*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 28. februar 2011

Hvordan forstå og bruke en progressiv ateistisk lutheraner av norsk tapning?


Den arrogante, reaksjonære eliten er en «stor fortelling», en identitetsskapende ramme som lar ens eget vesle strev mot det vrange og skakke settes inn i en stor og seierrik tradisjon. Det er historien om den folkelige motstanden mot de mektige, ført av den demokratiske folkerørsla, anti-nazistene, feministene, you name it; historien om hvordan «vi» småfolk gang etter gang har seiret. Og makta prøver seg nok igjen, så det gjelder å beholde kampgløden. Det gjelder å være kritisk, om ikke akkurat selvkritisk. Hvor er det blitt av opprøret, jamrer 68-arane, hvor er det ungdommelige engasjementet? Men verken engasjement eller opprør er til å kjenne igjen, verden har fått nye frontlinjer.   

Normalmodusen for en aktiv medborger i denne romantiske tradisjonen er en trykkimpregnering av velberga moralisme og ekstrem sinnelagsetikk. En forutsetter, slik moralister ofte gjør, at en er alene om å ha en etisk begrunnelse for sitt syn. At de andre bare forsvarer snevre privilegier, eller de er manipulerte og uvitende. Og kan en påvise eigeninteressen til motparten, trenger en ikke ta argumentene hans på alvor. Men det er feil, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet: Fordi vi alle er svaksynte høns. Fordi et korn av sanning er et korn, også når det blir henta fram av ei blind høne som elles bare farer med tøv. Nordahl Grieg, som på 70-talet av mange ble feiret som en klarsynt profet, så klart på det eine øyet, det er sant. Det andre, som vendte mot øst, var ideologisk snøblindt.

Nordahl Grieg skrev om nyhetsflommen i mellomkrigstida, dette «daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet», som gjorde leserne forvirret og motløse. Hans motbilde var ei sosialistisk avis som viste fram «lovmessigheten i begivenhetene», som visste at «klarhet er fremskrittets viktigste våpen.»
Hvordan kan en antidemokrat som Grieg plasseres i en lang og progressiv tradisjon som de veletablerte «opprørene» skryter seg inn i? Fordi han var en idealist som «trass i alt gjorde noe». Han ville det godt. Og i den luthersk-bjørnsonske tradisjonen er det «viljen som frigjør eller feller». En feirer det livslange, «trofaste» engasjementet, det som ikke kaster bort kalorier på konkret analyse av hva som skjedde etter at de store ordene ble legemliggjort i en konkret stat, etter at "folket" tok makta. De som aldri har tatt inn over seg at politikk er et vanskelig felt å mene noe om, at det kan gå fryktelig galt, nettopp når en mener det som best. «Reaksjonens» tabbesaga er inga forsikring om at en selv representerer fremskrittet.  

Hva trenger vi å lese da, vi som ennå tror på en opplyst offentlig debatt? Jeg har tro på den journalistiske informasjonen, den som henter fram relevante fakta og tiltrur leserne et visst monn av egen dømmekraft. Jeg har tro på nyttige påminnelser om hva andre før har tenkt i lignende tilfelle. «Lovmessigheten i begivenhetene» overlater jeg til livssynsberserkene å finne ut av. Hva vet vi så langt? Altfor lite, selvsagt. Meningene våre er skjøre improvisasjoner, skisser til et kart, utkast laget under ekstremt tidspress. Grunnene bak våre egne solide meininger er ofte de fordommene som den sosiale bakgrunnen vår har utrustet oss med. Derfor har vi lite å skryte av og fortsatt mye å lære. Har ikke høyrefolk det også sånn? Eller har de alltid hatt rett? 
Ivar Bakkke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: