“When the facts change, I change my mind. What do you do,
sir?” - er en uttalelse som er blitt tillagt den britiske økonomen John Maynard
Keynes. Forfatteren Bjørn Stærk gjør heller ikke noe forsøk på å skjule at han i
et og annet har skiftet syn. Han har til og med begått en bok om det, «En
kranglete bok om krangling» som han kaller sin reviderte og sterkt utvidede
utgave av boka «Ytringsfrihet» som kom ut i 2013.
Kort og skissemessig kan en si at han i den første utgaven
gir et reflektert men optimistisk utsyn over argumentasjonen som taler for
verdien av en helt åpen debattkultur der man i utgangspunktet ikke viser noen
bort fra den brede offentligheten på grunn av deres meninger. Dette var skrevet
mens norsk offentlighet ble oppmerksomme på det kontrajihadistiske miljøet som
forut for terrorangrepet på Utøya hadde snakket om «landssvikerne» som hadde
åpnet opp for en «okkupasjon» gjennom islamsk innvandring. Stærk argumenterte
for at en fri meningsbrytning og kraften i de bedre argumenter er den beste
strategi for å møte frykten for islams tilstedeværelse i Norge. «Det gikk ikke slik jeg forventet. Da må jeg
endre mening».
Hvilke argumenter og fakta er det så som har gjort slikt
inntrykk at Stærk nå skriver en kritisk gjennomgang av sitt essay og ender opp med
sterke forbehold overfor sin opprinnelige posisjon?
Kanskje først og fremst erkjennelsen av at offentlig debatt er
alt annet enn en kollektiv anstrengelse forpliktet på det bedre arguments
tvangløse tvang. Det er ikke gitt at de beste ideene vinner. Men hvilke
konklusjoner bør vi trekke av dette?
Stærk er som alle andre preget av sin ideologiske
bakgrunn. Der råder en høyt utviklet allergi overfor enhver form for flagging
av moralske honnørord [«virtue signalling»], eller terapeutisk
spesialbehandling av svake grupper som en selv fungerer som ombudsmann for
gjennom «moral policing» - kort sagt: kill all the normies. Helten er de som
taler den kompakte majoritet midt imot.
«Utfordringen er å klare å beundre motet til de vrange
menneskene som lever her og nå, og ikke bare de som blir hedret av
historikerne. For å gjøre det bør du glemme hva de sier, og heller tenke
på risikoen og kostnaden ved å si det. [..] Men hvis du er en av de som
beundrer ytringsmotet til vrange mennesker, gir det liten mening å hindre dem i
å benytte det.»
- I ettertankens lys kommenterer Stærk: «Men hvem beundrer
mot alene, hvis det er for en ond sak? Det var mange modige nazister».
Og at det kan være riktig å ikke bare etterprøve
sannhetsgehalten, men også se på visse sannheters funksjon og hvilke argumenter
som tjener hvilke interesser. Stærk er med andre ord blitt mindre prinsipiell
konsekvent i sin argumentasjon, analysen er mer opptatt av sannsynlige virkninger
når et prinsipp gis absolutt forrang i en konkret sammenheng.
Friheten har sin pris,
men noen betaler mer enn andre for den. Noen vil kalle dette utvannet eller
inkonsekvent. Stærk argumenterer for at det knapt finnes prinsipp som bør
følges blindt i absolutt alle sammenhenger. Og at det ikke er klokt å late som
vi bør forholde oss fordomsfritt overfor ideologier og meninger vi kjenner som
fiender av det liberale demokratiet.
Jeg synes essayet tjener på dette, fordi vi i den virkelige
verdenen må avveie kryssende interesser og forholde oss til ekte dilemma. Oppmerksomhet
er et knapphetsgode. Alle redaktørstyrte medier må velge bort noe og fremheve
det de oppfatter som verd å lytte til. Uenighet kan bunne i reelle
interessemotsetninger og ulike verdiprioriteringer. I det opprinnelige essayet
argumenteres det for å
«angripe ideer som er feil, eller som bidrar til en
farlig øking av konfliktnivået. Men uten å jukse, uten å bruke makt eller
sosialt press.»
Normative
føringer i form av sosialt press er altså «juks» i den opprinnelige analysen av offentlighetens samtale
med seg selv?
Stærk kommenterer her seg selv; en viktig del av
beskyttelsen mot slike ideer er nettopp opprettholdelsen av normer. «Vi kan
lære av erfaring og historie. Ikke gjøre oss dumme, som om vi var nyfødte barn
som så verden for første gang.»
Det er med andre ord grenser for hva vi ikke vet. Fascisme
er ikke bra, bedre å «stoppe den med fredelige midler i dag, så vi slipper å
stoppe den ved vold i morgen.»
Det er m.a.o. slik at det liberale demokratiet ikke bare
handler om prosedyrer for fredelige maktskifter, men også et samfunn der alle
borgere skal ha adgang til visse borgerrettigheter. Dette er alt annet enn moralsk
nøytralt, og det vil aldri fungere uten en forpliktende verdikonsensus omkring
noen få felles verdier, på tvers av alle forskjeller. De som mener det er
riktig å utdefinere noen grupper som «less than human» og ikke bærere av de
samme rettighetene som andre, står for ideer som river den moralske samfunnsveven
i stykker.
Men kan det tenkes at det eksisterer en innebygget
motsetning mellom formidlingen av klare moralske føringer på den ene siden og
evne til fordomsfri refleksjon og erkjennelse på den andre? Har ikke Stærk selv
gitt svært mange eksempler i boka «Oppdra folket – hvordan svensker og nordmenn
snakker om innvandring» på at en nødvendig debatt om innvandringens
konsekvenser kan bli forsøkt hysjet ned og gjort direkte kunnskapsfiendtlig når oppdragerne svinger
for ivrig med den moralske taktstokken, og at dette snarere har styrket enn
svekket den illiberale, fremmedfiendtlige nasjonalismen.
Stærk snakker fortsatt om nødvendigheten av subversiv humor
som spotter religion, men advarer samtidig mot å gjøre seg til «en nyttig
idiot for islamhatere». Han tror det er klokt å lære av historien «og forme
teorier som lar oss kjenne igjen rasisme i nye former, som islamhat, og
håndheve normer mot dette». Og et sted
nevnes «islamhat» og «kultursjåvinisme» i samme setning.
Jeg tror det er en glatt skråning Stærk leder oss inn på her,
med gode muligheter for å havne dit vi ikke vil. Jeg erkjenner også
nødvendigheten av moralske føringer. Og de fredelige sanksjonsformene består i
å påtale uønsket adferd. Moral policing og shaming for å bruke
uttrykk fra fy-lista. Det er jo ikke frykten for politiet som får folk flest
til å oppføre seg anstendig, men internaliseringen av forestillinger om hvordan
«man» bør oppføre seg, og «skamvett» om hva som ikke passer seg.
Men hvis
frykten for sanksjoner blir for fremtredende og intoleransen for avvik stor
nok, ender vi i en autoritær kultur der en rekke tema blir tabuisert. Mange har tiet om religiøs tvang, kvinnediskriminering og
æresvold innenfor innvandrermiljø nettopp av frykt for å bli «nyttige idioter
for islamhatere». Begrepet «nyttig idiot» - som feilaktig er blitt tillagt
Lenin – har en virkningshistorie som burde avskrekke. Marxister har brukt
uttrykket for å brennmerke kritikere av kommunistiske diktatur som nyttige
idioter for kapitalkreftene eller fascismen. Aftenposten brukte det under den
kalde krigen overfor alle som kritiserte USAs imperialistiske kriger. Fredsbevegelsen
var naturligvis også «Kremls nyttige idioter».
Jeg tror denne måten å argumentere på ikke er særlig overbevisende.
En kritikk kan være sann, legitim og viktig også når den blir forsøkt
instrumentalisert av folk med en dyster agenda. Det kan være galt å tie om
urett selv om en blir omfavnet av ideologiske lommetyver.
 |
| Maajid Nawaz gir et eksempel her: |
«I 2013 var jeg mest redd for hva jihadistenes voldstrusler
skulle gjøre med ytringsfriheten i Europa. I dag er jeg mer bekymret for den
skaden jihadister gjør i islamske land i Midtøsten, Asia og Afrika, og den
skaden islamhatere gjør i Vesten. Politikk pluss hat er farligere enn terrorangrep.
Derfor er kontekst viktig når vi snakker om ytringsfrihet. Vi kan ikke gå inn i
slike debatter som om vi var nyfødte barn. Vi må bruke historie og erfaringer.
En av tingene vi burde ha lært, er hvor galt det kan gå når flertallsbefolkningen
får panikk over en skummel minoritet.»
Panikk er farlig, spesielt for minoriteter, det er historien
full av eksempler på. Men det samme gjelder for moralsk panikk. De som talte
til fordel for rettssikkerhet da Bjugn-saken verserte i norske media, ble møtt
med argumenter som at «vi må alltid stole på barna» og «barna er jo de svakeste
og mest ubeskyttede vi har». Er det noe som skremmer meg, så er det slike forestillinger
om at vi kun har én overordnet moralsk trussel å verge oss mot, selve Saken som
alle andre tema bør underordnes og ses i lys av.
Selvsagt er islamistisk terror farligst for de som bor i
islamske land, rent statistisk sett. Og ja, det åpne vestlige samfunnet bør ikke
behandle muslimske medborgere som kollektivt mistenkte på grunn av trusselen
fra jihadister. «Selvmord av frykt for døden» kalte Helge Krog Arbeiderpartiets
første utkast til beredskapslover, den gang kommunistene var trusselen og
flertallsbefolkningen fikk panikk over en skummel minoritet. For
anti-jihadistene er det islamismen i Europa som er den altoverskyggende trussel. Men uansett så er dette separate tema som krever vår kritiske oppmerksomhet. Her får jeg vri litt på Luther; det ene skal drøftes og det andre ikke forties.
Det nifse
ved å oppleve historie i sanntid er at det er utrolig vanskelig å bedømme hvilke
trusler som burde uroe oss mest. Og det landskapet vi beveger oss i er glatt og
farlig, en «slippery slope» der manglende presisjon i hvordan vi snakker om og
reagerer på truslene kan sende oss hodestups utfor skrentene på begge sider av
veien.
Jeg har vist Stærk den anerkjennelse det er å bruke tid og
plass til kritikk. Det er ut fra en redaksjonell vurdering om en vil, fordi jeg
synes boken sier mye viktig og sant om den tiden vi befinner oss i. Å løfte fram noe som relevant er ikke nøytralt, men det er uomgjengelig.
Bjørn Stærk har nettopp gjennom sin praksis med uredd diskusjon latt seg påvirke til
å revidere noen av sine synspunkt. Resultatet
er blitt mindre konsekvent enn den første utgaven av boka, mer drøftende av
legitime innvendinger. Men stadig på jakt etter ny erkjennelse, og stadig redelig
argumenterende for sitt syn.
«Ytringsklimaet er et sosialt fenomen, med andre
ord noe komplekst og skiftende hvor det bare finnes tvetydige, midlertidige og
halvgode svar.»
Kanskje den viktigste
misjonen til denne utgivelsen er de spørsmål den stiller og den uro den vekker
hos de av oss som helst ville forblitt i vår komfortsone, her hvor tidens debatt og
verdikamp ikke truer våre liv.