*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 29. juli 2012

Historiske ettervirkninger av 30-tallet – ekspansiv krisepolitikk som common sense.



Hvor viktig var de konkrete tiltakene som ble satt ut i livet i Norge? Noe som utvilsomt spilte en stor positiv rolle var hovedavtalen mellom LO og arbeidsgivernes organisasjon NAF av 1935. Den sørget for arbeidsfred og fravær av ødeleggende konflikter som tidligere hadde skapt enormt produksjonstap og arbeidsledighet. Kapitalismens grunnleggende interessekonflikt mellom arbeidskraft og arbeidskjøper ble ikke “opphevet” ved revolusjon, men i stedet lyktes det sosialdemokratene å begrense konfliktene gjennom gjensidig aksepterte prosedyrer og institusjoner. Fagbevegelsen ble ikke lenger noe man på fra borgerlig side ønsket å bekjempe eksistensen av, men en motpart man inngikk forpliktende avtaler med. Konflikten mellom arbeid og kapital ble tilspisset av krisen, og konfliktene forsterket krisen ytterligere. Man kan vanskelig overvurdere betydningen av at disse konfliktene nå ble brakt til opphør gjennom institusjoner og avtaler som har blitt stående fram til denne dag. Flere kom i arbeid. Antallet sysselsatte økte med vel 160 000 i perioden 1930-39. Industri (inklusive bygg og arbeid) sysselsatte 70 000 flere i 1939 enn i 1930, i jordbruk og fiske var tallene henholdsvis 18 000og 16 000 Kjøpekraften steg i hele perioden for de som hadde arbeid, og dette skaffet ca. 30 000 arbeidsplasser innen handel. Om dette synes det å herske enighet, enn så lenge. Men nyere estimat av antallet arbeidsledige har trukket de læreboksannheter jeg har lest i tvil. Ledigheten var aldri stort høyere enn 10 % - hvis vi skal tro siviløkonomen og økonomihistoriker Ola Honningdal Grytten som har forsket på emnet. (Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden, Historisk tidsskrift nr3 1992.)
Men hvorfor gikk krisen over? Her opphører konsensusen for alvor. Bunnen av krisen ble i de fleste land nådd omkring 1932/33. Vendepunktet kom altså før man hadde drevet noen ekspansiv statlig politikk i form av nødsarbeid eller opprustning. Berge Furre skriver i 1971-utgaven av sitt oversiktsverk om perioden (Norsk Historie 1905-1940, Samlaget 1971) at det var oppgangskonjunkturer i utlandet som dro landet ut av krisen. Så melder Francis Sejersted seg på banen etter å ha gjenoppdaget Joseph Schumpeter og hans begrep “kreativ destruksjon”, som knytter forklaringen til at nye arbeidsplasser oppstod på ruinene av det gamle gjennom entreprenørskap i det små. Furre kuttet ut sin gamle forklaring om eksport og utenlandsk etterspørsel og integrerer Sejersteds teori i senere utgaver av sin bok.  Så følger ny forskning som fra andre historikere som igjen synes å mene at det var det internasjonale oppsvinget som i stort monn sørget for at krisen gikk over.
Var regjeringens tiltak viktige som årsak til nedgangen i arbeidsledigheten? Hans Fredrik Dahl mener det er misvisende sosialistisk agitasjon. Historikeren Rolf Danielsen skriver at “DNA ga i virkeligheten Keynesianismen på båten i 1935 [...] Begivenhetene i 1935 var et gjennombrudd for en sentrumstendens, mer enn et regimeskifte i norsk politikk”. Eller det som senere skulle bli det politiske sentrum kanskje? Var Hitlers ekspansive, lånefinansierte politikk viktigere for norsk sysselsetting enn Nygaardsvold-regjeringens tiltak - som ikke økte nasjonalgjelden - gitt at Tyskland var Europas industrielle lokomotiv, og at den (slik sett) positive virkningen av oppsvinget førte til oppsving også her i landet? Sikker viten synes å være utenfor rekkevidde. 



Det som påvirker verdensøkonomien, består av mange ulike parameter som i sin tur påvirker hverandre gjensidig i et samspill som er mer komplisert enn blandingsforholdet i en kakeoppskrift. En kan påpeke hvilke tendenser de bidrar til, men knapt hvor stor rolle de spilte. Det vanskeliggjør den historiske analysen av krisens årsak og virkninger. Det er vanskelig skille mellom hva som er sammenfall av fenomener i tid og det en kan kalle kausalitetskjeder.

Det som imidlertid er et mentalitetshistorisk faktum, er en bred konsensus om at det er et moralsk imperativ å forhindre økonomiske kriser og krakk som kan lede til massearbeidsløshet – og at dette er mulig å få til gjennom koordinert offentlig innsats. “Vi er alle sosialdemokrater, hevdet Einar Førde. Hans svenske kollega Herbert Tingsten mente at etterkrigstiden hadde gått “Från ideer til idyll.


Denne konsensus ble først for alvor utfordret av 80-tallets neoliberale bølge med fornyet tro på markedets usynlige hånd som den beste regulator. 


I historien er det vel bare forandringens lov som er evig. I traderingen av 30-tallets historie har faghistorikerne spilt annenfiolin. De har dessuten vært ytterst varsomme med å utmynte entydige “historiske lærdommer”. Derimot har partipresse og politikere ikke nølt med å bruke 30-åra som et uuttømmelig reservoar for mer eller mindre haltende analogier til aktuelle stridstema. Hittil har overgangen fra å tenke statsøkonomisk til å tenke nasjonaløkonomisk holdt stand som en internasjonal og varig virkning av 30-tallets krise. Men bekjempelsen av krisens virkninger kom i Skandinavia også til å sette andre varige spor, og de er ikke mindre viktige.
Velferdsstaten på tegnebrettet – ekspertenes inntogsmarsj.
De dristige pionerårene for det som senere ble “den skandinaviske modellen” står for mange som sosialdemokratiets “finest hour”. Oppbygningen av velferdsstaten skulle etter krigen bli en kamp hvor alle politiske partier sparket ballen i retning av samme mål. Men på 30-tallet ble velferdstiltak av ulik teoretisk opprinnelse – mange av dem fra Venstre - utarbeidet av Arbeiderpartiet, som også rakk å realisere flere av dem. Noe av det som skiller det som etter hvert ble den skandinaviske velferdsmodellen fra den kontinentale “sosialforsikringsmodellen”, er dens universalisme: det dreier seg om ordninger som ikke bare skulle fange opp et antall “verdige trengende”, men hele befolkningen i form av kollektive sivile rettigheter relativt uavhengig av inntekt eller faktiske behov.
Den sosiale nød var stor. I 1935 mottok 158 000 “hovedpersoner” forsorgsstøtte, mot 20 000 i 1920.(NOS 245.s 578). Ondets rot var arbeidsledigheten, så hovedmålet var å bekjempe den økonomiske krisen. Forfatterne av “En norsk 3-årsplan” var skeptiske til det som for mange i partiet var en merkesak, utbyggingen av trygdene. De fremmet ikke økonomisk vekst og måtte på kort sikt vente: “Utbyggingen av socialtrygden må tre i bakgrunnen”, het det, for den oppgave å “sette hele folket i arbeid”. Men på lang sikt hadde man langt videre ambisjoner. Noe av det første Arbeiderpartiet gjorde da det kom til makten i 1935, var å oppnevne en Sosiallovkomite som skulle ta opp arbeidet med trygdeordningene. Det gjeldende syn var at man måtte kombinere velferdspolitikk med motkonjunkturpolitikk i form av f.eks. boligbygging. Man involverte eksperter innen ulike profesjoner og startet en stor innsamling av data. Man koblet sammen ulike problem; synkende barnetall, boligspørsmålet, helse og ernæring. 

Det viktigste handlingsprogrammet ble utformet i Sverige gjennom Alva og Gunnar Myrdals bok Kris i befolkningsfrågan.  Det var en blanding av befolkningsanalyse, levekårsundersøkelse og forslag til løsninger. Resepten var å lette barnefamilienes byrder i form av tjenester: Daghjeminstitusjoner, skolehelsetjenester, skolemåltid og ved en differensiert subsidiering av matvarer og boliger. Dette var den såkalte naturallinjen i sosialpolitikken, og var et alternativ til trygdelinjen. Dette forslaget ble tatt opp av venstreøkonomen Getz Wold i debatten om barnetrygd i Norge. Barnetrygdkomiteens forslag kom i 1937, flertallets hovedforslag ble fortsatt barnetrygd til alle, selv om man også ytret fromme ønsker om naturalytelser til barnefamiliene i tillegg til kontanter. Ekspertene var ikke begeistret. Dette var ikke den moderne, helhetlige politikk. Man burde satse på naturallinjen, det var til fordel for barnefamiliene og traff dem som hadde størst behov. Dernest kunne man gjennom naturallinjen styre forbruket “etter de synsmåter samfunnet finner rasjonelle”. Og hva var rasjonelt? Det var å gi bidrag til kostholdet “under hensyntagen til ernæringsfysiologiens resultater”. Og for å slå to fluer i et smekk; vitenskapens ernæringsfysiologiske krav “faller sammen med de tiltak som er ønskelige av jordbrukspolitiske grunner”. Det ga mulighet for “et samvirke mellom socialpolitisk, økonomisk, medisinsk og jordbrukspolitisk sakkunnskap” Nøkkelbegrepet her er sakkunnskap – som formentlig stod over politikken. Johan Vogt beskrev sosialpolitikken som et “koordinerende ledd av en samlet plan”. 


Sosial nød og dårlige arvebærere.

En viktig debatt som raste i 20- og 30-årene, var debatten om “rasehygiene”. Stikkordsmessig kan man si at sosialdemokratene betonte oppvekstmiljøet som årsak til ulike skolefaglige prestasjoner og ønsket å gjøre noe via skole- og sosialpolitikk. På høyresiden var det en mer eller mindre utvannet sosialdarwinisme som rådde grunnen. De lavere klasser var lavere nettopp fordi de var dårligst utrustet. Men det finnes aktører på venstresiden som nyanserer en slik forenklet inndeling. En sentral debattant var Karl Evang. I 1938 ble han utnevnt som direktør for Medisinaldirektoratet. Hans bok “Rasepolitikk og reaksjon” gir et skremmende innblikk i fraværet av refleksjon omkring politikkens grenser, tross kritikken av nazistenes rasepolitikk. Etter å ha betont at sosialismen står for “en høyere grad av planmessighet, av rasjonalitet”, og at den støtter seg til naturvitenskapen “og den marxistiske samfunnsvitenskap”, forklarer forfatteren at man også vil
gi biologiens resultater større betydning for menneskenes kollektive liv. Den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plansamfund vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sundhetsarbeide.     
Disse visjonene for fremtiden indikerer et slektskap til noe som man av bekvemmelighetsårsaker har gitt den tyske nazismen monopol på. 


Det er mer presist å snakke om ideer som “lå i tiden” og hadde bred støtte på tvers av det politiske spektrum, ideologisk slagg som i ulike varianter har levd videre også etter det 3. rikes fall. Vitenskapene om mennesket fortsatte å forme menneskesyn og metoder etter krigen, selv om rasehygienen forsvant som begrep.


“Gutter – jeg har en plan!”



Et trekk ved denne vitenskapenes inntogsmarsj var kvantifiseringen av alle ting. Man utarbeidet tekniske standarder for boliger, kosthold, IQ, med normale og “undermålere”, fattigdomsstandarder etc. Alt dette skulle gi et objektivt grunnlag for styring av samfunnsutviklingen, det var en internasjonal trend. Om den engelske sosialpolitiske teoretiker Richard Titmuss ble det sagt at han som alle andre britiske sosialister i 1930- og 40-årene “equated planning with socialism”. Det er det ikke grunnlag for å gjøre, verken hva England eller Norge angår. Generelt kan det sies at man i 30-åra fortsatt hadde en stor tiltro til vitenskapens makt og den rolle den burde spille. Det var ikke bare NS som ønsket å sette “fagstyre foran partikjekl”, fagstyre fikk oppslutning fra hele det politiske spektrum. Som eksempel kunne nevnes Throne Holst og Wilhelm Keilhau. Det fantes ansatser til debatt om fagstyret som demokratiproblem, og dette var en kritikk som også kom fra venstresiden. Plantenkeren fremfor noen, Ole Colbjørnsen, pekte på at det hersket svært delte meninger innen sosialøkonomien, den var slett ikke hevet over politikken. Ragnar Frisch, som i 1932 grunnla Økonomisk institutt, skrev i sin plan for den norske strukturoversikten at det var vanskelig å skille mellom sak og vurdering, og å nå frem til “ubetinget gyldige resultater”. Det lå vurderingsmessige utgangspunkter før selve analysen, og dette gjaldt “ikke minst social-økonomikken”.

Objektivitetsproblemet ble altså tematisert – i første rekke som et vitenskapelig problem. Et felt som faller fullstendig utenfor denne vitenskapelige, formålsrasjonelle diskursen er spørsmålet om etikk. Å betrakte politikk og samfunnsstyring ut fra en instrumentell, formålsrasjonell synsvinkel blender ut viktige sider ved menneskelige samfunn. 


Arbeiderbevegelsens raison d'être er et moralsk opprør mot urett. Men ide-arven fra 30-tallets kamp mot økonomiske kriser og sosial nød syntes å være en nokså uproblematisk identifisering av samfunnsproblemer som en teknisk/administrativ utfordring. I en slik kontekst blir personlig moralsk ansvar, ja etikk overhode, ofte sett på som et kategorimistak eller avskrevet som reaksjonære forsøk på å prate seg bort fra politisk samfunnsansvar. Kritikken av den instrumentelle fornufts begrensninger har ofte blitt avfeid som religiøs obskurantisme og forsøk på å vende tilbake til førmoderne samfunnsformer, ja sågar fascisme. Som Zygmunt Bauman har påvist, er dette en utilbørlig forenkling, og den står vel ikke lenger så sterkt på venstresiden, som for tiden synes å ha overtatt en utviklingspessimisme som i mellomkrigstiden kjennetegnet den høyreradikale falanks.

I skyggen av den kommende krig.
Den økonomiske krisen hadde skapt hjemlige allianser mot ytre fiender som i periodens siste fase blir truende nok til å overskygge uenigheten om den økonomiske politikk. Dette skjer nok både fordi krisen mot slutten avtar og sysselsettingen øker – og fordi selv Ap i praksis fører en borgerlig reformpolitikk. Men også fordi de to ideologiene nazisme og kommunisme - som begge så sin eksistensberettigelse i å være det eneste effektive botemiddel mot den gamle krisebefengte kapitalistiske orden - for et flertall framstår som en medisin hvis virkninger var verre enn den sykdom som skulle kureres.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                                * Litteraturliste *

Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays Universitetsforlaget1963   
Francis Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien. Cappelen 1973
Arthur Koestler(red): Guden som sviktet, Gyldendal 1950
V.I. Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1968
V.I. Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet av kapitalismen, Oslo 1976
Øystein Sørensen: Solkors og solidaritet, Cappelen 1991
Anne-Lise Seip, Politikkens vitenskapeliggjøring. I Nytt Norsk Tidsskrift 3.1989
Johan Vogt: Fra krisepolitikk til planøkonomi.  Samtiden 1938
Nytt Norsk Tidsskrift 3.1992.
Bjørn Westlie: Drømmen om det perfekte menneske Gyldedal 1995
Tidsskriftet Socialt arbeid nr.8, 1938, s.333
Rune Slagstad: De nasjonale strateger Pax 1998
Karl Evang: Rasepolitikk og reaksjon. Fram Forlag 1934
Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar  Tanum 1976
Hilary Rose: Reareading Titmuss. The sexual division of welfare  i Journal of Social Policy 4/1981
Hans Skjerveim: Objectivism and the study of man Universitetsforlaget 1959
Zygmunt Bauman: Moderniteten og Holocaust Vidarforlagets kulturbibliotek Oslo 1997
Berge Furre: Norsk Historie 1905-1940 Samlaget 1971
Berge Furre: Norsk Historie 1914-2000 Samlaget 2000
Bjørntvedt, Erlend and Venneslan, Christian, „The Gold Standard, Trade and Recovery in the 1930s: The Norwegian Case  Scandinavian Economic History Review, Vol XLVII, No 2, 1999 (UHS)
H.F. Dahl: kommentarartikkel Dagbladet 20.3.1985
Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. Tiden Norsk Forlag 1981
Herbert Tingsten: Från idéer til idyll . Nordstedt & Söners Förlag, Stockholm 1966
„Historikerstreit”-Die Dokumentation der Kontroverse und die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung” Piper Verlag München 1987
NOS 245.s 578
Alva og Gunnar Myrdal: Kris i befolkningsfrågan  Bonnier 1935                       
Høyres Historie: Rolf Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk Cappelen 1984 
Berge Furre: Mjølk, bønder og tingmenn: studiar i organisasjon og politikk kring omsetninga av visse landbruksvarer 1929-30  Samlaget 1971
Per Maurseth, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind3, Oslo 1987
Hans Fredrik Dahl: Norge mellom krigene Pax forlag 1971
Aftenposten 27.mai 1930
 “Hugin og Munin”, Vårt Land 24.2.1982
Det 20. Århundre 1932
Ole Colbjørnsen & Axel Sømme: En norsk 3-årsplan – veien til en socialistisk planøkonomi i Norge. Den Norske Arbeiderpartis Forlag, Oslo 1933
Dag Solstad: Brød og våpen Oktober 1980
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1978 Pax forlag.
John M. Keynes: A treatise on money London 1930
Birger Gotaas: Kampen om kommunene,  Høires Pressekontor 1937
Ola Honningdal Grytten: Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden Historisk tidsskrift nr3 1992.
Hans Fredrik Dahl: Artikkel   Myte for fall  Dagbladet  22. 10. 1992

fredag 27. juli 2012

Berliner Rot






Her ser dere dagens berliner rot – et navn skal denne blogg-stubben jo ha – som er den rødfargen jeg forbinder med dagens Tyskland. Det var ett av disse små triks i ludo jeg kunne ty til når jeg agerte kelner på hurtigruta og helst pr blikkdiagnose skulle avgjøre hvilket språk man skulle starte samtalen med: Satt det en dame med en slik hårfarge ved bordet var hun høyst sannsynlig tysk. Nå sitter det altså en dame på fortauet på utsiden av kafeen, hun er nok tysk ja, selv sitter jeg innenfor og føler meg som litt av en insider. Fordi jeg kan tysk og en del om tysk historie, og fordi jeg elsker dagens Tyskland slik jeg har lært det å kjenne. Og Berlin er et godt sted å begynne. 


Den vesle restauranten jeg sitter i ligger i Tucholskystraße. Og Tucholsky var en av disse irriterende «kulturmarxistene», eller «jødebolsjevikene» som det het i Weimar-republikkens sjargong, en som tyskere flest gudskjelov nå kan være stolte av. Tucholsky var berliner tvers gjennom. Hans små stubber i «Die Weltbühne» har denne umiddelbare, duggfriske frech-witzige muntlige formen som var hans varemerke, og som er så vanskelig å formidle skriftlig uten å virke maniert. Hva vil det si å være frekk og morsom på en gang? Hva mener tyskere med uttrykket berliner Schnauze? Det er sjeldent ment som et kompliment, og følgelig ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være. Et ferskt eksempel, fortalt av en venninne som så følgende med egne øyne, kan kanskje belyse fenomenet: En familie på bilferie stanser et sted i Berlin, veiver ned vinduet og vil spørre en fotgjenger om veien. «I am sorry, I don’t speak german...» begynner turisten stotrende, og fotgjengeren svarer: «Ach, das macht nichts» («å pytt, det gjør ikke noe») - og så går han bare sin vei.
Tucholsky var virkelig hjemme i denne muntlige, folkelige stilen. Samtidig var han en lærd jødisk europeer som behersket fransk og engelsk, kontroversiell og marginalisert på så mange måter i sitt eget land. Hans kosmopolitiske weltoffenheit – et ord vi savner en norsk ekvivalent til; å være åpen for verden – var for mange en provokasjon i mellomkrigstidens Tyskland, et land som ble stadig mer preget av en nasjonal revolusjon som Tucholsky og hans redaktør Carl von Ossietzky forgjeves kjempet imot. 

 Tidsskriftet «Die Weltbühne» hadde bare ca. 30 000 i opplag, og ble dessuten i følge Tysklands «litteraturpave» Marcel Reich-Ranicki hovedsakelig lest av jødiske intellektuelle. Og Aftenposten gjorde sin egen uvitenhet om tidsskriftet til et argument mot utdelingen av fredsprisen til Carl von Ossietzky. Ossietzkys kandidatur ble bl.a. foreslått av den politiske flyktningen Willy Brandt, også han en ukjent størrelse i Norge den gang. Men før vi forlater disse randfigurene som var slik i utakt med sin egen tids ånd og ideologiske lemenvandringer, kan det kanskje være klokt å bear in mind hvor mye av det som den gang beveget og begeistret de brede masser i dag er barmhjertig glemt. Eller i alle fall blitt til helt marginale fenomen.Lets keep it that way.

Men tilbake til dagen i dag. Weltoffenblir en det hvis en er født og oppvokst i Berlin? Ikke nødvendigvis, men jeg tror det er litt vanskeligere å unngå det der enn andre steder. Ikke på grunn av dagens globale internett, ikke på grunn av masseturisme, ikke fordi Berlin er et stort og viktig sentrum. Vi er alle heimfødinger og forholder oss til et begrenset miljø. Men Berlin er formet av å være et møtested mellom øst og vest, nord og syd, og berlinere er gjennom århundrer blitt tvunget til å omgås folk som tilhører de mest forskjellige land, religioner og kulturer. Derfor blir begrep som fremmed eller ekte ofte oppfattet som intetsigende og irrelevante. Og kanskje er det nettopp dette som virker så ekte berlinerisch, denne selvfølgeligheten hvormed svært ulike folk omgås hverandre. 

Naivt? Nei – en later ikke som om alle er bra folk i Berlin, men spørsmålet avgjøres altså ikke av hvor du opprinnelig kommer fra eller hvordan du ser ut. Overfladisk? Sikkert, det er jo det som er å være urban i følge egenreklamen; å kunne omgås folk en ikke nødvendigvis kjenner, er i slekt med, liker etc. på en sivilisert og vennlig måte. Det er altså en individuell egenskap. Men ulike steder har i varierende grad en kultur på dette. Berlin har, på grunn av sine mange tilreisende, gjennom generasjoner oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller.


Flyktninger i Europa


Etter å ha skrevet meg nøyaktig hit, kommer jeg i snakk med verten. Han forteller at foreldrene kom fra henholdsvis Ukrainia og Øst-Preussen i det nåværende Polen. Mange av dem som kom fra øst før krigen var bare på gjennomreise i Berlin, de hadde fått en tredagers oppholdstillatelse og var på vei til Amerika. For mange rakk ikke pengene til Amerika-billetten. Så ble de værende. (slik norske fattigfolk på vei til Amerika ofte endte opp i norske byer) Lykkejegere, som mange nordmenn kaller slike mennesker i dag. Berlin var full av dem. For mange ble lykken som kjent heller kortvarig på dette stedet hvor de hadde funnet fotfeste og var blitt integrerte. Men etter nazistenes forsøk på å gjøre landet etnisk og kulturelt homogent og bestrebelsene på «å rense samfunnslegemet» for sigøynere, homofile og jøder nesten var fullendt i 45, var det likevel noen av de overlevende jødene som valgte å bli værende i Berlin. I dag bor ca. 10 000 av dem her. 



Det er i grunnen mange som har blitt værende i denne byen hvor de opprinnelig ikke hadde tenkt å slå seg ned. Og det kom stadig nye til, og de var så visst ikke alltid like vel ansett eller ønsket, enten det nå var fordrevne polakker fra Øst-Polen eller tysktalende fra Øst-Preussen, arrogante amerikanere eller dagens russere med tyske aner, folk «som er blitt bitt av en tysk Schäfer» som det sarkastisk heter på folkemunne. Mye trøbbel, og likevel forbausende lite, utgangspunktet tatt i betraktning. Mange hevder at økt innvandring skaper økt rasisme, og at for å bekjempe rasisme må man ha mindre innvandring. Den sist ankomne er den som skiller seg mest ut, ferskingen en kan hakke på. I Norge er det mye snakk om problemet «andre generasjons innvandrere». Men i Berlin vet en ikke hvor en skal begynne hvis en skal gjøre dette til et problem. Barn av «ikke-innvandrere» er jo bare en av mange minoriteter i denne byen. De fleste er barn av fremmede, tilreisende. 

Professor Inge Lønning sa følgende i en valgduell med Carl I. Hagen 1997:
«Du sier at et samfunn uten minoriteter er et mer harmonisk samfunn og et samfunn uten rasisme. Vi kjenner til ett samfunn fra vår nære historie som kvittet seg med sine minoriteter, Hagen, og det samfunnet gikk under i 1945. Dessuten, kan man vel neppe si at «harmoni» er noe dekkende ord for Nazi-Tyskland. Eller at fravær av rasisme var noe fremtredende kjennetegn.»1


Men det ble altså til sist etterkrigstid, etter at dette storstilte forsøket på nasjonal renselse og enhet omsider var over. Og det vrimlet av fremmede soldater i Tyskland. Mange unge tyskere fikk en fascinasjon for amerikansk populærkultur og entartet «negermusikk». Mange i den eldre generasjon sørget over utvanningen og vulgariseringen, den barnslige begeistringen for moderne blendverk og den manglende respekt for det hevdvunne, ekte og nasjonale. I øst forsøkte myndighetene å formidle den kulturen man mente massene hadde bruk for. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», meldte partisjef Honecker med sin pipestemme fra et land som, tross for sin mur og sine vakre folke- og parti-sanger, ikke var smittefri for Beatles-feber. Kultur sprer seg gjennom kontaktsmitte og muterer hele tiden. Luften var full av radiosignaler. Puristene har det ikke lett.
  
Forfatteren Uwe Timm fortalte meg hvor underlig det var for ham som guttunge å se de en gang så stramme tyske militære stå og bøye seg og plukke opp sigarettsneiper etter amerikanske soldater. Foreldregenerasjonens voldsomme autoritet fordampet, og guttungen var trollbundet. Amerikanerne gikk annerledes (de kunne jo ikke marsjere!), de hørte på annerledes musikk, de satt med beina oppå jeep-vinduet og suste forbi tyskere som stod i giv akt på fortauet. 



Mange av de voksne husket fornedrelsen, ydmykelsen, fattigdommen – det er det stoffet revansjisme er laget av. Men mange tyske ungdommer syntes de vestlige okkupantene var kule. For en generasjonskonflikt! Men uansett, man måtte jo leve sammen, nå som man hadde begravet de døde og sluttet å skyte på hverandre. Det gikk seg til. Det ble kapitulasjon, våpenstillstand. Det ble en slags fred. Og det ble til sist en frihet for hele byen, hele Tyskland, ja hele Europa. At sentraleuropeiske land skal angripe hverandre militært er blitt utenkelig. Det er et under, og det kan oppleves i destillat her i Berlin. Tenk hvis Ossietzky og Tucholsky kunne fått oppleve dette, de som så alle slike verdier bli trampet ned av deres egen samtid.

Men dette er gammelmannssnakk for de som ikke vokste opp i den øst-vest-delte etterkrigstiden. Mange av dagens tyskere (eller folk i sports- og frilufts-nasjonen Norge) vet fint lite om denne fortiden, og det er kanskje litt fint også, tenker jeg. Det blir kanskje mindre av gammel urett å henge nag og mistenksomhet på, færre Kosovo Polje som en for all del aldri må glemme. Noen i min foreldregenerasjon mener Tyskland kommer til å regjere Europa igjen, de bekvemmer seg ikke til å skille mellom dagens «soft power» i form av kulturell og økonomisk dominans og nazi-tidens skrekkvelde. Dagens Tyskland har virkelig beveget seg lysår fra det kulturelle stedet mange nordmenn gjerne tankeløst alluderer til når det er snakk om tyskere og alt deres vesen. Mange nordmenn har faktisk et stykke igjen å gå før de tar igjen hovedfeltet av tyskere. Tyskere flest vet at ondskap ikke er et fenomen som en bekvemt kan tilskrive de andre.  
Tyskland er et sted hvor ingen etterkrigs-politiker kan bygge en politisk plattform på fremmedfrykt. Det var en norsk politiker som i et komitéarbeid på Stortinget uttrykte sin bekymring over «de psyko-sosiale plager som påføres nordmenn ved at de er nødt til å påtreffe negre på trikken». 2 Man skal intet forsverge, men jeg har vondt for å se for meg en tysk rikspolitiker uttrykke seg i slike vendinger. Det er slike politikere som truer med å slite samfunnets vev i filler, og Norge er altså landet der de  endatil hevder å snakke på vegne av folk flest. Men det er ikke sant.



1 Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s.70
2 (Hedstrøm) Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s. 175

tirsdag 3. juli 2012

Snakk naturlig! Et affektert innlegg fra en ekte knoting.



Her var Goethe aldri. 



Da jeg vokste opp på 70-tallet skjedde det dramatiske endringer på det kulturelle feltet i Norge. Foreldregenerasjonen min ble til sin overraskelse forklart av den oppvoksende slekt at de skulle være stolte av sin bakgrunn. De skulle slett ikke skamme seg over sitt yrke eller sin dialekt, men være stolte naturlige og ikke knote østlending hvis de snakket med turister, tilreiste leger, lærere eller andre fine folk. Dette var på den tiden folk begynte å snakke dialekt på TV, på Nitimen sang noen «Her ute på landet, her sier vi du til hver mann.» Språk er ikke natur, det er et kulturbetinget fenomen, så ordren om å være spontan og å snakke naturlig førte til mange forvirrede reflekser. Som Oscar Wilde bemerket, “To be natural is such a very difficult pose to keep up.” Men kanskje stilte vi oss, her ute på landet, i en litt mindre i stram positur enn før når vi fikk besøk ute i provinsen. Folk av min kulturbakgrunn og årgang liker i alle fall å tro det. Og ja, det føles mer naturlig å snakke sin dialekt enn å måtte herme etter en annen og fremmed dialekt for å kunne gjøre seg forstått. 




Alt i alt tror jeg få til daglig tenker over hvor viktig denne forandringen i egalitær retning er. For første gang er det vanlig å holde fast på sin dialekt når man flytter, også for folk som beveger seg oppover på den sosiale rangstige. Det som i dag forstås som å vedstå seg og å være stolt av sin bakgrunn, ville før blitt kalt for å være udannet og bondsk. Det norske begrepet å knote er vanskelig å oversette. To speak affectedly foreslår ordboka mi. Men en engelskmann vil ikke ved et slikt uttrykk nødvendigvis tenke i retning av å etterape talemålet til en bestemt del av befolkningen. Ordet knote peker på et trekk ved norsk kultur som virkelig er spesielt; det at det nå oppfattes som affektert og latterlig å snakke «propert» eller «korrekt». Uttrykket korrekt brukes knapt i norsk språk, og hvis det benyttes om muntlig norsk, så skrives eller sies det i anførselstegn. Spesielt østlendinger som er redde for å være udannede må være påpasselige med de ironiske anførselstegnene, slik at de ikke skal risikere å bli mistenkt for å drive med språklig imperialisme overfor forfulgte og truede minoriteter.

Som ungdom var jeg ram til å herme etter folk. «Nu må du asså ta hand i hanke med denne herminga di» utbrøt faren min ved en anledning, og dermed hadde han gitt meg enda mer å herme etter. Uvanen kom meg til nytte når jeg skulle agere kelner på hurtigruta. 
Wo haben Sie so gut Deutsch gelernt? var en av disse spørsmål som jeg tross gjentatte forsøk aldri fant et kort og uaffektert svar på, ikke før den siste sesongen om bord, da jeg kunne si at jeg var sammen med ei fra Hannover. Dann lernen Sie aber richtig Deutsch! var det typiske svaret, og det ble fremført med begeistring og uten anstrøk av ironi. Skikkelig heldig nordmann altså, som fikk lære seg å snakke korrekt og riktig tysk. Et skår i gleden for meg var tanken på alle de millioner av tyskere som fortsatt gikk rundt og snakket feilt tysk. Noen kranglevorne nordmenn blir jo aldri fornøyde.  





Da min mor var telefondame hadde hun blitt opplært til å snakke «korrekt» - uten anførselstegn – med kundene. Og uansett hvor latterlig vi ungene fant hennes knoting, kunne hun finne på å falle tilbake til innlærte kunster når hun snakket med fremmede i telefonen. Hvem trodde hun at hun var, undret jeg den gangen. «Vær deg selv og snakk din egen dialekt!» lød parolen. Eller «ikke skap deg», for å bruke den mest korthogde utgaven av janteloven. Men hva med de som tilhører den misaktede minoriteten kameleoner? For dem er jo det å skifte farge etter omgivelsene det mest naturlige av verden. 



Fra 1300-tallet av, førte det massive nærværet av tyske handelsfolk i Norden til en språklig forvandling som i sin virkning var langt mer dramatisk enn dagens langsomme anglifisering. I tillegg til en rekke nye plattyske ord (som vi i dag oppfatter som rotnorske) foretok man en forenkling av de opprinnelige norske bøyningsformene slik at tyskerne lettere skulle forstå de innfødte. I byene oppstod et slags blandingsspråk som litt etter litt forandret både de muntlige og skriftlige formene, og dette spredte seg videre ut til landsbygda. Dertil kom den danske embetsstanden og kirkens sterke preg av tysk påvirkning. Hvis jeg vil være ekte og tro mot min bakgrunn kan jeg kanskje bruke noen av de uttrykkene som gamle bønder brukte da jeg var liten, og som jeg plukket opp som var de sjeldne og rare steiner.  Omsonst (umsonst), heimve (Heimweh), hållgom (Hohlgaumen), kummer (Kummer), smaus (Schmaus), en dyr spas (Spass), allehånde (allerhand), i bedarien (bedauern) en spissbu (Spitzbube), kartoffel (Kartoffel), dørslag (Durchschlag) Men det er jo tysk hvor en snur og vender seg. Now what? 

Nå er det engelsk. Og siden jeg gjennom omfattende lesning har et brukbart ordforråd på norsk, er det sjelden jeg trenger å ty til engelske låneord. Men jeg gjør det ofte likevel, spesielt når jeg snakker med unge folk. Sikkert fullstendig latterlig, akkurat som knotet til moren min. Men man er jo føkkings støkt og eid og freima og what not når de en snakker med har sett minst 1000 amerikanske filmer og lest maksimum 10 norske bøker. Det er jammen ikke så lett å deale med sånt. Nå overdriver jeg, jeg pleier ikke å snakke som en narko-dealer... eh... langer. Men ofte står faktisk valget mellom å dra fram noen avsidesliggende ord fra riksmålsordboka som den unge garde garantert aldri har hørt før, og som får dem til å føle seg dumme og meg til å føle meg som det jeg er - gammel og sær, eller nerd, for å bruke et ord som heldigvis er blitt norsk siden sist... - eller du kan cut the crap og bruke et engelsk uttrykk som de forstår. Og dessuten virker det faktisk ikke spesielt naturlig å si ‘omforlatelse’ eller ‘jeg beklager’ på min dialekt. Sorry, men sånn er det blitt.



Bør vi være bekymret? Sikkert. Går det tilbake med det norske ordforrådet? Sannsynligvis. Men det spørs hvordan vi definerer norsk da. Er det det språket folk snakker eller burde ha snakket? I motsetning til Tyskland så har vi i praksis knapt noe normert skriftspråk. Min generasjon sjokkerte mange ved å snakke dialekt, dagens unge skriver et slags inkonsekvent lydspråk som skal forestille dialekt. Selv jobber jeg i språkpolitiets spesialavdeling, IFT-avsnittet. Alt er blitt mye verre sett i forhold til tidligere tiders korrekte bruk av dette uttrykket. Dette omseggripende fenomen, denne skam og skjendsel, viser at det nu efterhånden har gått aldeles nedad bakke med sprogsansen og gjetosten. Død og plage. Men ellers? Ingenting blir som det var, det er vel det eneste permanente trekket ved all historie. Og vi som er spesielt glade i språk lufter gjerne vår fortvilelse over sedenes forfall og plebsens språklige unoter. Og plebsen vet ikke en gang hva ordet plebs betyr, men de merker tonefallet og trekker på skuldrene. Big deal, lizm. Særlig. Yeah right. Jeg husker vagt Gro Harlem Brundtlands utålmodige svar til en idealistisk journalist: Get real! Det er vel ikke annet å gjøre.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !          

lørdag 23. juni 2012

Som i en gåte, i et speil







Ordentlige folk legger seg når det er natt. De vet det kommer en dag i morgen. Den som ikke har natta ro, han har ikke dagen god, sa bestemora mi. Når sola går ned i vest, da arbeider den late best. Det er slike ordspråk jeg ble foret med i det vesle bondesamfunnet jeg vokste inn i. I dette spørsmål talte hele verden rundt meg som med én tunge for mine to døve ører. Natta er for vakker. Og når alle andre sover er den bare din.

Her jeg sitter og skriver surrer det av stemmer rundt meg, unge kvinner bærer stråfarget vin til glade gjester og sola faller på skrå inn over kafeen. Og sollyset lar refleksene av mitt ansikt speile seg i pc-skjermens støvete glass. Og med ett er det som om de strenge, mysende øynene som mønstrer meg kommer fra år tilbake, fra et annet sted.

Det er varmt og traktorhytta er full av støv som legger seg over alt. Solskjermen i traktorvinduet er henta fra en gammel bil, det har sminkespeil som er støvet og dirrer av motorvibrasjonene, men jeg får et glimt av mitt ansikt som kryper sammen mot solen og varmen, som ville det verge seg mot et slag. Du ser dradd og amper ut. Du høres stresset og sint ut når du bjeffer dine beskjeder gjennom larmen. Rynkene ved neseroten kommer til å sette seg som konstante påminnelser for deg og andre, i fall noen skulle glemme det, om hvem du er.

Hva er det for en lyd? Er det gneldringen fra et vansmurt lager du hører gjennom motorbrølet? Holder utstyret to dager til? En klegg setter seg på innsiden av solbrilleglasset, men du venter til du har kommet ut av skårgangen og kan blåse den bort. Holde fokus, holde ut. Varmen og larmen, øreklokkene som klemmer mot tinningene. Og lyden inni dem, som skal overdøve spetakkelet utenfor...  The heat is on.



Men så blir det natt. Velsignet sommernatt. Sola brenner ikke, den legger seg langflat og bader fjellene og havet i varme farger. Jeg smekker slåmaskinen i lås og lukker bakluka på traktorhytta. Jeg kan spare nakken og se fremover, følge kanten på skårgangen og høre lyden fra slåmaskinen som et lavt sus. Må ikke myse mot det kraftige lyset lenger, fargene er varme og mette, traktorhytta er sval. Og det er ingen andre du jager på, ingen tekniske problem du skal improvisere løsninger til. Ingen ting å være redd for. Du sneier deg inn i enga, i lange, seige rader, om et par timer slår du ut siste skårgangen.




Det er vakkert dette stedet du kommer fra. Du har tid og oppmerksomhet til overs nå, og du sanser skjønnheten med et visst vemod. De andre som har båret dagens byrde og hete kunne vel ha fortjent å få brukt disse få sommerdagene til noe annet enn å holde unna ditt ubønnhørlige tempo, til noe mer enn gårdsarbeidet som koloniserer sommerens skjødesløse skjønnhet med sin instrumentelle snusfornuft. Behovsutsettelse, langsiktige strategier, effektivitet. Ja visst. Og imens, enda en sommer som kom og gikk.
Jeg svinger traktoren inn i garasjen og drar i stoppknappen, sitter et par sekunder og lytter til stillheten. Går langsomt mot huset. Sommeren har sine lyder, den hvisker og taler med seg selv. For det meste har en ikke stunder og øre for slikt. Bare om natten, når fornuftige folk sover, da mumler sommeren gåtefulle ord i mine ører og maler drømmer for mine øyne. Morgendagen smiler skjevt og venter ubønnhørlig, den lover intet og krever alt når den holder sin eksamen. Men natten er sval og vennlig, den ødsler gavmildt med all den skjønnhet og sødme vi alle famler etter gjennom livets sekund, men aldri klarer å holde fast. Bare disse øyeblikk som kommer og går igjen, uten å røpe med nikk til farvel når de har besøkt oss for siste gang. De er minner som skinner som støv i kveldssola, og de blir langsomt til streker og tegninger i ansiktene våre. Av steder vi har vært og veier vi har gått.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

onsdag 20. juni 2012

Noen refleksjoner over fenomenet korporativisme

Jeg fant denne teksten leseverdig, selv om den er skrevet i 100 som del av en heldagsprøve. Til de av dere som ikke har sypersyn: Bruk Ctrl+ først et par ganger.



 

onsdag 13. juni 2012

Sett fra min balkong.


På en av de få sommerdagene vi har hatt så langt, fant jeg det opportunt å lese fag på balkongen. Jeg skal ikke bli historiker, men jeg studerer historie, og nå er det Ex Fac. som skal inn i knollen. Forsøkene på å holde tråden i vitenskapsteorienes labyrinter blir avbrutt av lyden fra en gravemaskin og summingen fra hydraulikkoljen som strømmer gjennom rør og ventiler. Det står en mann i grøfta med spade, og han blir snakket til av en nordmann på et engelsk som høres ut som den er rappa fra Thor Heyerdahl. Mannen med spaden er polsk. Jeg sitter altså på balkongen i solskinnet, og mennene som graver kabelen har ingen anelse om at den høyt hevede akademiker egentlig er ex-bonde og selv har stått i grøfta med spade mer enn en gang. Jeg forsøker å anlegge en bekymret mine. Jeg leser i Minerva at
 
«arbeidsinnvandring kan potensielt også ha noen klare økonomiske ulemper. Hvis de som kommer, har lavere utdannelse og annen humankapital enn dem som er her fra før, og har lavere produktivitet og lavere lønn, vil de betale mindre skatt. I et land som Norge, med relativt høy omfordeling både gjennom skattefinansiering av offentlige tjenester og gjennom kontantytelser til befolkningen, er dette viktig

Nå ser jeg ned på polakken[1] som svetter i varmen mens de legger inn en bedre kabel til min bredbånd-forbindelse med verden. Den er jo fryktelig viktig, for jeg arbeider jo innimellom studiene, jeg mottar lydfiler via kabel og sender transkriberte dokumenter tilbake. Og jeg er i ferd med å øke min humankapital i form av økt kompetanse. Og jeg er altså bekymret, fordi denne polakken har lavere humankapital enn meg og betaler for lite skatt, etter hva jeg skjønner. Men sant å si skjønner jeg ikke stort av dette.

Den gang jeg var bonde og ikke kunne sitte på blanke formiddagen og lese i bøker, da var jeg en skikkelig byrde for det norske samfunnet da. Nå, derimot, leser jeg historie. Og min universitetsplass koster i gjennomsnitt 90 000 pr år, betalt av dine skattepenger. Og etter fullført Bachelor vil jeg ha krav på høyere lønn hvis jeg skulle få en eller annen tilfeldig sekretærstilling uten den fjerneste tilknytning til min utdannelse. Og med høyere lønn bidrar jeg mer til fellesskapet, da serru. Det skal jo lønne seg å ta en utdannelse. Det er en av de hellige tekstene i middelklassens selvforståelse. Det er nemlig vi som sørger for konkurransekraft, omstilling og what not. Vi venter oss ikke takk for all denne uegennyttige innsatsen. Vi bare vet at det er sånn. Jeg leser videre i artikkelen:

«Vi vet fra tidligere forskning utført av forskere ved Frisch-senteret at tidligere arbeidsinnvandrere som har arbeidet i lavinntektsyrker, har hatt vesentlig større frafall fra arbeidslivet enn nordmenn etter hvert som de er blitt eldre. Foreløbig er bare en liten andel av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa over 50 år. Det er derfor grunn til å frykte at SSBs langsiktige prognoser på dette feltet er for optimistiske

Nå ser jeg skikkelig bekymret ned på denne polakken (ja ikke personlig, bare sånn saklig og prinsipielt, sånn som jeg har lært på universitetet): kanskje han gir seg til å bli syk etter å ha jobbet i norsk anleggsbransje i 30 år, kanskje ryggen svikter, kanskje han går hen og blir ufør. Det skulle tatt seg ut. 



Det samme problemet hadde vi i dette landet den gang fiskerne i 1958 fikk statsgarantert tidligpensjon fra allerede fylte 65 år. Vanlig pensjonsalder var 70, men disse fiskerne vant fram med det argument at det fantes flere store fiskevær uten ett eneste menneske som hadde nådd en slik svimlende alder. Så da ble det 65. 

Av de mange ting jeg ikke skjønner, men som av økonomer regnes som vilt usaklig å nevne, er følgende: Hvorfor det er innlysende at folk som har en langt tyngre og helseskadeligere jobb enn det jeg har skal få dårligere betalt? Ut fra rettferdighetsbetraktninger, mener jeg? Økonomi er jo ikke bare tall og mekanismer, det er også uttrykk for et samfunns verdiskala. Hva er rimeligheten i at jeg skal få subsidiert min utdannelse av deres skattepenger, få en mer interessant jobb enn det de har, og etter all sannsynlighet leve lenger og ta ut en høyere pensjon gjennom flere år – for så uttrykke min bekymring over at disse menneskene lønner det seg ikke for Norge å ta inn. Thomas Hylland Eriksen skriver i boka «Samfunn»:

«I Oslo blir det jo gjerne sagt, med henvisning til den påståtte Kuwait-økonomien i oljelandet, at mens svensker serverer oss hvitvin og cappuccino, tamiler vasker gulv og rumper, pakistanere kjører taxi og polakkene bygger husene vi bor i, tilbringer nordmenn arbeidsdagen med å sende epost og sitte i møter.»  

Dere får skylde på min bondske bakgrunn, men jeg får ikke denne rent saklige bekymretheten inn i hodet, det er ikke plass der. På grunn av en gammel, trassig lojalitet som jeg ikke får ut av hodet. Jeg skjønner at høyt lønnsnivå = dyr arbeidskraft, som igjen stimulerer til rasjonalisering og omstilling, som er En God Ting™. Men jeg fatter ikke hvordan vi, de privilegerte, kan betrakte folk som fortsatt gjør tungt og nødvendig arbeid rundt oss på en slik måte. De er det skjulte Norge, langt fra fra kommentariatets hverdag, og de omtales med omentrent samme tonefall som britiske kolonialister omtalte de innfødte. Uten å lee på et øyelokk, uten å nøle. Høyt hevet. Jeg får det ikke til.       



[1] Polakk betyr på norsk en som kommer fra Polen. På tysk heter det «ein Pole» . Sier du derimot «Polakk» på tysk, betyr det noe annet. Forskjellen tilsvarer den mellom pakistaner og pakkis



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 1. juni 2012

Å gjøre rent bord.




Sisselrot, art i sisselrotfamilien. 10–30 cm høy, med enkeltfinnet blad og lang, krypende jordstengel som har en søt, litt emmen smak.

Det er den leksikalske versjonen. Så er det den biografiske. Den er litt annerledes og har en lang, krypende stengel som strekker seg helt tilbake til tolvårsalderen. Det var stengelen vi brukte, vi indianere på nordlandskysten på 70-tallet. Jordstengelen kunne man tygge rå eller koke over bålet i en blikkboks med vann. Jeg mener, ekte nordnorske indianere steker ikke pølser. De høybårne stuelærde av denne nå utdøende stamme pleide å koke sisselrot i en blikkboks over bål, noe vi kalte maniok, for det hadde søskenbarnet mitt lest seg fram til at indianerne dyrket. Vi hadde nok ikke maniok, men vi var glade og takknemlige bare vi hadde sisselrot, den gangen. Dette er muligens nok et eksempel på en underkjent del av Ekte Nordnorsk Kystkultur™ som ikke har fått den plass den fortjener i den noe Oslo-dominerte historieskrivningen, and all that. Jeg har faktisk ikke tenkt så veldig mye på den selv heller, skal jeg være helt ærlig. Kystindianerne ble fortrengt fra våre strender, og med dem [mitt søskenbarn og jeg] forsvant også en særegen matkultur.

Kort sagt mistet jeg kontakten med røttene for en tid. Jeg har vel ikke smakt sisselrot siden jeg fylte 14, and you wouldn’t want to know hvor lenge det er siden. Men så ble jeg kjæreste med ei som delte navn med denne vakre og hardføre planten. Og da jeg så vidt var bikket tjue og vi skulle stifte bo sammen, dukket den uventet opp igjen. Jeg hadde en idé. Vi hadde vært på besøk hos noen som hadde et fint stuebord med keramiske plater i midten. Det var stilig, men samtidig ganske enkelt konsipert, kanskje mulig å lage en kopi av. Det kunne da ikke koste all verden av penger til material. For det hadde vi jo ikke. Så en dag står jeg i en butikk og skal velge ut noen keramiske fliser som skal felles inn i midten på et stuebord som skal stå midt i stua som snart skal være sentrum i vår nye tilværelse. Klart de må være skikkelig fine. Og jeg har vel strengt tatt en søtladen, litt emmen smak, jeg likte James Taylor, vakre vokalharmonier, jordfarger, ja sånn kliss du vet. Så da jeg fant noen rødbrune fliser med bregnemotiv var jeg sikker i min sak. Vårt nye stuebord var like om hjørnet, det kom til å bli dritstilig, det skulle ha innfelte keramikkfliser med bilde av sisselrot. På annenhver flis. Og hun kom til å si at jeg var flink.



Ok, da måtte jeg kjøpe sånne skruer dere vet. [se fig.1] Men det måtte være gjengestål jeg kunne kappe selv, for jeg visste jo ikke de eksakte målene ennå, selv om bordet i prinsippet var praktisk talt ferdig. Så jeg ble bedt om å forklare meg for en av gamlekara på lageret som forhåpentligvis skjønte litt mer av det jeg prøvde å forklare ekspeditøren. Det gjorde han heldigvis. Vi tenkte høyt sammen, og han fant fram riktig tall 
av alt det som trengtes. Jeg har sett noen bilder fra denne tiden, jeg ser ut som en litt stor konfirmant.

Og den rolige gamle mannen jeg rådførte meg med smiler kanskje litt av meg mens han pakker metalldelene inn i en pose og legger dem sammen med flisene. Jeg skal ikke ha noe for dem, sier han. Og så må du ha løkka til med bordet. 

Her om dagen kjørte vi noen av sakene tilbake til utgangspunktet. Skal en flytte ser en hvor mye en har, og den loven gjelder nesten like ubønnhørlig for unger som er blitt voksne som for voksne som går i barndommen igjen. Noe satte vi i en kjeller i et hus breddfullt av minner. Det er rikelig plass der nå. I et hjørne fant jeg en plastpose med noen gamle keramikkfliser i. Det var ingen antydning til brist eller riper å se. Det så ut som de hadde planer om å vare evig. Jeg skottet bare ned på dem et lite øyeblikk før jeg strupte posen sammen igjen og kvalte deres tause anklager og rustne drømmer. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !