torsdag 19. november 2020

Paa gjengrodde sauestier.

 

Nils-Fredrik Nielsen mente at ekte sekstiåttere har et rikt begrunnelsesliv. Som eks- melkebonde vil jeg si at småbrukere av min generasjon ikke er så borte de heller. Eller det vil si, de fleste av dem er jo det nå, borte fra statistikken over gårdbrukere som fortsatt driver. Men mange av oss hadde et rikt begrunnelsesliv for eksistensen av et norsk landbruk overfor et storsamfunn som sleit med å forstå verdien av det vi drev med. EU-striden i 1994 ble en mobilisering av alt som kunne mønstres av argumenter og støttespillere i noe vi oppfattet som en eksistenskamp for opprettholdelse av levende bygder og en fremtid for primærnæringene. Det ble nei, og bøndene slapp EUs sjokkterapi, selv om utviklingen fortsatte ufortrødent sin skjeve gang.   

Marie Aukrust har skrevet en bok som mange ville tatt imot med åpne armer den gang, og som er et sterkt defensorat for tapte saker. Familiejordbruk, utmarksbeite, seterdrift. Ingen skal beskylde henne for opportunisme. «Der villgraset gror» er en offensiv debattbok om «Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider». Men sant å si tror jeg mange bønder vil bli litt fjern og glassaktig i blikket av alle honnørord og djerve forslag. Aukrust skriver vakkert sin egen barndom og de mange bånd som bandt henne til det jordbrukssamfunnet hun vokste opp i på 50- og 60-tallet. Med bred pensel er hun også innom en rekke filosofer. Det blir mer kapitteloverskrifter enn en drøftende presentasjon. Et slags lynkurs i den norske fjellbuddhismens idehistorie. Biologen Aukrust skriver også om en rekke av dagens problemområder i moderne agro-industri, samt diverse tegn på kulturelt forfall. Min største innvending mot disse kapitler er at hun sveiper innom for mange tema, det minner om kaffedrøset på et Skjervheim-seminar. «Da e so gale! Då vi var ungar... osb.» Som hun selv skriver: «Boka her gjer berre plass til overfladisk handsaming av ulike tema, men kanskje kan ei spire såast for enkelte til å finn ut mer og engasjere seg.»

Det er litt utilfredsstillende, fordi bildet av EUs politikk i dag, med sitt enorme dokumentasjons- og standardkrav til dyrevelferd og matsikkerhet, er annerledes og mer miljøvennlig enn i 94. Med forfatterens fagbakgrunn kunne hun sikkert skrevet mer inngående kritisk og fokusert på færre aspekter ved moderne husdyrhold. Den overfladiske oppramsingen av likt og ulikt blir til en nokså unyansert modernismekritikk som jeg ikke helt kan stemme i på, selv etter mange års lesning av «Folkevett». En ting er sikkert; den måten man drev husdyrhold på i Norge for 60 år siden ville aldri passert dagens standardkrav til dyrevelferd fra Mattilsynet. Mye har blitt bedre. Men agro-industriens bruk av antibiotika er fortsatt et ankepunkt, eller sårbarhet for sykdommer i store monokulturer av planter eller dyr. Alt dette er kjente områder hvor norsk landbruk scorer godt i sammenligning med resten av verden. Og spiren er forhåpentlig sådd for at lesere vil finne ut mer og ikke bare engasjere seg.

Det jeg savner er en analyse hos forfatteren av hvorfor det blir færre bønder. Mener hun virkelig at statens tilskudd til modernisering og utbygging er den store synderen her, og at flere hadde fortsatt som bønder hvis de bare ble nødt til å fortsette uten kapital til å fornye driftsapparatet? Før jamnstillingsvedtaket i 1975 var det nesten null nyrekruttering, gjennomsnittsalderen hos bøndene steg med nesten ett år i året. Så fikk bøndene bli med på velstandsøkningen. Da investerer man i driftsutstyr, ikke silkesjal. Arbeidskraft er dyrt i Norge, og vi har lav arbeidsløshet. Det stimulerer til å ta i bruk teknisk innovasjon. 


Foto: Julie Lunde Lillesæter

Hva skjer når det gjøres tekniske kvantesprang i kapasitet og dagens bonde høster like mye på en dag som det en hel familie strevde med i ukevis, eller når en melkerobot greit kan betjene 60 kyr med lavere kostnader pr liter enn 3 familiebruk, og med bedre jurhelse som bonus? Jo da går prisen pr produsert enhet ned. Når dette skjer i et lukket norsk marked der kjøttforbruket av lyse kjøttslag går opp og melkeforbruket ned, må en bremse på produktiviteten for å ikke få priskrakk. Statlige tilskudd tilsvarer ca. hele arbeidsinntekten til et familiebruk, men hver arbeidsplass har hatt en enorm produktivitetsøkning. Samme mengde produsert av færre hender. Denne utviklingen ønsker Marie Aukrust å reversere.

Norsk landbruk har stor reservekapasitet. Av distriktspolitiske grunner subsidieres melkeproduksjon i strøk som ikke kan produsere korn. Nettopp fordi man ikke tenker lokal sjølberging ut fra lokale ressurser, men har en nasjonal arbeidsdeling som totalt sett «tar hele landet i bruk» lar vi Trøndelag og Østlandets brede bygder – som lett kunne forsynt hele landet med melk og kjøtt – produsere matkorn og forkorn til sine kolleger i mindre gjestmilde strøk. Det synes jeg er fornuftig. Men vi vi kan ikke ignorere fenomenet marked og etterspørsel heller. 

Sauekjøtt har lenge blitt eksportert med tap eller oppmalt til hundefór. Det blir for en stor del produsert av folk som henter hovedinntekten utenfor gården. Det er årsaken til at de var mindre utsatt for konjunktursvingninger enn dansk agro-industri. Om 10 år vil en veldig stor andel av disse sauebøndene være pensjonister. De som i dag driver med sau eller kyr, kjører ofte langt etter rundballer som de henter hos sine tidligere yrkeskolleger. Bønder og fiskere utgjør en stadig mindre andel av dem som bor på bygda, og de genererer stadig færre arbeidsplasser. Hvis en fortsatt insisterer på at det er primærnæringene som skal sørge for at bygdene overlever, ser det virkelig mørkt ut. Så for å bruke Lenins vending; hva må gjøres?  

Bokas opplisting av «beredskap for nye tider» foreslår å skrote det avlsarbeid som har vært drevet siden 1935 på NRF-kua, og velge gamle ‘norske’ raser som melker mindre og har lavere kjøttproduksjon. Vi må tilpasse dyreholdet til lokale ressurser som eng i omløp og utmarksbeite. Geita kan sørge for åpne landskap igjen, noe som gjør at vi kan ta i bruk fjellbeiter og seterdrift igjen. For å nevne noe.

Når det gjelder global strategi for matforsyning, mener hun at modernisering av jordbruket, motivert av ønsket om å avhjelpe sulten i verden, er forfeilet. «Det blir ikkje færre fattige om fleire mistar høve til å dyrke maten dei treng, sjølv om satsinga i beste fall aukar totalproduksjonen»

Nei? Men hvordan har det seg da at i forfatterens levetid så har verdens befolkning mer enn fordoblet seg, samtidig som antallet folk som sulter har gått drastisk ned? Hvor mange som ble reddet fra sultedøden av den grønne revolusjonen er vanskelig å sette tall på. India doblet hveteproduksjonen fra 1961 til 1970. Fra 1966 til 2005 økte hvetearealene i verden med 1,6 prosent, men avlingene økte med 112%. Til tross for et nesten doblet folketall (+ 93 prosent) var det 10 prosent mer til hver. (Dag og Tid, 16. okt.2020) Moderne gensløyd gir robuste arter med mindre behov for bruk av sprøytemiddel. Det samme gjelder punktsprøyting av ugras utført av selvgående maskiner i åkerkulturer. For meg er dette ganske tungtveiende argumenter for moderne landbruk, spesialisering og arbeidsdeling. Det er nettopp i de landene der en stor del av befolkningen fortsatt driver tradisjonelt småskala selbergings-jordbruk basert på lokale ressurser at man fortsatt opplever sult. Det var nettopp den globale handelen med mat som sørget for at det ble slutt på uår og sult i Norge, og som tvang kornbønder i randsonene til å gå over til å produsere melkeprodukter for salg til byene. Dette er ikke tusenårige norske mattradisjoner, men et historisk sett moderne fenomen, bl.a. takket være u-hjelp fra sveitsere (derav uttrykket "sveiser" om en som steller kyr) som lærte oss moderne husdyrhold og meieridrift. 

Det er jo ingen tvil om at det landbruk Marie Aukrust ser for seg vil være langt mer arbeidsintensivt, kreve flere dyr og større grasareal for å produsere samme mengde melk og kjøtt. Bruken av fossilt brennstoff til produksjon, lagring og transport av en fôrenhet gras er ikke nødvendigvis mindre enn en fôrenhet soya eller mais produsert i Brasil. I 1949 hadde vi 750 000 melkekyr i Norge. I 2020 er tallet 208 000. Produksjon av vinterfôr til flere dyr vil gi større CO2-avtrykk. Hvis vi skal finne norsk arbeidskraft som er villig til å gjøre dette arbeidet må deres arbeidsvederlag enten tas gjennom dramatiske prisøkninger i markedet eller en massiv økning i statlige overføringer. Dessuten må en gjenta den politikk som preget Norge for 200 år siden, med avskoging og desimering av rovviltstammene. Jeg ser ikke helt for meg at man finner en politisk plattform for slike tiltak.

Nå er det godt mulig at man en gang i en mørk framtid opplever et sammenbrudd i global handel, og at man blir tvunget til å overleve på de naturressursene som hvert enkelt land har. På slike kalamiteter er vi dårlig forberedt. Den malthuske logikk som gjennom århundrer tilpasset folketallet i tråd med naturens lokale ressurser var mangelen på mat, i tillegg til pest og krig. Slik var tingenes orden i tusenvis av år. I dag kan vi med Nordal Grieg si at «finnes her nød og sult skyldes det svik» - ikke global mangel på mat. Og om 50 år er verdens befolkning trolig i sterk tilbakegang. Imens må vi spise mindre kjøtt. Noen av grunnene til det kan du lese om i Marie Aukrusts bok.  

 


torsdag 12. november 2020

Så feil kan man ta.


Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen 



«Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Slik beskriver Marte Michelet oppvåkningen fra sin filosofiske slummer. Det fantes nemlig en konsensuspreget offisiell historie om hjemmefronten og deportasjonen av de norske jødene. Opp mot en slik offisiell versjon av historien satte Michelet sin egen versjon i boka «Hva visste hjemmefronten?» Dens hovedteser lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik:

Hjemmefronten fikk utvetydige advarsler om jødedeportasjonene på forhånd.

Men disse varslene ble ignorert, og arbeidet med å redde de norske jødene ble gitt «svært lav prioritet for operativ ledelse og de andre sentrale aktørene i den norske motstanden».

Dette forklarer Michelet som en funksjon av utbredte jødefiendtlige forestillinger. Hun påstår at flyktningeruter ble stengt for jødene fordi de var jøder. Og at flere av jødene som ble reddet ble presset for penger av grenselosene. Dette fremsettes både som en generell påstand og en spesifikk rettet mot Alf T. Pettersen i firmaet Carl Fredriksens Transport, som hjalp 340-350 norske jøder over til Sverige.

Hvorfor har ikke denne versjonen av historien – som Michelet kaller å «se hendelsene fra jødisk perspektiv» - fått større plass i fremstillingen når historikere så langt har behandlet emnet? Det er fordi flere av de historikerne som har beskrevet hendelsene selv hadde vært en del av hjemmefronten, og de ønsket å fortie og skjule visse sider av en fortid som i ettertankens lys var lite flatterende. Derfor har flere dokumenter forsvunnet, lydopptak stanset m.m. Michelet utfordrer et lukket historikermiljø utenfra, og det at flere av dem protesterte da hun publiserte sin bok blir i hennes fortelling bare en illustrasjon på hvilken verkebyll hun har satt hull på.

Michelets suksess er ganske godt tilpasset den mistankens hermeneutikk som omtrent alle som forstår seg selv som kritiske anvender mot folk som man er uenige med: Det er en grunn til at du sier dette. Det er nemlig ikke i din interesse at min sannhet blir kjent. Som Michelet sier til Morgenbladet:

Hvis man er det minste kritisk til hjemmefrontens prioriteringer «skjønner man ikke krigen». Det er en utslitt hersketeknikk som blokkerer for å se hendelsene fra jødisk perspektiv.

Jeg tipper at en god del av de som leste Michelets bok med sympatisk interesse allerede i utgangspunktet var klar over at det i mellomkrigstiden fantes utbredte negative stereotypier om jøder. Jeg er ingen historiker men har selv lest tilstrekkelig av det som stod på trykk i Aftenposten og Nationen i denne tiden til å vite dette. Og flere historikere har bekreftet at det også hos aktive motstandere av det norske okkupasjonsstyret fantes negative fordommer mot jøder.

Nestor innen norsk okkupasjonsforskning, Magne Skodvin, sa en gang til meg at det var mange på ytterkantene av høyresiden som på 30-tallet hadde stor sans for Mussolini og Hitler, lov og orden, streng barneoppdragelse etc. Noen av disse løp den autoritære linjen helt ut, mens andre syntes NS etter hvert ble en vulgarisering av deres ideer, de slo kontra og ble anti, ja sågar medlemmer av den illegale motstanden under okkupasjonen. «Ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet».

Men leser en Michelets bok, som er breddfull av sitater, tar man seg til hodet. At det var ille visste man ikke. Og peker hun på en viktig årsakssammenheng mellom holdninger og handlinger? Hvorfor han ingen fortalt oss dette? Boka ble en slags toårig tour de force for en uredd kritiker av the establishment. Den fikk en stor leserskare, ble flittig debattert og endog belønnet med Kritikerprisen, hvor det i begrunnelsen for nominasjonen heter:

Marte Michelets bok har som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk drøfting.

Det er jo bra å skape debatt. Revisjonisme, forstått som å gjøre etablerte sannheter til gjenstand for kritisk granskning, er jo en dyd innen historiefaget. Men hva skjer hvis man gjør det samme med Michelets historieframstilling? Hva skjer hvis man foretar grundig kildearbeid og kritisk drøfting av hennes teser og personportretter – slik de tre historikerne gjør i den foreliggende boka – hva blir tilbake? For å bruke hennes egne vendinger: «Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Den sentrale påstanden om at tre tyskere ga tidlige, konkrete varsel om arrestasjonen av flere hundre norskjødiske menn 26. oktober 1942 blir grundig belyst ut fra kildene - og tilbakevist. Det utgjør hovedpremisset i hennes narrativ, og det kan ikke sies å finne støtte i kildene. Min oppfordring er å la forfatternes drøfting av kildene inngå i et kompendium til bruk for undervisning av studenter i kildekritikk. Den er forbilledlig i sin grundige avveining.  

Høres dette kjedelig ut? Wait for it, som det heter i dagens kakofoni av stemmer i media som vil holde din oppmerksomhet i noen sekunder til. Michelet gjorde mer enn å fremme en generell påstand om holdninger som influerte hjemmefrontens valg og prioriteringer. For å sannsynliggjøre sin tese, leverte hun en rekke mini-portretter av sentrale figurer i motstandskampen mot nazistene. I hennes bok framstår den ene etter den andre som i beste fall likegyldige overfor sine jødiske landsmenns skjebne. Og noen av dem som etter krigen ble hedret som helter av de få gjenværende i det norske jødiske miljøet opptrer i Michelets bok som kyniske menneskesmuglere som presset penger av folk i en desperat situasjon.

For å gjøre mitt utgangspunkt tydelig: Krig får fram det beste og verste i folk. Motivasjonen for motstandskamp mot nazismen var veldig ulik. Brødre kunne havne på hver sin side av frontene, «ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet», for å bruke Skodvins formulering. Men det er et men her: Skal man gå fra det generelle og over til en drøfting av konkrete menneskers holdninger og delaktighet i den største forbrytelsen som er blitt gjort på norsk jord i moderne tid, så skal en være fordømt presis og edruelig i omgang med kildene. 

Hvordan står Marte Michelets fremstilling seg i møte med en gjennomgang av de kildene hun refererer til? Den foreliggende bok dokumenterer ikke bare manglende kjennskap til lett tilgjengelige dokumenter hun påstår har blitt stukket vekk. Eller lydbåndopptak som hun påstår er blitt stanset midt i intervjuet, men som ikke er det. Den dokumenterer ikke bare feil tidsangivelse for hendelser hvis rekkefølge er avgjørende for å støtte hennes teser. Det er verre enn som så. I gjennomgangen av hennes karakterdrap av ulike personer, der Michelets sammenfatninger er belagt med en rekke sitater, dokumenterer de tre historikerne gang på gang en fullstendig villedende sitatbruk, der utsagn i neste linje som sier det stikk motsatte av det meningsinnhold Michelet sammenfatter bare har blitt utelatt. Man minnes Thomas Manns ord om at i noens munn kan også brokker av sannhet bli til løgn og gjøres til et middel for å bedra, og at man ikke kan lyve mer motbydelig enn med sannheten.[1] 

Det er altså ikke bare snakk om ulike tolkninger av et empirisk grunnlag. Det står en hver fritt. Men det Michelet gjør er å innby leseren til å felle moralske dommer over enkeltpersoner, basert på misvisende utdrag av hva de sa og stod for.[se eksempel nedenfor] Hun gjør det mot folk som ikke kan forsvare seg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

Nå er det jo ikke korrekt at Michelet er den første til å tematisere problematiske trekk ved holdninger overfor den jødiske-norske minoriteten i Norge, at hun har åpnet en dør som har vært holdt lukket. Det har kommet en rekke arbeider fra faghistorikere i de siste tiårene som har kartlagt disse sidene. Men også fra miljø utenfor faghistorikernes krets har det kommet viktige innspill. «Det hendte også her» og «Oss selv nærmest» fra henholdsvis Jahn Otto og Per Ole Johansen fikk mange lesere og vakte debatt.

Michelets prosjekt med å dokumentere og popularisere denne siden av historien for et bredt publikum har min sympati og velvilje. Hun skriver en medrivende og lett tilgjengelig prosa. Og hun har spadd fram mye interessant stoff til en ny generasjon med idealister som i likhet med denne leser mener at fortiden kan romme erfaringer som har overføringsverdi til dagen i dag. For den aktivistiske ildsjel er Michelets prosa oppildnende og flere av hennes formuleringer er riktig så juicy og velegnet til verbale gateslagsmål. Men er det et rimelig og balansert bilde hun tegner av situasjonen under de kaotiske ukene før og etter deportasjonen av de norske jødene? Er de dommer og vurderinger hun feller over navngitte mennesker rimelig ut fra tilgjengelige fakta, og gjengir hun disse etterrettelig? I think not. 

Den foreliggende gjennomgangen av Michelets fremstilling gjør det vanskelig å konkludere annerledes. Og den gir samtidig et annet og mer komplekst bilde av situasjonen som den militære og sivile motstanden opererte innenfor. En situasjon full av uvisshet og etiske dilemma. Noen ganger er det den intellektuelles plikt å nettopp komplisere. Der «de grusomme forenklere» ønsker å peke ut helter og skurker og entydige svar, så kan den intellektuelle forsøke å gjengi virkeligheten så komplisert og motsetningsfull som den faktisk er.  Det er å være kritisk i min bok.       

[En bok av året som drøfter flere av Michelets teser  er antologie«Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» av Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (RED.) - den kan du lese om her ]


Et eksempel på omgangen med kildene: 







 

 

 



[1] In gewissem Munde , wird nämlich auch die Wahrheit zur Lüge , zu einem Mittel des Betruges, – und widerwärtiger kann man freilich nicht lügen als mit der Wahrheit.   T.Mann, Politische Schriften und Reden, Band 3, s.246