Richard Betts: Den realistiske tradisjon innen Internasjonale Relasjoner

Del 1. Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Richard Betts on realism. youtube-link

Colombia University Date: September 24, 2007
Course number: U6800 Course title: Conceptual Foundations of International Politics

Realisme er en rotete teori hvis en ser hele tradisjonen under ett, den strekker seg over tusen års refleksjon over internasjonale relasjoner. I likhet med mektige idetradisjoner som kristendom eller marxisme har de opprinnelige skrifter avfødt mange ulike sekter som har utviklet seg i ulike retninger. De deler noen grunnleggende prinsipper, men de har avvikende oppfatninger om mange beslektede tema.  

Realister er ofte uenige med hverandre. Det finnes klassiske realister og struktur- eller neorealister, tilhengere av offensiv og defensiv realisme, samt andre ulike varianter. Noen realister er Demokrater, noen er Republikanere, noen er libertarianere. Så realismen gir oss definitivt ingen detaljert formel for politikk. Og dette vil gjøre enkelte praktisk orienterte folk utålmodige og skeptiske til om det er verd å bruke tid og krefter på å gi seg i kast med disse teoriene.

Jeg heller til et eklektisk perspektiv. Jeg er blitt anklaget offentlig av en realist for å være ikke-realist, og av en ikke-realist for å være en realist. Jeg tror realismen er utilfredsstillende i mange henseender, men jeg ser på den slik Winston Churchill så på demokratiet; Jeg tror realismen er den dårligste teorien om internasjonale relasjoner, bortsett fra alle de andre.

Husk at disse paradigmene vi operer med og insisterer på å bibringe dere her på Colombia [University] er generelle disposisjoner. Bortsett fra noen få fanatikere er det få som passer friksjonsfritt til noen av paradigmene. Og legg merke til E.H.Carrs refleksjoner over realismens begrensninger som er en del av en bok som ellers er et utmerket uttrykk for realistisk tenkning. Noen mener realisme er en vitenskapelig teori, mens andre at den egentlig uttrykker en holdning til de menneskelige grunnbetingelser. Jeg heller til den siste oppfatningen.

I alle tilfeller er realismen en generell teori om hvordan verden vanligvis fungerer. Men det er ikke en formel for å forutsi hvordan ting vil foregå i spesifikke tilfeller hvor spesielle omstendigheter, politiske lederes idiosynkrasier eller andre tilfeldigheter kan frembringe avgjørelser fra regjeringer som ikke harmonerer med prinsippene i realismeteorien.

Klassisk realisme forbinder vi vanligvis med tradisjonen fra Thucydides, Maciavelli, Hobbes, og i nyere tid, Hans Morgenthau, E.H.Carr, Reinhold Niebuhr. Den legger vekt på menneskenaturens svakheter, den naturlige forekomst av interessekonflikter, motiv for å søke makt, de materielle interessers dominans over legale og moralske normer som bestemmende for politiske enheters handlinger, i hovedsak nasjonalstater, men også innenfor samfunn i oppløsning som gjennomlever en borgerkrig mellom grupper som ønsker å fjerne eller skape regimer og bygge en ny stat.   

Robert Gilpin merker seg tre antagelser i realisme:

For det første; internasjonale relasjoners grunnleggende preg av konflikt.

For det andre; essensen av den sosiale virkelighet er gruppen, og ikke marxismens klasser eller individet i liberal teori. Homo Sapiens er en art som opptrer i stammer, sier han.

For det tredje; stammelojaliteten har over alt forrang som motivasjon i politikkens kamp om makt og sikkerhet.

Det er ikke dermed sagt at makt og sikkerhet er de eneste, eller ikke en gang våre viktigste, mål, skriver Gilpin. Han sier vi priser skjønnhet, sannhet og godhet. Det realisten vil understreke, er at alle disse edle målsetninger vil gå tapt hvis vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til vår egen sikkerhet i maktkampen mellom sosiale grupper.

I den senere tid har strukturrealismen, eller neo-realismen, som blir assosiert med Kenneth Waltz og John Mearsheimer, forsøkt å presentere en mer strengt vitenskapelig formulering av denne realismetradisjonen. Og de vektlegger enda mer det internasjonale anarkiets kausale effekt. I en annen bok (som dere ikke har som pensum på dette kurset), Kenneth Waltz’ «Man, the state and war», skriver han om forskjellen mellom muliggjørende årsaker og virksomme årsaker. 

En muliggjørende [permissive] årsak er det som gjør noe mulig, men ikke uunngåelig. Og den virksomme [efficient] årsaken er den som får ting til å skje i et bestemt tilfelle.

Den muliggjørende årsak er det internasjonale systemet, definert i anarkistiske termer. Det er ingen suveren som står over nivået av stater, eller som han siterer Rousseau: «Kriger oppstår fordi det er ingen ting som kan forhindre dem». Og merk at i dette henseende betyr ikke anarki en tilstand av kaos eller konstant vold. Det betyr bare en mangel av en suveren, mangel av en overstatlig utøvende myndighet. Uten en verdensmyndighet skaper anarkiet stater, eller grupper innenfor land der en ikke har koherente og fungerende stater… gjør dem til de øverste dommere og håndhevere av deres egne rettigheter og interesser, moralske eller materielle interesser, slik de ser dem. Når stater eller grupper i borgerkrigskonflikter blir uenige om hvilke krav som er legitime, er det makten som avgjør hvilken av dem som vil seire.   

Bare motmakt kan forhindre bruk av vold fra en stat eller gruppe som oppfatter status quo som uakseptabelt. For å se den virksomme makt, skriver Waltz, bør en se på nivået under det internasjonale systemet: innenrikspolitikk, de enkelte ledere og ideologier. Det er en rådende feiltolkning at Waltz tror at innenrikspolitiske faktorer ikke betyr noe. Han tilkjenner dem stor betydning når han forsøker å forklare hvorfor noe skjer på et bestemt tidspunkt, og han foretar en viktig distinksjon som mange ikke har fått med seg mellom internasjonal politikk og utenrikspolitikk: En teori om internasjonal politikk handler om gjennomsnittlige resultat over tid – hvorfor krig oppstår. En teori om utenrikspolitikk er en teori som forklarer hvorfor en regjering foretar en beslutning for eller imot å gå til krig under bestemte omstendigheter og av bestemte årsaker. Waltz skriver i «Man, the state and war»:

«Krig kan oppstå fordi stat A har noe som stat B ønsker. Den virksomme krigsårsaken er stat Bs ønske. Den muliggjørende årsak er det faktum at det er ingen ting som kan forhindre stat B i å påta seg krigens risiko.» Han fortsetter: «Hvis et resultat blir produsert av to eller flere årsaker, så eliminerer man ikke permanent dette resultatet ved å fjerne en av dem».

En bestrebelse rettet mot en årsak som forsømmer andre årsaker kan gjøre situasjonen verre og ikke bedre. Følgelig, mens de vestlige demokratier ble mer innstilt på fred, ble Hitler mer krigersk. En økt tilbøyelighet til fred hos noen av deltakerne i internasjonal politikk kan øke snarere enn minske sjansene for krig.

Anarki definerer den politiske orden i den internasjonale sfære fordi vi ikke har noen verdensregjering. Ingen lovgivende, dømmende eller utøvende makt som er utstyrt med politistyrker til å arrestere de som bryter loven og truer den offentlige orden. Det er derfor Waltz kaller det internasjonale system et selvhjelpsystem. Eller som John Mearsheimer sier: «Hva skjer når du ringer 911? – Ingen ting. Det er ingen i den andre enden.”   

Det er ikke noe 911 i det internasjonale system. 

Vel, vent litt, vil du kanskje si. Det er FNs 911, eller NATO, eller Uncle Sam. Nei, det er ikke det samme. De organisasjonene er som en vennlig nabo du kan ringe for å be om hjelp hvis det skjer et innbrudd hos deg. De er bare organisasjoner med medlemsland vil komme eller kanskje ikke komme deg til unnsetning hvis det passer dem. Ban Ki-moon [FN-sjef 2006] har ingen egne tropper, og vil aldri ha det, i det minste ikke før FN blir en slags verdensregjering. Du kan forsøke å ringe en vennlig nabo, et annet land du ønsker å alliere deg med som vil støtte deg. Men hvorvidt den naboen vil hjelpe deg er opp til ham. Da Kuwait ringte i 1990 svarte vi og kom. Da Darfur ringte i fjor [2006] eller i år svarte vi beklager, vi kan ikke komme denne gangen. Det er ikke noen organisert og institusjonalisert håndhevende myndighet som alltid står parat i det internasjonale systemet som en kan forlite seg på vil tvinge myndigheter eller grupper til å oppføre seg bra. Som vi har sett, FN og den Internasjonale Domstol i Haag har ikke det en slik rolle fordrer. 

Da den Internasjonale Domstol avsa dom mot USAs minelegning av Nicaraguas havner på 80-tallet, sa Reagan-administrasjonen «forsvinn!», og ingen ting skjedde med USA. Ingen arresterte USA og sendte det i fengsel. Kanskje noen skulle ha gjort det, men ingen, ingen internasjonal institusjon, ingen annen myndighet kunne, så ingen gjorde det. I det internasjonale systemet er du overlatt til deg selv. Du og dine venner må opptre som deres eget politi, eller underordne dere hvilken som helst annen makt som er villig til det. Multilateral myndighetsutøvelse, for eksempel NATOs aksjon mot Serbia i 1999 under Kosovo-krigen, er ikke analogt til nasjonal opprettholdelse av lov og rett gjennom legale myndigheter. Det er snarere analog til et borgervern som organiserer en utkommandering av mannskap.    

Den samme logikk kan gjelde konflikter innenfor stater: borgerkriger eller revolusjoner, når sentrale myndighetsinstitusjoner kollapser, eller hvis store grupper av folket ikke lenger oppfatter dem som legitime og forsøker å kaste eller løsrive seg fra dem. I en slik situasjon kan en si at det hersker anarki innenfor en stat inntil orden er gjenopprettet av et nytt regime eller en ny oppdeling som følger av en borgerkrig. Akkurat som ved anarkiet er dette den permanente tilstanden i det internasjonale systemet.

Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !