Kampen mot «de grusomme forenklere».
Mats Tangestuen (red:) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»
Da renessansehistorikeren Jacob Burckhardt i 1889 ble spurt om hvordan fremtidens herskere ville se ut, svarte han: «Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere».
Jeg mener det er en kritisk offentlighets oppgave å forhindre at så skjer.
Først en innledende betraktning om et utbredt og selvgratulerende perspektiv:
En fremragende utøver i denne sportsgrenen, historikeren Jens Arup Seip, har også levert en begrunnelse for denne tilnærmingen: Ettersom maktens retorikk pr definisjon har som viktigste funksjon å tildekke og forskjønne de egentlige motiv og interesser som er i spill, blir det historikerens oppgave å avkle maktens retorikk, å blottlegge dens løgner og fortielser.
Venstresidens betimelige kritikk av vår mektige NATO-alliertes kolonikriger – som lenge hadde en servil tverrpolitisk støtte i presse og parti – etterlot mange i min generasjon med en nokså selvtilfreds forståelse: Å være kritisk ville så å si pr definisjon bety å tilhøre venstresiden. De var ‘på den riktige siden av historien’ i kampen mot kjønns- og rasediskriminering og mot imperialisme. Venstresiden var «fremtidens foranskutte lyn». De andre var feige forsvarere av the powers that be og hadde bare motstrebende fulgt etter der venstresiden viste vei. (Mennesker som har levd under realsosialismen vil muligens vurdere dette noe annerledes).
Jakten på den gode reaksjonære fiende hadde dabbet kraftig av i vårt etter hvert konsensuspregede Norge da Marte Michelet i 2018 lanserte sin store avsløring. Dette var sannelig juicy stuff om samfunnsstøtter som man tidligere hadde gått rundt og trodd var helter i kampen mot en nazistisk okkupant. Men Michelet mente seg å kunne avsløre alvorlige forhold som var blitt forsøkt fortidd av både aktørene selv, så vel som av historikerne.
Er det mulig å korrigere et slikt generalangrep uten å samtidig bli mistenkt for å bedrive forskjønnende omskrivninger og forsvar for egne posisjoner? La oss se på bidragene i Mats Tangestuens (red.) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»
Mona Ringvejs påviser i åpningsessayet hvordan Michelet og hennes våpendragere konsekvent benytter seg av en psykologiserende motivjakt som forsvar mot en temmelig tilintetgjørende faglig kritikk. Denne diskursanalysen av Hva visste hjemmefronten og Espen Søbyes Hva vet historikerne, innleder denne nye boka. Ringvejs essay er i sin egen rett et godt innspill til en viktig debatt om vilkårene for en opplyst offentlig samtale, der sakprosa i form av debattbøker er av de viktigste plattformene for nasjonens samtale med seg selv. Inntrykket av et forlag som bevisst tilsidesetter krav til etterrettelighet til fordel for egne markedsinteresser blir dessverre bare styrket.
Jeg har fortsatt den muligens naive forestilling at når larmen og vreden har stilnet noe, vil en utgivelse som denne boka kunne bevege den offentlige mening noen millimeter, selv om den ikke benytter seg av de samme retoriske virkemidler som Michelet gjorde så effektivt bruk av. Dens edruelige omgang med en saklig sett knusende dokumentasjon lander på et ganske annet sted enn det som var Michelets hypoteser. Og det uten å fortape seg i spekulasjoner om motivene for de mange rabiate karakterdrapene hun foretok, de mange feilrepresentasjonene av andres utsagn og den doble moralske standard som anvendes i vurderingen av kommunistenes motstandsbevegelse versus hjemmefronten.
Hva var det så Michelet mente seg å kunne avsløre? Ringvej skriver om «Hva visste hjemmefronten?» at
Hva var det så Michelet mente seg å kunne avsløre? Ringvej skriver om «Hva visste hjemmefronten?» at
«den rommer i det minste to hovedmotiver – antisemittisme som årsak til at ikke flere jøder ble reddet, og profittjag som motiv hos de som likevel gikk aktivt inn for å redde jøder. I tillegg finnes et tredje motiv, som opererer hos ettertidens historikere – et ønske om å dyrke heltehistorier fra krigen.»
Ja men har ikke Michelet et poeng? Jeg tror en trygt kan fastslå, som forfatterne av denne boka også gjør, at drapet på de norske jødene ikke hadde noen fremtredende plass i traderingen av 2. verdenskrig i årene umiddelbart etter krigen. Og at det i mellomkrigstidens offentlighet fantes ulike grader av antisemittisme som så med forståelse på nazistenes jødefiendtlige politikk. Dette kan også ha influert noe på reaksjonene innenfor den aktive delen av motstandsbevegelsen.
Men det er et godt stykke fra denne beskrivelsen og til Michelets påstand om at hennes egen fremstilling inntar de forfulgtes blikk på hendelsene, og at faghistorikerne som kritiserer hennes bok inntar en apologetisk holdning – hva er det de forsvarer? - antisemittisme? – og at kritikken i seg selv utgjør en fortsettelse av «unnvikelsene» og «hemmeligholdet» av det som hun mener seg å kunne avsløre.
Ringvej kommenterer det paradoksale valget av dem som ble satt under angrep:
«To av dem som i sterkest grad ble stilt til ansvar, hadde verken fortiet Holocaust i Norge eller begått de fortidige forbrytelsene det var snakk om: For eksempel historikeren Bjarte Bruland – som gjennom den 700 sider lange monografien Holocaust i Norge nettopp hadde viet mer enn et tiår av sitt liv til å fortelle dette som så lenge var skjøvet ut i margen, og Alf Pettersen – som hadde risikert liv og helse for å redde jøder over til Sverige i den perioden hvor Michelet etterlyser nettopp denne typen handlekraft.»
Det neste bidrag i denne antologien er Øyvind Glosviks kritiske drøfting av Arvid Brodersens ideologiske vandring, hans jødiske venner og senere holdning til nazistisk ideologi. Gjennomgangen er informert, nøktern og forsiktig i de konklusjoner som dras på bakgrunn av de fremlagte fakta. Men den kan ikke sies å understøtte Michelets eller Espen Søbyes posisjon.
Torgeir E. Sæveraas’ bidrag er om «SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard og beslutningsprosessen bak Holocaust i Norge». Gjennom en nitid gjennomgang av bl.a. Reinhards telegram til STAPO-Leitstelle Stettin, lander han på en lignende konklusjon som det historikeren Håvard Hauge Thorsen gjorde i «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» angående hvem som tok beslutningen om deportasjon av de norske jødene. Hauge skrev: «Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen.»
Sæveraas gir i tillegg til portrettet av Reinhard et lærerikt eksempel på hvordan en seriøs historiker behandler et konkret historisk aktstykke. Det gir assosiasjoner til en kriminaletterforskers sammenstilling av fakta og indisier.
Til sist kommer Mats Tangestuens brev til Gyldendal forlag. Det var opprinnelig ikke tiltenkt offentliggjøring, men som en hjelp for forlaget til en korreksjon før utgivelsen av nye utgaver. Som han skriver i forordet: «For å tydeliggjøre ovenfor Gyldendal hvilken kildepraksis forlaget nå kunne komme til ytterligere å legitimere, ble hele Tilsvar gjennomgått med tanke på kildene og framstillingen og bruken av disse.»
Forlaget valgte å ignorere denne grundige påvisningen av en rekke faktafeil. Hvis man inntar et kritisk perspektiv er det i seg selv ganske drøyt. Utgiverne av Michelets bok kan ikke påberope seg uvitenhet. Om ettermælet til flere navngitte personer ble liggende igjen i veigrøfta, så lot de det stå sin prøve. Makta ter seg, som man sier.
Jeg avstår av plasshensyn å hitsette mange sitater fra Tangestuens grundige bidrag, som utgjør hoveddelen av boka. Jeg har tidligere gitt eksempler på Michelets etterrettelighet og leseferdigheter, i min anmeldelse av «Rapport fra ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Tangestuen imøtegår i brevet til forlaget flere av de svakt funderte eller åpenbart feilaktige påstandene som Michelet fremsetter i «Rapport» og i sitt «Tilsvar» til kritikken. Her er et eksempel:
«Flere feil hun ble gjort oppmerksom på i 2018, er ikke rettet i andreopplaget som kom sommeren 2020. Et eksempel er at Michelet plasserer major Arne Laudal, sjefen for Milorg på Sørlandet, på et lastebilplan «trolig i midten av desember 1942» hvor han tar plassen fra jødiske flyktninger og kommer seg i sikkerhet til Sverige. I virkeligheten var Laudal på dette tidspunktet arrestert og ble senere skutt på Trandum, mens hans nestkommanderende og andre sentrale i organisasjonen ble hjulpet ut på en transport med jødiske flyktninger 4. januar 1943. Dette og andre tilfeller kan tyde på at Gyldendal ikke har tatt innvendingene som kom i 2018 tilstrekkelig på alvor.»
Selv om utgangspunktet for Tangestuens drøfting ikke er det beste, blir dette, lest som selvstendig tekst, et godt bidrag til forståelse av den akutte valgsituasjon og de dilemma som norske motstandsfolk stod overfor den gang. Tangestuen har tidligere skrevet om jødefiendtlige holdninger i det svenske eksilmiljøet. Hans agenda er ikke å forsvare onde handlinger eller unnlatelsessynder motivert av antisemittiske holdninger.
Det virker smått utrolig at det skal være nødvendig å skrive slikt. Men gitt graden av engasjert uvitenhet og kritikkløs anvendelse av mistankens hermeneutikk, synes det likevel påkrevd. Mot konspirasjonsteorier slåss gudene trolig forgjeves. Men du kan jo lese boka og dømme selv. Den forsvarer sin plass på eget grunnlag, som kunnskapskilde for forståelse av en historisk periode. Og den kan leses med utbytte selv uten å ha fulgt den forutgående debatt, som fra første stund kom veldig skjevt ut fra hoppkanten.