*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 1. juni 2011

Klar en klassiker:

Karin Sveen: ”Klassereise – Et livshistorisk essay” 

 


Dilemmaet ved å skulle anmelde denne boka er ikke å vite hva en skal mene, men å velge ut hva en skal skrive om. Det er flere aspekt ved Sveens essay som hadde fortjent oppmerksomhet, respons, tilsvar. Jeg tror hennes bok av mange vil bli opplevd som en befrielse. Den er langt på vei et vellykket forsøk på å gjøre ”taus kunnskap” og individuelle erfaringer om til et presist beskrevet fenomen, noe som åpner for avstand og klarhet, gjenkjennelse og bearbeiding. Hundretusener har foretatt en lignende reise. De brukte etterkrigstidens nye muligheter til utdannelse og gjorde levebrød av sin hang til boklig lærdom. Og bøkene gjorde noe med dem, noe mer enn å bli en levevei. Lærdommen gjorde dem også til fremmede i den verden og det språk de forlot.  


La meg komme en mulig innvending i forkjøpet: Det finnes intet snev av nostalgi eller romantisering i Sveens bok. Det er en klok kvinne som forsøker å forstå de trekk ved arbeiderklassens erfaringer som gjorde spranget over i bøkenes verden så vanskelig, også etter at det var blitt økonomisk mulig. Her veksler hennes fremstilling uanstrengt mellom egne erfaringer og referanser til klassikere innen sosiologi. Hun er klok nok til å vite at hennes beskrivelse er problematisk, ettersom hun taler for de tause, på vegne av en gruppe hun har forlatt, men som hun stiller seg kritisk lojal til. En får trøste seg med Sigurd Hoels ord om at den som har sett to ulike miljø, har sett alle, og den som bare kjenner ett, kjenner ingen. Det er ikke mange som har artikulert hennes erfaring. 


De fleste forfattere har enten skrevet hurra-bøker om den edle og enkle arbeider, eller skrekk-visjoner om bygdehelvete eller småbyens trange småborgerlighet. Sveen er lojal, hun følte seg aldri helt hjemme i 68-ernes middelklasseopprør, hun visste for mye om hva ting hadde kostet til å kunne identifisere seg med den velbergede anti-materialismen. Hun har lest såpass sosiologi at hun skjønner litt av mekanismene bak fenomen som andre bare avfeier som fordommer, og denne forståelsen øker muligheten til å komme dem til livs. 
        Lojaliteten viser seg gjennom en utrendy vilje til sosial rettferdighet og hennes forakt for kitsch-preget romantisering av en fortid hun kjenner vrangsiden av. Sveen påpeker også at mange av hennes generasjon som gikk rett ut i yrkeslivet og klarte seg godt; i dagens utdannings-samfunn ville de ha blitt gjort til sosialhjelp-mottagere. Men hennes politiske visjon innbefatter ønsket om å la middelklassens sikre hjemmefølelse i språket, gestene, litteraturen bli like selvsagt tilgjengelig for arbeiderklassen, at denne mangfoldige verdenen skal kunne stå åpen for dem, bli deres egen. 
         Og jeg har gjort samme erfaring som Sveen: Forsøker en å forklare at ens personlige biografi innbefatter noe mer enn familiære erfaringer, også innbefatter klasse og dennes språk, og at dette er relevant for hvordan en opplever  litteratur/kultur - da blir det pinlig, tilhørerne føler seg anklaget. ”I en tid opptatt av å dyrke ’forskjell’ er motviljen mot å inkludere sosial forskjell i det hele tatt påfallende”.  Hvorfor føler slike som Sveen og hennes anmelder seg som Jeppe i baronens seng når de endelig kan bevege seg i den verden andre er født inn i?

          Sveen  antyder et moment: Generasjoners erfaring av at opprør er dømt til nederlag, bidro til en resignert ”visshet” om verdens natur. Denne bitre vissheten om at makten sitter der den gjør, ble til en intern disiplinering: En får kjenne sin plass. I høyden være stolt over det en selv kan, og som de ”fine” ikke behersker.  ”Vi får arbeide, vi som er for dumme til noe annet ” Men hva med dem som hadde andre (”unyttige”) drømmer og interesser?  
         Sveen skildrer skammen. Skammen over å sitte tørt og varmt og lese, midt på dagen. Er det et ordentlig arbeide? Skammen når et fremmedord sniker seg inn i samtalen med klassevenninnen. Jasså, så du er blitt for fin for oss nå? Du snakker som ei bok. (Begrepet ”arbeiderklasse” er også knyttet til skam, og aldri bruk som egen-benevnelse.) Og skammen over å ikke vite, ikke ha middelklassens utvungne omgang i språk, geberder, mat. Begrepet ”Jantelov” er Sandemoses oppfinnelse, skapt av lignende erfaringer.  Den er nok strengest praktisert lengst nede.

           Mye har selvsagt forandret seg, men jeg tror det er lurt å merke seg Sveens aktuelle adresse for sitt essay: Hvis arbeiderbevegelsen fortsatt har en visjon om rettferdig fordeling av livsmuligheter, så må man tenke gjennom disse tingene. En kan ikke late som om denne kulturelle kløften er fjernet gjennom økonomisk fremgang og gode utdanningsmuligheter. En må etablere et språk som ikke ekskluderer, en må bibringe en kulturell ballast som åpner opp for nye verdener av erfaring og kunnskap, som også river sund den grelle åndsfattigdommens lenker. Sigurd Hoel skrev polemisk at han etter krigen var så naiv at han trodde alle hadde skjønt nødvendigheten av kultur, nå som en hadde levd fem år uten. Det var og er dessverre ikke tilfellet. Både Hayder og Hagen er eksempler på hva som kan skje hvis en tror at mennesket lever av brød alene. 

            Et gammeldags dannelsesideal, altså, nå som folk for all del må få ”velge selv”?  Det også, men langt mer nyansert, klokt og mangefasettert enn som så. Et anmelderreferat vil øve vold mot Sveens fremstilling, hennes mange antydninger og forbehold, men jeg kan ikke tegne et kart på størrelse med terrenget, dere får heller lese boka selv.   

               Ivar Bakke

1 kommentar:

Mattis Dahl Åmotsbakken sa...

Jeg fikk virkelig lyst til å lese denne boken etter ditt gode resymé - flott skrevet!