"Disse såkalte intellektuelle" Edward W. Said: ”Den intellektuelles ansvar”

En vennlig sjel sa en gang til meg: "Først, da jeg ble kjent med deg, trodde jeg du var en sånn derre intellektuell. Men du er jo en trivelig fyr."

Utsagnet rant meg i hu under lesningen av Saids vesle bok om hva det vil si å være en intellektuell. Hvorfor er selve ordet ofte et skjellsord i så mange land? En forklaring som Said nevner i forordet, er de intellektuelles gjentatte klagesanger over småborgerens slette smak og massesamfunnets ødeleggelse av dannelsesidealet fra de gode gamle dager, den gang åndsaristokratiet rådde grunnen alene. Forakt for folk har ikke krav på ærbødighet. 

Men Said er ikke ute etter å hudflette det utakknemlige folket: "For meg henvender den intellektuelle seg til et så bredt publikum som mulig, og dette publikum er den intellektuelles støttegruppe. (..)Problemet er ikke først og fremst massesamfunnet som sådant, men snarere de innforståtte, ekspertene, klikkene og profesjonistene som former den offentlige opinion – de som gjør opinionen konformistisk og oppmuntrer til avhengighet av en finere, liten klikk allvitende menn som sitter med makten."

Said ønsker seg mennesker som i kraft av en språklig formuleringsevne og moralsk forpliktelse er i stand til å lete etter sannheten og avsløre urett. Han ønsker seg amatører som krysser og utvider snevre fagperspektiv, som peker på hva slags politisk helhet de "nøytrale" fagfolkene lar sine kunnskaper brukes til. Som konfronterer dem med et personlig ansvar.

Å slåss mot urett og tale den lille manns sak overfor de mektige, det skulle jo gjøre intellektuelle til populære folk hos brede lag. Problemet er når de konfronterer oss med urett som "vi" begår mot "dem", f.eks. urett begått av "våre egne" i kampen mot regimer eller ideologier vi avskyr. Said, som er en palestiner i amerikansk eksil, nevner krigen i Vietnam og felttoget mot Sadam Hussein som eksempler på hvordan man lot kravet til etisk konsekvens drukne i nasjonale særinteresser. Kampen for å gjøre etiske standarder uavhengige av nasjon, rase eller kjønn, er et kjernepunkt i hans forståelse av den intellektuelles forpliktelse. Det er også viljen til å gå bak klisjeene og gruppetenkningens lune fellesskap. Boka gir mange og talende eksempler på hvilke farer som truer en slik ideell fordring. Han nevner ulike ideologiske mote- eller tros-retninger som har feid over den vestlige verden. Den rådende postmodernistiske inndelingen i "lokale sannheter" og front mot enhver humanistisk helhets-tenkning, er et ferskt eksempel.

Said nevner også farene for avhengighet og lydighet som profesjonalisering og mektige institusjoner skaper.

Eller fagsjargongen, som blir til et stammespråk som isolerer fra innflytelse utover den lille flokk. Said skriver selv en lettlest sakprosa. Hans profesjon er litteratur, og jeg kan bare slutte meg til hans aversjon mot fagets manglende rom for begeistring og drøftelse av litteraturens meningsinnhold.  

Et par refleksjoner melder seg i margen: Vil ikke enhver språklig nyskapning med nødvendighet være eksklusiv, fordi den ikke inngår i språkets velkjente vokabular? Ny erkjennelse og nye begrep henger ofte sammen. Har ikke litteraturen her en oppgave som bare langsomt og indirekte gjør den politisk i Saids forståelse av ordet. Som en former av de kategoriene vi forstår verden i.

Og for det andre: Fordrer ikke et parlamentaristisk demokrati – som Said forutsettes å være tilhenger av – nettopp egenskaper som de intellektuelle må sky: Lojalitet, taktiske hensyn, korpsånd og en noe parti-patriotisk omgang med fakta i saksframstillingen? Blir ikke da den ideelle fordring om total ubestikkelighet som Said retter mot den uavhengige intellektuelle, til noe i retning av en "lokal sannhet" som ikke kan gjelde for alle?

Ivar Bakke

Edward. W. Said: Den intellektuelles ansvar. 
Pax 1998 Oversatt av Kjell Olav Jensen.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !