*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 24. juli 2011

Gode nordmenn

Det føles kanskje slik, men nei, vi står ikke "sammen"mot én gal mann, mange deler hans angst og hat, la oss snakke alvorlig med dem





Etter at krigen var over her i landet var det en kort periode av eufori. Mange som hadde opplevd samholdet mot en felles fiende brukte uttrykket “gode nordmenn”. Smak litt på det ordet. Det er ikke uforståelig ut fra den historiske sammenhengen. Det hadde sin motpol i de som hadde sveket dette erfarte fellesskapet, “quislingene”. Mange innen det politiske miljøet mente man burde “stå sammen” også etter krigen og ikke henfalle til mellomkrigstidens “partikjegl” og strid. Det var mange gode nordmenn som mente mye godt. Men kanskje ikke alltid like klokt, eller demokratisk, sett i ettertankens klare lys. Hvis en tenker etter da. Det synes jeg en skal gjøre. 

For det var jo ikke sant at Nasjonal Samling var alene om alle sine forestillinger. Det fantes mange tråder å nøste i som strakk seg langt inn i det etablerte politiske miljø, tanker som fløt rundt i tidens strøm som nå var blitt konfrontert gjennom en grusom krigserfaring, “proven wrong”. Det gjorde det fristende å late som om de aldri var tenkt, og at de nordmenn som hadde tenkt dem måtte være gale, ikke som oss.
Når det umiddelbare kollektive sjokket etter terrorhandlingen 22.7. 2011 og det like intenst opplevde fellesskapet langsomt løser seg opp som morgendis, skimter vi konturene av et nytt Norge. Tiden er kommet for refleksjon. Vi må snakke om det ubehagelige. Om hva Norge er blitt og hvordan vi skal leve ut våre forskjeller sammen. Og hvordan vi skal håndtere de som ikke klarer å leve med forskjeller, de som ønsker at vårt land skal bestå av en varm, tett monokultur som “står sammen” mot de som ikke er som oss. 

Det finnes egentlig mange slike, og de uttrykker seg på våre mange debattfora, vi møter brokker av disse forestillingene i mange samtaler og debattinnlegg.
Det følgende har jeg ved en rekke anledninger hevdet i samtaler: Jeg tror ikke Norge er så mye bedre rustet enn Le Pens Frankrike til å håndtere vår multikulturelle virkelighet. “La det gå av en bombe i Oslo utført av en islamistisk organisasjon, da tror jeg vi vil få se veldig mye grumsete komme til overflaten også i vårt eget land”. 

Jeg gjentok denne kjepphesten overfor et ungt menneske. Vi satt på Habibi kafé i Oslo. Det var to dager før bomben smalt. I den korte forvirrede tiden fra bomben gikk av til gjerningsmannen var pågrepet, var det flere på Fremskrittspartiets Facebookside som hadde konklusjonene klare. De snakket ikke om en gal mann, de snakket om islam. Det samme skjedde mange steder. Flere av våre nye landsmenn opplevde å bli sjikanert på åpen gate og gjennom telefonopprigninger. Mobben var i gang med å gi luft for sine følelser. Så viste det seg at gjerningsmannen, etter å ha myrdet nær hundre mennesker* på AUFs sommerleir på Utøya, ikke var en islamistisk terrorist, men en som drev et personlig korstog mot de multikulturalistene som han mente hadde åpnet våre grenser for folk som ikke tilhørte den vestlige, kristne kulturkrets. 

Oi. Hvordan skal dette innordnes i den store fortellingen om oss og dem? Siv Jensen forklarer oss at det ikke handler om politikk, "nå er vi alle AUF’ere" og nå må vi stå sammen. 
Det er flere som sliter med å oppdatere fiendebildet: "Det var et anslag mot Arbeiderpartiet. Han mener han har gjort et oppdrag”, sier tiltaltes forsvarsadvokat. VGs oppfølgningsspørsmål er megesigende: "Hvorfor har han brukt en metode som tidligere har blitt forbundet med islamister?"

Jøss. Er det ikke bare islamister som gjør sånt da? Nei det er ikke det, kjære VG og andre gode nordmenn. Denne paranoiaen er det mange som deler. Det er skremmende mange som støtter de som bruker vold mot sivile, ikke-stridende, ut fra en tanke om kollektiv skyld. Det er skremmende mange, spesielt innen Fremskrittspartiets velgerskare, som er tilhengere av dødsstraff, opphevelse av asylinstituttet, som støtter folkerettsstridige angrepskriger, bombing av sivile etc. Men de er så visst ikke alene. Hadde det bare vært så enkelt. Det er mange bra folk som vegrer seg mot å tenke over ubehagelige trekk ved sine ideologier. Strengt tatt gleder det vel de fleste av oss.

Det var skremmende mange, også i vårt land, som frydet seg da Twin Towers raste sammen, slik mange nordmenn frydet seg over nyheter om tyske byer som var bombet i grus eller over synet av "tyskertøser" som ble skamklippet. De syntes vel de hadde noe å hevne. Gode nordmenn har en tendens til å tro at vold og “ekstremisme” er en slags sykdom vi er forskånet for, noe man må være gal eller islamist eller tysk eller i alle fall utlending for å være eksponert for. Det er fullstendig historieløst. Krig gjør noe med mennesker, og ikke alt er ikke bare trygt samhold, noe av det er riktig stygt. Det skjedde også her hos oss, både under og etter krigen.

Det samfunnet vi har maktet å skape i den vestlige del av verden etter annen verdenskrig er et historisk unntak fra normalen. Det normale er at normale mennesker som du og jeg kan ta livet av hverandre. Av mennesker vi ikke en gang har noe personlig imot. Det er tilfellet i krig, men også det man i tidligere århundrer kalte fred i vår kristne, vestlige kultur. Det er visst på tide å minne om det, før vi faller den gråtkvalte nasjonalistiske fella der en står sammen mot De Andre.

Vår liberale, fredelige sameksistens i vårt fredelige land er en skjør hinne av sivilisasjon over en akutt mulighet for katastrofe. La oss kjempe hver dag for å beholde det slik fortsatt. Og ta til motmæle mot de som ønsker enighetens og det nasjonale flokkens tette varme. Vi er uenige og vi skal fortsette å kjempe for ulike verdier. Det kalles demokrati. Men demokratiet forutsetter et minimum av verdifellesskap. Om måter å være uenig på. Om hva en noenlunde anstendig oppførsel overfor fremmede er. Om å fastholde visse rettigheter for alle de vi bor sammen med. Også de som ønsker å arbeide for et samfunn hvor deres opponenter ikke får samme rettigheter som det de selv nyter godt av. Vi må tåle deres meninger blant oss så lenge de ikke selv griper til vold. Men vi må også bekjempe deres holdninger. Der er det mye ugjort arbeid som ligger foran oss. Å sykeliggjøre politisk motiverte drap og å “stå sammen” i et intimitetstyrannisk fellesskap er en enkel, men kortsiktig løsning. Det er ikke det vi trenger pressen til nå fremover, til atter å zoome inn på de etterlattes fortvilte, rådløse ansikter og spørre hva de føler. Det er obskønt. La det private være privat, og la oss bearbeide de politiske og ideologiske implikasjonene av denne terrorhandlingen i en resonerende, borgerlig offentlighet. Det er på tide å snakke politikk igjen, forsøke å forstå, skaffe seg kunnskap.   

*Tallet ble nedjustert etter hvert - dette blogginnlegget ble skrevet to dager etter hendelsene.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
   

17 kommentarer:

Yvonne sa...

Klok kommentar!

Marit Elisebet Totland sa...

La oss vera varme, men ikkje naive.
Haldningar må konfronterast, så dei kan avslørast og me ser det sanne ansiktet.

Spørsmålet om menneskeverd, ubetinga, vil vera eit nøkkelspørsmål.

charlotte Håkonsen sa...

Tusen takk for en klok og innsiktsfull kommentar: og jeg deler Marit sin mening: disse holdningene som har fått spire og gro uhemmet, må vi tørre å konfrontere og avsløre. Men vi må også tørre å møte denne irrrasjonele frykten og hatet ansikt til ansikt, og ta den på alvor, uansett hvor uvirkelig eller ubehagelig den måtte være. For slik er det faktisk for endel av disse menneskene. Vi må møte den med spørsmål og kunnskap: og vi må la det bli lys i de mørke avkrokene i menneskesinnet, også de vi ikke liker å identifisere oss med.
Jeg kjenner at for øyeblikket er dette vanskelig; men jeg tror veien til forsoning går her.
Jeg tror dette ble et blodig og meningsløst veiskille for mange; idet det sakte går opp for oss at fienden og trusselen ikke lenger sitter utenfor å ser inn: han sitter på innsiden og ser ut.

Vår ytringsfrihet er verdifull; men ingen frihet kommer fullstendig uten ansvar: iblandt virker det som om vi rett og slett ikke er modne for denne offentlige kommunikasjonsformen: vi har en unik mulighet til å møte hverandre i åpen meningsutveksling; vi har egentlig en unik mulighet til å kunne forstå, dele og åpne horisonten vår for det milliarder av perspektiver som verden tross alt betsår av og vi har en unik mulighet til å tilegne oss kunnskap langt på utsiden av vår egen bole og fatteevne; men isteden bruker vi den ukritisk, til å polarisere, til å spre ut vår anonyme edder og galle.
Det er i mitt hode et misbruk av en verdifiull rettighet man bør bære med stort ansvar.

Ingen av oss besitter den hele og fulle sannheten; til det er verden for stor og mangfoldig; og hadde vi dette, samt respkt og etterrettelighet i tankene i møte med de offentlige andre; tror jeg vi kan være på god vei.

La dette uforståelige grusomme være en kilde til endring, til forsoning og til å strekke ut en hånd til alle nordmenn. For nå er vi alle det, uansett hvor vi kommer fra eller hva vi måtte tro på.

Kristin sa...

Takk! Det var betimelig!

Charlotta H-V sa...

Jeg er så hjertens enig, og tusen takk for at du uttrykker dine kloke tanker på en meningsfull måte.

Det var skremmende å se på FB i de første timene alt grumset som kom opp mot muslimer, og jeg er nok ikke alene om egentlig å være litt lettet over at det var en nordmann. Da slapp jeg å håndtere enda mer innvandrerfiendlighet, enda mer åpenlys konfrontasjon, enda mer "nå må de ut-tankegang". Vi kan samle oss om å mislike en gjerningsmann. Holdningene hans er dessverre ikke unike.

Det er naivt å tro at diskusjonene ikke må fortsette, at rasisme bare forsvinner, og at alle i nasjonen er en mono-masse som nå er forent under flagget. Men jeg må si at jeg kjenner allikevel glede over at vi uttrykker samhold med en gang, og ikke hevnlyst. Kjærlighet, og ikke brutalitet, er det som vises nå. Jeg tror dessverre at hvis det hadde vært en annen som sto bak, en som ikke så ut som han sto modell for NS, hadde holdningene om å stå sammen blitt frontet annerledes, og med fokus utover på "de andre".

Uansett, i helgen er det gledelig å se virtuell handholding.
Så får mennesket komme fram på mandag morgen :)

Anonym sa...

Veldig gode refleksjoner! Takk.

mariasmetode sa...

Mange gode refleksjoner hos deg her.

I min siste post har jeg vært opptatt av og stiller spørsmål ved hvor gode vi er, egentlig, på samhold, likeverd, tilhørighet, når det kommer til stykket.

Er disse godene bare for dem som er definert som "innenfor" fra før?

Jeg synes det er fantastisk flott å se hvordan gode intensjoner luftes i våre dager, men klarer vi "leve dem"?

Jeg har opplevd det annerledes. Til tross for at jeg er ressursterk, som det heter, med legeutdannelse, snakker flytende norsk, kjenner bare en kultur: den norske, har jeg også vært langtidssyk med en stigmatiserende diagnose, min hud er mørkere enn den man normalt får tak i et solarium.

Bare dette har gjort at jeg har kjent og følt på hva som finnes av "grums" i "folkedypet".

Klart: det vi har sett i disse dager er ekstremt, ikke representativt for hva den "den gjengse nordmann"kan finne på å gjøre, men om en tror at lignende ideer ikke finnes, er det bare å ta en runde i anonyme nettdebatter og andre fora.

Det er denne holdningsendringen, fra Gerhardsens tid, til vår egen, som skremmer meg og som vi må finne motkrefter til.

Vi er alle mennesker og vi skal være medmennesker.

Kulturmarxist sa...

Et meget godt og reflektert innlegg. Takk.

Hatet har alt for lenge hatt hegemoni på nettet og gjort det stuerent for politikere - også utenfor Frp og implementere hatidelogi i den daglige politikken. Ironisk nok er den ved siden av Frp, kanskje mest framtredene i deler av AP.

Jeg oppfordrer alle til å ta til motmæle mot dette, der det fins. Engasjer dere i nettdebatter, diskusjoner og ordskifter. Vær tydelige, saklige og høflige. Bekjemp hatet.

Anonym sa...

En god post!
Men jeg vil allikevel komme med en liten "korrigering" om jeg skal kalle det det.
Og det dreier seg om de første timene etter bombeangrepet i Oslo, og før det ble klart hva som foregikk på Utøya. Så var det faktisk en muslimsk organisasjon som hevdet at de stod bak terrorbomben i Oslo.
Slik at det var ikke kun forutinntatthet hos mange som var årsaken til man mistenkte ekstreme islamsister for å stå bak.
http://en.wikipedia.org/wiki/Ansar_al-Jihad_al-Alami

Ivar Bakke sa...

Det var ikke urimelig å anta at islamister kunne ha stått bak udåden. Det urimelige var å være så snar med å konkludere med det før noen visste noe, gitt at islamister har stått bak bare 3 av 249 terroranslag i Europa. http://www.vl.no/verden/article126789.zrm Ser en på måten FOX News eller engelske The SUN har formidlet dette på, er det åpenbart at noen har så til de grader en agenda og instrumentaliserer nyheten inn i et større narrativ der muslimene kommer for å ødelegge oss. Minner om 30-tallets kulturpessimisme hvor en avviste tanken om fredelig sameksistens med folk fra andre kulturer. Dette har svært lite med religionskritikk å gjøre, det tipper i alle fall fullstendig over i angst og hat.

abre sa...

Kloke ord. Viktig å huske at samhold og felles spilleregler ikke er det samme som monokultur og enighet. At det nettopp er det å insistere på det siste som er farlig.

Ivar Bakke sa...

Apropos ytringsfrihet og ekstremisme: Fint og riktig at Stalin-apologeten Grieg og "nazi-redaktør" Rolfsen er blant de flittigst siterte for å tolke det mange føler nå. Eller følte (folk begynner vel å bli slitne nå). Folk kan lære. Rolfsen gjorde det, Grieg døde (skutt ned fra et fly som slapp bomber over Tyskland). Hadde vært verre om vi "sto sammen" om å boikotte alt fra de som tenkte annerledes enn oss eller som støttet farlige ideologier. Da hadde vi jammen gått glipp av mye god litteratur.

Anonym sa...

Det viktige nå er at vi ikke begynner å koble denne tragiske hendelsen og Behring Breivik opp mot fullt lovlig ytringsfrihet. Innenfor demokratiet i Norge må fortsatt være lov å arbeide for et mer flerkulturelt Norge, for økt innvandring og for nedleggelse av statskirken og likestilling av Islam, Kristendommen og alle andre religioner. Men det må også være lov å arbeide for å styrke norsk kultur, for mindre innvandring og for styrking av nasjonale kristene verdier.
Prøver vi å bringe meningsmotstandere til taushet ved å koble dem til Behring Breiviks handlinger vil det på sikt lage meningsfrontene ennå steilere, og da har Behring Breivik vunnet!

Ivar Bakke sa...

La dem snakke. Men svar dem, ikke ignorer. Det bare styrker deres paranoia. Å bli hørt, tatt på alvor virker modererende. Men samtidig tror jeg det er viktig å peke på sammenhenger mellom ideer som "bra folk" står for, og grusomheter utført i disse ideenes navn.
For å ta et eksempel du sikkert skjønner: Mange marxister synes det er usaklig at de må svare for historiske utgaver av sosialismen. De samme marxistene nøler ikke med å koble fascisme og fremmedhat til historiske eksempler. Kristne fundamentalister som kjemper mot religionsfrihet og fredelig sameksistens av livssyn bør konfronteres på historiske eksempler på en slik praksis.

Erik Solheim sa en gang at det var større avstand mellom ham og partiets (den gang)marxistiske opponenter enn det var mellom SV og resten av de demokratiske partiene. Det samme kan sies i dag om den demokratiske delen av FrP og grumset på ytterste høyre fløy.

Men i alle disse randsonene finnes det folk som står for ideer som ville forandre Norge til det ugjenkjennelige hvis hvis de ble omsatt i praksis. Det var og er nødvendig å ta et kritisk oppgjør med disse ideologiske muggdannelsene, slik det var det på 70-tallet. Vi fikk ingen norsk Bader Meinhof, men vi fikk altså en høyreradikal terrorist.

Grunnen til at 99,9 % av gårsdagens marxister nå er blitt stødige demokrater som mimrer om sin ville ungdom, er at disse ideene er blitt debattert og konkfrontert med historiske fakta. Det var nødvendig.

Det er nå nødvendig å utfordre den illiberale kulturpessimistiske høyrefløyen som tror at Europa på lang sikt vil gå under hvis vi får muslimer blant oss. FrP er et greit sted å begynne. Det som bekymrer meg mest er graden av fragmentering av offentlighetene, små lukkede univers der folk hisser hverandre opp og ikke møter motargumenter. Forøvrig et trekk som preget mellomkrigstidens og den kalde krigens offentlighet.

Torben Ness sa...

Flott oppsummert. Har vært rimelig aktiv på VG debatt (VGD) og i perioder på Aftenposten debatt (AD).

Følger fortsatt med på VGD, og skriver periodevis, men har lagt tastaturet mer og mer på hylla når det gjelder debatter der FRP og innvandring er tema, de aller fleste debattene på Politikk Norsk, handler om FRP vs sosialistene/kommunistene. Det er en av grunnene til at en har droppa ut av debatten, fordi saklighetsnivået er fraværende.

Jeg hører under venstreekstremistene (AP), så derfor er det vanskelig å føre en saklig debatt, blodtåka tar over så fort en begynner å skrive, det gjelder begge sider i grunn, men det blir færre og færre som tar til motmæle mot landssvikbeskyldninger og forræderi som blir utført av sittende regjering. Dette var før fredagens hendelser. I løpet av helgen så ble det tatt grep på enkelte debatt forum, AD stengte, Hegnar innførte registrering. VGD har vært online hele tiden. OG det har vært en verbal borgerkrig der inne som for meg har vært skremmende å lese. Er det så jævla mye hat i dette landet?
Jeg har meldt meg ut fra det offentlige ord-skillet på diverse debatter, fordi jeg ikke vil være en del av "krigen"

Konrad sa...

Sitert og linket :)

Ivar Bakke sa...

Jeg skjønner den utmeldelsen veldig godt. Har kastet bort mye tid på å kverulere med holocaust-fornektere og fremmedhatere o.a. som bruker offentlig debatt for å ventilere sitt hat, først og fremst. Det er utmattende og ubehagelig. En sjelden gang kan en likevel få følelsen av at folk lytter og at det faktisk skjer en slags dialog. Her er et eksempel: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread196554/#post_196554 Men ellers vil jeg si at man får drive med slikt hvis en har overskudd og en slags pliktfølelse for det. For morsomt er det ikke, nei. Og det tar fryktelig mye tid. Men kanskje gjør det en forskjell for noen. Jeg håper og tror det.