Likheter og forskjeller mellom to diktatur

De to regimer som i det følgende skal sammenlignes var i mellomkrigstiden legemliggjørelsen av to ulike politiske verdensbilder. Begge samfunn var sterkt preget av regimenes ideologier, og disse ideologier hørte hjemme i hver sin fiendtlige leir. Det var arvefiender som “med ånd og sverd” hadde bekjempet hverandre i mer enn 100 år. Fascismens ideologiske forfedre stod for imperialisme, rasisme og kontrarevolusjon. Den kommunistiske leirs idealer gikk tilbake til den franske revolusjon og Saint-Simons “framtidsmusikk spilt på et barns trompet”, forstadiet til den vitenskapelige sosialisme. Det var visjonen om frihet, likhet og brorskap, et samfunn der likeverd og like muligheter var alle borgeres fødselsrett og hvor alle privilegier var avskaffet. Gir det noen mening i å hevde at så diametralt ulike regimer nettopp på grunn av sine respektive ideologier hadde trekk som i praksis fikk dem til å ligne mer på hverandre enn de baktalte demokratiene som begge så på med slik forakt? Ja vil jeg hevde, og i det følgende forsøksvis begrunne[1]. [Anbefaler å lese fotnote 1, 3, 5, 9 og 10]


Likhetene ble påpekt av mange av mellomkrigstidens kommentatorer. De ble møtt med regimetilhengernes indignerte påpekning av at begge lands regimer jo hadde helt motstridende mål og idealer. Men det fantes et viktig ideologisk sammenfall: synet på hva som er politikkens oppgave og legitime virkemidler. Når jeg i det følgende vil benytte noen av totalitarismeteoriens parameter som redskap for sammenligning, så er det ikke fordi teorien er perfekt eller får fram alt som er verd å vite om de respektive samfunn. Men teorien er, for å bruke Jens Arup Seips bilde, en lykt en henger opp; det en spør etter kaster lys over viktige trekk ved regimene, trekk som dannet grunnvilkår som preget alle borgernes eksistens, luften de pustet i så og si.

Ulikheter i perspektiv på diktaturene - hva tenkte man om det man erfarte den gang?

For straks å avkle min fremstilling en hver kamuflasje av verdinøytralitet, og for derigjennom å gjøre det lettere for leseren å bedømme innholdet objektivt, vil jeg innlede med noen meta-refleksjoner. At denne historiske fremstillingen også er indirekte samtidshistorie fremgår ikke bare av hva som forutsettes kjent og ikke behøver dokumentasjon. Like viktig er vektingen av fakta og hva vi finner interessant å spørre etter. Vårt fokus er på regimenes offer, og ikke for eksempel på produksjonsøkningen i stålindustrien eller byggingen av nye motorveier. Dette er tidstypisk. Andre tider har bedømt et slikt fokus som irrelevant eller et uttrykk for svakhet. For å forstå regimenes karakter er det viktig ikke bare å telle antall mennesker som ble definert som fiender av staten og behandlet deretter. Det er også viktig å forstå hverdagen til det flertall som via flaks eller tilpasningsevne overlevde. Bare det å berge livet kunne kreve en høy pris i form av moralske kompromiss mellom samvittighetens og fryktens stemme. Dét var borgere i andre land oftest spart for. Begge regimene tvang en stor del av folket til å bli medløpere som så en annen vei når deres medborgere ble slept bort. Ryktene om drepte og mishandlede, sammen med de obligatoriske lojalitetserklæringene til regimet som man måtte avgi, ga mange anstendige mennesker en følelse av dyp skam. De var blitt medløpere og en del av et forbrytersk regimes offisielle løgn. En løgn de ikke kunne motsi. Victor Klemperer skrev i sin dagbok fra Dresden, 10. mai 1936:



“Flertallet av folket er tilfreds. En liten gruppe aksepterer Hitler som det minste onde, ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle ser i ham en utenrikspolitisk befrier, de frykter russiske tilstander som et barn frykter en svart, farlig mann. I den grad de ikke selv er ærlig berust holder de det for å være ikke realpolitisk opportunt å la seg opprøre over slike bagateller som undertrykkelsen av borgerlig frihet, jødeforfølgelsen, forfalskningen av all vitenskapelig sannhet og den systematiske ødeleggelsen av all anstendighet. Og alle har angst for sitt brød, sitt liv, alle er så forferdelig feige. Tør jeg bebreide dem for det? Jeg har i mitt siste embetsår svoret ed til Hitler, jeg har forblitt i landet – jeg er ikke bedre enn mine ariske medmennesker.”[2]

Svært manges blikk, både i og utenfor landene, var derimot rettet mot hva disse regimene hadde fått til på felt der demokratiet hadde feilet, og ikke minst hvilken strålende og storslagen fremtid for kommende slekter de bar bud om. Den fortsatte kamp var uomgjengelig, de var jo kringsatt av fiender og sabotører, men når det nødvendige oppgjør var over ville den lyse fremtid bli erfart og omfavnet av alle. I alle fall av den nye generasjon som ikke var blitt forkvaklet av fortidens fordommer. Ellers ville jo alle disse strømmene av blod ha vært forgjeves. Historiens gang var kanskje grusom og brutal, men den var nødvendig og ikke meningsløs, alt skjedde til sakens beste. Troen på den lyse fremtid som i de vestlige demokratier var meldt savnet i Verduns skyttergraver syntes å ha overlevd i de nye diktaturenes sekulære religion.

Hva tenker vi om dem i dag?

Jeg skriver ut fra en tid som bare har et skuldertrekk til overs for de visjoner som motiverte millioner av mennesker til offervillig innsats for disse diktaturene. Vi vet noe hinsides tvil som mange av datidens aktører ikke trodde var sant, eller ikke ønsket å vite. Og det farger hvordan vi innordner og tolker begivenhetene. Våre livssyn faller ikke sammen under vekten av alle forbrytelsene, ingen “vested interests” i form av tro og håp står på spill. Hva er det “alle vet” i dag? For å ta det enkleste først: Hitlers Tyskland endte i en katastrofe. Det var en kollektiv erfaring som brennmerket dets ideologi. Ingen fikk noen sving på påstander om at nazismen i bunn og grunn var en god idé, men at dens praksis ble noe skjemmet på grunn av de fiendtlige holdningene fra omverdenen, at dette utløste iboende paranoide trekk hos føreren og at det var den overdrevne persondyrkelsen med rot i primitiv folkelig overtro som førte til at kritiske røster ble overdøvet. Hele porteføljen av unnskyldninger og evfemismer fra kommunismens forsvarsadvokater blir en spart for i møte med nazismen. For nazismen gjorde aldri noe forsøk på å skjule sin brutalitet. Tvert imot forherliget den krigen og opphøyde den sterkestes rett til å trå ned den svakere som et naturlig og derfor legitimt fenomen. Konsekvensene av denne antihumanismen ble ikke bare erfart av generasjoner som nå snart er borte. Viktigere er hvordan den kollektive erfaring ble videreformidlet og reflektert over, levendegjort gjennom tusenvis av kulturelle uttrykk der mottakerens identifikasjon og lojalitet ligger hos offeret, og ikke hos herrefolket. Bildet av nazismen er nå etablert som en uhyggelig skrekkvisjon, og dette blir forstått som nazismens sanne vesen og uomgjengelige konsekvens. I høyden har noen historikere (bl.a. Nolte) blitt anklaget for å legitimere dens ideologi ved å forklare dens oppkomst som reaksjonær, dvs. som en forståelig reaksjon på en revolusjonær trussel – men ikke ved å snakke om herrefolkets rett, den ariske rases overlegenhet eller krigens rensende bad. Nazismen etterlot altså ikke bare et militært, men også et ideologisk konkursbo i 1945.


        Rød terror.


Med realsosialismens historie blir det gjerne mer komplisert, både hos historikerne og lekfolk. Her er ordvalget talende. Å omtale kommunistpartiets byråkrater som dødens arkitekter og skrivebords-mordere oppfattes som unødig polemisk, langt oftere snakkes det om tilbakeliggenhetens problem. For mange utløser nøkkelordet modernisering en slags mental refleks som får en til å se på dette fenomenet med normative og teleologiske briller, modernisering blir forstått som synonymt med fremskritt. Mens nazismens kultur-ideologer framstod som tilbakeskuende reaksjonære som ville idealisere en førmoderne pastoral idyll, spilte kommunismen med hell på venstresidens oppslutning om verdier som rasjonalitet, opplysning, fremskritt. Vestlige intellektuelle har gjerne en viss forståelse for at man måtte bruke grove virkemiddel når ambisjonen er å introdusere modernitetens sivilisasjonsgoder i land befolket av analfabeter og overtroiske bønder. [3] Men også her har de ideologiske konjunkturer endret seg noe.

Min fremstilling er ikke kontekstløs, den er formulert inn i en samtid der en uforsonlig kritikk av kommunismens forbrytelser fortsatt ofte blir stemplet som en indirekte legitimering kapitalistisk sosial urett, imperialisme og krig. Eller man mistenkes for å ville gjøre Holocaust mindre forbrytersk. Forhåpentligvis er den lange perioden med inndeling av verden i en slik falsk dikotomi på hell. Den tyske journalist og forfatter Ralph Giordano sa det slik:

"Schluß damit, die Ermordeten der beiden größten historischen Gewaltsysteme zu Rivalen zu degradieren - sie waren es weder zu Lebzeiten noch im Tode." [4]

(Hold opp med å la de myrdede fra de to største historiske voldssystemene degraderes til rivaler - det var de verken mens de enda levde eller nå når de er døde)

Totalitarismebegrepet – en skisse av en teori.

Totalitarisme-begrepet finnes i ulike varianter, min bruk av det baserer seg på følgende definisjon: Begrepet hevder at et sammenfall av typiske trekk ved totalitære samfunn erfares som en grunnleggende likhet på tvers av ideologiske motsetninger. Denne likheten skapes av regimets totale preging av alle porer i borgernes hverdagsliv. Det gjør deres hverdag så radikalt annerledes at spranget til andre samfunnsformers normalitet utgjør en viktigere forskjell enn ulikhetene i idealer og mål som diktaturene bekjente seg til.

Hvor går så skillelinjene mellom den totalitære stat og andre samfunnsformer? Demokratiet har intet definert endemål, det er mer en prosedyre for konfliktløsning og fredelig maktskifter, et modus vivendi for samhandling mellom motstridende interessegrupper der ingen av partene vinner en endelig, total seier, men alle har en rett til å bli hørt. Demokratiet differensierer mellom ulike autonome felt og har selvpålagte bindinger for statens og politikkens dominans over borgerne. Den totalitære ideologi anerkjenner ikke at det skal være grenser for politikken. Hva det konstitusjonelle angår, hersker det ingen deling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, den uinnskrenkede makt ligger i det herskende parti eller diktators hånd. Målet er en total omforming av hele samfunnet i tråd med den rette lære, en varig harmoni etter at den totale renselse av uønskede elementer har fjernet konfliktenes årsak. Dette skiller dem fra klassisk enevelde og andre autoritære regimer man hittil hadde sett. Den totalitære stat er ikke fornøyd med en lydig undersått, målet er å skape det nye menneske som med begeistring ofrer sine private mål, personlige oppfatninger, ja om nødvendig sitt eget liv til sakens beste. Dette er ikke en anklage klekket ut under den kalde krigen, det var slik begge regimenes ideologer selv beskrev sine mål fra 20-tallets Italia og bortetter. Benito Mussolini hevdet at sistema totalitario “politiserer alt åndelig og menneskelig”.[5] En kan finne ansatser til slike statsdannelser i antikkens Sparta eller i den Calvinske “gudsstat”, men i disse samfunnene var livsvilkårene så annerledes på så mange måter at det blir vanskelig å sammenligne. Det kommunistiske og nazistiske diktatur i mellomkrigstiden hadde derimot mange frapperende likheter, og de kom til å ligne hverandre mer og mer utover 30-tallet. La oss se på noen av disse trekkene.

Ideologiens primat over kunstens autonomi, kampen mot det stygge.

“Den unge staten har sine egne lover, alle er underlagt den, fra den første til den siste. Også kunstneren plikter å anerkjenne den og gjøre den til rettesnor for sin skapende virksomhet.”
(Fra Goebbels’ tale under åpningen av Rikskulturkammeret 1933[6])

Både det tyske og det russiske diktaturet hadde ambisjoner som gikk lengre enn å la kunstnere pusle med sitt så lenge de ikke var regimekritiske. Nazistene plasserer kunsten i politikkens sentrum, som middel til å forme menneskenes bevissthet. Nazismens estetikk ga tilskuerne illusjonen om å tilhøre en herre-rase, kalt til å herske gjennom sin overlegne styrke og skjønnhet. Den brutalitet som dette synet impliserer, blir maskert som skjønnhet, offervilje og fellesskap. Med skjønnheten som moralsk målestokk blir det en plikt å utrydde det stygge og vanskapte, samt alle kunstneriske fremstillinger av virkeligheten som skaper dissonans i bildet av det vakre, harmoniske og heroiske. Alfred Rosenberg og hans “Kampfbund für Deutsche Kultur” stod for en tilbakeskuende retning med brodd mot moderne og “entartet” kunst. Etter hvert ble den ekspresjonistiske fløyen innen tysk malerkunst sensurert, små lommer av “forfallskunst” utsatte ensrettingen gjennom lojalitetserklæringer og etiketten “nordisk”. Men dette mangfoldet ble etter hvert luket bort.

Russland var i en kort periode på 20-tallet et eksperiment-laboratorium for moderne kunst, dets estetiske uttrykk på ymse felt ble av europeisk høyreside ofte kalt “kulturbolsjevisme”. Det var et stempel som i Weimar-republikkens siste dager satt løst og rammet alt fra Einsteins teorier til flate hustak, som om det var “en personlig utvist vennlighet overfor Stalin” som den tyske publisisten Carl v. Ossietzky syrlig bemerket[7]. Det ligger en historisk ironi i at den faktiske “kulturbolsjevismen”, forstått som stalinismens kunstideal, etter hvert fikk en frapperende likhet med de småborgerlige konvensjoner som ble enerådende i det 3. rike. Avvik førte til yrkesforbud og represalier. Men i Russland var avvik fra regimets linje oftest jevngodt med dødsdom. Poeten Osip Emilyevich Mandelshtam, som forsvant i leirene under terroren i 1938, bemerket profetisk:

“Only in Russia poetry is respected - it gets people killed. Is there anywhere else where poetry is so common a motive for murder?[8]

Det estetiske ideal som i begge land etter hvert ble enerådende var et slags minste felles multiplum. Kunsten var ikke “meningsløs” eller “uforståelig”, den var “stinknormal” og breddfull av entydig mening.



Typisk er de “oppbyggelige” og heroiske skildringer av “den tapre og ærlige” arbeider eller soldat. Inntrykket er endimensjonalt og pedagogisk plakativ som man sier på tysk. Fraværet av kunstnerisk individualitet, flertydighet og originalitet er henimot totalt. Det er ikke tvil om at mange frustrerte småborgere kunne senke skuldrene og slippe å bli ydmyket i møte med kunst de ikke forstod. Det ble slutt på stilretninger som ekspresjonisme, “Neue Sachlichkeit”, dadaisme, surrealisme og kubisme.[9] En slapp også strevet med å lese utilgjengelig skjønnlitteratur.[10]

“Den målestokk som vi skal bygge vår kunst opp etter, skal utgjøres av vår folkesjels edleste kjerne. Og vi vil i vår kunst bare frambringe en forherligelse av denne. Vårt skjønnhetsbegreps første bud skal hete: Sunnhet” (Hitler i tale på partidagene i 1936.)[11]

Og nettopp slik var den kunsten som fikk hegemoni-posisjon i begge land. Er dette uvesentlige trekk ved diktaturene? Jeg tror ikke det. Estetisk monotoni, middelmådighetens herredømme, tiltagende uniformering og det forbudte ved selv å kunne velge ut fra en individuell (og eventuell “borgerlig dekadent” eller “kultur-bolsjevistisk”) smak – det ble trolig erfart som vesentlige inngrep i privatsfæren. Prøv selv å forestille deg at staten skal bestemme dine preferanser innen musikk, litteratur, klær, o.l., og attpåtil tolke avvik fra den smale sti som subversiv virksomhet. Vår identitet formes gjennom hvordan vi beskriver oss selv, vår frihet til å uttrykke hvem vi er gjennom estetiske valg er viktig for alle, ikke bare for kunstnere.

“Alt er politikk!”

Ernesto Laclau har angrepet marxismens forestilling om at makt og identitet dypest sett er økonomiske kategorier. Han plederer for det syn at makt oppstår i kampen om hegemoni over tolkning av identitet. Laclau definerer hegemoni som “partikulære enheter som uten å opphøre å være partikulære, inntar en funksjon av universell representasjon”[12] Marx var rimelig klar på at hans “vitenskapelige materialisme” ikke var en partikulær teori om politikk og økonomi, den representerte og innbefattet i prinsippet alt:

“Også tåkedannelsene i menneskenes hjerne er nødvendige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk og som er knyttet til materielle forutsetninger. Moral, religion, metafysikk og annen ideologi er de dertil svarende bevisthetsformer og mister dermed sitt skinn av selvstendighet.”[13]

Bevissthetsformene er avspeilinger av den materielle basis, intet felt er autonomt hinsides politikk, ingen har rett til et privat eller personlig uttrykk gjennom kunst og estetiske valg – slik mennesker i henfarne tiders despoti hadde kunnet søke tilflukt i. Regimet får hegemonisk makt til å beskrive og representere borgernes hele tilværelse. ”Vi tror på partiet, i det ser vi vår epokes fornuft, ære og samvittighet”[14] , skrev Lenin. “Hitler denkt für uns”, sa man i Tyskland. Ensrettingen omfattet ikke bare hva man skulle mene om politikk eller kunst, den omfattet i prinsippet alt.

Massemobilisering

Massemønstringen, opptoget, de stramt regisserte paradene – det var fremtredende trekk i begge regimer og det ga folk en følelse av å delta i politikken, selv om deres rolle var klakørens. Den estetiske opplevelsen, inntrykket av å være med på noe storslagent, å smelte sammen i noe som er større enn en selv – det mangler ikke på likelydende vitnesbyrd om ekte begeistring fra mennesker som selv har opplevd dette. Det gjaldt også flere utenlandske besøkende som i utgangspunktet var kritisk innstilte. Dette var virkemiddel som begge diktaturer brukte med stor kløkt, selv om nazistene var alene om å offentlig innrømme at de “talte til magen mer enn til hodet”. Bernt Hagtvet skrev:

“Jeg har interessert meg for antimodernisme, fascisme og “irrasjonell” ad hoc-politikk i nærmere 25 år, og har lenge stilt meg undrende til den voldsomme interesse for rasjonalitet i moderne samfunnsforskning og filosofi, et fenomen og en egenskap ved menneskene som historisk har spilt en relativt underordnet rolle, i alle fall i vårt blodstenkede århundre.”[15]

Morgendagens offiserer. Ungdom med voksne rolle-modeller - morgendagens soldater. Komsomol hadde røde halstørklær, Hitler-Jugend hadde svarte. 

Denne massemobiliseringen erstattet det sivile samfunn. I tråd med regimenes erklærte visjon om å ensrette kulturen (ordet “Gleichschaltung” ble innført i 1933 av Reichsjustizminister Franz Gürtner ), ble det i begge land forbudt med alle former for frivillige organisasjoner. I stedet laget begge regimer organisasjoner for den oppvoksende slekt som kunne minne om speiderbevegelsen.



Mange av aktivitetene ble opplevd som uskyldige og ikke-politiske og knyttet folk sammen gjennom felles gleder og strabaser, leirbål og fengende sanger. Med høyere alder tiltar det ideologiske innslaget og det para-militære preget. Begge regimer utnyttet mesterlig den sterke makt ungdommer kan utøve som rollemodeller og forbilder for yngre kamerater. Disse organisasjonene ble en karrieremulighet for både idealister og “systemsmarte” klatrere, og innlæring av lydighet og ideologisk konformitet var en viktig del av aktivitetene.




Ungdom tjener føreren - alle 10åringer inn i Hitler-Jugend.

Mange hadde gode minner fra slike organisasjoner og maktet først i etterpåklokskapens lys å se den stramme regien og det farlige misbruket av ungdommelig idealisme og lojalitet. En varig følge av denne erfaringen synes å være en utbredt skepsis til det “offentlige” sivile samfunn i det post-kommunistiske Europa.


Førerstaten og “den store rormannen”, arbeidernes rettigheter under diktaturet.

Det nazistiske Tyskland var et diktatur. Regimets tilhengere beklaget ikke at man “endte opp” i diktaturet, fascismen hadde også i sin tyske tapning hele tiden lovprist førerstaten som den ideale statsform og levde slik sett i pakt med sin egen lære fra dag én. I praksis var det en vedvarende kamp mellom ulike rivaliserende grupper og deres protesjeer innen parti og administrasjon. Og i næringslivet kjempet selvstendige aktører om tilgang på råstoff og statlige oppdrag. Arbeiderne hadde ingen organisasjonsrett, og det som fantes av organisert arbeiderbevegelse, måtte gå under jorden. Sammenbruddet var henimot totalt. Det fantes deler av partiapparat og administrasjon som var opptatt av å gjennomføre bedre minimumsstandarder og velferdstiltak for arbeiderne. Arbeidsløsheten forsvant, noe som var grunn nok for mange til å betrakte regimet som det minste onde, mindre enn bolsjevismen, mindre enn Weimar-republikken.

I følge marxismen er diktaturet intet ideal, men en nødvendighet: proletariatets diktatur. Men diktaturet skal bare være en overgangsform, et steg på veien mot det kommunistiske samfunn der staten skal dø hen og i høyden bare skal administrere ting, ikke mennesker. Kommunismens mål er ikke et differensiert samfunn der ulike gruppers motstridende interesser søkes regulert gjennom politiske kompromisser, lovverk og et fungerende voldsmonopol.



     Hvem har nasjonens inntekt? Utbytterne eller arbeiderne?


Man ser for seg et samfunn der alle interessekonflikters årsak er funnet og problemet er løst en gang for alle. Man har altså ingen teori for en fredelig prosedyre for konflikter og maktbalanse mellom ulike aktører. Arbeiderne skal ganske enkelt “ta makten” og “få kontroll over produksjonsmidlene”. Det er ikke godt å si hva dette skal bety, eller hvorfor en kommunistisk arbeider kan sies å eie de statliggjorte produksjonsmidlene noe mer enn en gruvearbeider i Manchester eier den britiske marine. I Russland skjedde en kontant knusing av streike- og organisasjonsfriheten. De drakoniske straffetiltakene mot alle som var frekke nok til å mukke ble ideologisk rettferdiggjort ved å vise til at det ikke eksisterer noen interessekonflikt mellom arbeideren og hans motpart (staten), ettersom arbeiderne jo selv eide staten og produksjonsmidlene. Staten var nå ikke lenger “kapitalens nasjonale krigsberedskap mot arbeidet”[16], men “et mektig våpen i proletariatets hånd”. Slik kunne man trylle bort representasjonens problem og de reelle interessekonflikter i en sky av fraser og sitater og belønne faglig kamp med konsentrasjonsleiropphold. Resultatet var ikke statens “hendøen”, men en absoluttering av statsmakten, opphøret av enhver formidling mellom styrte og styrende, en permanent unntakstilstand og eksistenskamp mot reelle og fremfor alt innbilte fiender, det totale bortfall av en kritisk offentlighet og en dyrkelse av “den store fører og lærer” som får monarkistisk panegyrikk til å virke nøktern i sammenligning. Lenin mente at Pariserkommunen hadde vært for lite besluttsom i å undertrykke borgerskapet og dets motstand, og det var årsaken til dets nederlag.

“Men når folkeflertallet selv undertrykker sine undertrykkere, så er en ‘særskilt undertrykkelsesmakt’ ikke nødvendig lenger! I denne betydning begynner staten å dø bort.” [17]

I denne nytale-betydningen muligens, men i en hver annen rimelig betydning av ordet vokste den til et menneskeslukende uhyre. I praksis et nokså likt utfall for begge land kan man si? Under Lenins diktatur ble det argumentert for ulike syn innad i partiet gjennom relativt åpen debatt (demokratisk sentralisme). Etter at Stalin hadde samlet trådene og eliminert sine opponenter var altså begge land i praksis blitt førerstater som ikke aksepterte opposisjon eller kritikk. Men bare Tyskland hadde førerstaten som offisiell ideologi. Hva arbeidernes kår angår, så kan en grovt forenklet si at det som i Sovjet var de normale betingelser for arbeidere tilsvarte vilkårene for krigsfanger og polske slavearbeidere i Tyskland etter krigsutbruddet. Organisert arbeid for å bedre arbeidernes kår var i begge land toppstyrt, mens alle forsøk på organisering nedenfra var forbundet med livsfare. Men i Russland fikk folket samtidig opplyst at de de levde i “de undertrykte klassers demokrati”, i “noe som egentlig ikke er noen stat lenger”, men “arbeiderne og bøndenes felles makt” over sine undertrykkere[18].

Terror

“Terror er en måte å overbevise på” hevdet Lenin[19]. I 1922 ønsket han å stille opp en

“prinsipiell og politisk sett sannhetstro tese (ikke bare en snever juridisk sådan) som rettferdiggjør terrorens vesen, dens uunngåelighet og begrensninger. Domstolen må ikke avskaffe terroren; å love noe slikt ville være å bedra seg selv og andre; den bør snarere tvert imot begrunnes og legaliseres i prinsippet, klart, uten hykleri og skjønnlakkering. Den må formuleres så elastisk som mulig, for bare den revolusjonære rettsbevissthet og den revolusjonære samvittighet fastsetter betingelsene for hvordan den i virkeligheten kommer til å bli anvendt, mer eller mindre omfattende. Med kommunistisk hilsen Lenin”[20]

Det kommunistiske regimet gjorde ikke noe forsøk på å skjule at de brukte terror mot befolkningen på 20-tallet. “Rød terror” het fagforeningsbladet for Tsjeka’en (senere GPU, NKVD og KGB) som en kunne kjøpe i Moskvas kiosker. Tsjeka’ens grunnlegger Felix Dzjerzinskij skrev på lederplass at massiv undertrykkelse av de kontrarevolusjonære klasser var riktig og nødvendig og at i det minste deler av arbeiderklassen godtok dette.[21] På 30-tallet ble det ikke lenger innrømmet at store grupper av folket skulle undertrykkes, nå gjaldt det å fremstille hele folket som tilhengere av regimet og motstanderne som “banditter” og “folkefiender”. Skal en dømme ut ifra andelen av partimedlemmer som senere ble arrestert og dømt, så må hele den gamle garde av revolusjonære ha bestått av 90 % banditter og folkefiender.

Begge regimene brukte konsentrasjonsleire og terror mot befolkningen i mellomkrigstiden. Men det er en gradsforskjell her som jeg vil hevde slår over i en kvalitativ ulikhet mellom dem. For å unngå misforståelser vil jeg presisere at min beskrivelse av ulikheter gjelder Tyskland fram til krigsutbruddet. Det var først etter krigsutbruddet at nazistene startet sine myrderier i industriell målestokk og sin systematiske tilintetgjørelse av hele folkegrupper – for øvrig fullstendig i tråd med den ideologi som partiet hele tiden hadde forfektet. Men før krigen hadde regimets repressive tiltak hovedsakelig rettet seg mot regimemotstandere og religiøse grupper som nektet å gi keiseren hva guds er. Viktige unntak er jøder, sigøynere og homofile. Disse gruppene ble utsatt for en stadig tiltagende terror også i denne perioden. De som ikke kom seg ut av landet, hadde ingen muligheter til å unnslippe, uansett holdning til regimet. De skulle så godt som alle bli drept i årene som fulgte. Den første arrestasjonsbølgen av politiske motstandere etter nazistenes maktovertagelse var også vanskelig å unnslippe uansett avgitte lojalitetserklæringer til det nye regime. Men de fleste sosialdemokrater og kommunister kom levende tilbake fra oppholdet og kunne senere bli sendt ut i krigen for å dø.

I 1938/39 satt om lag 60 000 konsentrasjonsleirfanger på tysk jord, ca. 26 000 av dem var jøder.[22] En uforsiktig ytring, en politisk vits[23], unnlatelse av Hitler-hilsen – det var ikke mye som skulle til for å bli kastet i konsentrasjonsleir uten noen form for rettslig beskyttelse mot overgrep eller drap. Dette disiplinerte befolkningen. De fleste “arrangerte” seg med regimet, utførte den nødvendige offisielle “lip service” og ble forsiktige med private ytringer. En kan sammenligne det med vilkårene i det okkuperte Norge. Hvis en ikke var uforsiktig eller utfordrende, var det gode sjanser til å klare seg. Og her ligger den store forskjellen til Sovjet i mellomkrigstiden, i graden av terror. Å overleve der var ofte et spørsmål om ren flaks. Den russiske mellomkrigstidens absolutt irrasjonelle uforutsigbarhet mht. hva en kunne bli dømt og anklaget for, antallet drepte, formatet over forbrytelsene, det er faktisk en ganske annen regimekategori.


Viktige russiske ord for det 20. århundre:
Herre: gosudar Stat: gusudarstvo




   Kringsatt av fiender - indre og ytre.


Å skulle forklare disse tilstandene for de som ikke har opplevd det, støter på samme problem som å skulle formidle sannheten om Holocaust og nazistenes myrderier av sivile på østfronten: Folk ville ikke tro det, samtiden var simpelthen ute av stand til å fatte det fordi de ikke kunne relatere det til hittil kjente størrelser fra egen erfaringshorisont. Historikeren har et dobbelt problem: Å fatte det som skjedde og å makte å formidle det i en litterær farkost som bærer. Summarisk kan nevnes “dekulakkiseringen” og de av regimet påførte hungerskatastrofer i Ukraina og store deler av de sentralasiatiske republikkene i 1932-33, der 5- 8 millioner omkom.[24] Mordet på Sergej Kirov i desember 1934 er ironisk blitt kalt århundrets forbrytelse. Det ga startskuddet til en bølge av skueprosesser som førte til at 90 % av de partimedlemmer som i 1934 utgjorde “Seierherrenes partidag”, ble dømt til døden. Men myrderiene rammet så visst ikke bare partimedlemmer. Flere millioner ble tiltalt og dømt for de mest bisarre anklager, for “mistanke om spionasje”, for “forbindelser som leder til mistanke om spionasje”, for “kontrarevolusjonært tenkesett” eller for å være i familie med noen som ble dømt for disse elastiske paragrafene.[25] Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1 ½ mill. drept, og et ukjent antall deportert. Terroren vedvarte ufortrødent i hele mellomkrigstiden, men etter 1938 var prognosen for nakkeskudd dalende til fordel for 10 års arbeidsleir etter Paragraf 58. (De som overlevde fram til 1949 fikk dommen forlenget til 25 år). Hittil har det hersket svært sprikende vurderinger av hvor mange som ble fengslet og deportert i denne perioden. I følge offentliggjorte NKVD-dokumenter satt det 1,88 mill. i leir i 1938, terrorens klimaks[26]. Hvor mange døde i disse leirene og som følge av statlige straffetiltak? Hvor mange ble deportert? En utførlig drøftelse av forskningsfronten anno 2003 på dette tema foretas av Anne Applebaum i hennes bok “Gulag – a history”. Hva skulle til for å bli dømt etter paragraf 58? Ingen ting og hva som helst, en forsinket trikk som gjør at du kommer for sent til fabrikken, og plutselig blir du anklaget og dømt for sabotasje eller skadeverk. En snekker som henger av seg jakken på en Lenin-byste i et ellers tomt lokale han skal legge parkettgulv på. Baktalelse av sovjetmakten. Et smil – var det ironisk? – i det en lærer viste sin kollega en avisartikkel hvor Stalins tale blir gjengitt, og vips du er avslørt som folkefiende. Stående applaus etter en partitale, den varer og varer fordi ingen tør være den første til å holde opp med å klappe. Noen gjør det til slutt. De havner i konsentrasjonsleir.[27] Hvordan er det å bo i et land hvor slikt skjer rundt deg hver dag? Hva gjør det med relasjonene mellom mennesker? Hvem kan du stole på? Du er i fiendeland, du er i permanent livsfare, ubeskyttet og utlevert til alle du møter. Slik alle jøder i Tyskland var det. Her ligger parallellen mellom de to regimene. Men for de øvrige tyskere nådde graden av vilkårlig terror aldri samme nivå i den perioden det her er tale om, en må fram til krigens siste dager for å finne lignende tilstander av vilkårlighet.

Rasisme.

Til forskjell fra øvrige fascist-diktatur stod antisemittismen helt sentralt i det tyske diktaturets teori og praksis. Jødene var skyld i alle ulykker som det tyske folk hadde opplevd – slik anklagen også lød mot dem under svartedauden. Men nå var jødene også tillagt visse biologiske artsegenskaper. 

    Fra "Stürmer"1934: Året er forbi, kampen går videre

Jøder kunne nok se ut som ariske tyskere, men de var essensielt annerledes. Nazismen radikaliserer m.a.o. den klassiske antisemittismen mange hakk. I følge de nazistiske vanviddsforestillingene var det snakk om en eksistenskamp: Det tyske “folkelegemet” måtte renses for sin jødiske smitte eller man ville gå under som folk. Hitlers tale den 30. januar 1939 gir et uhyggelig innblikk i den galskap som skulle bli omsatt i praktisk politikk, gjennomført med vitenskapelig presisjon og moderne teknologi:

„Ich will heute wieder ein Prophet sein: Wenn es dem internationalen Finanzjudentum in und außerhalb Europas gelingen sollte, die Völker noch einmal in einen Weltkrieg zu stürzen, dann wird das Ergebnis nicht die Bolschewisierung der Erde und damit der Sieg des Judentums sein, sondern die Vernichtung der jüdischen Rasse in Europa.“[28]

(Jeg vil i dag profetere: Skulle det lykkes den internasjonale finansjødedom å enda en gang styrte folkene ut i en verdenskrig, da blir resultatet ikke bolsjeviseringen av verden og dermed jødedomens seier, men tilintetgjørelsen av den jødiske rase i Europa)

Det kommunistiske diktaturet var i mangt og meget en fortsettelse av storrussisk imperialisme med imperialismens klassiske kjennetegn. Men rasistisk var det ikke. Etterkrigstidens kommunistregimer hadde ved flere anledninger spilt på jødefiendtlige trekk i befolkningen gjennom anklager om “sionisme” og “internasjonalisme”, men det er etter mitt syn et kategorimistak å sammenligne dette med nazistenes teori og praksis – slik det delvis ble gjort under den kalde krigen. På dette punkt var og ble det en avgjørende forskjell mellom de to diktaturene. Kommunismen er rasismen fremmed. Deres demokratiske motbilde, USA, praktiserte i samme periode segregering av borgere på grunn av “rase”, og den fortsatte også under krigen.

Kvinnenes plass.

“Kvinnen føler seg aller best tilfreds med livet når hun blir holdt strengt i tukt og lydighet. Samlivet mellom mann og kvinne lar seg bare regulere i overensstemmelse med denne enkle psykologiske lov. Jo hardere og hensynsløsere mannen lar kvinnen føle sin overmakt, desto bedre oppfyller hun sin bestemmelse”. [29]




Det kvinnefiendtlige syn som Hitler her forfekter ble omsatt i praktisk politikk. Det som var oppnådd av likestilling under Weimar-republikken ble raskt opphevet. Ernærings- og Landbruksminister Walther Darré tok til orde for egne hus for “den fødselsegnede kvinne” der hun kunne gjøre sin innsats for fedrelandet ved å avle barn. Og han foreslo å kopiere skikken fra spartanerne med tidlig å fjerne guttebarna og oppdra dem i egne institusjoner for menn.[30] Kvinner ble utestengt fra utdannelse, riksdagen ble “jøde- og kvinnefri”, ugifte kvinner mistet for en stor del arbeidsledighetstrygd. Hermann Göring hevdet at kvinnens plass er i hjemmet og at hennes plikt er å “husvale den modige kriger.”[31] I diktaturets første år blir det kommunistiske diktaturet kritisert av nazistene for sitt “naturstridige” aksept av kvinner i lønnet arbeid, og i tråd med nazistismens ideal presses mange tyske kvinner ut av lønnsarbeid. Men etter hvert som massearbeidsløsheten blir avløst av mangel på arbeidskraft, snur denne politikken. Fra og med 1937 ble unge kvinner av Reicharbeitsdienst utskrevet til et års obligatorisk arbeidstjeneste, først og fremst i landbruket. Denne tendensen intensiveres ytterligere når krigen kommer.[32]

Marxistisk teori (slik den fremstår i bl.a. Engels’ “Familiens opprinnelse”) gjør også kvinnenes skjebne opp gjennom historien til et spørsmål om forholdet til produksjonskreftene. Besittelse av privateiendom fører til patriarkat, kvinnen blir mannens eiendom, den monogame familie er et redskap for å skaffe mannen sønner som kan overta eiendom etc.[33] Interessant her er at det kommunistiske regimet teoretisk og praktisk likestiller kvinner og menn. Regimet ble innført i et land som ikke var synderlig influert av feminisme på forhånd, og praksis kunne nok ligge meget tilbake å ønske sammenlignet med offisiell ideologi. Men akkurat det er ikke regimets feil, det viser bare at det ikke er lett å forandre kulturelle mønstre over natten. Sovjetunionen ble for mange vestlige feminister det lovede land i denne perioden og i den grad et forbilde at mange overså det faktum at hverken kvinner eller menn hadde særlig mange rettigheter i behold. Forenklet kan man si at det kommunistiske regime ikke lot menneskelige evner og talent bli ubenyttet på grunn av rase eller kjønn. Det som eksisterte av karrieremuligheter innenfor det russiske nomenklatura stod i prinsippet like åpent for kvinner som for menn.


Oppsummering.

Nå som begge regimer er borte, kan en vel konkludere med at en rekke kulturelle dypstrukturer har overlevd i begge land, slik det også fantes interne regionale forskjeller også mens ensrettingen pågikk som verst. En nyansert fremstilling ville kunne peke på slike variasjoner, men det ville også kreve langt større plass. Av samme grunn er viktige tema som industriell utvikling, infrastruktur, kulturell bakgrunn osv. forblitt ukommentert, til tross for at forskjellene var store mellom de to land, i Tysklands favør. Denne fremstillingen har fokusert på det faktum at begge regimers politiske ledelse hatte grenseløse ambisjoner om å prege det samfunn de styrte. Og denne ambisjon, sammen med den hensynsløse bruken av alle maktmidler, satte så avgjort preg på hverdagen til de styrte. Millioner innrettet sine liv i tråd med herretenkernes forestillinger, resultatet var imponerende. Men tilsynelatende lik oppførsel kan være motivert av indre overbevisning så vel som av frykt. Og selv den mest fryktsomme og lydige borger lar seg ikke uten videre programmere slik at han eller hun til slutt tenker helt slik som “herretenkerne” ønsket det. Hva skjer når frykten er borte og tvilens stemme får slippe til?

Vi har sett to politiske verdensreligioner kollapse og etterlate seg millioner av døde. Men også millioner av desillusjonerte og skuffede. Mennesket synes å trenge noe å tro på, det lever ikke av brød alene. Og mange er også villige til å gjøre store intellektuelle offer for å kunne bevare sitt liv og sine prøvelser innenfor en meningsbærende “stor fortelling”. Ellers er jo alle offer forgjeves og all “nødvendig” vold simpelthen en forbrytelse. Kravet til mening synes å være en menneskelig konstant som lar seg misbruke til storslagne feiltagelser i den gode saks tjeneste. Hvis historiefaget skal overskride den rent antikvariske opptårningen av fakta, er det kanskje en nyttig innsikt å ta med seg videre? En dristig hypotese på slutten av en hjemmeoppgave? Ja kanskje. Men for å få en historisk forståelse av både senmiddelalderens hekseprosesser og mellomkrigstidens terror er det en forutsetning å kjenne til tidens trosforestillinger. En må forstå hvordan folk tenker for å skjønne hva de gjør. Det kaster etter mitt syn lys over helt sentrale sider med hvordan det var å leve i disse landene, et lys som den nøytrale, saklige opptårningen av statistikk og fakta-bokser alene ikke klarer å gi. Det er en forskjell mellom faktakunnskap og forståelse. De viktigste innsiktene ligger hinsides det leksikalske språk en oversiktsartikkel kan benytte seg av, de ligger gjemt i den reflekterende skjønnlitteraturen. Så jeg innser min språklige avmakt og slutter her.


Ivar Bakke


Noter og litteraturliste:




    Rett avskrift bevitnes.


Litteraturliste.


Anne Appelbaum: Gulag. De sovjetiske fangeleirene. Aschehoug 2004


Gerhard Besier og Hermand Lubbe: “Politische Religion und Religionspolitik: zwischen Totalitarismus und Religionspolitik”. Vandenhoeck & Ruprecht. Se utdrag: http://bit.ly/fVm42u


Max Domarus (Hrsg.): Hitler. Reden und Proklamationen 1932–1945. Kommentiert von einem deutschen Zeitgenossen. Neuauflage, Bd. 4, Bolchazy-Carducci, Mundelein


Erik Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1994


Ulrich Herbert, Karin Orth und Christoph Dieckmann: Die nationalsozialistischen Konzentrationslager - Taschenbuch (August 2002) on Fischer (Tb.), Frankfurt


Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997


V. I. Lenin: Staten og revolusjonen, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968


Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, Oslo 1971


Karl Marx & Friedrich Engels: Verker i utdrag: http://www.mlwerke.de/me/me21/me21_152.htm


Carl von Ossietzky: Die Weltbühne nr.16, 21.april 1931, s.560


Richard Pipes: Russia Under the Bolshevik Regime, Vintage Books, Random House Inc.1995


Tidsskriftet Samtiden: nr.1 1979, nr.5 1984, nr.2 1991, nr.2 2001


Aleksander.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974


Ragnar Vold: Tyskland marsjerer, hvorfor, hvor hen? Aschehoug, Oslo 1934


DIE ZEIT, internettutgave: http://www.zeit.de/1998/32/199832.schwarzb.letzte_.xml


DIE ZEIT, 20.11.2008 Nr. 48


Noter

[1] Etter mitt syn er det mindre sentralt, om enn retorisk effektivt, å vise til det faktum at landene ble forbundet i en ikke-angrepspakt fra 23. august 1939 og fram til angrepet på Russland 22. juni 1941, og at i denne perioden var begge lands regimetro presse rørende samstemte i sitt forsvar mot kritikk utenfra av deres omforente imperialistiske deling av okkuperte landområder mellom seg, Et slikt faktum alene er intet bevis for fundamentale likheter i styresett, men viser at både kynisme og ønsketenkning var kjente fenomen i og utenfor diktaturene. Den tyske jøden Victor Klemperer skrev i sin dagbok: Det sprøeste var hånd-i-hånd-bildet:Stalin-Ribbentrop. Mot slikt blir Machiavelli et uskyldig pattebarn. Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997 29. august, s.480 [forf. oversettelse] (Her kan en til sammenligning dra inn den britiske og amerikanske presses beskrivelser av “uncle Joes” regime fra perioden hvor landene var krigsallierte og fram til den kalde krigen, også det er i dag selsom lesning.)

   

[2] Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997, s.264 [forf. oversettelse]

[3] Historikeren Eric Hobsbawn forklarer langt på vei realsosialismens fallitt som avledet av sekundære forhold og personlige egenskaper hos dets ledere. Tross den kommunistiske tvangs-kollektiviseringen av jorden som medførte det til da største folkemord i moderne tid, tross den vanvittig feilslåtte slave-økonomien som tok livet av millioner: Hobsbawn mener at Lenin aldri ville ha tolerert den verdslige utgaven av en “statlig-privat religion” som fulgte etter at hans legeme ble en balsamert relikvie, og dessuten: “Stalin grunnla den kanskje ikke bevisst. Han fulgte kanskje bare hovedstrømmen i en tilbakeliggende bonde-Russland og dets autokratiske og ortodokse tradisjon. Men det er usannsynlig at det ville utviklet seg uten ham, og sikkert at det ikke ville ha blitt påtvunget eller kopiert av andre sosialistregimer.” Erik Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder, Gyldendal 1994 S.393 ff  Det var altså ofrene som var uopplyste, tilbakestående og primitive. Det var deres mentalitet som utgjorde de “omstendigheter” som “drev partiet i en stadig mer autoritær form for styring.” En kan jo sammenligne litt her også, hva angår ulike tolkninger av nokså identiske fenomen: Ville noen ha akseptert en tese om at Hitler kanskje ubevisst lot seg drive med en kulturell hovedstrøm hos sine autoritetstro motstandere og kommende ofre. At uten individet Hitlers personlige egenskaper, som var ganske annerledes enn Mussolinis, ville førerstaten “sikkert ikke” ha dannet skole for senere fascistiske regimer? Påfallende er også Hobsbawns beskrivelse av en “relativt vellykket” sosialistisk økonomi, sammenliknet med krisen i vesten. Her nevnes ikke bruken av flere millioner slaver som produksjonsfaktor, ikke et ord om kollapset av matproduksjon til under 1914-nivå, etc. Hvis denne slaveøkonomien var “vellykket”, må vi spørre; vellykket for hvem? Russiske arbeidere? Var Egypts økonomi vellykket ettersom det skapte de imponerende pyramidene? Det syn jeg her angriper blir ikke forfektet av en eller annen “left loonie”, men av forfatteren av pensumlitteratur for dagens historiestudenter. Fotnoten er ikke ment som bønn om å sette forfatteren på index, men om å lese ham kritisk.

[4] http://www.zeit.de/1998/32/199832.schwarzb.letzte_.xml

[5] Pipes, Richard (1995), Russia Under the Bolshevik Regime, New York: Vintage Books, Random House Inc. S.281 Nå må det sies at Mussolini aldri kom så langt som nazistene i å gjennomføre sin totalitære visjon. Det tyske samfunn var mindre korrupt og kaotisk enn Italia, og synet på borgernes plikt til å tjene og adlyde sine foresatte var langt mer gjennomført. Italia hadde stadig mye skitt i krokene, Tyskland ble et rent helvete. 

[6] gjengitt i Samtiden nr.2 1991

[7] Carl von Ossietzky: Die Weltbühne nr.16, 21.april 1931, s.560

[8] Nadezhda Mandelstam (1970, 1999) Hope against Hope ISBN 1860466354

[9] I München ble det den 19.juli 1937 holdt en utstilling til skrekk og advarsel med “Entartete Kunst”. Den gikk som vandreutstilling fram til 1941og skulle framvise hvor “krank” og “degenerert” den “jødisk-bolsjevistiske” kunsten var. De beslaglagte kunstverkene var kontrastert med amatørarbeider fra pasienter på psykiatriske institusjoner, og disse var mer naturalistiske, hvilket skulle illustrere hvor langt forfallet var kommet før nazistene fikk ryddet opp i dekadansen.

[10] Når det kom til det kom til ideologiens klassikere derimot, så var forskjellene store. Nazismens “filosofi” er et underlig sammensurium som appellerer mer til følelser enn refleksjon. Marxismens intellektuelle arv er en ganske annen, og spenner fra skarpsindig analyse til uendelige tyske leddsetninger med høyt abstraksjonsnivå og uklar betydning. Når de russiske popularisatorer skulle bibringe massene en begripelig utgave kan det minne om middelalderkirkenes bruk av enkle maleri for å formidle bibelens lære til analfabeter. “Two legs good, four legs bad!”, som George Orwell parafraserte i “Animal Farm”. Eller man pekte ut aktuelle fiender og kjettere i ordelag som kunne minne om middelalderens religiøse polemikk, jevnfør Andre Bjerkes oppslagsord Pravda i “Den bakvendte familieboken”: “Pravda, russ.zool. tidsskrift. Har særlig beskjeftiget seg med forekomsten av hyener, neshorn sjakaler, rotter, krokodiller og slanger på den vestlige halvkule.” Men like gjerne var språkets budskap bevisst uklart, ettersom forsinket eller for tidlig oppfattelse av partiets mange linjeskifter kunne være fatalt, jevnfør det tyske uttrykket “Partei-chinesisch”.

[11] Gjengitt av Arne Ruth i Samtiden nr.5 1984

[12] gjengitt i Samtiden nr.2. 2001, s.38

[13] Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, Oslo 1971, s.89

[14] Gerhard Besier og Hermand Lubbe: “Politische Religion und Religionspolitik: zwischen Totalitarismus und Religionspolitik”. Vandenhoeck & Ruprecht.s.19, [op.cit. W.I.Lenin: Werke, Band 25, Berlin 1971, s.266]

[15] Samtiden nr.5, 1993, s.79

[16] Karl Marx, sitert etter V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.77 Friedrich Engels formulerte det slik “Siden staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det ren meningsløshet å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart den kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå.” I brev til August Bebel, sitert etter Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1968

[17] V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.79

[18] V. I. Lenin i “Staten og Revolusjonen”, Forlaget Ny Dag, Oslo 1968, s.78-79

[19] V.I.Lenin, 2.utg. bind 24, s.604. [gjengitt i A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974 bind1, s.373]

[20] V.I.Lenin, 3.utg. bind 27, s.297. [gjengitt i A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974, bind1s.374]

[21]Hans Wilhelm Steinfeld, Samtiden 1. 1979, s.48

[22] Ulrich Herbert et al.: Die nationalsozialistischen Konzentrationslager. Bd. 1, S. 29

[23] Samtaler i himmelen er populære – en allusjon til riksdagsbrannen: “Hitler til Moses: Til meg kan du da si det i fortrolighet Hr. Moses. Ikke sant, den tornebusken var det du selv som tente på? På grunn av slike bemerkninger har assistent ved mekanisk avdeling Dr.Bergstässer – arier for øvrig – pådratt seg 10 måneders fangenskap.” Victor Klemperer: Tagebücher 1933-41, Aufbau Verlag 1997 13.januar, s.79 [forf. oversettelse]

[24] http://www.zeit.de/2008/48/A-Holodomor DIE ZEIT, 20.11.2008 Nr. 48

[25]A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974, bind1s.303

[26] Anne Applebaum: Gulag. De sovjetiske fangeleirene. Aschehoug historie, Oslo 2004 s.572  

[27]A.Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, Tiden Norsk Forlag 1974

[28] Max Domarus (Hrsg.): Hitler. Reden und Proklamationen 1932–1945. Kommentiert von einem deutschen Zeitgenossen. Neuauflage, Bd. 4, Bolchazy-Carducci, Mundelein, Ill., 1988, S. 1663.

[29] Fra Adolf Hitlers “Mein Kampf”, gjengitt i Ragnar Volds “Tyskland marsjerer. Hvorfor?Hvor hen?” Aschehoug 1934 s.88

[30]Ragnar Vold “Tyskland marsjerer. Hvorfor?Hvor hen?” Aschehoug 1934 s.91 

[31] Ibid.                                                 

[32] Op.cit. Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Gesamtwerk: Deutsche Gesellschaftsgeschichte 1914 – 1949, s.755

[33]   I utdrag: http://www.mlwerke.de/me/me21/me21_152.htm - eller, hvis en vil gå til kilden: Friedrich Engels - "Der Ursprung der Familie, des

Privateigentums und des Staats" in: Karl Marx/Friedrich Engels - Werke. (Karl) Dietz Verlag, Berlin. Band 21, 5. Auflage 1975, unveränderter Nachdruck der 1. Auflage 1962, Berlin/DDR. S. 152-173.

Vidar Kvalshaug: Juling og andre kjærtegn

 

”På et sted som vårt er det mye du bare kan drømme om” heter det i en av novellene til Vidar Kvalshaug. Selv om ”Helberg” og ”Enevarg” og ”Benne” er Kvalshaugs litterære konstruksjoner, så tror jeg mange lesere drar kjensel på hans steder og mennesker. En må jammen undres på hvorfor denne novellesamlinga fra et såvidt ambisjonsløst og åndsforlatt sted ikke virker mistrøstig. Det er slikt sted der ”folkene fra de forreste pultene flytta ut og er blitt sjeldne gjester” – og der de som ble igjen ”fikk etternavnet til gutta som satt bak i klasserommet.” Det er for det meste disse guttene det handler om, - de som ble igjen. 

 

Novellene er en skjør blanding av krass realisme og forstående lojalitet.  I stedet for å oppsummere, lar Kvalshaug blikket hvile på individ- nivå. Det er menneskene som blir værende i fokus, i deres miljø, og de er ikke redusert til illustrasjonsobjekter for et generaloppgjør med landsbygda. Fordomsfulle lesere kan en ikke beskytte seg mot, men forfatteren bryter dagens greie oversiktsbilde av bygda ned til enkeltskjebner vi kan møte over alt. Det er kanskje ingen pyntelig gjeng vi møter, men de er sett med forstående deltagelse, ja kjærlighet. Flere av dem erfarte nok lite av den sorten, det ble ofte bare med tilspranget.

 

Det er selvfølgelig et eldgammelt litterært tema: De ensomme, de som bare nesten våget å finne fram til hverandre. ”Marias nummer” er en slik novelle, med en original slutt som er til å grine av. ”Seks fot over” ble jeg værende utenfor med sin ”åskarreværra her’a”- sjargong, den tok aldri riktig tak. Nesten alle de tolv novellene er leseverdige, interessante, lovende – verken mer eller mindre, med et par unntak.

 

Et av dem heter ”Mens radioen spiller Johnny Cash”. Den skildrer en manns forsøk på å ri av stormen som raser i hodet på hans elskede. Hennes psykotiske angrep lar seg vanskelig kontrollere av hennes medisiner eller hans oppfinnsomme tålmodighet. Så mye desperasjon og trøkk presset inn i en bilkupé laget av 17 sider prosa!

”Bryllupsklokker” tilhører også dem det er virkelig klasse over. Fascinerende hvordan den litt burlesk- komiske åpningen (skildringen av et utdrikkingslag) langsomt glir over i nattsvart patos, uten at fortellingen forlater sitt muntlige lavprosa toneleie. Kjærligheten er en slagmark der noen taper og ingen kommer fra det  uten sår. Kvalshaug har funnet et sjenert men underfundig språk for desperasjonen. Det er en forsiktig svart humor, på respektfull avstand til det svulstige, men med respekt for realitetene bak de store ord. En lærer seg vel slikt av å alltid måtte skjule sine innerste tanker, av å være i et miljø der ”fliren ligg kald over gråten”,  slik Tor Jonsson skrev. Men Kvalshaug blir en formidler som åpner dører der Tor Jonsson var en rasende sannsiger. Noe viktig har skjedd med Bygde-Norge i tiårene mellom dem.  

En kan lære noe av denne boka, i tillegg til å bli underholdt. Vidar Kvalshaug heter forfatteren. Tror du skal merke deg navnet.

 

Ivar Bakke   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hans Herbjørnsrud: "Blinddøra"

"I motsetning til faglitteraturen kan skjønnlitteraturen gjøre livskrisene anskuelige og rykke dem veldig nær" hevdet Hans Herbjørnsrud i en samtale med Alf van der Hagen .

"Litteraturen skal utfordre, den skal gjøre tilværelsen så mangestemt, så flertydig og så vanskelig som den faktisk er." 

Og vanskelig blir det jammen også å skulle beskrive novellesamlingen "Blinddøra" med et journalistisk hverdagsspråk som på noe vis kan yte den rettferdighet. Avisspråket krever et lettlest og klart ordvalg, en saklig entydighet. Det er generelt sett utilstrekkelig når det gjelder å beskrive virkeligheten - og etter å ha lest "Blinddøra" kjenner jeg meg aldeles vanhjulpen, målløs. Også fordi jeg er så sikker på å ha funnet en sjeldent god bok. Hvordan si slikt uten å havne i reklameskiltenes inflaterte og hese overbud, hvor den ene klisjéen slår den andre ihjel ? 

I alle fall: Det er noe ved denne teksten som rykker veldig nært, noe ved disse tre lange novellenes personer og deres livskriser som angår meg på en intens, urovekkende måte. Det er noe ved denne uvirkelige realismen som slår inn i det skjøre hverdagslivet på overflaten av tingene. Teksten er som såpe på vannet vi trår på med våre små innsektsføtter. Overflatens klare speilbilde av oss og verden blir ødelagt, vi synker gjennom og ned.

Tematisk er det egentlig ikke så originalt det Herbjørnsrud har drevet med. Han har beskrevet undergangskrefter, mennesker som ikke er herrer i eget hus, som blir overrumplet og overmannet av pasjoner de ikke forstår eller mestrer. Som kretser rundt forbrytelse og galskap. Jeg forsøker å se hvor dette forfatterskapet skiller lag med den ustyrtelige mengde av små sammenbruddsromaner; alle de "passe gale" romanfigurene som egentlig er sånn som oss. Når historien når sin slutt har vi muligens blitt litt dypere, vi vet enda litt mer om oss selv og vi synes vi kjenner forfatterens personer.

Men det er ikke noe terapeutisk forlarende ved Herbjørnsruds noveller, de går ikke opp. Det er en vill intensitet der, en gåtefull uhygge som varer ved. Som en nifs drøm som lenge etter at vi har våknet synes så skremmende virkelig. Vår psykologiske lommekalkulator får ingen ting til å stemme. Hvem er vi, hvem er disse figurene som han tegner opp for oss, hva er metafor, hva er naken realisme, hva er rene galskapen? 

Det er ganske mye av det siste, servert med en betvingende, uimotsigelig realisme og autoritet - til forskjell fra mye programatisk eksperimentell litteratur, hvor alle versjoner av virkeligheten er like gyldig. Men i "Blinddøra" er ingenting likegyldig. En leter som besatt etter mening og sammenheng, mens det sprelske språket vrir og bukter på seg som en glatt ål som er umulig å holde fast. Likevel henger teksten sammen, den virker sammenføyd som det mest raffinerte byggverk, hvor hver sten er nitid tilpasset sitt bestemte formål. For et filigransarbeid med å lete og sikte etter det nøyaktige og riktige ordet. Noen ganger må Herbjørnsrud skape dem selv, de strømmer mot deg med en klarhet og friskhet i uttrykket som får deg til å sanse verden. I novellen "Avtrykk" beskriver Martin sin Åshild slik:

"Åshild så på seg selv som en opplysningskvinne i det egyptiske landeplagemørke som vi nå virrer omkring i etter at århundret har nedrødmet og natten faller på."

Når hun skrur på lyset om kvelden i sitt spesielle hus av glass, da ble hun, sett utenfra,

"liksom smeltet inn i det harpiksgule lyset og kunne slik sett minne Martin om noe så sært som en forhistorisk kamelhårsfrue innesluttet og forsteinet i en medaljong av rav."

Tidvis er teksten muntert og sprelsk fabulerende, men oftest er det en urolig ettertenksomhet som preger personene. En kreativ melankoli, en innbitt vilje til å forstå - derfor denne tyngden og realismen som gjør at de overraskende kastene aldri bare blir uforpliktende lek med ord og assosiasjoner. Det er som om det er en gåte som det (også for leseren) blir tvingende nødvendig å løse. 

Leser en for annen gang, ser en hvordan forfatteren hele veien strør ut små frø av opplysninger som får oss til å følge fortellingen med nebbet begravet i boka - hypnotisert. Ser en seg tilbake, har en tilbakelagt en knudrete og lang vandring utenom allfarvei. Herbjørnsrud er virkelig noe for seg selv, han skriver bøker man husker og ikke riktig blir ferdige med. Er det ikke på tide å rydde plass for ham blant de forfatterne en absolutt bør lese, hvis en vil ha med seg noe av det viktigste som rører seg innenfor norsk skjønnlitteratur ? Åpne opp "Blinddøra" - den fører deg dit du aldri har vært før.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Refleksjoner i møte med den tyske krigsgenerasjonen.

Otto Baus - forhenværende marinetelegrafist  

Nå er det ikke noen vei tilbake, vi er i Tyskland. Clive Aardaugh og jeg skal lage film, men av oss to er det jeg som liksom kan tysk, og hva skal jeg si? Otto Baus kjenner jeg litt fra før, fra 1994, da han gjorde sin sentimentale reise nordover til Steigen i Nordland. Marinesoldaten Baus var telegrafist der, ved kystfortet ’Batterie Dietl’. Nå er det blitt museum, men den gang var det noe av det mest moderne som Europa kunne framby, selve ”den nye tid”. Da kom den store verden syngende og marsjerende inn i ei bortgjemt lita bygd uten vei eller strøm. Moderne teknologi, bygging av infrastruktur, flere tusen soldater og krigsfanger fra fjerne land, enorme heisekraner, lyskastere og lastebiler som heldige smågutter kunne få sitte på med. Interessante tider, det må en vel kunne si. Og Otto Baus var telegrafist her, et lite hjul i det store maskineriet som skulle forhindre at Narvik igjen skulle kunne bli angrepet av engelske krigsskip. For det meste var det ikke stort her for en tysker å skrive hjem om. De få salvene som ble avfyrt med de store Adolf-kanonene var prøveskyting. 

Elles ble det ingen skuddveksling, ikke noe ”engaging the enemy”, ingen ”Feindberührung”. Otto og hans kamerater på Engeløya kom ikke i berøring med fienden, russerne stod lenger nord.

Men skyting av vergeløse russiske krigsfanger var ikke uvanlig. Utmagrede skikkelser som ikke maktet å reise seg etter en omgang pryl med geværkolbene. Der jeg kommer fra snakkes det om russefangen som snek seg inn i et naust for å stjele fisk som hang der. En vaktpost ser det, trekker sin tjenestepistol og går inn i naustet og skyter. Russeren faller over ende i en båt og blir liggende. De kunne se en soldat komme ut av naustet etterpå, en som med kald ro stikker pistolen tilbake i hylsteret og gliser fornøyd i retning av noen vantro norske sivilister. Som om det var en kråke han hadde skutt som skulle henges opp til skremsel. Nå kunne ordentlige folk få ha fisken sin i fred for frekke fugler. En nabo fortalte meg hvordan han som eide båten hadde holdt på i timevis for å få vekk blodet fra den døde russeren. Det var noe nytt og annerledes, det også. Ingen hadde vasket vekk annet enn fiskeblod fra båtbordene.           

                        
                

Jeg har lett for å spore av med mine dystre tanker. Disse hendelsene visste Otto ikke noe av der han satt i telegrafistbrakka si. En russefange hadde til og med vært med på å bygge den. ”Ein guter Mensch!” For meg var han ingen fiende, ingen russer, ingen fange, han var bare et menneske, forklarte Otto oss da han igjen stod på gamle tomter.

Jada. Peace and understanding. Men ikke akkurat gjeldende parole den gangen, når sant skal sies. Og nå står altså Otto der på perrongen. En gutteaktig smilende mann i kortbukse, 84 år gammel. Han tar imot meg og Clive som var vi nære venner han ikke har sett på alt for lenge. Otto er et godt menneske, tenker jeg. Ingen fiende, ingen tysker.. eller..vel. Men en trofast, lojal kar. Han sender julehilsninger og spør etter faren min. Men nå skal han altså bli tysker igjen, bli avhørt av meg som fange av en fortid vi nordmenn vokter over. En fortid som man under den kalde krigen aldri måtte glemme (utvalgte deler av), slik at også vi når det ble krevet ikke skulle nøle med å skyte på russiske rødegardister.

Så mangt flyr gjennom hodet mitt mens jeg går mot ham. Blir filmen vi lager nå enda et hinder for en ny generasjon som skal møte mennesker fra hele Europa, et møte der tillit og vennskap truer med bryte sammen under vekten av alt det fryktelige som har skjedd i århundret vi har lagt bak oss? Kanskje blir dokumentarfilmen kjøpt av ”gode nordmenn” som tror at vold og faenskap ikke ligger for oss norskinger. Mennesker som, i den grad de ser seg om i verden, ser seg om i rasende indignasjon eller vantro. 

Kanskje de tror at vårt eget historiske unntakstilfelle av trygghet og fred er det normale, og at grunnen til at andre har det annerledes er at ”de er ikke som oss”. Kanskje de blir styrket i troen på at ukritisk lojalitet eller likegyldighet overfor statlig vold er en slags spesiell defekt ved tyskere eller amerikanere. Kanskje de tror de er ”kritiske” når de møysommelig bokfører og samler gammel urett som om det var årgangsvin, når de ikke ”lar seg lure” av vennligheten fra en hyggelig turist eller ny nabo fra feilt land. Er det slike folk jeg skal gi vann på mølla når jeg viser fram Otto, en av de mange ”upolitiske”, ukritiske ungdommene av sin generasjon? ”Typisk tysk” tenker seerne kanskje, og er ”kritiske”. 

Men kjære folk. En kan da ikke gjøre et intervju om og med den forhenværende tyske okkupasjonsmakten og så bare snakke om midnattssol og snøen som falt for 60 år siden. Under forberedelsene til filmprosjektet kom jeg i kontakt med en annen kar som også var soldat her under krigen. En kunnskapsrik, velartikulert, vennlig mann som gjerne lot seg intervjue. Da han var blitt varm i trøya, forklarte han meg hvordan jødene kontrollerte de allierte. Tyskland hadde faktisk havnet i en krig ”påtvunget oss av den internasjonale jødedommen”. Takk til deg og Gute Nacht. Å være mikrofonstativ for nazismen er ikke min oppgave. 

Så vi tar heller Otto Baus, ”Otto Normalbürger”, som man kaller det tyske motstykket til Ola Nordmann. Otto er ingen anti-semitt eller fascist, snarere en vennlig mann som ikke interesserer seg synderlig for politikk og mener at det alltid bare er ”de der oppe” som vil ha krig. En bekvem floskel. Hvordan snakke med alle disse vennlige gamle folkene som i praksis var et lite hjul i drapsmaskineriet, og som fortsatt omtaler sitt bidrag som ”unsere Pflicht, unsere Dienst”, en plikt og en tjeneste til beste for fellesskapet. Kan de kanskje kaste lys over noe allment? 

Rester av tysk radar, Batterie Dietl, Engeløy, Steigen

Hvorfor kjenner så mange nordmenn seg så moralsk overlegne i møte med tyskere eller amerikanere? Vi som etter omforent, avtalt NATO-strategi forhåndsgodkjente at russiske millionbyer skulle utslettes med ”våre” atomvåpen dersom et russisk, konvensjonelt angrep ikke lot seg stoppe. Skulle noen av oss overleve noe slikt, kommer det kanskje en dag en ung spirrevipp og spør: ”Hvordan kunne du passivt lojalt delta i en slik forbrytelse mot det russiske folket, et slikt soleklart brudd på folkeretten, en slik aksept av masseterror mot sivile? Hvordan kunne dere i åpne, demokratiske samfunn bare la en slik forbrytelse bli planlagt i detalj?” Det er spørsmål som vil være like innlysende etter en atomkrig som de er utenkelige i dag. I dag er det vi som stiller spørsmålene, leder forhøret, vi som hadde slumpen å bli født inn på den rette siden av en verdenskrig vi ikke deltok i. 

Kan du ikke bare la denne gamle mannen i fred, tenker jeg, mens jeg går mot Otto Baus. Tyskeren, fienden, vennen, medmennesket.

Og Otto Baus forteller villig vekk. Om faren hans som stemte på kommunistene og ikke likte at Otto ble med i Hitler-Jugend og spilte fotball sammen med de andre guttene der. Om et tilfeldig kinobesøk som sådde en drøm i den unge mannen, propagandafilmen ’Vår marine’ som overbeviste ham om at å bli telegrafist i marinen, det måtte være tingen. Om den ørkesløse ventingen i arbeidsledighet og hvor glade han og kameratene ble over innkallingen sommeren 39. Endelig tok livet til. ”Hva visste vel vi om hva krig var, - hvorfra skulle vi kunne vite det?” De kjente seg trygge. De var unge, usårlige, eventyrlystne. Selv da Hamburg ble bombet valgte de å bli værende om bord i den vesle minesveiperen fremfor å gå ned i tilfluksrommet. ”Vi hadde jo også vårt antiluftskyts som vi plaffet løs med”. I den ene helgen ble nesten 40 000 sivile drept, uten at de militære anleggene tok nevneverdig skade. ”Har vi gått for langt?” undret Churchill i en lukket krets da han fikk se filmopptakene. Men ingen av kameratene snakket om krigsforbrytelser etter det Otto kan huske, det var krig og bombingen var ”ganz normal”. Og etter denne etter hvert så normale tragedien kom nye oppdrag, nye inntrykk, man tenkte ikke mer over det.

Vi blar videre i fotoalbumet hans. I 1940 kom han til Norge, til Oslo. ”Og Karl Johan ser jo nesten likedan ut nå som den gangen!”

For tyskere er ikke det ”ganz normal” med byer uberørt av krigens ødeleggelser. Så følger gamle bilder fra Steigen, fra ablegøyer og sketsjer på kultur-brakka. Ei brakke som senere ble ungdomshus i bygda. 

Der har vi batterisjefen som spiller trommer. ”En skulle ikke tro vi var med på noe så alvorlig som krig.” Otto peker på vennene sine og forteller om deres videre ferd gjennom livet. Mange holder kontakten, og de gjenlevende minnes de døde. Otto tenker over hvor heldig han har vært, den gang og senere, sammenliknet med mange andre i hans generasjon.  

Neste dag møter vi en gjeng veteraner fra marinen. De kommer sammen i et lite klubblokale en gang i uka. Hundrevis av dugnadstimer er lagt ned her, og lokalet er smykket med de forskjelligste ting. Riktig stilig, stort sett. Et skilpaddeskall henger i taket, og se der har vi selveste storadmiral Dönitz på veggen, gitt. Hm. Og et bilde av en sjømann som går ned mens han holder flagget høyt hevet. Det er fra 1. Verdenskrig forteller de oss, her sitter det visst tradisjoner i veggene. Har vi havnet i ”feil film” som tyskerne sier? Det selges hjemmelaget mat av ulikt slag, en mann tar fram trekkspillet, noen synger med; ”Seemann, lass das Träumen.”  Det hele er lett surrealistisk, som om vi er i en tidsmaskin. 

Alle er så vennlige, maten er nydelig, men jeg føler meg litt sjøsyk. Flere setter seg bort til bordet vårt, de forteller og forteller. Endelig noen som vil høre. En er særs ivrig, han er den yngste av dem, var bare 14 da krigen sluttet. Så gammel som min yngste datter, tenker jeg. Herregud. Plutselig får det sentimentale snakket om hvor ung en var den gangen en svimmel vekt av mening. Han forteller om en ung mor som mistet fatningen under et bombeangrep, en fresende lyskule på gata utenfor lager en strime av lys under døra i kjelleren de sitter i. Den unge moren som har opplevd flere bombenetter tror at lyset kommer fra en av disse fosforstavene som regnet ned over boligkvarterene, hun tror de skal brenne inne. Den gamle mannen blir atter 14-år og hører for sitt indre øre de hysteriske skrikene fra et voksent menneske i dødsangst. Marerittet blir levende igjen for ham, men i det minste sitter han sammen med en som vil høre.

Utsikt mot Bø fra Batterie Dietl 

 

En annen forteller inngående og nøktern om hvordan det var å være ubåtmannskap, den våpengrenen som hadde størst tap. Vi snakker om praksisen med å ikke lenger plukke opp overlevende fra fiendtlige skip fordi en selv kunne bli utsatt for angrep – en praksis som bredte seg på begge sider i sjøkrigen. Noen nevner et intervju med en gammel engelsk marinegast på TV. Fartøyet han var ombord på hadde senket et tysk skip, og ordren var å kun ta ombord de som oppga navn, tjenestenummer og skip. En tysk unggutt hadde kavet seg bort til dem, han blir dratt halvveis opp fra isvannet og spurt, og da gutten ikke får fram et ord slipper de ham uti igjen. Det fortvilte ansiktet til denne tyske jamnaldringen hadde plaget den engelske gasten i søvnløse netter etterpå. ”Men det var jo krig, og det var jo en ordre”, skynder tyskerne å forklare meg, den noe verdensfremmede, sentimentale ”junge Mann aus Norwegen” som ikke deler deres erfaringer og innstilling og synes å ha problemer med å svelge all denne disiplinerte fatalismen. Som om krig var et naturfenomen det er fullstendig malplassert å reflektere moralsk over.

De er alle glade for at de tapte krigen, og glade for å være blant de overlevende. De klandrer ingen, ikke engang de som bombet Dresden. De vet hva krig er, og er så takknemlige for at det nå er fred i Europa. Det sier de med overbevisning og ettertrykk, som om det var en viktig beskjed jeg må overbringe. Samtidig virker de stolte over det de selv ytte og holdt ut den gangen, lojale på en ”upolitisk” måte. Som om Nazi-Tyskland var et gammelt fotballag de heiet på, et lag som den gangen kom helt til finalen i verdensmesterskapet i krig.

Og en sier at han misunner oss nordmenn som fritt kan ære våre falne kamerater. Jeg kjenner meg bare sånn måtelig privilegert av den grunn. ”Hva hjelper vel utmerkelsene på den ukjente soldats grav de falne?” spurte Kurt Tucholsky i tidsskriftet ”Die Weltbühne” etter 1. Verdenskrig. Og han fortsatte: ”La den ukjente soldat leve, så kan vi ære ham”. Det gikk ikke slik. Stemmen til denne jødiske kosmopolitten druknet i et varmt, forenende nasjonalt stammeskrik, og det ble etter hvert mange navn å føre opp på nye minnetavler. Er det fascisme å holde med ”våre gutter” når en er tysk? I så fall var vel flertallet fascister den gangen, også de som nå sier at ”det var bra vi tapte krigen”. Selv den kjente anti-nazisten Heinrich Böll skrev i 1944 at ”vi vil seire fordi vi må seire!”. 

Den nasjonale gruppetilhørigheten og skjebnefellesskapet er et sterkt lim, den gang som nå. Men har vi tenkt over hva vår egen lojalitet kan la seg misbruke til? Er vi så mye mer våkne og kritiske medborgere enn det de var den gangen? Jeg tillater meg å tvile på det. Og jeg kjenner meg på en gang skremt over og på en vemodig måte i slekt med disse gamlingene som gjør krokete honnør fremfor en minnetavle over falne kamerater som de en gang delte sin ungdom og sine håp med. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Erling Fossens grand theory

Forekom det interessante debatter på norske nyhetsgrupper i gamledager? Tja – se her, i april 1997 utspant det seg en debatt på "no.general" mellom Erling Fossen (blå skrift) og Ivar Bakke, og jeg har samlet det viktigste av den her:  Først en lett synlig parentes: [From: Hegge, Per Egil Sent: Thursday, October 14, 1999 9:10 AM > Jeg vet jo at du kan skrive med snert. Men å se deg kjøre rundt med Erling Fossen blir omtrent som å la seg imponere av at Jens Weisspflog hopper stilrent i en 30-metersbakke. Ikke kan han (Fossen, altså) og/å-reglene heller. > per egil ]   Erling Fossen: "urban kultur er en avslappet, muligens intellektuell, holdning til massekultur. Urbanisme er læren om hvordan man skal akseptere og bejae forskjeller." "Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretikere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve." [..] "I dag har en fra Oslo mer til felles med en fra Barcelona, eller Praha, enn en fra Hønefoss eller Trondheim. Globaliseringen fører til to forskjellige kulturer innenfor nasjonalstaten. En kultur som er urban og som er felles for hele verden og en som er knyttet til nasjonalstaten. Foreløpig er det bare Oslo som er så stor at den klarer å koble seg opp på det globale nettverket." Men det er en slags tråd i dette. La oss begynne her: Helt fra den tyske filosofen Kant og framover har det vært kapitalismens og til dels marxismens store tese at de som handler med hverandre kriger ikke. Historien etter Kant og Marx har jo grundig dementert en slik antagelse I alle fall reduser handel til en muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig forutsetning for fred mellom stater. Kant var død under kommunismens massemyrderier og nazistisk industrielle tilintetgjørelse av uønskede folkegrupper. Både Marx, Kant og den norske filosof E.Fossen forutsetter i sin argumentasjon at maktpolitikere opptrer rasjonelt, dvs ikke kaster seg ut i totalt selvdestruktive prosjekt. Dette er stort sett helt riktig. (og en av grunnene til at den kalde krigen aldri ble varm) Men de gangene denne teorien ikke stemmer, kan det få utrolig vanvittige konsekvenser. Når millionhærer og hele industrielle potensialer blir rettet inn mot destruksjon av en innbilt eller reell trussel - da neglisjerer en hensyn til gamle, fredelige handelsforbindelser. Jeg deler altså ikke din system-begrunnede optimisme. Politikk er ikke et rasjonelt spill. Poenget mitt er veldig enkelt. Vi har gått fra en bipolær verdensorden til en global verdensorden. Altså har hverken USA eller Russland lenger noe innebygget incitament for å vise muskler. Da er det ev. gærninger som gjenstår. Enig, så langt - med mindre det oppstår en stor-russisk nasjonalisme. Den vil hente kraft fra den grimme formen for markedsliberallisme og opphevelsen av det statlige voldsmonopol som har kastet millioner ut fra ytterst små kår - til ren nød. De kan - i dagens relativt demokratiske Russland - få samme destabiliserende effekt som det deklasserte borgerskap fikk i Weimar-Tyskland, etter krakket i den vestlige kapitalismen. Men en gærning har ingen muligheter til å generere store støyen i dag så lenge enhver fiendtlig handling mot en annen territorialgrense vil bli møtt av verdenssamfunnet. Hva får deg til å tro på en slik kollektiv opptreden fra "Verdenssamfunnet" - som uten en felles (kommunistisk) fiende ikke er enige om noe som helst ?  I tillegg er verden blitt ekstremt tett sammenvevd. Enhver gærning vil bli røyka ut veldig fort. Internasjonaliseringen av økonomien er et faktum, ja, og dette har avgjort positive følger. The bad news - er at nasjonalstatene er blitt fratatt sine redskaper for å sivilisere kapitalismen. En stor del av verdenshandelen er basert på produkter hvis etterspørsel vil kollapse fra dag én - i tilfelle av en global, finansiell krise. At en slik krise vil komme i vår generasjon finner jeg sannsynlig. Politisk sett er den store forskjellen fra 1945-1975 -perioden til i dag, at man har tapt av syne hvor maktpåliggende det er å anvende politisk styring for å unngå 30-tallets mars i retning katastrofale ideologier. Le Pen, som er den verste vi har i dag, har holt på i 20 år og fremdeles har han ikke kommet lenger enn at han har borgermesteren i tre små byer. Hitler hadde langt midre oppslutning enn Le-Pen, inntil krakket i Wall Street, som molestrerte den tyske økonomien,og fikk en tredjedel av velgerskaren til å betrakte en liberal, kapitaslistisk og demokratisk statsform som totalt uegnet til å løse deres presserende problemer. Det samme kan godt skje i Russland. Når et lands økonomi bryter sammen er det gode konjunkturer for desperate skritt a la "vekk herfra, det er målet". Det er gjort flere bøker om det i moderne tid; bl.a argumenterer/viser Francis Fukuyama i End of History hvordan vestlige demokratier ikke har kriget mot hverandre etter 2. verdenskrig. Kriger vil i fremtiden hevder han være mellom land på hvert sitt nivå av denne sivilisasjonsstigen. Du tror på byer og urbanisering som en fredsskapende faktor i seg selv. Det finnes lite empiri som begrunner en slik optimisme. Men det er empiri (f.eks i urban world/global city, utgitt av David Clark) som viser hvordan kriger i dag utløses i distriktene, i territoriet der geriljakrigere kan skjule seg, der tilhørigheten til land er viktigere. Hvis det er mellomstatlige konflikter du snakker om, så er dette ganske enkelt feil. Hvis en derimot tar for seg borgerkriger, da er jeg med. I flere Latin-Amerikanske land opptrer geriljaen utenom de tradisjonelle maktsentra. Det har med rent strategiske overveielser å bestille, i tillegg til at herskersjiktet som regel befinner seg i byene. Å sette opp "tilhørigheten til land" som en slags grumsete, nasjonalistisk potensial for bruk av vold - det er nok et eksempel på de kommunikative maktstrategier som den herskende klasse benytter. (du kan jo din Marx: "De herskende tanker er de herskendes tanker") Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Dette er ganske barokk historieskrivning. Krig er stort sett kamp om makt, innflytelse, knapphetsgoder. De aller fleste kriger er initiert fra lands maktsentra. Disse er lokalisert i byene. Det har ingen ting med byborgere eller andres iboende tilbøyeligheter å gjøre. Du forsøker å utstyre folk i rurale strøk med artsegenskaper. Bortsett fra en viss trendy look mht. valg av hat-objekt, er jo dette bare en videreføring av arkaisk "Volkscharakter"-tenkning. Er det ikke en idé å redusere utbredelsen av herskende fordommer mellom grupper i stedet for å øke den ? Hvorfor ikke heller oppgi en slik søkt generallisering, du argumenterer forresten godt mot andre former for reduksjonisme i ditt essay om "ni skritt mot en moderne stat" - hvorfor her insistere på en slik primitiv typologisering? Jeg har diskutert denne teorien med Iver N. og på et seminar med Erik Solheim;Reiulf Steen m.fl. Da tok vi utgangspunkt i Ruanda/Zaire/Burundi-konflikten som skyldtes at nasjonalstatens grenser oppleves som kunstige og at stammetilhørigheten, territorialiteten, er mye sterkere. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene.. Det har du sikkert rett i, spørsmålet mitt er om det har noen verdi å utvikle en generell teori om årsakene til krig. Du argumenterer som om det hastet å få flest mulige mennesker til å flytte raskest mulig inn til byene, - som et fredsforebyggende tiltak. Denne teorien vaser seg fort inn i en rekke problemer - på samme måte som en evt. teori om det gode og fredelige liv på landet ville gjøre det - ettersom konfliktsentra og årsaker varierer så radikalt. På meg virker det som et akademisk ferniss over en primitiv fordom overfor bygdefolk. Det finnes da flere storbyer med væpnede konflikter som gjør livet farligere for folk flest enn i land med pågående territorielle konflikter - uten at jeg derved vil si noe om "byfolk"s generelle tilbøyeligheter. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene der man i større grad utvikler selvvalgte relasjoner. Tilsvarende er serberne som er/var den aggressive parten i krigen i det tidligere Jugoslavia væpnet med denne type blot und boden stammefellesskap. Enhver essensialisme og renhetstenkning vil havne i slike eksesser så snart de blir omgjort til politikk. Det er jeg enig i, i likhet med en rekke serbere fra by og land. Differensiering og individuell bedømmelse er det vesle en har å stille opp mot slike grove inndelinger, noe som virker temmelig skrøpelig i en tid med desperat jakt etter sosiale sammenhenger og identitet. Jakten etter "røtter" er først og fremst et urbant fenomen, først når en identitet og sammenheng er gått tapt starter "the invention of tradition". Det som synes vanskelig å forklare deg, er at et flertall av de faktiske innbyggerne i rurale strøk av landet ikke kjenner seg igjen eller føler seg hjemme i den smale kulturen som går for å være "bondsk". Denne identiteten er blitt pådyttet oss fra Lysaker-kretsen og videre fram til Lillehammer Olympiske Komite, - tvers gjennom urbane forestillinger og prosjekt, lansert av en urban elite med en generalstab av lærere og kulturkontor o.a. som reiser ut til bushen for å fortelle oss hvem vi er og hva vi skal være stolte av. Melbu-festivaler, Hamsun-dager etc. – det vrimler av urbane dyrkere av et "opprinnelig" liv og samfunn som er der, holder sine tungetaler, og drar hjem igjen. Dessuten har vi den lille flokk av selvbestaltede representanter for det ekte nordnorske o.a. barnslige tåpeligheter. Sjansen for at Oslo-folk skal kunne få øye på et alminnelig menneske under denne folkloristiske sminken er veldig liten. Det forutsetter en ualmindelig evne til å legge til side stereotypier. Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Vil det si at motstanden mot den tyske okkupasjonen var mindre i byene?  tesen min er at land med høy urbaniserinsgrad er mindre tilbøyelige til å starte kriger. Du kan stikke innom FNs hjemmesider og se at det faktisk er tilfelle. Her etablerer du en "en-til-en"-sammenheng. Mer urbanisert – mindre krigersk. Er det ikke en idé å titte på et par andre faktorer også, mens du er i gang ? Sånt som sammenfall med faktorer av typen; velstand, fordelig, demokrati, politiske tradisjoner etc. Det ville muligens ødelegge den kjære teorien, men trolig øke innsikten. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. Ach soo.. - så det heter en lærd herre ved navn Simmel som hevder at byfolk er mer intellektuelle en landboeren. Et objektivt skille. Skal ikke forkludre denne antropologiske vitenskapen (med en stor og rik tradisjon i å måle pannevinkler o.a. påståtte særtrekk hos f.eks "ville" samer) med mine subjektive protester. Men som den intellektuelle verdensborger du er, har du sikkert lest "Herretenkerne" av Andre Glucksmann? Den tør anbefales, selv av en alfabetisert bondeknøl som meg. Du fortsetter å gi deg selv smigrende karakteristikker. Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretiskere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve. Altså det er ingen ting som er genetisk gitt. Simmel snakker om to livsstiler, ikke to raser. Menneske kan selv velge mellom hvilken livsstil vedkommende foretrekker. Dette er funksjonell rasisme. Genetisk rasisme eksisterer omtrent ikke i dag, heller ikke hos de mest innvandrerfiendtlige gruppene. Du utstyrer bønder med sosiale artsegenskaper som de kan bli kvitt. På samme måte som en "hedensk villmann" kunne la seg døpe, kan bonden reise til byen, gå på Karl Johan, se på de komplekse og dypsindige signalene fra Freia-reklamen, og bli en intellektuell - i stedet for å basere seg på sitt autentiske lynne. Hvis du synes jeg anlegger en raljerende tone, så er det faktisk ikke min feil. Jeg kan ikke noe for at du velger å kolportere dette fordomsfulle våset. Du sier at jeg gir meg selv smigrende karakteristikker. Ja, den verdighet og selvrespekt jeg tilkjenner meg, får jeg ikke fra deg. Det jeg gjør, ved å stille opp min "urbane" bevissthet i relieff til dine utdelte artsegenskaper, er som å si som den iranske jenta sa i et debatt-program med Carl I. Hagen: "Ja, men jeg er jo en muslimsk innvandrer synes du jeg er en kriminell belastning for det norske samfunnet ?" [snip] Så du har altså mindre til felles med meg enn en f.eks en innbygger i Bombay? Interessant teori. Hva bygger du denne antagelsen på, hvilke trekk ved norske bygdefolk er det som får deg til å dra en slik vidtgående slutning? Ta en spøk da, gjøk. Jeg har referanser til 10 bøker som alle hevder dette, fordi globaliseringen lager et urbant nettverk mellom byer. Dette binder storbyene sammen, mens by og land innenfor samme nasjon skiller lag. Hvis tilstrekkelig mange får det for seg, blir det jo slik. Danner en en essensialistisk forestilling om hvordan rurale folk er og bestemmer seg for å støte ut elementer som nekter å flytte inn til byen ved å stigmatisere dem som potensielt krigerske, mindre intellektuelle etc. - så danner dette snart en sosial og politisk realitet på samme måte som rasistiske skillet mellom ulike etniske grupper i f.eks Oslo. Dette kan utføres av mennesker som betrakter seg selv som særdeles internasjonalt orientert, sofistikerte motstandere av rasisme og andre fordommer. De har referanser til bøker, de tilhører den snakkende klasse, og ingen som er redde for å dumme seg ut våger å antyde at de er både uvitende og fordomsfulle. Det er de, men de er det på områder som gir liten kulturell kapital, de hører ikke selv når de dummer seg ut, og det er bare plebsen som legger merke til det uansett. Å hetse bønder i dag er like enkelt som å sjikanere homofile på 70-tallet, hvor det meste av etablert akademisk ekspertise så på det som en patologisk tilstand. Men de politiske og ideologiske konjunkturer har det med å forandres. En dag vil man lese dagens herskende tanker på dette området som det de er: De herskendes tanker. Jeg blir litt svett av "herskende klasse"-begreper. Du må krype ut av 70-tallet. Du mistrives når noen påpeker at din posisjon er mer i tråd med alminnelige forestillinger hos de som for tiden har det retoriske hegemoni. Det får du leve med, det er faktisk a fact of the matter. Når det gjelder byer og land så er det nok å nevne den heltemodige kampen Sarajevo har ført nettopp mot etnisk renskning. Nok til hva da? Å danne en generell teori om urban anti-rasisme versus rural krigslyst? Har du aldri møtt såpass motstand i det innelukkede miljøet ditt at du har måttet argumentere overfor noen som har en annen oppfatning? I så fall må det litt mer intersubjektivt etterprøvbare argumenter til enn en sampler av urbane fordommer. Hvis det er "nok å nevne" Sarajevo for å stive opp en slik artslære, da er det på tide med en liten safari utenfor byen. Prøv å snakke med en av de ville, en face. [..] Det du kan dra ut av det er at det er vanskelig å trekke ting ut av en historisk kontekst. dette er relativismens første tese. Hitler er en historisk person som ikke uten videre kan oppstå fra de døde. Det samme gjelder Stalin. Javel, men da synes jeg ikke du skulle lage noen generelle teorier om årsaker til krig. I hvert fall hvis de ikke tåler konfrontasjon med den mildeste empiri. nå er det nesten så jeg blir sur. Mitt argument når noen sa at Stalintyper kan dukke opp idag, er at man må historisere historien. Stalintyper dukker bare ikke opp, hvis det ikke er et klima for det. Jeg har ikke generalisert noen historie, jeg snakker med utgangspunkt i dagens globale situasjon. Tja, jeg tror at man alltid, når en tar utgangspunkt i dagens situasjon, skal ha for øye at det eneste sikre er at den vil forandres. "The end of history" med dagens seirende samfunnssystem - det tror jeg ikke noe på. Derfor synes jeg det også er merkelig å etablere en generell teori med utgangspunkt i et vilkårlig valgt øyeblikk av historien. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. bevissthet handler om å lage/skape forskjeller. For meg er det forskjell på en vestlending og en østlending; en svenske og en danske, en som bor på østkanten og en som bor på vestkanten. At det er forskjell på byborgere/distriktsboere tar jeg som en selvfølgelighet. Det er forskjell på negre og hvite også. Spørsmålet er om denne forskjellen skal gjøres til en essensiell atributt som en kan utlede generelle teorier om mentalitet ut fra. At forskjellig bakgrunn og erfaringer preger oss, det er trivielt. Spørsmålet er om det er fornuftig å aksentuere denne forskjellen som betydningsfull og relevant i alle sammenhenger. For tiden er det høyeste mote å etablere identiteter - hvilket i seg selv vitner om urbanisering. Verden er urbanisert - det er opp til enhver å velge sin kultur og skape sin identitet ut fra sine personlige preferanser. Noen gjør det fundamentalt for sin selvforståelse at de spiller gitar, eller at tippoldefaren var fisker, eller at man har levd i by siden Breton-Woods avtalen brøt sammen. Any colour you like. Du omtaler bygda som om vi levde i 1700-tallets stendersamfunn, uten sosial eller kulturell mobilitet. You're dead wrong. Men som jeg sa i min mail (noe jeg synes det er råttent at du ikke gidder å svare på privat, men vil heller ta utdrag og kverulere offentlig med) Bønder er interessante som mennesker. Jeg har ikke noe imot å gå på fylla med dem. Jada, til sitt bruk er de OK Du har et mindreverdighetskompleks jeg ikke skjønner. Du titulerer deg som bonde, jeg titulerer meg som urbanist. Altså definerer vi også forskjellig. Hva er problemet ditt; at du vil at jeg skal bli bonde? Jeg ser at du ikke skjønner hvordan din attityde virker, og når jeg velger å gå såvidt krast ut mot den, er det av to grunner: Den er veldig tidstypisk, og jeg tror det nytter å snakke til deg og andre. Fordommer kan mykes opp ved kontakt med "Den Andre". Men for å svare: Jeg titulerer meg kun som bonde i yrkessammenheng. Som gitarist er jeg ikke bonde først og fremst, ikke som bokanmelder heller. Når jeg skriver til min tyske mail-venn oppfatter han meg som norsk. See? Poenget er altså at vi aktiverer gruppetilhørighet ut fra ulike sammenhenger, og at en tilhørighet ikke er relevant i alle sammenhenger. Dette er det motsatte av essens-tenkningen, som i praksis oppfører seg som om det finnes en egen "kvinnelig", "arisk", "bondsk", "urban" "jødisk" tenkemåte og mentalitet. Ved å tro på slike forestillinger, aksentuerer man en bestemt erfaring eller trekk til å innfluere på nesten alle felter, og en bærer av et slikt stigma vil alltid bli møtt og konfrontert med dette. Når du titulerer deg som urbanist, signaliserer du mer enn at du er oppvokst og trives i en by. Du kommer med en ideologisk bekjennelse på linje med tittelen "pinsevenn" eller "høyremann". Bonde er for meg en yrkestittel. Punktum. Jeg vil ikke at du skal drive gård eller at byfolk skal se på sin livsform som mindreverdig. Jeg tror ikke på én versjon av det gode liv. Du gjør min yrkestittel om til et negativt stigma jeg kun kan bli kvitt ved å flytte til byen. Det er ikke særlig tolerant. […] Ja, men de som fortsatt er, og vil være bønder - hva med ditt syn på dem? Er vi fullverdige medlemmer av ditt samfunn? jeg er ikke interessert i nasjonalstaten; jeg er interessert i byen. Skal jeg drive med politikk aktivt skal det være i Oslo kommune. Altså behøver jeg ikke engang å tenke på dere bønder ute i distriktene. Skitt i Norge, leve Oslo ! Provinsialisme kalles slikt når det samme skjer der onkelen din bor. Blir jeg headhuntet til å drive med politikk på nasjonalstatnivå, vil jeg si at dere er fullverdige medlemmer av Norge. Selv om det fra et økonomisk synspunkt er for mange av dere. Jeg synes det tilkommer alle borgere å forsøke å se litt utenom sin egen krets, enten man blir headhuntet hit eller dit. Vi stammer alle fra små lokalsamfunn - enten vi har vokst opp på Ullern eller i Musken. Det alle bør forsøke er å overskride det lokale, selv om vi alle er situert i en eller annen sammenheng og identitet. Hvorfor på død og liv (ofte bokstavelig talt) bare aksentuere det som skiller oss? Ivar Bakke Globaliseringen gjør verdenskriger til en umulig tanke. De tette kommunikasjonsbåndene mellom stormaktene, og ikke minst innen finansverdenen, gjør det utenkelig at disse statene skulle gå til krig mot hverandre, skriver Normal Angell i boken "The Great Illusion". Den kom ut i 1913. Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Feminisme - hallo? Les omtalen og bøkene her.

 

Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.)
"Matriark" Gyldendal

Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.)

"Råtekst" Aschehoug.

Hva er intensjonen med disse antologiene ? Jeg er ikke sikker, men både "Matriark" og "Råtekst" er i alle fall lettlest, avvæpnende selvironisk, og i noen tilfeller tankevekkende lesning. Noen kvinnepolitiske manifester er de ikke, snarere et kondensert uttrykk for rådende tidsånd. Det er nesten alltid interessant å se hvordan folk beskriver sine liv. For en som har lest litt feministlitteratur er bruddene med tradisjonen iøynefallende.

I "Matriark" er det merkelig nok Ida Lou Larsen, som tilhører veterangenerasjonen, som klarest tematiserer motstanden mot demonisering av menn og den ensidige framstillingen av kvinnen som offer. Hun påpeker at norsk feminisme i for stor grad ble amerikansk preget. I stedet for kvinner kan (like godt som noen mann), fikk vi etterhvert kvinner er (de er offer, og de er bedre mennesker - fordi de er kvinner). Denne offer- og essens-tenkningen er nå helt fraværende.Det synes jeg er et nytt og oppløftende trekk.

To ting er særlig forstemmende ved disse tilstandsrapportene: Det altså stadig mange nok respektløse duster av noen mannfolk til å prege unge jenters opplevelse av seg selv som kvinne. Og: Den voldsomme rolle utseendet spiller, også for voksne kvinner. De synes å se seg selv kun gjennom den andres blikk.

Dagens 'store fortelling' er en amerikansk drøm: "Just do it !"   - alene. Denne ideologien som formidles gjennom reklame og populærkultur er så enerådende og allestedsnærværende at den framstår som selvsagt. Du har en frihet uten ansvar for andre   - og du kan ikke regne med hjelp fra noen. Det er naturligvis et ensomt prosjekt i lengden, og veiene tilbake til de universelle autoriteter og fastlagte liv er, heldigvis, stengt. Men vi er stadig sosiale vesen som forholder oss til De Andre.

Hvem bestemmer over oss ? Skal en dømme etter fikseringen på seksuelt konsum og eget ytre, så har reklamen, som man angivelig forholder seg "lekende" og "ironisk" overfor, en vanvittig stor innflytelse. Det var noe den baktalte 70-tallsfeminismen så og kjempet mot.

En ting har nesten alle bidragsyterne felles: opplevelsen av seg selv som stygg. Men noen behersker gamet. Kristin Næss oppgir Alexis som ideal. Og hvis det er feminisme, så er jeg antifeminist. Jeg opplever ikke den kalkulerende iscenesettingen av kjønn som feminisme, det er tvert imot en form for girlpower, gammel som  alle haugene, der bare de peneste vinner,  - så lenge det varer. Det er ingen strategi for frigjøring, det er en privat maktstrategi - hvilket ikke er det samme som feminisme i min bok. 

Det paradoksale hovedinntrykket er etter mitt syn følgende: Bøkene avspeiler en tidsånd, og forsterker den ved å henge opp et ekstremt ideal som alle kommer til kort overfor. Vi skal nemlig ha et strålende, variert og spennende yrke, ditto seksualliv, vi skal realisere alle våre drømmer, ikke la oss bremse av hensyn til noe eller noen, men maksimere vårt liv, leve nå. Samtidig er ingen valg endelige, alt er i prinsippet fortsatt åpent. Dette credo gjelder imidlertid alle, vi kan følgelig ikke kreve noen form for lojalitet fra andre. Alle er sin egen lykkes smed. Det synes som om frigjøringen fra det gale idealet om å tåle og tie er blitt erstattet av et frenetisk jag etter det optimale, en ideologi som innfører en kontrakts-tenkning mellom mennesker. Vi opprettholder våre relasjoner så lenge begge tjener på det. En må følgelig konstant streve for å være attraktiv og spennende, slik at en ikke blir byttet ut med en som er "ny og enda bedre".

For en middelaldrende grå familiefar vekker det ingen begeistring å lese om kvinner som - med eller uten ironisk distanse - skryter av å ha harvet over mange seksualpartnere. Det er tidvis en temmelig frustrert hedonisme som kommer til uttrykk i tekstene. Scruella de Ville skriver:

"- Men Scruella, vi trenger vel ikke ha sex hver gang vi møtes ?

-Hva faen er det du tror jeg holder på med da? ropte jeg. -Tror du jeg er her fordi jeg liker deg liksom ? " Scruella "lærer noe helt overraskende: Jeg er en av dem."

Og "dem", - det er en type mannfolk vi synes vi kjenner. Finnes det ikke bedre forbilder for dagens kvinner og menn?

Det er et snev av nedlatenhet som preger Hilde Charlotte Solheims omtale av de som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik".("Råtekst") 

Hva slags "overlevelsesbok" blir det for dem som skal lese tekster der deres liv framstår som en mørk kontrast til å lykkes her i verden. Samtidig har hun mye vettugt å si om å gå sin egen vei, mot strømmen. Cristina Smith-Erichsen (Matriark)lar en "venninne" framføre synspunkter og møter disse med motargumenter. Til sammen danner dialogen en spennende framstilling av et innviklet tema: I hvilken grad kan man snakke på vegne av sitt kjønn. Er det feminisme eller jappedamesak når vellykkede karrierekvinner med vaskehjelp feires som "sterke og flotte" idealer for dagens unge?

I "Råtekst" gir bidragene fra de lesbiske forfatterne interessante vinklinger på spørsmålet om hva samliv er - uansett kjønn. Og Nazneen Khans vakling mellom en muslimsk bakgrunn og vår materialistiske kultur gir interessante perspektiv på å bli dratt mellom lengselen etter tilhørighet og frihet. Brita Åse Klemetsen skriver om oppbruddet fra sin samiske bakgrunn og hennes egen, nye måte å være same på - i Oslo.

Mange av bidragene er modige i sin åpenhjertighet. Og mange er kokette og smarte i sin ironiske gjemsellek mellom ulike posisjoner. Da slipper en å stå for noe som helst, en trenger bare vise at en behersker dagens spilleregler. Det er naturligvis lettere å vite hva en vil hvis en kjemper mot et klart stengsel. Som mann er mitt hovedinntrykk at dette er en ny generasjon jenter som fortsatt slåss mot stengsler og fordommer, men som først og fremst strever med å finne ut hvem de er og hva de vil med sin frihet. Hva de forventer av menn er ikke godt å si, men det er visst en hel del.

Ivar Bakke