avsløringen fungerte som noe av en tvangstrøye. Er alle de kulturelle uttrykkene, de flotte konsertopplevelsene, klumpen i halsen når vi ser 1.klassingene fremføre det de har øvd inn til skoleavslutningen, er alt dette egentlig bare ubevisste, innarbeidede maktstrategier som skal bekrefte vår sosiale posisjon? Nei sier Bourdieu, dette er en reduksjonistisk og bekvem vranglesning av hans bok[9]. Men å tro at vår identitet ikke er et resultat av sosial læring er en slags individuell metafysikk, der jeget skaper seg selv ut av intet:

«Å benekte at det finnes tilegnede disposisjoner, vil når det er snakk om levende vesener, være det samme som å benekte læringen som en selektiv og varig omforming av kroppen som foregår gjennom styrkelse eller svekkelse av synaptiske forbindelser»[10]

Om å snobbe opp og ned og ta et dreiesteg til siden. Kan kultursosiologien selv bli et instrument for å øke sosiologenes sosiale kapital?

Jeg tror mange etter møtet med Bourdieus kritiske sosiologi en periode fikk det travelt med å vise at man slett ikke var en snobb eller hadde noe imot det som tidligere var blitt oppfattet som lavkultur uten krav på oppmerksomhet. Heller være ‘vulgær og vidunderlig’ og velsignet usnobbet ærlig og individuell enn å bli avslørt som den ambisiøse småborgeren Bourdieu så treffsikkert har katalogisert og typifisert i sitt franske herbarium. Du vet han som kjøper bøker han selv ikke leser bare fordi slikt hører med til et møblert hjem. Men å være naturlig er, som Oscar Wilde bemerket, «such a very difficult pose to keep up».

Det finnes strategier for å vise at man i hvert fall ikke er en snobb. Eksempelvis kan en begeistret artikkel i «Samtiden» om en lastebilsjåfør fra Drangedal med artistnavnet Sputnik kanskje tjene til å poengtere det, selv om det neppe er så mange av Sputnik-fansen som abonnerer på tidsskriftet. Personlig har jeg litt problemer med å ta all denne rikt begrunnede folkeligheten helt «at face value», som uttrykk for ekte begeistring over en musikalsk opplevelse. Eller er det ment som en støtteerklæring til en artist en liker i prinsippet? 

En kan snobbe både opp og ned, ideologiavsløring og ironi er en kjepp med to ender. For å sitere Hans Magnus Enzensberger:

«Like ynkelig som forakten for det normale er tilbedelsen av det normale, det ene er som det andres speil, ikke rart at de gjerne vokser sammen. Forsøk på å glorifisere normaliteten blir nonsens, ikke bare rent logisk, enhver helliggjørelse mister sin mening når det blir brukt som normalt hodeplagg. Som politisk løgn står den også på usedvanlig korte ben. Demagoger, populister og bedrevitere har stadig hevdet at det enkle folk er edelt, at mennesket er godt, den rettskafne bonde ufordervet og andre barnslige tåpeligheter. Det normale mennesket faller sjeldent for sånt. Og når en åndsfyrste med billig ironi prater om den enkle og alminneliges herlighet, gjennomskuer han det fra første stund.»[11]     

Jeg har overhørt flere ironiske kommentarer fremført i lavprosastil til de mer svada-pregede forsøk på glorifisering av det alminnelige. Det er vanskelig å komme bort fra inntrykket av at man blir klappet på hodet, og det er det få som egentlig liker. Det å være i «ros-posisjon», komme utenfra og fremsi anerkjennende lovtaler om det folkeliges uvanlige kvaliteter og fortjenstfulle ekthet blir et slags dobbelt-ironisk språkspill som «den rettskafne bonde» gjerne bare har et sarkastisk flir til overs for. De bønder jeg kjenner har i alle fall aldri hatt noe problem med å bedrive semiotisk dekonstruksjon og greit holde blikket festet på det asymmetriske maktforholdet som de mest høystemte lovtalene skal overdøve:

               

              «Men du som har evner, du som kom fram,                                                                                                du skjønne og veit: Det er inga skam                                                                                                              å bøye djupt for dørstokk og tram!                                                                                                                  i fjorten daer om sammarn»

    Fra «Den rotlause visa» av Alf Prøysen.[12]

                                                                                                                                                                                          I «Trost i taklampa» driver Prøysen mye skarpsindig kultursosiologi, og særlig bitende blir hans skildring av den høystemte lovprisningen av arbeidet med jorda som det største mennesket kan gjøre, fremført med patos av bygdeborgerskapets kulturbærende eliter. «Det var slikt dom trøste tenera med for å få gjort ting dom itte ville gjøra sjøl», lar han Gunvor Smikkstugun si[13]. En må øve vold på Prøysens verk for å få det til å passe inn i en pastoral idyll med harmoniske og enkle mennesker på landet.

 

«En oppvakt gutt fra jevne kår»

Hvorfor er det slik at de som gjennom utdannelse har beveget seg noen trinn opp i den sosiale hønsestigen og har krysset grensen mellom to ulike kulturer ofte blir svimle og utilpass i sin nye rolle? Og hvorfor er mange så utidig masete og observante, og beskriver underliggende maktforhold som de som er født inn i denne klassen er helt blinde for? Det er en påstand fra min side, men det er ingen særlig original observasjon. Det er ikke bare Bourdieu – som vel er den eneste utdannet ved Frankrikes fremste eliteuniversitet hvis far var bonde og postmann – som har tematisert denne diskrete maktutøvelsen.  

Jørgen Norheim beskriver i romanen  

«Liten svein i bærskog ut» [14] romanfiguren Hans Nordbergs møte med studentene fra den trygge overklassen anno 1920. Han tilhører minoriteten, den oppvakte bygdeungdom som avanserte i sosial stilling og intellektuell status, dømt til dobbelt ensomhet. Ikke fordi at de vel situerte borgerbarna bevisst hegner om sine privilegier eller støter ut den oppadstigende Norberg:

«Dei opplevde skolen som sin eigen, men sjølvtrygge som slike folk er, såg dei ingen fare i å sleppe oss born frå allmugen inn på sine einemerke. [..] Sjølv har dei ikkje noko medvit om at dei har sosiale kjenneteikn, at dei har interesser å forsvara. Dei er majoriteten, og majoriteten treng ikkje å organisere seg, dei berre er. Heller ikkje minoriteten har spontant gruppemedvit, men vegen til medvit er stuttare enn for majoriteten. For det er umogeleg for minoriteten i det heile å tenkje over kven dei er utan å oppdage at ein ikkje kan oppfylle sjølv det minste behov utan at herren, staten eller majoriteten gjer løyve, eventuelt er storsinna og firar på eigne privileg. Ingen rettar gjer seg sjølv. Men fordi minoriteten ikkje kan oppfylle grunnleggjande behov innanfor sitt eige, blir han besett av eit driv til å søkje utanfor seg sjølv: lesa, studere, reise, samanlikne, alltid vidare. Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdensvante og kunnskapslause?»[15]

 

Det er jo, som Prøysen via ironi påpeker, ikke tilfellet at «æille folk er like», selv om nedvurderingen av det simple helst skjer i form av en slags diskret undertekst, den mørke undersiden av det riktige, fornemme og ønskverdige. Det er slike former for symbolsk makt, forvaltet i tankeløs, trygg identifikasjon med ens egen gode oppdragelse, som kan bringe en litterært interessert, hesteredd gårdsarbeider fra Hedemarken til plutselig å «komme hau det sjøl», hvem han er og hvor han kommer fra, som et blaff av fremmedfølelse. De som har foretatt en slik klassereise blir ofte stående i det ambivalente og ironiske.

                                                                                                                                                                    Kultur og klasse. Når det unevnelige blir satt ord på.

Like vanlig og viktig som utstøtelsen ovenfra, er disiplineringen nedenfra av dem med avvikende interesser og ambisjoner, de som «tror de er så fine». Karin Sveen beskriver opplevelsen av hjemløshet i begge leire, både den nye hun kom inn i og den gamle hun forlot. Er ikke kultursosiologi bare en måte å systematisere egne fordommer på? Er ikke begrepet arbeiderklasse tømt for mening og redusert til en sikker metode for å ødelegge stemningen og skape forskjeller mellom mennesker som kunne ha hatt det fint sammen og gledet seg over felles interesser? 

«Ingen i min verden brukte ordet arbeiderklasse» skriver Sveen, men:

«Jeg har vært i situasjoner hvor begrepet ikke har vært til å unngå, og da har det falt til jorden som en død spurv. Det har skjedd i samvær med kunstnere og akademikere, journalister og intellektuelle fra middelklassen, og lett skapt dissonans. Det føles som jeg bryter implisitte koder for hva man skal snakke om i selskapslivet og for hvordan det forutsettes at man skal forholder seg til hverandre. I en tid opptatt av å dyrke ‘forskjell’ er motviljen mot å inkludere sosial forskjell i det hele tatt påfallende.»[16]

Når så Sveen forklarer at hun er vokst opp i en klasse med andre referanser og kulturelle praksiser, at de andre snakker fra en annen klassebakgrunn enn henne...

«Du, dette er avleggs. Det har ikke vært forskjeller i vår levetid. Det gikk jo noen fattige i klassen, men jeg tenkte jo aldri på dem som mindre verd enn meg.                                          Og du var sammen med ‘de fattige’ i fritiden?                                                                          Selvfølgelig ikke. Vi hadde jo ikke samme interesser.Og slik fortsetter det inntil du lærer deg å reservere temaet til erfaringsutvekslinger sammen med andre klassereisende.»[17]

Hva er problemet? Hvorfor oppleves det så pinlig å snakke om det klassebetingede ved kulturelle forskjeller? Kanskje fordi det er å trampe på et av vår tids doxa, nemlig at vi er frie selvstendige individer som skaper oss selv gjennom våre frie valg. Det er et langt mer oppløftende og diplomatisk syn enn å tolke disse ulikhetene som avspeilinger av et sosialt kollektiv hvor noen har makt til å dømme visse kulturytringer som mindreverdige. 

Og hevder en at dette kulturelle hierarkiet ikke bare er ‘rent estetisk’, men også tjener som klassemarkør – at noen kulturytringer kan bæres som merkevarer som beviser ens sikre smak og trygge økonomi, mens andre blir rangert som skamplagg som røper bærerens lave sosiale klasse og manglende stil – da bidrar en jo til alt annet enn sosial harmoni og utvungen konversasjon i selskapslivet. En vender oppmerksomheten fra verkets innhold og form an sich og gir seg i stedet til å tolke hva det estetiske uttrykket sier om bæreren av det. Riktignok er stilling og stand ikke så eksplisitt uttalt som under Ludvik XIII, men likevel ikke til å ta feil av for den som kan tyde symboler og tegn. Som Sveen skriver;    

«Bruker vi begrepet ‘klassereise’ og godtar uttrykket ‘sosial mobilitet’ som et karakteristisk trekk ved et åpent samfunn, impliserer dette en godkjenning av benevnelsen ‘sosial klasse’. Likevel har forskerne lagt dette begrepet vekk og erstattet det med uttrykk som ‘sosiale lag’, ‘strata’ eller ‘livsformer’, skapt for å se hvordan ressursene i samfunnet er fordelt når det gjelder utdanning, inntekt, formue, kultur og forbruksgoder. [...] så lenge det finnes mennesker som mener de tilhører middelklassen, må det nødvendigvis også finnes dem som tilhører både overklassen og underklassen. Likevel liker vi ikke tanken på de øvre og nedre kategorier. Vi vil reservere klassebegrepet til buffersonen mellom dem. Den moderne middelklassen er til gjengjeld ikke som den var. Litt (selv)ironisk kan jeg si at den for en stor del består av folk som føler ‘sosial skyld’ enda de tjener mindre enn mange arbeidere.»[18]

Så vi kan  konkludere med at ulike sosiale klasser fortsatt finnes, og de har fortsatt sine distinkte kulturer og sosiolekter som gjør at vi ofte kan plassere folk riktig uten å ha sjekket skattelistene. 

Men hva mener vi når vi bruker begrepet klasse? Jeg lener meg til Max Webers klassebegrep. Han mente til forskjell fra Marx at samfunnets hierarki ikke utelukkende blir bestemt av økonomiske maktforhold. Weber beskriver arbeiderklasse og småborgerstand som «sosiale klasser», og slike klasser er kjennetegnet ved at sosial mobilitet er mulig gjennom utdanning. Det samme gjelder gruppen han karakteriserer som ‘den eiendomsløse intelligentsia’. Weber innfører kategoriene status og politisk makt i tillegg til Marx’ klasseanalyse. Begrepene klasse og status åpner m.a.o. opp for begrepsmessige kombinasjoner som er nesten like uoversiktlige som den sosiale realiteten som skal beskrives.

La meg skissere et tenkt eksempel.: Folk som bruker ord som ‘sosiale strata’ tilhører selv i regelen ikke det aller laveste sjikt. Det er en sosiolingvistisk markør som Weber kanskje ville si var typisk for ‘den eiendomsløse intelligentsia’, hva vet jeg. La oss forestille oss at du er en postmann som nettopp har begynt å studere sosiologi. At det bare trillet ut av munnen din mens du var på hjemtraktene og kom i snakk med en gammel klassekamerat fra bygda, og at det straks oppstod en kort, litt pinlig pause. Trodde han du forsøkte å briljere, markere at du nå var rykket løs fra hovedfeltet, så å si? Klassekameraten tjener og bor riktignok rommeligere enn deg, men her trakk du uforvarende fram din nyvunne kulturelle kapital. Det er som å flashe en fet seddelbunke av tusenlapper med gummistrikk rundt når du bare skal kjøpe kaffe på basaren. Det får bygdefolk til spontant å bedrive anvendt semiotikk og sosiologi. En fullstendig taktløs og demonstrativ framvisning av makt styrker ikke nødvendigvis ens autoritet, det kan like gjerne svekke den.  

Her er det to litt ulike arenaer hvor kampen om makt og prestisje foregår, men én regel gjelder for de formuende i begge leire:  Vær diskret! Din gamle klassekamerat har alltids mer penger enn deg, det vet han at du vet, så det behøver man ikke snakke om. Men nå besitter han dessuten et moralsk overtak i kraft av å være underdog. Er du nyrik på kulturell kapital kan du ikke oppføre deg som en vulgær nyrik uten samtidig straks å sette den kulturelle kapitalen din over styr. Karin Sveen skildrer et slikt møte med en klassevenninne hun ikke har sett på lenge: 

«Plutselig datt småord som ‘muligens’ og ‘på den ene siden’ ut av meg. Det røpet forskjell i tenkemåte og dårlig skjult uenighet. Jeg kunne ha bitt ordene i meg, men det var for sent. Jøss, så fin på det du har blitt’a! Og jeg skammet meg. Og hun foraktet meg. Jeg hadde brutt med en språklig lojalitet og sosial overenskomst midt opp i ansiktet på henne, og et bånd mellom oss raknet. Fellesskapet mellom oss var over. Det var blitt et forestilt fellesskap. Jeg ønsket å tilhøre, men visste at jeg ikke gjorde det.[...] Jeg ville ikke ydmyke, men visste at jeg likevel gjorde det, og syklet slukøret hjemover». [19] 

    

Denne konfrontasjonsscenen minner svakt om en nesten arketypisk scene i skjønnlitteratur og film. Men den har gjerne en litt annen vri på slutten. Og en forhistorie hører med som ofte har fabelens form, med en talentfull, følsom og misaktet helt som frister en forhutlet tilværelse mens han vokser opp i et karrig og trangsynt miljø. Når denne forhenværende grimme elling kommer tilbake til den hjemlige andedam, blir han eller hun møtt med det samme ignorante hånfliret som i hine hårde dager. Den selvfornøyde mobben er fortsatt alt for uinformert og uinteressert til å legge merke til og verdsette heltens meritter og kvaliteter etter fortjeneste. Det kulminerer gjerne med et showdown der skapet blir satt på plass, og alle skjønner det som den skarpsindige tilskuer hele tiden har ant; at det er helten som har vært helten hele tiden og de dumme som har vært dumme. Og bølla fra skolegården er jo bare er en taper, noe alle omsider kan se, og hun som var klassens regjerende skjønnhetsdronning er blitt kassadame på Rimi[20], noe som i grunnen bare er til pass for henne. De populærkulturelle skjema bekrefter samfunnsordenen, også når helten kommer fra de laveste sjikt. 

Karin Sveen gjør ikke noe i nærheten av dette i sitt essay, selv om historien hun forteller inneholder nesten alle de samme elementene. Det er et karrig og kulturfiendtlig miljø hun skildrer, det ser med dyp skepsis på folk som har interesser og ambisjoner utenfor det smale opptråkkede feltet det er lov å bevege seg på. Folk med ‘hug til boka’ eller kunst blir straks mistenkt for å innbille seg at de er så mye bedre og finere enn ‘alminnelige folk’.  Men Sveen gjør noe ganske annet enn å bare kolportere populærkulturens velkjente typegalleri, ispedd egne anekdotiske bevis. Hun skildrer ikke arbeiderklassens essensielle egenskaper, sui generis, men kulturelle særtrekk, typisk for et bestemt sjikt i en bestemt periode, og med bestemte historiske årsaker. Det er utrolig presist skildret, og jeg tar meg selv i å kjenne igjen ting jeg hadde glemt om min farmor, husmannsdatteren, hennes fakter og skikker, og hvordan ordet skammelig dukket opp på de merkeligste steder. Selvsagt reflekterte hennes habitus den tid og klasse hun var et barn av, men det skjønte jeg først da jeg ble voksen. Som barn tenkte jeg at det bare var hennes individuelle pussigheter. De sosiale maktforholdene som hadde satt det kulturelle avtrykket, som hadde formet hennes habitus, var nå blitt endret. Jeg vokste opp i en annen verden enn min farmors. Sveens bok omhandler et på mange måter nedslående tema. Men den er samtidig oppmuntrende lesning, fordi mye av det hun skildrer er nå så ettertrykkelig blitt historie.

Kultur til folket – elitens «trickle down» eller «folkets egen kultur»?

«Det er mange skjær i sjøen, og vi skal gjennom dem alle», sa emissæren. Bourdieu kritiserte en borgerlig finkultur der kulturformidling bestod av monologer ovenfra. Kulturkritikken fikk konsekvenser. I 70-tallets masseutdanningssamfunn begynte man å legge vekt på «historie nedenfra», oversette og misaktede minoriteter kom til orde, postmodernismen kritiserte «de store fortellinger», den representative kulturkanon som felles repertoar måtte dele plass med lokal «heimstadlære», minoritetshistorie og «folkekultur» i ymse tapninger. Den nasjonale selvbevissthet, slik den alltid hadde blitt tradert gjennom skole og populærkultur, fikk et hint av lokal separatisme. Det skulle bli slutt på å stå med hua i handa. Fiendebildet av danske embedsmenn ble oppdatert til å gjelde «søringan», sentralmakten i Oslo eller Brüssel. Dette ble det nye språket vi ungdommer på bygdene fikk utdelt, formidlet av unge entusiastiske lærere som forklarte oss at vi ikke behøvde å skamme oss over å være barn av fiskere og bønder. Alt dette er jo utmerket. Det handler om at vår egen lokale kulturelle kapital fikk sin vekslingskurs kraftig oppjustert sammenlignet med den kulturelle sentralbankens gullstandard. Folk ble rett og slett langt mer selvbevisste, friere og tryggere på seg selv, noe som gjerne åpner for en mer avslappet holdning overfor nye kulturimpulser.

Men det er alltids et men eller to. En ting er preget av kitsch og sjåvinistisk selvsmiger.[her tråkker jeg virkelig på flagget: [21]      Et annet problem er faren for selvgod innkapsling i det lokale, en seg-selv-nok-holdning som gjør geografi til den viktigste variabelen for relevans. Min viktigste innvending mot Foucaults teori (eller den forenklede populærversjon av den) er kanskje mest av alt en kritikk av dens uintenderte konsekvenser.  Nå har vi altså lært å akte på utøvelsen av symbolsk makt, at mønstre i kulturkonsum også handler om å posisjonere seg i et hierarki. Denne mistankens hermeneutikk, hvor man konsekvent tolker en kulturell ytring som noe annet enn det aktørene selv tror de holder på med, åpner for en uendelig regress av nye meta-spørsmål. Og det lukker for en herredømmefri dialog. Om både Marx, Freud eller Bourdieu kan man trygt hevde at «de har et poeng», og at vi har noe å lære av deres innsikter. Men virkningshistorien av deres verk, som alle har ambisjoner om å demaskere maktens skjulte veier, viser at det paradoksalt nok også kan misbrukes som et legitimerende ideologisk slør over egen maktutøvelse.   

Den folkelige versjonen av Bourdieus kulturanalyse praktiseres gjerne av folk som selv aldri har lest noe av ham, men sånn er det jo ofte med mange tenkeres virkningshistore. Den går omentrent slik: Ja vel, du synes vi skal ha bibliotek, teater og opera? At vi trenger pressestøtte til Klassekampen og Dag og Tid, sier du? Greit nok at noen nerder i vei med noen aviser som ingen leser, men bare husk at jeg har ikke tenkt å bruke ei krone av mine skattepenger for at dine folk skal få pleie sine sære interesser. Hvorfor skal fattige vaskekjerringer som stemmer FrP subsidiere kulturforbruket til SV-borgerskapet som tjener dobbelt så mye? Og det bare fordi denne gjengen av arrogante bedrevitere som bor på Oslo Vest skal ha enda en lekegrind der de kan pleie sine oppblåste egoer og utdele sine sure smaksdommer over dette udannede folket som ikke vet sitt eget beste.  Hvis det er marked for disse greiene, så gjerne for meg. Men betal fylla di sjæl, sier jeg bare. 

Eller vil du ha det til at det er så mye finere å sitte sammen med fiffen i operaen og høre på ei kjerring som galer og synger noe på latin enn å betale 500 spenn for en konsert med DDE? Bare innrøm det, det er sånn du tenker, selv om du er alt for politisk korrekt til å innrømme det.  

Jeg kan bare gratulere markedsfundamentalistene på høyresiden. De har fått overlevert et utrolig effektivt retorisk våpen av sine ufrivillige hjelpere på venstresiden. En hver som opplater sin munn og tar til orde for at vi bør bruke av fellesskapets midler til kultur og dannelse kan nå effektivt plukkes ned med et par ord: Elitens finkultur. Privilegert snobb.  I takt med oppløsningen av borgerskapets dannelsesmonopol har det oppstått nye doxa, nye trosforestillinger man ikke ustraffet utfordrer.  

Jeg har selv en ganske høyt utviklet allergi mot snobbethet og sosial forakt. Men det er noe som ikke stemmer her. Er det slik at en aktivitet per definisjon blir mindre verdifull hvis den utøves av en elite? Eller blir alt per definisjon verdifullt og hevet over kritikk så snart det bejubles av massene? Da cricket ble introdusert i India var det så avgjort en syssel for et eksklusivt mindretall. Nå er det en nasjonalsport. Ser en på dagens reklame og dens bruk av fortellerteknikker, går tankene i retning av 20-tallets dadaisme og eksperimentell kunst. Gårsdagens avant garde blir dagens mainstream. Og resten blir barmhjertig glemt. Men skal vi bare konsumere det som solgte mest i går, det som folk er fortrolige med fra før og som følgelig krever mindre anstrengelse? Eller skal vi også på slike områder holde oss med en elite som til en viss grad får holde på med sitt, ut fra sine egne faglige kriterier, slik tilfellet f.eks. er i sportens verden? Hvem sier at ikke ‘vanlige folk’ i vanlige yrker kan vite å verdsette kompliserte og flertydige uttrykk de ikke ante at de likte før de ble presentert for dem? Er det markedsanalytikerne som nå er de nye smaksdommerne med eksklusiv makt til å bestemme hva vi skal kunne velge mellom? 

Den 7.12.1938  kommenterte Johan Borgen en av  Aftenpostens redaksjonsartikler hvor det het at Aksel Sandemose hadde skrevet en ubegripelig bok som selv ikke en erfaren kritiker som Carl J. Hambro hadde skjønt noe av. «Og vi som trodde han la an på å skrive for folket» skrev Aftenposten. Borgen kommenterer:

«Akk ja, folket. Dette folket som de virkelige aristokratene må skrive så folkelig for, hvis de overhodet skal bli forstått. [...] Folket? Jeg lurer av og til på hva det kommer av at dette nedvurderte folket, som forutsettes å forstå bare en nyanseløs og hardkokt fremstilling, at dette folket for eksempel skjønner uttrykksformer i malerkunst og litteratur med en umiddelbarhet som man dypt må savne i det høye aftenpostske aristokrati?  [...] Slik kan man ta feil, skriver folkets røkter og hyrde etter å ha røpet at de trodde Sandemose skrev «endog grovt og tydelig» for å tekkes folket. [...] Saken er at det er forskjell på folk. Men forskjellene er snarere motsatt den man venter når man skriver for folket.»[22]

 

Hvor fritt velger vi?

Kan ikke folk bare få like det de vil da? Kle seg som de vil, konsumere den kulturen de vil?  Tja, jo, hvis det er ytringsfrihet vi snakker om, så er de fleste prinsipielle tilhengere av det, og hvis det er lovpålagte kleskoder det er snakk om, så er omentrent alle imot det. Men herfra blir det straks mer komplisert. Det er jo ikke slik at våre valg skjer i et sosialt vakuum, upåvirket av normer og konvensjoner. Og avgjørende for avvisning eller aksept er om vi mener det nye vi lærer om tilhører den kategorien Edmund Husserl kaller vår livsverden (tysk:Lebenswelt). Elementer fra en fremmed verden, den som ikke inngår i den ‘hjemmeverdenen’ vi deler med våre ‘hjemmekamerater’, blir i regelen avvist. Vi kan ‘ha hatt noe om det på skolen’, og det var ikke nødvendigvis så ubegripelig. Men i den grad vi forstod det, forstod vi det alltid som noe fremmed. Det synes å være slik at kulturell identitet, tilhørighet eller utenforskap, kan spille en avgjørende rolle for våre valg. Hvis jeg skal være villig til f.eks. å gå på en konsert med klassisk musikk, eller begynne å studere sosiologi, så bør slike sysler være forenlig med min habitus, den innlærte forståelsen av hva som er min livsverden og hur man gjør. Er jeg ‘en slik en’ som går på konsert med klassisk musikk og tror jeg kan skrive noe om en fransk sosiolog? For noen er veien dit lengre enn for andre.

Dette lyder jo veldig forprogrammert og ganske mistrøstig. Arbeiderbevegelsens visjoner innbefattet jo ikke bare en frigjøring fra materiell tvang, fra nødvendighetens domene, det var også en visjon om å gjøre kultur og ånd tilgjengelig, åpne dørene på vidt gap inn til frihetens rike. Det var en visjon i tråd med Kants idé om å utdanne folk til å bli myndige, til Marx visjon om et samfunn der «ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil»[23]. 

Hvordan gikk det, har kulturen og kunnskapen gjort oss friere, eller ble det bare nye avanserte former for paternalisme som satte nye, fancy navn på ulikhetene mellom klassene og dannet og vedlikeholdt nye former for utenforskap?    

Konklusjon.

Jeg synes det er vanskelig å konkludere, dette er for meg et høyst uoversiktlig felt. Men det synes å være et par forskjeller fra de senere år som moderer noen sider ved det bildet som  tekstene av Sveen, Bourdieu og Norheim tegner opp. Blandingen av høy og lav stil innen kulturkonsum er blitt vanligere, og berøringsangsten synes å avta mellom ulike sjangre og grupper. Det er også gledelig å se hvordan skolen formidler svært ulike kulturuttrykk og hvor ubesværet elevene veksler mellom de forskjelligste former og sjangre som min generasjon ofte ikke våget seg bort til. Paletten har fått flere farger. Klasseskiller finnes fortsatt, selv om færre snakker om det i dag. Og selv om det er blitt enda vanskeligere å definere en borgerlig kultur eller en typisk arbeiderklassekultur, så er det et par trekk som fortsatt henger igjen.

Klassebakgrunn er fortsatt en nøkkelfaktor for hvorvidt det man introduseres for på skolen mottas som noe som tilhører og beriker ens livsverden, eller om det støtes bort som noe påtvunget og fremmed. Og selv om høyere utdannelse rent økonomisk er innen rekkevidde for de aller fleste, så er det store klasseforskjeller mht. hvorvidt barnas foreldre oppfatter høyere utdannelse som noe positivt og viktig, om høyskoler og universitet er institusjoner man kan identifisere seg med, og om «sånne som oss» overhode har noe å gjøre der, eller om man får fly som en har fjær til. Angsten for deklassering, for å måtte ta «en såkalt drittjobb» som Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland valgte å ordlegge seg, synes også å ha en større motiverende kraft som skrekkscenario for middelklassens barn enn for dem som kjenner flere voksne rollemodeller fra slike yrker. «Vi får arbe’ vi som er for dumme til å gjøre no’ anna», som man sier i manuelle yrker. 

De som  underviser og formidler en felles kulturarv utøver naturligvis symbolsk makt, nettopp ved å velge ut og velge bort, distingvere mellom det representative og det uvesentlige. Derfor er det best hvis en har et ansvarlig og reflektert forhold til den makten en utøver. Men noe kulturelt hegemoni er det ingen som forvalter i kraft av sin lærerstilling lenger. Snarere er det læreren som må forsøke være like relevant og aktuell som Youtube og Facebook hvis en skal holde på oppmerksomheten. Internett åpner opp en ny verden av kunst, informasjon og refleksjon, en tilnærmet gratis distribuert uendelighet av dannelse og søppel.. Det er snart ingen nordmenn som av rent økonomiske grunner er avskåret fra å ha tilgang til kulturelle frembringelser av ‘ypperste klasse’. Det er en privilegert posisjon i form av muligheter, og en trussel i form av adspredelser. Men vi lever ikke i et klasseløst samfunn der folk gjør sine valg uten sideblikk til egen referansegruppe og dens smaksdommere. Og ingen kan velge foreldrenes kulturelle ballast og eget oppvekstmiljø. Vi lever tross alt her, i denne verden.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
      

Noter.

---

[1] Sveen Karin: «Klassereise» , Forlaget Oktober , Oslo 2000

[2] Bourdieu Pierre: «La Distinktion, Crtitique sociale du judgement» , Le Edtions de Minuit, Paris 1979

[3] Whereas the ideology of charisma regards taste in legitimate culture as a gift of nature, scientific observation shows that cultural needs are the product of upbringing and education: surveys establish that all cultural practices (museum visits, concert-going, reading etc.), and preferences in literature, painting or music, are closely linked to educational level (measured by qualifications or length of schooling) and secondarily to social origin. 1 The relative weight of home background and of formal education (the effectiveness and duration of which are closely dependent on social origin) varies according to the extent to which the different cultural practices are recognized and taught by the educational system, and the influence of social origin is strongest—other things being equal— in ‘extra-curricular’ and avant-garde culture. To the socially recognized hierarchy of the arts, and within each of them, of genres, schools or periods, corresponds a social hierarchy of the consumers. This predisposes tastes to function as markers of ‘class’.

Bourdieu, Pierre (2013-04-15). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste (Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445). Taylor and Francis. Kindle Edition.

[4] Taste classifies, and it classifies the classifier. Social subjects, classified by their classifications, distinguish themselves by the distinctions they make, between the beautiful and the ugly, the distinguished and the vulgar, in which their position in the objective classifications is expressed or betrayed. Bourdieu, Pierre (Kindle Locations 541-544).

[5] Bourdieu, Pierre: Symbolsk makt. Pax Forlag, Oslo 1996, s.61

[6] Jeg leser den naturligvis i original. Noe annet skulle da også tatt seg ut.

[7] Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss» Eichborn Verlag, Frankfurt am Main, 1999, s.21

[8] Ibid, s.67

[9] Bourdieu Pierre: Meditasjoner. Pax forlag, Oslo 1999, s. 140

[10] Bourdieu 1999, s. 142

[11] Enzensberger Hans Magnus, «Forsvar for det normale», Tidsskriftet «Samtiden» nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.

[12] Prøysen Alf: «Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen» Tiden Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41

[13] Prøysen Alf: «Trost i taklampa», Tiden Norsk Forlag, Oslo 1950, s 173

[14] Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994

[15] Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994, s 36

[16] Sveen Karin: «Klassereise, et livshistorisk essay» Forlaget Oktober, Oslo, 2000, s.70

[17] Ibid, s.70

[18] Sveen, s.77

[19] Sveen, s.186-187

[20] En av de få yrkesgrupper en fortsatt trygt kan øse sin sosiale forakt ut over i Norge.

[21] Jeg vet ikke hva jeg skal tro om de mange folkene på min alder, med trygge, godt betalte jobber, som i den søte juletid har reist seg opp fra sine kontorstoler og funnet tid til å istemme Nordnorsk Julesalme, hvor det bl.a. heter:

Verg dette lille du ga oss den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit.
Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna: Vi e hardhausa vi, som du.
Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem
mot lyset og adventstida, d’e langt sør te Betlehem.

                                                                           Trygve Hoff

– internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php

Det er litt merkelig å høre medlemmer av en global overklasse bli så rørt på egne vegne over armod og slit de selv aldri har rørt med en finger.      

[22] Borgen, Johan, «Mumle Gåsegg», Dagbladet, 7.12.1938

[23] Marx, Karl, «Verker i utvalg, Bind 2», Pax, Oslo 1970, s.73-74.

Litteraturliste

Borgen, Johan, alias «Mumle Gåsegg», For folket, Dagbladet, 7.12.1938

Bourdieu, Pierre, Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste (Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445). Taylor and Francis. Kindle Edition.

Bourdieu, Pierre: Symbolsk makt. Pax Forlag, Oslo 1996

Bourdieu Pierre: Meditasjoner. Pax forlag, Oslo 1999

Enzensberger Hans Magnus, Forsvar for det normale, Tidsskriftet «Samtiden» nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.

Hoff Trygve: Nordnorsk Julesalme                                                                              – internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php

Marx, Karl, Verker i utvalg, Bind 2», Pax, Oslo 1970

Norheim Jørgen: Liten svein i bærskog ut, Samlaget, Oslo 1994

Prøysen Alf: Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen Tiden Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41

Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss, Eichborn Verlag, Frankfurt am Main, 1999

Sveen Karin: Klassereise», Forlaget Oktober , Oslo 2000

Hvordan skape mindre forskjeller mellom fattig og rik?

Gjør rede for begrepet fordelingskonflikter, slik dette brukes på pensum. Drøft, i lys av minimum to ulike teoretiske perspektiver innenfor fagfeltet internasjonal politikk, hvordan fordelingskonflikter kan løses. Bruk eksempler når du drøfter.

Fordelingskonflikter kan defineres som gapet mellom er og bør. Det er fortsatt et enormt gap mellom levekår og livsbetingelser i verdens fattige land og den rike, vestlige del av verden. Skal en ta programformuleringer og festtaler på alvor, hersker det en tilnærmet global konsensus om at slik bør det ikke være. Men det hersker ingen tilsvarende konsensus om hvordan en best skal kunne minske gapet mellom dagens realiteter og en ideell verden der godene er jevnere fordelt.


Min grovskisse over problemer og løsningsforslag vil legge hovedvekten på økonomisk liberalisme og moderne merkantilisme, og følgelig knapt berøre marxistiske og postmoderne perspektiv. Det ny-liberale «Washington konsensus» som i ulike fasonger strakk seg fra 80-tallet og fram til ca. 2008 legger fortsatt mange av premissene for debatten om hvordan en best skal skape en ønsket utvikling i fattige land. Jeg vil i det følgende redegjøre for noen av innvendingene som i de senere år har fremkommet mot denne posisjonen. Det er en kritikk som synliggjør at den globale frihandel vi i dag foreskriver land i den 3. verden nettopp ikke var den ruten vesten selv valgte for å komme dit vi er i dag, og at denne løsningen snarere blir en del av problemet. Men både i den moderne liberalismen og hos dens argeste kritiker, ny-merkantilismen, finnes det noen viktige felles oppfatninger:

1. at den spesialisering og differensiering som vesten har gjennomgått under kapitalismen i hovedsak er en ønskelig utvikling som i langt større grad enn realsosialismen har maktet å realisere Karl Marx’ visjon om å erstatte “the domination of circumstances and chance over individuals» med «the domination of individuals over chance and circumstances»[1].

2. Til tross for moderniseringens kostnader som alltid har fulgt fragmenteringen av tidligere lukkede enhetskulturer i form av oppbrudds- og identitetskriser, så er dette en utvikling som er ønsket av et overveldende flertall, i alle deler av verden.

Begge leire avviser altså en kulturrelativistisk tilnærming (ikke som forskningsmetode), som, oversatt til politisk doktrine, blir til et forsvar for status quo der rike I-land ikke ønsker «å prakke på dem våre vestlige verdier» i form av ressurser og valgmuligheter vi selv griper med begge hender.[2] Begge leire ser på selvhjelp i form av handel og modernisering som den viktigste metode (fremfor redistribusjon av lands overskudd), og mener U-hjelp er symptombehandling med fare for kontraproduktive konsekvenser i form av klientifisering og korrupsjon. Men hvordan komme dit, hvordan gå fra fattigdom og avhengighet til velstand og frihet? I det følgende vil jeg forsøke å beskrive disse to ulike rutene til vekst og velstand, deres muligheter og problemer hovedsakelig gjennom den ene posisjons kritikk av den andre. 



Økonomisk liberalisme – teori og virkningshistorie.


«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» [3] Joseph A. Schumpeter, Østerisk-amerikansk økonom, 1932


Adam Smith blir ofte beskrevet som økonomifagets grunnlegger. I hans verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776) er en sentral problemstilling hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen. Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv.


Omentrent slik lyder den leksikalske kortversjonen av den ideologien som på 80-tallet fikk en politisk renessanse, og som på 90-tallet nådde en tilnærmet monopolstilling etter kommunismens sammenbrudd. Samtidig fulgte fagfeltet økonomisk teori de ideologiske konjunkturer i retning av en stadig mer abstrakt modell-tenkning innhyllet i en sky av kompliserte matematiske «derivater», faget ble stadig mer rensket for «eksternaliteter» i form av forstyrrende empiri og historiekunnskaper om under hvilke betingelser frihandel har vist seg å fungere til alles fordel[4]. 



Adam Smiths elev Ricardo mente at når alle land utnyttet sine naturlige komparative fortrinn ville en mest mulig uhindret handel automatisk knytte sammen («allokere») produksjonsfaktorer som råstoff, arbeid og kapital på den måte som ga best mulig resultat for alle. Teorien reduserer verdiskapning i produksjon og handel til en universell minsteenhet, «labour hours». Den ser bort fra historisk kontekst, og den skiller ikke prinsipielt mellom ulike former for «labour hours». Derved bryter den på et avgjørende punkt med den tyske tradisjonen innen økonomisk teori, som vektlegger kunnskap, innovasjon og teknologi som viktige drivkrefter for økonomisk vekst.

Under Thatcherismens slagord «there is no alternative» (TINA) ble viktige deler av denne frihandels- og deregulerings-ideologien omsatt til praktisk politikk. Sosialdemokratiene hadde i flere land opplevd «stagflasjon» hvor velprøvd keynes-inspirert motkonjunktur-politikk ikke syntes å virke. 




I USA gjennomførte man «reaganomics» nasjonalt, og overfor land i den 3. verden stilte Det Internasjonale Pengefondet krav om en hårdhendt dereguleringspolitikk og avvikling av alle former for statlig subsidiering og/eller beskyttelse av nasjonal industri som vilkår for lån.

Etter kommunismens sammenbrudd ble i særdeleshet russerne utsatt for nok et ideologidrevet sjokkterapi-eksperiment utført på levende mennesker som ga katastrofale virkninger. I den triumfialistiske stemning som rådde grunnen var det få kritiske røster, og disse ble gjerne bragt til taushet med beskyldninger om at man ikke hadde tatt inn over seg hvor dysfunksjonell den kommunistiske økonomien hadde vært, en epoke som nå alle gledet seg over var forbi. Følgene ble en ganske omfattende regresjon, en re-primitivisering i retning mindre differensiering og dramatisk fall av BNP, til tross for at kommunismens kommandoøkonomi på ingen måte var noe vellykket utgangspunkt til sammenligning. Den gjennomsnittlige levealder er nå ca. 62 år for menn, en reduksjon med nesten 10 år fra 1989. Russland har etter murens fall gått i feil retning målt etter de fleste parametere som verdensbanken benytter for å sammenligne utviklingsgrad og levekår med, til tross for stigende råvareinntekter på olje og gass. Og tross en utbredt desillusjonert holdning både til egen fremtid og hjemlige eliter, er det lite marked for politisk nostalgi hos de generasjoner som fortsatt husker realsosialismen. 




Tilstandene i USA har også, målt etter de samme parametere, gått i feil retning. Reallønningene for middelklassen har stått stille siden midten av 70-tallet, mens andelen av fattige har økt dramatisk. Samtidig har den ene prosenten av de rikeste økt sine rikdommer eventyrlig, uten at dette medførte den for alle gunstige «trickle down»-effekt som Ronald Reagan hevdet ville oppstå hvis de rikeste betalte mindre skatt. Joseph Stiglitz beskriver og dokumenterer denne utviklingen i «The price of Inequality».[5] Det er for øvrig verd å merke seg at USA fra 1945 og fram til 70-tallet hadde mindre sosiale forskjeller enn f.eks. Frankrike. Hvorfor virket ikke den medisinen lenger som så lenge hadde sørget for at USA hadde vært lønnsledende og ligget foran sine europeiske kolleger gjennom en uavbrutt velstandsøkning (for den majoritet som hadde arbeid) gjennom nesten 200 år?


Merkantilismen – det fortrengtes gjenkomst.


Hvordan hadde egentlig den tidligere britiske kolonien USA blitt så rik?
Det er riktig som læreboken hevder, at Adam Smith prinsipielt gikk inn for frihandel. Men den samme Smith roste den proteksjonistiske navigasjonsakten av 1651 som vingeklippet den brysomme konkurrenten Nederland og ga England monopol på fraktmarkedet. I hans «Wealth of Nations» som kom ut under den amerikanske revolusjonen, hevdet Smith at USA ville gjøre en alvorlig feil hvis de forsøkte å beskytte sin industri. Nå fulgte jo USA som kjent ikke dette rådet. En viktig årsak til landets frihetskamp var at England – slik koloniherrer alltid hadde gjort – forbød industri i de amerikanske koloniene (med unntak av tjære og skips-mastre som engelskmennene trengte). Hva slags økonomisk politikk førte de landene som hadde fulgt etter og nå til dels gikk forbi industripioneren Storbritannia? Erik Reinert skriver: 

Erik Reinert

                                                           

«Continental Europe was not fooled by English attempts to remain the only industrialized nation in the world in the nineteenth century - by their vision of a global economic harmony where the rest of the world produced raw materials to exchange for English industrial goods. The rest of Europe, and overseas countries with large populations of European emigrants - the USA, Canada, Australia, New Zealand, South Africa - followed the same policy England itself had followed since the end of the fifteenth century: a relatively high tariff protection to encourage industrialization. In spite of its natural protection through high transportation costs, the USA chose to build its enormous steel industry behind tariff walls of up to 100 per cent[6]


Nå er det viktig å understreke at flere av dem som har artikulert kritikk av frihandel-ideologi og er blitt kategorisert som merkantilister (og mye annet rart) ikke nødvendigvis er motstandere av frihandel per se, og de er absolutt i stand til å anerkjenne det gjensidig fordelaktige ved nedbygging av tollbarrierer mellom likeverdige handelspartnere. Poenget deres er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært gjennom en periode av beskyttelse av egen industri[7]. I den økonomiske teorien kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry protection), og det har vært standard lærebokkunnskap i den kontinentale skolen av økonomisk teori gjennom lange tider. Det var også rasjonalet bak USAs Marshall-plan for gjenoppbyggingen av industrien i Europa etter krigen. «Konkurransen om å øke velferden er et nullsumspill der én stats vinst er den annens tap», dette hevder læreboka[8] er proteksjonistenes posisjon. Det er en vel summarisk gjengivelse som treffer dårlig for flere av dem som i dag blir assosiert med denne retningen. Men ja, merkantilismen erkjenner at handel ofte representerer interessekonflikt, at «economical interdependence» ikke nødvendigvis medfører at begge parter har en likeverdig gjensidighet og avhengighet i relasjonen.


Kontrollspørsmålet en kan stille frihandelsentusiastene er ganske enkelt, og det kan samtidig stilles opp som en falsifiserbar og følgelig vitenskapelig tese om økonomi: Finnes det noen eksempler på land som i dag opplever en blomstrende økonomi gjennom internasjonal handel som ikke har vært gjennom en periode av «infant industry protection»? En sterk tolkning av en slik empirisk undersøkelse vil kunne være at «infant industry protection» er en nødvendig men utilstrekkelig betingelse for rask økonomisk vekst. 




Men kritikken av «The Washington Consensus» - dvs. den ideologi som Det Internasjonale Pengefondet, Verdensbanken o.a. neoliberalister promoterer som redningsstrategi for fattige land - går dypere enn spørsmålet om beskyttelsestoll. Et av de viktigste poengene er en annen, og jeg vil hevde, mer differensiert forståelse av hva som skaper økonomisk vekst.


Her er noen av de teoretiske momentene hentet fra kritisk teori og tesen om importsubstituerende industrialisering: De land som har lykkes i å gå fra føydal fattigdom til relativ velstand har jo nettopp ikke fulgt Ricardos oppskrift om global frihandel med eksport på de felt hvor landene hadde komparative fortrinn, som i de fleste tilfeller var billig arbeidskraft og råvarer levert til uslåelig lave priser på verdensmarkedet. I stedet satset de på å bygge opp en egen nasjonal industri på de områder hvor den teknologiske nyskapningen skjedde. Dette skapte i sin tur en merverdi og økt gevinst på innskutt kapital og høyere lønninger. Disse produksjonene krevde «skilled labour», noe som i sin tur ga større grunnlag for høyere lønn enn i primærnæringene og skatteinntekter for myndighetene som i sin tur kunne brukes til nødvendig infrastruktur i form av institusjoner for forskning og utdannelse. Denne gode sirkelen bidrar til en stadig mer differensiert økonomi som makter å gjøre slutt på den store graden av permanent undersysselsetting som preger rurale strøk i fattige land, benytte stadig større deler av «humankaptialen» i form av kreativitet og talent som finnes alle lag av folket, åpne dører for folk som tidligere hadde vært stengt på grunn av fattigdom og de skjebnens vilkårligheter Marx nevnte.


For så vidt er norsk historie et illustrerende eksempel på en slik gradvis åpning mot en åpen verdensøkonomi, et lavkostland som etterapte industrinasjoners teknologi og bygget opp egen kompetanse og industrier som langsomt kunne absorbere stadig større deler av en jordbruksbefolkning som lenge hadde stanget i det Malthuske tak for befolkningsvekst. Norge insisterte i sin tid på å beholde egne tollsatser til beskyttelse mot den mer etablerte svenske industriens produkter. De innførte konsesjonslovene og hjemfallsretten i 1905 nettopp for å beholde nasjonal styring med den verdiskapningen som den nye teknologien elektrisitet åpnet opp for. Et senere eksempel er oppbyggingen av norsk kompetanse innen og oljesektoren, noe som ga langt større andel av utbyttet og større innflytelse over politikken.

                                       

Et sentralt punkt innen «the other canon» innen økonomisk teori er at det er forskjell på produksjoner. Noen gir avtagende grenseutbytte pr produsert enhet ved økt bruk av innsatsfaktorer – internasjonal handel med mat er et godt eksempel på det (i de tilfeller der produksjonen er markedsstyrt). Her fungerer faktisk verdensmarkedets «allokering av ressurser der produksjonsforholdene er optimale» etter Ricardos oppskrift, noe som vil si «a race against the bottom» hva lønninger angår. Der hvor en ikke kan ta ut merverdi gjennom produktspesialisering og økt foredlingsgrad (vanskelig med korn eller kjøtt), eller via statlig markedsskjerming, vil globaliseringen med hård hånd henlegge produksjonen der produksjonskostnadene (og lønningene) er lavest. Jeg kjenner ikke til noe eksempel på land som har gjennomgått modernisering og velstandsøkning basert på naturlige fortrinn i form av billige og lite bearbeidede råvarer. Derimot er eksemplene mange på at nasjonal industrialisering og lønnsvekst også drar opp levestandarden til primærprodusentene som kan ta ut større verdier fra det nasjonale markedet.

Moderne industrinasjoner har gjerne kompensert følgene av konkurranse fra lavkostland gjennom at de lenge lå foran på feltet arbeidsbesparende teknologi og stordrift. England førte proteksjonistisk toll mot billige indiskproduserte tekstiler, helt til de på grunn av den engelske industriens teknologiske forsprang kunne slå India på produksjonskostnader. Det varte bare en kort periode. De produksjoner som representerer et ikke reduserbart element av uskolert manuelt arbeid har i tur og orden blitt en del av den globale arbeidsdelingen og flyttet over til de land som har spesialisert seg på konkurransedyktige lave lønninger, og tekstilindustrien er et godt eksempel. Av samme grunn er det at det i dagens USA – som etter krigen hadde en stor eksportindustri av sko - knapt lages fabrikkproduserte sko lenger.
                                     


Så finnes det produksjoner med økende utbytte pr produsert enhet. Produksjonskostnadene til å utvikle f.eks. en bestemt ny medisin eller softwaren jeg bruker på min pc er enorme, men de er teknisk sett faste kostnader. De variable (mengdeavhengige) produksjons- og distribusjonskostnadene er derimot minimale på slike produkt, så utbyttet øker for hvert solgte eksemplar. Det er gjerne i slike produksjoner som krever spesialisert kunnskap og hi-tech for produktutvikling at de ledende vestlige industrinasjoner fortsatt hevder seg internasjonalt og tar ut merverdi. Her har vi hatt et forsprang i form av høyt utdanningsnivå, etablerte clustere for innovasjon og god tilgang på kapital. Dessuten har den internasjonale konkurransen vært et konstant incitament for arbeidssparende tekniske nyvinninger på grunn av vårt høye lønnsnivå.


I land som nå opplever lønnsreduksjon og arbeidsledighet reverseres disse utviklingstrekkene; teknisk avanserte produksjonsmåter med «skilled labour» som har langsiktige ansettelser under en permanent videreopplæring byttes ut med mindre avanserte produksjonsformer som kompenserer for lavere produktivitet gjennom bruk av billig arbeidskraft med kortsiktige ansettelser. Dette reduserer samtidig verdien av kostbar utdanning som er subsidiert av fellesskapet, og det gir mindre skatteinntekter for å opprettholde infrastrukturen av utdanning. Ingeniøren kjører taxi. Dette er noen av de negative mekanismene som følger av nedgangstider. Mange land i den 3. verden som fikk generøse lån men ikke fikk bruke dem til oppbygging av egen industri sliter nå med konsekvensene av denne politikken, kombinasjonen av stor gjeld og krav om innsparinger.


Vestens historisk betingede forsprang er ikke hugget i stein, det kan godt være at Kina om noen år igjen tar den ledertrøya de hadde før den industrielle revolusjonen.(selv om jeg i likhet med Francis Fukuyama vil fremheve demokratiets overlegenhet med tanke på evnen til kritikk og selvkorrigering, innovasjon og eksperiment) Jeg er ikke sikker på at det nødvendigvis vil være noen ulykke for oss at asiatiske land rykker i teten for utviklingen, ettersom jeg ikke ser på internasjonal handel som et nullsum-spill der den enes vinning nødvendigvis er den andres tap.


Avslutningsvis vil jeg stikkordsmessig nevne noe av det økonomifaget under samlebetegnelsen «eksterne faktorer» stuer bort som mindre betydningsfullt, men som jeg vil hevde er uomgjengelige betingelser for økonomisk vekst. Der disse er blitt neglisjert har vi sett at økonomisk utvikling har gått i feil retning til tross for rikelig tilgang på kapital, råvarer og ledig arbeidskraft. Fungerende markeder og kapitalistisk produksjon av varer og tjenester er i seg selv institusjoner som baserer seg på tillit, forutsigbarhet og et sett av felles normer som blir håndhevet. Land med en høy grad av uformell tillit mellom borgere sparer enorme ressurser som ellers ville gå til å sikre egen tarv. En fungerende rettsstat er nødvendig og mer avgjørende for økonomisk vekst enn demokrati. Det er ikke tilfeldig at en stor del av Norges Lover regulerer ulike former for økonomiske transaksjoner. Land som ikke har et fungerende voldsmonopol eller rettssikkerhet mangler en grunnleggende betingelse for utvikling. 

Korrupsjon er også en kritisk faktor som effektivt saboterer mange nyttige bestrebelser slik at de blir verdiløse. Et fungerende ukorrupt byråkrati og utdanningssystem er essensielt for å sikre at merittering skjer på bakgrunn av talent, og ikke bekjentskap eller bestikkelser. Og endelig er det nødvendig å poengtere at helsetjenester og et statlig sosialt sikkerhetsnett også – i tillegg til å være en heving av livskvaliteten og gi færre bekymringer – frigjør mange ressurser og sørger for deltakelse i produktivt arbeid for en større del av befolkningen. Mange innen den markedsfundamentalistiske ytterkant har beskrevet basistjenester innen helse og utdanning som en slags luksus som kan komme etter hvert som den økonomiske utvikling gir rom for det. Dette er etter min mening å ta feil av rekkefølgen, stille vogna foran hesten. I fattige land med store ulikheter er det svært store gevinster å hente, noe eksempelet fra følgene av rasjoneringen i England under siste krig kan illustrere[9]. Og sist, men ikke minst; utdannelse. I boka «Development as freedom» reflekterer Amartya Sen over noen av nøkkelfaktorene til forskjellene mellom Kina og India hva angår økonomisk utvikling etter Maos død.:


“Pre-reform China was deeply skeptical of markets, it was not skeptical of basic education and widely shared health care. When China turned to marketization in 1979, it already had a highly literate people, especially the young, with good schooling facilities across the bulk of the country. In this respect, China was not very far from the basic educational situation in South Korea or Taiwan, where too an educated population had played a major role in seizing the economic opportunities offered by a supportive market system. In contrast, India had a half-illiterate adult population when it turned to marketization in 1991, and the situation is not much improved today. The health conditions in China were also much better than in India because of the social commitment of the pre-reform regime to health care as well as education. Oddly enough, that commitment, while totally unrelated to its helpful role in market-oriented economic growth, created social opportunities that could be brought into dynamic use after the country moved toward marketization. The social backwardness of India, with its elitist concentration on higher education and massive negligence of school education, and its substantial neglect of basic health care, left that country poorly prepared for a widely shared economic expansion.[10]



Oppsummering.

Hva er det som skaper økonomisk vekst og minsker fordelingskonflikter? Det er kanskje et beskjedent mål for et akademisk arbeid, men jeg håper å bidra til at et slikt spørsmål ikke gis et enkelt, generelt svar, men i stedet ansporer til å lete videre langs noen av de tema som besvarelsen har vært innom. Betingelsene for en vellykket utvikling er mange, kompliserte og kontekstavhengige, og jeg har bare stikkordsmessig skissert noe av dem. Problemene med skjev fordeling innbyr til en tverrfaglig og eklektisk tilnærming. Og til forsiktig optimisme, til tross for de enorme utfordringene. Svært mye gledelig er oppnådd de siste 50 år.



Noter:



[1] The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977), s. 190.


[2] While arguments are often presented to suggest that people who are very poor do not value freedom in general and reproductive freedom in particular, the evidence, insofar as it exists, is certainly to the contrary. People do, of course, value—and have reason to value—other things as well, including well-being and security, but that does not make them indifferent to their political, civil or reproductive rights.


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 4239-4242). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[3] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 461- 463). Kindle Edition.


[4] Some social scientists argue that the assumptions that underpin a theory need not conform to reality. Indeed, the economist Milton Friedman maintains that the best theories “will be found to have assumptions that are wildly inaccurate descriptive representations of reality, and, in general, the more significant the theory, the more unrealistic the assumptions.” 2 Milton Friedman, Essays in Positive Economics (Chicago: University of Chicago Press, 1953), p. 14.


Mearsheimer, John J. (2003-01-17). The Tragedy of Great Power Politics (Kindle Locations 628-631). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[5] The “poverty gap ,” which is the percentage by which the mean income of a country’s poor falls below the official poverty line, is another telling statistic. At 37 percent, the United States is one of the worst-ranking countries in the Organization for Economic Cooperation and Development (OECD), the “club” of the more developed countries, in the same league as Mexico (38.5 percent). The extent of poverty is illustrated by the fraction of Americans depending on government to meet their basic food needs (one in seven); and even then , large numbers of Americans go to bed at least once a month hungry, not because they are on a diet but because they can’t afford food Stiglitz, Joseph E. (2012-06-11). The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future (p. 16). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[6] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 881-886). Kindle Edition.


[7] The standard argument these days is to show that wealth is strongly correlated with the `openness' of economies. This is akin to measuring the income of people still attending university with those who have graduated and are already on the labour market, and later concluding that education does not pay because university students have lower incomes. In the past, a period of protecting a manufacturing sector has been mandatory for all presently rich nations.


Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 501-503). Kindle Edition.


[8] Jon Hovi og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk. s.186


[9] It is, in fact, confirmed by detailed nutritional studies that during the Second World War, even though the per capita availability of food fell significantly in Britain, cases of undernourishment also declined sharply, and extreme undernourishment almost entirely disappeared.19 Mortality rates also went down sharply (except of course for war mortality itself). A similar thing had happened during the First World War.20


Footnote: 19. On this see R. J. Hammond, History of the Second World War: Food (London: HMSO, 1951). See also Titmuss, History of the Second World War: Problems of Social Policy (1950). 20. See Winter, Great War and the British People (1986).


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 990-994). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[10] Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 843-860). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


Litteratur:


Hovi Jon og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk.

Abastrakt Forlag, Oslo 2006

Marx Karl:

The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977)


Mearsheimer, John J. The Tragedy of Great Power Politics. W. W. Norton & Company. Kindle Edition 2003

Reinert Erik: How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor Kindle Edition. 2007

Sen Amartya: Development as Freedom (Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition. 2011


Stiglitz, Joseph E. The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future . W. W. Norton & Company. Kindle Edition. 2012