Om maktens symboler og symbolsk makt
Og nå skal visa
slutte og æilt er væl og bra,
og æille folk er like og griskokken er gla.
For vi skal villig glømme du er grishusknøl
men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!
Alf
Prøysen (fra visa Griskokktrøsta)
Makt og status er som
kjent ulikt fordelt. Dette er ikke noe en reflekterer bevisst over til daglig.
Forskjellene er institusjonaliserte sier vi, og de reproduseres gjennom kulturelle
koder og normer for høyt og lavt, verdig og vulgært. Omgivelsenes verdier og
oppfatninger internaliseres, vi gjør dem til våre egne. Denne innlæringen er det
som gjør at de fleste av oss har en selvforståelse og gjør våre valg ut fra et felles
repertoar som er typisk for den klassen vi vokste opp i. Det dannes en slags
«taus kunnskap» om hva som passer seg og hva som gir status.
Å forstå seg selv som
fritt individ hører til vår tids doxa. Doxa
er det som ‘alle vet’, og som man følgelig ikke behøver å begrunne.
Middelklassens
kulturelle stil blir i dag bare motvillig innrømmet å ha noe kollektivt eller normativt
ved seg. Og sanksjoner mot brudd på de kulturelle kodene blir sjeldent
eksplisitt omtalt som det. Håndhevingen av hva som bør anses som passende blir likevel
merkbar når noen bryter kodene, bruker feile ord, liker eller stiller seg
uforstående til bestemte kulturuttrykk som det bare bør herske én mening om. Disiplineringen
tar sjelden form av høyrøstet fordømmelse, og smaksdommernes hierarki gis
sjelden en eksplisitt begrunnelse. Det holder å gi normbryteren en ubestemmelig
følelse av ikke riktig å høre til i det sosiale fellesskapet.
Den franske
sosiologen Pierre Bourdieu mente at kampen for å gjøre én estetisk smak eller
livsstil gjeldende som den eneste gyldige samtidig var en måte å posisjonere
seg oppover i samfunnets makthierarki, og å legitimere hierarkiet. Han kaller
dette for utøvelse av symbolsk makt.
Denne maktutøvelsen er
det flere norske forfattere som har gjort skarpsindige observasjoner av. Karin
Sveens «Klassereise[1]»
er et selvbiografisk essay som bl.a. drøfter de mekanismer som gjorde at både den
sosiale og kulturelle mobiliteten i praksis ble skuffende liten i det
arbeiderklassemiljø hun vokste opp i på 60-tallet. Til tross for at arbeiderbevegelsen
politisk og økonomisk hadde lagt til rette for at «solskinn og brød og ånd» nå skulle
kunne eies av alle, ble de arbeiderbarna som grep fatt i utdanningssamfunnets nye
muligheter ofte sett på med stor mistenksomhet av sine egne. Med kulturell mobilitet menes at det som
tidligere hadde vært kunnskap og kulturuttrykk reservert for en økonomisk elite
nå i prinsippet ble gjort demokratisk tilgjengelig for alle. Hvorfor benyttet
ikke flere seg av disse mulighetene? undrer Sveen. Sveen ser altså på tradisjonelt
borgerlig kultur og dannelse som et viktig samfunnsgode det bør gis demokratisk
adgang til. Samtidig skildrer hun hvordan mange opplever dette nye feltet mer
som en ydmykende påminnelse om ens egen lave posisjon i det sosiale hierarki
enn en spennende mulighet til å ta del i kulturskatter som tidligere var
reservert for the happy few. Er det
mulig å bedrive entusiastisk kulturformidling uten bismaken av stigmatisering
og utstøtelse?
Jeg vil argumentere for
at manglende kulturell mobilitet bidrar til manglende sosial mobilitet, at erfaringene
av ulikhet i smak og hvilke uttrykksformer en er fortrolig med ikke er en
uskyldig konstatering av at folk er nå så forskjellige, men det er heldigvis
bare utenpå. Det kan oppleves som tilvisning av plass i et sosialt hierarki, en
påminnelse om hvor en egentlig hører hjemme.
Mange er villige til å ‘kjenne sin
plass’ lenger nede på rangstigen så lenge de bare kjenner seg igjen. De vil
heller betale prisen i form av lavere sosial mobilitet og få beholde omgivelser
de behersker og kulturelle koder de er fortrolig med, framfor å skulle gjøre
den omvendte handelen, der du riktignok gjorde karriere, men aldri ble ‘en av
dem’. Hvis prisen for den sosiale mobiliteten må betales i form av et kulturelt
utenforskap – å bli en fremmed for både dem du forlot og det nye sosiale lag du
aldri riktig ble en del av – da er det hele kanskje ikke møyen verd, selv om
det ellers ikke skulle stå på interesse eller evner og anlegg? Kanskje er det
en delforklaring på hvorfor vi fortsatt ser et slikt sammenfall mellom
foreldres sosiale bakgrunn og deres barns valg av utdanningsløp og yrke.
Etter en kort
presentasjon av Bourdieus teori om kulturell differensiering, vil jeg med
utgangspunkt i noen norske forfattere drøfte hvordan kulturelle hierarki kan
reprodusere og forsterke sosiale skiller, gjerne gjennom at man samtidig usynliggjør
dem.
 |
Sandemose - mannen fra Jante
|
Samtidig vil jeg med utgangspunkt i de norske forfatterne argumentere for
at den strengeste og mest dagligdagse sosiale disiplineringen av dem som sitter
nederst ved bordet ikke utføres av dem som har størst sosial kapital, men av
deres likemenn på nederste trinn, vokterne av enigheten. Disse er det som fremfor
noen sørger for at alle kjenner sin plass og flyr så kort og så lavt som de i
henhold til jantelovgivningen har fått fjær til.
Hoveddel.
Maktens
symboler – symbolsk makt.
