Fortiden er ikke lenger hva den var.

Kjære amatør, du som leser bøker om historie av ren interesse, dette er trolig en bok som gir deg større perspektiv på det du allerede kan og kanskje forandrer måten du tar til deg ny kunnskap på. Du lærer neppe noe nytt om ditt spesialfelt, men du lærer noe om historiefagets egen historie, hva man har lett etter når man har sett inn i fortiden, hvilken funksjon historieskriving har hatt. Den historiserer historikerens arbeid, viser fram at alle tiders blikk på fortiden rettes gjennom samtidens optikk. Også vår generasjons perspektiv er i kontinuerlig forandring, as time goes by. 

Magne Skodvin

Historikeren Hans Fredrik Dahl hadde nestoren i norsk okkupasjonshistorie, Magne Skodvin, som mentor. Ved en anledning spurte den unge Dahl «hva historiens dom ville bli» om et bestemt tema. Magne Skodvin, som gjerne blir plassert i en strengt empirisk tradisjon, svarte noe sånt som at det var ikke lett å si noe sikkert om. Det eneste sikre en kunne si var at den ville bli annerledes enn vår egen. Det er jo ganske nedslående på fagets vegne? Nei, men det maner til edruelighet og selvrefleksjon.

Mange blir irriterte over en slik relativisering av egen kunnskap. Her har man gjennom år lest seg opp og så smått ervervet seg ganske omfattende kunnskap om et emne. Faktaene er jo der, kildene er kanskje gode og mange (avhengig av hvilken periode det er snakk om). En har kartlagt et landskap som en begynner å føle seg fortrolig med og hjemmekjent i. Og så risikerer en å måtte forkaste sin versjon? 

Det er også mange historikere som også har sprengt blodkar på fagets vegne i møte med «den språklige vendingen», tanken om at historie ikke best forstås som en fast, urørlig størrelse vi avdekker konturene av, men som noe vi konstruerer gjennom våre fortellinger, de litterære konvensjoner vi etterfølger, den ramme av mening og sammenheng vi forutsetter at leseren er innforstått med. Og disse er vår egen tids forståelsesformer. I en viss forstand er all historie samtidshistorie.

«Dette er et dilemma vi må leve med: Historieskriving er alltid tekst, en tekst som gjør utvalg, anlegger et perspektiv, antar en form.»

Ja men hallo – er alt bare subjektive versjoner av fortiden, er det ikke noe vi kan vite sikkert her, snakker vi ikke om et universitetsfag, en vitenskap? Erling Sandmo er pragmatisk og snakker med innestemme. Det finnes mangt som faget kan fastslå med rimelig sikkerhet, det finnes hypoteser som kan styrkes eller forkastes i møte med konkret empiri, det finnes stadig flere fagfelt en kan trekke veksler på for å øke ens «body of knowledge». 

Emmanuel Le Roy Ladurie

              

Sandmo trekker fram EmmanuelLe Roy Ladurie og hans mentalitetshistorie, altså den forståelseshorisont en bestemt periode tenkte innenfor, hva som tilhørte tidens repertoar av tanker og forestillinger, og hva som var «unvorstellbar». Dette har vært en viktig impuls for å forklare og forstå fortidens aktører bedre og bremset vår iboende tendens til å begå anakronismer, bedømme fortidens mennesker ut fra våre egne forutsetninger og verdinormer. Mentalitetshistorien befatter seg – til forskjell fra idehistoriens filosofer – med vanlige folks common sense  Men idehistorikeren Quentin Skinner har også poengtert viktigheten av å ta med denne kunnskapen for bedre å kunne forstå filosofene. Hvilke av samtidens forestillinger var det de opponerte mot, hvilken dagsorden var det de deltok i.   

Men Le Roy Laduries innsikter i en hermeneutisk tilnærming til fortidens forestillinger åpnet for et par ettertanker på fagets vegne. Er det slik at ikke bare bønder i Pyrineene på 1300-tallet var situerte med sin tids forestillinger, men at dette tilhører de ufravikelige menneskelige grunnvilkår som selv historikere er belemret med?

Erling Sandmo

«Hvis vi tar trolldomstroen inn over oss, blir vi konfrontert med at sannhet er et sosialt og historisk fenomen – også våre egne sannheter. Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å gjøre det. Det har de alltid gjort. En av innsiktene historiestudiet kan gi oss, er i tillegg til at spørsmål om hva som er sant, er tett knyttet til historiske maktstrukturer.[..] Jo mer vi fordyper oss i fortidens verdensbilder, deste mer usikre vil vi bli på våre egne – og dermed også på vår egen tro på at vi kan si noe definitivt sant om historie.»

Dette begynner så smått å bli common sense, de tanker som ganske motstandsløst glir inn i hodene og etterplapres av slike halvstuderte røvere som meg. Nå har pendelen svingt, og etter at man har innsett det perspektivistiske ved enhver fremstilling, og at sannheten ofte er «de herskendes tanker», har lemenvandringene innen akademia har gått i retning av at man er kritisk til maktens «store vi», og snakker på vegne av vanvittig mange forfulgte og neglisjerte minoriteter.

Tony Judt

Som Tony Judt har påpekt har denne vendingen hatt sine uheldige sider (noen av dem er Sandmo også inne på). Judt mente at før man kunne be elever og lesere være kritiske, måtte de vite litt mer om hva de skulle være kritiske til. Altså nødvendigheten av å «get the facts straight», tilegne seg en nødvendig kunnskap om perioden slik at man kunne innordne det subjektive i en større, allmenn fortelling. Å være maktkritisk er ikke å hengi seg til subjektivisme ettersom allikevel ingen av oss vil finne den hele og fulle sannhet. Det uoppnåelige ved et objektivt ståsted fritar oss ikke fra å  forsøke å beskrive hendelser på en måte som er mest mulig i samsvar med allment observerbare fakta og å levere fortolkninger av aktørenes motiver som virker rimelige og plausible. Det er et av Tony Judts poeng, og slik jeg leser Sandmo, er det ikke så mye finere å få det. Den unge lærling som oppsøker den lærde for å få entydige og autorative svar vil ofte bli skuffet. Som økonomen Schumpeter skrev i 1932: 

«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» 

Jeg tror det forholder seg på samme vis med historiefaget. OG VI LEVER I 2015 !! Enn så lenge. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !