"Disse såkalte intellektuelle" Edward W. Said: ”Den intellektuelles ansvar”

En vennlig sjel sa en gang til meg: "Først, da jeg ble kjent med deg, trodde jeg du var en sånn derre intellektuell. Men du er jo en trivelig fyr."

Utsagnet rant meg i hu under lesningen av Saids vesle bok om hva det vil si å være en intellektuell. Hvorfor er selve ordet ofte et skjellsord i så mange land? En forklaring som Said nevner i forordet, er de intellektuelles gjentatte klagesanger over småborgerens slette smak og massesamfunnets ødeleggelse av dannelsesidealet fra de gode gamle dager, den gang åndsaristokratiet rådde grunnen alene. Forakt for folk har ikke krav på ærbødighet. 

Men Said er ikke ute etter å hudflette det utakknemlige folket: "For meg henvender den intellektuelle seg til et så bredt publikum som mulig, og dette publikum er den intellektuelles støttegruppe. (..)Problemet er ikke først og fremst massesamfunnet som sådant, men snarere de innforståtte, ekspertene, klikkene og profesjonistene som former den offentlige opinion – de som gjør opinionen konformistisk og oppmuntrer til avhengighet av en finere, liten klikk allvitende menn som sitter med makten."

Said ønsker seg mennesker som i kraft av en språklig formuleringsevne og moralsk forpliktelse er i stand til å lete etter sannheten og avsløre urett. Han ønsker seg amatører som krysser og utvider snevre fagperspektiv, som peker på hva slags politisk helhet de "nøytrale" fagfolkene lar sine kunnskaper brukes til. Som konfronterer dem med et personlig ansvar.

Å slåss mot urett og tale den lille manns sak overfor de mektige, det skulle jo gjøre intellektuelle til populære folk hos brede lag. Problemet er når de konfronterer oss med urett som "vi" begår mot "dem", f.eks. urett begått av "våre egne" i kampen mot regimer eller ideologier vi avskyr. Said, som er en palestiner i amerikansk eksil, nevner krigen i Vietnam og felttoget mot Sadam Hussein som eksempler på hvordan man lot kravet til etisk konsekvens drukne i nasjonale særinteresser. Kampen for å gjøre etiske standarder uavhengige av nasjon, rase eller kjønn, er et kjernepunkt i hans forståelse av den intellektuelles forpliktelse. Det er også viljen til å gå bak klisjeene og gruppetenkningens lune fellesskap. Boka gir mange og talende eksempler på hvilke farer som truer en slik ideell fordring. Han nevner ulike ideologiske mote- eller tros-retninger som har feid over den vestlige verden. Den rådende postmodernistiske inndelingen i "lokale sannheter" og front mot enhver humanistisk helhets-tenkning, er et ferskt eksempel.

Said nevner også farene for avhengighet og lydighet som profesjonalisering og mektige institusjoner skaper.

Eller fagsjargongen, som blir til et stammespråk som isolerer fra innflytelse utover den lille flokk. Said skriver selv en lettlest sakprosa. Hans profesjon er litteratur, og jeg kan bare slutte meg til hans aversjon mot fagets manglende rom for begeistring og drøftelse av litteraturens meningsinnhold.  

Et par refleksjoner melder seg i margen: Vil ikke enhver språklig nyskapning med nødvendighet være eksklusiv, fordi den ikke inngår i språkets velkjente vokabular? Ny erkjennelse og nye begrep henger ofte sammen. Har ikke litteraturen her en oppgave som bare langsomt og indirekte gjør den politisk i Saids forståelse av ordet. Som en former av de kategoriene vi forstår verden i.

Og for det andre: Fordrer ikke et parlamentaristisk demokrati – som Said forutsettes å være tilhenger av – nettopp egenskaper som de intellektuelle må sky: Lojalitet, taktiske hensyn, korpsånd og en noe parti-patriotisk omgang med fakta i saksframstillingen? Blir ikke da den ideelle fordring om total ubestikkelighet som Said retter mot den uavhengige intellektuelle, til noe i retning av en "lokal sannhet" som ikke kan gjelde for alle?

Ivar Bakke

Edward. W. Said: Den intellektuelles ansvar. 
Pax 1998 Oversatt av Kjell Olav Jensen.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Alene sammen.

En drøm rev meg ut av søvnens favn og etterlot meg strandet alene i en fremmed by full av sovende mennesker. Jeg satte meg fortumlet opp og lette etter velkjente ord, de lå ikke på sin vante plass. For mitt indre blikk lot jeg fingrene gli enda en gang over navnene på de som står meg nær. Det var jo de gamle, kjente, men i natt så fremmede navn, gjenglemt fra et fjernt århundre og et sted ingen kan vende tilbake til. Noen var alt blitt utydelige, knapt leselige, som rablet ned i all hast.

Kjenner vi deg? Det kan være noe du har drømt. Hva vil du oss?                                                        Jo, vi vet av de navn og steder du nevner, men du var jo aldri riktig sammen med oss,            var du vel?                                                                                                                                                   Du har reist alene all din tid.

Jeg ville våkne vekk fra denne onde drømmen, stå opp og tenne lys                                               Kanskje er den sann, og det jeg tror om de jeg bærer med meg                                                       bare er en drøm?                 

Det at vi ikke er alene i denne verden, er det ikke bare et lite eventyr                                                 vi må høre før vi sovner?   

Jeg hører lyden av dine rolige åndedrag like ved meg.                                                                            De når meg fra så langt borte, fra din natt og din drøm.                                                                    Jeg strekker meg sakte ut og venter på søvnens tidevann.   

Vi reiser alene, sammen. Vi strekker oss famlende mot våre umistelige   - som var de en drøm vi holdt på å glemme.

Ivar Bakke

Men det er det jo snart ingen som kan si lenger....

Knebling anno 1930: En eneste av jordens 2 milliarder
mennesker får ikke tale i Tyskland!

Neste gang du hører påstander om at vår sivilisasjon vil gå under og bli avløst av en muslimsk middelalder, og at det er naivt å tro noe annet.... så foreslår jeg følgende: Spør vedkommende om hvorfor det er blitt slik, hvorfor ikke flere later til å merke disse faresignalene eller ta trusselen alvorlig. Høyst sannsynlig vil du få høre følgende påstand: Det er fordi slike advarende stemmer blir kneblet av "mediavenstre", "kulturmarxister", "ARK" o.l. De slipper ikke til, og derfor fortsetter vårt folk i sin uskyldige tornerosesøvn mot katastrofen.

Denne retorikken har mye til felles med lignende former for politisk paranoia fra 30-tallet. Det er forlengst hinsides en legitim kritikk av religiøst begrunnet undertrykkende praksis, det dreier seg om en sammensvergelsesteori som insisterer på at ideen om fredelig sameksistens mellom ulike religioner er misforstått humanisme; vakkert tenkt, men utillatelig naivt. Den insisterer på at vi i realiteten blir okkupert, og at det bare er et tidsspørsmål før vi må gjennom en borgerkrig der sluttkampen står mellom dem eller oss.

