What we once had

 

Trykk på firkanten nederst i høyre hjørne av bildet ↑

. 

Det er et vakkert sted jeg kommer fra. Jeg tror kanskje jeg har vært inne på det før. Men det er altså det. Jeg har forsøkt å dokumentere det, opp gjennom årene. Og jeg har lagt musikk til. Men de vakreste bildene får du aldri se. De er inne i hodet mitt, sammen med den vakreste musikken. Og minnene.

Før visste en ikke om det, alt det som så plutselig skulle være over.

Solfrid Sivertsen: Langtidsvarsel

Forsiktig, lavmelt og intenst leter Solfrid Sivertsens fortelling seg fram til min fulle oppmerksomhet. Et middelaldrende ektepar, han med håpet om en rektor-stilling, hun med drømmen om en brukt-butikk. Begge pendlende mellom intense følelser og grå rutine. Oftest alene med sine minner, observasjoner, frykt og beven. Og likevel så knyttet til hverandres skjebne gjennom levet liv.  

Teksten tørker vekk hinnen av hverdagslighet som gjør at en ofte ikke ser eller erkjenner det en opplever. Visst finnes det drama, lengsler, glede og fortvilelse i våre liv, selv om livets elv nå har funnet et roligere leie. Boka demonstrerer det, på sitt stillfarende vis.

Trolig opplever mange ektefolk sitt eget liv mer bevisst som godt voksne enn i den tiden småungene og kavet krevde nesten all deres oppmerksomhet. Denne alderen, hvor en er «for ung til å være gammel og for gammel til å være ung»,  har for mange en egen glød. En er gammel nok til å huske mangt som er definitivt forbi. Og en er ung nok til å la denne erindringen gi dagen i dag den betydning den faktisk har; som et øyeblikk i tiden som aldri kommer igjen. Før visste en ikke om det, alt det som så plutselig skulle være over. 

Noen lærer å leve mens en gjør det først når halve livet er forbi. Men for bokas par blir det ikke bare et spørsmål om hva som en har mistet. Viktigere, og nifsere, er spørsmålet om hva som egentlig er tilbake. Hva er tilbake av det liv en hadde sammen, den kjærlighet og de følelser som umerkelig kom litt i bakgrunnen for de altfor mange ting en måtte og ville. Nå har en jo tid og råd til litt mer, men hvor ble det egentlig av min elskede? Er det hun der, på andre siden av kjøkkenbordet, hvis tonefall og gester jeg leser som en åpen bok? Er det han som jeg ikke våger å spørre, ikke vet hva tenker, kanskje ikke lenger kjenner? Og hvordan blir resten av livet en har foran seg. Er dette alt en har i vente?

Det kan være veldig dramatisk å leve i et harmonisk ekteskap med velordnet økonomi og med utsikter til en trygg fremtid. Var det dette livet jeg hadde tenkt å leve? Hadde jeg overhodet tenkt?

Men hovedpersonenes refleksjoner beveger seg også på et mer hverdagslig plan:

"Midt i matpakkesmøringa til neste dag, (..)visste han det. Oppdaga det rett og slett. Så tydeleg som om han hadde trykt det ned med majonesbokstavar. Han lika ikkje å gå på ski. Han hadde faktisk aldri lika å gå på ski, ikkje ein einaste av dei fordømte skiturane han hadde blitt dregen med på gjennom barndommen hadde han lika."

Bokas plot er ikke så voldsomt, den står og faller på de ofte svært visuelle og sanserike øyeblikksbildene, den novelle-aktige tettheten i beskrivelsen. Den faller ikke. Boka er spennende i sin nærgående visitt. Til tider morsom også. Et melankolsk-muntert blikk på det barokke ved enkelte situasjoner en havner i. Det finnes noen kloke kvinnelige forfattere hvis innforståtte, presise språk virker som et forsiktig kjærtegn fra en som skjønner og vet. Solfrid Sivertsen synes å være en av dem.

Ivar Bakke      Du kan lese boka her - eller låne den på biblioteket.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

A summers funeral

A summers funeral. 

                                     
Denne tittelen er dobbel. Jeg skrev sangen som en reaksjon på en ung manns alt for tidlige bortgang. Det skjedde en sommer for mange år tilbake. Siden er det kommet flere til som kunne ha hatt mange gode år foran seg, men som i stedet ble låret ned i en kiste. Det er vanskelig å fatte og fåfengt å skape noen mening av.  

Kjartan Fløgstads Mccarthyisme.

Kjartan Fløgstad

Et kort sitat av Georg Johannesen: «Lengde = vurdering. Det ligg mykje ros i eit slakt over to dobbelkronikkar og tilsvarande mykje ris i venleg omtale over ei kvart spalte.» Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.

I et intervju 11. august 2012 gjentar Fløgstad et synspunkt han tidligere har fremmet i avisa Klassekampen: 

«Problemstillingene og idéhistorien bak Breivik har jeg tenkt mye på. Vi skal ikke redusere 22. juli, men det er underlig at selv om gjerningsmannen igjen og igjen gjentar at han er antisosialist, så nevnes det ikke blant motivene hans. Ved ikke å ta inn Breiviks antimarxisme og sosiale bakgrunn er det vanskelig å ta et oppgjør med ham og hans omland. En del av selvransakelsen etter 22. juli må innebære at man slutter å avfeie den kommunistiske tradisjonen.»

Det er usikkert hvordan Fløgstad forstår sin egen uttalelse, men jeg har mistanke om fraværet av språklig presisjon er en bekvem kappe å hylle seg inn i om noen skulle finne på å spørre. Men følgene av en slik «selvransakelse» som Fløgstad tar til orde for er innlysende nok, de følger en urgammel stammelogikk som kan kalles jakten på den indre fiende: 

Vi står overfor en ytre trussel mot stammens verdifellesskap, og vi har en indre fiende som sørger for at deler av fiendens anskuelser blir sett på med forståelse, ja endog sympati.

Under den kalde krigen var oppskriften like enkel, mange antikommunister lot seg ikke belemre med prinsipielle demokratiske holdninger, de beskrev ofte kritikk av kapitalisme eller «våre nære allierte» som forræderi eller kommunisme – noe som i grunnen kom ut på ett. Denne delen av historien kan Fløgstad på fingrene. Men hvorfor gjør han selv bare en speilvending av denne primitive figuren? 

Hvis det er noe som kan minne om prinsipp og konsekvens over Fløgstads posisjon, så kunne man jo etter RAF-aksjonene i Vest-Tyskland på 70-tallet med like stor rett og ut fra samme logikk hevde at ved å ikke ta inn Baader-Meinhof-gruppens anti-fascisme blir det vanskelig å ta et oppgjør med denne gruppen og dens omland. En del av selvransakelsen etter mordet på Hans Martin Schleyer måtte innebære at man slutter å avfeie den nazistiske tradisjonen.

Et slikt forvrøvlet utsagn ville ikke blitt tatt på alvor. Men Fløgstad foreslår nå for andre gang offentlig at vi må hvitvaske kommunismens ideologi fordi terroristen Breivik er antikommunist og vi må ta et ideologisk oppgjør med hans ideer – og det synes å passere som en slags dypsindighet fra en som har tenkt mye på høyreradikalismens idéhistorie. 

Det finnes mange grunner til å ikke avfeie, men sette seg inn i den marxistiske tradisjon – både for å lære av dens innsikter og å kritisere dens konsekvenser. Et sted å begynne kunne jo være Trotzky og Lenins defensorat for bruk av terror som politisk virkemiddel. Men jeg kan virkelig ikke se at oppgjøret med høyre-radikal terror er noe argument for å se på den kommunistiske tradisjonen med noen større velvilje – slik Fløgstad synes å mene. Ei heller at en bør kriminalisere antikommunisme med bakgrunn i 22. juli. La oss beholde presisjonen og bekjempe "de grusomme forenklere". La oss spørre: Hva slags anti-kommunisme, hva slags anti-fascisme, hva slags anti-kapitalisme. Under disse sekkebetegnelsene finnes de forskjelligste oppfatninger og holdninger til politikk og moral.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Bakgrunnen for den økonomiske krisa i 1930-årene og de konsekvenser den hadde i Norge.

    

Mitt hovedfokus vil være krisens nedslag i norsk kontekst, nærmere bestemt de virkninger den hadde som katalysator for ideologisk nyorientering, både i synet på politisk styring av økonomi og i synet på demokratiet som overideologi. Internasjonale aspekt vil kun bli berørt i drøftingen av krisens årsaker og de løsningsforslag utenfra som ble fanget opp i den norske debatten. Som all historieskrivning er oppgaven et avtrykk av historikerens egen tidsånd, de begrep og forestillinger en aksiomatisk går ut fra er riktige og som en følgelig ikke behøver å begrunne eller reflektere over. Dertil påbyr den begrensede plass en hårdhendt utvelgelse av hva som kan bli problematisert og begrunnet, viktige aspekt ved krisen vil stå ukommentert. Oppgaven vil forsøke å vise at krisen førte til en helt ny måte å tenke på mht. hva som skulle være politikkens domene, og at denne endrede tenkemåte har fått store konsekvenser for kommende generasjoner. Det innledet politikkens vitenskapeliggjøring, ambisjonen om en rasjonell styring av samfunnet ut fra “nøytral”, faglig innsikt.

Er denne intellektuelle nyorientering viktig for ettertiden? Ja, hvis en forstår politikkens veivalg som konsekvenser av aktørenes virkelighetsforståelse. Disse nye ideene nedfelte seg i varige institusjoner som i sin tur har endret bl.a. økonomiens rammebetingelser. Krisen skapte en ny bevissthet, bevissthet skaper et handlingsrom, valgfrihet innen grenser. Derfor er det viktig hva man identifiserte som årsaker og aktuelle botemidler mot krisen. Det en ikke kan forestille seg blir heller ikke noe handlingsalternativ, det inngår ikke i det en oppfatter som “det muliges kunst”. Det kan synes som en triviell observasjon, men jeg tror det er undervurdert som forklaring på hvorfor mange av fortidens aktører ikke handlet slik vi i dag synes de burde ha handlet.

Jens Arup Seip

 Venstresidens historikere har ofte avledet ideer som sekundære følger av interesser. Den realistiske skole med J. A. Seip i spissen har aksiomatisk gått ut fra at egeninteresse er den avgjørende drivkraft for handling og forstått politikk som aggregering av interesser. Når Seip bruker begrepet “vikarierende motiv”, synes han å mene at de egentlige motiv for handlingen er så dårlige og egoistiske at de ikke tåler dagens lys. Historikerens oppgave blir å avkle makten, strippe vekk de vikarierende motiv og framvise de egentlige, reelle, de som handler om aktørenes materielle egeninteresse. Dette perspektivet er ikke nødvendigvis galt eller irrelevant, men det er ensidig. Det løper ofte sammen med en sterk moralisme som ganske ureflektert forutsetter at aktørene egentlig visste hva som burde ha vært gjort, men var for egoistiske til å gjøre det.

Historie kan også skrives ut fra følgende grunntanke: Ingen er på høyde med sin egen uoversiktlige samtid. Resultatet av våre handlinger og anstrengelser blir ofte et helt annet enn våre intensjoner. Og uintenderte sideeffekter kan i ettertid framstå som de viktigste konsekvensene. Gode intensjoner er altså ikke nok, moralsk motiverte handlinger kan forårsake katastrofer. Følgelig blir “avsløringen” av aktørenes motiv kanskje ikke det mest relevante. Viktigere bli det å analysere aktørenes forståelse av sin situasjon, hva de ville oppnå, og hva som kom ut av det. Dette blir min oppgaves hovedfokus. Etter min innledende grovskisse av krisens årsaker vil jeg behandle hvordan dens virkninger ble forstått i ulike politiske miljø og nevne noen av de tankemønstre som fikk varige nedslag som felles tankegods.

Hva var krisens årsak?

Svaret varierer med politisk ståsted. Men la meg begynne med de utløsende årsaker, noe de fleste synes å være enige om. Så lenge en er frisk, tenker en ikke på helsen. Men da USAs kapitalisme skrantet, ble det merkbart for alle. Man begynte å interessere seg for politikk.

Overinvestering hadde ført til overproduksjon i kapitalvareindustrien, og tilstanden ble forlenget gjennom liberale kredittmuligheter. På etterspørselsiden forsvant penger til fordel for investeringer i aksjemarkedet. Under spekulasjonsboomen i 1928/29 ble det vanlig at både investorer og vanlige borgere kjøpte aksjer, og kursene ble drevet i været. Ut fra forventninger til fortsatt vekst ble det også vanlig å finansiere aksjekjøp ved hjelp av opp til 90 % kreditt. Verdistigningen skulle betale rentene. 

Verdifastsettelsen av aksjene hadde stadig mindre med produserte realverdier å gjøre, den var (da som nå) basert på forventninger til fremtidig avkastning. Forventningene var skyhøye, og de samme bankene som ga kortsiktige kreditter til aksjekjøp, finansierte også boliger og privat forbruk. Så da den første bratte nedgangen på børsverdiene kom og markedet mistet tilliten til at verdiene ville stige, ble resultatet katastrofalt.  Aksjeeierne forsøkte å berge stumpene av sine investeringer ved å selge unna aksjene sine, og verdiene raste som korthus.

Utviklingen fulgte en negativ spiral: Låneinstitusjonene gikk konkurs, aksjeverdiene var forduftet, man fikk kapitaltørke for investeringer. Kombinasjonen av fulle lagre og prisfall førte til at produksjonen i løpet av to år falt til omkring det halve. De mange konkurser, avlyste investeringer og oppsigelser som fulgte, sammen med nedgang i kjøpekraft hos dem som hadde mistet sine aksjer men beholdt sine lån, førte til en enorm nedgang i den totale etterspørsel etter varer og tjenester. Dette ga i sin tur mindre avsetning for produksjon, ytterligere innskrenkninger, enda flere arbeidsledige, og derved enda mindre kjøpekraft og redusert etterspørsel. Innskrenkningen av dollarstrømmen til Europa som begynte i 1928, ble etter børskrakket til en drastisk nedskjæring, og man fikk en europeisk bankkrise. 

Spesielt i Østerrike og Tyskland, som hadde opplevd hyperinflasjon, ville folk straks ha ut sine midler, noe som gjorde at bankene gikk konkurs og man fikk en lignende negativ spiral som i USA.

«Solidaritet er tidens magiske overtro
og et uttrykk for hordeinstinktet» Carl J. Hambro 1937

Krisens politiske virkningshistorie i Norge –borgerlig rådløshet.

Hva slags verktøykasse av forestillinger hadde økonomer og politikere til å reagere på denne krisen? Hele det politiske system hadde hittil vært innstilt på tilretteleggingspolitikk. Ifølge klassisk teori skulle man tilrettelegge for markedet slik at det uforstyrret skulle kunne sørge for vekst. Langsiktige rammevilkår i form av valuta bundet til gullstandard var viktig, for øvrig hadde politikken fått anvist plass som markedsøkonomiens tilrettelegger. De svingninger som måtte oppstå, burde ikke føre til ad hoc-løsninger. På lang sikt ville markedet selv ordne opp i problemene. Dette var det prinsipielle borgerlige syn, i mer eller mindre ren utgave, som gjennom 20-tallet helt hadde dominert politikk og økonomisk teori. På borgerlig side ble disse forestillingene bare motvillig oppgitt når den nye krisen meldte seg utover 30-tallet. Man hadde lite annet av løsningsforslag enn nøysomt å holde ut i påvente av bedre tider. På lang sikt ville det være best. 

Den engelske økonomen John Maynard Keynes’ replikk til denne forestillingen er blitt berømt: “The long run is a misleading guide to current affairs. In the long run we are all dead.” Men en borgerlig forståelse av demokrati og rettsstat var uforenlig med å skulle “forandre spillereglene” i form av en aktiv prosesspolitikk. Man hadde ingen alternativ teori for håndtering av kapitalismens krise enn offentlig sparing og redusert lønn til arbeiderne. Mange mente sågar at arbeidernes organisering var en av årsakene til krisen. 

Man kan sammenfatte dette i følgende teser: Den ortodokse liberalisme er en økonomisk teori som ikke er i stand til å se kontekst. Det er en av dens største mangler. Det er nemlig mulig at ulike land har ulike behov. Og det er mulig at samme land har ulike behov til forskjellig tid. For de fleste land som har nådd fram til et velfungerende kapitalistisk marked, har veien til modernisering gått gjennom en periode av illiberal, styrt økonomisk politikk. Og desto dypere stagnasjonskrise, desto mindre vil ”laissez faire”-politikk hjelpe. Dette var erkjennelser som den gang lå utenfor den borgerlige forståelseshorisont. Den globale økonomiske krisen i 30-åra vil vi i dag mene fordret krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige regjeringer gjorde det motsatte. I perioden 1931-34 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Resepten var å spare seg ut av den.

Kommunister og fascister – mål og midler.

20-årenes siste halvdel hadde til tross for økt produksjon vært ledsaget av høy arbeidsledighet. For mange i de store ungdomskull som ble stående utenfor arbeidsmarkedet ble krisen forstått som en systemkrise, et bevis på at det rådende økonomiske og politiske system, kapitalismen og parlamentarismen, var ute av stand til å handtere de presserende utfordringene. Kommunistene hadde ingen teori for å avhjelpe kapitalismens kriser. Derimot hadde de et teoretisk og praktisk alternativ i form av en helt annen statsform og økonomi. Kapitalismen ville falle som en følge av historisk lovmessighet. 

I det kommunistiske Russland var man upåvirket av den globale krisen, der fantes ikke arbeidsledighet, staten sørget for alle borgeres helse, utdanning, bolig etc. Planøkonomi hadde erstattet kapitalismens vilkårlighet, dens klasseskiller, sosiale nød og dekadente luksus. Man måtte naturligvis eliminere dem som stilte seg i veien for et slikt fremskritt, men det var en pris man var villig til å betale. Eks- og antikommunisten Arthur Koestler skrev at “den eneste hederlige reaksjon på en opprørende urettferdighet er å gjøre opprør og utsette selvprøvelsen til bedre tider” og fortsatte:

“den nevrotiske opprører skaper større glede i himmelen enn den sunne og friske embetsmann som gir ordre om å drukne griser rett for øynene på sultende mennesker. Slik var faktisk vår sivilisasjons tilstand da jeg i desember 1931, seks og tyve år gammel sluttet meg til det tyske kommunistiske parti.”

Ettersom de færreste kommunister (eller andre for den saks skyld) aktivt oppsøkte alternativ informasjon, fikk de beholde sine forestillinger i fred og blendet ut eksistensen av de millioner som døde av sult om mishandling under det terrorregime som realsosialismen var på 30-tallet. 

Kommunistene deltok ikke i idemyldringen for å få den kapitalistiske økonomis hjul i bevegelse, deres resept var å avvikle det gjennom revolusjon. En leter forgjeves etter ideer om hvordan en bedre kan bruke staten som langsiktig redskap for folkeviljen. 

Friedrich Engels formulerte det slik:

“Siden staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det ren meningsløshet å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart den kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå.”

Stalins Sovjet var ennå ikke nådd fram til siste post på det revolusjonære program kan man si, der hersket det fortsatt en hektisk statlig aktivitet. I praksis var landet et sant prøvelaboratorium for sosial ingeniørkunst og statlig planlegging, bl.a. av økonomien. Det ble fulgt med lærenem interesse av ulike profesjonsgrupper i vesten. Og for mange, langt utenfor kommunistenes rekker, var planøkonomi et honnørord på denne tiden. For Høyre var det en rød klut, synonymt med diktatur og vilkårlig maktutøvelse.

For den autoritære høyresiden derimot, som ikke led av hemninger mht. bruk av vilkårlig makt, var plan ikke noe skjellsord. Fascistene ble av kommunistene beskyldt for å være et redskap for storkapitalen. Det er bare delvis riktig. De hadde sterkt avvikende visjoner fra høyrepartiene. På grunn av 2. verdenskrig og dens anskuelsesundervisning i fascismens sanne karakter har mange hatt problemer med å erkjenne følgende: Plassert langs høyre/venstre-aksen hva økonomisk politikk angår, var fascismen moderat i flere av sine løsningsforsøk, stilt overfor kapitalismens krise. Deres menneske- og samfunnssyn var ikke moderat, men som historikeren 

Øystein Sørensen har påvist, var deres løsningsforslag til kapitalismens krise langt på vei en foregripelse av det som etter krigen ble konsensus innenfor den sosialdemokratiske orden. Bernt Hagtvet oppsummer det slik:

“utstrakt regjeringskontroll over økonomien uten total statliggjøring, men med en god dose av priskontroll; inntekts- og arbeidsmarkedsstyring; valutakontroll; statsinvesteringer og velferdspolitikk. I enkelte land (f.eks. Oswald Mosley i England) stod fascistene og de høyreautoritære for en keynesiansk budsjetteringspolitikk som skulle skjære vekk forretningssyklenes svingninger og skape ny etterspørsel gjennom økt offentlig forbruk.”

Det synes rimelig å betrakte et element av moralsk opprør mot sosial urett som relevant når en vurderer årsaker og motiv for dem som ble dratt mot kommunismen og nazismen. Det fantes en frustrasjon over urett hos mange unge idealister for hvem diktaturstatene ikke var det minste onde, men en politisk idealvisjon, bildet på det som de helst hadde sett avløste “den hjemlige la-skure-politikk”, for å benytte en av tidens fraser. 

De antidemokratiske ideologier hadde neppe fått en slik bred plass i den norske debatten på 30-tallet om ikke krisens lokale virkninger hadde falt sammen med trykket fra et internasjonalt trusselbilde. Ideologienes truende maktsentra skjerpet motsetningene, desperasjonen og angsten. Det politiske sentrum leflet nå med forslag som man tidligere hadde holdt for å være passé eller ekstreme og utenkelige. Dette hadde ikke bare negative konsekvenser, det åpnet også for “re-thinking” på områder som var overmodne for det.

Tysk valgplakat med slagordet som
Arbeiderpartiet stjal fra NSDAP

Bondepartiet og 30-tallets verste kriseår.

Fra partiet dannet regjerning under storlockouten i 1931og fram til den ble felt av Venstre i 1933, ble det ført en utfordrende politikk med nedskjæringer på skole- og sosialbudsjett, man innførte kommunale rekvisisjoner -“matlapper”- hos kjøpmannen i stedet for penger, og opprettet et “statspoliti” som skulle slå ned uro under arbeiderkonflikter. Dette skapte mye vondt blod, og partiet ble av arbeiderbevegelsen ofte omtalt som fascistisk infisert, ikke uten grunn. Men partiet var i første rekke et interesseparti, utgått fra Bondelaget, en organisasjon som gapte over svært ulike sosiale strata med sympatier til både Høyre og Arbeiderpartiet. Det man kunne enes om, var at krisen hadde rammet bondenæringen hardt, et trekk ved den som ofte falt utenom de øvrige partiers oppmerksomhet (- og ettertidens). Et globalt trekk ved den økonomiske depresjonen er de enkelte bønders reaksjon på den i form av forsøk på å øke produksjonen, og hvis strukturelle virkning er overproduksjon og fallende priser. Regjeringen fikk gjennomført lov om offentlig gjeldsmekling og lånekasser for bønder og fiskere, som alle var hardt preget av gjeldsbyrde, fallende priser og sviktende avsetning. Man fikk borgerlig aksept for å løste kronen fra gullstandarden. Regjeringen ble felt av Venstre på ønsket om å innføre merverdiavgift, kombinert med et hardhendt sparebudsjett.

Sparepolitikkens virkninger.

Sparepolitikken kan sies å være en følge av gjeldskrisen i den forstand at den var en reaksjon på bortfall av skatteinntekter og store problemer med å betjene kommunal gjeld, noe man søkte å balansere i form av reduserte utgifter. Den reduserte kommunale aktiviteten forsterket krisen. Flere kommuner ble satt under administrasjon. Et departementsoppnevnt administrasjonsstyre skulle overta ansvaret for og forvaltningen av kommunens økonomi, kommunestyret hadde bare forslagsrett. Fattigloven av 1900 ga kommunene ansvar for å yte sosialhjelp over eget budsjett. De store forsorgsutgiftene falt nesten i sin helhet på kommunene. I den vesle kommunen Torpa, som var særlig hardt rammet, ble det i løpet av et halvt budsjettår i 1931 brukt 1125 kroner i forsorgshjelp til de 300 arbeidsledige i kommunen og deres familier. Det gir 10 øre pr. uke til hver familie. I 1934 hadde over halvparten av landets kommuner søkt om en eller annen form for ekstra statlig tilskudd. Statens hjelp ble holdt strengt begrenset, og hvert enkelt kommunebudsjett ble nøye gjennomgått med tanke på beskjæringer. I et kommunalt meddelelsesblad kunne man høsten 1932 lese følgende melding som gir et godt inntak til å forstå hvorfor perioden ble kalt “de harde 30-åra”:

“Departementet har sendt Jevnaker kommunes budsjett tilbake med henstilling om at skoleordningen omordnes slik at to opsigelige lærere kan opsies. Videre skal der spares 1000 kroner på fritt skolemateriell, forsorgsbidragene skal nedsettes, pleiehjemsbudgettet skjæres ned, den ene helsesøster sies op, veivokterens lønn reduseres, utgiftene til kirketjener og graver settes ned ved at rekvirentene selv betaler gravningen, sykekassepremie for arbeidsløse sløifes, og posten til avhjelp av arbeidsløshet strykes. Ved hjelp av disse nedskjæringer skal underskuddet bringes ned til 5-6000 kroner, som opføres på næste års budgett.”

I den borgerlige koalisjon som etterfulgte bondepartiregjeringen, oppstod det sterk uenighet mellom Venstre og Bondepartiet om landbrukspolitikken. Bondepartiet hadde i liten grad noen konsistent “grand theory” hva økonomisk politikk angikk, det minnet om “bondevenstres” sparelinje. Men de var samtidig for statlige subsidier og markedsregulering gjennom de nye samvirkeorganisasjonene. De to andre borgerlige partiene var skeptiske til den slags “grønn sosialisme”. Venstre avviste alle Bondepartiets krav til krisetiltak for å danne en ny regjering, mens AP viste seg imøtekommende. Det åpnet for “kriseforliket”, og Ap kunne innta regjeringslokalene. Bondepartiet hadde praktisert en hardhendt politikk mot arbeiderbevegelsen. Nå hadde de sluppet sosialistene inn i regjerings-kontorene mot en utvidelse av Mowinckels krisebudsjett på 34 millioner. Bondepartivelgerne på høyre fløy mislikte sterkt denne “pakt med marxismen”.   

Arbeiderpartiet – et sosialt, demokratisk parti?

Mindretallsregjeringen utløste heller ingen begeistringens rullende fonn på venstrefløyen. Av kommunistene ble “ministersosialistene” angrepet for gjennom klattverk å skjule klassesamfunnets sanne karakter og forsinke revolusjonen. DNA bare “administrerte kapitalismen” i stedet for å avskaffe den. Høyrepressen på sin side hevdet at Bondepartiet hadde brutt demningen og lagt statsstyringen i hendene på et parti som på tross av hva det nå hevdet, egentlig hadde revolusjonære hensikter. Det har vært vanlig å avfeie høyresidens anfektelser som taktisk slugger-retorikk framført i vond tro. De måtte da vite at Ap var sosialdemokrater i sitt hjerte. Det er etterpåklokskap av billigste slag.

Ap ble sosialdemokrater nettopp på 30-tallet, transformasjonen skjedde ujevnt og nølende, den ble ikke gjenstand for en åpen, klargjørende debatt. Så sent som på partiets landsmøte i valgåret 1930 ble “ministersosialismen” fordømt, og Edvard Bull, som også var professor i historie, erklærte at “det såkalte demokrati er ikke annet enn en gammel overtroisk frase fra det nittende århundre”. Historikeren Hans Fredrik Dahl skriver:

“Partiprogrammet ble renset for formuleringer som kunne tyde på at partiet ville bygge sosialismen på basis av et folkeflertall i Norge. Folkeflertallet ble rett og slett tatt ut av programmet, i den erklærte hensikt å gjøre dette mer marxistisk, mindre demokratisk, mer revolusjonært og mindre valg-innstilt.”

En slik retorikk skremte mange. Høyre og Venstres valgkamp bestod for en stor del av å vise fram Arbeiderpartiets “sanne ansikt”: “Har det hersket tvil før, så bør den nå forsvinne. Her er ikke tale om å la dem ‘få prøve sig’, som enkelte har hatt lyst til. Enhver velger som bidrar til å slippe dette parti til makten må være klar over at der gis ingen vei tilbake”

skrev Aftenposten. Resultatet av Aps tilbakefall til revolusjonær retorikk var at store skarer av hjemmesittere ble mobilisert på borgerlig side på en bølge av indignasjon og skrekk. Ap beholdt sitt stemmetall fra forrige valg, men gikk relativt sett sterkt tilbake. I den påfølgende selvransakelse ble den ideologiske venstresvingen korrigert til fordel for et ønske om å vinne stemmer. Det er ikke så underlig om mange i samtiden spekulerte på om dette var et taktisk tilbaketog eller uttrykk for en substansiell nyorientering. Det er lysår mellom Gro H. Brundtlands uttalelse om at “sosialisme er at alle gjør så godt de kan”og retorikken fra DNAs “Sturm und Drang”-periode. 

Det har vært en utbredt legmannsforestilling at Ap i etterkrigstiden fikk virkeliggjort det samfunn de i grunnen alltid hadde kjempet for, og at all motstand den gang var motivert av snevre gruppeinteresser. Det er en partipatriotisk fordreining av historien som ikke holder for den mildeste empiri. Det treffer saken bedre å si at partiet etter krigen, i likhet med Høyre, har kommet til å måtte forsvare standpunkt man tidligere hadde vært imot. Sett fra et demokratisk ståsted er det ingen alvorlig innvending mot en partiledelse at den evner å lytte til sine velgere og revurdere ideologiske posisjoner som er overmodne for historiens skraphaug.

Kriseforliket bidro til å avverge en eskalasjon av mellomkrigstidens krasse klassemotsetninger, styrkningen av det politiske sentrum befestet det norske demokratiet som felles overideologi. Politikk og arbeidsliv fikk ved selvsyn erfare at man kunne oppnå mer ved pragmatisk samarbeid enn ved gjensidig å blokkere motpartens initiativ til løsning. Partiet Venstre fant fort tonen gjennom praktisk samarbeid. Ap-regjeringen gjennomførte flere venstre-reformer som hadde blitt utsatt på grunn av krisen.

I denne perioden fantes det i Europa nok av protest- og “krisevelgere” som var fullstendig desillusjonerte mht. hva “partikjekl” og parlamentarisme kunne bidra med for å hjelpe dem til et verdig liv. Krisen hadde gitt dem mye å hevne og lite å tro på. 

