*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 4. februar 2011

Jeg tilstår å ha levet


Det usaklige, det private slagget av levet liv som en ellers forsøker å skjule, men som en ikke helt kan løsrive seg fra. Ens høyst private opplevelse av verden, for det meste skrevet om natta... Her er det i mer eller mindre ren form, så sant som jeg makter å dikte og lyve om det, dikte det om, så det kanskje blir personlig og ikke bare privat.  Ok, vi tar det sånn høvelig i kronologisk orden:

I gamle dager, da jeg var liten, da var det stormer da... Men da fantes det også Ly. Eller vind til å seile langt bort i. Eller en gammel båt å ro i. 
Kanskje det siste en husker, før alt blir borte, er de første tingene. Storbuska  var vi redde for da vi var små. I grunnen utrolig hva som kunne være skummelt og flaut. Selv noe så tilforlatelig som en bursdag kunne være det. Mye av det som fikk meg til å skrive igjen, handler om et forsøk på å komme overens med det faktum at jeg ikke har noen foreldre som er i live lenger. Og mange av tekstene sneier innom det temaet. Men de er ikke så triste likevel, tror jeg. Denne handler bl.a. om mitt anstrengte forhold til det å snakke i telefon

Og så har jeg skrevet en tekst som jeg synes er god og velsignet kort, og den gjør ikke noe forsøk på å gjemme seg, den handler om min far.  Skal vi se, har jeg noe litt  muntrere her tro... Jo, denne handler om å gjøre rent bord og å være indianer. En av bestemødrene mine mente vi lignet litt på Sitting Bull. Hun var ei fargerik dame. Jeg var forresten lenge en kristen indianer. I det hele tatt et visst spenn i interesser og preferanser, og på musikkens område strakk det seg fra salmer til HendrixJa og så har man jo vært bonde. Det var jo ganske ålreit ganske lenge. Men jeg ble etter hvert redd for å ende opp sånn som dette 

Men det begynte jo friskt og entusiastisk med bygging av hus og overtakelse av gård and what not. Og etter hvert ble jeg far til 3 fantastiske barn. De var ofte med i traktoren, sommer som vinter. Vi jobbet mye sammen med en fin fyr jeg håper å en gang å ligne, som er No longer there. Jeg er så gammel at jeg har sett mye forandre seg, også i det yrket som jeg trodde skulle vare evig. Det og mangt annet har blitt gjenstand for en voldsom transformasjon - og ti år før jeg slutta skjønte jeg at folk neppe kunne leve bare av et lite gårdsbruk, og kanskje var det på tide å ta konsekvensen av det. 

Hva er det amerikanere kaller for a deasent job, hva er livsnødvendigheter? Jeg begynte å gjøre noen journalistiske oppdrag. Det var jo det å skrive jeg gjerne ville. En gang besøkte vi en av de tyskerne som var på Engeløy under krigen. Det ble et merkelig møte med en generasjon som nå stort sett er borte. Her er mine refleksjoner i møte med den tyske deltakergenerasjonen . Reise er ellers noe jeg gjerne gjør, og jeg liker å snakke med fremmede. Nordmenn er blitt vennligere og flinkere til å omgås fremmede synes jeg. Men vi kan alltids bli enda bedre

Nå har jeg flyttet fra Steigen og verden slik jeg kjente den til jeg var 47. Det kan kanskje se ut som om verden går videre, og at en kanskje kan bli lykkelig av å drømme nye drømmer i stedet for å gå til bunns i tapper troskap mot sine gamle. Det er så mangt en har trodd på opp gjennom tidene. Nå er jeg strandet i Bodø. Det er ganske kult, faktisk. Her hører vi hurtigruta både når den kommer og når den går. På den har jeg jobbet i tre sesonger. En møter mange mennesker i en slik jobb, og ellers også, og noen møter etterlater varige inntrykk.

Ingen kommentarer: