Er blitt utfordret av Maria Fredriksen til å presentere 10 album som har betydd mye for meg. Tror jeg begynner med dette. Jeg var en 16 år gammel alvorliker og falt pladask over dette debutalbumet. Hennes versjon av Mr.Bojangels ble en jazz-klassiker. Det visste jeg jo ikke da. Jeg syntes bare den var så utrolig vakkert fremført.
Neste album ut i min 10-dagers vrenging av soundtrack of my life er Finn Kalviks "Fyll mine seil". Kalvik er vel kraftig medskyldig i at jeg begynte å spille gitar, og søskenbarnet mitt Ragnar hadde bestilt plata i posten. (Det var gjerne 2-3 plater i året den gangen- vi var glad vi hadde vann i springen and all that) Den ble produsert av Manfred Eicher og kremfolk som Jon Eberson, Arild Andersen og Svein Christiansen åpnet døra på gløtt for jazzens verden for en 15-åring. Kalviks videre musikalske utvikling ble noe av en tailspin, og han forsvant et sted i retning svenskekystens snusbruna øgon. Men før det rakk han altså å få nailet låter som "Skifte", "Fritidsproblem" og "De alvorlige menn". Fy syke som det groover. Da hele backingen av "Sangen til deg" (Your song) var ferdig spurte Eicher om de kanskje kunne beholde den som instrumental. God idé, men det ble aldri noe av, dessverre. Kalvik sa i et intervju at han godt kunne skjønne at noen av dem som hadde fulgt ham fram til og med dette samarbeidet "fikk litt hetta" da han innledet samarbeidet med Stikkan Andersson. Well, I for one.
Ok, neste plate var ikke så lett å velge ut. Alle av James Taylors 12 første plater kunne faktisk "fit the bill" som album som har betydd mye for meg. Men JT fikk jeg låne av Sissel Aarhaug en gang i nittenhundre-og-pil-og-bue, hun trodde dette ville være 'Taylor-made' for meg. Mange kilometer mellom Oslos antikvariater ble trålt før alle var på plass. (Betalte til og med blodpris for den ihjelproduserte debutplaten hans på Apple.) Interessen utviklet seg fra reservasjonsløs begeistring og frenetisk gitar-øving, via komplettistens merkevare-kjøp som stoppet et sted mot slutten av 80-tallet, og fram til dagens fremmedfølelse overfor min daværende trang til musikalske søtsaker. Å lytte til JT i dag er a stroll down memory lane jeg ikke gjør ofte. Det rasler av høstløv under føttene, det er kaldt og jeg vil hjem igjen. Men jeg synes fortsatt "Looking for love on Broadway" er ok. Og det uvanlige hintet av kynisme og det kule samspillet mellom Danny Kortshmar og Leland Sklar i "I was only telling a lie" har stått seg. De personlige anekdotene knyttet til sangene lar jeg utestå her. For å låne noen linjer fra en av Taylors sanger: "It was something that I only dreamed of, something that I'm not quite sure of, something that I'll never tell you about. "
På en av våre årlige flyturer sørover ble jeg sittende sammen med Børge Petersen Øverleir - som jeg synes er en utrolig dyktig gitarist. Jeg spurte etter hans personlige inspirasjonskilder og han nevnte Jim Hall og Mike Stern.
Sistnevntes utgivelser traff meg hjemme. De ble kjøpt inn etter hvert som de utkom, og lyden av "Common ground" og flere andre av hans jazzballader ble med ungene inn i søvnen når pappa øvde gitar om kvelden. Mange år senere fikk jeg lov å fremføre den sammen med Geir Ove og Aksel, like før jeg reiste til Bodø. Albumet "Odds or Evens" er ikke hans beste etter min smak, men det inneholder altså bl.a. denne perlen. Stern sa i et intervju at han lytter til mye musikk der andre instrumenter enn gitar danner melodilinjen. Jeg liker melodilinjene til Sterns ballader, de er slike en kan nynne på på vei hjem. Pleide å ha den i bilen. Pleide å ha bil. Og når jeg kom hjem sent på kveld kunne det hende at jeg måtte høre ferdig en låt selv om bilen stod i garasjen. Like a madman. Men "Common ground" er en låt man hører ferdig.
Neste dame ut var Joni Mitchell. Jeg og søskenbarnet mitt besøkte min storebror, reiser med tog fra Bodø til Bergen og leser et musikkmagasin i filler underveis. Jeg fyller ut en quiz og sender det inn, just for fun. Når jeg begynner på landbruksskolen i Østfold får jeg brev om at jeg har vunnet en LP etter fritt valg. Det må bli denne. Sangen "Trouble child" skrev hun etter et dramatisk hjertet-i-kjøttkverna- intermesso med Jackson Brown. Det har en tekstlinje som passet som perfekt for en livstrett, melodramatisk og ukysset 18-åring. Det finnes en alder uten ironi, og jeg risset de bitre ord ned i notatpermens myke plast med min aller mest lesbare skjønnskrift:
So why does it come as such a shock
To know you really have no one
Only a river of changing faces
Looking for an ocean
Nei du sier noe der, Joni.
Only a river of changing faces
Looking for an ocean
Nei du sier noe der, Joni.
Men altså, vel arrivert på Tomb Jordbruksskole, og med ei kiste (som oldefaren min hadde brukt på Lofotfiske) ganske full av plater, ble man jo så smått kjent med andre musikkinfiserte lidelsesfeller. Trond Amlie tipset meg om Al Jarreau og Doobie Brothers. Etter at det første skoleåret var over må en kunne si at jeg hadde hatt uhell i kortspill, men at livet ellers hadde fart usedvanlig fint fram mot meg.Bjørnar Klausen, min landsmann fra barndomslandet, var også hjemme den sommeren. Og han lånte meg masse plater som havnet på min nye båndspiller.
Bl.a. Doobie Brothers "Livin' on the fault line". Ikke det mestselgende albumet deres, men det er virkelig smågenialt i flekkene. Og "You're Made That Way" passet perfekt for en ung mann som vanskelig kunne beskrives som noe annet enn lykkelig
Tja, hvor skal en begynne. Ole H.Bremnes skrev noen fantastiske tekster. Tenk å ha barn som kan sette slike melodier til og fremføre dem så vakkert som det Lars, Kari og Ola Bremnes gjør her. Det er mesterlig å gi form til så mye historie, levd liv og forgangne tider og samtidig lage et album som er kjemisk fritt for det bredbent svulstig-sentimentale som så mye nordnorsk selvrepresentasjon har vært marinert i.
Nå har det nok sitt å si at også jeg har løpt i hjemmelagede lugger, sett grågåsplogen over hustakene og vokst opp i en bygd der foreldregenerasjonen fortalte historier om torvmyrer, russefanger, tyskere og forbudte relasjoner. Og som hadde vært på dans i eldaskogan. Men tenk å gi form til denne kollektive erfaringen, la den tre fram så vakkert og presist observert, det var noe nytt. Vi lyttet ofte til plata sammen med foreldrene mine. En følelse av at de synger sangen vår om stedet vårt, om oss.
Det var også rart å sitte i Tyskland, 20 år etter at denne platen kom ut, og lytte til mine egne barns innspilling av "7.august" og "Folk i husan". Team Bremnes må ha truffet noe ekte her, for tre generasjoner. Ingen tidløs nordnorsk essens, men noe essensielt om hva tiden gjør med en livsverden som en gang var så selvsagt hverdagslig, og som nå er borte.
Faren min dro en ekstra sesong på storsilda for å kunne kjøpe seg et orgel. Men det er drømmen om et orgel, musikken og minnene, "som verkeli e varig".
Jeg kan vel ikke har vært mer enn 13, den sommeren jeg fylte Hendrix. Broder Kjell hadde lånt stereoanlegg og platesamling fra en klassekamerat på gymnaset. Det åpnet opp en hel verden av ny musikk, fra Jan Johanson og Chick Corea til Zeppelin og Hendrix. "Jim Hænriksen, kem e det?" som en uforstående gamling på min nåværende alder sa det. Denne tyske samleplaten har en god del av gromlåtene. Den gang fantes det kanskje et par stykker i kommunen med el-gitar. Nå vrimler det av 13-åringer på youtube som spiller fletta av geriatriparken, langt mer tight og presist enn f.eks. Hendrix selv gjør på noen av de mest dopa bootleg-platene jeg skaffet meg (og solgte igjen). Hendrix er variabel. På sitt beste en genial nyskaper.
Men sommeren jeg fylte Hendrix hadde vi fortsatt 70 dekar som skulle hesjes etter at siloslotta var over. I den timelange pausen etter middag lyttet vi til musikk mens klærne lå til tørk og de voksne forsøkte å sove. Og pappa ertet meg med malende beskrivelser av hva Hendrix' gitar minnet ham om av ulike støykilder.
Ikke hadde jeg den gang kunnet forestille meg at jeg noensinne skulle få barn som skulle opptre med Little Wing og Purple Haze. Eller kunne sitte og diskutere barokkmusikk med høvdingen. Eller se på Lee Ritenour sammen, 3 generasjoner. Det er en slags stille triumf i det. Musikk kan faktisk danne a bridge over a troubled generasjonskløft, ikke bare utvide den.
Jeg skal slutte nå snart med denne blandingen av musikk og sentimental mimring. Men altså, det er ikke lett å bli enig med seg selv bestandig. Skulle jeg dra fram "One trick pony" (som jeg har hørt live), eller "Bookends" med sine klassikere. Jeg likte Pauls afrikanske ekskurs som begynte med "Graceland", men plukker ut oppfølgeren "The rhythm of the saints".
Purister av ulike slag fikk rot i systemene sine da Paul Simon minglet egen musikalsk bakgrunn med afrikansk polyrytmikk og brøt med kulturboikotten av regimet i Sør-Afrika. Og noen mente at han hadde tilpasset seg en annen kulturs musikk og gitt en glatt versjon av den til verdensmarkedet.
Men musikken, dere... "The coast", "Further to fly", "She moves on" - for et driv og overskudd. I et hus med småunger som kravlet ble det liksom mindre tid til å finlese platecover og finne lyriske fartøy for egne tungsindigheter. Men denne platen er som skapt for bilstereo og indoktrinering av følsomme barnesinn.
Men den fineste sangen der, "The cool, cool river", minner meg alltid om et øyeblikk mellom meg og min yngste datter. Jeg hentet henne hjem fra fest og vi strevde begge med vårt, kanskje mest av alt med å bevare et snev av verdighet over situasjonen. Så sa hun, som en slags hemmelig beskjed til pappa i en bil full av venninner: "Sometimes even music cannot substitute for tears." Det er sant. Vi satt tause sammen i bilen og bare lyttet til musikken, gudslånet og jeg. På vei hjem. Alt ville bli bra.
Svært mange av dem som liker John Lennon gjør et stort vesen av å ikke like Paul McCartney. På mitt klissete og tamme vis vil jeg uttrykke min beundring for begge. Jeg hadde vel regnet med at Paul var stort sett ferdig som artist da dette albumet kom deisende. Etter å ha lest overstrømmende anmeldelser ble det den siste gang jeg opplevde rushet av forventning over å få en ny LP-plate i hus. Og siste platen jeg slukte som helt album, fra begynnelse til slutt.
Og dette er et ualminnelig sterkt album. 18 måneders finpuss i studio - og så begynner den som et spillesugent up and coming ungdomsband med "My brave face". Paul McCartney var 47 år for Christ's sake! "Rough ride" og "Figure of eight" - alt sammen svært vitalt, basic - det vanskelige er jo å lage noe sånt, ikke å spille det.
Min favoritt ble "We got married". Første gangen jeg hørte plata var vinduene åpen mot hagen og anlegget på 11. (noen fordeler ved å bo på landet skulle man nå ha, og sommeren er den fineste dagen i året). Etter noen takter kom noen gitarlyder jeg mente å gjenkjenne signaturen på. (Har et søskenbarn som var tungt inne på Floyd-kjøret) Jo ganske riktig, det er selveste David Gilmour. Jeg bare digger de riffene og den gromlyden. Så det måtte man jo lære seg å planke, helt uten hensyn til kvinner og barn.
Herregud for en plass jeg tok med all denne musikken som jeg alltid hadde rundt meg. Det er rart å tenke på, sikkert også for dem som kjente meg en gang, hvor stille det oftest er her i leiligheten vår. Jeg hører nesten aldri på musikk alene. Og jeg har slutta i musikkmisjonen, ikke noe mer "denne her må du bare høre". Det er en god og litt rar stillhet. Helt stille blir det aldri, for nå har jeg en tone der som aldri går vekk. Men en kan jo velge å ta det poetisk og gripe til Ole Paus:
"Fra først av
fra tiden før tiden vi regner med
var en tone der og den vevde seg inn
over alt.
Og siden
er alt det som fødes og dør musikk
den samme tonen klinger nå
som fra først av."
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !