*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 14. mai 2011

Den blomstertid nu kommer….

(Gøteborg-Posten 17.mai 1998)


I dag er det nasjonaldag i Norge, de intellektuelles dag for bekymring og klage. Ulmende motsetninger truer vår nasjonale idyll. De mest bekymrede av oss er i indre eksil, omgitt av sjåvinisme, fremmedfrykt, nisseluer, særinteresser og EU-motstand. Pessimistene på motsatt fløy snakker om EUs korporative eliteprosjekt; likvidasjonen av et brysomt folkestyre. Nasjonaldagen glatter over motsetninger som truet med å sprenge vårt forestilte fellesskap. De fleste kan finne støtte for egne oppfatninger i symbolenes behagelige flertydighet. 


Bakom alt ligger krigen (i Norge, forståss) som den store fortelling som konstituerer vår selvforståelse og tolkning av nasjonaldagen. Etter kommunismens fall har man oppdaget at nazismen også er idehistorie. Den begynte ikke med angrepet på Norge. Det gamle, militærfromme litani som stemplet fredsbevegelsen som historie- og fedrelandsløse knekter, har veket plass for advarsler mot rasisme og fremmedfiendtlighet. Hva ser turisten? En flaggviftende orgie som ville ført til nervøse rystelser i verdenspressen om den hadde utspilt seg i Tyskland. En satt feiring av et behagelig navlehull. Eller et lite land som feirer sin relativt korte historie som selvstendig demokrati.



Norge er "kjerringa mot strømmen", hun som i følge eventyret ville klippe kornet – i stedet for å bruke moderne teknologi. Da hun druknet i elven, fant man ikke liket straks – det hadde trosset naturlovene og drevet mot strømmen. Våre bønder – i motsetning til de svenske - ville ikke inn i EU. De ville beholde sin verden av i går. Med en fortvilet stahet slåss de mot det historiens hjul som truet med å knuse alt det som var dem så umistelig. Motkultur – den finnes over alt, og ofte tar den preg av ressentiment – en avmektig, a-politisk skepsis overfor autoritetene. Det kan medføre en tankeløs støtte til dets utfordrere, som ofte er autoritære bevegelser med enkle fiendebilder. På 30-tallet støttet bygdenes deklasserte bonde-elite fascismens reaksjon mot den nye tid. Det ble vi flittig minnet om under EU-striden – man hadde etablert en historisk analogi. 
At bøndene som yrkesgruppe lå under gjennomsnittet mht. NS-medlemskap tidde man om. Den skrivende klasse børstet støvet av forestillinger om en "agrar"folkekarakter.En demonstrasjon på at man selv var høyt hevet over snevre særinteresser og vulgære fordommer. Fremfor alt at man var på parti med fremtiden, hvor den enn måtte begi seg . 

Den norske motkulturen er ikke bare avmektig raseri, den danner sin egen elite og dagsorden, den har trosset den politiske apati og revitalisert demokrati og borgerånd. Kjerringa mot strømmen – "det beste av oss er i slekt med henne" hevder en norsk dikter. Den norske solskinnshistorien om krigen er også slik: Sivil motstand hos lærere og prester, og et mislykket forsøk på å tvinge undervisning og forkynnelse "i pakt med den nye tid", som det den gang het. De fleste nordmenn var ikke så rettlinjet, revet som de var mellom kryssende hensyn. Men verden behøver også kompromissets arkitekter som sviker noen rette og ubøyelige prinsipper – når andre hensyn er viktigere. Uansett trenger vi "urene" kulturer, blandede samfunn.
All kulturell storrengjøring vil med nødvendighet kaste ut levende barn sammen med badevannet. Norske knallpatrioter kan meditere over hva landet hadde mistet hvis ikke Carl J. Hambros forfedre hadde omgått våre immigrasjonslover. Og hvordan Høyres historie hadde sett ut uten denne jødiske kosmopolitten som berget dem fra den villeste Hitler-begeistringen.

Sannheten om Norge unndrar seg. Historien peker i mange retninger, og ikke alltid ligger sannheten midt i mellom ytterpunktene. Selv bor jeg på et lite sted som ikke plager andre med et anspråk om å være verdens sentrum. Vår avmakt gjør oss pinlig oppmerksomme på andre deler av verden. Mange bruker dagen for å stanse opp i en slags ettertenksom takknemlighet. Den blomstertid nu kommer. Den er for alle.

2 kommentarer:

Kamelryttersken sa...

Tenksomt i forkant av nasjonaldagen.
Man kan jo også spørre seg selv om hvordan landet hadde vært om ikke Eidsvollsmennene hadde vært "Enig og tro til Dovre faller", om de hadde gjort knefall for makta og latt Sverige overta all styring.
Det var like mye motmakt de viste den gangen.
Sitat "Den norske motkulturen er ikke bare avmektig raseri, den danner sin egen elite og dagsorden, den har trosset den politiske apati og revitalisert demokrati og borgerånd." Og som du videre sier om kryssende hensyn. Vi må alle ta våre valg for å overleve.
Sett i en kontekst av motkultur er Grunnloven av 1814 et eksempel på motkultur/-makt, hvordan folket selv tar grep og står opp for det de tror er rett for dem i den situasjonen.
Uten en motkultur som kan la seg infuere av elementer utenfra vil demokratiet stivne og konservative museumsvoktere vil råde grunnen, alene.
Det at Dronning Ragnhild hadde sin drøm, sin visjon om at sønnen skulle samle landet viser også at landet bygges av visjoner og drømmer hos enkeltmennesker, og kanskje de drømmene er merfremtidsrettede selv om de går mot strømmen.
Som en anekdote kan jeg jo nevne at kornet klippes i dag, det skjæres ikke. Moderne skurtreskere har alltids et skjærebord, men akste klippes av med to kniver som i prinsippet fungerer på samme måte som ei saks.

Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, sist om Værguder på utur

Ivar Bakke sa...

Skjærebordet på en skurtresker kjenner jeg til, ja. Det ser ut som og funker som den gammeldagse slåmaskinen vi hadde hjemme. Ikke helt som en saks vil jeg si, men, men, noe må vi jo finne på å krangle om ;-)