Den franske sosiologen
Pierre Bourdieu (1930–2002) hevdet i sitt hovedverk «Distinksjonen[2]»
at våre estetiske preferanser gjenspeiler vår klassetilhørighet og sosiale
plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes gjennom at de med
kulturell kapital sikrer at deres smak forblir eksklusiv gjennom sin utøvelse
av definisjonsmakt. Men hvor henter man denne sikre og lekne fortroligheten fra,
hvordan vet de hvordan man skal skille (distingvere) mellom det gode og det
slette, det forbudte og det legitime? I følge Bourdieu lærer vitenskapelig
observasjon oss at smaken er et resultat av oppdragelse og utdanning, og at det
vi selv forstår som våre høyst individuelle smaksdommer og egen personlige stil
egentlig er innlærte klassemarkører.[3]
De
er et innlært og intersubjektivt fenomen, slik språk er det. Men den kulturelle
kompetansen kan også bli brukt aktivt som middel til å posisjonere seg innenfor
et hierarkisk innordnet felt:
«Smak
klassifiserer, og smak klassifiserer den som klassifiserer: Subjekter skiller
seg fra hverandre ved hvordan de skiller mellom det vakre og det stygge, det
utsøkte og det alminnelige eller vulgære - og gjennom disse skillene uttrykkes
eller avsløres den posisjonen subjektene selv har innen objektive
klassifiseringer.»[4]
Dette er altså en arena
eller ulike konkurrerende «fields of power» med sine ulike dommerpanel og sine
håpefulle spillere. Det kulturelle felt er hierarkisk inndelt, noe som gjør det
til en arena for maktkamp mellom enkeltindivider og institusjoner, og hvor det
gjelder å skaffe seg aktelse eller «sosial kapital». For i tillegg til den
åpenbare klassedelingen, hvor en tildeles plass i hierarkiet ut fra målbar
økonomisk evne, finnes det et annet og mindre målbart hierarki som likevel er
reelt nok. Det er kulturelt eller symbolsk organisert, her blir individets
status bestemt ut fra symbolsk kapital; Gjennom vår møysommelig ervervede
fortrolighet med språklige og visuelle uttrykk som vi har lært å tolke eller
«dekode» på riktig måte, bekrefter vi at vi har egne aksjer i den felles
kulturelle kapitalen, vi hører til «the in-crowd». Kultur blir en kilde til
dominans, symbolske grensemarkører mellom dem som befinner seg utenfor og
innenfor. Våre smaksdommer vedlikeholder det sosiale hierarki, slik at ingen
griskokk fra Hedemarken som snakker og skriver bondsk og ved en inkurie har
forvillet seg inn i det finkulturelle feltet skal tillates å glemme at selv om
«æille folk er like», så er noen tross alt likere enn andre.
 |
Knut Haavik - masse penger, lite kulturell kapital
|
Bourdieus kobling
mellom sosiologi og estetikk påpeker at individets "habitus" – dets ‘nistepakke’
i form av overleverte og kulturelt kodede holdninger og preferanser – kan være
et større hinder enn foreldrenes manglende formue for den som forsøker å heve
sin sosiale posisjon i et hierarki. I mange tilfeller hjelper det ikke om du er
blitt rik hvis du ikke også kan de riktige kodene og følgelig blir stående
oppført med 0 i formue på symbolsk kapital. Bourdieu hevder at symbolsk kapital
(altså anerkjent autoritet) er noe som forutsetter og i hvert fall alltid
ledsager de ulike formene for konsentrasjon av makt i samfunnet.[5]
Det
kulturelle maktspillet.
Nå har vi ingen
kleskode i noen formell betydning av ordet, altså en slik lovkodeks som den
Ludvik XIII utstedte i 1629, som regulerte et estetisk hierarki av hvem som
hadde lov til å bære hvilke klær i henhold til sin stilling og stand. Men
fortsatt er det slik at folk legger mye arbeid og penger ned i det kompliserte prestisjeprosjektet
som handler om å vise hvem en er gjennom de estetiske markørene en omgir seg
med, enten det er Facebook-postinger, klær, hjemmeinnredning, matvaner,
musikalske og litterære referanser o.s.v. Det gis ingen snarvei der den vulgært
nyrike kan betale seg forbi køen og direkte fram til status og anerkjennelse.
Ikke på alle felt i hvert fall.
Boka «Bildung – alles was man wissen muss» av
Dietrich Schranitz har blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk (jeg leser den naturligvis på tysk. Noe annet skulle da også tatt seg ut). I
den finnes det et eget kapittel som omhandler det man ikke bør ha kjennskap til, slikt som private anliggender til
skuespillere, adelige o.a. som befolker den kulørte presse, alt sammen kunnskap
som er triviell og «bildungsfern» [7].
Bourdieu vil integrere
to motstridende fortolkningstradisjoner, og han hevder at en
«må
komme forbi motsetningen mellom et materialistisk syn på den sosiale verden hvor
sosiale forhold forstås som fysiske styrkeforhold, og et «kyberteknisk» eller
semiologisk syn som ser dem som symbolske styrkeforhold, menings- eller
kommunikasjonsforhold.»[8]
«Symbolsk makt» er
begrepet som Bourdieu utmyntet og som en tid gikk sin seiersgang gjennom
akademias korridorer og tidsskriftenes spalter. Mange syntes de med denne
teorien i lomma kunne gjennomskue og dekode det sosiale maktspill som lå skjult
bak det meste, inklusive alle smaksdommer og preferanser i «det kulturelle
feltet». Andre opplevde at all denne avsløringen fungerte som noe av en
tvangstrøye. Er alle de kulturelle uttrykkene, de flotte konsertopplevelsene,
klumpen i halsen når vi ser 1.klassingene fremføre det de har øvd inn til
skoleavslutningen, er alt dette egentlig bare ubevisste, innarbeidede
maktstrategier som skal bekrefte vår sosiale posisjon? Nei sier Bourdieu, dette
er en reduksjonistisk og bekvem vranglesning av hans bok[9]. Men
å tro at vår identitet ikke er et resultat av sosial læring er en slags
individuell metafysikk, der jeget skaper seg selv ut av intet:
«Å
benekte at det finnes tilegnede disposisjoner, vil når det er snakk om levende
vesener, være det samme som å benekte læringen som en selektiv og varig
omforming av kroppen som foregår gjennom styrkelse eller svekkelse av
synaptiske forbindelser»[10]
Jeg tror mange etter
møtet med Bourdieus kritiske sosiologi en periode fikk det travelt med å vise at
man slett ikke var en snobb eller hadde noe imot det som tidligere var blitt
oppfattet som lavkultur uten krav på oppmerksomhet. Heller være ‘vulgær og
vidunderlig’ og velsignet usnobbet ærlig og individuell enn å bli avslørt som
den ambisiøse småborgeren Bourdieu så treffsikkert har katalogisert og typifisert
i sitt franske herbarium. Du vet han som kjøper bøker han selv ikke leser bare
fordi slikt hører med til et møblert hjem. Men å være naturlig er, som Oscar
Wilde bemerket, «such a very difficult pose to keep up».
Det finnes strategier for
å vise at man i hvert fall ikke er en snobb. Eksempelvis kan en begeistret
artikkel i «Samtiden» om en lastebilsjåfør fra Drangedal med artistnavnet
Sputnik kanskje tjene til å poengtere det, selv om det neppe er så mange av Sputnik-fansen
som abonnerer på tidsskriftet. Personlig har jeg litt problemer med å ta all
denne rikt begrunnede folkeligheten helt «at face value», som uttrykk for ekte
begeistring over en musikalsk opplevelse. Eller er det ment som en
støtteerklæring til en artist en liker i
prinsippet?
En kan snobbe både opp og ned, ideologiavsløring og ironi er en
kjepp med to ender. For å sitere Hans Magnus Enzensberger:
«Like
ynkelig som forakten for det normale er tilbedelsen av det normale, det ene er
som det andres speil, ikke rart at de gjerne vokser sammen. Forsøk på å
glorifisere normaliteten blir nonsens, ikke bare rent logisk, enhver
helliggjørelse mister sin mening når det blir brukt som normalt hodeplagg. Som
politisk løgn står den også på usedvanlig korte ben. Demagoger, populister og
bedrevitere har stadig hevdet at det enkle folk er edelt, at mennesket er godt,
den rettskafne bonde ufordervet og andre barnslige tåpeligheter. Det normale
mennesket faller sjeldent for sånt. Og når en åndsfyrste med billig ironi
prater om den enkle og alminneliges herlighet, gjennomskuer han det fra første
stund.»[11]
Jeg har overhørt flere ironiske
kommentarer fremført i lavprosastil til de mer svada-pregede forsøk på
glorifisering av det alminnelige. Det er vanskelig å komme bort fra inntrykket
av at man blir klappet på hodet, og det er det få som egentlig liker. Det å
være i «ros-posisjon», komme utenfra og fremsi anerkjennende lovtaler om det folkeliges
uvanlige kvaliteter og fortjenstfulle ekthet blir et slags dobbelt-ironisk
språkspill som «den rettskafne bonde» gjerne bare har et sarkastisk flir til
overs for. De bønder jeg kjenner har i alle fall aldri hatt noe problem med å bedrive
semiotisk dekonstruksjon og greit holde blikket festet på det asymmetriske maktforholdet
som de mest høystemte lovtalene skal overdøve:
«Men du
som har evner, du som kom fram, du skjønne og veit: Det er inga skam å bøye djupt for dørstokk og tram! i fjorten daer om sammarn»
Fra
«Den rotlause visa» av Alf Prøysen.[12]
I «Trost i taklampa»
driver Prøysen mye skarpsindig kultursosiologi, og særlig bitende blir hans
skildring av den høystemte lovprisningen av arbeidet med jorda som det største
mennesket kan gjøre, fremført med patos av bygdeborgerskapets kulturbærende
eliter. «Det var slikt dom trøste tenera med for å få gjort ting dom itte ville
gjøra sjøl», lar han Gunvor Smikkstugun si[13].
En må øve vold på Prøysens verk for å få det til å passe inn i en pastoral
idyll med harmoniske og enkle mennesker på landet.
«En
oppvakt gutt fra jevne kår»
Hvorfor er det slik at de
som gjennom utdannelse har beveget seg noen trinn opp i den sosiale hønsestigen
og har krysset grensen mellom to ulike kulturer ofte blir svimle og utilpass i
sin nye rolle? Og hvorfor er mange så utidig masete og observante, og beskriver
underliggende maktforhold som de som er født inn i denne klassen er helt blinde
for? Det er en påstand fra min side, men det er ingen særlig original
observasjon. Det er ikke bare Bourdieu – som vel er den eneste utdannet ved
Frankrikes fremste eliteuniversitet hvis far var bonde og postmann – som har
tematisert denne diskrete maktutøvelsen.
Jørgen Norheim beskriver
i romanen
«Liten svein i bærskog ut» [14] romanfiguren
Hans Nordbergs møte med studentene fra den trygge overklassen anno 1920. Han tilhører
minoriteten, den oppvakte bygdeungdom som avanserte i sosial stilling og
intellektuell status, dømt til dobbelt ensomhet. Ikke fordi at de vel situerte borgerbarna
bevisst hegner om sine privilegier eller støter ut den oppadstigende Norberg:
«Dei opplevde skolen som sin eigen, men sjølvtrygge
som slike folk er, såg dei ingen fare i å sleppe oss born frå allmugen inn på
sine einemerke. [..] Sjølv har dei ikkje noko medvit om at dei har sosiale
kjenneteikn, at dei har interesser å forsvara. Dei er majoriteten, og
majoriteten treng ikkje å organisere seg, dei berre er. Heller ikkje minoriteten har spontant gruppemedvit, men vegen
til medvit er stuttare enn for majoriteten. For det er umogeleg for minoriteten
i det heile å tenkje over kven dei er utan å oppdage at ein ikkje kan oppfylle
sjølv det minste behov utan at herren, staten eller majoriteten gjer løyve,
eventuelt er storsinna og firar på eigne privileg. Ingen rettar gjer seg sjølv.
Men fordi minoriteten ikkje kan oppfylle grunnleggjande behov innanfor sitt eige,
blir han besett av eit driv til å søkje utanfor seg sjølv: lesa, studere, reise, samanlikne, alltid vidare. Det er eit slitsamt arbeid både for
kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt,
til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som
må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei
mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg
utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er
det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid
klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdensvante og
kunnskapslause?»[15]
Det er jo, som Prøysen
via ironi påpeker, ikke tilfellet at «æille folk er like», selv om
nedvurderingen av det simple helst skjer i form av en slags diskret undertekst,
den mørke undersiden av det riktige, fornemme og ønskverdige. Det er slike
former for symbolsk makt, forvaltet i tankeløs, trygg identifikasjon med ens
egen gode oppdragelse, som kan bringe en litterært interessert, hesteredd gårdsarbeider
fra Hedemarken til plutselig å «komme hau det sjøl», hvem han er og hvor han
kommer fra, som et blaff av fremmedfølelse. De som har foretatt en slik
klassereise blir ofte stående i det ambivalente og ironiske.
Kultur og klasse. Når det unevnelige blir satt ord på.
Like vanlig og viktig som
utstøtelsen ovenfra, er disiplineringen nedenfra av dem med avvikende
interesser og ambisjoner, de som «tror de er så fine». Karin Sveen beskriver
opplevelsen av hjemløshet i begge leire, både den nye hun kom inn i og den
gamle hun forlot. Er ikke kultursosiologi bare en måte å systematisere egne
fordommer på? Er ikke begrepet arbeiderklasse tømt for mening og
redusert til en sikker metode for å ødelegge stemningen og skape forskjeller
mellom mennesker som kunne ha hatt det fint sammen og gledet seg over felles
interesser?
«Ingen i min verden brukte ordet arbeiderklasse» skriver Sveen,
men:
«Jeg
har vært i situasjoner hvor begrepet ikke har vært til å unngå, og da har det
falt til jorden som en død spurv. Det har skjedd i samvær med kunstnere og
akademikere, journalister og intellektuelle fra middelklassen, og lett skapt
dissonans. Det føles som jeg bryter implisitte koder for hva man skal snakke om
i selskapslivet og for hvordan det forutsettes at man skal forholder seg til
hverandre. I en tid opptatt av å dyrke ‘forskjell’ er motviljen mot å inkludere
sosial forskjell i det hele tatt påfallende.»[16]
Når så Sveen forklarer
at hun er vokst opp i en klasse med andre referanser og kulturelle praksiser,
at de andre snakker fra en annen klassebakgrunn enn henne...
«Du,
dette er avleggs. Det har ikke vært forskjeller i vår levetid. Det gikk jo noen
fattige i klassen, men jeg tenkte jo aldri på dem som mindre verd enn meg. Og du var sammen med ‘de
fattige’ i fritiden? Selvfølgelig ikke. Vi hadde jo ikke samme interesser.Og
slik fortsetter det inntil du lærer deg å reservere temaet til
erfaringsutvekslinger sammen med andre klassereisende.»[17]
Hva er problemet?
Hvorfor oppleves det så pinlig å snakke om det klassebetingede ved kulturelle
forskjeller? Kanskje fordi det er å trampe på et av vår tids doxa, nemlig at vi er frie selvstendige
individer som skaper oss selv gjennom våre frie valg. Det er et langt mer
oppløftende og diplomatisk syn enn å tolke disse ulikhetene som avspeilinger av
et sosialt kollektiv hvor noen har makt til å dømme visse kulturytringer som
mindreverdige.
Og hevder en at dette kulturelle hierarkiet ikke bare er ‘rent
estetisk’, men også tjener som klassemarkør – at noen kulturytringer kan bæres
som merkevarer som beviser ens sikre smak og trygge økonomi, mens andre blir rangert
som skamplagg som røper bærerens lave sosiale klasse og manglende stil – da bidrar
en jo til alt annet enn sosial harmoni og utvungen konversasjon i selskapslivet.
En vender oppmerksomheten fra verkets innhold og form an sich og gir seg i stedet til å tolke hva det estetiske uttrykket
sier om bæreren av det. Riktignok er stilling og stand ikke så eksplisitt
uttalt som under Ludvik XIII, men likevel ikke til å ta feil av for den som kan
tyde symboler og tegn. Som Sveen skriver;
«Bruker
vi begrepet ‘klassereise’ og godtar uttrykket ‘sosial mobilitet’ som et
karakteristisk trekk ved et åpent samfunn, impliserer dette en godkjenning av
benevnelsen ‘sosial klasse’. Likevel har forskerne lagt dette begrepet vekk og
erstattet det med uttrykk som ‘sosiale lag’, ‘strata’ eller ‘livsformer’, skapt
for å se hvordan ressursene i samfunnet er fordelt når det gjelder utdanning,
inntekt, formue, kultur og forbruksgoder. [...] så lenge det finnes mennesker
som mener de tilhører middelklassen, må det nødvendigvis også finnes dem som
tilhører både overklassen og underklassen. Likevel liker vi ikke tanken på de
øvre og nedre kategorier. Vi vil reservere klassebegrepet til buffersonen
mellom dem. Den moderne middelklassen er til gjengjeld ikke som den var. Litt
(selv)ironisk kan jeg si at den for en stor del består av folk som føler
‘sosial skyld’ enda de tjener mindre enn mange arbeidere.»[18]
Så vi kan konkludere med at ulike sosiale klasser
fortsatt finnes, og de har fortsatt sine distinkte kulturer og sosiolekter som
gjør at vi ofte kan plassere folk riktig uten å ha sjekket skattelistene.
Men
hva mener vi når vi bruker begrepet klasse? Jeg lener meg til Max Webers
klassebegrep. Han mente til forskjell fra Marx at samfunnets hierarki ikke
utelukkende blir bestemt av økonomiske maktforhold. Weber beskriver
arbeiderklasse og småborgerstand som «sosiale klasser», og slike klasser er kjennetegnet
ved at sosial mobilitet er mulig gjennom utdanning. Det samme gjelder gruppen
han karakteriserer som ‘den eiendomsløse intelligentsia’. Weber innfører kategoriene
status og politisk makt i tillegg til Marx’ klasseanalyse. Begrepene klasse
og status
åpner m.a.o. opp for begrepsmessige kombinasjoner som er nesten like
uoversiktlige som den sosiale realiteten som skal beskrives.
La meg skissere et
tenkt eksempel.: Folk som bruker ord som ‘sosiale strata’ tilhører selv i
regelen ikke det aller laveste sjikt. Det er en sosiolingvistisk markør som Weber
kanskje ville si var typisk for ‘den eiendomsløse intelligentsia’, hva vet jeg.
La oss forestille oss at du er en postmann som nettopp har begynt å studere
sosiologi. At det bare trillet ut av munnen din mens du var på hjemtraktene og
kom i snakk med en gammel klassekamerat fra bygda, og at det straks oppstod en kort,
litt pinlig pause. Trodde han du forsøkte å briljere, markere at du nå var rykket
løs fra hovedfeltet, så å si? Klassekameraten tjener og bor riktignok rommeligere
enn deg, men her trakk du uforvarende fram din nyvunne kulturelle kapital. Det
er som å flashe en fet seddelbunke av tusenlapper med gummistrikk rundt når du bare
skal kjøpe kaffe på basaren. Det får bygdefolk til spontant å bedrive anvendt
semiotikk og sosiologi. En fullstendig taktløs og demonstrativ framvisning av
makt styrker ikke nødvendigvis ens autoritet, det kan like gjerne svekke den.
Her er det to litt ulike arenaer hvor kampen om makt og prestisje foregår, men
én regel gjelder for de formuende i begge leire: Vær diskret! Din gamle
klassekamerat har alltids mer penger enn deg, det vet han at du vet, så det
behøver man ikke snakke om. Men nå besitter han dessuten et moralsk overtak i
kraft av å være underdog. Er du nyrik på kulturell kapital kan du ikke oppføre
deg som en vulgær nyrik uten samtidig straks å sette den kulturelle kapitalen din
over styr. Karin Sveen skildrer et slikt møte med en klassevenninne hun ikke
har sett på lenge:
«Plutselig
datt småord som ‘muligens’ og ‘på den ene siden’ ut av meg. Det røpet forskjell
i tenkemåte og dårlig skjult uenighet. Jeg kunne ha bitt ordene i meg, men det
var for sent. Jøss, så fin på det du har blitt’a! Og jeg skammet meg. Og hun
foraktet meg. Jeg hadde brutt med en språklig lojalitet og sosial overenskomst
midt opp i ansiktet på henne, og et bånd mellom oss raknet. Fellesskapet mellom
oss var over. Det var blitt et forestilt fellesskap.
Jeg ønsket å tilhøre, men visste at jeg ikke gjorde det.[...] Jeg ville ikke
ydmyke, men visste at jeg likevel gjorde det, og syklet slukøret hjemover». [19]
Denne konfrontasjonsscenen
minner svakt om en nesten arketypisk scene i skjønnlitteratur og film. Men den
har gjerne en litt annen vri på slutten. Og en forhistorie hører med som ofte
har fabelens form, med en talentfull, følsom og misaktet helt som frister en
forhutlet tilværelse mens han vokser opp i et karrig og trangsynt miljø. Når
denne forhenværende grimme elling kommer tilbake til den hjemlige andedam, blir
han eller hun møtt med det samme ignorante hånfliret som i hine hårde dager. Den
selvfornøyde mobben er fortsatt alt for uinformert og uinteressert til å legge
merke til og verdsette heltens meritter og kvaliteter etter fortjeneste. Det
kulminerer gjerne med et showdown der skapet blir satt på plass, og alle
skjønner det som den skarpsindige tilskuer hele tiden har ant; at det er helten
som har vært helten hele tiden og de dumme som har vært dumme. Og bølla fra
skolegården er jo bare er en taper, noe alle omsider kan se, og hun som var
klassens regjerende skjønnhetsdronning er blitt kassadame på Rimi[20], noe
som i grunnen bare er til pass for henne. De populærkulturelle skjema bekrefter
samfunnsordenen, også når helten kommer fra de laveste sjikt.
Karin Sveen gjør ikke
noe i nærheten av dette i sitt essay, selv om historien hun forteller
inneholder nesten alle de samme elementene. Det er et karrig og kulturfiendtlig miljø hun skildrer, det ser med dyp
skepsis på folk som har interesser og ambisjoner utenfor det smale opptråkkede
feltet det er lov å bevege seg på. Folk med ‘hug til boka’ eller kunst blir
straks mistenkt for å innbille seg at de er så mye bedre og finere enn
‘alminnelige folk’. Men Sveen gjør noe
ganske annet enn å bare kolportere populærkulturens velkjente typegalleri,
ispedd egne anekdotiske bevis. Hun skildrer ikke arbeiderklassens essensielle
egenskaper, sui generis, men
kulturelle særtrekk, typisk for et bestemt sjikt i en bestemt periode, og med
bestemte historiske årsaker. Det er utrolig presist skildret, og jeg tar meg
selv i å kjenne igjen ting jeg hadde glemt om min farmor, husmannsdatteren,
hennes fakter og skikker, og hvordan ordet skammelig
dukket opp på de merkeligste steder. Selvsagt reflekterte hennes habitus den
tid og klasse hun var et barn av, men det skjønte jeg først da jeg ble voksen. Som
barn tenkte jeg at det bare var hennes individuelle pussigheter. De sosiale
maktforholdene som hadde satt det kulturelle avtrykket, som hadde formet hennes
habitus, var nå blitt endret. Jeg vokste opp i en annen verden enn min farmors.
Sveens bok omhandler et på mange måter nedslående tema. Men den er samtidig
oppmuntrende lesning, fordi mye av det hun skildrer er nå så ettertrykkelig blitt
historie.
Kultur
til folket – elitens «trickle down» eller «folkets egen kultur»?
«Det er mange skjær i sjøen, og
vi skal gjennom dem alle», sa emissæren. Bourdieu kritiserte en borgerlig
finkultur der kulturformidling bestod av monologer ovenfra. Kulturkritikken
fikk konsekvenser. I 70-tallets masseutdanningssamfunn begynte man å legge vekt
på «historie nedenfra», oversette og misaktede minoriteter kom til orde, postmodernismen
kritiserte «de store fortellinger», den representative kulturkanon som felles
repertoar måtte dele plass med lokal «heimstadlære», minoritetshistorie og «folkekultur»
i ymse tapninger. Den nasjonale selvbevissthet, slik den alltid hadde blitt
tradert gjennom skole og populærkultur, fikk et hint av lokal separatisme. Det
skulle bli slutt på å stå med hua i handa. Fiendebildet av danske embedsmenn
ble oppdatert til å gjelde «søringan», sentralmakten i Oslo eller Brüssel. Dette
ble det nye språket vi ungdommer på bygdene fikk utdelt, formidlet av unge
entusiastiske lærere som forklarte oss at vi ikke behøvde å skamme oss over å
være barn av fiskere og bønder. Alt dette er jo utmerket. Det handler om at vår
egen lokale kulturelle kapital fikk sin vekslingskurs kraftig oppjustert
sammenlignet med den kulturelle sentralbankens gullstandard. Folk ble rett og
slett langt mer selvbevisste, friere og tryggere på seg selv, noe som gjerne
åpner for en mer avslappet holdning overfor nye kulturimpulser.
Men det er alltids et men eller
to. En ting er preget av kitsch og sjåvinistisk selvsmiger.[her tråkker jeg virkelig på flagget: [21] Et annet problem er faren for selvgod
innkapsling i det lokale, en seg-selv-nok-holdning som gjør geografi til den
viktigste variabelen for relevans. Min viktigste innvending mot Foucaults teori
(eller den forenklede populærversjon av den) er kanskje mest av alt en kritikk
av dens uintenderte konsekvenser. Nå har
vi altså lært å akte på utøvelsen av symbolsk makt, at mønstre i kulturkonsum også
handler om å posisjonere seg i et hierarki. Denne mistankens hermeneutikk, hvor
man konsekvent tolker en kulturell ytring som noe annet enn det aktørene selv tror
de holder på med, åpner for en uendelig regress av nye meta-spørsmål. Og det
lukker for en herredømmefri dialog. Om både Marx, Freud eller Bourdieu kan man
trygt hevde at «de har et poeng», og at vi har noe å lære av deres innsikter.
Men virkningshistorien av deres verk, som alle har ambisjoner om å demaskere
maktens skjulte veier, viser at det paradoksalt nok også kan misbrukes som et
legitimerende ideologisk slør over egen maktutøvelse.
Den folkelige versjonen av
Bourdieus kulturanalyse praktiseres gjerne av folk som selv aldri har lest noe
av ham, men sånn er det jo ofte med mange tenkeres virkningshistore. Den går
omentrent slik: Ja vel, du synes vi skal ha bibliotek, teater og opera? At vi
trenger pressestøtte til Klassekampen og Dag og Tid, sier du? Greit nok at noen
nerder i vei med noen aviser som ingen leser, men bare husk at jeg har ikke
tenkt å bruke ei krone av mine skattepenger for at dine folk skal få pleie sine
sære interesser. Hvorfor skal fattige vaskekjerringer som stemmer FrP
subsidiere kulturforbruket til SV-borgerskapet som tjener dobbelt så mye? Og
det bare fordi denne gjengen av arrogante bedrevitere som bor på Oslo Vest skal
ha enda en lekegrind der de kan pleie sine oppblåste egoer og utdele sine sure
smaksdommer over dette udannede folket som ikke vet sitt eget beste. Hvis det er marked for disse greiene, så gjerne
for meg. Men betal fylla di sjæl, sier jeg bare.
Eller vil du ha det til at det
er så mye finere å sitte sammen med fiffen i operaen og høre på ei kjerring som
galer og synger noe på latin enn å betale 500 spenn for en konsert med DDE?
Bare innrøm det, det er sånn du tenker, selv om du er alt for politisk korrekt
til å innrømme det.
Jeg kan bare gratulere
markedsfundamentalistene på høyresiden. De har fått overlevert et utrolig
effektivt retorisk våpen av sine ufrivillige hjelpere på venstresiden. En hver
som opplater sin munn og tar til orde for at vi bør bruke av fellesskapets
midler til kultur og dannelse kan nå effektivt plukkes ned med et par ord:
Elitens finkultur. Privilegert snobb. I takt med oppløsningen av borgerskapets
dannelsesmonopol har det oppstått nye doxa, nye trosforestillinger man ikke
ustraffet utfordrer.
Jeg har selv en ganske høyt
utviklet allergi mot snobbethet og sosial forakt. Men det er noe som ikke
stemmer her. Er det slik at en aktivitet per definisjon blir mindre verdifull
hvis den utøves av en elite? Eller blir alt per definisjon verdifullt og hevet
over kritikk så snart det bejubles av massene? Da cricket ble introdusert i
India var det så avgjort en syssel for et eksklusivt mindretall. Nå er det en
nasjonalsport. Ser en på dagens reklame og dens bruk av fortellerteknikker, går
tankene i retning av 20-tallets dadaisme og eksperimentell kunst. Gårsdagens avant garde blir dagens mainstream. Og resten blir barmhjertig
glemt. Men skal vi bare konsumere det som solgte mest i går, det som folk er
fortrolige med fra før og som følgelig krever mindre anstrengelse? Eller skal
vi også på slike områder holde oss med en elite som til en viss grad får holde
på med sitt, ut fra sine egne faglige kriterier, slik tilfellet f.eks. er i sportens
verden? Hvem sier at ikke ‘vanlige folk’ i vanlige yrker kan vite å verdsette
kompliserte og flertydige uttrykk de ikke ante at de likte før de ble
presentert for dem? Er det markedsanalytikerne som nå er de nye smaksdommerne
med eksklusiv makt til å bestemme hva vi skal kunne velge mellom?
Den 7.12.1938
kommenterte Johan Borgen en av Aftenpostens redaksjonsartikler hvor det het at Aksel Sandemose hadde skrevet
en ubegripelig bok som selv ikke en erfaren kritiker som Carl J. Hambro hadde
skjønt noe av. «Og vi som trodde han la an på å skrive for folket» skrev
Aftenposten. Borgen kommenterer:
«Akk ja,
folket. Dette folket som de virkelige aristokratene må skrive så folkelig for,
hvis de overhodet skal bli forstått. [...] Folket? Jeg lurer av og til på hva
det kommer av at dette nedvurderte folket, som forutsettes å forstå bare en
nyanseløs og hardkokt fremstilling, at dette folket for eksempel skjønner
uttrykksformer i malerkunst og litteratur med en umiddelbarhet som man dypt må
savne i det høye aftenpostske aristokrati?
[...] Slik kan man ta feil, skriver folkets røkter og hyrde etter å ha
røpet at de trodde Sandemose skrev «endog grovt og tydelig» for å tekkes
folket. [...] Saken er at det er forskjell på folk. Men forskjellene er snarere
motsatt den man venter når man skriver for folket.»[22]
Hvor fritt velger vi?
Kan ikke folk bare få like det
de vil da? Kle seg som de vil, konsumere den kulturen de vil? Tja,
jo, hvis det er ytringsfrihet vi snakker om, så er de fleste prinsipielle
tilhengere av det, og hvis det er lovpålagte kleskoder det er snakk om, så er
omentrent alle imot det. Men herfra blir det straks mer komplisert. Det er jo
ikke slik at våre valg skjer i et sosialt vakuum, upåvirket av normer og konvensjoner.
Og avgjørende for avvisning eller aksept er om vi mener det nye vi lærer om
tilhører den kategorien Edmund Husserl kaller vår livsverden (tysk:Lebenswelt).
Elementer fra en fremmed verden, den som ikke inngår i den ‘hjemmeverdenen’
vi deler med våre ‘hjemmekamerater’, blir i regelen avvist. Vi kan ‘ha hatt noe
om det på skolen’, og det var ikke nødvendigvis så ubegripelig. Men i den grad vi
forstod det, forstod vi det alltid som noe fremmed. Det synes å være slik at
kulturell identitet, tilhørighet eller utenforskap, kan spille en avgjørende
rolle for våre valg. Hvis jeg skal være villig til f.eks. å gå på en konsert
med klassisk musikk, eller begynne å studere sosiologi, så bør slike sysler
være forenlig med min habitus, den
innlærte forståelsen av hva som er min livsverden og hur man gjør. Er jeg ‘en slik en’ som går på konsert med klassisk
musikk og tror jeg kan skrive noe om en fransk sosiolog? For noen er veien dit
lengre enn for andre.
Dette lyder jo veldig
forprogrammert og ganske mistrøstig. Arbeiderbevegelsens visjoner innbefattet
jo ikke bare en frigjøring fra materiell tvang, fra nødvendighetens domene, det var også en visjon om å gjøre kultur og
ånd tilgjengelig, åpne dørene på vidt gap inn til frihetens rike. Det var en
visjon i tråd med Kants idé om å utdanne folk til å bli myndige, til Marx
visjon om et samfunn der «ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan
utdanne seg i hvilken retning han vil»[23].
Hvordan gikk det, har kulturen og kunnskapen gjort oss friere, eller ble det
bare nye avanserte former for paternalisme som satte nye, fancy navn på ulikhetene
mellom klassene og dannet og vedlikeholdt nye former for utenforskap?
Konklusjon.
Jeg synes det er
vanskelig å konkludere, dette er for meg et høyst uoversiktlig felt. Men det
synes å være et par forskjeller fra de senere år som moderer noen sider ved det
bildet som tekstene av Sveen, Bourdieu
og Norheim tegner opp. Blandingen av høy og lav stil innen kulturkonsum er blitt
vanligere, og berøringsangsten synes å avta mellom ulike sjangre og grupper. Det
er også gledelig å se hvordan skolen formidler svært ulike kulturuttrykk og
hvor ubesværet elevene veksler mellom de forskjelligste former og sjangre som min
generasjon ofte ikke våget seg bort til. Paletten har fått flere farger. Klasseskiller
finnes fortsatt, selv om færre snakker om det i dag. Og selv om det er blitt enda
vanskeligere å definere en borgerlig
kultur eller en typisk
arbeiderklassekultur, så er det et par trekk som fortsatt henger igjen.
Klassebakgrunn er
fortsatt en nøkkelfaktor for hvorvidt det man introduseres for på skolen mottas
som noe som tilhører og beriker ens livsverden,
eller om det støtes bort som noe påtvunget og fremmed. Og selv om høyere
utdannelse rent økonomisk er innen rekkevidde for de aller fleste, så er det
store klasseforskjeller mht. hvorvidt barnas foreldre oppfatter høyere
utdannelse som noe positivt og viktig, om høyskoler og universitet er
institusjoner man kan identifisere seg med, og om «sånne som oss» overhode har
noe å gjøre der, eller om man får fly som en har fjær til. Angsten for
deklassering, for å måtte ta «en såkalt drittjobb» som Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland valgte å ordlegge seg, synes også å ha en større motiverende kraft
som skrekkscenario for middelklassens barn enn for dem som kjenner flere voksne
rollemodeller fra slike yrker. «Vi får arbe’ vi som er for dumme til å gjøre
no’ anna», som man sier i manuelle yrker.
De som underviser og formidler en felles kulturarv
utøver naturligvis symbolsk makt, nettopp ved å velge ut og velge bort,
distingvere mellom det representative og det uvesentlige. Derfor er det best
hvis en har et ansvarlig og reflektert forhold til den makten en utøver. Men noe
kulturelt hegemoni er det ingen som forvalter i kraft av sin lærerstilling
lenger. Snarere er det læreren som må forsøke være like relevant og aktuell som
Youtube og Facebook hvis en skal holde på oppmerksomheten. Internett åpner opp
en ny verden av kunst, informasjon og refleksjon, en tilnærmet gratis
distribuert uendelighet av dannelse og søppel.. Det er snart ingen nordmenn som
av rent økonomiske grunner er avskåret fra å ha tilgang til kulturelle
frembringelser av ‘ypperste klasse’. Det er en privilegert posisjon i form av
muligheter, og en trussel i form av adspredelser. Men vi lever ikke i et
klasseløst samfunn der folk gjør sine valg uten sideblikk til egen
referansegruppe og dens smaksdommere. Og ingen kan velge foreldrenes kulturelle
ballast og eget oppvekstmiljø. Vi lever tross alt her, i denne verden.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Noter.
[1]
Sveen Karin: «Klassereise» , Forlaget Oktober , Oslo 2000
[2]
Bourdieu Pierre: «La Distinktion, Crtitique sociale du judgement» , Le Edtions
de Minuit, Paris 1979
[3]
Whereas the ideology of
charisma regards taste in legitimate culture as a gift of nature, scientific
observation shows that cultural needs are the product of upbringing and
education: surveys establish that all cultural practices (museum visits,
concert-going, reading etc.), and preferences in literature, painting or music,
are closely linked to educational level (measured by qualifications or length
of schooling) and secondarily to social origin. 1 The relative weight of home
background and of formal education (the effectiveness and duration of which are
closely dependent on social origin) varies according to the extent to which the
different cultural practices are recognized and taught by the educational
system, and the influence of social origin is strongest—other things being
equal— in ‘extra-curricular’ and avant-garde culture. To the socially recognized hierarchy
of the arts, and within each of them, of genres, schools or periods,
corresponds a social hierarchy of the consumers. This predisposes tastes to
function as markers of ‘class’.
Bourdieu,
Pierre (2013-04-15). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste
(Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445). Taylor and Francis. Kindle
Edition.
[4] Taste classifies, and it classifies
the classifier. Social subjects, classified by their classifications,
distinguish themselves by the distinctions they make, between the beautiful and
the ugly, the distinguished and the vulgar, in which their position in the
objective classifications is expressed or betrayed. Bourdieu, Pierre (Kindle
Locations 541-544).
[5]
Bourdieu, Pierre: Symbolsk makt. Pax Forlag, Oslo 1996, s.61
[6]
Jeg leser den naturligvis i original. Noe annet skulle da også tatt seg ut.
[7]
Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss» Eichborn Verlag,
Frankfurt am Main, 1999, s.21
[9]
Bourdieu Pierre: Meditasjoner. Pax forlag, Oslo 1999, s. 140
[10]
Bourdieu 1999, s. 142
[11]
Enzensberger Hans Magnus, «Forsvar for det normale», Tidsskriftet «Samtiden»
nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.
[12]
Prøysen Alf: «Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen» Tiden
Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41
[13]
Prøysen Alf: «Trost i taklampa», Tiden Norsk Forlag, Oslo 1950, s 173
[14]
Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994
[15]
Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994, s 36
[16]
Sveen Karin: «Klassereise, et livshistorisk essay» Forlaget Oktober, Oslo,
2000, s.70
[20]
En av de få yrkesgrupper en fortsatt trygt kan øse sin sosiale forakt ut over i
Norge.
[21]
Jeg vet ikke hva jeg skal tro om de mange folkene på min alder, med trygge,
godt betalte jobber, som i den søte juletid har reist seg opp fra sine
kontorstoler og funnet tid til å istemme Nordnorsk Julesalme, hvor det bl.a.
heter:
Verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit.
Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna: Vi e hardhausa vi, som du.
Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem
mot lyset og adventstida, d’e langt sør te Betlehem.
Trygve
Hoff
– internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php
Det er litt merkelig å høre medlemmer av en global
overklasse bli så rørt på egne vegne over armod og slit de selv aldri har rørt
med en finger.
[22]
Borgen, Johan, «Mumle Gåsegg», Dagbladet, 7.12.1938
[23]
Marx, Karl, «Verker i utvalg, Bind 2», Pax, Oslo 1970, s.73-74.
Litteraturliste
Borgen, Johan, alias «Mumle Gåsegg», For folket, Dagbladet, 7.12.1938
Bourdieu,
Pierre, Distinction: A Social Critique of
the Judgement of Taste (Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445).
Taylor and Francis. Kindle Edition.
Bourdieu, Pierre: Symbolsk
makt. Pax Forlag, Oslo 1996
Bourdieu Pierre: Meditasjoner.
Pax forlag, Oslo 1999
Enzensberger Hans Magnus, Forsvar for det normale, Tidsskriftet
«Samtiden» nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.
Hoff Trygve: Nordnorsk Julesalme
– internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php
Marx, Karl, Verker i utvalg,
Bind 2», Pax, Oslo 1970
Norheim Jørgen: Liten svein i bærskog ut, Samlaget, Oslo 1994
Prøysen Alf: Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen Tiden
Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41
Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss,
Eichborn Verlag, Frankfurt am Main, 1999
Sveen Karin: Klassereise», Forlaget Oktober , Oslo 2000
