Den gamle mannen bak gardinet.
Jeg er blitt han gamle mannen
bak gardinet. Jeg titter ut og ser på arbeidet som pågår på andre siden av
gata. Menn med arbeidsklær og hjelmer holder på i høstregnet. Jeg husker lydene
og luktene fra et annet liv som en gang var mitt. Vått arbeidstøy, håndverktøy
som skjærer i ulike materialer, den lune varmen fra en larmende dieselmotor.
Det søvnige velværet når en kom inn og fikk spist. Så mange ting som en måtte
få gjort, tenke på, ordne opp i, mens årstider og vær tillot det. Mens det var
tid og forhold som tillot. Før frosten, før mørket, før kvelden.
Jeg rusler ned til biblioteket og leser litt. På den andre siden av bordet
sitter ei jente og pugger latinske navn hun må huske for å komme videre i
sykepleiestudiet. Kanskje hun, noen år herfra, skal bruke noen dyrebare
minutter av en hektisk arbeidsdag til å pleie meg, holde meg i live enda litt
til. På veien hjem møter jeg en ung mann fra min egen hjembygd. Han stråler av
lykke over et nyfødt barn som han nå skal være far til. Jeg gratulerer og ber
ham hilse. Ei jente er født som snart skal hvile øynene på det samme landskapet
som en gang var min verden. Et sted å komme fra, lengte seg hjem til og bort
fra, når den tid kommer. Men ennå er alt dette i knopp, dager og år skal først
passere. For det meste ubemerket, mens vi tankeløst driver nedover tidens
elv.