tirsdag 23. oktober 2018

Om å falle mellom samtlige stoler, reise seg, og stå på egne bein.



Jeg leste Bjørn Hatteruds vesle bok "Mot normalt" i kveld. Den virker nøktern og rett på sak. Merkelig nok kan man si, fordi den selvbiografiske fortellingen jo framstår som overdrevet. Både ved sitt nattsvarte bakteppe og sin hårdt prøvede hovedfigur. Det får da være måte på prøvelser. Nei, for enkelte er det virkelig ikke måte på.  Skulle en gi et overfladisk resymé ville det bli en slags krysning av skillingsvise og Hollywood med happy end. Det er jo en vanskelig rute for en fortelling uten å havne i eksotiserende og forløyet kitsch, om det er aldri så mye forfatterens eget liv det handler om. Men historien fortelles i et nøkternt og  lakonisk toneleie som bærer vekten av sin tunge last. 


Ingen forsøk på generaliserende refleksjoner med utgangspunkt i det personlig erfarte. Det er gjennom den knappe og konsise stilen i beskrivelsene at vi likevel merker at Bjørn nok har gjort seg sine tanker om det barndommens bondeland han forlot. Et samfunn og en livsverden som med årene framstår som et stadig mer fremmed sted. Men som har etterlatt en språklig og kroppslig måte å føre seg på. Bjørn Hatterud ville neppe blitt fullt integrert uansett. Han kan like gjerne følge sine egne helter og interesser. 


Mot normalt - Samlaget 2018

«Ein klassereisande homse med funksjonshemningar frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeider og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri kunne passere som normal uansett.»

Men dette skjer innenfor en geografisk og historisk kontekst. Bygda som skildres har neppe stått i ro siden forfatteren forlot den, selv om forestillingene om den for mange har det. Mange bærer med seg minner som ligner deformerende arr, som en trollsplint som gjør at en bare får øye på det en kjenner fra før, hvis man en sjelden gang vender tilbake dit "fliren ligg kald over gråten", for å sitere nok en forfatter med et noe anstrengt forhold til landlivets gleder, Tor Johnsson.

« Skamma over å vere homo var verre enn smerta ved å halde det ekle hemmeleg. Eg voks opp i ein kultur der verdien av ein mann vart målt i kor arbeidsam og praktisk han var, kor flink han var med nevane. Det gjorde homsar feil på så mange måtar. Å vere homo var å vere veik, upraktisk, klønete, grinete, feig og mjuk. Og skitten. Å vere homo var å ikkje klare det ein arbeidsmann skulle klare. [..] Fordelen ved å vere homo var at dei eksentriske og estetiske interessene mine ikkje kom som noko sjokk på nokon. Eg var jo ikkje som dei andre uansett.»

Jeg er ingen bygdesosiolog, har ikke vokst opp på det indre Østlandets bondesamfunn med sine bitre klasseskiller som skjærer gjennom bygda som fornedrende arr over generasjoner av bøyde nakker. Min kunnskap er annenhånds. Jeg vokste opp i en annen bygd. Den bygda Bjørn skildrer fra sin oppvekst på 80- og 90-tallet hadde i mangt og meget ikke forlatt det verdihierarkiet som den hesteredde og skap-bifile Alf Prøysen rømte fra. Det er noe dypt klaustrofobisk ved skildringen som virker ytterst ubehagelig. Fordi det framstår som – dette forbudte ord i bokanmeldelser – troverdig. Så mye oppmagasinert frustrasjon, så mye jantelov, uforløste evner og amper håndhevelse av monokultur, så liten evne til å leve med forskjeller. Det sitter som ekko i veggene lenge etter at en ny generasjon har fått montert flatskjerm og surroundanlegg. Denne leseren spør seg: e
r det virkelig sånn det er over alt på bygdene? Har jeg vokst opp i en boble av beskyttelse, av gode krefter som satte tonen og løftet frem framfor å hugge ned?   

Men her er også noen lyspunkt. Noen som ser deg. Morfaren roser og oppmuntrer Bjørn for hans oppvakte hode.

«Ein gong sa han til broren min: «Hæin Bjørn ha fått dæ i huggu, mens du har fått det i heinna». Det hender framleis at broren min nemner dette, om han har ein svart dag og ikkje kjenner seg bra nok. Det er vondt for meg å høyre, for frå morfar si side var dette meint som eit likestilt kompliment til oss begge. I hans verd, i hans kultur og oppvekst, var det å ha det i hendene minst like viktig og godt som å ha det i hovudet. Heile samfunnet var bygd opp av flinke hender. Utan gode hender hadde ikkje verda gått framover.»

Men uten kloke hoder hadde vi aldri beveget oss videre fra slike latterlige falske motsetninger, fra denne implisitt manglende forståelsen av hvilken intellektuell kapasitet som ligger bak et vel utført håndverk. Eller har vi det? 


For mange som har gjort en klassereise og funnet seg en sirlig selvvalgt omgangskrets i byen er det en slags ekstra bonus i det å gå og ‘småbæinne bygda hele sitt liv’, gratulere seg selv med alt en slapp vekk fra. Noen få blir klok av skade, de fleste blir bare skadd. Arthur Arntsen fortalte meg en gang at hans gode venn Arvid Hansen – en gudbenådet forfatter – hadde nevnt for ham at han som ungdom i likhet med så mange andre mannfolk fra Senja var tiltenkt en levevei som fisker. «Men så va e ju så heldig å få polio». Verken Alf Prøysen eller Arvid Hansen var idyllikere. Eller bitre. Det er heller ikke Bjørn Hatterud. Og det blir på en måte bokas upbeat avslutning, at hans strabasiøse ferd ble til en hel karriere. På tross av og delvis på grunn av nettopp det som ved første øyekast må virke som en hel katalog av handicap.