tirsdag 22. januar 2013

Fallokratisk, faktisk!

Finnes det eksempler på kulturradikalisme i dag? Vet ikke. Men her er et eksempel fra 1998.




Jørgen Lorentzen: Mannlighetens muligheter
Jørgen Lorentzen er litteraturviter og mannsforsker. Han er proppfull av teorier om det "falliske systemet" som truer med å forkrøple normalt utrustede menn. De blir feminine hysterikere av det, i følge mannlighetens bomvokterne. Feminismen på sin side, har tolket hysteriet som en kvinnelig reaksjon mot en "fallisk/kapitalistisk orden". Forfatteren mener at også menn er ofre for tåpelige mannsideal. (Kampen om offer-status er hard i våre dager) Så langt er det greit nok, som en tilføyelse til et større bilde. Men Lorentzen har lest sin Freud, og overtatt dennes ulykksalige trang til å tre greie symbolskjema over verdenslitteraturen. Han har valgt ut fire eksempler på mannsfigurer med utrygg kjønnsidentitet hos Hamsun, Garborg, Strindberg og Dostojevskij. Det skyldes muligens anmelderens kastraksjonsangst, men jeg synes dette tolknings-strevet tildekker mer enn det avdekker. 

Lorentzen later som om han leter i teksten etter mening. Det gjør han ikke, han har allerede gjort seg opp sin egen mening, og den gjenfinner han overalt i teksten, om nødvendig ved hjelp av noen pantersprang til assosiasjonsrekker. Det er ikke den tolkning som er for søkt til å styrke hans mistanke om at alt egentlig dreier seg om mannens penis, alt fra tårn til utgåtte sko. 


Lorentzen skriver kompetent om Freud og Kristevas teorier. Han er innimellom en dyktig formidler av romanenes handling og tematikk. Det er når han skal kople teori til tekst for å si noe om en truet mannlig ("fallisk-patriarkalsk") identitet at det skjærer seg. Ikke slik å forstå at de nevnte bøkene er uten tilknytningspunkter til et slikt perspektiv. Men det blir det vel mye kreativt tolkningsarbeid for å få teksten til å stemme med en gitt teori.Ingen av oss går forutsetningsløse i møte med en tekst. Men det kunne kanskje være en tanke å prøve å nærme seg den uten på forhånd å ha fullstendig bestemt seg for hva den handler om. Det er her overgrepet i psykologismen ligger overfor både tekst og mennesker: En har allerede en klar mening om hvilke drivkrefter som styrer menneskers liv og ytringer. Uansett hva den andre sier blir det omgjort til et sett av symptomer som bekrefter den forutgående teori. Den psykologiske roman stemmer, personene går opp, de kan nok si og gjøre mye som virker pussig for en naiv betrakter, men vi vet bedre, vi skjønner alltid hvorfor. 

Men kan Lorentzen si meg hvorfor det er så dypt utilfredsstillende å lese side opp og ned med derfor, og hvorfor blir hans svar nesten like lite opplysende som når en kikker på fasitsvar uten først å få se spørsmålene?Kanskje fordi de forfatterne han tar for seg i så liten grad selv kommer til orde, overdøvet som de blir av Lorentzens utmerkede teori - som for såvidt er interessant nok som delforklaring, men som blir groteskt reduksjonistisk i møte med storslagne polyfone dikterunivers av Hamsun og Dostojevskijs format. (Kanskje kan en skrive om Sigurd Hoel på det viset) 
På meg virker fortolkeren mer seksualfrustrert enn de han skriver om – fullstendig opphengt på å tolke alle ting i retning av symbol på peniser, kastrasjon o.a. teori-elementer. Jeg tror han tar feil. Det er neppe tilfeldig, det heller. Lorentzen har skrevet noe Hamsun kalte en «altså-bok», han har presset Hamsuns «Mysterier» ned på sin freudianske sofa. Den er ikke stor. 


Det er fristende å forestille seg Knut Hamsuns ironi i møte med en slik lesning:
 „En Hr Lorentzen har giordt mig den ære å la den vesle bog "Mysterier" passere giennem hans storslagne tolknings - maskinerie. Kanske var det tittelen som lokket ham dertil. Dette hans åndelige sagbruk er så avanceret i sin virkemaate at selv en sporvogntabell kunne komme ut i samme facon, påheftet de dypsindigste avsløringer. Død og plage ! - det var nu likevel slet ingen sporvogntabell, slik man hadde villet bilde oss in. Men efter Hr Lorentzens avsløringer gis der ei mysterier tilbake. Min bog var mig ret en gaade indtil Hr Lorentzen grep sin penn. Nu burde jeg kan hende ha takket ham."
Men dette blir også for reduksjonistisk, ser jeg. Boka har mer. Problemet er at jeg ikke tror på dens premisser, derfor hjelper det så lite med dens kloke og treffende sider. Det blir som å la en ateist anmelde en andaktsbok. Så du er herved advart fra en forutinntatt anmelder som freidig beskylder forfatteren for å være en forutinntatt og litt ideologisk opphengt leser. Lorentzen er en fengslende debattant. Og også en "skjev" og "urimelig" lesning kan være interessant for en selvstendig tenkende leser. Men da bør den helst utsi noe nytt. For meg blir boka en slags "på vei til kirken i dag" -andakt. Alt stemmer, uansett hva som skjedde på vei til kirken. "Det høres ut for å være et ekorn, men siden det er du som spør, var det vel Jesus", sa konfirmanten til presten. Nyere litteraturforskning har vist at det hele egentlig dreide seg om et fallos-symbol. Tenkte vi det ikke. Nei vi gjorde ikke det.
 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !