*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 12. juli 2015

Oss vanlig dødelige imellom. Om å miste sin forstand og bli mer tilfreds.



«Hvorfor bekymre seg over hvordan du ser ut når hvordan du tenker er så mye viktigere?» Det er en brite du neppe har hørt om ved navn Shakespeare som stiller dette viktige spørsmålet. Og han svarer: «Sannsynligvis er det fordi rynkene i ditt ansikt er så åpenbare sammenlignet med det som går tapt på innsiden av skallen. Men jeg tror vi bekymrer oss over de feile tingene.» Shakespeare i et radioforedrag på BBC radio? Jepp. «Og det er forfattaren sjølv som les» - som de riktig gamle blant oss husker fra «Ønskediktet» i NRK. Det er som kjent ikke «every Tom, Dick and Harry» som heter Shakespeare, men Tom Shakespeare heter så. 
Og jeg tenkte jeg skulle fange et lite øyeblikk av din kostbare tid med noen tanker omkring det temaet han snakket om; å bli gammel, å langsomt få redusert sin intellektuelle kapasitet.



Visste du forresten at når du er 70 så har hjernen – som knapt fikk plass i skallen da du var 30 – skrumpet så mye at det i gjennomsnitt er en tomme slark der – noe som gjør deg mer sårbar for hjerneblødning hvis du faller?[1] («You shake my nerves and you rattle my brain» har etter denne opplysningen fått en ny konnotasjon) Og at restene av ikke nedbrutte proteinfragmenter som blir liggende som plakk i hjernen øker hos alle, ikke bare hos pasienter med Alzheimer. Men tilbake til Shakespeare, som forteller om en gang han skulle agere kjentmann mens de kjørte rundt i Norwich, og plutselig kunne han ikke for sitt bare liv si hvor de befant seg. Det var et øyeblikk av total panikk. «I løpet av de ti sekundene skjønte jeg hvordan det måtte være å lide av demens. Og det rystet meg til det innerste.»  Er det noe en kan lære av en slikt glimt inn i en sannsynlig fremtid, eller er det en litt for brutal viten som vi bare blokkerer bort fra vår travle og adspredte hverdag?
«Så snart vi kommer over skrekken ved tanken på å miste vår forstand, og som middelaldrende skjønner at vår egne kognitive evner allerede er minkende, burde det gi oss en empatisk holdning overfor dem som ligger foran oss i livskurven.» sier T. Shakespeare. 

William - ikke akkurat low brow?
                                                          Tom &



Han du nå muligens irriterer deg over å ikke huske fornavnet på… han som skrev Stormen… han helsikes… Fenomenet kalles nominell afasi. Du er ikke alene. I følge ordboka er det den «manglende evne til å navngi objekter eller gjenkjenne skriftlig eller muntlig navn på gjenstander». William var det han het, ja. Du visste det jo. Hadde alltid visst det. Det er litt som å miste førligheten i en hånd. Den er der, men den lystrer deg ikke lenger. Det kalles ikke «nominal aphasias» i engelsk dagligtale, men «senior moments». Men altså: William Shakespeare, for Toms sake. 

Men nå prater jeg meg bort. Hva var det jeg… jo, Tom Shakespeare – i det følgende kalt T.S. for å for forhindre flere avsporinger – skriver:
«De fleste av oss overidentifiserer oss med vår forstand. I den berømte kunnskapsøkonomien vi strever med å konkurrere i tjener vi vår usikre inntekt gjennom våre verbale ferdigheter og vår analytiske evner. Og fremfor alt, vår hukommelse. Vi er stolte av vår skarphet og vi – synd å si det, men – ser ned på dumme folk. All dette fører til at vi gjerne er patroniserende overfor gamle folk når de blir litt langsomme og glemsomme. - But life is not just about being fast, it is also about being right» sier D.S., som, bortsett fra ved kjøp av smarttelefon, foretrekker å rådspørre folk som har passert den kognitive middagshøyden: «Det er som når du fotograferer. En må ta hensyn til lukketid, men også tenke på dybdeskarphet. Perspektiv har betydning.» 

Atul Gawande


Den amerikanske legen Atul Gawande viser i boken «Being mortal: Medicine and what matters in the end» til studier som konkluderer med at eldre folk er mer opptatt av øyeblikket enn framtiden, av å være mer enn å gjøre. Hvorfor det er slik hersker det mange oppfatninger om. Er det fordi man resignerer overfor forfallet i egne fysiske og mentale evner, alt det som forhindrer oss i å gjøre det vi ellers ville ha gjort? Eller er det uttrykk for en sent ervervet livsvisdom? Gawande refererer til psykologen Laura Carstensens store undersøkelse om ulike aldersgruppers opplevelse av ulike sinnstilstander.

«Hvis Maslows pyramide var riktig, da går innsnevringen av livet i motsatt retning av oppfyllelsen av våre muligheter, og en skulle følgelig formode at folk ble ulykkeligere når de ble gamle. Men Carstensen research fant det nøyaktig motsatte. Resultatene var utvetydige. Istedenfor å bli ulykkeligere, rapporterte folk om mer positive følelser i alderdommen. De var mindre utsatt for engstelse, depresjoner og sinne. De opplevde prøvelser, ja visst, og flere bevegende øyeblikk, det vil si øyeblikk der gode og vonde følelser er blandet sammen. Men alt i alt oppfattet de livet som mer emosjonelt tilfredsstillende med alderen, selv om alderdom innsnevret livene de førte. Hennes funn reiser følgende spørsmål: Hvis vi med alderen går over til å verdsette hverdagens gleder og relasjoner fremfor å oppnå, ha, skaffe oss ting, og hvis vi opplever at dette gir oss økt tilfredshet, hvorfor tar det oss så lang tid å nå dit? Hvorfor venter vi til vi blir gamle? Den vanlige oppfatningen er at dette er lærdommer som er vanskelig å tilegne seg. Å leve er en slags ferdighet. Alders visdom og ro er noe en erverver over tid. Carstensen hadde sans for en annen forklaring. Hva om forandringen i behov og ønsker ikke har noe med alder per se å gjøre? Forestill deg at det bare har med perspektiv å gjøre – din personlige opplevelse av hvor endelig og kort din tid i verden er.»       



[1] Even our brains shrink: at the age of thirty, the brain is a three-pound organ that barely fits inside the skull; by our seventies, gray-matter loss leaves almost an inch of spare room. That’s why elderly people like my grandfather are so much more prone to cerebral bleeding after a blow to the head—the brain actually rattles around inside. The earliest portions to shrink are generally the frontal lobes, which govern judgment and planning, and the hippocampus, where memory is organized. As a consequence, memory and the ability to gather and weigh multiple ideas— to multitask— peaks in midlife and then gradually declines. Processing speeds start decreasing well before age forty (which may be why mathematicians and physicists commonly do their best work in their youth). By age eighty-five, working memory and judgment are sufficiently impaired that 40 percent of us have textbook dementia.

Gawande, Atul (2014-10-07). Being Mortal: Medicine and What Matters in the End (p. 31). Henry Holt and Co.. Kindle Edition.

Ingen kommentarer: