*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 29. mars 2012

Realistene og deres opponenter i fortåelsen av internasjonal politikk

Richard Betts

Gjør rede for de teoretiske grunnperspektivene Realisme og Liberalisme slik de benyttes innen Internasjonal Politikk.

Realisme.

«Realism is a messy theory if you take the whole tradition, spanning millennium thinking of international relations» sier Richard Betts. 

En kortfattet, ryddig og oversiktlig beskrivelse av en uryddig og motsetningsfull tradisjon vil måtte implisere stikkordsmessig framstilling og hårdhendt forenkling. Realisme-tradisjonen tillegger menneskenaturen og politikken visse grunnleggende, permanente trekk: Vilje til makt og streben etter sikkerhet, materielle interessers forrang fremfor moralske eller legale hensyn, og politikkens egentlige raison d'être som aggregering av egeninteresse. Man betrakter internasjonal politikk som grunnleggende anarkistisk, dvs. uten noen lovgivende overinstans med makt til å beskytte de svake. Sterke land vil akseptere overnasjonale institusjoner bare i den grad disse er forenlige med egne interesser. Samhandlingen mellom land er et nullsum-spill der den enes makt er den andres avmakt. Nøkkelordet er maktbalanse og skadebegrensning, det finnes ingen enveisbillett som via opplysning, sivilisasjon og fremskritt leder til den evige fred for menneskeheten. Krig er en eventualitet man forbereder seg på, ikke avskaffer.

Klassisk realisme tar utgangspunkt i skriftene til Machiavelli og Thomas Hobbes. Hobbes oppfatter menneskets naturtilstand som en alles krig mot alle. Og dette ikke forstått som en empirisk beskrivelse av tidligere primitive samfunn, men som menneskets grunnvilkår, gitt karakteren av vår evige menneskelige natur. Han argumenterer for at mennesket ut fra opplyst egeninteresse bør avfinne seg med at suverenen «ved sverdets hjelp» påtvinger samfunnet de lover han finner kloke. Hobbes skepsis til demokratiet bunnet i frykten for pøbelveldet, ikke en påberopelse av at kongen hadde fått sin makt fra gud. Lojalitet overfor makten er begrunnet negativt, som egeninteresse motivert av dødsfrykt. Alternativet er nemlig naturtilstandens voldelige anarki. Mens Hobbes Leviathan var skrevet under inntrykkene fra 30-årskrigen, var hans moderne etterfølger Hans Morgenthau influert av appeasement-politikkens fiasko. Morgenthaus grunnposisjon er bestrebelse på maktbalanse og en skepsis til ideologisering av utenrikspolitikken, enten dette tar form av overdreven nasjonalisme, en pasifisme som i praksis oppmuntrer til krig, eller et idealistisk ønske om å «installere» demokrati med våpenmakt. I følge Morgenthau eksisterte aldri «verdenskommunismen», og det var følgelig ikke i USAs strategiske interesse å angripe Vietnam, som var en naturlig fiende av Kina. 


Ut fra samme logikk var det rimelig av realisten Henry Kissinger å innlede vennskapelig kontakt med kommunist-diktatoren Mao under kultur-revolusjonen. Det forhindret at Kina og Sovjet ble allierte mot en felles fiende og svekket dermed Russlands trussel overfor vesten.
Neo-realismen har ingen eksplisitt begrunnelse ut fra et bestemt menneskesyn, men tar utgangspunkt i lands trygghetsbehov i en verden preget av anarki. Dette forklarer statsmenns handlemåte mer enn ideologiske program og onde hensikter. Sentralt er «the security dilemma», forståelsen av at inngåelse av defensive allianser med det formål å øke egen sikkerhet lett kan bli oppfattet av motparten som fiendtlige forberedelser til krig, noe som igjen vil anspore denne til tilsvarende forberedelser, slik at sluttresultatet ikke blir avskrekking men en økt sjanse for krig. Realisten vil forsøke å tolke motpartens vurderinger ut fra en spill-teori der en kan forstå (og forhåpentligvis predikere) motpartens trekk ut fra hvordan en selv ville ha spilt kortene for å ivareta egne nasjonale interesser. Dette forutsetter imidlertid at motparten opptrer formålsrasjonelt og ikke i strid med sine egne interesser. Både Chamberlains og terrorbalansens ratio hvilte på dette skjøre premiss.


Liberalisme. 


Denne tradisjonen er om mulig enda mer uoversiktlig og sprikende enn realismen. Mitt utgangspunkt er liberalismen slik den artet seg etter murens fall. En av grunnene til at (neo)liberalismen – tidligere også kaldt idealisme – fikk ny vind i seilene, var fremveksten av EU-samarbeidet og den realistiske skolens manglende evne til å gripe fenomenet Sovjetunionens sammenbrudd med sine kategorier. Intet ytre press hadde skapt kollapset av en supermakt, vesten hadde for lengst avfunnet seg med status quo, og det stod ikke på maktmidler hos kommunistene til atter å knuse en folkelig protest. Det stod ikke på evne, men på vilje. En politisk ledelse som på grunn av ideologisk forvitring ikke lenger tror på den moralske legitimiteten av sin egen makt, vil også mangle viljen til å bruke den nødvendige grad av vold for å beholde makten når den blir utfordret. Idéer syntes å bety noe likevel.
Liberalere er ikke nødvendigvis idealistiske billedstormere som tror at opplysning og oppdragelse på individ-nivå skal avskaffe fenomenet krig. Men de har en noe mer optimistisk holdning til hva det internasjonale samspillet kan utvikle seg til å bli.

Internasjonal politikk er i utgangspunktet et anarki, men ikke nødvendigvis et nullsum-spill. En kan overbevise deltakerne om at alle tjener på å renonsere på egen handlefrihet til fordel for økt sikkerhet. Det er i opplyst egeninteresse og en vinn-vinn-situasjon. Og en kan bygge opp global respekt for internasjonal rett hvis denne støttes av de mektige aktørene i spillet. Realister sammenligner internasjonale konflikter med sivilrettslige tvister hvor begge parter kan ha rimelige syn og interesser men ingen uhildet dom kan felles som begge parter vil føye seg etter. Liberalistene vil beskrive krig i mer strafferettslige termer: Fredelige medlemmer av verdenssamfunnet overfalles av farlige «skurke-stater» som har aggressive hensikter og må stanses av verdenspolitiet. De tror også det er mulig å styre utviklingen i retning av økonomisk vekst og demokratisering, og at dette er fredsarbeid fordi demokrati ikke går til angrepskrig.

Globalisering, også økonomisk globalisering, snarere enn klassisk militær maktbalanse er veien til fred.

Noe av nøkkelen ligger i bredden og egentyngden som slike koordinerende institusjoner kan få. Det et land taper ved å underkaste seg felles ordninger på ett felt blir mer enn oppveid av det man vinner på andre. Blir et apparat som innbefatter implementering og overvåkning av overnasjonale standarder på mange ulike felt gjort til en betingelse for markedsadgang, og dette markedet blir stort og viktig nok, så blir prisen for «utenforskap» så høy at land frivillig underkaster seg det overnasjonale regimet. For eksempel setter de såkalte København-kriteriene for medlemskap i EU strenge krav til reformer på feltet demokrati og menneskerettigheter. Viktig er også ulike former for koordinert, bindende samarbeid som skjer på ulike fagfelt. Der vil aktørenes mandat og lojaliteter være mer betinget av fagfeltets egne felles normer og verdier enn det land en kommer fra. Begge teoriene er m.a.o. spill-teorier med staten som viktigste enhet, men liberalistene vektlegger staten mindre og har større tro på muligheten av å binde partene gjennom overnasjonal institusjonsbygging og aksept av felles normer og spilleregler. Opplyst egeninteresse og «soft powers» vil gjøre krig mindre attraktivt som redskap til å fremme nasjonale interesser.

Den liberale skolen innen internasjonale relasjoner har i perioden etter murens fall også i stor grad vært økonomiske liberalister. Internasjonalisering av handel, industri og forskning utgjør den viktigste formen for samhandling mellom land, ikke politiske delegasjoner og diplomati. Politikernes rolle blir i større grad å fjerne hindringer for samhandling enn selv å utgjøre den, og deres definisjonsmakt mht. hva som er «nasjonale interesser» blir redusert. De mange særinteresser og profesjoners internasjonale samarbeid utgjør en form for low politics som både blir en selvstendig drivende kraft i samarbeidet, og som ikke lett lar seg redusere og innordne under klassisk nasjonal interessepolitikk. Er ikke EU/EØS et godt eksempel på at økt samhandling gjør nasjonale konflikter stadig mindre sannsynlig og internasjonalt samarbeid til en selvfølgelig integrert del av stadig flere samfunnsområder? Har ikke den økonomiske globaliseringen vært en enorm suksess som har løftet millioner opp fra fattigdom og fjernet mye av motivasjonen for konflikt?

Ulike utgaver av denne teorien fikk etter hvert preg av en utviklingsoptimisme som i de senere år har kjølnet kraftig, både i EU og USA. Forsøkene på «nation building» i Afghanistan og Irak indikerer at idealistiske forsett og militær overlegenhet alene ikke er tilstrekkelig, men i praksis kan skape mer blodspille enn en tilbakeholden, kynisk interessepolitikk.

Henry Kissinger og Hillary Clinton


Mange vil hevde at Bush 2-administrasjonen etter 9/11-2001 gikk fra en realisme-preget tilbakeholdenhet over til en «jakobinsk idealisme» som under neglisjering av Sikkerhetsrådets rolle, men med en retorikk som selvoppnevnt verdenspoliti, førte en offensiv og idealistisk begrunnet politikk. Obama-administrasjonen har i liten grad endret på dette. Retorikken har vært liberal, dvs. begrunnet i moralske verdier, man har sågar påberopt seg en analogi til Roosevelts mobilisering mot nazismen. Kritikerne hevder at kynisk interessepolitikk for å sikre USAs behov for billig olje har vært det egentlige motiv. Den realistiske skole deler ikke den liberale interesse for hva som motiverer handlingene, de er mer opptatt av de faktiske virkninger av dem. De har vektlagt USAs manglende økonomiske og militære kapasitet til å kunne innta noen uomtvistet politi-rolle i de aktuelle konfliktområdene, og de har understreket at forsøk på å spille en slik rolle uten å inneha effektivt voldsmonopol i stedet kan eskalere konflikter, og at dette ikke er i samsvar med USAs interesser.

Fra liberalt hold har kritikken gått på at når USA, som er den viktigste garantist og militære sanksjonsmakt for håndhevelsen av en internasjonal jurisdiksjon, selv trosser internasjonale konvensjoner og går utenom FNs sikkerhetsråd, så settes det møysommelige arbeidet med å bygge opp et globalt rettssamfunn og verdifellesskap mange tiår tilbake. Man har ikke vært for mye idealistisk, men for lite. En kynisk, voldelig overkjøring av felles spilleregler og andres legitime interesser er en tap-tap-situasjon som vil slå katastrofalt tilbake på USA.
Gå ikke glipp av fortsettelsen til denne kioskvelteren, du kan lese resten her.

Ingen kommentarer: