lørdag 27. april 2024

Å skyve en langsommere kule.

Det er et merkelig uttrykk som de fleste nordmenn rent intuitivt ikke skjønner noe av. Eine ruhigere Kugel schieben heter det i tysk original, og det er et bilde som er hentet fra kjeglespillet, forløperen for bowling. Uttrykket er en metafor for å ta det litt mer med ro. Hvorfor laget jeg en så kronglete og lite leservennlig start på en tekst om å bli gammel?

Fordi det er sånn vi husker ting. Folk etteraper ofte nøyaktig hvordan ordene falt, inklusive dialekt eller aksenter, når de skal fortelle om slikt.

Jeg må ha vært 47 år den gang, og arbeidet som kelner påhurtigruta. Vi var permanent underbemannet, og sprang som gale for å rydde bordene etter hvert som gjestene hadde inntatt sine lunsjmåltider. Det var mer tid til small talk ved frokost eller middag. Siden jeg var i spisesalen ved alle måltider og fulgte mange av gjestene i 11 dager, ble jeg litt kjent med noen av dem. De tyske gjestene, de fleste over 70, satte pris på å kunne slippe å snakke engelsk, og jeg ble «the go-to-guy» for de tysktalende. Mange gjester så på oss ansatte med et omsorgsfullt, forstående blikk, der vi drev på med vårt.  

Et bord med tyskere viste særlig interesse, de spurte meg om alt mulig, inklusive mine fremtidsplaner. Jeg var i ferd med å lære meg et nytt yrke, og det falt meg ikke inn å tenke flere år inn i fremtiden. Så jeg svarte at jeg i grunnen trivdes ganske godt der jeg var. - Ja, men er det ikke lurt å ha en jobb hvor du etter hvert kan ta det litt mer med ro – wo du eine ruhigere Kugel schieben kannst– spurte en av dem. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg husker spørsmålet, mest på grunn av det snåle uttrykket. Men det hadde knapt streifet meg at den jobben jeg så smått begynte å få tak på ikke var noen fremtidspost.

Jeg tror det har noe med det Simone de Beauvoir skrev om alderdom: «Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»



Med tiden fikk jeg en slik ‘ruhigere Kugel’- jobb, og jeg likte den fra dag én. I mange år levde jeg av å transkribere intervju for universiteter. Det gjør jeg fortsatt gjerne, om noen skulle spørre. Men kunstig intelligens (AI, eller KI på norsk) har gjort meg nesten overflødig. Så i skrivende stund legger jeg om til sommerdekk på biler. Og der merker jeg veldig tydelig at jeg ikke er 47 år lenger, for å si det sånn. Når mai er forbi, sier jeg takk for meg i den bransjen. Det blir for tungt i lengden, rett og slett. Så jeg må finne meg noe annet å gjøre til høsten. Det går nok bra, en by som Bodø har mange jobbtilbud.

Men nå er det jeg som ser med et vitende blikk på mine unge kolleger. De er flinke håndverkere, de tar gjerne overtid, de har drømmer som koster penger og de er unge og sterke. Skaff dere formell kompetanse også, sier jeg. Dokumenter yrkespraksis. Det kan være greit å ha ved noen senere veikryss i livet. Jeg preker etter all sannsynlighet for døve ører. Det er noe av det fine med å være ung og leve i øyeblikket; at en ikke hører på de voksnes bekymrede tale. Spesielt folk fra arbeiderklassen blir sett på med bekymring av de snakkende klasser. De tar kortsiktige, ufornuftige valg der de burde ta en master. Tja, hva skal jeg si, en agronom med nedrykk. Jeg angrer ikke. Jeg står med en støl fot i hver leir, men vet godt hvor trassen og sympatien min ligger, selv om jeg ikke vil være med på hetsen mot intellektuelt arbeid. Og jeg vet forskjellen på en krevende og en enkel jobb.

Laila Stien skrev om sin tredje novellesamling:

Dette er ei bok om uskyld.

Den handler om de rene.

De som ikke har lagt opp

strategier for sine liv.

De som ikke har gardert seg

mot katastrofer.

De uskyldige.

1 kommentar:

  1. Takk for teksten. Mange ganger tenker jeg at å få hode og kropp til å eldes i takt er en vanskelig øvelse.

    SvarSlett