Hvordan forene historikerens formidlerrolle
som deltaker i samtidsdebatten med historiefagets vitenskapelige idealer? Et
tysk eksempel.
Historiefaget påberoper seg et anti-mytisk
vitenskapsideal, med rett til å stille kritiske spørsmål og forpliktelse til
ikke å fortie ubekvemme fakta. Yrkesetikken er forpliktet på en mest mulig åpen
og sannferdig skildring av fortiden, uaktet om forsknings-resultatene måtte bekrefte
våre egne verdier og ønsker. Hvordan virkeliggjøre et slikt ideal når man er
tysk historiker og vil forstå årsakene til at nazismens barbari seiret? Alle
forsøk på å formidle det tyske sivilisasjonssammenbrudd vil uvegerlig også være
et bidrag til tysk selvforståelse, verdier og identitet, et dagsaktuelt
innspill i «nasjonens samtale med seg selv».
I
særdeleshet var det tilfellet i 1986, da den vesttyske «Historikerstreit» raste, og mange av deltakergenerasjonen fortsatt levde.
Opptakten til debatten var at sosiologen Jürgen
Habermas i en avisartikkel påviser
apologetiske (unnskyldende) tendenser i tysk historieskrivning. I følge
Habermas var Ernst Noltes tolkning av
nazismen som en forståelig reaksjon, skapt av «angst for tilintetgjørelse som den russiske revolusjon medførte»,
et eksempel på dette. Min valgte innfallsvinkel til den tyske
«historikerstrid» kan formuleres som tre spørsmål:
I hvilken grad har historieformidling – ufrivillig eller bevisst – et preg
av verdistandpunkt og samtidskommentar? Har historikeren ansvar for sin egen virkningshistorie? Bør han kritisk
vurdere sin rolle som bidragsyter til lekfolks kollektivmyter og minnekultur,
og følgelig underlegge historieformidlingen politiske og pedagogiske hensyn?
Min oppgave vil søke å konkretisere
og belyse disse spørsmål til historikerrollen ved å se nærmere på hvordan tre
profiler fra den tyske «Historikerstreit» på ulikt vis håndterer dem: Ernst
Nolte, Jürgen Habermas og Joachim Fest. Oppgaven vil i det følgende gi et riss
av Ernst Noltes faglige posisjon og virkningshistorie og Habermas kritikk av
Nolte. Så følger en utførlig gjengivelse av Fests debattbidrag, og
avslutningsvis mine egne forsøk på oppsummering og konklusjon.
Noltes perspektiv på fascismen.
I 1963, da Nolte publiserte sin første
bok, var det en økende
offentlig interesse for fascismen i etterkant av
Eichmann-prosessen. Den faglige og populære formidling av fascismen i Tyskland hadde
så langt vært preget av en veldig «Hitlersentrert» fremstilling, etter hvert
med innslag av totalitarisme-teoriens fokus på strukturelle likheter mellom
Hitler og Stalins regimer. Det var et perspektiv som ikke forstyrret etterkrigstidens
politiske dagsorden og ideologiske søndagsstillhet. Det kunne med små tillempninger
la Hitler fremstå som «der Verrückte»,
uten å blottlegge de mange problematiske trådene til Weimar-tidens borgerlige
anskuelser
eller det sene 30-talls brede folkelige begeistring for regimet. Men stillheten
ble etter hvert brutt av en ny generasjon og deres kritiske «Anfrage» til den eldre generasjon.
Totalitarisme-teorien
(slik den ble anvendt politisk) stod i veien for oppgjøret, og da Noltes bok «Der Fascismus in seiner Epoche» kom ut i 1963
hadde man fått et verktøy til å «dekonstruere» den.
Boka fikk (av mange grunner) en begeistret mottakelse og stor utbredelse. Nolte
mente ikke at totalitarismeteorien var feil, men at den ved å fremheve de
strukturelle likhetene og underspille den historiske genealogi ikke sier noe om
årsakene til at begge ideologier fikk slik makt. Nolte forklarer fascismen som
en historisk prosess med aksjon og reaksjon mellom to fiendtlige grupper, og
med frykten for bolsjevismen som «første beveger». Det betones at jøder var
overrepresenterte ved flere av de revolusjonære fremstøt som fulgte i
kjølvannet av 1917, noe som i fremstillingen gir en slags forklarende rasjonale
bak begrep som «jødebolsjevisme»..
Slik den ble lest, var det et forsøk på å forstå og gjengi nazismens subjektive
motivasjon uten å gå god for dens virkelighetsbilde. «Den nye tid», «fremskrittet» og dets
undergravning av tidligere livsformer ble av mange oppfattet som forfall eller
trussel, og ikke som et fremskritt. Og fascismen var i følge en av Noltes spissformuleringer et forsøk på med moderne
midler å stanse modernitetens ekspansjon.
Virkningshistorie – ideologienes tilbakekomst.
Noltes bok ble grepet begjærlig av en
gryende marxistisk opposisjon. For den var det nødvendig å overvinne
totalitarisme-perspektivet som reduserte nazisme og kommunisme til to sider av
samme sak, og derigjennom legitimerte den kalde krigens opprustning og
anti-marxisme. Og Noltes bok bidro til dette, kanskje særlig fordi han
beskriver fascismen som «Antimarxismus»
og stiller den tilbake i sin historiske kontekst som kontrarevolusjon. I dette
sammenfalt Noltes analyse altså med marxistenes, men veiene skilles når disse
etter hvert henfalt til skjematiske fremstillinger der fascismen reduseres til en
agent for borgerskapet og en nødvendig konsekvens av det kapitalistiske systems
lovmessige utviklingsfaser. Nolte
derimot, beskriver den fascistiske reaksjon som en del av en (i første omgang)
europeisk borgerkrig, der kommunismens trussel mot vår vestlige sivilisasjon
oppfattes som reell - og ikke bare et påskudd for med vold å restaurere
førmoderne samfunnsformer og privilegier.
Dette er Noltes tolkningsmatrise fra første stund. Men den ble i senere publikasjoner
tilspisset og aksentuert i en grad som måtte vekke oppsikt og protest. Noltes
utvikling etter historikerstriden synes å indikere at Habermas påvisning av
Noltes agenda hadde mye for seg, men denne oppgave må holde seg til hva man i
1986 kunne fastslå. Uansett rokker ikke dette ved de gode kvalitetene ved
Noltes tidlige produksjon, men det innbyr til en mer nøyaktig og kritisk
lesning av den.
Utgangspunktet for Habermas’ kritikk av Nolte.
Utgangspunktet for Habermas’
kritikk av Nolte var et foredrag som i en forkortet utgave først ble publisert
i Frankfurter Allgemeine Zeitung
24.7.1980: «Mellom historielegende og revisjonisme?» Her
tar Nolte til orde for en normalisering av nazismens historie, han vil bort fra
dens funksjon som negativt begrunnet skapelsesmyte for Vest-Tyskland. Han vil ta
det 3. Rike ut av sin isolasjon og se det i en større sammenheng, så å si gjøre
nazismen til en del av menneskehetens historie – som aldri kan være bare ond
eller god. I DDR er seieren over fascismen blitt en statsbærende historisk myte,
sier Nolte. Men i den vestlige vitenskapelige tradisjon må historien alltid
utsettes for fornyet kritikk og revisjon, også i dens grunnleggende
vurderinger. Hva er så Noltes «store fortelling» som nazismen inngår som en del
av, og som han også bedømmer aktuelle hendelser i samtiden ut fra?
Den industrielle revolusjons
omveltninger ble av mange sett på som en truende sykdomstilstand. Og flere av
forslagene til terapi mot denne «sykdommen» bestod i å utrydde hele samfunnslag
og folkegrupper. Et eksempel blant flere i artikkelen er den radikale fløy av
Malthusianerne. De anbefalte å bruke gassing av barn for å hindre en
ødeleggende befolkningsvekst.
Men Nolte trekker også Pol Pot inn i dette
«radikal-reaksjonære» perspektiv: I et tilbakeliggende land kan nok terapien
mot «sykdommen» beskrives som å utrydde en liten, parasittær gruppe som står i
veien for fremskrittet. Men opprinnelig er det det «radikal-reaksjonære motiv om gjenopprettelsen av et «rent» samfunn.» vi
her ser nok et eksempel på.
Noltes måte å tenke med historien
på kan en finne mer eller mindre relevant eller fruktbar, men den hadde hele
tiden vært der og hadde så langt ikke utløst noen alarmklokker. Den kan sågar leses
som en humanistisk advarsel mot all radikal renhets-tenkning. Men enkelte nye spissformuleringer
forårsaket hevede øyenbryn:
«Men hendelsene i Indokina skulle nå ha gjort det klart hva som innen
feltet tilintetgjørelse av klasser, folk og grupper, var original og hva som
var kopi. Den som ikke vil se hitlerismens jødeutryddelse i en slik sammenheng
lar seg muligens lede av edle motiver, men han forfalsker historien. Han
overser gjennom den legitime jakten på umiddelbare årsaker de betingelser som
ligger forut, og uten disse ville årsakene forblitt virkningsløse. Auschwitz er ikke i første linje et resultat
av den overleverte antisemittismen og var i sin kjerne ikke bare et rent
«folkemord», men i sin kjerne handler det fremfor alt om en reaksjon skapt av angst
for tilintetgjørelse som den russiske revolusjon medførte.»
I avisartikkelen «Vergangenheit, die nicht vergehen will» går Nolte enda lenger i sine formuleringer.
Han hevder at snakket om «Schuld der Deutschen» overser likheten med nazistenes snakk om «Schuld der Juden», og påstår at
alt av slikt snakk fra tyskere er uærlig, ettersom anklagerne ikke teller med
seg selv i gruppen av skyldige, men bare vil bruke det som et avgjørende slag
mot sine motstandere. En fortid som blir til historie, derimot, lar usensurert
nyanser og gråtoner tre frem, uhindret av frykt for at det skal være «volkspädagogisch gefährlich»,
som termen lød under det 3. Rike. Så fremkaster han en hypotese. Nolte nevner en
biografi fra 1938 over en av Hitlers tidlige nære medarbeidere. Den beskriver
massedrapet av armenerne i Tyrkia i 1915 som en katastrofe der – siterer Nolte
- «et av Asias folk tar et oppgjør med et
annet på asiatisk vis, fjernt fra europeisk sivilisasjon». Så spør han: «Hva var det som fikk menn som oppfattet et
folkemord de kom i nær berøring med som «asiatisk» til selv å initiere et enda
verre folkemord?»
Nolte
foreslår frykt, eksemplifisert gjennom noen «opplysende nøkkelord» fra Hitler.
Hitler er mot kapitulasjon av von Paulus’ omringede arme i Stalingrad,
og han henviser til frykten for torturmetoden «rotteburet»
som trolig vil få offiserer til å gjøre hva som helst, inklusive underskrive
opprop rettet mot egne soldater. Torturmetoden var ofte beskrevet i den
antibolsjevistiske litteratur fra borgerkrigen. Overfor en slik «asiatisk»
fiende er kapitulasjon intet alternativ.
Nolte drar sammenligningen «Archipel GULag und Auschwitz». Han hevder at med «den tekniske metoden gassing som eneste unntak», så var alt det som
nazistene senere gjorde allerede beskrevet i den omfangsrike litteraturen om
kommunismen som forelå fra tidlig 20-tall av. Følgende spørsmål må i følge
Nolte ikke bare virke tillatelig, men rent ut uunngåelig: «Fullførte nasjonalsosialistene, fullførte Hitler en «asiatisk»
handling kanskje bare fordi de betraktet seg og sine likesinnede som
potensielle eller virkelige offer for en «asiatisk» handling? Var ikke GULag opprinneligere enn Auschwitz? Var ikke bolsjevikenes
«klassemord» det logiske og faktiske prius
til nasjonal-sosialistenes «rasemord»? Er ikke Hitlers hemmeligste handlinger å
forklare nettopp gjennom at han ikke hadde glemt «rotteburet»? Stammet Auschwitz’
kanskje i sin opprinnelse fra en fortid som ikke ville hendø?»
Nolte hevder at et massemord ikke kan
rettferdiggjøre et annet, men at det fører galt av sted hvis en bare har det
ene massemordet for øye og vegrer seg mot å ta inn over seg det andre – «selv om en kausal nexus
er sannsynlig». Det er disse formuleringene Jürgen Habermas griper til når
han innlemmer Nolte i eksemplene på «de
apologetiske tendensene i tysk historieskrivning».
|
Jürgen Habermas, damals... |
«Historikerstreit» - Jürgen Habermas angriper «die
apologetischen Tendenzen»
hos Ernst Nolte og andre tyske historikere.
Min oppgave tar ikke mål av seg til
å gi et dekkende bilde av den tyske «Historikerstreit». Men oppsummerende kan en
si at Habermas’ første artikkel tar et oppgjør med flere navngitte historikere som
han sammenfattende beskriver som agenter for en apologetisk tendens, en
relativisering og unnskyldning av nazismens forbrytelser. I det følgende vil
framstillingen innskrenke seg til den delen av Habermas omfattende kritikk som angår
Noltes viktigste ytringer.
Habermas innleder med et kondensert
referat av Noltes posisjon, og fremhever bl.a. Noltes påstand om at Chaim Weizmanns «krigserklæring»
fra september 1939 på vegne av den jødiske verdenskongress hadde berettiget en internering av de tyske
jødene.
Så gjengir han Noltes beskrivelse som en «kontekst
der jødeutryddelsene er en beklagelig
følge av en like fullt forståelig reaksjon på det Hitler måtte oppfatte som en
utryddelsestrussel». Av
det Heidegger-eleven Nolte omtaler som «filosofisk historieskriving», er det
den filosofiske delen som fanger Habermas’ interesse, det er ikke Noltes
historie-triologi som står til debatt.
Habermas fester seg ved Noltes eiendommelige bruk av Heideggers begrep transendens (overskridelse), som Nolte
bruker til å beskrive overgangen til det moderne. «I denne
dybdedimensjon, der alle katter er grå», er det Nolte ber oss om å vise forståelse
for de antimodernistiske impulser som retter seg mot den «praktiske transendens» i form av «verdensøkonomi, teknikk, vitenskap og emansipasjon».
Til Habermas ergrelse
hevder Nolte at «Marx og Maurras, Engels og Hitler, tross all fremheving av deres
motsetninger, tross alt er beslektede figurer.» Han hevder at Nolte gjennom
å sidestille marxisme og fascisme som likestilte forsøk på erkjennelse, på å
være et svar til «modernitetens
skremmende realiteter», derigjennom også etablerer «et rent og pent skille mellom nasjonalsosialismens sanne intensjoner og
dens usalige praksis».
Habermas gir flere «uappetittlige
smaksprøver» på Noltes relativisering av jødeutryddelsen mot andre
forbrytelser, og han undrer seg over hvorfor Joachim Fest i Frankfurter Allgemeine
Zeitung gir spalteplass for slikt. Habermas antydning til forklaring er at
Nolte ikke bare manøvrerer mer elegant enn andre forbi dilemmaet
meningsskapende versus vitenskapelig virksomhet, men også har en løsning parat
for et annet dilemma som Michael Stürmer formulerte
slik:
«I det delte Tysklands virkelighet
må tyskere finne sin identitet, en identitet som ikke lenger kan begrunnes av
nasjonalstaten, men heller ikke uten nasjonen». Habermas konkluderer:
«Ideologi-planleggerne vil skaffe konsensus
for en gjenoppvekkelse av nasjonalbevisstheten, samtidig må de forvise nasjonalstatens
fiendebilder vekk fra NATOs områder. For en slik manipulasjon frembyr Noltes
teori et stort fortrinn. Han slår to fluer i en smekk: Nazi-forbrytelsene
mister sin singularitet gjennom at de i det minste blir gjort forståelige som
svar på den (fortsatt eksisterende) bolsjevistiske trussel om tilintetgjørelse.
Auschwitz skrumper ned til størrelse med en teknisk innovasjon og forklares ut
fra en «asiatisk» trussel fra en fiende som fortsatt står ved våre porter».
Habermas lange artikkel munner ut i
en advarsel mot å reetablere en konvensjonell
tysk historieskrivning etter tidligere mønstre.
Habermas gjør Hans-Ulrich Wehlers ord til sine og
hevder at fram til langt ut på 50-tallet har tyske historikere argumentert «riksnasjonalt,
statsbevisst, maktpolitisk» og gitt ideologiske bidrag til å stabilisere det
tyske riket og støte bort «riksfiender». Mangt av det som beklages som «tap av
historien» ser Habermas snarere som oppløftende trekk. Han beskriver en gryende
postkonvensjonell nasjonal identitet
der man i større grad fornemmer diskontinuitet og ikke for en hver pris feirer
kontinuitet, der følelsen av nasjonal stolthet og kollektiv selvrespekt blir
drevet gjennom et filter av «universalistiske
verdiorienteringer». Habermas navngir flere historikere som han mener vil
gjenopprette en «tysk-nasjonal preget
Nato-filosofi» - men nevner ikke Nolte eksplisitt i denne sammenheng.
Habermas’ advarsel munner ut en slags programerklæring:
«Den eneste patriotisme som ikke fremmedgjør oss overfor vesten, er en
forfatningspatriotisme. Det er dessverre først etter – og gjennom – Auschwitz
at det i den tyske kulturnasjon har kunnet danne seg en binding til
universalistiske forfatningsprinsipper ut fra overbevisning. De som ved hjelp
av floskelen «skyldbesettelse» (Stürmer og Oppenheimer) vil utdrive vår skamrødme
over dette faktum, de som vil kalle tyskere tilbake til en konvensjonell form
for nasjonal identitet, de ødelegger den eneste pålitelige basis for vår
binding til vesten.»[23]
Dette er altså den overordnede
ramme Habermas vil gi debatten; en ideologikritikk av politiserende historikere.
Eller var det, slik enkelte av Habermas’ kritikere påstod, tvert imot et forsøk
på å reime fast en åpen fagdebatt mellom frie forskere i en politisk korrekt
tvangstrøye?
Personlig finner jeg Habermas’
reaksjon på Noltes senere ytringer høyst forståelig, selv om det å redusere
motparten til et eksempel på en uønsket tendens ikke er det beste utgangspunkt
for en «herredømmefri diskurs».
Noltes hovedtese – angsten for bolsjevismens terror som motiverende kraft for
oppslutningen om høyreradikalismen – er en både interessant og ikke spesielt
original delforklaring. [25]
Noltes forsøk på å, med hans egne ord, «tilføre
totalitarisme-teorien en historisk-genetisk[26] dimensjon som den hittil har manglet» [27]
burde i seg selv ikke kvalifisere til mistanke om fascistiske sympatier. Det springende punkt er om hvorvidt Nolte tolker propagandaversjonen om nazismen som en «nasjonal redningsaksjon» mot en kommunistisk trussel som en psykologisk forståelig delforklaring på nazismens appell hos noen av velgerne - eller om han faktisk går god for den som en gyldig beskrivelse.
De eksempler Nolte underbygger sin hypotese med virker ofte
søkt og lite overbevisende. De av oss som har debattert med høyreekstreme miljø
på internett kjenner jo igjen mye av dette stoffet. Men i en åpen, saklig
debatt skal ikke opprinnelsesmerking av argumenter eller «guilt
per association» være utslagsgivende. Spørsmålet en likevel
sitter igjen med blir: Hvordan forstår og innordner Nolte de konkrete tingene
han nevner, hva slags overordnet poeng er det egentlig han vil ha fram? Noe av debatten ble prinsipiell og interessant
fordi den seriøse tyske presse lar en faglig kompetent drøftelse av historiske
tema få generøs plass. Men generelt sett kom interessante innspill til
prinsipielle refleksjoner ofte helt i skyggen av rituelle avskyerklæringer og ditto
forsøk på å redde egen borgerlige aktelse. Den faglige delen fikk også preg av
avsidesliggende detaljdiskusjoner.
Nolte svarer på kritikken
I sitt i bokform
utgitte «Svar til mine kritikere i den
såkalte historikerstrid»[28] tar den
indignerte oppramsingen av kritikernes spissformuleringer stor plass. Nolte viser
ingen forståelse for deres bekymrede mistanker, og de presiseringer han gir er
ofte lite klargjørende. Nolte fremstiller seg selv som den sannhetssøkende
fagmann som bare ønsker å forstå og forklare, og som uaktet mobben av
ideologisk motiverte filistre framfører sine funn. Mitt inntrykk er noe mer
blandet. Ofte synes Noltes perspektiv fruktbare og hans bidrag til forståelse
svært verdifulle. Andre ganger virker hans hypoteser søkte og urimelige,
sammenholdt med de fakta han baserer dem på. (En egen form for rigid
radikalisering av egne posisjoner synes å hjemsøke enkelte i høy alder, og
Noltes påfølgende utgivelser forsterker bare bildet).
Merkelig sentral blir kommenteringen
av en lojalitetserklæring fra Jewish Agency gitt til Chamberlain i1939, en gjenganger hos
holocaust-fornekternes nettsteder. Nolte skyver Hanna Arendt foran seg som for
å si at hvis jeg er jødehetser så er hun det også. Men hva er egentlig Noltes
syn på den høyreradikale holocaust-fornekteren David Irvings tese om Hitlers
rett til å internere jødene?[29]
Det forblir uklart.
Dette får tjene som et
eksempel blant mange på hva som gjorde Noltes posisjon vanskelig å fastslå. Viktige
spørsmål om tolkning av hendelser drukner i kuriøse detaljer og fotnoter. Var
Hitlers referanse til torturmetoden «jernburet» bare et annet ord for «Ljublanka»? Sannsynligvis [31]. Rokker
det ved Noltes argumentasjon? Er det viktig for forståelsen av nazismen? Neppe.
En egen debatt oppstod om Kurt
Tucholskys petitartikkel i Weltbühne som Nolte henviste til som eksempel på hvilket
truende språk man brukte på venstreradikalt holdt. [32] For en
ikke-tysker framstår mange av reaksjonene på Noltes teser preget av moralsk
panikk. Mange stemplet mannen ganske enkelt som en nazist. En scene fra Orwells
«Animal Farm» faller meg inn, der man overdøver kritiske røster ved taktfast å
rope «two legs good, four legs
bad». Nolte fikk store problemer med å finne forlegger til sitt over 600 siders
store verk «Der europäische
Bürgerkrieg 1917-1945 : Nationalsozialismus und Bolschewismus» - som burde være et godt utgangspunkt for leg
og lærd som måtte ønske å klarlegge Noltes posisjon. Men flere historikere la fram viktige
betraktninger av prinsipiell karakter og forholdt seg argumenterende til Noltes
fremkastede teser. En av dem var Joachim Fest.
|
Joachim Fest. c A.Pohlmann |
Var nazismens terror uten forbilder?
Et bidrag som
ble oppfattet som en viktig støtte til Nolte, kom fra historikeren og
FAZ-redaktøren Joachim Fest. Han beklager innledningsvis bruken av mistankens
hermeneutikk, at det i den tyske debatt om historie alt for ofte ikke handlet om
de vitenskapelige funn en forsker måtte fremlegge, men om hvilke suspekte politiske
motiv man kunne mistenke vedkommende for å ha. Slik Fest så saken hadde Nolte
ikke frakjent Auschwitz dets singularitet, han hadde jo skrevet at nazistenes
massemord «tross all sammenlignbarhet...
skiller seg kvalitativt fra» kommunistenes utryddelse av sosiale
kategorier. Men likevel mente altså Nolte at man ikke kan se bort fra den ene
partens forbrytelser, ettersom en kausal sammenheng mellom forbrytelsene er
sannsynlig.
Fest beskylder Habermas for å fordreie Noltes posisjon, for dermed bedre å kunne
angripe den.
I spørsmålet om kausal sammenhengen mellom frykten for den røde
terror og Hitlers «tilintetgjørelsesvilje», inntar Fest en mellomposisjon: «Viktigst er det borgerkrigsaktige
tilsnittet som Hitler ga de politiske motsetninger, hans beredskap til, som han
forsikret, å «besvare enhver marxistisk terror
tifoldig»»
En behøvde ikke mene at Hitlers «tilintetgjørelsesvilje»
i overveiende grad var motivert av frykten for revolusjon. (Fest mente frykten
i Hitlers manikeiske verdensbilde hadde eldre røtter) Men ei heller at han var
helt upåvirket av den. «Viktigere er, at den
resonans som Hitlers vanvittige ideer fant hos mange, uten tvil hadde vært
utenkelig uten denne frykten.» Og det faktum at det var mange jøder i
ledelsen for den kortvarige rådsrepublikken i München «skaffet hans [Hitlers] antisemittiske tvangsforestillinger en
tilsynelatende og i alle fall agitatorisk utnyttbar bekreftelse».
Fest konkluderer: «Det kan ikke være
utilstedelig å fremføre en slik refleksjon og å etablere en sammenheng mellom
de skrekkelige nyhetene fra øst og Hitlers vilje til å gå til eksesser.»
Fests angrep på ideen om «Die vorbildslose Besonderheit der NS-Verbrechen»
- Var nazistenes jødeutryddelser ikke «einmalig», men sammenlignbare?
Så drøfter Fest det tabubrudd som i
skjerpende retning bidro til fordømmelsene av Nolte; anfektelsen av de nazistiske
forbrytelsenes «singularitet». Det vakte nok resonans utover historikernes
krets, ettersom spørsmålet den gang i så stor grad preget tyskeres kollektive
selvforståelse. Fest minnet om at det
gjerne blir hevdet at nazistenes folkemord utgjorde noe kvalitativt nytt fordi
bødlene ikke spurte etter skyld eller uskyld, men lot «rasetilhørighet» alene
avgjøre liv eller død.
Men Fest siterer daværende styremedlem av Tsjekaen, Martin
Latsis, som i 1918 holder en tale til sine kommisærer
hvor spørsmålet om liv og død heller ikke avgjøres av skyld, men av sosial
tilhørighet.:
«Vi er i ferd med å utrydde borgerskapet som
klasse. Dere trenger ikke påvise at den ene eller andre har handlet mot
sovjetiske interesser. Det første som dere skal spørre en arrestant om, er:
Hvilken klasse tilhører han, hvor kommer han fra, hvilken oppdragelse har han
hatt, hva er hans yrke? Disse spørsmål skal avgjøre den tiltaltes skjebne. Det
er kvintessensen av den røde terror.»
I
begge tilfeller handler det altså ikke om skyld eller uskyld, men om hvilken
gruppe man tilhører – «der til en klasse,
her til rase», oppsummerer Fest, og fortsetter: Også den administrative og
mekaniske form nazistenes folkemord fikk bidro til det sjokk som fortsatt sitter
i, bildet av den byråkratiske skrivebordmorder med sitt kalde pedanteri som fjernt
fra ofrenes lidelser utfører sin funksjon. «Men
kan man tro at Stalins utrydningsverk ble utført på vesentlig andre, mindre
administrative måter?» Gasskamrene
utgjør en spesielt avskyvekkende form for massemord, og med rette er de blitt
symbolet på hitlerregimets teknifiserte barbari, fortsetter han. «Men lar det seg virkelig påstå at
masselikvideringer med nakkeskudd, som var vanlig gjennom årene med rød terror,
er noe kvalitativt annerledes? Er ikke, tross alle forskjeller, det
sammenlignbare sterkere?»
Det
tredje aspekt ved «singularitet»-tesen som Fest utfordrer, er tanken om det
ufattelige ved at dette kunne bli planlagt og utført av tyskere, et gammelt
kulturfolk med en slik rik historie. Sjokket kan skyldes skam og krenkelse over
hva som er blitt utført i ens egen lands navn. Men er det en tillatelig
holdning? spør Fest. «For strengt tatt
bygger dette argumentet videre på det gamle nazi-skillet som sier at det finnes
høyerestående folk og folk på et primitivt nivå som ikke en gang har forbud mot
drap. De sensible vil oppdage det hovmod som ligger gjemt her, den gamle
herrefolksmentalitet, også når den er gjemt under en gest av ydmykhet.»
Fest angrep også det uuttalte
premiss som hindrer mange i å sammenligne kommunisme og nazisme: kommunismens
idé stammer fra en humanistisk impuls, mens nazismens ideimpuls er «mindreverdig
tankesøppel» fra begynnelsen av århundret. Det er riktig, sier Fest, og det er
også riktig at den radikale venstresidens snakk om «tilintetgjørelse» ofte henspilte
på en historisk eller samfunnsmessig utsjalting, og ikke tilintetgjørelse i
fysisk forstand. Men mye av denne manikeiske retorikkens uforsonlighet minnet
om religionskrigens fanatisme.
«Når Lenin
forlangte at en renset den russiske jord for «hunder og svin av det døende
borgerskap» og Sinowjew følelsesløst snakket om
utslettelsen av 10 millioner, så var dette i alle fall ikke bare en metaforisk
radikalitet, men konsekvensen av den.»
«Tesen om «die vorbildslose
Besonderheit der NS-Verbrechen»
står svakt, og det bør ikke overraske at den blir stilt spørsmål ved – slik
Habermas med henvisning til Nolte feilaktig påstår at den blir. Langt mer
overraskende er at dette hittil på seriøst vis ikke har skjedd.»sier
Fest.
Til tross for at Joachim Fest i motsetning til Nolte helt utvetydig bestrider
ideen om jødeutryddelsens singularitet, framprovoserte hans innlegg ingen beskyldninger
av det slag Nolte måtte svare for. Fest antyder en politisk intensjon bak en
bestemt historiefortolkning. Han finner det påfallende at Aleksander
Solsjenitsyns avsløringer vakte så få reaksjoner i Vest-Tyskland. Det skyldes
neppe «bøddelsønnenes skam over å snakke
om reip i de andres hus», for med god grunn var det ingen tilsvarende tysk
tilbakeholdenhet å spore overfor massakrene i Algerie, Vietnam, Chile eller
Argentina. «Det virker ikke søkt å anta
at den moralske reaksjon følger politiske hensikter.»
Man kan jo innvende at her gjør
Fest det samme som han beskylder Habermas for: han «avslører» skumle motiv der
det egentlig bare foreligger faglig uenighet. Eller kanskje har begge to mye
rett i sin ideologikritiske tilnærming, ettersom det i begge tilfeller handler
om hvordan vi bruker historien som fundament for å tolke samtiden. Og hvordan
vi forstår historien avhenger også av menneskesyn. Dette blir ganske eksplisitt
uttrykt i debatten:
Fest deler ikke Habermas’
optimistiske forestilling
om en kollektiv historisk læringsprosess i form av en ny religiøs, moralsk og
politisk bevissthet. Habermas posisjon er at den historiske oppnådde erfaringen av politiske fremskritt som
demokrati, rettsstat, likebehandling etc. i en viss forstand utgjør et
irreversibelt kollektivt fremskritt. Og til tross for midlertidige kollektive
tilbakefall, noe fascismen er et eksempel på, så kan ikke kunnskapen om de
bedre alternativ viskes ut.
Joachim Fest tror noe av skillelinjen i debatten
går mellom Habermas’ utviklingsoptimisme på den ene side, og på den andre de mer
pessimistisk anlagte historikere som ikke deler venstresidens visjoner om
sivilisatoriske fremskritt. For dem er ikke Holocaust et «singulært» avvik fra modernitetens
marsj fremad, snarere en teknisk perfeksjonering innen den prosess av hat,
angst og utrydding som historien er så full av. Fra dette perspektiv forblir
mennesket sitt gamle jeg og ondskapen en del av de menneskelige grunnvilkår,
noe ingen utopi kan rokke ved. «Den ene
fløy hevder at Hitler var et skrekkelig avvik i den historiske utvikling som
man aldri må glemme, den andre fløy bøyer seg for innsikten i at det folkemord
han iverksatte ikke var det første og ikke det siste, at man skylder å minnes
ofrene, her som der.»
Men hvordan skal historikeren
stille seg til eventuelle misbruk av historiske fakta? Joachim Fest finner det ubestridelig at slikt
kan skje. Men ingen tanke er sikker mot overlagt misbruk, forfalskning i den
ene eller annen retning. «Kjensgjerningene kommer man ikke forbi, og
noen ganger utløser de emosjoner. Men de er ingen disponibel masse man kan
benytte etter behag, så lenge vi snakker om historiske observasjoner og ikke
flagging av edelt sinnelag.»
Fest hevder avslutningsvis at
debatten nok en gang viser at de som forstår seg som den nye opplysningens
forsvarere også kan opptre som «mytens mandariner» når omstendigheter og
interesser tilsier det.
«For fortsatt er
Hitler og nasjonal-sosialismen, tross årelange «tankeanstrengelser», mer myte
enn historie. Og den offentlige diskusjon streber fremdeles mer i retning av
besvergelser enn av erkjennelse.»
Han uttrykker forståelse for bekymringen om at
en akademisk tilnærming til temaet skal svekke den moralske impuls det utløser.
Men bekymringen er ikke berettiget hevder Fest. Han finner det mer sannsynlig
at de nye vurderinger og de mer differensierte innsikter som har et bredere
perspektiv vil gjøre det som har vært gjenstand for rituell ihjelsnakking
mer tilgjengelig, også i moralsk forstand. Så langt Joachim Fests vurdering av saken.
Den tyske
historikerstriden» framstår som et godt utgangspunkt for generelle refleksjoner
over historiefagets rolle. Revisjonisme er et vitenskapsideal også for historiefaget
– det synes debattdeltagere å være enige om. Til forskjell fra mytologien og
minnekulturens klare forestillinger om «historiens lærdommer», må historikeren
i prinsippet være åpen for nye perspektiv, spørsmål og funn som kan kullkaste
tidligere vurderinger av fortiden. Men alle de tre nevnte debattanter beskylder
hverandre gjensidig for å formidle historie på en måte som fremmer en bestemt
politisk agenda. Habermas setter opp vitenskapelig versus meningsskapende
virksomhet, og beskylder Nolte for det siste. Nolte på sin side sammenligner Habermas’
kritikk med nazistenes sensur av de fakta som var «folkepedagogisk farlige». Og
når Joachim Fest overfor sosiologen Habermas polemisk poengterte at
historikeren i motsetning til sosialvitenskapene står på de etterprøvbare
faktas grunn,
så var konteksten en advarsel mot politisk motivert utvelgelse av fakta. Fest forstår
seg selv som empiriker.
Men også historie
er en fortolkende vitenskap. At noen hendelser etterfølger hverandre i tid, impliserer ikke nødvendigvis at det
ene forårsaker det andre. For å forstå
hvorfor visse hendelser skapte visse reaksjoner må vi forstå aktørenes
tenkemåte, hvordan de tolket verden. Dette er banal kunnskap i tilnærmingen til
f.eks. senmiddelalderens hekseprosesser, men kontroversielt i skildringen av
nazismen. På tysk kalles dette «Sinnstiftung» - å
konstituere mening. Det kommer historiefaget ikke utenom hvis det tar mål av
seg til å være noe mer enn ren opplisting og katalogføring av hendelser som uten
en slik hermeneutisk(fortolkende)
tilnærmelse framstår som nettopp meningsløse
og uforståelige.
Det at vi forsøker å klarlegge
de ulike aktørenes forståelse, interesser og intensjoner den gang, impliserer
jo ikke at vi gjør deres motiv til våre egne. Men
det utelukker det heller ikke. Både Nolte og Fest leverte ulike forsøk på å
forstå nazismens appell til velgerne. Habermas synes å være generelt skeptisk
til et slikt forehavende. I alle fall til Noltes versjon, som han oppfatter som
et reaksjonært forsøk på å anstendiggjøre nazismen og
å trivialisere jødeutryddelsen. Hvorvidt Habermas’ kritikk av Noltes politiske agenda
treffer blink er jeg fortsatt usikker på.
Til spørsmålet om vår moralske
respons på Holocaust som en singulær hendelse og Habermas’ skarpe advarsel mot å
sammenligne den med andre politiske forbrytelser vil jeg anføre: Denne
tenkemåten er i sitt vesen uhistorisk. Ingen orgier av ondskap har noensinne
vokst fram av noen annen jordbunn enn våre egne menneskesamfunn. Og viktigere
er; med et slikt forbud mot sammenligninger mellom folkemord blir
(for)historien til Holocaust einmalig, uten
paralleller. Og da har den heller ingen overføringsverdi, og vi kan ikke lære
noe av den. Habermas’ posisjon på dette punkt er en forlatt skanse, og Fests
den gang modige kritikk er nå blitt common sense. I dag er omfattende
sammenlignende studier av folkemord en egen fagavdeling blant historikere, uten
at dette vekker reaksjoner.
Så til de oppstilte spørsmål i
innledningen – har «historikerstriden» gitt oss noen svar på dem?
I hvilken grad har historieformidling – ufrivillig eller bevisst – et preg
av verdistandpunkt og samtidskommentar?
«Historie har alltid med politikk å gjøre: Den har politikk som gjenstand,
politiske erkjennelsesinteresser påvirker dets spørsmålstillinger, forskningsresultat
kan ha politiske konsekvenser», påpekte Hagen Schulze
i debatten.
Han ble ikke motsagt den gang, og betraktningen er nok allment akseptert. Den
scientistiske (enhetsvitenskapelige) forståelsen av historie som en
verdinøytral vitenskap synes overvunnet.
Har historikeren ansvar for sin egen virkningshistorie? Bør han kritisk
vurdere sin rolle som bidragsyter til lekfolks kollektivmyter og minnekultur,
og følgelig underlegge historieformidlingen politiske og pedagogiske hensyn?
Joachim Fest sier at historikeren
ikke kan ignorere sin egen påvirkning av offentligheten, selv om den er
vanskelig å forutsi. Men han må likevel «komme
videre i sitt arbeide med forskningens spørsmål og svar».
Ernst Nolte hevdet i 2006 at han i den senere tid hadde plaget seg med
spørsmålet om hvorvidt han objektivt sett hadde levert et forsvar for Hitler. –
noe han likevel avviste.
Så ingen av de to avviser historikerens samfunnsansvar
ved å flykte opp i et faglighetens elfenbenstårn. Men Joachim Fest advarte mot «rituell ihjelsnakking»
av nazismen og å redusere historien til et arsenal for «flagging av edelt sinnelag». Mytologiseringen skygger for
forståelse. Og han fryktet ikke for at en mer akademisk og differensierende
tilnærming skal svekke den moralske impuls nazismen utløser. Det er en
optimisme jeg deler i tilfellet Tyskland, hvor en akademisk historieformidling regelmessig
gjøres tilgjengelig i massemedia.
Personlig er jeg mer redd for at nazismen
gjøres til en totalt ond og dermed menneskefremmed erfaring enn at en
forstående tolkning igjen skal gjøre den stueren. Måten nazisme og Hitler
brukes i offentlig debatt, indikerer at denne historiske perioden har gått fra
å være politisk historie vi kan lære av til å bli en demonisk størrelse man kan
beskylde andre for å stå i ledtog med. Da blir den rituelle avsvergelsen av
nazismen og alt dens vesen viktigere enn forståelsen.
Hvordan vi oppfatter oss selv, vår gruppe-
og individ-identitet, er preget av historien. Og hvordan vi oppfatter historien
er i stor grad filtrert og tilpasset vår identitet, våre verdier og lojaliteter.
Det gjelder også historikere. Det synes den utførlig siterte debatten å
bekrefte. Dette er ikke ment som en postmoderne oppfordring til glad
subjektivitet og selvbetjening av historiske fakta ut fra hvordan de måtte kle våre
egne kjepphester. Det er beskrivelse av fagets vanskelige grunnvilkår som alle
er underlagt, og det maner til kontinuerlig selvrefleksjon og tydelig tale om
de overgripende tolkningsrammer en selv benytter.
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å
trykke her !
Vedlegg. 1
Dette er den skannede gjengivelsen
av originalutgaven. I artikkelsamlinger med Kurt Tucholsky (alias Ignaz Wrobel) er følgende setning
tilføyd av forfatteren: «Leider trifft es immer die falschen»
- dessverre rammer det alltid de feile [folkene].
Fotnoter:
Die Zeit 11.juli 1986 –
Gjengitt i kompilasjonen «Historikerstreit» Piper Verlag.7.opplag 1989. s.
62-76 Alle oversettelser i det følgende er utført av artikkelforfatteren.
[2]
«Desto større rolle Hitler og hans maktherredømme har, desto lettere å
unnskylde det tyske samfunn». (K.E.Jeismann.)
«Historikerstreit» s.96
[3]
«Der Faschismus i seiner Epoche» Piper Verlag nyutgave 1984, s.36
[4]
Og like fullt, han beskriver hvordan den moderne antisemittismen vokste frem
«aus achtenswertenen Empfindungen und halbrichtigen Einsichten» s.86
[5]
Den marxistisk inspirerte fløy av offentligheten interesserte seg i liten grad
for fascisme som et konkret historisk fenomen «i sin epoke», man ignorerte langt
på vei forskjellene mellom en borgerlig, liberal statsform og et fascistisk diktatur.
Eller man reduserte det ene til et forstadium for det andre. Dermed å kunne man
gi sitt eget nokså generelle angrep på etterkrigstidens vestvendte
kapitalistiske demokrati hedersnavnet «antifascisme».
[7]
«Historikerstreit» s.13
[8]
«Historikerstreit» s.31.
[9]
«Historikerstreit» s. 32
[10]
Frankfurter Allgemeine Zeitung 6. juni 1986 – Tittelen er et ordspill som er
litt vanskelig å oversette. Det kan forsøksvis oversettes som «En fortid som
nekter å hendø» - dvs. bli til normal fortid, og ikke «et bøddelsverd» som
henger over samtiden, slik Nolte beskriver tyskeres omgang med den nazistiske
fortid.
[11]
Gjengitt i «Historikerstreit» s.42
[12]
«Historikerstreit» s.44
[13]
Karl Dietrich Bracher påpekte at utgiverne at det stenografiske referat
forklarer at man med begrepet «Rotteburet» bare hadde ment Ljublanka-fengselet,
og at Hitler to ganger selv ved samme anledning eksplisitt sier at han mente
Ljublanka. «Historikerstreit» s.120
[14]
Prius – den første, forut
[15]
«Historikerstreit» s.45
[16]
Kausal nexus – årsaksmessig tilknytning
[17]
Etter mønster av interneringen av tyske flyktninger i England og japanske
borgere i USA – noe som kunne ha reddet deres liv, i følge Noltes senere
presiseringer.
[18]
«Historikerstreit» s.69
[19]
«Historikerstreit» s.69
[20]
«Historikerstreit» s. 70
[21]
«Historikerstreit» s. 71
[22]
Han ytrer også skepsis til hensikten bak Helmut Kohls initiativ til et nytt
tysk historisk museum. (Folkehumorens kommentar var at om Kohl ikke kan gi oss
en bedre fremtid, så kan han i alle fall gi oss en bedre fortid)
[23]
«Historikerstreit» s.75-76
[24]
Diskursetikken som Habermas har formulert er et sett av normer for dialog som
diskusjonsdeltakere bør underkaste seg. Diskusjonen skal være «herredømmefri» i
betydningen av kun «det beste arguments tvangløse tvang», og ikke f.eks.
deltakernes posisjon, rykte etc. skal spille noen rolle for hva som tillegges
vekt.
[25]
F.eks. hevder Arthur Koestler at
det tyske kommunistpartiet gjennom sin agitasjon fungerte som «fascismens
jordmor». Og Viktor Klemperer skriver i sin dagbok 10. mai 1936: ««Jeg tror
absolutt ikke lenger at regjeringen har fiender innenfor Tyskland. Flertallet
av folket er tilfreds. En liten gruppe oppfatter Hitler som det minste onde,
ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle oppfatter ham som den utenrikspolitiske
befrier og frykter russiske tilstander slik et lite barn frykter en svart,
farlig mann.» Viktor Klemperer: «Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten»
Aufbau Verlag 1997 s.264
[26]
Genetisk betyr i denne sammenheng et forløp av begivenheter som betinger
hverandre
[27]
Nolte: «Das Vergehen...» s.154
[28]
«Det er bare en bevegelse av
betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den
ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel.
For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen
halvdel av klenodiet. » Aftenposten 7.3.1933
[29] «Das Vergehen der Vergangenheit: Antwort an
meine Kritiker in sogenannten Historikerstreit»
[30]
Nolte fant David Irvings tese
vel verd å undersøke: Hitler hadde rett til å internere jøder etter at presidenten
for Jewish Agency, Chaim Weizmann, i et brev til Chamberlain etter
krigsutbruddet hadde forsikret om at jødene stod på demokratienes side. Nolte
anfører at «nettopp denne oppfatningen gjør den israelske dommeren i
Eichmann-prosessen til sin egen, for nettopp derigjennom å fremvise det
irrasjonelle ved en «Endlösung», og en helt lignende overveielse gjør Hannah
Arendt i boka Eichmann i Jerusalem.» [...]«Hanna Arendt erklærer riktignok
snakket om jødenes «krigserklæring»
som «sludder», men hun føyer samtidig til at det var nettopp jødenes ulykke at
de ikke ble anerkjent som krigførende nasjon av nazistene, for da hadde man
sendt dem i krigsfangeleir og interneringsleir for sivilister, hvor
overlevelsessjansene til sammenligning ville vært store.» («Das Vergehen...» s. 61 – [Se også «Eichmann i Jerusalem» av H.Arendt, Pax 1998
s.127: Arendt avviser krigserklæringen
som sludder, og hun påpekte at jødene hadde «intet territorium, ingen regjering og ikke noen hær.» («Eichmann i
Jerusalem» s. 130.)
[31]
Senere publiserte uttalelser om samme tema synes å indikere at Nolte går fra forståelse for i retning av dele oppfatning med:«Påfallende mange jøder, som imens ikke
betraktet seg som jøder lenger, deltok i den russiske revolusjon». Ernst Nolte, Der Europäische Bürgerkrieg 1917–1945.
Nationalsozialismus und Bolschewismus, Propyläen, Berlin, Frankfurt am Main
1987, S. 545. Og hva så, kan man spørre. Nolte konkluderer: Når Hitler reagerte
med Holocaust på den observerte jødisk-bolsjevistiske trusselen «kan man for så vidt tilskrive ham en viss
historisk rett når han med formodentlig overdrevet energi motsatte seg
Sovjetunionens krav.» Ernst Nolte, Streitpunkte. Heutige und künftige
Kontroversen um den Nationalsozialismus, Propyläen, Berlin, Frankfurt am Main
1993, S. 19.
[32]
«Historikerstreit» s.120
[33]
Tucholsky ønsker den samme nådeløse gassdød over de borgerlige krigshissernes
familier som den som rammet krigens soldater.
At Nolte fremførte dette eksemplet fra den jødiske pasifisten Tucholsky
i en diskusjon med noen jødiske opponenter tyder på at det ikke kan anses som
noe tap for diplomatiet at Nolte ble historiker. Men eksemplet er forsåvidt relevant. Som ivrig leser av Weltbühne kan jeg
bekrefte at Kurt Tucholsky (i motsetning til redaktøren Carl von Ossietzky)
ofte er like blind i sitt forsvar som sovjetregimet som han er treffsikker i
sin demaskering av fascismen. Trolig fryktet fascistene hans nådeløse vidd mer
enn hans revolusjonsromantikk – for å bruke et verdiladet, unnskyldende uttrykk
Les og bedøm selv. Se vedlegg 1.
[34]
Propyläen Verlag, Berlin, 1987
[35]
«Die geschuldete Erinnerung» FAZ 29.august 1986 – gjengitt i «Historikerstreit»
s.100 ff.
[36]
«Historikerstreit» s.101
[37]
«Historikerstreit» s.105 ff
[38]
«Historikerstreit» s.105
[39]
«Historikerstreit» s.106
[40]
Direkte oversatt: NS-forbrytelsenes forbilledløse/eksempelløse særegenhet
[41]
«Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og
sabotasje»
[42]
«Historikerstreit» s.102
[43]
«Historikerstreit» s.103
[44]
En liten pedantisk anmerkning til Fests årvåkne kritikk av gammel
herrefolksmentalitet: Det samme kan vel sies om Noltes bruk av termen
«asiatiske forbrytelser», og som han i et intervju forklarer som «i motsigelse
til alle europeiske tradisjoner» jfr. «Das Vergehen der Vergangenheit» s.99
[45]
«Historikerstreit» s. 107
[46]
«Historikerstreit» s.108
[47]
Se Rune Slagstad:»Spadestikk» s. 174
[48]
«Historikerstreit» s. 111
[49]
«Historikerstreit» s.109 «Gesinnungswedelei» - gesinnung=sinnelag,
wedeln=logre, vifte
[50]
Et pussig ordvalg fra en mann som bl.a. er kjent som positivismekritiker.
[51]
«Historikerstreit» s.110
[52]
«Historiefagets vitenskapsmetode» -
http://no.wikipedia.org/wiki/Hermeneutikk
[53]
Det man i antropolog-sjargong kaller å «go native»
[54]
«Historikerstreit» s.147
[55]
«Historikerstreit» s.100
[56] «In diesem Zusammenhang
hat mich während der letzten Jahre nicht selten die Frage bedrückt, ob ich
nicht doch gegen meinen Willen objektiv eine Apologie Hitlers geschrieben habe»
http://www.welt.de/print-welt/article225260/Historikerstreit-Ernst-Nolte-im-WELT-Gespraech.html
Antologi: «Historikerstreit» - Die Dokumentation der
Kontroverse um die Einzigartigkeit der national-sozialistischen
Judenvernichtung. Piper 1989 (Førsteutgave 1987)
Hannah Arendt: Eichmann
i Jerusalem – en beretning om det ondes banalitet. Pax 1998
„Die Weltbühne“ – Vollständiger Nachdruck der
Jahrgänge 1918-1933 Athenäum Verlag 1978
François Furet,
Ernst Nolte: «Feindliche Nähe» -
Kommunismus und Faschismus im 20. Jahrhundert. Ein Briefwechsel.
Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche. Piper
Verlag. Nyutgave 1984 Førsteutgave: 1963
Ernst Nolte: Das Vergehen der Vergangenheit – Antwort an
meine Kritiker im sogenannten Historikerstreit. Ullstein,
Berlin-Frankfurt/M 1988
Ernst Nolte: Der europäische Bürgerkrieg 1917-1945 :
Nationalsozialismus und Bolschewismus»
Propyläen Verlag, Berlin, 1987
Ernst Nolte, Streitpunkte.
Heutige und künftige Kontroversen um den Nationalsozialismus, Propyläen, Berlin,
Frankfurt am Main 1993
Rune Slagstad: Spadestikk 1967-2012 Fagbokforlaget,
Bergen 2012