fredag 28. desember 2018

Kassandra med innestemme.





Det finnes folk som uansett tema makter å gjøre det til en anledning for å hente fram sin gamle kjepphest. De som roper høyest og er sikrest i sin sak har gjerne en klar formening om hva som er hovedproblemet. Og med denne overlegne innsikten parat lar de fleste aktuelle hendelser seg koke ned til bekreftende illustrasjoner til det man alltid har sagt og med stor utholdenhet gjentar.

Den nye offentligheten som de sosiale medier har skapt gjør at disse stemmene langt på vei skaper rammebetingelsene for alle som vil delta i det offentlige ordskiftet. Mange som kunne ha levert gode bidrag til en opplysende debatt velger å trekke seg tilbake fordi man ikke orker å forholde seg til en type sjikane som tidligere ville ha havnet i avisredaksjoners papirkurv. Bøllene føler seg endelig fri fra ubehaget i kulturen og kan nå usensurert og uten forstyrrende krav til saklighet kalle en spade for en innvandrer og en statsminister for en landsforræder.  

Og den internasjonale trenden går i retning av at slike bøller nå får bred oppslutning i valg. Det har fått mange til å se mørkt på det liberale demokratiets fremtid.

Bård Larsen har så visst ikke trukket seg tilbake. Han har innimellom tallrike kronikker og Facebook-debatter skrevet en velartikulert bekymringsmelding og et engasjert forsvar for det liberale demokrati. Bård roper ikke et varsko, han fremfører det med innestemme og moderasjon. Larsen har lenge vært godt synlig i det offentlige ordskiftet, til stigende irritasjon for den identitære høyresiden. Mange innen Rødt og dalstroka innafor har forlengst avskrevet ham som en one trick pony som er opphengt i anti-marxisme og sveiseblind for andre og mer aktuelle trusler. Det tror jeg er en datert forestilling som man med hell kan skrote:    

Det er fiender av demokratiet som er skurken i denne fortellingen. At motstanden mot Trump og andre radikale populister delvis blir kapret av illiberale kaosryttere på venstresiden, rokker ikke ved det faktum at autoritære på høyresiden er den klart største trusselen vi har mot liberalt demokrati i dag.

Boka gir en grei og konsis oppsummering av Bårds omfattende lesning omkring det internasjonale fenomenet høyrepopulisme. Det er skrevet i beste tradisjon av populariserende (pun intended) kunnskapsformidling, med sitater fra bøker og lenker til artikler for videre lesning. Men det er også et bekjennelsesskrift i den forstand at det argumenterer for et verdistandpunkt.



Hvorfor bør vi slutte opp om det liberale demokratiet med dets rettsstat, ytringsfrihet og rettigheter for [ofte usympatiske] minoriteter? Hvorfor ikke bare la flertallet bestemme? Det liberale demokratiet har lenge vært et godværs-ideal som har vært lettere å bekjenne seg til enn å etterleve. Men ifølge rådende tidsånd er det nå blitt et kontroversielt standpunkt som en må kunne argumentere for. Og jeg synes Bård argumenterer godt for sitt syn. Han gjør også rede for de oppfatninger om menneskenatur og historie som hans eget syn utgår fra. 

Noen vil anse ham som pessimistisk på grunn av betoningen av menneskers potensielle kapasiteter for ondskap. Her leser jeg inn et ideologisk slektskap med John Gray, som har poengtert at i motsetning til fremgang i naturvitenskap, som er kumulativ og unektelig ‘går fremover’, så er forbedringen av samfunnsformer i en mer human retning en prosess som meget raskt kan annulleres og bli erstattet av sivilisasjonssammenbrudd og barbari.

Dette lyder jo nokså mørkt og alarmistisk? Ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne tjene som motivasjon for å kjempe videre for det liberale demokratiet, nettopp fordi det ikke er en selvfølge som er vunnet en gang for alle. Og fordi en historisk bevissthet opplyser oss om at det moderne demokratiet ble til som et uforutsett kompromiss i en skjebnekamp mellom grupper som i utgangspunktet bare så for seg total seier eller nederlag for sine interesser. Dette menneskesynet, eller antropologien om man vil, regner med noen menneskelige konstanter, visse disposisjoner til vondt og godt som ulike samfunnsformer kan bidra til å befordre eller holde i tømme. Noen total seier for noen menneskelig utopi kan det ikke bli tale om, men forskjellen er likevel enorm til det som opp gjennom tidene har vært og for millioner fortsatt er normalen; en verden der «the strong do what they can and the weak suffer what they must.»

Et slikt menneskesyn vil avvise som utopisk en sterk sosialkonstruktivistisk versjon som har som mål å ‘skape det nye mennesket’.

Av så kromt et materiale som det mennesket er laget av, kan intet rettlinjet la seg tømre

mente den tyske filosofen Kant.



Men det universalistiske trekket som den kristelig-humanistiske arven på en god dag representerer kommer også på kant med kulturpessimistene på den identitære høyresiden. Der betrakter man ulikheter i kultur som så grunnleggende at et hvert håp om fredelig sameksistens må avvises som uansvarlig naivt.
For om mulig å erte på seg enda flere, framgår det av Bårds pamflett at han et stykke på vei har sans for argumentene til mange utenfor det establishment han selv tilhører. Og at han tror det er klokt å lytte seg fram til det som måtte finnes av fornuft i det våre politiske motstandere sier, fremfor å utstøte dem som samfunnsfiender.

Det finnes åpenbart rett og galt. Men man skal være varsom med å senke listen for hva det er rimelig å beskrive som mørke. I en annen verden hadde man sagt tvert nei til å slippe det onde inn over dørstokken. I et liberalt samfunn er det ingen grunn til å tro at rasjonelt tenkende mennesker alltid er enige om hva som er det gode og hvilke veier som fører dit. Hadde vi med stor presisjon kunnet fastslå hva det gode er, så trengte vi ikke politikere, eller demokrati; samfunnet kunne blitt styrt av ingeniører og teknokrater. 

Hvis politikk koker ned til spørsmål om lys og mørke, kommuniserer man også at det ikke er rom for forhandling. I praksis er det politisk abdisering. En politiker skal avveie, diskutere, lytte, høre og forstå, ikke smelle igjen døra med besvergelser. I et samfunn bygget på tillit er vi så langt det lar seg gjøre avhengige av å tro at de som er rundt oss ønsker det beste, samtidig som vi er enige om at våre ideer og verdier kan trekke i ulike retninger. I et manikeisk ordskifte er gruppetilhørighet viktigere enn politikk, sak og sannhet. Det viktige er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.

Nå vil nok blandakoret fra begge ytterfløyene unisont påpeke at Bård jo er den som stadig kritiserer alt utenfor det politiske sentrum og assosierer til dystre historiske eksempler. Og for egen del vil jeg påpeke at begrepet populist i den politiske debatten ofte blir brukt som en lettvint hersketeknikk for å stemple alt man ikke liker, m.a.o. en like upresis og manipulativ praksis som den inflatoriske omgangen med ordet kommunist eller rasist. Det kan m.a.o. være en effektiv måte å smelle igjen døra med noe som virker som besvergelser. Slik kan den løpende debatten oppleves, som om motparten reduserer dine erfaringer og argumenter til symptom og indikatorer på hvilken skuff du hører inn under. Bare unntaksvis opplever en at motparten går inn på substansen i det en sier, vurderer det argumentet en har fremført.  
Og likevel kan Bård ha rett i sin diagnose, selv om han som alle dødelige ikke alltid makter å leve opp til den standarden han selv foreskriver. Og dessuten: toleranse består ikke i verdinøytralitet, men at en istedenfor å forby tolererer de fenomen en kritiserer.  

Liberalt demokrati er ikke førstevalget for brusehoder. Liberalt demokrati er en måte å organisere samfunnet på som krever tålmodighet og en viss tro på at du og dine politiske motstandere tross alt har en felles interesse i å skape et greit samfunn.

Bortsett fra bokstaveringen av brushoder, er jeg enig. Og en stor del av den suksessen som den skandinaviske samfunnsmodellen utgjør består i et sterkt lim i form av et verdifellesskap, tross uenighet om politiske prioriteringer og virkemidler. Men denne prosessen, som har gått «fra ideer til idyll» (H.Tingsten), kan også bli til et lokk som tildekker reelle motsetninger. Det var her venstresiden satte inn kritikken mot «toppenes partnerskap» (Bull) på 70-tallet. Ottar Brox’ venstrepopulisme pekte på de gruppeinteressene som ikke hadde noen form for representasjon eller innflytelse som var kanaliserbar via den eksisterende partifloraen. Det samme gjaldt lenge den utenrikspolitiske opposisjon under den kalde krigen, som også befant seg utenfor det politiske sentrum. Lenge ble slike stemmer møtt med forræderibeskyldninger istedenfor argumenter, og det fra en presse som istedenfor å være et kritisk korrektiv til makten opptrådte som vokterne av enigheten. Så et opportunistisk forhold til liberale prinsipper er dessverre noe som også forekommer i det politiske sentrum.  

Men tilbake til Bårds beskrivelse av dagens identitære høyrepopulisme som – her griper han til Doobie Brothers’ sangskatt – tryin’ hard to recreate, what had yet to be created. De opererer med en trang og ekskluderende definisjon av hva det vil si å tilhøre et nasjonalt fellesskap:     

Gjennom historien har etiketten folkefiender, selve juvelen i ultrapopulisme, vært et fast innslag i demagogens vokabular. Man behøver ikke smake lenge på ordet for å forstå den potensielle effekten av det: Enten er du med oss (folket) eller så er du mot oss! Uenighet er forræderi! Den radikale populismen hviler på en moralistisk anskuelse som avviser at det finnes genuine interessemotsetninger i «folket».
[..]
De autoritære har et felles kjennetegn som er lett å oppdage. De peker på dem de ikke liker, mennesker med en bestemt ideologi, religion eller etnisitet, og hevder at de ikke er en del av folket.

Bård drøfter ulike strategier overfor parti hvis ideologiske program mange av oss betrakter som livsfarlige om de skulle bli omsatt fullt ut i praksis. Han argumenterer for ansvarliggjøring og moderasjon gjennom inkludering. Andre vil argumentere for klare linjer og utstøtelse overfor de som ikke slutter seg til et felles verdigrunnlag. Det er ikke vanskelig å hente fram historiske eksempler som taler i begge retninger. Det tyske borgerskapets forsøk på å «ramme inn Hitler» blir ofte trukket fram som en advarsel. På den annen side: Blant mellomkrigstidens tilspissede motsetninger er det norske eksemplet interessant fordi man fant fram til et kompromiss og et modus vivendi mellom grupper med variabel demokratisk bonitet som bare delvis anerkjente hverandres eksistensberettigelse. Men fordi alternativet var en ødeleggende all out- konflikt mellom arbeid og kapital, fant man fram til prosedyrer og spilleregler som begge parter aksepterte. I mange andre europeiske land endte man opp i autoritære regimer.



Høyrepressen, som i likhet med Venstre representerte det politiske establishment, var rasende over at Venstre inviterte Arbeiderpartiet sammen med Bondepartiet inn i varmen og lot Nygaardsvold-regjeringen få arbeidsro. Aftenpostens argumentasjon mot dette samarbeidet er nokså identisk med de delene av venstresiden som i dag snakker om «den blåbrune regjeringen», og mener at ingen bør ha noe med FrP å gjøre. I begge tilfeller henter man fram sitater som skal tjene til å avsløre «deres sanne ansikt».  

Bård drøfter disse tingene. Det vil si han presenterer avveininger og argument som taler i ulike retninger. Og han går langt i å hente fram de argumenter og anliggender han finner legitime og forståelige hos sine politiske motstandere. Noen vil sikkert konkludere med at han dermed ‘lefler’ med deres standpunkt. Hvor langt skal vi gå i å forstå og anstendiggjøre holdninger som i sin renskårne form har vist seg som farlige? Når blir vårt samarbeide til et svik? En hver får trekke grensen der man anser det som riktig. Jeg synes med årene at det blir stadig vanskeligere å bedømme dette, og at det er liten hjelp å få fra dem som synes det hele er innlysende.  

For lesere på jakt etter entydige svar og bloddryppende fiendebilder har Bård følgelig lite å by på. Her er lite som kan brukes som rage-bait eller generere overskrifter og adrenalin-kick. Men på sitt vis er også dette en innstendig appell til å kjempe for truede verdier.  

Noen som verdimessig stod lenger unna Larsen burde kritisert boka. Jeg er nok litt for ideologisk besmittet til å få øye på svakhetene i argumentasjonen, selv om jeg er uenig med forfatteren i mange politiske enkeltsaker. Men det er ikke det det går om her. Dette handler om det minimum av omforente spilleregler og felles verdier som tross alt gjør den daglige politiske kampen til et felles prosjekt. Et prosjekt der vinneren ikke tar alt, men anerkjenner motpartens rett til å arbeide for sitt syn og sine interesser. Det kan lyde formelt og lite juicy for dem som er vokst opp i et samfunn hvor det har vært en selvfølge. Men det er i virkeligheten en stor historisk seier som må gjenerobres for hver generasjon.     


5 kommentarer:

  1. Hei Ivar og god jul :)

    Jeg har hørt Larsen snakke, og lest en del av det han har skrevet (dog ikke aktuelle bok) og har registrert at han ofte snakker om det liberale demokrati. Jeg har imidlertid til gode å høre/lese hvordan han egentlig definerer «liberalt demokrati». Dermed har det for meg blitt vanskelig å gripe hva det er han egentlig sier. Han blir en mann med store gester og lite reelt innhold. Jeg har lest din bokanmeldelse med interesse fordi jeg har fulgt deg en del år og har stor respekt for deg. Jeg oppfatter deg som en mann med stor integritet. Dessverre kan jeg imidlertid ikke ikke se noen klargjørende definisjon av liberal-demokratiet her i din bokanmeldelse heller.

    Du refererer Larsen: «Liberalt demokrati er ikke førstevalget for brusehoder. Liberalt demokrati er en måte å organisere samfunnet på som krever tålmodighet og en viss tro på at du og dine politiske motstandere tross alt har en felles interesse i å skape et greit samfunn.» Du kommenterer: «Bortsett fra bokstaveringen av brushoder, er jeg enig. Og en stor del av den suksessen som den skandinaviske samfunnsmodellen utgjør består i et sterkt lim i form av et verdifellesskap, tross uenighet om politiske prioriteringer og virkemidler.»

    Hvordan skal dette egentlig forståes? Hva er det som egentlig sies? Liberalt demokrati er «en viss tro på at du og dine politiske meningsmotstandere tross alt har en felles interesse i å skape et greit samfunn». Jeg undrer meg stort: Alle har vel denne interessen? Alle som engasjerer seg gjør det vel fordi de er opptatt av samfunnet, og at det skal være et godt sted for alle?

    Eller? Mener du og Larsen at ganske mange mennesker som i dag engasjerer seg slettes ikke har felleskapets interesser i tankene? At de bare har egeninteresser i tankene? At de er sneversynte? Dumme? Ikke vet sitt eget eller andres beste? Uansett svar blir vel stempling av samfunnsengasjement på denne måten temmelig arrogant? Hva gjør Larsens eller ditt samfunnsengasjement og verdisyn bedre og mer riktig enn andres?

    Og da er jeg tilbake til spørsmålet jeg innledet med: «Hva er definisjonen av et liberalt demokrati?» Et liberalt demokrati kan neppe bestå av at alles meninger er like mye verdt. Vi lever jo ikke i et anarki.. Og opp i mot et anarki står vi tross alt innenfor en samfunnsstruktur, en modell, som regnes som den mest dugelige. Men hva består denne samfunnstrukturen av? Du sier at: «vår skandinaviske modell handler om et sterkt verdifellesskap som overskrider politiske prioriteringer og virkemidler. Men hva består dette verdifellesskapet grunnleggende sett av?»

    Som sagt; jeg savner tydelig definisjon av liberal demokratiets strukturelle system. I mine øyne er det svært påfallende hvordan tilhengere av dette systemet stempler alle andre som idioter, mens de samtidig selv aldri evner å redegjøre skikkelig for hva et liberalt demokrati som system faktisk består av, utover å si at «vi ønsker et godt samfunn for alle». Strategien synes å være evnen til å inngå kompromisser, til å tolerere. Stikkordet er vel kompromisser. Kompromisser i forhold til hva? Kompromisser i sin natur må jo bunne i at man er enig i hva det er man kompromisserer i henhold til? Dette utgangspunktet synes for meg fullstendig vagt og uproblematisert i dagens debatt. Og slik jeg ser det, vår store utfordring – som du kanskje vet hvis du har lest på bloggen min som du følger :-)

    Can you help me out? :-)

    Beste hilsen Camilla

    SvarSlett
  2. "Kompromisser i forhold til hva?Kompromisser i sin natur må jo bunne i at man er enig i hva det er man kompromisserer i henhold til?"

    Kompromisser i forholdt til det optimale - den løsningen en hadde foretrukket hvis en kunne bestemme alene, eller ved å fullstendig overkjøre dem man inngår kompromisser med. En inngår ikke kompromisser fordi en er enig med motparten, men fordi en respekterer motpartens medbestemmelse som legitim.

    Forøvrig - Bård bruker en del plass på å definere hva han legger i begrepet liberalt demokrati i boka.

    SvarSlett
  3. Liberaldemokrati = kompromiss... Med blikket rettet mot de utfordringene vi står overfor når det gjelder klima, terror, øket fattigdom, menneskeverd og teknologi er jeg redd det er av avgjørende betydning at vi evner å grave adskillig dypere enn som så.

    SvarSlett
  4. Litt usikker på hva du mener med å "grave dypere" på grunn av en politisk dagsorden du lister opp. Mener du å si at 'desperate times call for desperate measures', og at vi følgelig må skrote det liberale demokratiets rammeverk, så er dette en gammel posisjon jeg så langt ikke har latt meg overbevise av. Hvis du derimot sier at det liberale demokratiet i seg selv ikke kan betraktes som 'historiens slutt', men at vi har presserende oppgaver og smertefulle valg foran oss, så er jeg enig.

    SvarSlett
  5. Hva er det liberale demokratiets rammeverk, slik du forstår det? Det var det jeg i utgangspunktet spurte om, og jeg spør altså igjen. Det eneste svaret du gir er "kompromiss". Og det er et slikt svar jeg mener er svært overfladisk.

    SvarSlett