Nina Karin Monsen: Velferd uten ansikt.
Universitetsforlaget 1998
"Velferd uten ansikt" er faktisk blitt utgitt av Universitetsforlaget i sin nåværende form. Det indikerer at forfatterens påstand om at vårt tid lider av manglende respekt for intellektuelt arbeid kanskje har noe for seg. Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse". Etter et interessevekkende og velskrevet forord, bærer det løs med en ustrukturert blanding av likt og ulikt som snarere bringer tankene i retning av en slags intellektuell magesjau enn en gjennomarbeidet tekst.
"Kanskje begynte den moderne tankeforvirringen med oppfinnelsen av den første maskinen", undrer Monsen filosofisk. Det vrimler av slike klager over tidens forfall. Det meste er så langt fra en nøktern, konkret analyse som det er mulig å komme. Boka ligger veldig nært opp til Carl I Hagens retorikk: En grøt av konkrete, gjenkjennelige erfaringer som skal underbygge drastiske, generelle påstander om "systemet", "uansvarligheten", "politikere og byråkrater", "sosialistene" etc. Naturligvis er det ofte mye sant i disse utbruddene av akkumulert misnøye, men de har likevel svært liten analytisk verdi. Å etterlyse moralsk ansvar på dette viset er både uforpliktende og uansvarlig: De konkrete observasjonene gis ingen rimelige proporsjoner, de presenteres utenfor enhver meningsfull sammenheng. Dermed blir det vanskelig å drøfte ulike årsaker og alternative strategier overfor elendigheten. "Dette fører til.." skriver Monsen flere steder, og ramser så opp det utroligste av elendighet som alt sammen blir tilskrevet én årsak.
I følge Monsen er det naturligvis ille med massens materialisme og kravmentalitet, men minst like ille er hetsingen av nullskatteytere og forslag om at de med inntekt over 200 000 skal bidra mer til fellesskapet. Denslags "kvantitative rettferdighetskrav" øker bare klassemotsetningene. Som vi forstår er det forskjell på den dannede og den folkelig-vulgære materialismen.
I denne blandingen av generelle etiske normer og prosaiske observasjoner forutsettes det implisitt at omtrent alt var bedre før. Men hverken politikk - eller for den saks skyld moralfilosofi – har noensinne virkeliggjort det ideelle. Det vet nok Monsen, men hun glemmer det stadig. Det blir i lengden anmassende å høre på oppramsinger om verdens dårskap, som om kritikeren hadde den ideelle utgaven på lomma. Hvilke faktiske alternativer som foreligger, eller hva slags allmenne slutninger det er rimelig å trekke, forsvinner i kruttrøyken. Monsen, som bl.a. vil "gjeninnføre kompetansebegrepet", er selv påfallende inkompetent når hun gir seg til å sammenfatte og kommentere historiske prosesser hun åpenbart bare har tilfeldige kunnskaper om. Jeg undres på hva som hadde skjedd hvis dette manuset hadde blitt sendt til forlaget under pseudonym.
"Det går også an å gjeninnføre intelligensen" hevder Monsen. Vi ønsker henne lykke til.
Kanskje ville en dash humor og selvironi på toppen av denne hjemmelagde lapskausen kunne øket appetitten. Boka er utrolig kaotisk og lite stringent i sin blanding av private frustrasjoner og generelle påstander, framført i et oppkavet toneleie. Den harske smaken av forakt for "massemennesket" er umiskjennelig til stede. Monsen, som oppfatter den norske sansen for folkelighet som et uttrykk for sløv massebevissthet, er selv påfallende lite original eller reflektert. Når hun resirkulerer det mest platte sjølskrytet fra de dannede klassers arsenal av vulgariteter, lyder det som et ekko fra Aftenposten anno 1930. Oslo (dvs Norge !) er som kjent omgitt og behersket av "samer og bønder" som ikke vet å verdsette de perler av kultur og kunnskap som så uegennyttig blir drysset utover vår åndsforlatte grisebinge. Forfatteren spotter det hun ikke kjenner, hun virker forstemmende parkert i sin egen bakgrunns konvensjonelle visdom. Denne menneskeforakten underminerer effektivt forfatterens mange påkallelser av verdier som "respekt for individet", "tålmodighet, visdom, klokskap og måtehold".
Dessverre, vil jeg si. Hun har trolig mye rett i sin kritikk av et menneske- og samfunnssyn som produserer offer og klienter på løpende bånd, i stedet for å hjelpe folk til å mestre og ta ansvar for egne liv ved hjelp av egne krefter. At hennes kritikk ikke er særlig original, er ingen innvending. Problemet er at den er blitt langt bedre formulert av andre, bl.a. av den danske forfatteren Carsten Jensen. Monsens ensidige framstilling vitner om en skrøpelig forståelse av de historiske erfaringer som ga velferdsstaten dens enorme legitimitet. Det skurrer også kraftig når en filosof gir seg til omtale visse samfunnsformer som "naturlig". Menneskesamfunn er ikke natur.
En utholdende leser vil nok finne flere leseverdige og endog tankevekkende observasjoner. Eller en kunne henge ut forfatteren gjennom en grundig katalog over bokas barokke utsagn. Jeg synes ikke boka fortjener noen av delene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar