*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 26. juli 2011

Ly


Nyttårsaftenen 72 må det vel ha vært, eller der omkring. Jeg ville ikke ha stolt for mye på årstallet hvis jeg var deg, det er så lenge siden. Men hvis det første tallet stemmer, så må jeg har vært elleve år. Er veldig dårlig på slike detaljer, det fins så mange ting som kan være verd å huske. Strømmen hadde kommet og gått i flere dager, det var ikke noe merkverdig ved det, bare en felles erfaring av praktiske utfordringer. Slikt gir noe å prate om mellom bønder, noe det i min barndom enda fantes mange av.

Tiden strør om seg, etterlater rekved som mister sin funksjon og mening. Av og til, når jeg synes at jeg må rydde opp i ordene og tingene, kan de stirre på meg som fremmede vesener fra en annen verden. 

Du vet sikkert hva et elektrisk aggregat er, og en traktordrevet kompressor har du kanskje også sett. Men hva er det der, - en tykk rørstubb med et tynnere rør innsveist i vinkel, og med en ende en kan strupe igjen? Den rakk aldri å få et navn, men ved å bruke denne dingsen som nesten tok livet av traktormotorer, kunne man trylle liv i melkemaskiner i strømløse fjøs. Tre den på motorens luftinntak, og du har vakuum nok til å melke. Det er ikke bra for motoren som spyr ut uforbrent diesel, men det gjør velsignet godt for melksprengte jur. Den er gammeldags og utdatert. Men en gang gjorde den nytten. Så også denne dagen, hvor den vesle tingen hadde vist seg aldeles uunnværlig. Men nå kan den sikkert kastes.

Men hvor var vi? Vi var på Stegen, hos onkel og tante, den siste dagen i et glemt år. De voksne hadde snakket om for lengst stilnede stormer, fra den tiden det virkelig var uvær, før du og jeg var født. Vi ungene hadde hørt historier som kunne fått våre egne indianerhøvdinger til å blekne. Men jeg har glemt dem nå, husker bare den blinde vissheten om at ingen ting egentlig var farlig. Pappa var ikke redd for noe, og han var jo her. Mødre var redde, så de kunne man imponere. Det ble tid for å bryte opp, det hadde frisknet på igjen, vi måtte hjem; 8 km, 3 barn, 2 voksne, 1 Ford Cortina 1300.

100 meter fra huset stanset pappa. Noe sperret veien. Det høljeregnet og i det bleke lysskjæret fra bilen var det ikke godt å si hva det var. Vindusviskene ga oss små glimt av en takbjelke med en forvridd blekkplate på. I kastene så det ut som en skadeskutt fugl som forgjeves forsøkte å lette. Kom den fra huset vårt? Braket fra stormen var ispedd uvante, skjærende høye toner. ”Ikke gå ut” sa mamma. Men det må man jo, en mann må jo det. Vi skulle hjem, og det som sperret måtte vekk. Så pappa fikk presset seg ut, og like etterpå hadde vi nok med oss selv. Et stormkast løftet på bilen, og for oss som satt inni virket det som om den stod på to hjul og ikke riktig visste om den skulle velte over. ”Nå velter vi” – jeg vet ikke om vi bare tenkte det, eller om vi ropte det. Og så gjorde vi det ikke. 

Du ble ikke særlig overrasket? Det ble vi. Gledelig overrasket. Og så var pappa tilbake, og bilen og verden var atter i vater. Vel fremme i garasjen ble vi stående en stund og lytte. Et eller annet sted ble en bygning revet i filler, - var det fjøsen vår?  Den kvasse lyden av bølgeblikk skar ubehagelig tydelig gjennom stormens buldrebass og regnets vanvittige applaus mot garasjetaket. Det er så annerledes å lytte når det er stummende mørkt og lyset tier. En blir selv så liten når det ikke er stort å se. Jeg var opprømt. Dette var spennende, et drama, og endelig fikk jeg være med. Det var en rus av det slaget som utgjør ungdommens fascinasjon for katastrofen. 

Den samme usårlige, nysgjerrige feber har jeg støtt på i fremmede menneskers ruinlandskap av minner. En gammel tysk dame hadde svart litt undrende og skamfullt da jeg spurte hva de hadde følt den gangen. De hadde vært opprømte og euforiske. De satt ikke lydige i kjelleren, men sprang opp på loftet for bedre å kunne se en by bli bombet i stykker, deres by. Men de var så usårlige, og så i live.




Vi stod og ventet i garasjen på at stormen skulle trekke pusten et øyeblikk. Mamma ville at vi skulle løpe inn i samlet tropp. Men en indianer kan ikke la seg hefte av den slags snakk. Så jeg stikker i forveien, og i det jeg når fram til ytterdøra hører jeg et brak bak meg. Like etterpå kommer de andre springende. Et bølgeblikk hadde funnet veien mellom oss. Men vi hadde funnet fram, alle sammen, i god behold.
I det sparsomme dagslyset kunne vi neste dag se restene av naboens låve. Den stod tom og uforsikret, og nå var halvparten av den borte. Markene var overstrødd av vrakgods som hadde strøket forbi på begge sider av huset vårt. Tøft. Jo nærmere, jo bedre. 

Vi var usårlige, og intet virkelig galt kunne skje. Bare nesten, og det var spennende. Da jeg var barn kunne nok verden av og til være kjedelig, det er så. Men så skjedde det slike ting som satte det trygge og intakte på spill. Men det var bare et spill, det var aldri tale om at en skulle miste det umistelige. Jeg var beskyttet, jeg hvilte usårlig i mine foreldres omsorg. Ingen grunn til å være redd for å springe ut i verden, en kunne alltids komme tilbake og få ly og tørre klær. Et lite rotskudd i ly bak store stammer. Hva visste vel jeg om å stå alene i stormen.   

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !      

2 kommentarer:

Marit Elisebet Høines Totland sa...

Du skriv om kor usårbar ein er "i ly"
Hugsar då dei eldste i bygda døydde. Det var som om soklane verda stod på skolv, Kven skal ta over no? spurte eg meg sjølv. 10-15 år etter fekk eg svaret: Det er de som skal ta over, stå imot stormen.

Framleis søv eg av og til på "jenterommet" mitt heime på garden. Når hauststormeen susar rundt hjørnet, hugsar eg at eg aldri var redd stormen. Slik var det berre..

Lise sa...

Nydelig Ivar! :)