lørdag 20. november 2021

Pemmikan til en lang dannelsesreise.

 


                        



 

«Et personlig farget portrett av en intellektuell epoke av norsk historie.» - slik beskriver Rune Slagstad sin siste bok. Og den som arbeider seg gjennom denne tykke samlingen av personportretter får en presentasjon av mange av de kvinner og menn som var viktige for en generasjon av venstreintellektuelle, samt en  hel del andre figurer, noen for en hver smak. De er sett gjennom Slagstads temperament, inndelt kronologisk ut fra når artiklene ble publisert eller nedtegnet, og gir på den måten et indirekte bilde av forfatteren og hans egen dannelsesreise.

Slagstad beskriver seg selv som en som befinner seg mellom ulike eksistensformer, uten å være i stand til å entydig ta stilling for eller mot dem. Akkurat det ble noe av et ideal for mange av hans generasjon som vokste opp under den kalde krigen. Arbeiderpartiet hadde sin rabulistiske ungdomstid bak seg, og hadde med fynd og klem valgt side, så det var liksom ikke stort mer å diskutere. Under arbeiderpartistaten slo man nidkjært ned alle tilløp til venstreavvik. 68erne på venstresiden forstod gjerne seg selv som mer åpne og intellektuelt nysgjerrige enn det sosialdemokrati som hadde funnet sin form under Haakon Lies myndige overoppsyn.

«Vårt politiske system har to arrangementer for å temme maktens brukere: den diskuterende offentlighet og maktens rettslige bindinger. Arbeiderpartistaten hadde et    problematisk forhold til begge.»

Jeg synes Slagstad er på sitt beste når han skriver om norsk etterkrigstid. Personportrettene er ofte tilført en kritikk som er reflektert og prinsipiell. Det gjør at også en ung leser som er uvitende om fortidens ideologiske nabokrangler kan lære noe mer og viktigere enn hvem som en gang holdt med hvem. Slagstad er ofte forbilledlig klar og presis i sine komprimerte fremlegg av komplekse historiske utviklinger eller ideologiske posisjoner. Gjennom personpresentasjonene får vi en passant et bilde av en epoke og en skiftende tidsånd. Som jeg skrev da hans «De nasjonale strateger» kom: «For lesere uten parti-patriotiske lidenskaper er det mer interessant å reflektere over tenkemåter enn å lese politisk memoarlitteratur med moralistiske oppstillinger av hel- og halvglemte helter og skurker.»     

Slagstad har i sin fremstilling av norske aktører i denne og andre bøker etterlatt et helhetsinntrykk av at enkeltpersoners ideforestillinger og agens har betydning for utfallet i politiske veivalg. Også forståelsesformer og lojaliteter bidrar til å dytte historien i ulike retninger, ikke bare samfunnets teknologisk-økonomiske basis.

En får inntrykk av at den avfortryllede atmosfæren fra etterkrigstiden – der Arbeiderpartiet hadde kvittet seg med sosialismen som sekulær religion og i stedet blitt «politikkutformende teknokrater som skyr den demokratiske strid i det offentlige rom» – at det var noe som for Slagstad og mange i hans ungdomsgenerasjon ble opplevd som uutholdelig lite visjonært for hjerte og tanke. Det var Lars Roar Langslets foredrag om den unge Marx og «fremmedgjøringen» under kapitalismen som vakte slik resonans hos Slagstad, i likhet med begrepet «tingliggjøring» hos Marcuse. Tingliggjøring lyder som et ekko av mellomkrigstidens borgerlige klisjeer om «tidens gudløse materialisme» som truet med å oppløse samfunnsordenen. Gud forby.

Det er kanskje den ideolog som best kan sette ord på en ny generasjons klaustrofobiske frustrasjon over den verden de vokser opp i som får flest tilhengere, uansett hvor vag eller ryggesløs den løsning som frembys måtte være. Adorno og Horkheimer tilførte en ny dimensjon til marxismen: «Et sentralt perspektiv var kritikken av den tekniske, naturbeherskende fornuft.» 

I en slik stemning av sivilisasjonspessimistisk vantrivsel over samtiden er det gjerne fritt fram for livsynsberserker med større visjoner enn å bare flikke på den bestående orden. De skaper også tilhørighet, mening og retning for sine tilhengere. Man tilhører plutselig en elite som, i motsetning til oss andre i den konforme, manipulerte saueflokken, har gjennomskuet samtiden.      

Rune Slagstad står så avgjort selv på en liberal-demokratisk, rettsstatlig plattform, i vedvarende polemikk mot stalinistene til venstre for SV, og mot den illiberale, instrumentelle forståelsen av demokratiet som har preget Arbeiderpartiet. Han ble en sentral ideologileverandør til SV i den perioden hvor man fortsatt drømte om en ny og enda bedre versjon av marxismen. I SV ble det lett med lupe og fjøslykt etter marxistiske teoretikere fra mellomkrigstiden som kunne resirkuleres. Rosa Luxemburg var på manges lepper og ble kjørt fram som et ideal når man skulle relansere marxismen og samtidig distansere seg mot hjemlige stalinister. Sammenlignet med sin presentasjon av det norske persongalleriet blir Slagstad merkelig ukritisk når han drar fram tenkere fra Europas marxistiske gjenbrukssentral.  Han skriver:  

«Rosa Luxemburg var med sin frihetlige sosialisme — «Frihet er alltid dissidentenes frihet» - Lenins fremste opponent.»

Det er en ganske vindskjev fremstilling. Rosa Luxemburg var kritisk lojal overfor Lenins statskupp og hans avvikling av den valgte grunnlovgivende forsamling, hvor bolsjevikene bare fikk 24% oppslutning. Hun var Tysklands mest effektive forsvarer av bolsjevikenes diktatur, selv om hun mente at det innad i den revolusjonære bevegelse burde være rom for dissens. Hun latterliggjorde Bernstein og Kautsky – Lenins fremste opponenter – når disse kritiserte Lenins forakt for demokratiet. Til de sosialdemokratiske kritikerne av Lenin skriver hun:   

«Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.»

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»

Her er Luxemburg helt på linje med Lenin, som i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» forklarer at prinsipielle skillet ikke går mellom demokrati og diktatur, men mellom borgerlig og proletarisk herredømme.

Slagstad selv er jo i dag en særs artikulert kritiker av denne politiske absolutismen som tenker at makt gir rett så lenge det er «våre» som seirer. Så desto merkeligere er det å se ham trekke fram kommunister som Rosa Luxemburg, Georg Lukacs, Karl Korsch, Karel Kosik og Rossana Rossanda som sine dannelsesagenter.     

Slagstad har tidligere påpekt et «systematisk fravær av prinsipiell samfunnsmoralsk refleksjon» i etterkrigstidens arbeiderpartistat. Selv anvender han idehistoriske verktøy i tilnærmingen til samtidens politikk.  Han skriver at «enhver politisk handling er bærer av mer eller mindre prinsipielle idéer og verdier, likesom enhver teori og ethvert begrep i denne kontekst er en politisk handling». Det gjør meg desto mer nysgjerrig på hvorvidt Slagstad i dag har noen second thoughts omkring sine ungdomshelter. Er de fortsatt relevante for å forstå samtiden? Men det blir fortsatt blitt stilt bero.

Det er ellers ingen mangel på ting å begeistres over i denne massive katalogen over mennesker og ideer som har bidratt til å forme vår samtid. En slås av den tematiske allsidigheten og perspektivmangfoldet hos Slagstad. Som kritiker melder jeg pass når det kommer til noen av temaene, der er det nesten ikke den ting jeg vet, som min skolekamerat sa det. Men Slagstads formidlingsglede gjør egen uvitenhet lettere å bære. Så har man lært noe nytt i dag også. Men i de tilfeller hvor jeg kan noe om den tenkeren som presenteres, blir jeg ofte slått av hvor elegant presist et komplisert meningsinnhold og en nødvendig kontekst formidles, hvilken skarpskodd betrakter og formsikker formidler Slagstad er.

Ja men hvordan framstår Slagstad selv da gjennom sine mange tekster? Her kan det kanskje passe å bruke hans portrett av Trygve Bull på Slagstad selv:

«Bull søkte ikke makt - men innflytelse. Hans politiske teft fratok ham imidlertid ikke evnen til analytisk refleksjon. I et regime som var dominert av maktpolitisk tankegang, søkte han å rehabilitere politikken i Aristoteles’ klassiske forstand: politikk som en kommunikativ strid om det gode liv med ordets makt som styrende medium. Er det noe vår politiske kultur mer enn noe lider under, er det fraværet av analytisk reflekterende realpolitikere av Bulls skole.»

Men vi har heldigvis Rune Slagstad.