Den gang var det jødene som angivelig fortrengte og spottet den opprinnelige nasjonale kulturen gjennom sin dominans innen teater, film, litteratur og presse. Hele kulturlivet var etter hvert blitt gjennomtrukket av "kulturbolsjevisme",  over alt hadde disse "fedrelandsløse knekter" undertrykket og utlevert den tapre og ærlige nasjonalist til latteren. Og hvor lenge ennå skulle de få lov å fortsette med å utnytte og spotte de naive tyskerne som i sin godmodighet...

Ja det med latteren ble det jo i alle fall slutt på straks denne "kneblede" mannen kom til makten og kunne innføre virkelig sensur og "nasjonal" kultur av sitt slag. 

Etter 22/7 2011 sitter latteren fast i halsen på de av oss som har gjort narr av muslim-haternes paranoide forestillinger. De er ingen ting å le av, selv om deres angstforestillinger er latterlige. Vi har ledd av dem, vi har argumentert mot dem, og vi har fått anskuelsesundervisning hva deres forestillinger kan oppildne til. Kan noen si oss hva vi skal gjøre for å stanse denne pesten?

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ung, engasjert idealist møter handlingslammet gamling

Da jeg var en ung mann, for stygglenge siden, leste jeg mye. I takt med voksende kunnskap om «avsindige misforhold» mellom egne ideal og virkeligheten, steg det mentale trykket for å formidle mine moralske dommer om politikk (ja bare flir du) til omverdenen. Jeg var sprekkeferdig av klare oppfatninger og la ned et stort, og for en stor del meningsløst, arbeid i å få disse på trykk, og aller helst der hvor helt andre syn rådde grunnen. En avis som Aftenposten var under den kalde krigen redigert etter sunne leninistiske prinsipp om hva som var «konstruktive bidrag til å bringe debatten videre», de hadde slik sett en ungdommelig sikker innsikt i hva «alle rettenkende mennesker vet», og kunne følgelig skåne leserne for mitt og andres tøv. Tøvet fikk dessverre noen ganger komme frem i NRK (ofte med barn tilstede), og det måtte avisen gjerne korrigere på lederplass. Nå, derimot, har jeg fritt slag, jeg sitter her med egen spalteplass og vet ikke lenger kva jeg skal mene eller tro. Og Aftenposten er jo ikke til å kjenne igjen. Nuvel...

Nordahl Grieg skreiv om nyhetsflommen i mellomkrigstida, dette «daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet», som gjorde leserne forvirret og motløse. Hans positive motbilde var ei sosialistisk avis som viste fram «lovmessigheten i begivenhetene», som visste at «klarhet er fremskrittets viktigste våpen.»

En intellektuell er en som blander seg inn i ting han eller hun ikke har greie på, dvs. ikke har formell kompetanse i. De som sitter på den formelle kompetansen har ellers en tendens til å bare si at det nok har sine gode grunner at verden er som den er, og vil ofte betrakte forslag til dramatiske endringer som ekstremt og urealistisk. 

Som partiløs mann på venstresiden har jeg en viss kjennskap til den lange tradisjonen med folkelig motstand mot «reaksjonen» - i de fleste tilfeller representert ved den dannede elitens konvensjonelle fornuft. For eksempel burde ikke bønder eller «de ukyndige masser» få rote det til med politikk og sånt de ikke har greie på, her går linja fra Christiania Universitets motstand mot allmenn stemmerett og fram til den dårlig skjulte forakten under EU-avstemningene for det trassige, umodne og tilbakeliggende nei-folket.   

 

Den arrogante, reaksjonære eliten er en kjær, «stor fortelling», en identitetsskapende ramme som lar ens eget vesle strev mot det vrange og skakke settes inn i en stor og seierrik tradisjon. Det er historien om den folkelige motstanden mot de mektige, ført av den demokratiske folkerørsla, anti-nazistene, feministene...  you name it, historien handler om hvordan «vi» gang på gang har seiret mot «makta». Og makta prøver seg nok igjen, så her gjelder det å beholde kampgløden. Det gjelder om å vere kritisk, om ikke akkurat selvkritisk. Hvor er det blitt av opprøret, jamrer noen av 68-erne, hvor er det ungdommelige engasjementet? Men verken engasjement eller opprør er til å kjenne igjen, verden har fått nye frontlinjer.   

Normalmodusen for en aktiv medborger i denne romantiske tradisjonen er en trykkimpregnering av velberget moralisme og ekstrem sinnelagsetikk. En forutsetter, slik moralister ofte gjør, at en er alene om å ha et etisk motiv og begrunnelse for sitt syn. Og at de andre bare forsvarer snevre privilegier eller er manipulerte og uvitende. Og kan en påvise eigeninteressen til motparten, trenger en ikke ta argumentene hans på alvor.

Men det er feil, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet: Fordi vi alle virrer rundt i den ideologiske tåka som enøyde høns. Fordi et korn av sannhet er et korn, også når det blir hentet fram av ei blind høne som ellers ikke har så mye å skrive hjem om. Nordahl Grieg, som på 70-talet av mange ble feiret som en klarsynt profet, så klart på det eine øyet, det er sant. Det andre, som vendte mot øst, var ideologisk sveiseblindt etter å ha sett lyset. Hvordan kan en antidemokrat som Grieg plasseres i en lang og progressiv tradisjon som de veletablerte «opprørene» skryter seg inn i? Fordi han var en idealist som «trass i alt gjorde noe». Han ville det godt. Og i den Luthersk-Bjørnsonske tradisjonen er det «viljen som frigjør eller feller». Men 68'erne er blitt gamle, noen av dem er borte. I avisens minneord feires gjerne det livslange, «trofaste» engasjementet, det som ikke kastet bort kalorier på konkret analyse av hva som skjedde etter at de store ordene ble legemliggjort. Som aldri har tok inn over seg at politikk er et vanskelig felt å mene noe om, at det kan gå fryktelig galt, nettopp når en mener det som best. «Reaksjonens» tabbesaga er ingen forsikring om at en selv representerer fremskrittet.  

Hva trenger vi å lese da, vi som ennå tror på en opplyst offentlig debatt? Vi trenger en redaksjonell vurdering av hva som er viktig for oss å ta stilling til. Altså enda viktigere enn antall klikk og reklameinntekter. Kall det gjerne siling av informasjon ut fra kriterier om relevans. Skal demokrati bety noe i nærheten av folkestyre må folket få anledning til å foreta informerte valg. Da må de kontinuerlig læres opp om hva slags krefter og mekanismer som skaper tingenes tilstand og veien det bærer. 

Jeg har tro på den journalistiske informasjonen, den som henter fram relevante fakta og tiltror leserne et visst monn av egen dømmekraft. Jeg har tro på nyttige påminnelser om hva andre før har tenkt i lignende tilfelle. En borgerlig offentlighet er nasjonens samtale med seg selv. De store avisene bør være en plass for ettertanke og refleksjon, og en redaksjonell utvelgelse bør prioritere viktighet foran markedstilpasset støy. Hvis nyansene alltid må vike for tilspisset konflikt, vil viktige stemmer trekke seg tilbake til sine lukkede spesialfora. Det finnes spørsmål som faktisk er kompliserte, og som vanlige velgere skal ta stilling til. Jeg er mer redd for utålelige forenklinger og uvitenhet enn at folk må anstrenge seg litt for å forstå verden. Den er komplisert. Deal with it. 

«Lovmessigheten i begivenhetene» overlater jeg til livssynsberserkene å finne ut av. Hva vet vi så langt? Altfor lite, først og fremst. Meningene våre er skjøre improvisasjoner, skisser av et kart laget i marsjen, og under ekstremt tidspress. Grunnene bak våre egne solide meninger er ofte de fordommene som den sosiale bakgrunnen vår har utrustet oss med. Derfor har vi lite å skryte av og fortsatt mye å lære.  
 
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Forvitret samtid.

Marit Eikemo har en lojalitet mot det forgjengelige. Det betyr ikke å vende seg bort fra samtiden, men å holde fast i den, før den blir borte. Det går jo så fort. Det er samtidsruiner hun beskriver. Teksten hennes griper tak, tar meg på en reise som gjør noe med meg. Som får meg til å minnes, bli sentimental, drømme meg bort. Men også bli våken og tilstede. Boka overskrider den sentimentale reisen, stevnemøtet med de glemte år. Når Eikemo biter seg merke i det forgjengelige, er det for å kunne lære om, kritisere og forstå sin egen samtid.  Egentlig er det noe ganske utrolig og fascinerende, det som har skjedd med oss og rundt oss, nettopp nå i de siste årene. Og den virkeligheten som nylig var så massivt og larmende tilstede – den tar alt nå til å forvitre. Skal da alt dette bare bli glemt? 

”Eg kann ikkje tåle at folk forsvinn, at byar brenn ned, at minne blir borte. Det må komme noe nytt, det må være noe der. Om ikkje anna, må det vere setningar der.”

Det som gjør at vi frykter døden, er ikke i først og fremst angsten for at framtiden skal forsvinne, men at fortiden skal gjøre det, hevdet Milan Kundera. Det ligger atskillig skapende impuls i angsten for dette svarte hullet. Noe må da bli stående igjen, alt får ikke bare bli borte. Vi må sette spor.

Det smågeniale med denne vesle boka er mangfoldet i perspektiv og tema, poetisk holdt sammen i et fortettet, assosiasjonsrikt språk, ofte skinnende vakkert som et stykke rav. Det er stundom personlig, fabulerende omkring våre menneskelige grunnvilkår. Men også  konkret og analytisk, om aktuelle offentlige tema og steder som mange vet av. Eikemo skriver kritisk, men på en måte som virker ettertenksomt. Hun blir aldri insisterende eller sleivete. Hun skyr den billig, symboltunge  morgenandakt-prosaen, kor alt konkret bare blir redusert til en illustrasjon. Samtidig er noen av tekstene så komprimerte, så tunge av mening, og ordene like kresent utvalgt som i et dikt.

Det gjelder bl.a. det siste essayet om Solfonn, som var et av de første luksushotellene som ble laget for skiturister en gang på 50-talet. Et hotell som står til nedfalls og nå blir brukt som militært øvingslokale for urban krigføring. Forfatteren speiler allmenne trekk ved utviklinga i Norge gjennom et konkret eksempel. Hun lar oss samtidig ane litt av det mangfoldet av menneskelige erfaringer som har spilt seg ut mellom disse veggene. Stedet er en sted (et topos) i hennes eget liv, hun har vært ung her en gang.

Gjennom sin litterære klo blåser hun også liv og temperatur inn i ruinene til Odda Smelteverk. I Odda blir en nå ikke enig om hvorvidt en skal gjøre verdens største smelteovn om til et kulturminne, eller om en bare skal rive ned hele skiten. Bl.a. her tangerer Eikemo konflikten mellom det estetisk skolerte blikket og alminnelige folks smak. Hun formidler ambivalens, nyanser og respekt gjennom måten hun skriver om dette temaet på. Boka er en tankereise, og forfatteren er fascinerende ydmyk og selvstendig på en gang. Hun vet at hvor en står i ymse saker, ofte henger sammen med hvor en sitter i samfunnspyramiden. Kunnskapen om de ulike perspektivene gjør at hun reflekterer over sin egen rolle, ikke tar den for å være nøytral, eller tror hun kan tale på vegne av det store vi. Det gjør bare observasjonene skarpere, bedre egnet for et offentlig ordskifte. Eikemo vil forstå samfunnsfenomen, avstå fra privat pludder. Altså har hun også et reflektert og synlig forhold til sin egen stemme. Hun er kjenslevar og personlig, der det trengs. Og hun er en politisk interessert medborger. Men in a quiet mode. 

Et av de mest vellykkede essayene, ”Norway in a nutshell”, handler om det nedlagte asylmottaket i Luster i Sogn. Aldri har jeg sett et mer talende, treffende oppgjør med det norske vennlighetsregimet. Flyktningene kom dit fra Bosnia i 1992. De havnet ufrivillig i ødemarka, avskåret fra all deltaking i det nye landet de kom til. 

”Skuldar eg å gjøre folk merksame på kor vakkert det er her? Nei, Vestlandet får greie seg sjølv. Det er flyktningane eg står i gjeld til.” 

De protesterte nemlig, ville komme til folk, og mange gode nordmenn var provoserte over deres manglende takknemlighet.     

  

” Kva skal du gjøre då, når noen skadar deg med godheta si? Skal du be de skjerpe seg, skal du kjefte på de som mener det så godt? Ingenting er meir skamfullt enn å vere utakknemlig, best å ikkje seie noe, best å smile og takke. Slik får de gode makt. De kneblar kritikken med den gode viljen sin.”  

Eikemo kommer sent, men hun kommer godt til denne og nesten alle de andre stedene hun besøker på sin ferd. Det hun skriver om er vel verd å se og forstå, men det får sjeldent sin fortjente oppmerksomhet. Vi har saknet denne vesle boka, men nå er den her. Og nå vet du om den, du og.

Ivar Bakke 

Marit Eikemo: Samtidsruinar - Spartacus Forlag 2008

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

And the magic word goes...?

