Kan vi lære noe allment ut fra nazistenes folkemord på Europas jøder?

Den amerikanske historikeren Peter Novick har reflektert over dette i en bok jeg siterer et par utdrag av. 

Dette blir etterfulgt av noen kommentarer om dette tema på min egen Facebook-side. Jeg synes dette er refleksjoner som fortjener å bli hentet fram og tenkt videre over. De historikere som er seg bevisst sin rolle som kunnskapsformidlere mot en bred offentlighet må ha gjort seg sine refleksjoner over emnet. Og Todals kommentarer fortjener et gjensyn. 

Men vi begynner med Novick:

«Den fremste lærdommen av Holocaust, blir det ofte hevdet, er ikke at den gir oss et sett av maksimer eller handlingsregler, men snarere at den sensibiliserer oss overfor undertrykkelse og grusomheter. I prinsippet kan det muligens det, og jeg betviler ikke at det av og til skjer. Men ved å gjøre det til en målestokk eller norm for undertrykkelse og grusomheter blir virkningen stikk motsatt, til å trivialisere forbrytelser av mindre format.

[…]

La oss huske den konteksten som mange tyskere – anstendige tyskere – protesterte mot den såkalte relativiseringen av Holocaust i de senere år. Konteksten inkluderte en insistering fra kansler Helmut Kohls parti om at å innføre en lov som forbød Holocaust-fornektelse måtte inkludere en bestemmelse om at det også var illegalt å nekte for lidelsene til de tyskere som ble fordrevet fra øst etter 1945. [10-12 millioner fordrevne, ca. 2 mill. døde – red. anm.]              I denne tyske konteksten – og kontekst er som alltid avgjørende – betød «relativisering» å sidestille forbrytelser mot tyskere med forbrytelser utført av tyskere. Hvilket mange tyskere naturligvis ønsket å gjøre.

De tyskere som insisterte på Holocausts unikhet, som fordømte dets relativisering, gjorde det for å blokkere noe de med rette betraktet som et trekk for å unngå å bli konfrontert med en pinefull nasjonal fortid, å unngå implikasjonene av en slik konfrontasjon for samtiden og fremtiden.

Den identiske talen om unikhet og usammenlignbarhet som omgir Holocaust i USA har den motsatte funksjon: den gir oss en måte å unnslippe moralsk og historisk ansvar. Den gjentatte forsikringen om at uansett hva USA har gjort mot afro-amerikanere, native americans, vietnamesere eller andre, så blekner det i sammenligning med Holocaust, den er jo sann – og unnvikende. Og mens en seriøs og vedvarende befatning med hundrevis av år med slaveri og undertrykkelse av afro-amerikanere kunne medføre kostbare krav overfor amerikanere om å bøte på fortidens feil, er det å granske Holocaust bokstavelig talt gratis: noen få billige tårer.»

Hentet fra Peter Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 288-291) [...] ( 309-310). 

I sitt forord til den tyske utgaven av boken skriver Novick at ingen av de amerikanske Holocaust-museene tilfører amerikanerne et ubehag. 

«I Washington er det et storartet Holocaust-museum, men intet slavemuseum. Hva ville amerikanerne tenke hvis tyskerne sa at vel var Holocaust fryktelig, men det viktigste er å lage et minnesmerke i Berlin over de amerikanske slavene?»  

Jeg delte disse Novick-sitatene, noe som avstedkom denne refleksjonen fra Dag og Tids journalist, Per Anders Todal, på min Facebook-side:

Per Anders Todal: Interessant. Eg har tenkt ein del på Japan og Tyskland si totale forvandling etter 1945 - det verkar som om den enorme øydelegginga av båe land mot slutten av krigen endra haldningane til krig og militarisme fundamentalt. USA, som ikkje hadde opplevd øydelegginga av sine eigne byar, hadde få skruplar med å teppebombe byar i Korea og Vietnam i seinare krigar.

Ivar Bakke: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 

Novick hevder

«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.»

 Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life  (Kindle Locations 255-257). 

Per Anders Todal: Kanskje - men sannferdig historieundervisning og ein open offentleg samtale gjev eit umåteleg mykje betre utgangspunkt for ferda vidare. Og dei som meiner samfunna i Vesten har teke for mykje sjølvkritikk for kolonitida og annan faenskap i moderne tid, er i mine auge naive. Alternativa er veldig mykje verre. Russland har knapt hatt noko oppgjer verken med imperietida (tsar-Russland sitt rulleblad som brutalt imperium er sterkt undervurdert på våre kantar) eller med sovjettida, og eg trur det gjer Russland både til eit dårlegare samfunn og ein farlegare stat.

Ivar Bakke: Ja, når jeg har frikvarter fra mine anfall av kulturpessimisme så er nettopp land som Tyskland (med dets noe maniske omgang med den problematiske delen av egen fortid) som får meg til å tenke at nettopp det kan ha en siviliserende funksjon å granske sitt eget lands fortid med kritisk blikk. Det er også interessant å se - som et gigantisk sosiologisk forsøk - forskjellene i traderingen av Andre Verdenskrig mellom DDR og BRD, og de mentale ettervirkningene det har hatt, spesielt hva angår synet på rasisme.

Per Anders Todal: Den sjølvkritikken er definitivt siviliserande. Og det er neppe tilfeldig at nynazistane står langt sterkare i det som var Aust-Tyskland enn i det som var Vest-Tyskland. Og verdien av at gamle kolonimakter som Storbritannia ser kritisk på si eiga fortid er jo ikkje at det er hyggeleg for afrikanarane og indarane - det er fordi det er bra for britane som samfunn. Eg har aldri høyrt om eit samfunn som har gått under på grunn av sjølvpisking, men mange samfunn har blitt øydelagde på grunn av hybris, dumskap, løgner og sjølvbedrag.

(Et essay om den tyske historikerstriden og trivialiseringen av Holocaust kan du lese her.)

Den førstes førstefødte

Det er så høytidelig og stort å få et barn i hendene som du vil være en slik viktig person for, og som er fullstendig avhengig av din omsorg, gitt deg til låns i lange våkenetter og år som flyr av sted. Nå har hun som så entusiastisk holder dukken i armkroken selv blitt mor. Den lange kjeden av håp og drømmer har fått et nytt ledd. God bless the child. 

Jeg puslet sammen en trall i sakens anledning. 

Den heter First born, og det er bestefar som spiller. 

   

Entschuldigen Sie bitte, aber wissen Sie wie spät es ist?

Entschuldigen Sie bitte, aber wissen Sie wie spät es ist?

Det er en setning jeg lærte fra en bok som Reinhard sendte meg. Det var en moderne lærebok i moderne tysk, så det fulgte en kassett med. Så lenge siden er det. Det ble mest kassett på meg da. Ka ho e, klokka? heter det der jeg kom fra. Det er kanskje enklere å forstå hvis jeg skriver what’s the clock? Det er den rent prosaiske betydningen denne tyske vendingen har. 

Noe annet er hva slike ord og vendinger konnoterer, hvilke bibetydninger eller assosiasjoner de skaper hos tilhøreren. Jeg synes den engelske og nordnorske varianten lyder flat i sammenligning med den tyske. Som å sidestille Mikkel Rev og Mahlers 3. symfoni. Men det er kanskje bare fordi jeg er alt for opptatt av hvor langt skyggene strekker seg nå som solen for lengst har passert middagshøyden i mitt liv. Vet vi hvor sent det er blitt, hvor langt det lir? Ja jeg vet hva klokka er. Og at dette er tøys, at jeg nå som en ordets skredder mishandler det tyske språket ved egenmektig å zurechtschneiden* et prosaisk spørsmål til å bli en hel morgenandakt som er synkeferdig lastet av temmelig søkt meningsfylde. Jeg bør absolutt stoppe nå, før det er for sent. Seriøst.  

Det er ikke lett å oversette fra tysk til norsk og treffe riktig toneleie. Unnskyld, vet De hva klokken er? For svært mange i min generasjon høres det veldig fremmed ut, og samtidig kjent, som et gammelt minne fra NRKs barndom, med radioteateret eller Per Aabel. Men dere som ikke er så utgamle har kanskje ikke hørt om noen av delene. Men de fleste har vel hørt om de vanskeligstilte bedrehjemsbarnene Ketil Bjørnstad og Ole Paus. Det finnes fortsatt kulturbærere blant oss som snakker slik på sitt likefremme og ukunstlete vis, som det mest naturlige av verden. Men det er nu efterhånden blitt langt færre av dem. Når Ole Paus ber en eks-flamme om å dra til helvete i en av sine sanger, så lyder det, sammenlignet med min dialekts «reis tel helvette», mer som en høflig henstilling. Ole Paus synger nemlig «Men ok, så dra til helvede da». I helvede er det ikke fullt så varmt som i helvette, ifølge mine kilder.

Men denne sommervarmen som stadig flere av oss ikke lenger tør juble over, som i tillegg til svetteperler får fram bekymrede rynker i pannen… Var 2018 den siste sommeren hvor folk flest uten baktanker gledet seg over sol fra skyfri himmel? Begynner vi å ane wie spät es ist, at det en dag kan bli for sent. 
Og hvordan vil vi tenke tilbake på denne sommeren med dens små gleder og sorger. Slik vi leser gamle brev fra en tid som vi tenker på som et historisk vendepunkt, en skjebnetid, brev som for det meste er fulle av private gleder og sorger, håp og drømmer for ens eget lille liv. Hva ellers skulle de være? Vi opplever ikke historiske vendepunkt som om vi var dens loggførere, men som den mer eller mindre kjente rammen som våre høyst private liv utspiller seg innenfor. Det er fryktelig vanskelig å forestille seg noe radikalt annerledes som skal kunne feie vekk verden slik vi kjenner den og dele ut kortene på nytt. 
Nei det var ikke meningen å stjele sommerdagens ubekymrede glede fra deg. Men det er blitt sent. Hvor sent vet jeg ikke. Men jeg tror det begynner å haste. Og at det kan bli for sent.    

*zurechtschneiden - skjære til rette materiale, slik en skredder [Schneider] gjør det.

Higher love - a tribute

En sang av Emilie Nicolas som jeg fikk dilla på. Higher love heter den, og min tribute-versjon kan du lytte til her. 

På sporet av den tapte rundetid.

Siri Halle: Sporet fanger - en annerledes idrettshistorie.

Aschehoug. 1999



"Disse to døgnene fikk oss vel til å stoppe opp og se at det fantes en verden utenfor langrennet. Jeg syntes det var ille at så få syntes å bry seg om at en "verdenskrig" hadde brutt ut."

Langrennsløperen Siri Halle gjorde seg disse refleksjonene under gulfkrigen. Hun registrerer at foran et skiløp er det ingen av deltakerne som snakker om at det i løpet av natten har brutt ut en krig. Hun forklarer det med den isolerte tilværelsen som toppidrettsutøvere lever i:

"De vi ser som ikke er skiløpere, er trenere, smørere og ikke minst journalister. De er alle opptatt av det samme, nemlig skiresultater. Åpner vi opp en hvilken som helst avis, så står det noe om en eller flere av oss. Da får vi bekreftelsen: jo, verden sirkler rundt langrennet !"

Slik sett er det lite som har forandret seg. Både innenfor eliteidrettens navlehull og journalistikkens verdiprioriteringer er fasiten den samme: Idretten - det at noen vinner et skirenn eller en fotballkamp - setter alle andre hendelser i parentes. De som i vårt land ikke deler den obligatoriske interesse og begeistring, lever i et tvunget eksil. En direkte illojal gledesdreper blir den som attpåtil åpent kritiserer den nesegruse beundringen av eneren og den tanketomme nasjonale sjåvinismen. Innenfor idrett må en selvfølgelig dyrke begeistringen, viljen til å vinne, motivasjonen til å gå på. Men det er proporsjonene som er blitt så monstrøse. Som "avhopper" fra en lovende idrettskarriere har forfatteren strødd litt sand i dette maskineriet. Kanskje vil de som leser gjøre seg noen tanker om idrettens rolle:

Er det riktig å gi dyrkelsen av kroppsbeherskelse en slik plass i vår kultur ? Er det fysisk sunt å drive toppidrett ? Er det et godt miljø og gode idealer som preger dette miljøet ? Bør en overlate så mye makt til å forme unge menneskers liv i hendene på ambisiøse trenere ?

Siri Halles bok bekrefter ens bange anelser. Forfatteren er nå 28 år og har fått det hele litt på avstand. Det er ingen anti-sport-pamflett fra en nyomvendt, snarere en forsiktig spørrende holdning overfor det en gang så selvsagte. Beskrivelsene taler for seg, refleksjonene er sparsomme, ofte gir de seg selv.

Siri var seksten år da hun ble en del av langrennsmiljøet. "Jeg var heldigere enn mange andre. Jeg rakk to års ungdomsliv før langrennet også skulle styre mitt liv". Boka beskriver idrettsårene i en nøktern dagligtale, uten tilløp til dramatisering eller ond vilje mot de enkeltpersonene som omtales. Hun skildrer også triumfer og vennskap, gleden ved å lykkes etter så mange forsakelser. Likevel - eller kanskje nettopp derfor - er inntrykket ganske klaustrofobisk. Det minner litt om beskrivelser fra folk som har vært medlemmer en religiøs eller politisk sekt, og som i ettertid ser seg undrende tilbake. Det er det samme fraværet av mangfold, den manglende evnen til å se det relative ved det som er deres verden, det store alvoret. Må det være slik ?

I følge Paulus må både den troende og idrettsmannen forsake alt for å nå sitt mål. De fleste foreldre blir urolige ved tanken på at deres barn skal bli oppslukt av en religiøs sekt. Etter å ha lest denne boka, undres jeg på om det er stort lysteligere å tenke seg at noen skal ofre sin ungdom på idrettens alter. I kampen mot sekundene har mange kastet bort år av sin beste alder.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Når gruppetilhørigheten blir din eneste identitet.

Kenneth Jowitt

Fra "Conversations with History" et utdrag av Harry Kreislers intervju med  UC Berkeley political scientist Kenneth Jowitt,    12. jun. 2008

Jeg vil sitere fra ditt essay i introduksjonen til Adam Michniks bok:

“Demokratiet forutsetter et av kulturens mest ekstraordinære oppfinnelser; individet. Formet av samvittighet, bevisst sin egen verdi – som er en uavhengig og ikke gitt størrelse – og med komplementære identiteter.”

Hjelp oss å forstå den setningen.

Vel grunnleggende sett betyr det at enhver gruppe du tilhører er sekundær. Jeg er irsk og engelsk og romersk-katolsk. Jeg er irsk den 17. mars, og hvis det passer meg er jeg det den 18. også. Og hvis jeg føler for det er jeg ikke irsk. Kort og godt: Identiteter er ikke noe gitt. Min bestemor – velsigne henne – da jeg gikk ut med en italiensk jente… jeg vil ikke fortelle deg hva hun sa, men det var ikke hyggelig. Da jeg gikk ut med en jødisk jente var hun så sjokkert at hun fikk ikke fram et ord. Men poenget er ganske enkelt at når du snakker om individualisme er det du snakker om ikke et fravær av gruppetilhørigheter. Jeg er glad for å være av irsk avstamming. Jeg er glad for at min kone er jødisk og protestant, at hun var fra middelklassen og jeg fra arbeiderklassen. Dette er komplementære deler av den jeg er. 

Men min identitet er ikke en gitt størrelse ut fra det faktum at jeg er min bestemors irsk-katolske barnebarn eller noe av det slaget. Og vi lever i en tid nå hvor den typen kategoriske identiteter er blitt svært fasjonabelt, spesielt i det området hvor vi har dette intervjuet. Og ærlig talt synes jeg det er en total katastrofe. 

En ting er å gjøre din identitet overordnet når du blir angrepet for den. Hvis jeg hadde vært en jøde i 30-åras Tyskland ville jeg ikke sagt at jeg har komplementære identiteter hvis noen hadde forsøkt å ta livet av meg fordi jeg var jøde. Jeg ville sannsynligvis vært en sionist. Men det er situasjonsavhengig. Spørsmålet dreier seg essensielt om hvordan du definerer deg selv. Og hvis du definerer deg selv som et individ vil en god del av ditt liv per definisjon være ensomt. Og det er derfor min største intellektuelle helt er Max Weber, som førte et ensomt liv. Jeg tror at litt fremmedgjøring er en fordømt god ting.

Du har vært innom truslene som felles identiteter utgjør. Og vi ser jo naturligvis trusselen fra ekstrem hyperetnisitet. Du skriver også i din bok New World Disorder: The Leninist Extinction:

         «liberal kapitalisme er ikke i stand til adekvat å forsørge gruppens behov og dimensjon i den menneskelige tilværelse.» og «Det liberale kapitalistiske demokratiets avvisning av den heroiske etikk, ærefrykt og mysterium, som gjennom store deler av vår historie er blitt sett på som noe som skilte mennesket fra dyrenes og nødvendighetens sfære, har skapt så ulike motbevegelser som engelske romantiske poeter og den romersk katolske kirke, og i pervers form nazisme og stalinisme.» Ken Jowitt. New World Disorder: The Leninist Extinction (Kindle Location 2730 og 2731). 

Så poenget i denne sammenhengen er at til tross for all sin teoretiske støtte til individet, så makter ikke det [liberale kapitalistiske demokratiet] å tilby elementet av karisma som du også har forsøkt å se på og analysere.     

Det stemmer. Det grunnleggende jeg sier er som følger: Hvis du spør meg hvem jeg er, svarer jeg en liberal, republikansk kapitalist – med små bokstaver. Men det er hva jeg er. Samtidig anerkjenner jeg at å være liberal i den varianten fra det 19. århundret, å være republikaner i klassisk betydning av ordet, å være kapitalist, å være demokrat, at alt dette er partiske erklæringer. Og selv om jeg er tilhenger av dem – jeg vil hevde at de har frembragt den beste sivilisasjonen vi kjenner til – så er de utilstrekkelige. Jeg tar det på alvor når den romersk-katolske kirke sier at familien betyr noe, ikke bare individet. Det er en spenning der vi må forholde oss til. 

Jeg ser det ikke som enten/eller. Men jeg anerkjenner at et liberalt kapitalistisk demokrati i seg selv, hvis det gjøres til noe absolutt, er ondt, det er dårlig, det er galt. Du kan bruke hvilken term du vil. Det må modifiseres, det må være noen viktige adjektiv rundt disse begrepene. Likevel sier jeg at kjernen av mine overbevisninger er disse republikansk-demokratisk-kapitalistiske verdiene. Men det er samtidig sant at de ikke er i stand til å ta hånd om visse sider ved den menneskelige eksistens: Behovet for trygghet, behovet for heroiske måloppnåelser – det er derfor vi ser på fotball og liker astronauter.

Behovet for å ha og vekke fram følelser, ikke bare være analytisk. Mitt poeng er ganske enkelt å stille spørsmålet: Hvilke sett av dyder og forpliktelser er det som setter betingelsene for de andre. I mitt liv er det de liberale, de individualistiske, de kapitalistiske, de demokratiske. Det er disse orienteringene som setter vilkårene for det heroiske, det emosjonelle osv. Så det er ikke et spørsmål om det ene eller det andre, eller om de bør komme sammen. Det er ikke rørt sammen og det er ikke absolutt. Det er en komplementaritet hvor et sett av verdier, forpliktelser og adferd setter betingelsene for de andre.   

Under hvilke omstendigheter utgjør gruppeidentiteter grunnlaget for sosial fragmentering, gjensidig hat og vold? Skyldes det en manglende evne til å formidle i spenningsfeltet mellom individ og gruppe?

La oss først presisere: Når vi sier gruppeidentitet [corporate identity], snakker vi ikke General Motors. Vi snakker om en form for identifikasjon hvor personer ikke har noen identitet utenfor gruppen. De simpelthen mangler den. Slik jeg ser det er gruppeidentiteter, i den grad de er absolutte, alltid av det onde. Hvorfor er de det? For det første: De gjør det lettere å begå voldshandlinger mot andre. Hvis jeg ikke kjenner deg som Harry Kreisler og du ikke kjenner meg som Kennet Jowitt – du vokste opp som jøde og jeg som katolikk – kunne jeg lett ta livet av deg. Du er bare en jøde, jeg er bare en katolikk. Så en kan gasse en jøde, lynsje en katolikk, la en protestant sulte, hva som helst. 

Det senker terskelen for vold når du ikke har en individuell verdi som blir anerkjent av den andre. For det andre: Det tillater volden å fortsette vilkårlig. Hvis det ikke er ‘du skadet meg, derfor vil jeg forsøke å skade deg’, men isteden du har som medlem av en gruppe skadet meg, så jeg kan slå sønnen din. Jeg kan si til Jeremy at jeg bryr meg ikke om at du ikke har gjort meg noe, for du er din fars sønn og jeg skal slå deg. Han kunne på sin side slå min kone. Så volden sprer seg på gruppenivå. Til sist sprer volden seg over tid. Fordi hvis du gjorde en urett overfor min bestefar må jeg gjøre ditt barnebarn urett. 

Gruppeidentiteter vil der de får dominere alltid føre til en større grad av vold. Og fordi jeg ikke liker vold, fordi jeg er en tilhenger av opplysning og tillegger intellekt og argumentasjon stor betydning, setter jeg individ og fornuft øverst.   

Du bruker ofte ordet relativisere. Er det korrekt å si at du sier at i et hensiktsmessig organisert offentlig rom og offentlige diskurs i et demokrati… jeg siterer deg, når du sier at for å «skape og opprettholde en sivilisert og demokratisk måte å leve på er en nødt til å relativisere absolutte etniske, religiøse og ideologiske identiteter». – å skape proporsjonalitet.

Ja det er helt korrekt. Jeg bruker uttrykket «etnisk light», som i lettøl. Jeg oppfatter ulike etnisiteter som en verdifull ting i det at det fører med seg – potensielt fører med seg, og det fører ikke bare med seg gode ting – men potensielt fører det med seg former av erfaringer som en ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Hvis en absolutterer… fremfor alt gjør du ditt personlige liv knuslet og karrig. Du utelukker andre erfaringer, du utelukker den risiko som følger av modning, du utelukker behovet for å bedømme individuelt. Så når jeg sier relativisere mener jeg ikke relativisme. Jeg mener at noen ting er bedre enn andre. Jeg mener oppriktig at de ti bud er bedre enn mange andre forskrifter på hvordan vi bør oppføre oss. 

Så det handler ikke om at ‘alt er like bra så lenge det ikke skader deg’, hvilket er den banale filosofien i Nord-California i dag, et område som har større tetthet av terapeuter enn folk. Jeg er alltid redd for dogmatisme. Du kan si at det er jo litt odd med tanke på at jeg er katolikk – vel, jeg gir deg rett der, det er merkelig. Men jeg tenker på dogma i form av en absoluttering av en etnisk eller rasemessig identitet, med unntak for når du er i en situasjon hvor du blir truet med vold, jeg tenker at det er den største synd. Jeg tror det er den største etiske synd, den største synd i adferd, å absoluttere din identitet. 

Så når jeg bruker ordet relativisere mener jeg akkurat det jeg sa da jeg tok fram mitt ekteskap som eksempel. Jeg tror ikke at å kunne relativisere fortynner den du er. Det det gjør er å plassere individet der hvor det må foreta en vurdering og ta en risiko. Hvis jeg var oppdratt irsk-katolsk og giftet meg med en irsk-katolsk arbeiderklassejente, hvilken risiko ville det være? Ingen. Hvilken individuell vurdering ville det krevd? Ingen. Det kunne blitt et godt ekteskap. Jeg sier ikke at alle som gjør dette begår en feil. Kvintessensen av det jeg sier er at et samfunn basert på individer er et samfunn som beriker seg selv gjennom å ta sjanser og gå utenfor sin egen erfaringsramme.           

Harry Kreisler 

Implisitt antyder du – ved siden av en offentlighet hvor denne relativiseringen kan utspille seg – et behov for moralsk fantasi innen politikken.

Ja.

Og hvor erverver man seg erfaringer og trening for å opparbeide en slik fantasi i våre dager?

Det er veldig vanskelig i USA. Det er tungt. Og delvis er det ikke dette landets feil. Når ting går veldig bra [intervjuet ble gjort like før krakket i 2008] – og det går veldig bra… Selvfølgelig finnes det fattige og syke, det kunne ha vært en mer rettferdig distribusjon av rikdom. Ikke gjennom en krass redistribusjon, men det kan gjøres. Saken er at når tidene er gode er det veldig vanskelig å finne påvirkningen fra og kilden til det moralske motet. Og likevel vil det alltid være noen i vårt samfunn som demonstrerer det. Hvorfor er det slik? En grunn er temperament. Du kommer ikke utenom det. Jeg bryr meg ikke om natur eller miljø, alt disse tåpelige enten/eller greiene. Det er alltids noen som vil stå opp og være som Luther. De kommer simpelthen til å gjøre det. Mange av dem vet ikke om det før de møter en utfordring. Så noe av det er bare deres temperament, deres genetiske utrustning. Det andre er deres foreldre. Ser de beviser av noe mer enn fornuftig resonering, noe som er… middelklassen er overgått av det i dag. Ikke dets egen, de lærer det fra sin terapeut hva de skal si til sine barn. Men det avgjørende er om det finnes selvbevissthet nok til å demonstrere sivilt mot. 

For meg er mot livets største dyd. Det er ikke den eneste dyd. Jeg tenker godhet, å være sosial, bruke sitt intellekt, alt dette er verdifullt. Men uten mot erfarer du aldri fylden av noen ting. Så hvis du vokser opp i en setting der du ser en person – ikke en rollemodell men en inspirasjonskilde – du ser en Martin Luther King… Jeg så Marthin Luther King. Mannen inspirerte meg. Det skulle angivelig ikke skje, jeg er tross alt en hvit mann og han var ikke hvit. Men saken er at han var av de største inspirasjonskildene jeg opplevde i min oppvekst. 

Hvis du ser inspirerende skikkelser som er villige til å ofre noe for sitt mot – for meg er dette noe som påvirker mennesker for alltid, uansett deres kjønn, rase, etnisitet eller alder. Hvis det er mange nok av disse menneskene som blir erfart av tilstrekkelige mange mennesker av en befolkning, enten det er formidlet via stedfortreder eller direkte, uansett, jeg tror det utgjør den moralske basis for mot. Det å ha inspirerende skikkelser… jo nærmere de står deg, jo bedre. Du ser det i din mor og far, du ser det i din søster og bror, du ser det i din nære venn. Det gir det noe utrolig viktig som folk ikke vet å verdsette: forlegenhet. Du blir flau over å ikke selv være modig.     

Ønsker du å vinne deres respekt?

Det stemmer, helt riktig. Og det er god ting. Hvis du ønsker å se hen til andre, ikke gjør det for å få deres applaus eller penger eller forfremmelser eller den neste mulighet til å være i deres selskap. Se til dem som fortjener respekt. Det er det en bragd å oppnå.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ennå er alt stille

Jeg blir et øyeblikk stående å stirre ut gjennom natten. På gaten under meg glir en enslig bil lydløst forbi. Tenk at en by kan være så stille. Det har snødd igjen. Stillheten der ute, nesen min mot den kalde vindusruta. Og et minne jeg ikke ante eksistensen av før nå. Et blikk ut gjennom en annen rute, en annen sovende by. Et tog setter seg langsomt i bevegelse. Uvirkelig stille, bare et lite rykk. Vi var på vei.

Den gang kunne et ungt par bruke NSB som flyttebyrå. Kvelden før hadde vi kjørt ned til Østbanen som det het og avlevert det meste av det vi hadde av jordisk gods. Folkevognbussen var full. Knuselige bryllupspresanger lå omsorgsfullt innpakket mellom klær og bøker. Utrolig mange kollier som man kunne kartere for en latterlig liten sum. Mannen som tok imot ristet på hodet. Har dere tenkt å flytte eller? sa han. Ja det hadde vi tenkt.

Neste morgen hadde vi bare to kofferter og en stålampe med oss inn i kupeen. I Trondheim må man skifte tog. Det var en benk på perrongen og noen få minutter å vente. Vi satte oss med koffertene stilt opp som et lite bord. Stålampen stod pent ved enden av benken, og et og annet tørt snøfnugg danset i det kalde lyset. Vi satt der trøtte og tause og må ha vært et underlig skue, en spotsk sofa-idyll fra en interiørkatalog for hjemløse. Uvirkelig, som i en ettertenksom filmscene. Så bar det videre. Det var en helt ny etappe. Det var oss to, og dette var helt på ordentlig. Vi skulle være voksne.

Da vi ankom Fauske stod pappa der med en lånt varebil. Vi proppet den opp til under taket og fikk plass til alt. Alt vi trengte. Det hadde kommet vel fram, like helt. Så krabbet vi inn i dobbeltsetet foran, tok på oss bilbeltene og rullet av gårde. Dåkker får vær velkommen nordover sa pappa i en litt uvanlig deklamatorisk stil til ham å være. Men det er kanskje derfor jeg ennå husker hvordan ordene falt. Motoren summet blidt mens vi nesten lydløst gled forbi hus og gårder som viste seg fra sin beste side. Sola falt skrått over gyllen snø. 

Det må være mer enn 30 år siden nå, men stillheten er jo den samme. Det er som begynnelsen på en film der kamera langsomt zoomer inn et hvitt landskap fra en stor høyde. Menneskene har knapt satt spor etter seg. Snøen hviler taus og uberørt av våre steg. Ennå er alt stille. Ennå kan alt skje. Ingen ting er knust. Alt ligger ennå foran oss. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hamsuns bekymrede venner

Tore Stuberg: "Hamsun, Hitler og pressen" 

        Lese-selskapet forlag, 2009

Hva er det med Hamsuns Hitler-beundring som vekker slikt voldsomt engasjement hos lesere og skribenter ? Hamsuns tilfelle er jo ikke så spesielt, det finnes jo mange kunstnere med sans for radikale løsninger og forakt for massene. Jeg vet ikke så nøye, lider selv av samme mani og har brukt mer tid på sekundær-litteratur om Hamsun enn forfatterens egne bøker.

Tore Stuberg har tatt for seg det første tiåret etter verdenskrigen og den debatt som ble ført mens inntrykket av landsforræderen Hamsun ennå var ferskt. Stoffet er oversiktlig ordnet og greit presentert. De viktigste bidrag og synspunkter blir referert. Det lar seg faktisk gjøre, ettersom perspektiv og innfallsvinkler i denne perioden er forbløffende få. Man kunne være uenige i konklusjon, men det er bare en håndfull som utfordrer premissene i debatten. I den første perioden synes det totalt umulig å godta at noen kan være både genial dikter og fascist. Dagbladet danner et klart unntak, men hovedforklaringen blir at Hamsuns opptreden under krigen må skyldes senilitet, manglende informasjon o.l. Dette kan han da ikke ha ment!

I 1946 kommer den famøse formuleringen "varig svekkede sjelsevner" - som skulle bli stående som en ufrivillig bauta over norsk rettspsykiatri med dens velvillige umyndiggjøring av mennesker. Dermed ble det ikke reist noen landssvik-tiltale, og de som så seg tilfreds med det kunne lande på den konklusjon at vår folkekjære dikter likevel ikke hadde vært noe dårlig menneske, men en forvirret stakkar. Langfeldt, som har fått æren for uttrykket, skrev så sent som 1958 at det "forblir uforståelig ut fra normal-psykologiske betraktninger at han ikke snudde om etter hvert". Kanskje er det minst like utrolig at slike "normalpsykologiske betraktninger" fortsatt står så sterkt i vårt land.

De sakkyndiges betraktninger kom i et pussig lys da Hamsun kom med sin siste bok; "På gjengrodde stier". De fleste anmeldere konkluderer med at stilisten Hamsun fortsatt er oppegående, men flere etterlyser et selvoppgjør fra forfatteren. For dem som måtte mene at bokanmeldelser alltid var bedre før, kan en jo sitere N.Chr.Brøgger i Nationen, som så seg i stand til å skrive at det var ham uforståelig "at noen kan benekte at den er skrevet av en mann med varig svekkede sjelsevner". De fleste anmeldere holder forfatteren og agitatoren Hamsun fra hverandre. De som opponerer, som retter et ideologikritisk søkelys mot dikteren Hamsun, er få. Her skal nevnes Hans Heiberg, Mimi Sverdrup Lunden og Aasmund Brynhildsen. 

Brynhildsens tidskriftsartikkel (som er utgitt i bokform- "Svermeren og hans demon") blir nevnt på grunn av det oppstuss den vakte. Den hadde fortjent en bredere presentasjon. Det er vel det til da mest grundige forsøk på å etablere en sammenheng mellom Hamsuns samfunnssyn og hans geniale litteratur, en påvisning av de ideologiske brokker vi kan finne i tekstene. (Brynhildsens artikkel "Hamsun i bar skjorte", som kom før krigen, er i samme gate.) Sigurd Hoel, som fremfor noen bidro til å dreie fokus på nazismen fra et politisk til et psykologisk fenomen, var heller ikke blind for disse elementene, men han beskrev dem som "stener i åkeren", som fremmedlegemer. Hamsuns diktning hadde rikere kilder å øse av.

Å kunne anerkjenne og glede seg over stor litteratur med en tendens en er uenig i, bør være mulig, også overfor Hamsun. Å påpeke tendens likeså. I følge Brynhildsen var Hamsun mindre skizofren og inkonsekvent enn det norske folk. Men man kan forstå bestyrtelsen. Det ironisk tvetydige, det flerstemmige som preger Hamsuns litteratur, gjør at en ofte forbauses over enøyde og primitive uttalelser fra forfatteren. Bøker er ofte klokere enn sin forfatter.

Det er i grunnen rart å se den a-politiske, estetiserende idyll som boka avdekker. Dette er bare ti år etter at nazismen nød stor anerkjennelse i brede borgerlige kretser. Nå må man plutselig være gal for å være nazist. Flere hadde jo før krigen pekt på dystert ideologisk slektskap hos Hamsun. Etter krigen blir fokus flyttet fra ideologikritikk og antifascisme over til det upresise " nasjonal/unasjonal holdning", og det får oftest lite med litteratur eller menneskesyn å gjøre. Litteraturkritikken sysler nesten bare med estetiske og psykologiske kriterier. Det skulle bli annerledes senere. Boka skildrer en litterær offentlighet som er preget av få og klare røster, fjernt fra det mangfold som tross alt synes å råde i dag. Til gjengjeld lager man ikke lederartikler om forfattere lengre, deres rolle er langt mindre. Heldigvis og dessverre.

Ivar Bakke

Drømmereise og ørkenvandring

Et forsøk på en ravende, usaklig-treffende bokanmeldelse 

Steinar Løding: «Jernalderdrøm, første bok» Roman, Gyldendal 1997

Overfor geni-forklarte bøker er det ikke forfatteren som er dårlig, men du, leseren som er dum hvis du ikke blir begeistret. Slik føles det. Det er mulig at Steinar Lødings «Jernalderdrøm -første bok» besitter en epokegjørende kvalitet, men jeg våger ikke ta så hardt i. De første 200 sidene av romanen er full av historisk-leksikalske artikler og fotnoter. Det imponerer mer enn det fengsler. En selv-kommenterende åttelags roman med tre parallelle fortellinger og tosiders setninger og sølesprut-våte-skittengråe-tungebrekker-bindestreks-ord…. det er muligens moderne, men kommuniserer det, får det fram det som forfatteren har på hjertet? Løding er en lærd mann, men kan han skrive romaner? Ja, til sine sider og tider er han glimrende. Boka som helhet er det neppe.

Begynnelsen er en litterær overdose og ørkenvandring gjennom svære orddynner. De fengslende partiene underveis er strengt rasjonert. Så kommer en "normal", fortellende hoveddel som er den reneste oase, med klaser av de lekreste skrivefrukter. Vi suges med på Young Oldsongs ørkenvandring, og den er virkelig spennende. En sanselig beretning; en fryser og svetter seg gjennom sidene. Oldsong er en engelsk amatørarkeolog som i 1870-årene drar til Ninive for å tyde Asubanipals leirtavler om en stor syndflod. Det skal bekrefte "den store fortellingen"; bibelens syndflod-fortelling.

Oldsong er en usikker, følsom sjel som oppdager sin rolle som representant for engelsk imperialisme. Han kvalmes over det Herre/knekt-spillet han blir en del av, han mister troen på sine oppdragsgivere, sin misjon og sin naturlige overlegenhet. Denne oppvåkningen, denne erkjennelsesreisen, er skildret med en tvingende realisme. Det formidler bokas budskap langt mer effektivt enn de innskutte digresjonene i bokas første, pratsome del.

Forfatterkommentarene kan være interessante og tidvis morsomme, men de blir vage sympatierklæringer sammenliknet med Oldsong-fortellingens mektige anskuelses-undervisning. De minner om 70-tallets hvit-mann- syndsbekjennelser på vegne av europeisk historie og kultur: upresise, generelle botsøvelser. I Oldsong-fortellingen trer den konkrete uretten og lidelsen fram, mens de abstrakte ideene bak århundrers religioner og imperier forvitrer for øynene våre.

Noe av det samme skjer i bokas første del, hvor en kommenterende forteller skildrer et gresk tilbaketog på 400-tallet før Kristus, nedtegnet av Xenofon. Vi får se avstanden mellom Xenofons høystemte skrivestil og det han faktisk opplever (men tier om), det unevnelige konkrete som spotter hans ha-stemte stortaleri på vegne av makten. Fortelleren sitter på Kreta og leser fagbøker. Han har, som ventelig kan være i en norsk roman, sitt private havari å fortelle om og et henimot ordløst forhold til en kvinne. Det er kanskje ikke her Løding er på sitt beste eller mest nyskapende, selv om det fortelles via fotnoter.

Løding skriver ikke enkelt. Men det går an å skjønne det han sier, det er mer ordrikt enn vanskelig. Lødings messende, intense form kan virke både søkt og maniert. Eller også - når det fungerer - dypt fascinerende, som skapt for sitt ærende. Derfor mitt tvesinn. Det skal virkelig innhold til for å forsvare en slik dvelende, langsom form hvor leseren stadig må vente på at fortelleren skal vimse seg tilbake til det han akkurat holdt på å si. Å dikte er også å fortette (verdichten), kutte ut det uvesentlige. Et par hundre færre sider hadde ikke vært noen ulykke. Men så begynner en kanskje å nyte denne langsomheten; slutter å rase videre for å komme til poenget, rusler i stedet med seg alle poengene.

For meg kommer redningen når arkeologen Young Oldsong umerkelig overtar fortellerstafetten. Hans reise i 1870 til vår sivilisasjons vugge og hans tvil på denne sivilisasjonens mening - det ble for meg et litterært høydepunkt på flere hundre sider. Det er vevd sammen med bokas øvrige tematikk og den raffinerte komposisjonen som bærer den. En får lyst å slå seg litt løs etter å ha lest Lødings sprelske innfall, kanskje gi en slags ide om boka ved å etterape dens setningsbygning: 


Du må være våken og høre etter; etter hvert fremkaller Lødings strøm av assosiasjoner, refleksjoner og slagg minst tre ulike historier som langsomt, gjennom fryktelig lange setninger avbrutt av innskutte bisetninger og springende assosiasjoner, tålmodighetsslitende langsomt trer fram til et slags bilde, akkurat som denne bulimiske setningen bare meget langsomt og gjennom anstrengelser lar seg avlure en slags mening, - det får du som kompetent avisleser bedømme hvis redaksjonen tillater et slikt eksperiment - der er i det hele tatt verd å tenke over at denne geni-forklarte forfatteren bruker et språk som får G.H.Brundtlands talestrøm til i sammenlikning å virke forbilledlig enkel, uten at hun dermed er «lapidarisk tydelig» som Carl von Ossietzky sa det i sin forsvarstale for den tyske domstolen i Weimar-republikkens siste dager; han stod anklaget for å ha hånet soldatæren ved å trykke Kurt Tucholskys tekst hvor det het at «soldater er mordere», og han påpekte rolig at det finnes en århundrelang tradisjon som «har betjent seg av et lapidarisk tydelig språk», som har kalt krigens håndverk for mord, og det slår meg mens jeg former denne ravende, uforståelige setningen, at kanskje er det sånne langsomme, krevende forfattere som i lengden framstår som tydelige, vesentlige og presise i sin beskrivelse av samtiden, til tross for sine ørsmå opplag og verbale piggtråd-sperringer av henholdsvis «tidsskrifttysk» og kilometerlange punktumfrie perioder - mens de som den gang var på alles lepper av forfattere og redaktører og påkostede jobbsøkere til det internasjonale meritokratiet - at de rett og slett snakket bambus og fortettet tåke på en grei og lettfattelig måte [Hvem er de tykke og hvem er de smale, hvem har i lengden noe å komme med ? Der skal en ikke dømme etter utseende. Kanskje burde Løding skrevet en enda smalere bok, målt i centimeter. Men du milde propell for en ordkunstner, vittig hund og bydende moral-filosof som stundom titter fram mellom dette strengt regisserte kaoset. Jeg burde forresten ikke herme etter Lødings roman, huff, dette ble en pratsom og selvopptatt tekst som ikke holder seg til saken, mine saklige og beskjedne kolleger kommer til å flå meg (saken er den at Lødings tekst delvis kan være nettopp slik, og egne feil er det jeg har minst tålmodighet med hos andre), - det får holde med dette her, enda jeg ikke har skrevet en eneste fotnote. Nå kommer haiene på desken og kutter meg i biter bakfr…er denne hakeparentesen for lang for lang ?] Ja.

Løding har voldt meg møye, men det var så avgjort møyen verdt. Mer tør jeg ikke si. Dette får være mer enn nok.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Her, i denne verdenen.

Det hender ganske ofte at folk i Bodø spør hvor jeg kommer fra. Når jeg så forteller det, kommer det gjerne et oppfølgingsspørsmål: Reiser du ofte tilbake til Steigen? Det er jo så pent der!

Ja det er pent der. Og jeg er knyttet til stedet av tusen minner. Men nei, jeg reiser ikke ofte tilbake. Den vanligste anledningen er at noen skal begraves. Når jeg først er der, pleier jeg å gi meg selv et par dager for å oppsøke folk som det er godt å se igjen. Men å være der gjør meg urolig og opprevet, selv om venner og eks-naboer er rørende i sin vennlige interesse og gjør alt de kan for at jeg skal føle meg som hjemme.

Hvordan går det med deg, spør vi hverandre. Sånn på ordentlig. Ordene vokser seg litt store og fremmede i munnen når en plutselig skal gjøre opp en slags status over ens egen tilværelse. Vi synes vel stort sett det går oss vel, det er ikke det. Men begge parter føler samtidig på hvor annerledes spørsmålet lyder nå enn når vi før i verden traff hverandre og i farten spurte ‘kor det går?’ Og at vi er blitt litt fremmede for dem vi var. Det er ikke de samme to som nå står der og snakker litt keitete sammen. Og det som man før ikke trengte å forklare gir en nå opp å forklare. You wouldn’t know.

Sneier praten innom et felles minne blir det som å betrakte et litt gulnet bilde fra den gang. De tusen små forandringene i tidens løp gjør oss merkelig fremmede for personene på bildet. Tenk det der er oss… var oss den gangen. Frozen in time, et annet sted i livet. Ansiktene våre har eldes siden den gang. Vi må anstrenge oss for å huske hvordan det var og hva det var, alt det viktige som vi balte med og stod i. Og selv om jeg er den som har gjort oppbrudd og reist, innbiller jeg meg ikke at den verden jeg forlot har stått i stille. Eller burde ha gjort det. Den gjør noe med oss, tiden, hele tiden. Det finnes intet sted der tiden har stått stille, uansett hvor inderlig vi måtte forbanne tidens elv.  

Så jeg kommer aldri utenom denne lett klaustrofobiske melankolien som hjemsøker meg ved slike anledninger. Å være på Engeløya er som å bli vist rundt av en vennlig familie som har gjort huset du vokste opp i til sitt eget. Bare se deg rundt, du. Gå gjerne de trinn som kroppen din fortsatt kjenner som i søvne. Det er der alt sammen, med små forandringer. Men ingen ting er som før. Veggene presser seg taust og tett rundt deg: Hva gjør du her, egentlig? Hva har du her å gjøre?

Marhta Nussbaum skriver klokt om våre følelser, hvordan de er bundet sammen til vår forståelse av vår plass i verden. Hun beskriver tapserfaringer, sorgen over miste noen man er glad i, hvordan vi «ser den personen vi har mistet som en bestanddel av verdens landskap, og avskyr synet av en verden hvor denne delen er blitt borte.»* Jeg skal ikke trette noen ved å liste opp hva eller hvem det er jeg savner, det en gang så umistelige. Det som jeg i en slags barnetro mente utgjorde forskjellen mellom et sted man tilfeldigvis bor og stedet hvor man hører til i denne verden. Det skal forbli en uforståelig og uoversettelig taus monolog uten tilhørere. De som fortsatt bor på stedet lever sine egne daglige liv, for det meste i presens, heldigvis. Jeg vil ikke redusere dem til rekvisitter i mitt museum. Helst vil jeg treffe dem på det som nå er blitt min hjemmebane, og ikke i dette landskapet av skrømt. It’s not about you, Steigen. Men følelsen av ikke å høre til, å være en fremmed gjest, er ganske beklemmende. Dette handler mer om egne demoner enn om sannheten om hvordan det er å bo der. Det skal jeg ikke uttale meg noe om.

 «Går du her og trør og e berre fin mann på blanke formiddagen?» ville de gamle ha sagt om de hadde sett meg nå. Ja jeg gjør så, svarer jeg inni meg. Ingen kjeledress i dag. Eller olje under fingerneglene. 

Nabolaget her er fullt av skrømt,

Aldri flytta herfra, jeg har rømt.

E trur ikkje på skrømt, kunne folk si i foreldregenerasjonen min. I second that, tenker jeg inni meg på et språk som ville gjort meg til en fremmed for dem. Sånn raver jeg videre i min assosiasjonsdrevne tause monolog med fedreåndene.

Men en bør ikke fortape seg i fortiden, bli en minnenes melankoholiker. Det er ti år siden jeg dro nå. Og de viktigste tapserfaringene lå bak meg før jeg dro. Selve reisen var bare en følge av deres nådeløst konsekvente logikk. Jeg var allerede på vei til å bli en forhenværende, et gjenferd iført gamle kostymer fra et forgangent teaterstykke som tiden selv hadde tatt av plakaten. Jeg trodde livet i store trekk var over sånn for min egen del. At den tiden som måtte gjenstå ikke hadde flere harde pakker til meg.

Og så fikk jeg et helt nytt liv i gave. Jeg er irriterende fornøyd og tilfreds med min tilværelse. Skulle jeg beskrive den vil det bare høres ut som skryt, så det skal jeg spare dere for. Men dette er mitt forsøk på å forstå noe jeg innbiller meg er et allment fenomen: hvorfor så mange av oss er så ambivalente når vi er på ferie i vår barndoms dal, hvorfor vi kjenner et blaff av lettelse når vi etterpå kommer tilbake til hverdagen.

«Du har jo minnene», sier noen, som om de vil trøste meg. Ja, jo. Før et brudd eller oppbrudd gjør det godt å se tilbake på gode minner sammen med dem en er glad i. Men når noe har gått i stykker er det de gode minnene som gjør mest vondt. Fordi det aldri mer kan bli snakk om å skape nye.

     «There is no pain so great as the memory of joy in present grief.»         Aeschylus

De gode stundene i fortiden var som løfter om en bedre og lykkeligere framtid, sammen. Men det blir det ikke noe av. Stykket du spilte er tatt av plakaten og det blir ingen ekstraforestilling. Og det ante du ikke den gang, i lykkens tankeløse øyeblikk. Jeg gjorde i alle fall ikke det. Trodde jeg det skulle vare evig?

Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning: 

«Kanskje det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»  

Fortsatt trigger sanseinntrykk de mest usaklige minner. Som et arkiv som blir styrt av ren kaleidoskopisk slump. Random Access Memory. Det har jeg ingen kontroll over. Men min bevisste vilje og tanke sier: bli ikke mentalt hjemmeværende i det forlatte gamlelandet, bo i alle de kostbare øyeblikkene ditt nye liv består av. Her, i denne verdenen. 

*Martha C. Nussbaum. Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions (Kindle Location 843)

By The Bonnie Banks O' Loch Lomond

Jeg hører på lydbøker mens jeg går i et vakkert skotsk landskap, The West Highland Way. Over runde, myke fjellsider og gjennom irrgrønn urskog der trær som faller i stormer ingen lenger kan huske får bli liggende urørte, som påminnelser. 

Jeg tenker ofte på det med å eldes. En erfaring som mange skjønnlitterære forfattere kretser rundt. Lydbøkene jeg lytter til blir en slags reisefører inn i et landskap som er vanskelig å forestille seg før en kommer dit selv. Selv for oss som har vært lenge underveis tar hver alder en til et nytt sted som en aldri har sett før. 

Dagsetappene er fra 20 til 30 km. Korte nok til at utrente ungdommer og middelaldrende par klarer strabasene, og lange nok til at en blir pinlig klar over sine føtter og skuldre, påminnet om ens sårbarhet for tørst og sult, sol og regn. Det er godt å merke at kroppen fortsatt fungerer, å kunne legge ut på ny frisk etter en god natts søvn.  

Og disse rent kroppslige sanseerfaringene, som ikke lenger inngår i dagliglivet for slike som meg, kommer også til meg som erindringer. Kroppen husker. Og jeg driver i tankene tilbake til min barndoms fjerne verden hvor det fantes ord som beskrev erfaringer som alle kjente, selv om ingen av oss kjente til ord som fjellsko eller fritidsklær eller treningsstudio. Å være hungrig eller utfaren var slike ord de gamle kunne bruke etter en dag på slåttmarka. Jeg hadde glemt både ordene og innebyrden av dem. Slike sanseerfaringer fikk vel alle som vokste opp på en gård med seg. Å slite en hardt sammenfiltret dunge med vått gras fra hverandre og henge det opp på hesja. Eller å presse høyet opp under takblekket på låven slik at en fikk plass til alt. Å gå timevis og lete etter kviger i utmarka. I gummistøvler, rimeligvis, sånn at en ikke ble våt. I løpet av denne uka har jeg gått 150 kilometer gjennom villmarka uten så mye som å få søle på vandreskoene mine. Stiene er velpreparerte og godt merkede, og det gjør det å forsere et til dels vilt landskap til en ganske monden affære. Jeg legger til ordene utfaren, slåttmarka, takblekket og kviger i Words rikholdige ordbok. Den er kanskje bedre på nye navn og begrep enn gamle og utdaterte.

Selvsagt kunne folk også den gang bli slitne og tørste når de var ute i naturen så å si i embeds medfør. I alle fall ble jeg det da jeg som gutt fikk med meg slutten på en livsform som nå ikke lenger finnes i vår del av verden. Den gjennomvarme, søvnige trøttheten kommer til deg som strofene i en sang du ikke har hørt på evigheter. Men det er altså slike strabaser folk i dag betaler i dyre dommer for å oppleve. Jeg også. Det som man før gjorde fordi man måtte. Det er noe nytt. 

Og så den gode følelsen i kroppen etterpå, som jeg i skrivende stund merker et blaff av erindring ved. Når en var ferdig, når fôret var i hus, når alle dyrene var på bås, når vi hadde klart det i år også, sammen. Det er slikt som noen på min alder og over et visst melankoholnivå kan falle litt i staver over å minnes, men aldri helt uten et nykternt blaff av lettelse over at de tider er forbi.

Her sitter jeg i mitt private rom på den skotske landsbygda og skriver. Nedenunder hører jeg lyder fra kjøkkenet, innehaveren av stedets Bed & Breakfast steller i stand kveldsmat til gjestene. Vi trasker ikke rundt i gummistøvler, vi har dyre fjellsko. Vi har ikke på oss oransje oljehyre når det regner, men henter fram fra sekken lette, impregnerte regnklær som puster. Fritidsklær. Utstyr. Vi synes vi har vært flinke når vi har gått et par mil og nytt utsikten. Bagasjen blir fraktet. En kan bestille ferdig nistepakke. Vi har dusj og hviler ut i nyoppredde senger. Jeg føler meg som Jeppe i baronens seng. Vi nyter en øl i stedets bar hvor en kan konversere med andre vandre-turister fra mange land. Vi er slitne og sultne og lykkelige på ordentlig. Vi er bloody tourists som smilende kvitrer i vei i vår vennlige anelsesløshet. Men dette er jo på liksom, sier mitt gamle lutheranske bondehode. 

Det er for oss de har bygget denne vandreveien som knytter sammen alle disse tidligere attergløymene rundt Loch Lomond. Det er vi som har gjort dem posh. I dag ankommer et fransk filmteam Kinlochleven. De lurte på om de kunne få servert frokost ekstra tidlig fordi de ville filme soloppgangen. «Den finner sted ca. 3:30», forklarte en av de ansatte lattermildt.

Tigersvans

I flere av gjestehusene vi var innom så jeg tigersvanser hengt opp som pynt på veggene. Lurer på hvor mange av de unge gjestene som ante hva de en gang ble brukt til.  

Turisme er naturligvis organisert kitsch. Presentasjonen av det stedegne og opprinnelige har preg av museum og tidsreise med alle modernitetens velsignelser trygt i behold. Og det er i liten grad et møte med de livsformer som faktisk ville være representativt for det lokale. Det er jo oftest til forveksling likt turistenes egne moderne liv. 

Men takke seg til litt velsmurt tradisjons- og ekthetsindustri som gir penger og nye arbeidsplasser i de små landsbyene vi ankommer. Det er sånne som oss som gjør at en fortsatt kan treffe unge mennesker som serverer oss og gjør rent etter oss. Noen er fra stedene vi vandrer gjennom, og uten turismen hadde de måttet søke seg jobb andre steder. Mange er sesongarbeidere fra andre europeiske land. Vi er på vei sammen og hver for oss, men vi reiser ikke alle på samme klasse. Jeg befinner meg i the leisure class. I mange år var jeg en av dem som var bufast på et sted der folk stakk innom. Tenk å kunne bo sånn, sa de begeistret. Nå har jeg blitt anvist en ny rolle. Jeg kan reise og bruke dagene as I please. Er alt dette til meg, tenker jeg. Det er visst det. Jeg nyter det mens jeg kan. Es ist noch nicht aller Tage Abend.

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring  
För så trötta føtter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slättland
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !