Hva er folkekultur ?
Ragnhild Q.Haarstad ga en sommer Grethe Fossum en skarp korreks for å ha vist en nedlatende holdning til distriktene.(Nationen 19.6.98) Haarstad mener vi i stedet for å "etterligne eller overføre kulturaktiviteter fra Oslo" skal satse på "ekte kulturutvikling som er basert på lokale tradisjoner og ressurser."
Hvorfor det, egentlig? Hva betyr "ekte kulturformidling" – finnes det formidling av "uekte" kultur? Er det noe galt ved kultur som kommer utenfra? Skal kulturaktiviteter være et underbruk av de distriktspolitiske virkemidler, er det et ønskelig mål å fremme en lokalpatriotisk stolthet og identitetsbygging via kulturen?
Er det ikke et kjernepunkt i den humanistiske arven, nettopp det universelle og overskridende, det felles menneskelige? Fungerer ikke denne bindestreks-kulturen for samer, kystfolk, bønder, kvinner o.a. utsatte og verneverdige som en indirekte, ufrivillig eksotisering og ghettoisering?
Når politikere omfavner kulturen skyldes det ofte et rent formåls-rasjonellt syn på kulturens rolle. Kultur har opp gjennom tidene vært brukt til mye, enten det dreier seg om å "skape klassebevissthet" eller "stolthet over å være norsk" o.a. halvgode formål. Utøverne selv føler seg ofte fremmedgjort av festtalernes tolkninger og omfavnelser. Haarstad slår til lyd for "respekt og kjennskap til mangfoldet og rikdommen i de kulturelle ytringsformene utenfor de sentrale strøk." Det høres ut som en god ide. Jeg skal gi henne en lynkavalkade over kulturutviklingen i min egen kommune, Steigen. Enkelte forandringer springer en i øynene:
Ungdomslags-kulturen er langt på vei blitt erstattet av kommersielle foretak som bringer inn musikk utenfra. Bønder spiser søndagsmiddagen på Café og treffer naboer ved en bardisk. Ungdomsskoleelever framfører "Grease" for de voksne, stor-bandet framfører Blues-Brothers og reggae-musikk. Her tas pianotimer, læres tapping-teknikk på gitar og penselføring på lerret. Og koret framfører verker av Mozart og Faurét. Det arrangeres "russisk aften" ved hjelp av innflyttede og tilreisende fra vår vennskapskommune i Russland. Vi har hatt besøk av en trupp ungdommer fra Berlin som framførte musikk i kanonbunkeren fra 2.verdenskrig – som nå danner en flott utescene med en utrolig akustikk. Den største konsertopplevelsen i fjor var for mange å høre Mezzoforte spille sin miks av jazz-fusion for et begeistret publikum – til dans.
Ingen ting av dette kan med noen særlig rett sies å "være basert på lokale tradisjoner", som Haarstad setter som en ønskelig egenskap. For 20 år siden var det meste av dette både utenkelig og fremmed. I stedet for å fungere som et kulturelt konserveringsmiddel, har den kulturelle oppblomstringen fungert som en dynamisk kraft som har erstattet gammel bygdekultur med en ny. Folk har lyst og evner når de får anledning. Mye av dette var tidligere "moderne finkultur fra byene", hvilket i seg selv gjør det suspekt i manges ører, i tillegg til at noe stammer fra amerikansk populærkultur.
Det er sikkert mulig å framstille den kulturelle oppblomstringen i vår kommune som en syndefallsberetning hvor en byttet bort ekte verdier "basert på lokale tradisjoner" med moderne tant og fjas. For dem som ønsker at folk i bygdene skal gå rundt å agere særpregede bygdefolk med egenart og røtter og greier, må dagens utvikling virke skremmende.
Jeg tror det er et sammenfall mellom manglende trygghet på eget verd, og den intense jakten etter gårsdagens former og kultur som skal skaffe oss en identitet. Den gangen…. da hadde man f.eks en "kystkultur", men nå er vi blitt så rotløse. Altså skal vi "ta vare på den gamle kulturen". Det vil i praksis ofte si å leke indianer med en slik innlevelse at en glemmer at det er en lek. Det er det motsatte av historisk bevissthet, det er ganske enkelt kitsch. Folk med historisk perspektiv vil vite at det er noe ytterst moderne og urbant med nordmenn virrer rundt i vikingedrakter og joggesko - eller kvinner som "ror for fred" til den nette sum av 40 000 kroner for å vise at de står nærmere livet og de kvinnelige verdiene.
De fleste fastboende føler seg nokså fremmed for denne plutselige begeistringen. Er det virkelig oss de snakker om? Vi være stolte. Javel, og hvorfor det? Vi er så særpregede. Det skal vi fortsette med. De liker oss best sånn. Som Prøysen skrev i "Den rotlause visa":
"Men du som har evner, du som kom fram
du veit det så vel, det er inga skam
å bøye seg djupt for dørstokk og tram
- i fjorten daer om sammar’n."
Som Prøysen mener også jeg å spore en manglende respekt for dagens bygdefolk hos dem som prater høyest om den verdifulle bygdekulturen. Folkekultur er vel den kulturen folk flest faktisk gjør til sin egen, uansett hvor den måtte stamme fra. Vi vil gjerne få velge det selv, enten det er gammelt eller nytt, lokalt eller fremmed. Alder og opprinnelse er egentlig helt sekundært. Det blir både tilhørighet og identitet av kultur, åkkesom. Og alle mennesker er situert i lokale forhold, uansett hvor i verden de bor. Den lokale vrien er umiskjennelig til stede uansett, - slik den også er det i den hyggelige småbyen Oslo. Men overalt er forandringene der, det finnes ingen evig eller "egentlig" norsk essens som en kan gjenskape eller fastfryse. Den "urene" og "uekte" kulturen er ikke noe problem, det er derimot mindreverdighetsfølelsen. Salvador Dalis oppfordring skal få avslutte min artikkel: "Kopier, kopier ! – det kommer alltid noe originalt ut av det."
2 kommentarer:
Av og til vert ting tolka som noko anna enn det er meint som. Dette er ein feil som kanskje eg gjer no, eller som du kan ha gjort når du skreiv innleiinga på dette innlegget, eller kanskje har me misforstått begge to.
Slik eg tolkar dette innlegget går det nemleg i ring, frå fyrst å ta avstand frå ideen om lokal kultur til deretter å enda opp med å omfamna han.
Du skriv nemleg at der alltid vil vera eit lokalt preg på dei universelle kulturverdiane som kjem til uttrykk i eit bygdesamfunn. Dette lokale preget er etter mitt syn kjernen i forståinga av kva heimleg kultur er, og dermed kva eg ville leggja i Haarstad utspel som er nemnt innleiingsvis. Det er altså slik eg oppfattar Haarstad, men kanskje er det di oppfatning som er rett.
Det finst omtrent ingen bygdekultur som er 100% lokal. Ikkje minst heile det kulturlivet som har prega bygdane frå slutten av 1800-talet av, organisert rundt dei mange ulike folkerørslene, har i sin heilskap vore innført til kvart enkelt bygdesamfunn utanfrå. For 200 år sidan visste folk på norske bygder ikkje kva ein medlemskontingent eller eit årsmøte var, 100 år seinare var "alle" medlem av minst ein handfull organisasjonar og oppfatta dette som ein sjølvsagt del av sin kultur og identitet.
Vonar at ikkje kommentaren min er heilt på villspor no...?
Venleg helsing
Ingvar Åberge
Takk for kommentar. Det jeg tar avstand fra er forestillingen om at det som kommer utenfra ikke er ekte og følgelig bør avvises. Det er en renhetstenkning som har fulgt borgerlige parti som en mørk skygge opp gjennom forrige århundre. Jeg er skeptisk til å bruke opprinnelsesmerking av impulser som kvalitetskriterium, jeg synes det er helt irrelevant. Norsk kultur er under forvandling, det er vel det mest konstante trekked ved alle moderne kulturer. Det betyr ikke at den mangler særpreg. Men det er kombinasjonen av impulser utenfra som i enhver lokal setting (for å bruke en engelsk låneord)gir en egen lokal vri som vi gjenkjenner som norsk. Jeg er tilhenger av statlig støtte til kultur, tykk og smal, men ikke fordi den er mer eller mindre "ekte" eller "opprinnelig". Hvem av oss som har misforstått Haarstad skal jeg ikke si noe om, bare at hennes ordvalg er så upresist at det velvillig lest i hvert fall innbyr til mistolkninger og kan tas til inntekt for en angstbitersk frykt for det fremmede og urene. And we don't want that, do we?
Legg inn en kommentar