Når vi reiser er vi alle fremmede

Flyplassen i München er stor, men det går greit å finne fram. I tillegg til at jeg kjenner igjen gate-nummeret til København-flighten, stadfester den særprega måten folk er kledde på at jeg har havnet på rett sted. Det vrimler av skandinaver som har tatt på seg joggedressen de så gjerne har på både når det måtte passe og ellers. En av joggedressene havner senere i flysetet ved sida av meg, en eldre svensk herre. 

For å kunne kommunisere er det ikke nok å forstå, en bør helst bli forstått òg. Det er langt mellom svensker som synes nordnorsk er begripelig tale.For å gjøre det enkelt, snakker jeg til ham på engelsk. Når den tyske flyvertinna vennlig spør om det skal være noe å drikke, svarer han mutt: «I want orange juice.» Det får han, og den blir mottatt med ...taushet. Jeg sier «Kaffe wäre schön», og kaffe får jeg. «Sonst noch etwas?», spør hun. «Tja, Rotwein, wenn’s geht», svarar jeg. Det skal vi nok kunne klare, svarer flyvertinna skjelmsk. Jeg får ei ørlita flaske rødvin og et smil. Det varmer, og det er bra, for rødvinen er iskald, men god. «Schinken oder Käse?», spør flyvertinna. «Hm?», bjeffer den eldre... nei, det er ikke en eldre herre lenger, bare en sur gubbe. «Ham or cheese?», forsøker jeg å tolke i øret på gubben. «I dont like cheese», mumler han. Flyvertinna spør usikkert opp igjen, og får samme svar tilbake en gang til. Jeg aner at en misforståelse er under oppseiling, men gidder ikke avverge katastrofen. Flyvertinna går videre. Gubben sier «this is cheese!» og stirrer anklagende på rundstykket som ligger demontert foran ham. Jeg nikker. Fornærmet pakker han det ned i papirposen igjen og gjentar ampert «I don’t like cheese!». Jeg nyter skinkerundstykket mitt, og undrer meg over hvorfor jeg ikke forhindret misforståelsen eller nå tilbyr meg å bytte niste med sidemannen min – egentlig en selvsagt del av min oppdragelse. Jeg trur jeg vet hvorfor; det jeg savner, er the magic word. 

Hva er «the magic word» for noe? Det undret min norske venninne seg over. Hun stod tidlig en morgen i en kassakø i et supermarked i London og sa, uten å tenke noe større over det, til en kassadame som virket like søvnig som hun selv: «Oh yes, and then I’ll have a plastic bag.» – Ja, og så må jeg få enn pose, ville vi sagt i Norge. Ikke noe unormalt ved det vel. Kassadama kikket opp på henne og sa: «...and the magic word goes?»  Eh... «the magic word»? Hva var nå dette for slags gjettekonkurranse? Det tok litt tid før det demret så tidlig på morgenen. Hun gjettet at the magic word på engelsk heter please. «Eh... please», fikk hun stotret fram, og fikk tilbake et «thank you», ledsaget av et syrlig, pedagogisk smil. Jeg trur undervisninga var vellykket og alle repetisjonsøvinger overflødige. Sidemannen min, derimot, har nok ikke fått med seg den ekstra timen i engelsk som heter høvisk framferd, og det er trulig verre enn hans noe haltende grammatikk.

I København smiler serveringsdama så varmt over disken at jeg nesten rødmer. Det gjør godt, her i dette sterile, upersonlige landskapet som flyplasser jo oftest er. Jeg bestiller kaffe – på engelsk – og tar fram den vesle artikkelsamlinga av Heinrich Böll; «Hierzulande». Serveringsdama er ikke så særskilt pen, hun har bare et slikt vakkert, åpent smil til alle at det stokker seg med lesinga mi. Etter kaffen skal man ha... en Tuborg. Hun ser noen norske sedler som stikker fram mellom euro-sedlene, og slår straks om til noe en med velvilje kunne kalle norsk, spør om jeg er klar over at jeg med mine euro bare kan få igjen vekslepenger i fremmed valuta.

Jeg spar fram min ene danske setning, som passer fordømt bra: «Jo, men det er s’gu lige meget». Den vesle sammensvergelsen vår fungerer fortrinnlig; jeg får igjen en øl, vekslepenger og et smil som er verdt alle pengene. Og det er ikke det ennå urørte ølet som gjør meg så oppløftet der jeg går tilbake til bordet mitt. Hun vet at jeg ikke er dansk, at vi spiller et spill, at vi verken er venner eller kjenninger. Men det er «s’gu lige meget», det gjør ingen ting. Vi kan likevel spille dette spillet sammen, gjøre disse små detaljene som gjør hverdagen vår, reisen, ja livet vakrere, varmere, gladere. Det gjør en forskjell for begge tenker jeg, det er ikke likegyldig om en viser litt vennlighet til folk en trolig aldri kommer til å se igjen. Det handler om å gjøre verden sivilisert, ikke bare reservere det å være vennlig og åpen til den private sfæren. Fra tid til annen er vi alle reisende i denne verden, revet løs fra det kjente og hjemmevante. Så sårbare vi er da, så godt å møte noen som er vennlige, som ikke kjenner oss, men likevel tar sjansen på at vi har godt i sinne. Så stor en forskjell det gjør. Så lite det koster. Det er faktisk helt gratis, og aldeles ubetalelig.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om stinkende idyller og gleden over at krigen bryter ut.

"Fint sted dere har her !" sier hun entusiastisk, turisten jeg plukka opp i fjæra og tok med på vertshuset en sommerkveld. Jauda, her er nå ikke så hestgalt, mumler jeg, og observerer at Filosofen kommer anstigende med kurs for bordet vårt. Han heter egentlig Jon og er fra Hellesnes. Filosofen er godt i gang med den andre halvliteren, og er ikke til å stoppe når han med et skjevt smil spør om det er greit at han setter seg her og lager litt kvalm. Jaada, bare sett deg, kvitrer turisten, - det er det som er så fint med å bo på landet, - dere her nord er jo så flinke til å ta uformell kontakt. Ivar, som jeg aldri har sett før, viste meg rundt og fortalte en masse fra stedet her. Dere har jo en fantastisk historie å være stolte av. Og tenk å kunne få bo slik i en bygd hvor alle kjenner alle, og alle kan være med å løfte i flokk. Etter hva jeg hører, er det meste gjort på dugnad her i dette lokalet hvor vi….

Kjenner jeg Ivar rett, så syler han i hver en turist han kommer over, bare for å få litt variasjon i denne stinkende idyllen. Damen glippet med øynene og utstøtte et kort gisp. Syntes du sa du skulle lage litt kvalm, hvisker jeg indignert, men merker samtidig en viss tilfredshet over den vesle pausen i hennes entusiastiske svadastrøm. 

Men for øvrig har du rett, fortsatte Jon, med en sirkelsags tonefall; det er langt bedre å lage et anstendig vertshus på dugnad, der folk kan snakke sammen, enn å fordrive meningsløshetens demoner ved hjelp av jogging, krig, brenning av asylmotak o.a. kvinneretta tiltak. Folk er nå en gang villige til alt, selv det å risikere sitt velordnede liv, hvis de bare kan unngå den drepende kjedsommeligheten. Det er derfor Ivar, som går for å være en ambisiøs småborger og trygghetsnarkoman som helst ser at folk tar gjeldsforsikring før de kjøper så mye som en silogaffel…. det er derfor han tar ut sitt andre jeg ved å lese om krig og faenskap, slik at han kan føre interessante samtaler med tyske bobil-turister. "Måtte du få leve i interessante tider", lyder en kinesisk forbannelse. Ivar gjør det, men på trygg avstand til andres tragedier, det er derfor han er så glad i 2. Verdenskrig. 

Nåja, det begynner visst å bli interessante tider her også, sier jeg. Sikkerhet for framtid, arbeide, økonomisk framgang, alt det der vakler så smått. Vi har hatt noen skikkelige tragedier, og folk kommer sammen med en følelse av å være berørt av noe vesentlig. Det er trist, naturligvis, men det lar seg ikke nekte at det samtidig er noe dypt fascinerende og utfordrende ved tragedien. Den har et format og en fallhøyde som, i likhet med krigen, avdekker mennesket og tilværelsens sanne kvaliteter. Et økonomisk krakk gir oss rikelig med triste ting å snakke om i framtiden. Det er trist, beklagelig, men ikke kjedelig. Kanskje er kjedsomheten en større trussel mot bygda enn noe annet. Hvorfor ellers oppsøker folk dyre små leiligheter i sjabby bystrøk, kjedelige jobber og kulturtilbud de knapt benytter seg av - hvis ikke det var for følelsen av å bo der det skjer noe - noe uforutsett. Det forutsigbare, trygge, skremmer ungdommer like mye som det fascinerende farlige.

"Times of war are wonderful times" M.Thatcher

Det er veldig interessant det du sier der, kvitrer det entusiastisk på den andre siden av bordet. Dere menn er jo så opptatt av ytre handling, action og vold og slikt, jeg tror kanskje dere har noe å lære av oss. Vi kvinner står jo nærmere livet, slik var det i vikingetiden og slik…

Jeg forstår at du ikke er belemret med alt for mye historisk kunnskap, gneldrer det fra Jon. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av at Hitler aldri hadde kommet til makten hvis Tyskland hadde innført kvinnelig stemmerett like sent som Frankrike. Men du kan jo begynne med 1. Verdenskrig, og de ekstatiske gledesutbruddene som fant sted i alle store byer. Eller synet på militærnektere hos europeiske kvinner etter 2. Verdenskrig. Falklandskrigen ble feiret som en nasjonal fest i både England og Argentina. "Times of war are wonderful times!" sa Margaret Thatcher. Vi har fått oppleve å bli en del av noe større enn oss selv, sa en kvinne foran et istykkerskutt hus i Bosnia. Det tar lang tid før folk innser hva krig egentlig er.

Jaha, men da kan en jo betrakte norske vinterolympiader og fotball-vekkelser som kontrollerte utbrudd av galskap som er å foretrekke fordi de forhindrer langt verre ting? mente jeg. Nu vart e veldig i tvil, svarte Jon tankefullt. 

Jeg ser ditt poeng, fortsatte jeg, men det er da en voldsomt reduksjonistsisk psykologisering du bedriver. Folk er da ikke så endimensjonale. Og er det noen som har latt seg forføre til å lovprise barbariet opp gjennom århundret, så må det da være de intellektuelle. Folk flest vil vel tross alt forsøke å hegne om det de har bygget opp.

Du har kanskje bodd lenge i Oslo, undret turisten anerkjennende. Du har nok ikke vært bonde hele tiden. Hva var det du studerte?

Han har et LHS-kurs i adekvate substitutter applikert på sementerte rollemodeller, skjøt Jon inn, og nikket til meg. Der fekk ho i propellen, sa han halvhøyt og blunket.

Eh… LHS?

Ja. LHS, - Livets Harde Skole, svarte Jon, med tilkjempet pedagogisk ro.

Jada, vi er nå jammen en fin gjeng av lystige svartseere, vi nordlendinger, med vårt enkle og liketille språk, rundet jeg diplomatisk av. Men vi blir aldeles rabiat av all denne fintenkinga hvis vi aldri får danse.

Og så gjorde vi det.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om hjertelag og forstand – og å velge riktig side i konflikter.

Finlandshette

Stundom spisser det seg til konflikter som nesten alle synes de må ta stilling til. «Which side are you on» er en slik språkfille som fløt rundt mens praten gikk mellom politisk interesserte på 70-talet. Da skulle en enten støtte fortsettelsen av en stadig mer brutal krig i Vietnam, eller håpe på seier for et brutalt kommunistisk diktatur. Det var nå en gang de alternativ og aktører var for hånden den gangen, om en skulle velge side, noe svært mange av oss syntes at man måtte. Krig er tiden for store forenklinger, og ingen kunne forenkle som nettopp de «bevisste» som fulgte med og hadde tatt et standpunkt.

Vinterkrig i Finland

Bestemoren min vokste opp i en annen tid, og hun var vel det en helst kunne kalle «upolitisk». Men politikken kom til henne også, og tvang henne til å velge hvilken side hun ville stå på. Da de store kollegaene Hitler og Stalin laget sin ikke-angrepspakt, fikk Sovjet beholde halve Polen, de baltiske stater og Finland. Landene ble okkupert, og i de baltiske statene ble mange hundre tusen sivilister jagd inn i kvegvogner og deportert til den visse død i Sibir. Brutaliteten i den russiske okkupasjonen der var langt større enn den senere tyske hos oss.

I Finland støtte den røde armeen på uventet seig motstand, og det finske folket og deres skjebne fikk stor sympati i det offisielt nøytrale Norge. Bestemoren min var av de mange som strikket finlandshetter, denne tiden hvor balaklavaen fikk sitt norske navn. Hetten skulle varme det finske nabofolket som slåss mot Fienden, okkupasjonssoldatene til det verste regimet som verden fram til da hadde sett. Slik ble begivenhetene framstilt den gangen, og de som vil ta inn over seg historisk informasjon nå, vet at «skrekkpropagandaen» fra den gangen ikke var overdrevet.  

Senere skulle min bestemor få møte mange rødegardister. Men ikke i form av en mektig okkupasjonshær. Nå var de krigsfanger, overrent og “eingekesselt” av de fremrykkende tyske armeer og selv sent på slavearbeid, blant annet på det vesle stedet Engeløy i Nord-Norge. Og folk stakk mat til de utsultede og mishandlede fangene. Det var alltids forbudt, men det fantes vaktposter som med vilje så en annen vei, det gjaldt bare å vite hvem. Også bestemor gav mat til fangene, men det kunne gått riktig galt. En dag ble kjøkkenet fylt av høyere befal som trampet inn i sine blankpussede støvler ropte og skrek og truet med å skyte henne og resten av familien på grunn av deres bistand til fienden. Utenfor stod en russe-fange og gråt så sårt, en rømling som de hadde fakket og prylt ut av hvor han hadde fått fatt i nisten til flukten. Bestemor og resten av familien måtte høre lyden av at han ble skutt like etterpå, mens hun selv, som på sett og vis hadde ytt motstand mot begge sidene i denne verdenskonflikten, fikk leve et langt og fredelig liv.

Det ble jo fred til sist, og Vest-Europa ble befridd fra et fryktelig voldsherredømme. Uten det vanvittige offeret til den røde arme ville det neppe gått slik. Stemninga var like etter krigen slik at kong Haakon sommeren 1945 ved et tilfelle kunne «utbringe en skål for Stalin» uten at noen gren på nesen av det. Imens gikk russe-fangene på Engeløy fritt mellom gårdene, lykkelige over å ha overlevd, endelig befridd fra åket, og nå skulle de snart få reise hjem igjen. Noen hadde bange anelser, og de skulle få sørgelig rett. Nesten alle havnet i russisk arbeidsleir. Mange var for medtatte til å overleve et nytt leiropphold. Og de gamle konsentrasjonsleirene i Øst-Tyskland ble ikke lagt ned, en bare byttet ut fangene, og til dels ikke det en gang heller.

Om noen skulle forsøke å gi egne meninger autoritet ved å minne om at de selv «var med» i en tid som de henter «historiens lærdommer» fra, så skal du ikke la deg imponere av det. Historikeren Magne Skodvin sa en gang at det å ha levd i en bestemt historisk periode ikke med nødvendighet medførte at en hadde skjønt noe som helst av den. Men, fortsatte han, det er ikke uten videre et hinder for det heller. Ikke har jeg opplevd krigen i Norge, som relativt sett var nokså sivilisert sammenlignet med de erfaringene andre land måtte gjennom. Men jeg har tenkt mye på følgende: Kan en lære noe som helst allment av krigen? Under den kalde krigen var det mange som ivrig svingte sin pedagogiske pekefinger.

Men hva en eventuelt skulle kunne "lære av krigen"er meg fortsatt en gåte. Det finnes svært få eksempler på at noen der og da argumenterte for at det var rett – i betydningen minst galt – å støtte en av verdenshistoriens største forbrytere, Josef Stalin, for å kunne komme nazistenes redselsregime til livs. I stort monn nektet en å vedgå eller innse hva slags regime en forsvarte. Churchill forklarte skeptikerne at et land har ingen venner, bare interesser, og hvis nødvendig ville han en legge inn et godt ord for djevelen selv hvis Hitler skulle invadere helvete. Slik grunngav den gamle anti-kommunisten nødvendigheten av samarbeidet med Stalin. Jeg kan vanskelig se at det skulle være en allmenn lærdom. Nettopp slik hadde jo de borgerlige politikerne argumentert som ville la Hitler gjøre grovarbeidet mot bolsjevismen. En borgerlig skribent tok for seg dette «minste onde»-argumentet, jeg tror det var i 1936, dette at en mente det var realpolitisk klokt, for å bruke en vending fra Jesus, «å ville drive djevelen ut med Beelsebub»: «Det skal efter sikker autoritet være en uegnet metode», skrev han.

Ikke vet jeg, jeg har ingen sikre autoriteter til å hjelpe meg lenger. Det er bare så skremmende at så få av de som den gang hadde politikk som profesjon og interessefelt var i stand til å få øye på mer enn én fare av gangen. At for eksempel min a-politiske bestemor så å si per moralsk instinkt skjønte mer enn for eksempel den klartskuende anti-nazist og stokkblinde stalinist Nordahl Grieg. Er det noen grunn til å tro at det er annerledes i dag?

Ivar Bakke

En drittjobb til besvær

En gang i verden var jeg kelner. En gang i verden skrev jeg bokanmeldelser på nynorsk i Dag og Tid.                                             En av bøkene jeg skrev om var Lotta Elstads bok "En såkalt drittjobb"

For at du skal lese vidare i nett denne bokmeldinga, kjem først litt saftig «innside information» frå privatlivet åt bokmeldaren: Borna mine, som no gjer den klassereisa eg aldri eigenleg drøymde om, seier eg bør få meg ei utdanning og ein seriøs jobb. «Men eg trivst i jobben!», seier eg. «Ja, men kor lenge held du ut, trur du verkeleg du kan halde fram slik til du er over seksti?» Eg vert svar skuldig. Fordi eg har det mange kallar ein dritjobb, der sølet og skiten åt andre er den fremste oppgåva mi. Og der dei som ikkje kjem seg vekk har gode sjansar til å halde ut fram til uføretrygda, men ikkje fram til pensjonsalderen. Men eg vil ikkje misse jobben og er ikkje fast tilsett, så no over til noko litt anna.

SYSTEMTVANG 
Lotta Elstads bok om tilhøva for dei som arbeider på hotella til Olav Thon, synleggjer arbeidsdagen åt dei mange deltidsinnleigde innanfor hotell- og restaurantnæringa. Boka byggjer på eigne røynsler og er truleg representativ for ein bransje der underbemanning og høgt tempo er det normale, ikkje unnataket. Lønsskilnaden mellom dei høglønte kvitsnippyrka og dei andre har byrja å vekse att. Det har mange dårlege konsekvensar. Elstad gjer seg interessante reflek sjonar om den systemtvangen som fører til ein arbeidsmarknad der stadig færre skal rekke stadig meir, og der kontroll og dokumentasjon trugar med å forpesta elles trivelege jobbar. Kva skjer med eit arbeidsmiljø – eller det endelege argumentet i dagens debatt – kva skjer med produktiviteten på ein arbeidsplass der dei tilsette ikkje kjenner seg verdsette eller respekterte, men kontrollerte og utnytta? Og der dei, same kor fort dei spring, får høyre at dei må makte meir. Dei vil bort, om dei kan. Mange kan ikkje. Vil me at det skal vere slik?

Den stramme arbeidsmarknaden i etterkrigstida førde til at arbeidskraft var noko ein måtte betale for. Det vart på si side eit incitament til rasjonalisering og modernisering: Bort med tungt, manuelt arbeid, set inn kunnskap og maskiner i staden. Det lønte seg. Nett den auka kjøpekrafta åt vanlege folk sytte òg for at det var etterspurnad etter annan type arbeid; ho bidrog til moderniseringa. No vert denne utviklinga snudd att; køen av gjestearbeidarar gjer at alle som mukkar, kan verte skifte ut med dei som finn seg i alt. Det er ein konsekvens av politiske vegval. Det råkar kvardagen åt svært mange av oss, og mest utsette av alle er dei nye  landsmennene våre. Lotta Elstad veit av eiga røynsle at den eldgamle motsetnaden mellom arbeids- og kapitalinteresser ikkje er borte. Han er der framleis, jamvel om mange av dei som sit med definisjonsmakta har slutta å interessere seg for han. Dei som sit på den grøne greina har ein lei tendens til å tru at alle andre gjer det same. Etter å ha lese Elstads bok har dei inga orsaking.
 

MORALSK PÅMINNING
Boka syner fram eit aukande samfunnsproblem, slik dei det råkar opplever det. Elstad tydeleggjer også den «strukturelle skiten», dei mekanismane og interessemotsetnadene som skaper dei tilstandane ho skildrar. Boka er eit intelligent utgangspunkt for ein opplysande politisk debatt. Samstundes er soga hennar ei moralsk påminning om kor viktig den einskilde kollegaen er i eit arbeidsmiljø. Han som ikkje resignerer, men har mot og ansvarskjensle til å bry seg. Urettvise makttilhøve har vorte fjerna før. Det har ikkje hendt av di folk har teke seg saman og vorte snille og flittige, men fordi problema har vorte tekne ut or den private sfæren og gjorde til eit sams, politisk ansvar. Fordi alle har menneskeverd – dei er noko meir enn innsatsfaktorar i eit økonomisk spel. Kor det går med oss, er avhengig av evnene våre og ein god porsjon slump. Men det finst òg spelereglar. Dei kan endrast, om dei syner seg urettvise.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fallen from grace

Vårt Lands Espen Utaker spurte 4.mai 2011: Hva får kristne til å forlate sin tro, og hvordan kan kirken møte dem?
 

Dette er mitt svar: 

Interessant og fortjenstfullt spørsmål. Hvordan svare ærlig på det uten å virke flåsete, respektløs støtende, full av prektig selvros? Jeg var en av dem som kanskje kunne blitt teolog, hvem vet. En som mente at fryktløs vilje til sannhet og erkjennelse ikke skulle være noe hinder for å beholde barnetroen. Og som kjente og kjenner mange sympatiske og intelligente kristne som kunne tjene som mot-eksempel på den mer anti-intellektuelle og kulturfiendtlige varianten jeg også har erfart. Jeg ville forstå mest mulig, leve i sannhet, for sannheten skulle jo gjøre oss fri. Denne tørsten, dette at jeg ikke sluttet å lete selv om jeg angivelig jo hadde “funnet fram”, det førte meg “dit jeg ikke vil”.

Det som bragte min kristne tro til opphør var en langsom konkretisering av det innforståtte kanaans språk og morgenandaktenes evfemismer, en slags oversettelse til norsk lavprosa, en levendegjøring av konsekvensene for folk jeg kjente og respekterte. Det var ikke til å leve med. De som vokser opp i og forblir innenfor “et trygt, kristent miljø” er beskyttet fra den slags rystelser, de kan beskytte seg litt ved å ikke tenke så mye på at deres medmennesker som “er av denne verden” faktisk skal fordømmes til evig pine. Eller de kan, slik jeg gjorde det, på det mest innstendige be dem om å komme til rette med sin gud som det het. Jeg ble møtt med mye tålmodighet og storsinn av mine ikke-kristne venner. Jeg utsatte meg for “farlige” impulser i form av sekulære tenkere. 

En av dem var Peter Wessel Zappfe, som bl.a. skrev “Om det tragiske” og “Lykksalig pinsefest – brannen i Grue kirke”. Gunnar Skirbekks “Nihilisme?” kunne også nevnes. Jeg lette også etter kristne stemmer som hadde tatt religionskritikken og det ondes problem på alvor og “hadde tvilt seg fram til et ja” som det het under EU-debatten.

Dostojevskijs “Brødrene Karamasov” var et stort anlagt forsøk fra en nyomvendt ex-ateist på å begrunne sin kristne tro overfor sitt miljø. Slik jeg leser Dostojevskij leverer han en av litteraturhistoriens sterkeste religionskritikk, mens det positive motsvaret til dette, som romanen skal munne ut i, ikke er fullt så vellykket. Og alle de nevnte forfatterne har det til felles at de ikke angriper religionen ut fra en enhetsvitenskapelig ambisjon om å vise at bibelen er irrasjonell overtro. Det er nok av pussigheter å gripe tak i der hvis en vil. Men et angrep av Øverlands type virker temmelig overfladisk og billig. De nevnte forfatternes angrep er moralsk basert, og det med en ærlig vilje til å forstå som ikke kan avfeies som billig harselas.

Dette er folk som har “gått til skriften” for å forstå, men som finner hele prosjektet nokså meningsløst etter hvert. Hvis Jesus er svaret – hva var egentlig spørsmålet? En kosmisk redningsaksjon fra Jesus for å blidgjøre en forrykt far så han ikke atter en gang faller tilbake til sine feberfantasier om å drepe og pine alle de som ikke tror på ham. Ja, jeg vet, man kan uttrykke det mer skånsomt, men det er nå det som er trusselbildet bak som skal gjøre oss alle så glade for at akkurat vi ble berget unna en ublid skjebne.

En annen forfatter som bidro til å gjøre min egen tilfredshet over å være frelst noe lunken, var den kristne russiske forfatteren Solsjenitsyn. I likhet med Zappfe stiller han meget effektfullt opp mot hverandre konkret historie og hvordan klerkene forklarer og forsvarer illgjerninger. I Solsjenitsyns tilfelle kommer den kommunistiske troen svært dårlig ut av denne konfrontasjonen – leserens lojalitet ligger ikke hos de som forklarer og forklarer hvorfor det onde som skjer er nødvendig og rettferdiggjort for å oppnå “den lyse fremtid” som kommunismen skal bringe. Min lojalitet ligger hos ofrene hvis død blir rettferdiggjort under henvisning til et eller annet abstrakt gode. “Hvis bare Stalin hadde visst det!” kunne fanger si som fortsatt hadde troen i behold. “Det har skjedd mye misbruk av kristendommen” heter det gjerne hos kristne. Begge parter synes å mene at det ikke foreligger noen sammenheng her mellom ideologi og praksis. Eller man snakker om de andres skyld. Man er “in denial” som det heter.

Den selvtilfredse tellingen av lik som mange kristne gjør overfor andre religioner eller ideologier synes jeg minner mye om fariseerens selvtilfredse bønn i tempelet. Dette selvtilfredse litaniet om de vantros fordervelige virkning på vår kultur er ikke bare pompøst latterlig, det er frekt i kvadrat. Kristne mennesker har gjennom historien vist seg kapable til hva som helst av grusomheter, den seigt tilkjempede respekten for annerledes tenkende, for demokrati og ytringsfrihet, har ikke hatt noen alliert i kirken, tvert imot. Og ja, jeg snakker om kirken og de kristne i samme åndedrag, på samme måte som man ber kommunister svare på hva som skjedde under kommunismen. 

Jeg tror det er en sammenheng her. Når kirken gir seg til å snakke med gudommelig autoritet, da er det ikke legitimt å gjøre opprør, og da blir maktmisbruket vanskelig å unngå.

Nå må jeg ile til og si at mange av dagens kristne i “Jesus er egentlig ganske grei han”-utgaven er ganske sikker på at det med helvete må være en slags misforståelse, de kjenner dørvakta til himmelen og er sikker på at det må være plass for alle uansett.  Mulig det. Men når angsten for helvetet (som opp gjennom kirkehistorien har spilt en slik stor rolle for denne religionens grep) slipper taket, da blir det lite til overs av både frykt og kjærlighet til Jesus. Jeg synes jo denne utgaven, som pålegger mennesket et menneskelig moralsk ansvar for hva det skal akseptere av teser fra en hellig tekst, langt mer sympatisk og harmløs enn den bokstavtro kristendommen.

Til de kristne som leser dette: Kan dere slutte å snakke om kristne forfulgte hver gang noen kritiserer bibelen eller de kristne? Det dreier seg ikke alltid om “hat” eller at noen “ikke vil forstå” eller er “sykelig opptatt” med de kristnes feil. Det kan like gjerne være en moralsk motivert motstand mot urett – og det burde også være et kristent anliggende. Når kirken engasjerer seg mot rasisme (som den nå heldigvis ofte gjør), så er det av samme grunn. Prøv å holde den muligheten åpen i hodet, og ikke behandle ateismen som om den var en smittsom sykdom som ødelegger moralen. Moral er det ingen av oss som har monopol på. Eller umoral. “For gud er vi alle amerikanere” skriver Bjørneboe med en melankolikers humor i “Bestialitetens historie”.  Menneske først, kristen så. Eller bare menneske. Det er til å leve med, begge deler. Mange av oss har det faktisk langt bedre nå, etter at troen slapp taket.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Cast away.

Det er ikke så ofte jeg går dit lenger. Det er hyggelig der, det er ikke det. Musikken er fin, og den hamres ikke ut av høyttalerne. En kan faktisk føre en samtale. Kanskje er det riktig å si at det er et sted en nettopp går til for bli viklet inn i en samtale. Eller lytte til brokker av dem. Mange av gjestene er stamgjester med en rik framtid bak seg og ingen der hjemme som lytter. 

I vårt land har vi få skriftestoler, men en god del bardisker. Der er det ikke diskresjon som etterspørres, men tilhørere. Her kan en iscenesette sitt liv, historien om det, ens egen rolle. Noen spiller en mektig, litt hult drønnende hovedrolle i sin egen fortelling.  ”Og da sa jeg det til henne – og da ble det pinadø stille i andre enden!” 

Andre framstår mer som statister i sitt eget liv. En må lokke det ut av dem:    ”…ja men hva med deg, hva tenkte du midt oppi alt dette?”  Spørsmålet kommer ofte overrumplende. ”Jeg?” sier de og ser litt stussende fremfor seg. ”Nei jeg…” Du kan bli vitne til en urframførelse, ikke så høyt og insisterende som han ved enden av disken, men mer verd å få med seg. Så vi finner et bord lenger inn i lokalet.

”Jeg føler meg litt sånn som han gammelredaktøren i Nordlandsposten.” sier min fremmede venn og lar det bli min tur til å stusse, før han fortsetter: ”Gudmund Andreassen het han..ja heter han vel fortsatt, selv om avisen for lengst er gått inn. Så ham på gata her om dagen, holdt på å gå bort og si at jeg har det på samme måten. Han skrev nemlig en gang at han vokste opp i en tid og på et lite sted som verdsatte helt andre kunnskaper og ferdigheter enn det en i dag etterspør. 

Gudmund, som senere altså ble redaktør, var som ung gutt flink til å jage sauer. Det hadde vært så kult å gå bort til denne velkledde herren, midt på torget i byen, og sagt det til ham. Du og jeg, vi er ikke som de andre her. Ikke vær redd, jeg skal ikke røpe noe til de andre som strømmer forbi oss. Vi er undercover. Agenter fra en annen verden, en annen tid. Det lukter ikke fjøs av klærne våre lenger. Men vi bærer på totalt unyttig sakkunnskap i en usynlig sekk full av minner. Jeg har ikke noe sted å gjøre av min, og av sentimentale årsaker har jeg ikke kastet den heller. Din er også usynlig for de andre, men jeg gjenkjenner litt av innholdet. Bondesønn. Oftest er den lett å bære, men noen ganger skjærer den seg ned i ømme skuldre og en får lyst til å kaste den fra seg. Men det ville kjennes som et svik. Jeg kunne jo ikke si det, så jeg gikk bare forbi. Ingen ville jo skjønne hva jeg snakket om. Totalt unyttig, som sagt.”

Tja, en vet jo aldri, sier jeg. Noen ganger er det som med Askeladden, som har en sekk full av ting som andre har kastet, men som kom ham til nytte en vakker dag. Og noen ganger blir folk hengende ved skrot de burde kvittet seg med. Gammel urett, forventninger og skuffelser, uskrevne jernlover, hva folk vil komme til å si. Den gamle drømmen de en gang hadde.  Ting tar ofte større plass enn en tenker over, begynner å eie oss. En skulle bli flinkere til å kaste, slik at også nye mennesker fortsatt kan finne plass hos oss. At vi selv får puste og rom til å bevege oss i. Det med den gutten som vokste opp et lite sted og var flink til å sanke sauer… Det var jo ikke hele historien, det var bare begynnelsen. Han var jo flink til mange ting. Til å skrive, for eksempel. Og så, mange år senere, dukker et fjernt minne opp. Totalt unyttig for en moderne tid. ’Kast den’, sa brødrene til Askeladden. Heldigvis gjorde ikke Andreassen det, han skrev en liten stubb i stedet, slik at han kunne gjøre rett for sitt honorar og at du skulle få vite at du ikke var helt alene i denne byen.

”En øl til?” sier han. Nei, jeg må gå. ”Hva er det i veien med klokkene her, de går jo baklengs?” Jo, det er vel for at sånne som oss skal sitte litt lenger. Men legg merke til tallene på urskiva, de er også plassert i omvendt rekkefølge. En skal være forsiktig med slike ur. Å skru tiden tilbake er det mange som har prøvd. Jeg er selv en av dem. Det går ikke.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !