*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 24. mai 2011

Kan vi lære av historien? Refleksjoner over München-forliket.

Nytt Norsk Tidsskrift 2/2007

Chamberlain har ikke fått noe heroisk ettermæle i historien. Englands konservative statsminister, som ble kjent for å forhandle frem «München-forliket» med Hitler, fikk oppleve en kort æra av internasjonal begeistring og takknemlighet. Siden skulle hans handling ikke bare bli vurdert som en grov feil, men som et æreløst svik. Den historiske hendelsen, i svært forenklet utgave, er blitt til et ikon, et begrep, like innpreget i språket som «å rette baker for smed». Hvis en lederskribent i den vestlige verden advarer mot «en ny München-fred», så vet nesten alle leserne hva som menes med begrepet. Meningene kan være delte om hvorvidt analogien holder til den aktuelle situasjonen. Men så godt som alle er enige om at «München-fred» er å forstå som et feilgrep, også i den moralske betydningen av ordet.

Jeg vil forsøke å begrunne følgende påstand:  Mange så på München-forliket som avvergingen av en moralsk katastrofe. De moralske overlegninger som lå til grunn for deres syn er ikke bare subjektivt hederlige, men også vel verd å tenke igjennom en gang til. 


Hvor anvendelig er München-forliket som moralsk kasus?
Den konkrete historiske hendelsen i München skapte en generell moralsk norm. En generell norm kan reservere seg mot misbruk ved å være nøye i beskrivelsen av hvilke betingelser som må være oppfylt for at den skal kunne  komme til anvendelse. Likevel er dens foreskrevne norm for handling uten reservasjoner: hvis a, så b. Eksempelvis: Hvis vi «står overfor en ny Hitler» (a), så bør vi «unngå en ny München-fred» (b). 


Å gjøre historiske hendelser  om til moralske kasus er like vanlig som det er vanskelig.1 Det er trolig den vanligste tilnærming når vi vil forsøke å forstå noe nytt. Moralske kasus blir da en hjelp til å vite hvordan vi skal reagere hvis vi gjenkjenner den nye situasjonen som analog. Hvis en ikke er  svært nøye med å undersøke om sammenlikningen holder, kan vår respons på en ny situasjon bli katastrofalt gal. Det var dette jeg tror skjedde under München-forliket: en falsk analogi til tidligere hendelser førte til en gal reaksjon. Og jeg tror det kan skje igjen, hvis vi ukritisk bruker München-forliket som moralsk rettesnor for å forstå samtiden.


Jeg vil også komme inn på Churchills holdning til regler og inngåtte avtaler, mål og midler. Churchill argumenterer mot en regel-etisk formalisme under henvisning til de konsekvenser det kunne føre til. Churchills kritikk virker gyldig, men jeg vil samtidig forsøke å peke på svakheter ved hans posisjon. 
Hvis jeg makter å framstille denne historiske periodens etiske utfordringer klart, vil leseren forhåpentligvis sitte igjen med et moralsk sett uoversiktlig bilde. Mitt forsett er å peke på hvor tvetydig og motsetningsfullt en kan oppfatte historie og samtid, fremfor å forsøke å ekstrahere entydige konklusjoner.  Jeg har et bestemt inntrykk av at man den gang tenkte slik, og at man for en stor del gjør det i dag også. Hadde mitt emne vært vikingtidens moralbegrep, hadde saken stillet seg noe annerledes.2 

Moralske og strategiske vurderinger hos samtidige aktører og «bystanders» 

Første verdenskrig skapte en bred pasifistisk impuls som også preget norsk opinion. Inntrykkene fra verdenskrigen ble tolket på ulikt vis, avhengig av politisk ståsted. Men i norsk kontekst var det omtrent ingen som brukte den som et arsenal for krigsforherligelse. Tvert imot. Da Chamberlain gjennom sitt fredsinitiativ tilsynelatende hadde forhindret en ny verdenskrig ved å akseptere Hitlers «siste territorielle krav», ble han hyllet av mange borgerlige velgere. Morgenbladet la ut en takkeadresse i redaksjonen, Aftenposten skrev om det 

«merkelige» ved at «de partier som alle dager har ført verdensfreden på sine leber» nå var «forrest i det kor som har krevet krig og som har protestert mot enhver ‘undfallenhet’ [avisens anførselstegn]. Har man glemt, hvordan det så ut i Europa da krigen sluttet i 1918 og årene efter?»3 

Det er en relevant moralsk påminnelse artikkelen munner ut i. Og jeg finner ingen grunn til å trekke i tvil det oppriktig etiske alvor bak spørsmålet. Jeg tror mange hederlige ikke-nazister tenkte på denne måten. Man så for seg et valg mellom to onder: 1: en ny verdenskrig, eller 2: fred i bytte med en folkerettslig kontroversiell avståelse av Sudetenland- regionen til Tyskland.4 Den moralske vurderingen virker plausibel, gitt at man anser dette for å være de to eneste aktuelle alternativene. La oss se litt nærmere på dem.

Alternativ 1
En ny verdenskrig. Krigen kom, og hvor rettferdig og ærerik den enn måtte fortone seg for de som overlevde, så kostet den livet til millioner av mennesker, gode som dårlige, stridende som sivilister.

Alternativ 2
Chamberlains fredsinitiativ, var heller ikke uproblematisk. I Sudetenland var det en sterk folkelig bevegelse for løsrivelse, trolig et flertall. De ville innlemmes i det tyske riket, slik innbyggerne i Saarland også ville (og fikk det – etter krigen). Hvorfor ble likevel München-freden vurdert som et moralsk svik av så mange samtidige? En viktig forskjell fra andre fredelige grensejusteringer er at denne fremkom under trussel om krig, ikke som følge av forhandlinger. For de mange som (også den gang) arbeidet for et virksomt internasjonalt rettsvern av små stater, vil en slik framgangsmåte være problematisk, både hvis man anlegger et regel-etisk perspektiv eller et konsekvens-etisk. 

Tysklands framgangsmåte var brudd på folkerettens regel.
For de fleste(?) regel-etikerere utgjør folkeretten et sterkt imperativ. En skal ikke bryte internasjonal lov (regel-etikk), eller bidra til å svekke respekten for denne (konsekvensetikk).

Konsekvens-etikken kan legitimere hva som helst.
München-forliket premierte maktpolitiske snarveier på bekostning av idealet om «rule by law». Churchill, som var Chamberlains fremste opponent, var krass i sin kritikk, men ikke av denne grunn. Churchill var en strateg, ingen prinsipprytter. Hans etiske pragmatisme kom godt fram under debatten i Underhuset om hvorvidt England burde krenke norsk nøytralitet for å sikre egne strategiske interesser:

 «Vi slåss for at retten igjen skal herske og for å beskytte de små landenes frihet. Hvis vi taper, vil det bety generasjoner med barbarisk voldsbruk. Det ville være skjebnesvangert, ikke bare for oss selv, men for selvstendigheten til alle små land i Europa.[…] De små landene må ikke binde våre hender når vi slåss for deres frihet og rettigheter. Lovens bokstav må ikke i en slik ekstrem nødssituasjon hemme de som kjemper for å styrke og beskytte den.[…] Humaniteten må, fremfor legaliteten, være vår rettesnor5

Dette er hva Walzer kaller en moralsk glideskala: «the greater justice of one’s case, the more rights one has in battle.»6 
De langsiktige konsekvensene av en slik generell nedprioritering av internasjonalt bindende avtaler er også viktige å ha for øye. En av dem som hadde det, var biskopen av Chichester, George Bell. I 1944 holdt han en tale i Overhuset, der temaet var Englands brudd på krigskonvensjonene gjennom bombingen av sivile mål. Der het det bl.a.: 


«Hvorfor har vi glemt de idealer som inspirerte oss til å kjempe for vår sak? Hvordan kan regjeringen unngå å se at den fortsatte ødeleggelsen av byer truer sivilisasjonens røtter? Hvordan kan de unngå å se en konsekvens i form av enda verre krig og ødeleggelse, selv i vårt eget land, som denne ødeleggelsen uvegerlig bærer i sitt skjød, når dagens medlemmer av regjeringen for lengst er stedt til hvile? […] Dette er et ekstremt alvorlig historisk øyeblikk. Det vi gjør i krigen – som tross alt varer en relativt kort tid – definerer hva slags fred vi vil få, og det angår en mye lengre periode.»7

Som Jonathan Glover påpeker i sin bok, har moralske valg både en virkningshistorie og en forhistorie. En henviser til tidligere tilfeller som skaper en slags presedens. Bruken av terrorbombing ble forsvart av Marshall Harris ved å henvise til den britiske blokaden av Tyskland, under og etter 1. verdenskrig, som skulle ha tatt livet av 800 000 mennesker. En blokade Churchill i sin tid hadde forsvart. 

Likbrenning etter bombeangrepet på Dresden


I neste omgang gjorde angrepene på Hamburg og Dresden det enklere å forsvare angrepet på Tokyo. Og Hiroshima og Nagasaki kunne en forsvare ved å henvise til angrepet på Tokyo, som tok livet av flere enn begge til sammen. Alt dette under henvisning til at det mål disse handlingene var midler for å nå, var legitimt: Å fjerne et ekspansivt redselsregime.
Winston Churchills samarbeid med Stalin er i tråd med det britiske utenriksdepartements gamle maksime om at et land har ingen varige venner eller fiender, bare varige interesser. Churchills forsvar for denne alliansen er berømt: «If Hitler invaded Hell I would make at least a favourable reference to the Devil in the House of Commons.»8 

Mindre kjent er hans eksplisitte forsikring om at det ikke eksisterte noen «lengths of violence to which we would not go»9 for å oppnå seier. Her finnes altså ingen skranker i form av absolutte moralske tabuer mot enkelthandlinger. I en tid hvor terror står på dagsordenen, kan det være nyttig å minne om at Anthrax-bakterien ble satt i produksjon av allierte forskere under krigen, og at Churchill personlig den 8. mars 1944 bestilte 500 000 Antrax-bomber fra USA. I et memorandum fra 6.7.194410 ber Churchill om «en kaldblodig kalkulasjon» mht. bruk av gass over tyske byer. Der heter det:

«Det er absurd å foreta moralske vurderinger over dette temaet når alle brukte gass under forrige krig uten ett bebreidende ord fra moralistene i kirken. Dessuten, i forrige krig var bombing av åpne byer ansett som forbudt. Nå gjør alle det som en selvfølgelighet. Det er ganske enkelt et spørsmål om mote, slik damenes skjørtelengde forandres.»

Churchill hevder samme sted at gassing av tyske byer kan forsvares hvis det forkorter krigen med ett år. Alt dette indikerer at regel- eller plikt-etikere har et poeng når de hevder at en ren konsekvens-etisk holdning under krig eller trussel om krig kan legitimere hva som helst av onde handlinger.

Pliktetikken og den gjenstridige virkeligheten

I pliktetikken settes søkelyset verken på handlingens konsekvenser eller på aktøren, det settes på handlingen selv. Om en handling er «riktig», vil her bli avgjort av følgende spørsmål: Er handlingen utført i forpliktelse mot de prinsippene eller reglene som gjelder for denne typen handlinger? En ting er det omforente syn om at et bør må være ledsaget av et kan, hvis vi skal ta en etisk fordring inn over oss. (Var f.eks. England i stand til å opprettholde den inngåtte avtalen med Tsjekkoslovakia på det daværende tidspunkt?) Ytterligere komplisert blir det når en skal finne ut om det eksisterer en klar regel som kan applikeres på noe så lite avgrenset som en beslutning om å gå til krig. Hvis en oppfatter inngåtte avtaler som et bindende etisk imperativ, havner Chamberlain i flere dilemma. 

Folkeretten er basert på nasjonalstatens fulle suverenitet – om en vil, er det retten til å ta livet av uønskede elementer uten innblanding av andre stater. Den legger hindringer i veien mht. hvordan en skal føre krig, noe som i praksis hindret England fra å kunne oppfylle sine forpliktelser overfor Tsjekkoslovakia.(Hungersblokade eller terror-bombing av tyske byer var de da aktuelle stridsformer, alt annet var militært selvmord.) 

Men la oss anta, for argumentets skyld, at man kunne konkludere klart ut fra en regeletisk kodeks at det var galt å gå til krig, gitt de aktuelle alternativ for krigføring. Da melder følgende refleksjon seg: Er det ikke umoralsk å ikke sette seg opp mot barbariet når en har maktmidler til å forhindre det – hvis en slik passivitet medfører at millioner av uskyldige mennesker vil dø? Og hvordan setter en igjennom respekten for absolutte moralske imperativ? Ved å premiere lovløsheten, inkarnert i den tyske ekspansjon? Å henvise til en absolutt religiøs autoritet overbeviser bare de troende. Å appellere til kollektiv fornuft er tvetydig, da det finnes fornuftsgrunner til å vurdere en og samme handling veldig ulikt moralsk.

The wrong thing for the wrong reason. 


Det er neppe tvilsomt at en del av de som støttet Chamberlains linje samtidig vurderte Nazi-Tyskland som et «bolverk mot bolsjevismen» og «et minste onde». «Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her», het det når Aftenposten skulle tilbakevise påstander om nazi-sympatier (Aftenposten 21.3.1933).



«Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker» (Aftenposten4.4.1933). Det fantes mange slike formuleringer i mellomkrigstidens høyrepresse.11 

Partilederen Hambro, en «jødisk kosmopolitt» (noe som falt mange tungt for brystet) og kritiker av Hitler-Tyskland, ble god å ha etter krigen, da partipressens mindre gloriøse holdning skulle retusjeres.

«I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser  som støtte for seg selv. Hvis hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.» Aftenposten 6.10.1938. 


I Bondepartiets avis Nationen var holdningen enda verre. Dette er en av grunnene til at «München-fred» har fått en bibetydning av bevisst forræderi i manges ører, og at avvisning av forliket blir sett på som den eneste anstendige, anti-fascistiske holdning. Det er etter mitt syn en urettferdig overforenkling. Var f.eks. Churchill en anti-fascist? Her er et utdrag fra en av hans taler:

«I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism i tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927. 


 


Jeg tror de aller fleste av Chamberlains gratulanter mente at annekteringen av det som ble hetende Sudetenland var et onde, spesielt fordi det skjedde under trussel om okkupasjon. Men dette ondet, som rammet «noen få mennesker i et fjerntliggende land» (Chamberlain), holdt man opp mot et annet onde, som man hadde en levende forestilling om, og som måtte veie svært tungt: en ny verdenskrig. Den britiske historikeren Robert James oppgir dette som en viktig grunn for Chamberlain- regjeringens holdning: Alle Chamberlain-regjeringens medlemmer hadde, enten personlig eller gjennom sine nærmeste, gått igjennom den første verdenskrigs smerte. 


De som ikke selv hadde kjempet, hadde i hvert fall fått føle det bitre savnet av venner eller slektninger som mistet livet i skyttergravene. De kjempet for nedrustning og fred. De nektet å tro at en ny og enda større katastrofe ikke kunne unngås. De ville ikke innse at «fornuften» ikke lenger sto på dagsordenen.14


Det synes som om at tilskuerne til det ekspanderende Nazi-Tyskland også tenkte i historiske analogier, de ville lære av fortidens feil. «Feil» er her ikke forstått i rent instrumentell forstand, som feilslått statsraison. Snarere som et slags negativt moralsk kasus – et manende eksempel på hvordan en ikke måtte handle hvis en, som i den klassisk greske forståelsen av ordet dyd, ønsket å treffe målet. Jeg tror man tenkte omtrent slik: 1. verdenskrig kom som følge av våre feilvurderinger, den fikk fatale følger for millioner av mennesker, den ble en moralsk katastrofe som førte oss dit vi ikke vil. Å starte en krig er langt enklere enn å avslutte den. Vi trodde på en lett seier, og endte opp med en katastrofe. Katastrofer bør ikke gjentas.

Fred – til hvilken pris?

Er det en moralsk plikt å – om nødvendig med makt – forhindre at tyranner påtvinger svakere land sin vilje gjennom vold og trusler om vold? Ja, – med visse reservasjoner, vil de fleste si i dag. Det samme mente mange av de som støttet Chamberlains linje. De var ikke prinsipielle motstandere av rettferdig krig. En av dem, den katolske skribenten Gerald Vann, leverer i boka Morality and war et intelligent, prinsipielt forsvar for Chamberlains linje.

"Hvis et land blir utfordret til å forsvare et annet land som er blitt urettferdig angrepet, og som det er bundet til ved avtale, da bør det oppfylle sine forpliktelser. […] Det kan imidlertid være dets rett, ja, endog plikt, å forsøke å overtale offeret for aggresjonen til å unngå det ytterste onde ved en åpen konflikt gjennom å akseptere vilkår som er mindre favorable enn de en har rettmessig krav på […] på betingelse av at en slik oppgivelse av rettferdige krav ikke impliserer at en de facto overgir seg en gang for alle til voldens herredømme."15

Dette er et synspunkt som ikke kan sies å ha landet på «historiens skraphaug». Det er f.eks. ut fra nettopp slike vurderinger at de fleste vestlige regjeringer og alminnelige avislesere helst ser at de moderate palestinske kreftene vinner fram i Midtøsten-konflikten. Disse betrakter Israels okkupasjon som illegitim, et eksempel på folkerettsstridig maktbruk, et herredømme basert på vold. Man har ikke oppgitt de krav en oppfatter som rettferdige, en tror bare ikke at krig eller utenlandsk intervensjon er den mest fornuftige eller rettferdige løsning, alt i alt. Krig rammer ikke rettferdig, krigens redsler rammer vilkårlig. Derfor kan også de som kjemper for en rettferdig sak avstå fra krigen, i rettferdighetens navn.

De engelske tilhengerne av Chamberlain visste også at de ikke var alene om å ha verdenskrigens redsler friskt i minne. Man vurderte stemningen i det tyske folk som overveiende fredsvennlig – hvilket den også var.16 Og man trodde det var mulig å unngå krig ved å appellere til opplyst egeninteresse hos motparten. Dette er jo all fredsmeklings raison d’être: at en fremforhandlet fred for beggeparter alt i alt skal framstå som et mer attraktivt alternativ enn en krig ingen av partene har utsikt til å vinne. 

Når fornuften ikke lenger står på dagsorden 






Men det er et viktig moment her som vi, i etterpåklokskapens lys, bør se nærmere på, da det dessverre ikke synes å ha tapt sin aktualitet: En kan gjøre moralsk fornuftige avtaler med skruppelløse skurker ved å bytte ut etiske formaninger med en logisk appell til hva som er i deres egen interesse. Overfor det irrasjonelle hatet derimot, har appeller til fornuft liten virkning. Englands motpart, Hitler, kan ikke i noen rimelig betydning av ordet sies å representere tyske interesser eller statsraison. Derfor oppførte han seg heller ikke slik de engelske forhandlerne forventet eller selv ville ha gjort i hans sted, om de hadde byttet side. Jeg siterer fra Jon Hellesnes (som nevner Hannah Arendts tanker om den hatefulle sjølvløysa («Selbstlosigkeit»):

"Den sjølvlause hataren ofrar gjerne seg sjølv, men IKKJE for å vinne noko, berre for å valde stor skade. Det Arendt skildrar, er det nihilistiske hatet, og når det ovrar seg, er det ingenting for fredsmeklarar å appellere til. Så lenge der er egoisme, er det framleis eit lite håp. Men når ikkje ein gong egoismen verkar inn, er det lite å gripe fatt i. Alle prinsippa i dei politiske filosofane frå Aristoteles via Machiavelli til i dag– så ulike dei enn er – går då på tomgang. Den einaste av desse ideane som grip denne form for realitet, er Thomas Hobbes sin skrekkvisjon frå 1600-tallet: bellum omnium contra omnes – alles krig mot alle".17


Tilbake til engelsk pragmatisk politikk. Selv i sin mest hardkokte maktpolitiske utgave, preget av den realistiske historie-tradisjonen, hadde den som forutsetning at man stod overfor en noenlunde tilregnelig motpart. Det meste av både etisk refleksjon og politisk håndverk forutsetter at en påvirker og har ganske mye til felles med sin neste – også når denne opptrer som ens fiende. Engelske konservative politikere var imponert over hva Hitler-regimet hadde fått i stand, så langt. 


De anså det følgelig som svært usannsynlig at Tyskland ville velge en selvødeleggende ekspansjon etter anneksjonen av Sudetenland – som representerte det uttrykkelige sluttpunkt for hvor langt England ville strekke seg uten å gå til krig. Det er ingen urimelig formodning.  
Men rimelige formodninger har sine begrensninger når en vil gripe et fenomen som Hitler. Det fantes også andre som delte disse vurderingene av hva som var fornuftig. Deler av den tyske militære ledelse, som kjente til Hitlers krigsplaner, anså Tysklands utsikter for å vinne en ny storkrig å være så små at de planla et attentat. De trodde, som Hitler, at England ville bryte forhandlingene og velge krigen, og de planla å rydde Hitler av veien så snart Chamberlain hadde erklært krig.18


De tyske offiserenes syn kan tolkes som en kombinasjon av faglig skjønn og opplyst egeninteresse. Men ingen av partenes regnestykker gikk opp. Hitler ønsket gjennom sine krav å velge det for ham passende tidspunkt for å åpne en krig, og han ble skuffet over utfallet. Chamberlain ønsket «fred i vår tid», – han fikk krig og vanære. De tyske offiserene la bort attentatplanene da Chamberlain tok bort deres motiv for tyrannmord: å forhindre krig. De trodde formodentlig, som Chamberlain, at freden var sikret. Deres vurdering av tyrannmordet som et moralsk akseptabelt alternativ til krig vil i dag møte forståelse hos de fleste. Et konsekvens-etisk regnestykke, preget av 2. verdenskrigs dystre fasit, vil naturligvis konkludere med at det er bedre å ta livet av en gal tyrann enn å la millioner dø på grunn av hans politiske feberfantasier. 

Imidlertid vil nok mange, ved nærmere ettertanke, forsøke å undersøke nøye under hvilke omstendigheter dette kan sies å danne et mønstergyldig kasus, overførbart til lignende situasjoner. Slurver en her, vil en raskt kunne åpne for en lavine av politiske mord eller attentatforsøk på politiske ledere verden over.

Å ha rett og å få rett: Hva kan vi lære av dette i dag?

Mannen som senere er blitt fremstilt som helten i stykket, Winston Churchill, oppsummerte München-freden slik under en replikkveksling med Chamberlain i Underhuset i 1938: «Storbritannia og Frankrike hadde valget mellom vanære og krig. De valgte vanæren. De vil få krigen.»19 
Hvis en skal reflektere moralsk omkring historiske handlinger og aktører – noe jeg tror man bør, ettersom en kanskje kan vinne verdifull innsikt – så vil jeg si at en handling godt kan vise seg å være gal «im Endeffekt», uten at man dermed kan fastslå et umoralsk motiv eller sinnelag. Men aktørenes moralske habitus er heller ikke det viktigste spørsmålet, etter min mening.

Hva kan vi lære i dag fra hendelsene den gang? Det viktigste er å lære av andres feil opp gjennom tidene, samtidig som en holder våkent øye med det nye og særpregede ved de moralske dilemma vi i dag befinner oss i. Etter krigen ble utfallet av Chamberlains appeasement-politikk instrumentalisert som det store moralske og politiske lærestykke – og dét nettopp av de kretser som i sin tid feiret Chamberlain som en helt. Ikke noen annen historisk hendelse har i vår tid fått en slik status. I høyrepressen ble München-freden det absolutt mønstergyldige politiske kasus som en gang for alle belyste de moralsk relevante sider ved nær sagt alle senere konflikter. «Historiens entydige dom» er et begrep som har gått igjen. I egenskap av å være en rettferdiggjort krig, har den 2. verdenskrig – med unntak av i Tyskland – svekket den allmenne motvilje mot bruk av vold i kampen for det gode. Det har land utenfor Europa senere fått bittert erfare virkningene av. 


Kvintessensen av traderingen av 2. verdenskrig blir treffende oppsummert i Tom Paxtons satiriske sang «What did you learn in school today?»: «I learned that war is not so bad». En seriøs utfordring av disse begrepenes gyldighet synes fåfengt, på kort sikt. Slike språklige størrelser danner håndfaste sosiale realiteter, uansett hvordan historikere og filosofer måtte vurdere dem. Men intet synes å vare evig, så vidt jeg kan se av tidligere historiske eksempler.

Konklusjon
«Mennesket lærer jo aldri av historien», sukker man over kaffekoppene, mens TV-nyhetene fyller stua med krig og elendighet. Som en med vedvarende interesse for både etikk og historie, er det fristende å ta tak i dette munnslappe hjertesukket og spørre: «Ja, hva mener du vi burde ha lært?» Historien innbyr ikke til å felle entydige dommer, snarere tjener den som arsenal for de mest motstridende konklusjoner, kompleks og motsetningsfylt som den er. Hvordan en tolker en historisk hendelse, avhenger av øyet som ser. Så hvordan skal jeg kunne oppsummere min oppgave, som bør inneholde en konklusjon? 

Etter min mening kan nettopp München-freden like gjerne tjene som anskuelsesundervisning i hvor galt det kan gå når en navigerer ut fra haltende analogier: Det var det nye og særpregede ved den aktuelle situasjonen Chamberlain undervurderte. Og det var nettopp det forståelige, men falske inntrykket av å stå overfor en analog situasjon til utbruddet av 1. verdenskrig som gjorde at han valgte feil, slik han også selv i ettertid vurderte det. Jeg finner det ikke rimelig å kreve av noen at de skulle gjennomskue et så vidt ekstremt tilfelle som Hitler.20 Det gjelder både hans erobringsplaner og regimets karakter. På det angjeldende tidspunkt var Stalins Russland et langt verre regime.21

Hva er det minste onde? Det som gir kryssende moralske handlingsimperativ ulik vekt og rang, er i hvilken grad den foreskrevne handling fremmer ulike verdier, og hvordan en rangerer disse verdiene. Ikke bare de umiddelbare konsekvensene av våre handlinger, men også de reaksjoner og mottrekk som de må forventes å bli møtt med, bør tas i betraktning.22 Usikkerhetsfaktorene må nødvendigvis bli mange, og konklusjonen på selv den mest samvittighetsfulle avveining vil også være sterkt preget av hvor godt informert man er på det tidspunkt avgjørelsen må falle. Politikere må oftest konkludere og handle raskt, til forskjell fra moralfilosofer.Min vurdering av moralske valg avhenger av handlingens kontekst og følger. Hva angår analyse av følger, så er det nettopp det som gjør det så vanskelig å forestille seg hvordan en skal kunne navigere anstendig i dette farvannet.
Hvis en f.eks. fjerner Saddam-regimet i Irak med makt, og følgen blir et blomstrende demokrati à la Tyskland etter 1945, så kan det forsvares konsekvens-etisk. Nonintervensjon overfor regimet blir da etisk problematisk. Hvis derimot følgen blir anarki og en borgerkrigstilstand à la 30-årskrigens Tyskland, så blir svaret et ganske annet. Men hvem kan vite slikt på forhånd?

Hvilken vekt tillegger en de negative sidene ved de ulike handlingsalternativ? Hvis en rangerer frihet svært høyt, vil en akseptere en større risiko for tap av liv for å opprettholde friheten. Men dette valget impliserer ikke bare ens egen person. En setter også andre menneskers liv på spill – mennesker som ikke blir spurt om de er villige til å betale en slik pris. Selv avmektige borgeres moralske valg har implikasjoner for andre. Men for politikere gjelder dette i ekstrem grad. De politikere som har makt til å starte en atomkrig, foretar valg som får konsekvenser for alle mennesker i hele verden. Dette er faktisk noe nytt i historien. 

Det vi i dag må spørre oss om, er: Finnes det sivilisatoriske verdier som under noen slags omstendigheter gir oss rett til å ta hele verdens befolkning til fange i et globalt gisseldrama, til å true med og gjøre praktiske forberedelser til «gjensidig garantert utslettelse »23 av hele verdens befolkning? Jeg har nok formet min egen konklusjon på det spørsmålet, men den er i liten grad påvirket av tilfellet München. Jeg tilhører altså dem som ikke tror hendelsene i 1938 kan gi svar på hvordan vi skal stille oss til terrorbalansen. 


Min holdning skyldes ikke at jeg «har glemt historiens lærdom», jeg har bare trukket en annen konklusjon ut av de samme hendelsene. (At dét i det hele tatt er mulig, synes vanskelig å akseptere for de som mener at svaret burde følge som en pavlovsk refleks, bare en nevner ordet «München-fred».) Albert Einstein har sagt at «atombomben har forandret alt, utenom vår måte å tenke på.» Det stemmer nok i svært mange tilfeller. Men Winston Churchill, den argeste kritikeren av Chamberlain og appeasement-politikken, forandret sin måte å tenke på, etter de russiske atomprøvesprengningene. Fra å ha agitert for en alliert fortsettelseskrig som skulle fjerne Stalin-regimet, ble han en erklært atom-pasifist. Etter at Sovjet fikk hydrogenbomben, besto ikke lenger valget mellom krig eller vanære. Atomkrig var ingen akseptabel opsjon, ikke under noen omstendigheter, mente han. Og selv om Churchill var blitt en gammel mann, hadde han neppe glemt München-freden. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Noter
1 Hvorfor skulle vi ellers interessere oss for historie – hvis ikke historien kan gi oss kunnskap som er relevant for å forstå vår egen tid?
2 Etiske argumenter er hentet bl.a. fra Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen (2005): Innføring i etikk, Oslo: Universitetsforlaget.
3 Fra Høyres pressebyrå, Aftenposten 7. okt. 1938.
4 En stor del av befolkningen var tysktalende og ønsket å bli forent med Tyskland. Det er kjensgjerninger som, i likhet med Kathyn-massakren, ble misbrukt av nazistisk propaganda, men ikke kan ignoreres av den grunn.
5 Gjengitt i Michael Walzer (1977): Just and unjust wars, New York: Basic books, s. 245 (min oversettelse).
6 Ibid, s. 246.
7 Gjengitt i: Jonathan Glover (1999) Humanity – A moral history of the twentieth century, New Haven: Yale University Press (min oversettelse), s. 87.
8 Winston Churchill (1949): History of the Second World War Vol. 2 (Their Finest Hour), Cambridge, MA.: Houghton Mifflin Co.
9 Tale i Underhuset, 31. september 1943 og 27. februar 1945.
10 Günther.W.Gellermann (1986): Der Krieg, der nicht stattfand, Bonn: Bernard & Graefe Verlag, pp. 249–251. Se også Jörg Friedrich (2002): Der Brand: Deutschland im Bombenkrieg 1940–1945.München: Propylaen Verlag
11 Se Tidens Tegn nr. 7, 1997 og nr. 1, 1998 – en debatt om Høyre og nazismen mellom Per Egil Hegge og undertegnede. http://bit.ly/licqCH
12 «I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser  som støtte for seg selv. Hvis hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.» Aftenposten 6.10.1938.
13 «I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism.» Churchill, tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927.
14 Intervju i Arbeiderbladet 29. sept. 1988.
15 Gerald Vann (1939): Morality and War, London: Burns, Oates & Washbourne, min oversettelse.
16 Naziregimet, som ville fremprovosere et krigsutbrudd, unnlot å bruke München-freden til propagandaformål, da den dominerende stemning var en «umandig» lettelse over å ha unngått en ny krig. Først etter lynkrigens uventede seire snudde stemningen, også i offiserkorpset. Fram til angrepet på Russland hadde Tyskland «bare» mistet ca 60 000 mann og underlagt seg store deler av Europa. Krigsangsten hadde snudd om til allmenn krigsbegeistring. Den varte fram til Stalingrad – for så, fram til denne dag, å forsvinne.
17 Jon Hellesnes (1994): På grensa, Oslo: Samlaget.
18 Ludwig Beck trådte tilbake som øverste leder for Wehrmacht, men hans oppfordring til generalene om å følge hans eksempel falt på stengrunn. Hans utplukkede etterfølger, Franz Halder, planla et attentat mot Hitler som skulle finne sted den 28. september – som viste seg å bli den dagen Hitler godtok Chamberlains løsningsforslag. (Se m.a. William Shirer: The rise and fall of the Third Reich. Greenwich, Conn.: Fawcett, 1960.
19 «Britain and France had to choose between war and dishonour. They chose dishonour. They will have war.» Skriv denne setningen i en søkemotor på internett, og du vil få opp en liste over debatter over aktuelle utenrikspolitiske stridstema – med Churchill som garantist for at en har rett.
20 Willy Brandt fortalte en gang i et fjernsynsintervju at han som ung mann hadde deltatt i den siste frie valgkamp før Hitler. «Hitler betyr krig», sa vi den gang. Men vi ante jo likevel ikke hva som skulle komme. Ingen av oss kunne forestille seg en slik katastrofe».
21 Forutsatt at en vurderer forbrytelser mot mennesker i Sovjetunionen med den samme målestokk som det en vurderer det tyske regimets menneskerettighetsbrudd med.
22 En lege kan betro en kollega et kilo morfin, men ikke en narkoman pasient. Vår moralske vurdering av en identisk handling avhenger av konsekvensene vi mener legen burde ha skjønt, men ikke kunne ha noen sikker viten om.
23 «Mutual Assured Destruction» – MAD – var lenge den gjeldende NATO-doktrine, til den ble avløst av «Flexible respond» – hvor et konvensjonelt russisk angrep kunne bli besvart med bruk av taktiske atomvåpen.

1 kommentar:

Thomas R sa...

Fascinerende lesning. Det siste hundreåret har gitt oss etiske og moralske utfordringer med potensielt globale, langtsiktige konsekvenser. "Intet nytt under solen"?

En bitteliten detalj:
Du har mange bilder med i dine tekster; bilder som forsterker og nyanserer det skriftlige budskap.

Jeg ville synes det var informativt og nyttig hvis du kun kunne oppgitt kilder og/eller ha en kort beskrivende undertekst til illustrasjonene.