I Tyskland maktet man i perioden 1929-33 ikke å stable på bena en styringsdyktig demokratisk ledelse som kunne motvirke følgene av krisen. Nazistene gikk til valg på paroler om brød og arbeid. 
En talende valgplakat for NSDAP under valgkampanjen i 1933 hadde følgende slagord over det stiliserte bildet av fattige arbeidsledige:

 “Unsere letzte Hoffnung – Hitler”        I Norge gikk Arbeiderpartiet til valg på en demokratisk plattform i 1933, velgeroppslutningen økte fra 31 % (1930) til 40 % (1933). Det er ingen drøy munnfull å hevde at for en stor del av disse krisevelgerne kunne man låne uttrykket “vi valgte det vi ikke kjente”. Arbeiderpartiet fikk “prøve sig”, de fikk en ny sjanse av velgerne. Den brukte de godt. Sosialismen ble satt på vent, og man fikk noe annet og nytt i stedet; et begynnende sosialdemokrati. Resultatet overrasket alle, både borger og proletar. Det var ingen selvfølge. Det kunne gått annerledes.   

Den tredje vei – Arbeiderpartiets forslag til løsning.

30-tallets krise skaffet etterkrigstidens norske sosialdemokratiske orden dens skapelsesmyte, den ble “en stor fortelling” som kan minne svakt om eventyrenes helter og skumle troll. Men det ender heldigvis godt i etterkrigstidens vekst og velstand for alle. Historien har rot i virkeligheten, kan man si, men heller ikke mer. Det første gjennomarbeidete konsept for et alternativ til borgerlig spareøkonomi ble fremlagt gjennom Ole Colbjørnsen og Axel Sømmes bok “En norsk 3-årsplan”. 

Det offentlige må sette i gang arbeider, bruke penger til investeringer. Meningen var at dette i annen omgang skulle rive med den “private virksomhet”. I partiets kriseforslag fra 1934 foreslås det ekstrabevilgninger på 140 mill. kroner. Forslaget innbefattet også statlig lån og støtte til nydyrking, et populært forslag som selv Høyre kunne være med på. Det med nydyrkingen var ikke noe viktig anliggende for Ap s ideologiske tenkeloft, men partiet hadde også mange småbrukere i sin velgerskare, og Colbjørnsen og andre teoretikere ga en taktisk motivert konsesjon til en politikk og en næringsstruktur som de oppfattet som “uhensiktsmessig” på lang sikt.

Det er verd å merke seg at treårsplanen mener at krisen både er en forbrukskrise og lønnsomhetskrise, og at man for å beskytte konkurranseutsatte næringer bør utsette lønnsforhøyelser til “et litt senere stadium”.  Økt kjøpekraft og etterspørsel skulle i første omgang skapes ved at de tidligere arbeidsløse kom inn i lønnet arbeid igjen. Det skulle skje gjennom statlige investeringer. Mot de mange som hevdet at staten ikke hadde råd til det det kostet å få alle i arbeide, ble det argumentert med at det en ikke hadde råd til, var å la så mye arbeidskraft gå uutnyttet. Ved å stimulere produksjonsfaktoren arbeidskraft via produksjonsfaktoren penger fikk man større total produksjon, som igjen kunne betale det statlige utlegget. Man skulle finansiere dette ved hjelp av lån, og man skulle trykke mer penger. Argumentet mot inflasjonsfrykten - som stakk dypt etter Weimarrepublikkens eksesser - var at så lenge en investerte i rentable foretak, var det ikke betenkelig. I “En norsk 3-årsplan” medgis det at en nok kunne få litt inflasjon i starten, men at de små uheldige sider ved dette kunne

“innskrenkes gjennom et styre som har myndighet, evne og vilje til å beherske, regulere og kontrollere samfunnets økonomi” Det var nettopp den rolle Arbeiderpartiet hadde tenkt å innta.

Norsk stortingsdebatt med drahjelp fra faglig dommerpanel.

I stortingsdebatten kom den pengetekniske komites innvendinger opp, komiteen mente at kredittutvidelsen var farlig og inflasjonsdrivende hvis den ikke var bygget på en forutgående økt sparing – og sparing var det i denne betydning av ordet lite av på denne tiden. Komiteen henviste i den forbindelse til J.M. Keynes, hvilket må sies å være en misforståelse. Ragnar Frisch hadde i sakens anledning kontaktet Keynes og fått ham til å gi en skriftlig redegjørelse til bruk i stortingsdebatten. Keynes poengterte at man ikke måtte vente med å investere til man hadde spart. Nettopp krisens lave investeringer hadde ført til lav inntekt og dermed lav sparing. Man måtte, for å få opp inntektene, på en måte ta dem på forskudd. Altså ikke spare for å investere, men investere for å kunne spare. Krisedebatten endte i et kompromiss, kriseforliket i 1935. Man ble enige om større budsjetter - ikke Ap s opprinnelige forslag, men et stykke på vei.           

Gå ikke glipp av den ulidelig spennende fortsettelsen av denne kioskvelteren!

Og hvis du ikke gidder lese mer bør du for all del unngå å trykke her !