*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 12. desember 2012

Senterpartiet og nazismen







Bondefascisme og storslagne feiltagelser.
Eystein Eggen: "Gutten fra Gimle"  

 "Jeg vet ikke hvor mye mine øyne så av den verden som forsvant. Jeg vet bare at jeg føler den i mitt hjerte."
Eggen har en viss fartstid som forsker og debattant innenfor sportsgrenen 2.verdenskrig. Han har sett mye av den verden som forsvant, men noe annet er hvor mye han har forstått. Tross alt er dette en voksen manns refleksjoner omkring egen oppvekst som "NS-barn", her skriver en som er vel kjent med historiefaget. Men boka mangler ofte enhver analytisk distanse til stoffet. Lesere som venter et innblikk i hvordan bondefascismen fikk et slikt grep i visse deler av landet må søke til andre kilder. 
Eggens impresjonistiske skrivestil er så vidt kaotisk at en stundom undres om mannen oppfatter nazismens sammenbrudd som en tragedie for bygd og by. Så får en heller lese om hvordan det føltes å vokse opp som NS-barn, da?
Eggens følelser er sterke nok, men de er delvis innhyllet i et språk som er svulstig, klisjépreget og dermed upersonlig. Overført til vår tid er det som å høre en tenåring fra dagens bygde-Norge beskrive sin mor som "en sterk og flott kystkvinne som står nærmere livet". Bedre blir det jo nærmere vår egen tid boka kommer. Her trer forfatterens egen stemme tydeligere fram. 

Teksten har ansatser til refleksjon, og formidlingen av følelser er mer vellykket enn i de mer ekstatiske utgytelser i bokas første del.
"Hvis farfar også hadde vært NS, ville jeg mistet målestokken. Han grunnla en forvissning om at det ikke kunne være riktig å kalle all norskdom (venstre ordet for summen av norsk tradisjon) for nazisme."
Det finnes en ikke-marxistisk form for anti-kapitalisme. Den forsøker å revitalisere truede verdier og livsmønstre. Denne motstand er eldre enn fascismen, og den finnes fortsatt i ymse versjoner i vårt og andres annerledesland. Den er reaksjonær – det vil si at den reagerer defensivt overfor de krefter og strømdrag som preger tiden. Å bringe denne brokete tradisjon ut av skammekroken synes å være Eggens politiske ærende, samtidig som han modig vedstår seg sin NS-bakgrunn. Hvis en ikke tror på den moderne fordom at all utvikling representerer et fremskritt, ligger det ikke nødvendigvis noe kriminelt i det. I den rotnorske arven finnes det nok en del "flowers in the dirt", for å si det med moderne talemål.
Men denne tradisjonen - hvor bl.a. en avis som Nationen var så sentral - inneholder også elementer som temmelig problemfritt lar seg innordne i en nazistisk ideologi. Jeg finner det påkrevet med en grenseoppgang overfor de trekk som har gitt ordet nasjonalisme en odiøs klang. Eggen avstår, hans perspektiv på den epoke han beskriver forblir NS-barnets. Med barnets trassige lojalitet vedstår Eggen seg mer enn godt er.
Boka er tvetydig overfor den retorikk som preget 30-åra, hvor enkelte tradisjonsrike bondeslekter fikk det for seg at de representerte eliten, det rotnorske, egentlige og ubesudlede. Det hadde jo i grunnen våre diktere fortalt dem fra 1890-årene av. Nå truet den nye tid med kulturbolsjevisme, Hollywood, arbeideropprør og urbanisering. Det er tiden for det gamle standssamfunnets forvitring i møte med kapitalismen, gamle menings- og tradisjonsbærere som mister sin posisjon.
Det krampaktige forsøk på å gå tilbake til stender-samfunnets statiske maktforhold, avskyen for det moderne og dyrkelsen av fortidens skikker og symboler - alt dette ble høyeste mote. Til tross for insisteringen på det norske, er jo dette en bred europeisk tendens . Hva Eggen velger og vraker av disse ideologiske brokkene vet jeg sant og si ikke. Kravet om oppreisning fra den sosiale fallitt er psykologisk forståelig. Å ha tatt katastrofalt feil politisk sett er ikke en særegenhet for NS. Vårt århundre er overbefolket av storslagne feiltagelser. Men de bør helst omtales som det de er, før en gjør krav på å komme inn i varmen.
 Ivar Bakke 

NS-barn og historiens lærdommer.
4. oktober 1994

Ole Wilhelm Klüver har skrevet et engasjert og tankevekkende innlegg. Bakgrunnen er min bokanmeldelse av Eystein Eggens selvbiografiske bok "Gutten fra Gimle" (12.sept).
Selv vedkjenner jeg meg å tilhøre "det seirende samfunnets idealer", og har gjennom en viss tid interessert meg for de som ikke gjør det. Om NS-barnas vanskjebne har jeg bare lest Haagen Ringnes bok "I skyggen av solkorset". Av øvrig "NS-litteratur"; en hel del.
Som antinazist finner jeg det galt å straffe folk på grunn av deres foreldre eller innføre yrkesforbud. Jeg tror det er riktig og nødvendig å la Eystein Eggen komme til orde i den offentlige debatt, selv om hans forhold til nazismen er uavklart. Hans bok kaster et blekt lys over en fortiet virkelighet, og viser tydelig den ambivalens som hans bakgrunn innbyr til. Klüver tolker meg dithen at NS-barn må skille mellom blomster og skitt for å få lov til å skrive, og spør ironisk om ikke jeg kan hjelpe dem, "slik at ingen lenger behøver å ta katastrofalt feil."(..)"Han har nok også noe å si til Stalins barn".
Etterpåklokskap er en miskjent dyd. Hvis Hegel har rett, kommer all innsikt for sent, det vil si i etterkant av begivenhetene. [Nachdenken] Skal vi av den grunn avstå fra innsikt og erkjennelse, ettersom ingen er perfekt? Alle politiske parti med noe fartstid har jo mørke flekker på rullebladet. NS har lenge vært en bekvem og ufarlig skyteskive - en gruppe det var lett å ty til, særlig når en skulle ramme andre i samme slengen. Fascismen hadde stor sympati innen brede borgerlige lag og partier på 30-tallet. Aftenposten, som i 1935 slo stort opp Goebbels gratulasjons-telegram, er kjemisk lukket for ansatser til kritikk av Høyres nazi-vennlige fortid. Arbeiderpartiets skiftende forhold til Stalins regime, samt deres demokratiske praksis etter krigen, er et sirkus for seg. At spesielt NS-barn opplever dette som hykleri fra det politiske establishment, skjønner jeg godt.
Magne Skodvin sa en gang at han ikke hadde noe ønske om å overbevise gamle NS-folk om hva de faktisk var med på, - la dem få dø med sin overbevisning og sitt selvbilde intakt. Selv tilhører jeg de lett komiske idealister som mener det er mulig å lære av historien. Da må den først erkjennes. Hadde flertallet av nazismens tilhengere visst hva de virkelig bidro til av menneskelig lidelse, hadde de vendt seg bort i avsky. Men hva med dagens ungdom, som ikke interesserer seg for politikk eller historie?
I dagens situasjon, med fremmedfrykt og aggressiv nasjonalisme, er det deprimerende aktuelt stoff vi nå snakker om. For å trekke en parallell: Hadde 70-tallets marxister lest Koestler og Solsjenitzyn og kunnet mer om realsosialismens historie, hadde aldri så mange latt seg blende av den fraseologi som rådde grunnen. Nå ble aldri vårt land underlagt sovjet-diktaturet. Derfor kan dagens gamle AKP'ere stå fram og beskrive sine politiske eksperimenter som "vanvittig spennende og dristige, og noe jeg er stolt av " for å sitere en av dem, Dag Solstad. AKP-forfatterne, som insisterte på at alt er politikk, opplever nå en nesten totalt estetiserende mottagelse. Jeg finner det uforenlig med å ta folk på alvor.
Mitt spørsmål til NS-barn, AKP'ere mfl. som ønsker å være "stolte av sin fortid" blir dette: Hvor egosentrisk er det lov å resonnere omkring historiske fenomen?
Var konsentrasjonsleirene bare morsomme rekvisitter i norske ungdommers trang til spenning og revolt mot det bestående?
Klüver har rett i at få klarer helt å skille klint fra hvete, at vi er barn av vår tid og dens villfarelser. Hva så? Skal vi avskjære oss fra å lære av så dyrekjøpte erfaringer? Jeg er ikke ute etter å gjenreise respekten for "den plettfrie", jeg tror ikke på myten om den kultur-radikale ufeilbarlighet. Jeg bare insisterer på at det fortsatt er noe som heter å ta feil. Og at vi må forsøke å unngå det.
En del av dagens historikere understreker hvor tåpelig det er å moralisere over historien, man må stille seg nøytral. En del praktiserer denne nøytralitet ved å moralisere overfor alle andre enn nazister. Men overfor massemyrderier finnes det ingen verdifri objektivitet. Det er noe av det totalitære ved totalitære ideologier. De tvinger oss til valg.

"Hvorfor får vi ikke lov til å skrive om vår barndom og prøve å finne klarhet i alle de brokker vi sitter med av våre foreldres forsvunne verden" - spør Klüver.

Gjør det. Kom til klarhet. Foreldrene deres tok feil, hvor gode og snille de ellers var. De var så langt fra de eneste. Det finnes så altfor mange gode mennesker som har trodd på en dårlig sak. Men deres krav på respekt er ikke det eneste hensyn å ta. De er langt fra de eneste minoriteter i vårt land som lever i frykt. Noen har en annen hudfarge enn vår. De er her, nå. Hva du får øye på når du ser dem, avhenger bl.a. hvordan du tolker ditt eget lands fortid.
Historien er full av ironi. De russerfangene som overlevde nazismens redsler ble nesten uten unntak utlevert til Stalins fangeleirer etter krigen. Dette skjedde i en periode hvor nesten bare NS-folk hadde et realistisk bilde av Sovjet-staten. Skal vi glemme dette? Vi, de "gode nordmenn", glemmer likene i dine skap, mot at du glemmer våre?
Klüver gleder seg til Bondelagets jubileum, hvor det skal bli vanskelig å "fortrenge det gamle Bondepartiets bedre sider". De sidene det siktes til er trolig den sympati for nazismen som bonde-bevegelsen hadde. En bevegelse som delvis oppfattet sin tid som fiendtlig, og vendte seg mot ideologiske lommetyver som tilbød respekt og aktelse, - og noen syndebukker en kunne hate. Det blir nok et tema for både historikere og partipolitiske sluggere. Det kommer nok til å svi. Men vi lyt tåle det.
Ivar Bakke

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

1 kommentar:

Konrad sa...

Interessante betraktninger.

Ja, Bondepartiet har en lite ærerik fortid med sitt nære slektskap med NS. Men som Ivar Bakke skriver: Dette var jo i stor grad en forlengelse av nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet. Nasjonalromantikken som legitimerte den norsk selvstendigheten handlet jo nettopp om at de gamle bondeætter i Setesdal, Sogn, Valdres og Gudbrandsdalen var de "egentlige" nordmenn, bærere av det ubesudlede norske.

Quisling (og Nansen) hadde jo drevet humanitært arbeid i Sovjet og hadde kanskje derfor et realistisk syn på kommunismen?

Uansett tror jeg det er verdt å huske at uten vår etterpåklokskap var Europa anno 1938 eller 1940 mer tvetydig enn vi kanskje er klar over. 1938: Ja Tyskland hadde underlagt seg Østterike, men fredelig. Stalin derimot drev et skrekkvelde.
Høsten 1939: Ja, Tyskland invaderte Polen, men det gjorde også Sovjet. Dessuten drev Sovjet en brutal krig mot våre venner i Finland. Så hvem var bad guy sett fra Norge årsskiftet 1939-1940? Max Manus var jo endog på vei til Finland for å kjempe mot kommunistene, noen uker senere byttet Manus så og si side. På sett og vis kan vi si at NS og de norske motstandsheltene hadde et fellestrekk: De var nasjonalister.