Kjetil Braut Simonsen: I skyggen av Holocaust.

 

Historikeren Kjetil Braut Simonsens ærende er å beskrive antisemittismen i norsk historie etter 1945. Boka viser fram brudd og kontinuiteter i diskusjonen om jødene etter nasjonalsosialismen og holocaust, og utforsker de forskjellige uttrykksformene den antijødiske tenkningen har tatt fra krigens slutt og frem til i dag.

De fleste jødefiendtlige ytringene i norsk offentlighet som trekkes fram, skjer på bakgrunn av hendelser i Midtøsten. På grunn av stoffets omfang kan forfatteren bare gi korte riss av bakgrunnen for de ulike debattene. Det er en nødvendig men særdeles krevende oppgave å skulle gi kortfattede beskrivelser av de hendelser som danner bakteppet for den offentlige samtalen. Her imponerer Simonsen med nyanser og presist ordvalg. Jo nærmere fremstillingen kommer vår nåtid, desto flere lesere er det som sitter med sterke meninger om hvem som er å klandre for hva. Og desto inderligere er ønsket om å få en bok i hendene som lar seg bruke som moral-kølle i den aktuelle debatten.

Simonsen er mer opptatt av å formidle forståelse enn indignasjon. Men også å formidle kunnskap om det klassiske repertoaret av tankeklisjeer om jødene som forbausende ofte blir resirkulert i aktuelle debatter, ofte uten at de som bruker dem er seg bevisst den mørke tradisjonen de derved selv er med på å opprettholde.

Mange av min generasjon ble preget av en historieformidling der den mest tabloide konklusjonen ble at rasisme begynner med fordommer og ender i Auschwitz. Så derfor gjaldt det å være woke og parkere alle som beskrev grupper i kritiske vendinger som de rasistene de sikkert var. En of discussion. Dette overbeviste neppe noen. Og det forsinket mange viktige debatter, bl.a. om negative trekk ved ulike minoritetsmiljøers interne kultur.

Men det finnes også gode grunner for en viss forsiktighet i tilnærmingen. For i umiddelbar nærhet til kritikk av fremherskende trekk ved en kultur, ligger det et landskap der det kritikkverdige gjøres om til essens, til iboende og uforanderlige negative egenskaper, en kollektiv skyld som gir deg rett til å måke ut din forakt. Det kan være en forståelig reaksjon. Et eksempel er mange nordmenns tolkning av nazismens historie som en følge av en angivelig særtysk folkekarakter – forestillinger som var stuerene i brede kretser etter krigen. Vi ser etter, og finner alltid eksempler på, de egenskaper som bekrefter våre fordommer. Men det at vi alle innordner informasjon i generaliserbare mønstre er ikke et legitimerende argument for å la disse koagulere til forestillinger om uforanderlige kollektive egenskaper og kollektiv skyld.

Framstillingen av jødefiendtlige tendenser i norsk offentlighet beveger seg kronologisk fram mot vår tid. Det har et kort innledende kapittel om antisemittismens historie fram til 1945. Deretter en gjennomgang av debatten om antisemittismen like etter krigen. En debatt der kampen mot jødehat vinner et retorisk hegemoni som den ikke hadde i mellomkrigstiden, den gang jødene ofte ble beskrevet som en trussel mot norsk kultur. Nå følger en kulturkamp der antisemittismen stemples som en importert ideologi i strid med våre norske idealer. Eller som man sier i USA: «An un-American idea». Skyldes dette en fortrengning og en manglende vilje til å feie for egen dør?

«For det første innebar forsøket på å kople kampen mot antisemittismen til konstruksjonen av en ny nasjonal identitet ikke nødvendigvis en neglisjering av det faktum at det hadde eksistert – og fremdeles fantes – antisemittiske strømninger i det norske samfunnet. Slik jeg tolker materialet, dreide det seg i mange tilfeller vel så mye om en normativ tradisjonsutvelgelse, der de tolerante strømningene i norsk historie ble vektlagt og forsøkt videreført, samtidig som den antijødiske arven fra fortiden ble forkastet.»

Uansett, en konsekvens av 2. VK og drapet på Europas jøder blir at antisemittiske ytringer blir fullstendig marginalisert i det offentlige rom, og følgelig vil

«selv personer som fremsetter utvetydige antisemittiske stereotypier av denne grunn avvise at de har antijødiske intensjoner»

Samtidig ble de norske jødenes skjebne under krigen underkommunisert i skolenes læreverk. Beveger vi oss fram til 80-tallet, skjedde det mye i norsk offentlighet som endret på dette. Jahn Otto Johansens forfatterskap og den debatten om jødenes skjebne som Dagbladet initierte, satte en viktig dagsorden. Og det vokste også fram en stor produksjon av akademiske detaljstudier om norske jøders skjebne og majoritetssamfunnets holdninger til dem. 

  

Men hvordan definerer vi begrepet antisemittisme? Simonsen innleder fortjenstfullt med en gjennomgang av de ulike former denne seiglivede forestillingen har tatt opp gjennom århundrene. Mange av dem som anser nazistenes paranoide forestillinger om en jødisk sammensvergelse som en farlig og tåpelig ide, kan selv i neste øyeblikk benytte seg av antijødiske tankeklisjeer fra det gamle kristne arsenal. Eller fra opplysningstidens religionskritikk.

«I middelalderen og tidligmoderne tid hadde «jøden» blitt fremstilt som kristendommens motpol. Blant flere sentrale representanter for opplysningstenkningen ble jødedommen derimot fremstilt som en barbarisk religion som var blitt forbigått av historiens store urverk, og som av denne grunn stod i veien for fremskritt, frihet og fornuft.»

I gjennomgangen av fem offentlige debatter kommer vi fram til forfatteren Jostein Gaarders famøse kronikk i 2006. Der fremførte Gaarder en kritikk av staten Israels politikk som trolig en majoritet av leserne ville kunne istemme. Men det mange fant kritikkverdig var at Gaarder henviste til en ‘jødisk krigsreligion’, i kontrast til kristendommens humanistiske verdier. Debatten ble viktig, fordi det vokste frem

«en økt bevissthet om at visse former for kritikk av staten Israel er problematiske fordi de er preget av generaliseringer og negative stereotypier. Følgelig finnes det et før og etter Gaarder i spørsmålet om når skillet mellom legitime og illegitime ytringer krysses.»

[..] «Et interessant sluttpoeng her er også at Gaarder selv til syvende og sist tok et oppgjør med sitt tidligere ståsted. I en artikkel i Aftenposten fra slutten av januar 2011 vektla han betydningen av å trekke et skarpt og tydelig skille mellom legitim kritikk av staten Israel og antisemittiske tenkemåter.»

Men ikke alle lærte noe av debatten. Samme år dukket professor Johan Galtung frem fra konspirasjonenes kaninhull gjennom et foredrag på Universitetet i Oslo med tittelen «Ti teser om 22. juli».

«Ifølge journalisten John Færseth, som var tilstede under møtet, hadde Galtung her hevdet at Anders Behring Breiviks medlemskap i frimurerlosjen var av avgjørende betydning for å forstå de forbrytelsene han hadde begått. Galtung fastslo også at det fantes et nært samarbeid mellom frimurerne og norske hemmelige tjenester, og at frimurerne beskyttet sine egne og holdt opplysninger skjult. Men ikke bare det: Han hevdet også at frimureriet hadde «en klar jødisk forankring» og at det fremmet en «jødiskpåvirket kristendom».

Galtungs svar til den massive kritikken var å hevde at han var en venn av jødene og støttet staten Israel, samtidig som han også antydet at jødene – gjennom sin atferd – hadde ansvaret for å «motbevise» antisemittismen. Det er et prinsipp om generell mistanke – Generalverdacht – hvor bevisbyrden blir lagt på jødene. De skal motbevise at antisemittene ikke hadde rett.  

Under Libanon-felttoget forekom det ofte at den israelske krigføringen ble sammenlignet med nazistenes forbrytelser. Som historiker går Simonsen mot en slik haltende analogi, uten nødvendigvis å tolke alle slike utbrudd som antisemittiske. Men han peker på hvor ulike standarder som ble anvendt. Krigføring og menneskerettighetsbrudd av lignende omfang, men utført av ikke-jøder, ble ikke gjenstand for nazi-sammenligninger i f.eks. Klassekampen. Men det ble  

«i flere artikler og leserbrev slått fast at de tidligere ofrene for holocaust under Libanonkrigen var blitt omformet til samtidens bødler. I enkelte tilfeller ble det også uttrykt skuffelse og forundring over at jødene ikke hadde lært av sin egen forfølgelseshistorie.»

Jeg vet ikke hva slike skuffede pedagoger mente denne lærdommen skulle bestå i. Kan det ikke være like sannsynlig at i et folk med en slik historie vil mange konkludere med at jøder i realiteten er alene i verden, og at det er illusorisk å stole på noe annet enn egen militærmakt. Debatten om Israel illustrerer poenget om at nøktern analyse og kjølig avveining sjelden er første beveger for moralsk indignasjon. Men at vi også trenger refleksjon og besinnelse.  

Det som ofte ble sauset sammen under inntrykket av israelske menneskerettighetsbrudd, var begrep som «den israelske regjeringen», «sionistene», «israelerne» og «jødene». Noen vil kanskje avvise det som pirk, men det er viktig å holde disse begrepene fra hverandre. Gjør vi ikke det, er veien kort til mobbing av f.eks. barn fra land hvis politikk vi misliker. Generelle tendenser i den «nye» antisemittismen vi ser, er

«[..]en økt aksept og toleranse for antijødiske forestillinger innenfor samfunnets sentrum – da spesielt klisjeer om «jødisk makt». Det andre dreier seg om en reaktivering av antijødiske motiver og antisemittiske former for antisionisme innen deler av venstresiden og antiglobaliseringsbevegelsen. Det tredje er knyttet til en sterk antisemittisk strømning innen deler av den arabiske og muslimske befolkningen i Europa. Det fjerde punktet sikter til at antisemittismen har vendt tilbake som viktig faktor i internasjonal politikk som følge av fremveksten av islamistisk ekstremisme.»

Her i denne siste delen av boka, hvor forfatteren drøfter disse nye formene, blir det for alvor brennbart og kontroversielt. Å skrive historie, å gi en rimelig og fair beskrivelse av ulike gruppers ideer og motiv, er i seg selv vanskelig. Simonsen avstår fra polemiske utfall og vrangvillig lesning. Teksten er full av presiseringer, som er det motsatte av generaliseringer, enten det er snakk om venstresiden eller den muslimske befolkningen i Europa. Men han framviser likevel en rekke teksteksempler som i sum er egnet til å bekymre. Og som fortjener oppmerksomhet og debatt. Simonsens bok er ingen pamflett, snarere en øvelse i å motstå vår trang til å bruke ‘ordet som stempler djevlene’. Noen vil nok bebreide ham dette. Jeg oppfatter det som en prestasjon.    

Kampen mot «de grusomme forenklere».

Mats Tangestuen (red:) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»

Da renessansehistorikeren Jacob Burckhardt i 1889 ble spurt om hvordan fremtidens herskere ville se ut, svarte han: «Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere».

Jeg mener det er en kritisk offentlighets oppgave å forhindre at så skjer.  

Først en innledende betraktning om et utbredt og selvgratulerende perspektiv: 

Det er et velkjent tema og en ærefull posisjon å innta; den uredde kritiker som river bort sløret av løgner og fortielser som makten skjuler sitt sanne ansikt bak. Denne stolte maktkritiske tradisjonen har venstreintellektuelle dyrket som en del av sin selvforståelse og kulturelle skolesekk helt siden Dreyfus’ dager.

En fremragende utøver i denne sportsgrenen, historikeren Jens Arup Seip, har også levert en begrunnelse for denne tilnærmingen: Ettersom maktens retorikk pr definisjon har som viktigste funksjon å tildekke og forskjønne de egentlige motiv og interesser som er i spill, blir det historikerens oppgave å avkle maktens retorikk, å blottlegge dens løgner og fortielser.

Venstresidens betimelige kritikk av vår mektige NATO-alliertes kolonikriger – som lenge hadde en servil tverrpolitisk støtte i presse og parti – etterlot mange i min generasjon med en nokså selvtilfreds forståelse: Å være kritisk ville så å si pr definisjon bety å tilhøre venstresiden. De var ‘på den riktige siden av historien’ i kampen mot kjønns- og rasediskriminering og mot imperialisme. Venstresiden var «fremtidens foranskutte lyn». De andre var feige forsvarere av the powers that be og hadde bare motstrebende fulgt etter der venstresiden viste vei. (Mennesker som har levd under realsosialismen vil muligens vurdere dette noe annerledes).

Jakten på den gode reaksjonære fiende hadde dabbet kraftig av i vårt etter hvert konsensuspregede Norge da Marte Michelet i 2018 lanserte sin store avsløring. Dette var sannelig juicy stuff om samfunnsstøtter som man tidligere hadde gått rundt og trodd var helter i kampen mot en nazistisk okkupant. Men Michelet mente seg å kunne avsløre alvorlige forhold som var blitt forsøkt fortidd av både aktørene selv, så vel som av historikerne.

Er det mulig å korrigere et slikt generalangrep uten å samtidig bli mistenkt for å bedrive forskjønnende omskrivninger og forsvar for egne posisjoner? La oss se på bidragene i Mats Tangestuens (red.) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»

Mona Ringvejs påviser i åpningsessayet hvordan Michelet og hennes våpendragere konsekvent benytter seg av en psykologiserende motivjakt som forsvar mot en temmelig tilintetgjørende faglig kritikk. Denne diskursanalysen av Hva visste hjemmefronten og Espen Søbyes Hva vet historikerne, innleder denne nye boka. Ringvejs essay er i sin egen rett et godt innspill til en viktig debatt om vilkårene for en opplyst offentlig samtale, der sakprosa i form av debattbøker er av de viktigste plattformene for nasjonens samtale med seg selv. Inntrykket av et forlag som bevisst tilsidesetter krav til etterrettelighet til fordel for egne markedsinteresser blir dessverre bare styrket. 

Jeg har fortsatt den muligens naive forestilling at når larmen og vreden har stilnet noe, vil en utgivelse som denne boka kunne bevege den offentlige mening noen millimeter, selv om den ikke benytter seg av de samme retoriske virkemidler som Michelet gjorde så effektivt bruk av. Dens edruelige omgang med en saklig sett knusende dokumentasjon lander på et ganske annet sted enn det som var Michelets hypoteser. Og det uten å fortape seg i spekulasjoner om motivene for de mange rabiate karakterdrapene hun foretok, de mange feilrepresentasjonene av andres utsagn og den doble moralske standard som anvendes i vurderingen av kommunistenes motstandsbevegelse versus hjemmefronten.

Hva var det så Michelet mente seg å kunne avsløre? Ringvej skriver om «Hva visste hjemmefronten?» at

«den rommer i det minste to hovedmotiver – antisemittisme som årsak til at ikke flere jøder ble reddet, og profittjag som motiv hos de som likevel gikk aktivt inn for å redde jøder. I tillegg finnes et tredje motiv, som opererer hos ettertidens historikere – et ønske om å dyrke heltehistorier fra krigen.»

Ja men har ikke Michelet et poeng? Jeg tror en trygt kan fastslå, som forfatterne av denne boka også gjør, at drapet på de norske jødene ikke hadde noen fremtredende plass i traderingen av 2. verdenskrig i årene umiddelbart etter krigen. Og at det i mellomkrigstidens offentlighet fantes ulike grader av antisemittisme som så med forståelse på nazistenes jødefiendtlige politikk. Dette kan også ha influert noe på reaksjonene innenfor den aktive delen av motstandsbevegelsen.

Men det er et godt stykke fra denne beskrivelsen og til Michelets påstand om at hennes egen fremstilling inntar de forfulgtes blikk på hendelsene, og at faghistorikerne som kritiserer hennes bok inntar en apologetisk holdning – hva er det de forsvarer? - antisemittisme? – og at kritikken i seg selv utgjør en fortsettelse av «unnvikelsene» og «hemmeligholdet» av det som hun mener seg å kunne avsløre.

Ringvej kommenterer det paradoksale valget av dem som ble satt under angrep:

«To av dem som i sterkest grad ble stilt til ansvar, hadde verken fortiet Holocaust i Norge eller begått de fortidige forbrytelsene det var snakk om: For eksempel historikeren Bjarte Bruland – som gjennom den 700 sider lange monografien Holocaust i Norge nettopp hadde viet mer enn et tiår av sitt liv til å fortelle dette som så lenge var skjøvet ut i margen, og Alf Pettersen – som hadde risikert liv og helse for å redde jøder over til Sverige i den perioden hvor Michelet etterlyser nettopp denne typen handlekraft.»

Det neste bidrag i denne antologien er Øyvind Glosviks kritiske drøfting av Arvid Brodersens ideologiske vandring, hans jødiske venner og senere holdning til nazistisk ideologi. Gjennomgangen er informert, nøktern og forsiktig i de konklusjoner som dras på bakgrunn av de fremlagte fakta. Men den kan ikke sies å understøtte Michelets eller Espen Søbyes posisjon.

Torgeir E. Sæveraas’ bidrag er om «SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard og beslutningsprosessen bak Holocaust i Norge».  Gjennom en nitid gjennomgang av bl.a. Reinhards telegram til STAPO-Leitstelle Stettin, lander han på en lignende konklusjon som det historikeren Håvard Hauge Thorsen gjorde i «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» angående hvem som tok beslutningen om deportasjon av de norske jødene. Hauge skrev: «Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen.» 

Sæveraas gir i tillegg til portrettet av Reinhard et lærerikt eksempel på hvordan en seriøs historiker behandler et konkret historisk aktstykke. Det gir assosiasjoner til en kriminaletterforskers sammenstilling av fakta og indisier.

Til sist kommer Mats Tangestuens brev til Gyldendal forlag. Det var opprinnelig ikke tiltenkt offentliggjøring, men som en hjelp for forlaget til en korreksjon før utgivelsen av nye utgaver. Som han skriver i forordet: «For å tydeliggjøre ovenfor Gyldendal hvilken kildepraksis forlaget nå kunne komme til ytterligere å legitimere, ble hele Tilsvar gjennomgått med tanke på kildene og framstillingen og bruken av disse.»

Forlaget valgte å ignorere denne grundige påvisningen av en rekke faktafeil. Hvis man inntar et kritisk perspektiv er det i seg selv ganske drøyt. Utgiverne av Michelets bok kan ikke påberope seg uvitenhet. Om ettermælet til flere navngitte personer ble liggende igjen i veigrøfta, så lot de det stå sin prøve. Makta ter seg, som man sier.

Jeg avstår av plasshensyn å hitsette mange sitater fra Tangestuens grundige bidrag, som utgjør hoveddelen av boka. Jeg har tidligere gitt eksempler på Michelets etterrettelighet og leseferdigheter, i min anmeldelse av «Rapport fra ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Tangestuen imøtegår i brevet til forlaget flere av de svakt funderte eller åpenbart feilaktige påstandene som Michelet fremsetter i «Rapport» og i sitt «Tilsvar» til kritikken. Her er et eksempel:

«Flere feil hun ble gjort oppmerksom på i 2018, er ikke rettet i andreopplaget som kom sommeren 2020. Et eksempel er at Michelet plasserer major Arne Laudal, sjefen for Milorg på Sørlandet, på et lastebilplan «trolig i midten av desember 1942» hvor han tar plassen fra jødiske flyktninger og kommer seg i sikkerhet til Sverige. I virkeligheten var Laudal på dette tidspunktet arrestert og ble senere skutt på Trandum, mens hans nestkommanderende og andre sentrale i organisasjonen ble hjulpet ut på en transport med jødiske flyktninger 4. januar 1943. Dette og andre tilfeller kan tyde på at Gyldendal ikke har tatt innvendingene som kom i 2018 tilstrekkelig på alvor.»

Selv om utgangspunktet for Tangestuens drøfting ikke er det beste, blir dette, lest som selvstendig tekst, et godt bidrag til forståelse av den akutte valgsituasjon og de dilemma som norske motstandsfolk stod overfor den gang. Tangestuen har tidligere skrevet om jødefiendtlige holdninger i det svenske eksilmiljøet. Hans agenda er ikke å forsvare onde handlinger eller unnlatelsessynder motivert av antisemittiske holdninger.

Det virker smått utrolig at det skal være nødvendig å skrive slikt. Men gitt graden av engasjert uvitenhet og kritikkløs anvendelse av mistankens hermeneutikk, synes det likevel påkrevd. Mot konspirasjonsteorier slåss gudene trolig forgjeves. Men du kan jo lese boka og dømme selv. Den forsvarer sin plass på eget grunnlag, som kunnskapskilde for forståelse av en historisk periode. Og den kan leses med utbytte selv uten å ha fulgt den forutgående debatt, som fra første stund kom veldig skjevt ut fra hoppkanten.