*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 4. juni 2011

Kjøkkenuret. av Wolfgang Borchert



Allerede langt borte kunne de se ham komme mot dem, for han hadde et påfallende ytre. Han hadde et aldeles gammelt ansikt, men ut fra måten han gikk på kunne man se at han bare var i tyveårene. Han satte seg med sitt gamle ansikt vendt mot de andre på benken. Og så viste han dem hva han bar med seg.

Det var kjøkkenuret vårt, sa han, og så i tur og orden på de som satt på benken i solskinnet. Ja, jeg fant det. Det ble igjen.

Han holdt et rundt, tallerkenhvitt kjøkkenur fram for seg og lot fingeren berøre de blåmalte tallene. Det er selvfølgelig verdiløst, la han til, unnskyldende, det skjønner jeg også. Og det er heller ikke spesielt vakkert. Det er som en tallerken, sånn med hvit lakk. Men de blåe tallene ser ganske stilige ut, synes jeg. Urviseren er selvfølgelig bare av blekk. Og nå går det ikke mer, heller. Nei. Innmaten er ødelagt, det er så. Men det ser ut som det alltid har gjort. Selv om det ikke går lengre. Han tastet forsiktig med fingrene langs urets runde kant. Og han sa stille: Og det er blitt igjen.

De som satt i solskinnet på benken så ikke på ham. En så på skoene sine og en dame så ned i barnevognen sin. Da sa en:
Du har vel mistet alt?
Ja, ja, sa han glad, - tenk dere: absolutt alt! Bare denne her er blitt til overs. Og han løftet igjen opp uret, som om de andre ennå ikke kjente til det.
Men det går jo ikke lengre, sa damen.
Nei, nei, det gjør det ikke. Ødelagt er det, det vet jeg godt. Men ellers er det akkurat som før – hvitt og blått. Og enda en gang viste han dem uret sitt. Og det beste, fortsatte han ivrig, har jeg ennå ikke nevnt for dere. Det beste kommer nå: Tenk dere, den ble stående på halv tre! Akkurat på halv tre, tenk dere!
Da ble huset deres sikker truffet klokka halv tre, sa mannen på benken, og skjøv fram en viktig underleppe. Det har jeg mer enn en gang hørt snakk om. Når bomben treffer, stanser urene. Det kommer av trykket.

Han så på kjøkkenuret sitt og ristet overlegent på hodet. Nei, min gode mann, der tar de feil. Det har ingen ting med bombene å gjøre. Dere må ikke alltid prate om bombene. Nei. Klokken halv tre var det noe ganske annet, dere vet det bare ikke. Det er nemlig hele vitsen, at den ble stående nettopp klokken halv tre. Og ikke kvart over fire eller klokka syv. Klokka halv tre kom jeg nemlig alltid hjem. Om natta, mener jeg. Nesten alltid klokka halv tre. Det er jo nettopp vitsen.

Han så på de andre, men de hadde vendt blikket bort fra ham. Han fant dem ikke. Så nikket han mot uret sitt: Da var jeg nemlig sulten, ikke sant. Og jeg gikk alltid rett inn i kjøkkenet. Da var klokken nesten alltid blitt halv tre. Og så, så kom nemlig moren min. Om jeg åpnet døren aldri så stille, hadde hun alltid hørt det. Og når jeg lette etter noe å spise i det mørke kjøkkenet, kom lyset plutselig på. Så stod hun der i ullkoften sin, og med et rødt sjal om seg. Og barføtt. Alltid barføtt. Og dessuten var kjøkkenet vårt flislagt. Og hun myste med små øyne, for lyset var alt for sterkt. For hun hadde allerede sovet. Det var jo natt.

Så sent igjen?, sa hun så. Noe mer sa hun aldri. Bare: Så sent igjen. Og så lagde hun i stand varm kveldsmat, og så på mens jeg spiste. Imens gnudde hun føttene mot hverandre, fordi flisene var så kalde. Hun tok aldri på seg sko om natten. Og hun satt hos meg til jeg var blitt mett. Og så hørte jeg at hun ryddet unna tallerkene , etter at jeg hadde slått av lyset på rommet mitt. Hver natt var det slik. Og for det meste alltid klokken halv tre. Det var helt selvsagt, syntes jeg, at hun skulle lage mat til meg klokken halv tre om natta. Jeg syntes det var helt naturlig. Hun gjorde det jo alltid. Og hun sa aldri mer enn: Så sent igjen. Men det sa hun hver gang. Og jeg tenkte, det kunne aldri ta slutt. Det var så selvsagt for meg. Det hadde jo alltid vært slik.

Stillheten på benken varte et åndedrett. Så sa han stille: Og nå?  Han så på de andre. Men han fant ikke blikket deres. Da sa han stille inn i kjøkkenurets blåhvite, runde ansikt: Nå, nå vet jeg at det var paradiset. Det sanne paradiset.

På benken var det ganske stille. Så spurte damen: Og familien din?
Han smilte forlegent mot dem: Å, de mener mine foreldre? Ja, de er borte, de også. Alt er borte. Alt, tenk dere det. Alt er borte. Han smilte forlegent mellom dem. Men de så ikke på ham. Da løftet han kjøkkenuret igjen og lo. Han lo: Bare dette her. Og det beste er jo at det ble stående akkurat klokken halv tre.  Så sa han ikke mer. Men han hadde et gammelt ansikt. Og mannen som satt ved siden av ham så på skoene sine. Men han så ikke skoene sine. Han tenkte stadig på ordet paradis.  

Oversatt av Ivar Bakke

onsdag 1. juni 2011

Klar en klassiker:

Karin Sveen: ”Klassereise – Et livshistorisk essay” 

 




Dilemmaet ved å skulle anmelde denne boka er ikke å vite hva en skal mene, men å velge ut hva en skal skrive om. Det er flere aspekt ved Sveens essay som hadde fortjent oppmerksomhet, respons, tilsvar. Jeg tror hennes bok av mange vil bli opplevd som en befrielse. Den er langt på vei et vellykket forsøk på å gjøre ”taus kunnskap” og individuelle erfaringer om til et presist beskrevet fenomen, noe som åpner for avstand og klarhet, gjenkjennelse og bearbeiding. Hundretusener har foretatt en lignende reise. De brukte etterkrigstidens nye muligheter til utdannelse og gjorde levebrød av sin hang til boklig lærdom. Og bøkene gjorde noe med dem, noe mer enn å bli en levevei. Lærdommen gjorde dem også til fremmede i den verden og det språk de forlot.  


La meg komme en mulig innvending i forkjøpet: Det finnes intet snev av nostalgi eller romantisering i Sveens bok. Det er en klok kvinne som forsøker å forstå de trekk ved arbeiderklassens erfaringer som gjorde spranget over i bøkenes verden så vanskelig, også etter at det var blitt økonomisk mulig. Her veksler hennes fremstilling uanstrengt mellom egne erfaringer og referanser til klassikere innen sosiologi. Hun er klok nok til å vite at hennes beskrivelse er problematisk, ettersom hun taler for de tause, på vegne av en gruppe hun har forlatt, men som hun stiller seg kritisk lojal til. En får trøste seg med Sigurd Hoels ord om at den som har sett to ulike miljø, har sett alle, og den som bare kjenner ett, kjenner ingen. Det er ikke mange som har artikulert hennes erfaring. 


De fleste forfattere har enten skrevet hurra-bøker om den edle og enkle arbeider, eller skrekk-visjoner om bygdehelvete eller småbyens trange småborgerlighet. Sveen er lojal, hun følte seg aldri helt hjemme i 68-ernes middelklasseopprør, hun visste for mye om hva ting hadde kostet til å kunne identifisere seg med den velbergede anti-materialismen. Hun har lest såpass sosiologi at hun skjønner litt av mekanismene bak fenomen som andre bare avfeier som fordommer, og denne forståelsen øker muligheten til å komme dem til livs. 
        Lojaliteten viser seg gjennom en utrendy vilje til sosial rettferdighet og hennes forakt for kitsch-preget romantisering av en fortid hun kjenner vrangsiden av. Sveen påpeker også at mange av hennes generasjon som gikk rett ut i yrkeslivet og klarte seg godt; i dagens utdannings-samfunn ville de ha blitt gjort til sosialhjelp-mottagere. Men hennes politiske visjon innbefatter ønsket om å la middelklassens sikre hjemmefølelse i språket, gestene, litteraturen bli like selvsagt tilgjengelig for arbeiderklassen, at denne mangfoldige verdenen skal kunne stå åpen for dem, bli deres egen. 
         Og jeg har gjort samme erfaring som Sveen: Forsøker en å forklare at ens personlige biografi innbefatter noe mer enn familiære erfaringer, også innbefatter klasse og dennes språk, og at dette er relevant for hvordan en opplever  litteratur/kultur - da blir det pinlig, tilhørerne føler seg anklaget. ”I en tid opptatt av å dyrke ’forskjell’ er motviljen mot å inkludere sosial forskjell i det hele tatt påfallende”.  Hvorfor føler slike som Sveen og hennes anmelder seg som Jeppe i baronens seng når de endelig kan bevege seg i den verden andre er født inn i?

          Sveen  antyder et moment: Generasjoners erfaring av at opprør er dømt til nederlag, bidro til en resignert ”visshet” om verdens natur. Denne bitre vissheten om at makten sitter der den gjør, ble til en intern disiplinering: En får kjenne sin plass. I høyden være stolt over det en selv kan, og som de ”fine” ikke behersker.  ”Vi får arbeide, vi som er for dumme til noe annet ” Men hva med dem som hadde andre (”unyttige”) drømmer og interesser?  
         Sveen skildrer skammen. Skammen over å sitte tørt og varmt og lese, midt på dagen. Er det et ordentlig arbeide? Skammen når et fremmedord sniker seg inn i samtalen med klassevenninnen. Jasså, så du er blitt for fin for oss nå? Du snakker som ei bok. (Begrepet ”arbeiderklasse” er også knyttet til skam, og aldri bruk som egen-benevnelse.) Og skammen over å ikke vite, ikke ha middelklassens utvungne omgang i språk, geberder, mat. Begrepet ”Jantelov” er Sandemoses oppfinnelse, skapt av lignende erfaringer.  Den er nok strengest praktisert lengst nede.

           Mye har selvsagt forandret seg, men jeg tror det er lurt å merke seg Sveens aktuelle adresse for sitt essay: Hvis arbeiderbevegelsen fortsatt har en visjon om rettferdig fordeling av livsmuligheter, så må man tenke gjennom disse tingene. En kan ikke late som om denne kulturelle kløften er fjernet gjennom økonomisk fremgang og gode utdanningsmuligheter. En må etablere et språk som ikke ekskluderer, en må bibringe en kulturell ballast som åpner opp for nye verdener av erfaring og kunnskap, som også river sund den grelle åndsfattigdommens lenker. Sigurd Hoel skrev polemisk at han etter krigen var så naiv at han trodde alle hadde skjønt nødvendigheten av kultur, nå som en hadde levd fem år uten. Det var og er dessverre ikke tilfellet. Både Hayder og Hagen er eksempler på hva som kan skje hvis en tror at mennesket lever av brød alene. 

            Et gammeldags dannelsesideal, altså, nå som folk for all del må få ”velge selv”?  Det også, men langt mer nyansert, klokt og mangefasettert enn som så. Et anmelderreferat vil øve vold mot Sveens fremstilling, hennes mange antydninger og forbehold, men jeg kan ikke tegne et kart på størrelse med terrenget, dere får heller lese boka selv.   

               Ivar Bakke

søndag 29. mai 2011

Ingar Skredes bygdehelvete.



Forfatteren Ingar Skrede begikk i 1995 en roman som fikk anmeldere i aviser som Dagbladet og Morgenbladet til å ta bølgen av begeistring. Dagbladets anmelder fremhevet den som en modig bok og Morgenbladets Morten Abrahamsen  hevdet at "Bokens beskrivelser av fortiden er fascinernde lesning, Skrede skriver uhyre engasjert, og må ha hatt ufyselige opplevelser i bygde-Norge. Stikkene mot dens innbyggere er aldri preget av mobbing, derimot av et forsøk på å forklare hvorfor de er blitt slik som de er" og konkluderte slik: "Skulle noen gå med en drømmen med å flytte til et av landets utallige - fra utsiden - idylliske plasser, les denne bok, gråt en skvett - og glem det." På generell basis kan man altså si slikt, etter å ha avslørt hvordan idyllen egentlig tar seg ut for dem som ikke nøyer seg med overfladiske betraktninger, men er kritiske og går i dybden.



"For om boken er full av ballespark mot landets mindre steder, så virker beskrivelsene svært gjennomtenkte. Det forekommer ikke antydninger i retning av innavl og andre elementer som byfolk liker å påstå at disse dialekt-individene lider av, derimot en psykologisk gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd."
 
Nei skulle du sett gitt. De glemte det med innavlen. Skikkelig open minded og fordomsfri psykologisk dybdeboring hele veien altså. Slik skaper man dialog. Hvis en derimot selv har tilhørt dette Twin Peaks-landskapet av en idyll, som nå er blitt avslørt som det rene helvete for krenkede fruer, er det ingen udelt glede å bli "forklart" hvordan man er blitt som man er blitt. Det avføder vel omentrent samme følelsen som en muslimsk innvandrer ville fått hvis han eller hun skule lese forklaringer på hvorfor Groruddalen er blitt ubeboelig for skikkelige folk, samt "gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd" signert Siv Jensen. Men det er tydelig at Skrede i likhet med Jensen snakker på vegne av "vanvittig mange". Og da "må vi våge å ta debatten" som det gjerne heter, hvis en fører en debatt der en selv har monopol på å legge premissene. You can't win. Men jeg prøver nå likevel. Jeg vil røre litt ved premissene for den offentlige diskursen om disse rare folkene som bor der ute på landet.  

      
         Ingar Skrede: «Tverum»

Det finnes en stor og rik tradisjon for å vise hvilket helvete det er å bo i et trangt bygdesamfunn. Du vet der hvor småskårne engstelige moralister stirrer på deg bak gardinene og får glade og livsbejaende mennesker til å krympe seg av skam for ting de burde være stolte av. Denne genren har nå fått et nytt og oppdatert tilskudd av høy kvalitet. Til tross for sitt dystre budskap må boka være en gledelig begivenhet for alle dem som sang om å «gå på en asfalt som er kjedelig og grå», men som stort sett lot det bli med det.. Noen har vært litt plaget med et snev av dårlig samvittighet over sitt valg.Disse kan nå puste lettet ut. Det er ingenting å skamme seg over. Ingar Skrede står fram for å hjelpe andre: Jeg er fra byen og er stolt av det!
Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter, alle så nær som Aina Edelmann vet jo hvor latterlig gammeldags det er å flytte ut til distriktene ? Joda, men Skrede går, dristig og radikal som han jo fortsatt er, et par skritt videre.

Han skildrer hvordan det er å bli inngiftet i en bygd. Hans romanfigur velger/blir tvunget inn i galskapen for å overleve. Hun kom, i likhet med mange andre, for å finne det gode livet. Hun trodde at bygdenorge representerte det ekte og autentiske som var i ferd med å gå tapt i den kalde og materialistiske byen, kort sagt den gamle jakten på den edle villmann og tapte uskyld. Nå svinger pendelen tilbake, uten at man revurderer sin illusjon om det tapte paradis. Det er ikke myten det er noe i veien med, det er lokalbefolkningen som ikke makter å leve opp til dette gudebildet. (Kaj Skagens «Himmelen vet ingenting» går i samme bane) Men når gikk det galt?






«Da mennene mistet sin evne til å la jord sildre mellom fingrene, vel vitende hvem de dyrket, skjedde ulykken.» 
Dette må forklares nærmere. De dyrket naturligvis «kvinnen». For de av leserne som ikke er oppdatert på moderne, korrekt mytologi, kan jeg røpe at «Blut und Boden» er byttet ut med «Blut und Mädchen». Ettersom kvinnen står for mesteparten av det gode her i verden, og bønder med fingre og jord i behold egentlig dyrker den livgivende jorden og kvinnen samtidig, er bonden «den største blant elskere». Da blir det naturligvis brutalt med overgangen til menn som «sier brum brum og går på diesel», rødmussete grunneiere med skyggelue som har «låven full av vedklyvere og snøfresere»- for å sitere noen av bokas geniforklarte svulstigheter. 




«Kjærlighetsdriften vår, båret inn i oss som et rop fra jorden, var det ingen mangel ved - vi hadde hørt riktig, bare reist feil.» «Ropet, som lignet en kallelse fra selve jorden, var virkelig nok, men vi feilet fullstendig da vi skulle lytte oss til hvor det kom fra. Vi hørte noe levende kvinnelig, og reiste til døende menn. Vi søkte noe mykt, og fant jern
Våre traktorimportører har mye å svare for. Mennene, d.v.s. de fastboende bøndene, er klin like og kan artsbestemmes ut fra sin treghet, kvinneangst og katastrofalt manglende evne til å synge synkoperte negro spirituals. Noen sier til og med «tjo-ho» ! Det svimler for tanken. Men denne norske utgaven av finsk fjernsynsteater har flere avsløringer på lur. 



Kvinnene er nemlig hakket verre. De er infame voktere av hverandres fornedrelse, inntørket i sin kjærlighetsevne og fast bestemt på å holde alle andre nede i samme mistrøstige tilværelse. Lenge ville ikke de innflyttede kvinnene se dette. Men Skrede henger bjellen på katta.

Hvis leseren har fått det inntrykk at dette er en dårlig skrevet bok, så må det korrigeres. Boka er godt skrevet. Det rabiate hatet er pakket inn i god prosa, snobbetheten og forakten fremstår som litterært nødvendige overlevelsesstrategier for en hårdt presset bykvinne med følsomt sinn. Dessuten er hun jo «gal», så eventuelle kritikere har jo naturligvis misforstått. Og det er jo en primitiv og foreldet litteraturkritikk, grensende til fascisme, som avkrever forfatterens korreks overfor romanfigurers utsagn, lærte vi under Bazarov-debatten.

Til det er det å si at om romanfiguren er schizofren, så er forfatteren helstøpt nok. I denne boka, som i følge Gyldendal er en innsiktsfull og skarp observasjon av hvordan det kan være for en tilflyttet bykvinne å havne i en norsk bygd - er tendensen klar som den reneste høstluft. Det skulle nok blitt rabalder hvis det hadde dreid seg om en skildring fra innvandrermiljø. Da kalles slikt for kolportering av fordommer og hat. Men med bøndene som skyteskive kan forfatteren ta det med ro. 


Dessuten tyder indignert protest, i følge den norske lommepsykologien, på at man føler seg truffet. Dette må være den ideelle julegave til Turid Birkeland og Tormod Jagland m/frender. Jagland forklarte jo oss at senterpartifolk ikke likte ham fordi han «visste for mye om bøndene». Etter denne boka vet han enda mer. Det må være leit å reise til bygds på grunn av kjærlighetslengsel og rop fra jorden selv. Skuffede beilere er ikke å spøke med. Vi som blir gjenstand for denne sangvinske pasjonen kan jo sitere et gammelt ordtak: Elsk meg lite, men elsk meg lenge.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

tirsdag 24. mai 2011

Kan vi lære av historien? Refleksjoner over München-forliket.

Nytt Norsk Tidsskrift 2/2007




Chamberlain har ikke fått noe heroisk ettermæle i historien. Englands konservative statsminister, som ble kjent for å forhandle frem «München-forliket» med Hitler, fikk oppleve en kort æra av internasjonal begeistring og takknemlighet. Siden skulle hans handling ikke bare bli vurdert som en grov feil, men som et æreløst svik. Den historiske hendelsen, i svært forenklet utgave, er blitt til et ikon, et begrep, like innpreget i språket som «å rette baker for smed». Hvis en lederskribent i den vestlige verden advarer mot «en ny München-fred», så vet nesten alle leserne hva som menes med begrepet. Meningene kan være delte om hvorvidt analogien holder til den aktuelle situasjonen. Men så godt som alle er enige om at «München-fred» er å forstå som et feilgrep, også i den moralske betydningen av ordet.

Jeg vil forsøke å begrunne følgende påstand:  Mange så på München-forliket som avvergingen av en moralsk katastrofe. De moralske overlegninger som lå til grunn for deres syn er ikke bare subjektivt hederlige, men også vel verd å tenke igjennom en gang til. 


Hvor anvendelig er München-forliket som moralsk kasus?
Den konkrete historiske hendelsen i München skapte en generell moralsk norm. En generell norm kan reservere seg mot misbruk ved å være nøye i beskrivelsen av hvilke betingelser som må være oppfylt for at den skal kunne  komme til anvendelse. Likevel er dens foreskrevne norm for handling uten reservasjoner: hvis a, så b. Eksempelvis: Hvis vi «står overfor en ny Hitler» (a), så bør vi «unngå en ny München-fred» (b). 

Å gjøre historiske hendelser  om til moralske kasus er like vanlig som det er vanskelig.1 Det er trolig den vanligste tilnærming når vi vil forsøke å forstå noe nytt. Moralske kasus blir da en hjelp til å vite hvordan vi skal reagere hvis vi gjenkjenner den nye situasjonen som analog. Hvis en ikke er  svært nøye med å undersøke om sammenlikningen holder, kan vår respons på en ny situasjon bli katastrofalt gal. Det var dette jeg tror skjedde under München-forliket: en falsk analogi til tidligere hendelser førte til en gal reaksjon. Og jeg tror det kan skje igjen, hvis vi ukritisk bruker München-forliket som moralsk rettesnor for å forstå samtiden.

Jeg vil også komme inn på Churchills holdning til regler og inngåtte avtaler, mål og midler. Churchill argumenterer mot en regel-etisk formalisme under henvisning til de konsekvenser det kunne føre til. Churchills kritikk virker gyldig, men jeg vil samtidig forsøke å peke på svakheter ved hans posisjon. 
Hvis jeg makter å framstille denne historiske periodens etiske utfordringer klart, vil leseren forhåpentligvis sitte igjen med et moralsk sett uoversiktlig bilde. Mitt forsett er å peke på hvor tvetydig og motsetningsfullt en kan oppfatte historie og samtid, fremfor å forsøke å ekstrahere entydige konklusjoner.  Jeg har et bestemt inntrykk av at man den gang tenkte slik, og at man for en stor del gjør det i dag også. Hadde mitt emne vært vikingtidens moralbegrep, hadde saken stillet seg noe annerledes.2 

Moralske og strategiske vurderinger hos samtidige aktører og «bystanders» 

Første verdenskrig skapte en bred pasifistisk impuls som også preget norsk opinion. Inntrykkene fra verdenskrigen ble tolket på ulikt vis, avhengig av politisk ståsted. Men i norsk kontekst var det omtrent ingen som brukte den som et arsenal for krigsforherligelse. Tvert imot. Da Chamberlain gjennom sitt fredsinitiativ tilsynelatende hadde forhindret en ny verdenskrig ved å akseptere Hitlers «siste territorielle krav», ble han hyllet av mange borgerlige velgere. Morgenbladet la ut en takkeadresse i redaksjonen, Aftenposten skrev om det 

«merkelige» ved at «de partier som alle dager har ført verdensfreden på sine leber» nå var «forrest i det kor som har krevet krig og som har protestert mot enhver ‘undfallenhet’ [avisens anførselstegn]. Har man glemt, hvordan det så ut i Europa da krigen sluttet i 1918 og årene efter?»3 

Det er en relevant moralsk påminnelse artikkelen munner ut i. Og jeg finner ingen grunn til å trekke i tvil det oppriktig etiske alvor bak spørsmålet. Jeg tror mange hederlige ikke-nazister tenkte på denne måten. Man så for seg et valg mellom to onder: 1: en ny verdenskrig, eller 2: fred i bytte med en folkerettslig kontroversiell avståelse av Sudetenland- regionen til Tyskland.4 Den moralske vurderingen virker plausibel, gitt at man anser dette for å være de to eneste aktuelle alternativene. La oss se litt nærmere på dem.

Alternativ 1
En ny verdenskrig. Krigen kom, og hvor rettferdig og ærerik den enn måtte fortone seg for de som overlevde, så kostet den livet til millioner av mennesker, gode som dårlige, stridende som sivilister.

Alternativ 2
Chamberlains fredsinitiativ, var heller ikke uproblematisk. I Sudetenland var det en sterk folkelig bevegelse for løsrivelse, trolig et flertall. De ville innlemmes i det tyske riket, slik innbyggerne i Saarland også ville (og fikk det – etter krigen). Hvorfor ble likevel München-freden vurdert som et moralsk svik av så mange samtidige? En viktig forskjell fra andre fredelige grensejusteringer er at denne fremkom under trussel om krig, ikke som følge av forhandlinger. For de mange som (også den gang) arbeidet for et virksomt internasjonalt rettsvern av små stater, vil en slik framgangsmåte være problematisk, både hvis man anlegger et regel-etisk perspektiv eller et konsekvens-etisk. 

Tysklands framgangsmåte var brudd på folkerettens regel.
For de fleste(?) regel-etikerere utgjør folkeretten et sterkt imperativ. En skal ikke bryte internasjonal lov (regel-etikk), eller bidra til å svekke respekten for denne (konsekvensetikk).

Konsekvens-etikken kan legitimere hva som helst.
München-forliket premierte maktpolitiske snarveier på bekostning av idealet om «rule by law». Churchill, som var Chamberlains fremste opponent, var krass i sin kritikk, men ikke av denne grunn. Churchill var en strateg, ingen prinsipprytter. Hans etiske pragmatisme kom godt fram under debatten i Underhuset om hvorvidt England burde krenke norsk nøytralitet for å sikre egne strategiske interesser:

 «Vi slåss for at retten igjen skal herske og for å beskytte de små landenes frihet. Hvis vi taper, vil det bety generasjoner med barbarisk voldsbruk. Det ville være skjebnesvangert, ikke bare for oss selv, men for selvstendigheten til alle små land i Europa.[…] De små landene må ikke binde våre hender når vi slåss for deres frihet og rettigheter. Lovens bokstav må ikke i en slik ekstrem nødssituasjon hemme de som kjemper for å styrke og beskytte den.[…] Humaniteten må, fremfor legaliteten, være vår rettesnor5

Dette er hva Walzer kaller en moralsk glideskala: «the greater justice of one’s case, the more rights one has in battle.»6 
De langsiktige konsekvensene av en slik generell nedprioritering av internasjonalt bindende avtaler er også viktige å ha for øye. En av dem som hadde det, var biskopen av Chichester, George Bell. I 1944 holdt han en tale i Overhuset, der temaet var Englands brudd på krigskonvensjonene gjennom bombingen av sivile mål. Der het det bl.a.: 


«Hvorfor har vi glemt de idealer som inspirerte oss til å kjempe for vår sak? Hvordan kan regjeringen unngå å se at den fortsatte ødeleggelsen av byer truer sivilisasjonens røtter? Hvordan kan de unngå å se en konsekvens i form av enda verre krig og ødeleggelse, selv i vårt eget land, som denne ødeleggelsen uvegerlig bærer i sitt skjød, når dagens medlemmer av regjeringen for lengst er stedt til hvile? […] Dette er et ekstremt alvorlig historisk øyeblikk. Det vi gjør i krigen – som tross alt varer en relativt kort tid – definerer hva slags fred vi vil få, og det angår en mye lengre periode.»7

Som Jonathan Glover påpeker i sin bok, har moralske valg både en virkningshistorie og en forhistorie. En henviser til tidligere tilfeller som skaper en slags presedens. Bruken av terrorbombing ble forsvart av Marshall Harris ved å henvise til den britiske blokaden av Tyskland, under og etter 1. verdenskrig, som skulle ha tatt livet av 800 000 mennesker. En blokade Churchill i sin tid hadde forsvart. 

Likbrenning etter bombeangrepet på Dresden
I neste omgang gjorde angrepene på Hamburg og Dresden det enklere å forsvare angrepet på Tokyo. Og Hiroshima og Nagasaki kunne en forsvare ved å henvise til angrepet på Tokyo, som tok livet av flere enn begge til sammen. Alt dette under henvisning til at det mål disse handlingene var midler for å nå, var legitimt: Å fjerne et ekspansivt redselsregime.
Winston Churchills samarbeid med Stalin er i tråd med det britiske utenriksdepartements gamle maksime om at et land har ingen varige venner eller fiender, bare varige interesser. Churchills forsvar for denne alliansen er berømt: «If Hitler invaded Hell I would make at least a favourable reference to the Devil in the House of Commons.»8 


Mindre kjent er hans eksplisitte forsikring om at det ikke eksisterte noen «lengths of violence to which we would not go»9 for å oppnå seier. Her finnes altså ingen skranker i form av absolutte moralske tabuer mot enkelthandlinger. I en tid hvor terror står på dagsordenen, kan det være nyttig å minne om at Anthrax-bakterien ble satt i produksjon av allierte forskere under krigen, og at Churchill personlig den 8. mars 1944 bestilte 500 000 Antrax-bomber fra USA. I et memorandum fra 6.7.194410 ber Churchill om «en kaldblodig kalkulasjon» mht. bruk av gass over tyske byer. Der heter det:

«Det er absurd å foreta moralske vurderinger over dette temaet når alle brukte gass under forrige krig uten ett bebreidende ord fra moralistene i kirken. Dessuten, i forrige krig var bombing av åpne byer ansett som forbudt. Nå gjør alle det som en selvfølgelighet. Det er ganske enkelt et spørsmål om mote, slik damenes skjørtelengde forandres.»

Churchill hevder samme sted at gassing av tyske byer kan forsvares hvis det forkorter krigen med ett år. Alt dette indikerer at regel- eller plikt-etikere har et poeng når de hevder at en ren konsekvens-etisk holdning under krig eller trussel om krig kan legitimere hva som helst av onde handlinger.

Pliktetikken og den gjenstridige virkeligheten

I pliktetikken settes søkelyset verken på handlingens konsekvenser eller på aktøren, det settes på handlingen selv. Om en handling er «riktig», vil her bli avgjort av følgende spørsmål: Er handlingen utført i forpliktelse mot de prinsippene eller reglene som gjelder for denne typen handlinger? En ting er det omforente syn om at et bør må være ledsaget av et kan, hvis vi skal ta en etisk fordring inn over oss. (Var f.eks. England i stand til å opprettholde den inngåtte avtalen med Tsjekkoslovakia på det daværende tidspunkt?) Ytterligere komplisert blir det når en skal finne ut om det eksisterer en klar regel som kan applikeres på noe så lite avgrenset som en beslutning om å gå til krig. Hvis en oppfatter inngåtte avtaler som et bindende etisk imperativ, havner Chamberlain i flere dilemma. 

Folkeretten er basert på nasjonalstatens fulle suverenitet – om en vil, er det retten til å ta livet av uønskede elementer uten innblanding av andre stater. Den legger hindringer i veien mht. hvordan en skal føre krig, noe som i praksis hindret England fra å kunne oppfylle sine forpliktelser overfor Tsjekkoslovakia.(Hungersblokade eller terror-bombing av tyske byer var de da aktuelle stridsformer, alt annet var militært selvmord.) 

Men la oss anta, for argumentets skyld, at man kunne konkludere klart ut fra en regeletisk kodeks at det var galt å gå til krig, gitt de aktuelle alternativ for krigføring. Da melder følgende refleksjon seg: Er det ikke umoralsk å ikke sette seg opp mot barbariet når en har maktmidler til å forhindre det – hvis en slik passivitet medfører at millioner av uskyldige mennesker vil dø? Og hvordan setter en igjennom respekten for absolutte moralske imperativ? Ved å premiere lovløsheten, inkarnert i den tyske ekspansjon? Å henvise til en absolutt religiøs autoritet overbeviser bare de troende. Å appellere til kollektiv fornuft er tvetydig, da det finnes fornuftsgrunner til å vurdere en og samme handling veldig ulikt moralsk.

The wrong thing for the wrong reason. 


Det er neppe tvilsomt at en del av de som støttet Chamberlains linje samtidig vurderte Nazi-Tyskland som et «bolverk mot bolsjevismen» og «et minste onde». «Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her», het det når Aftenposten skulle tilbakevise påstander om nazi-sympatier (Aftenposten 21.3.1933).



«Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker» (Aftenposten4.4.1933). Det fantes mange slike formuleringer i mellomkrigstidens høyrepresse.11 

Partilederen Hambro, en «jødisk kosmopolitt» (noe som falt mange tungt for brystet) og kritiker av Hitler-Tyskland, ble god å ha etter krigen, da partipressens mindre gloriøse holdning skulle retusjeres.

«I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser  som støtte for seg selv. Hvis hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.» Aftenposten 6.10.1938. 


I Bondepartiets avis Nationen var holdningen enda verre. Dette er en av grunnene til at «München-fred» har fått en bibetydning av bevisst forræderi i manges ører, og at avvisning av forliket blir sett på som den eneste anstendige, anti-fascistiske holdning. Det er etter mitt syn en urettferdig overforenkling. Var f.eks. Churchill en anti-fascist? Her er et utdrag fra en av hans taler:

«I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism i tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927. 


 


Jeg tror de aller fleste av Chamberlains gratulanter mente at annekteringen av det som ble hetende Sudetenland var et onde, spesielt fordi det skjedde under trussel om okkupasjon. Men dette ondet, som rammet «noen få mennesker i et fjerntliggende land» (Chamberlain), holdt man opp mot et annet onde, som man hadde en levende forestilling om, og som måtte veie svært tungt: en ny verdenskrig. Den britiske historikeren Robert James oppgir dette som en viktig grunn for Chamberlain- regjeringens holdning: Alle Chamberlain-regjeringens medlemmer hadde, enten personlig eller gjennom sine nærmeste, gått igjennom den første verdenskrigs smerte. 


De som ikke selv hadde kjempet, hadde i hvert fall fått føle det bitre savnet av venner eller slektninger som mistet livet i skyttergravene. De kjempet for nedrustning og fred. De nektet å tro at en ny og enda større katastrofe ikke kunne unngås. De ville ikke innse at «fornuften» ikke lenger sto på dagsordenen.14


Det synes som om at tilskuerne til det ekspanderende Nazi-Tyskland også tenkte i historiske analogier, de ville lære av fortidens feil. «Feil» er her ikke forstått i rent instrumentell forstand, som feilslått statsraison. Snarere som et slags negativt moralsk kasus – et manende eksempel på hvordan en ikke måtte handle hvis en, som i den klassisk greske forståelsen av ordet dyd, ønsket å treffe målet. Jeg tror man tenkte omtrent slik: 1. verdenskrig kom som følge av våre feilvurderinger, den fikk fatale følger for millioner av mennesker, den ble en moralsk katastrofe som førte oss dit vi ikke vil. Å starte en krig er langt enklere enn å avslutte den. Vi trodde på en lett seier, og endte opp med en katastrofe. Katastrofer bør ikke gjentas.

Fred – til hvilken pris?

Er det en moralsk plikt å – om nødvendig med makt – forhindre at tyranner påtvinger svakere land sin vilje gjennom vold og trusler om vold? Ja, – med visse reservasjoner, vil de fleste si i dag. Det samme mente mange av de som støttet Chamberlains linje. De var ikke prinsipielle motstandere av rettferdig krig. En av dem, den katolske skribenten Gerald Vann, leverer i boka Morality and war et intelligent, prinsipielt forsvar for Chamberlains linje.

"Hvis et land blir utfordret til å forsvare et annet land som er blitt urettferdig angrepet, og som det er bundet til ved avtale, da bør det oppfylle sine forpliktelser. […] Det kan imidlertid være dets rett, ja, endog plikt, å forsøke å overtale offeret for aggresjonen til å unngå det ytterste onde ved en åpen konflikt gjennom å akseptere vilkår som er mindre favorable enn de en har rettmessig krav på […] på betingelse av at en slik oppgivelse av rettferdige krav ikke impliserer at en de facto overgir seg en gang for alle til voldens herredømme."15

Dette er et synspunkt som ikke kan sies å ha landet på «historiens skraphaug». Det er f.eks. ut fra nettopp slike vurderinger at de fleste vestlige regjeringer og alminnelige avislesere helst ser at de moderate palestinske kreftene vinner fram i Midtøsten-konflikten. Disse betrakter Israels okkupasjon som illegitim, et eksempel på folkerettsstridig maktbruk, et herredømme basert på vold. Man har ikke oppgitt de krav en oppfatter som rettferdige, en tror bare ikke at krig eller utenlandsk intervensjon er den mest fornuftige eller rettferdige løsning, alt i alt. Krig rammer ikke rettferdig, krigens redsler rammer vilkårlig. Derfor kan også de som kjemper for en rettferdig sak avstå fra krigen, i rettferdighetens navn.

De engelske tilhengerne av Chamberlain visste også at de ikke var alene om å ha verdenskrigens redsler friskt i minne. Man vurderte stemningen i det tyske folk som overveiende fredsvennlig – hvilket den også var.16 Og man trodde det var mulig å unngå krig ved å appellere til opplyst egeninteresse hos motparten. Dette er jo all fredsmeklings raison d’être: at en fremforhandlet fred for beggeparter alt i alt skal framstå som et mer attraktivt alternativ enn en krig ingen av partene har utsikt til å vinne. 

Når fornuften ikke lenger står på dagsorden 






Men det er et viktig moment her som vi, i etterpåklokskapens lys, bør se nærmere på, da det dessverre ikke synes å ha tapt sin aktualitet: En kan gjøre moralsk fornuftige avtaler med skruppelløse skurker ved å bytte ut etiske formaninger med en logisk appell til hva som er i deres egen interesse. Overfor det irrasjonelle hatet derimot, har appeller til fornuft liten virkning. Englands motpart, Hitler, kan ikke i noen rimelig betydning av ordet sies å representere tyske interesser eller statsraison. Derfor oppførte han seg heller ikke slik de engelske forhandlerne forventet eller selv ville ha gjort i hans sted, om de hadde byttet side. Jeg siterer fra Jon Hellesnes (som nevner Hannah Arendts tanker om den hatefulle sjølvløysa («Selbstlosigkeit»):

"Den sjølvlause hataren ofrar gjerne seg sjølv, men IKKJE for å vinne noko, berre for å valde stor skade. Det Arendt skildrar, er det nihilistiske hatet, og når det ovrar seg, er det ingenting for fredsmeklarar å appellere til. Så lenge der er egoisme, er det framleis eit lite håp. Men når ikkje ein gong egoismen verkar inn, er det lite å gripe fatt i. Alle prinsippa i dei politiske filosofane frå Aristoteles via Machiavelli til i dag– så ulike dei enn er – går då på tomgang. Den einaste av desse ideane som grip denne form for realitet, er Thomas Hobbes sin skrekkvisjon frå 1600-tallet: bellum omnium contra omnes – alles krig mot alle".17


Tilbake til engelsk pragmatisk politikk. Selv i sin mest hardkokte maktpolitiske utgave, preget av den realistiske historie-tradisjonen, hadde den som forutsetning at man stod overfor en noenlunde tilregnelig motpart. Det meste av både etisk refleksjon og politisk håndverk forutsetter at en påvirker og har ganske mye til felles med sin neste – også når denne opptrer som ens fiende. Engelske konservative politikere var imponert over hva Hitler-regimet hadde fått i stand, så langt. 


De anså det følgelig som svært usannsynlig at Tyskland ville velge en selvødeleggende ekspansjon etter anneksjonen av Sudetenland – som representerte det uttrykkelige sluttpunkt for hvor langt England ville strekke seg uten å gå til krig. Det er ingen urimelig formodning.  
Men rimelige formodninger har sine begrensninger når en vil gripe et fenomen som Hitler. Det fantes også andre som delte disse vurderingene av hva som var fornuftig. Deler av den tyske militære ledelse, som kjente til Hitlers krigsplaner, anså Tysklands utsikter for å vinne en ny storkrig å være så små at de planla et attentat. De trodde, som Hitler, at England ville bryte forhandlingene og velge krigen, og de planla å rydde Hitler av veien så snart Chamberlain hadde erklært krig.18


De tyske offiserenes syn kan tolkes som en kombinasjon av faglig skjønn og opplyst egeninteresse. Men ingen av partenes regnestykker gikk opp. Hitler ønsket gjennom sine krav å velge det for ham passende tidspunkt for å åpne en krig, og han ble skuffet over utfallet. Chamberlain ønsket «fred i vår tid», – han fikk krig og vanære. De tyske offiserene la bort attentatplanene da Chamberlain tok bort deres motiv for tyrannmord: å forhindre krig. De trodde formodentlig, som Chamberlain, at freden var sikret. Deres vurdering av tyrannmordet som et moralsk akseptabelt alternativ til krig vil i dag møte forståelse hos de fleste. Et konsekvens-etisk regnestykke, preget av 2. verdenskrigs dystre fasit, vil naturligvis konkludere med at det er bedre å ta livet av en gal tyrann enn å la millioner dø på grunn av hans politiske feberfantasier. 

Imidlertid vil nok mange, ved nærmere ettertanke, forsøke å undersøke nøye under hvilke omstendigheter dette kan sies å danne et mønstergyldig kasus, overførbart til lignende situasjoner. Slurver en her, vil en raskt kunne åpne for en lavine av politiske mord eller attentatforsøk på politiske ledere verden over.



Å ha rett og å få rett: Hva kan vi lære av dette i dag?

Mannen som senere er blitt fremstilt som helten i stykket, Winston Churchill, oppsummerte München-freden slik under en replikkveksling med Chamberlain i Underhuset i 1938: «Storbritannia og Frankrike hadde valget mellom vanære og krig. De valgte vanæren. De vil få krigen.»19 
Hvis en skal reflektere moralsk omkring historiske handlinger og aktører – noe jeg tror man bør, ettersom en kanskje kan vinne verdifull innsikt – så vil jeg si at en handling godt kan vise seg å være gal «im Endeffekt», uten at man dermed kan fastslå et umoralsk motiv eller sinnelag. Men aktørenes moralske habitus er heller ikke det viktigste spørsmålet, etter min mening.

Hva kan vi lære i dag fra hendelsene den gang? Det viktigste er å lære av andres feil opp gjennom tidene, samtidig som en holder våkent øye med det nye og særpregede ved de moralske dilemma vi i dag befinner oss i. Etter krigen ble utfallet av Chamberlains appeasement-politikk instrumentalisert som det store moralske og politiske lærestykke – og dét nettopp av de kretser som i sin tid feiret Chamberlain som en helt. Ikke noen annen historisk hendelse har i vår tid fått en slik status. I høyrepressen ble München-freden det absolutt mønstergyldige politiske kasus som en gang for alle belyste de moralsk relevante sider ved nær sagt alle senere konflikter. «Historiens entydige dom» er et begrep som har gått igjen. I egenskap av å være en rettferdiggjort krig, har den 2. verdenskrig – med unntak av i Tyskland – svekket den allmenne motvilje mot bruk av vold i kampen for det gode. Det har land utenfor Europa senere fått bittert erfare virkningene av. 


Kvintessensen av traderingen av 2. verdenskrig blir treffende oppsummert i Tom Paxtons satiriske sang «What did you learn in school today?»: «I learned that war is not so bad». En seriøs utfordring av disse begrepenes gyldighet synes fåfengt, på kort sikt. Slike språklige størrelser danner håndfaste sosiale realiteter, uansett hvordan historikere og filosofer måtte vurdere dem. Men intet synes å vare evig, så vidt jeg kan se av tidligere historiske eksempler.

Konklusjon
«Mennesket lærer jo aldri av historien», sukker man over kaffekoppene, mens TV-nyhetene fyller stua med krig og elendighet. Som en med vedvarende interesse for både etikk og historie, er det fristende å ta tak i dette munnslappe hjertesukket og spørre: «Ja, hva mener du vi burde ha lært?» Historien innbyr ikke til å felle entydige dommer, snarere tjener den som arsenal for de mest motstridende konklusjoner, kompleks og motsetningsfylt som den er. Hvordan en tolker en historisk hendelse, avhenger av øyet som ser. Så hvordan skal jeg kunne oppsummere min oppgave, som bør inneholde en konklusjon? 

Etter min mening kan nettopp München-freden like gjerne tjene som anskuelsesundervisning i hvor galt det kan gå når en navigerer ut fra haltende analogier: Det var det nye og særpregede ved den aktuelle situasjonen Chamberlain undervurderte. Og det var nettopp det forståelige, men falske inntrykket av å stå overfor en analog situasjon til utbruddet av 1. verdenskrig som gjorde at han valgte feil, slik han også selv i ettertid vurderte det. Jeg finner det ikke rimelig å kreve av noen at de skulle gjennomskue et så vidt ekstremt tilfelle som Hitler.20 Det gjelder både hans erobringsplaner og regimets karakter. På det angjeldende tidspunkt var Stalins Russland et langt verre regime.21

Hva er det minste onde? Det som gir kryssende moralske handlingsimperativ ulik vekt og rang, er i hvilken grad den foreskrevne handling fremmer ulike verdier, og hvordan en rangerer disse verdiene. Ikke bare de umiddelbare konsekvensene av våre handlinger, men også de reaksjoner og mottrekk som de må forventes å bli møtt med, bør tas i betraktning.22 Usikkerhetsfaktorene må nødvendigvis bli mange, og konklusjonen på selv den mest samvittighetsfulle avveining vil også være sterkt preget av hvor godt informert man er på det tidspunkt avgjørelsen må falle. Politikere må oftest konkludere og handle raskt, til forskjell fra moralfilosofer.Min vurdering av moralske valg avhenger av handlingens kontekst og følger. Hva angår analyse av følger, så er det nettopp det som gjør det så vanskelig å forestille seg hvordan en skal kunne navigere anstendig i dette farvannet.
Hvis en f.eks. fjerner Saddam-regimet i Irak med makt, og følgen blir et blomstrende demokrati à la Tyskland etter 1945, så kan det forsvares konsekvens-etisk. Nonintervensjon overfor regimet blir da etisk problematisk. Hvis derimot følgen blir anarki og en borgerkrigstilstand à la 30-årskrigens Tyskland, så blir svaret et ganske annet. Men hvem kan vite slikt på forhånd?

Hvilken vekt tillegger en de negative sidene ved de ulike handlingsalternativ? Hvis en rangerer frihet svært høyt, vil en akseptere en større risiko for tap av liv for å opprettholde friheten. Men dette valget impliserer ikke bare ens egen person. En setter også andre menneskers liv på spill – mennesker som ikke blir spurt om de er villige til å betale en slik pris. Selv avmektige borgeres moralske valg har implikasjoner for andre. Men for politikere gjelder dette i ekstrem grad. De politikere som har makt til å starte en atomkrig, foretar valg som får konsekvenser for alle mennesker i hele verden. Dette er faktisk noe nytt i historien. 

Det vi i dag må spørre oss om, er: Finnes det sivilisatoriske verdier som under noen slags omstendigheter gir oss rett til å ta hele verdens befolkning til fange i et globalt gisseldrama, til å true med og gjøre praktiske forberedelser til «gjensidig garantert utslettelse »23 av hele verdens befolkning? Jeg har nok formet min egen konklusjon på det spørsmålet, men den er i liten grad påvirket av tilfellet München. Jeg tilhører altså dem som ikke tror hendelsene i 1938 kan gi svar på hvordan vi skal stille oss til terrorbalansen. 


Min holdning skyldes ikke at jeg «har glemt historiens lærdom», jeg har bare trukket en annen konklusjon ut av de samme hendelsene. (At dét i det hele tatt er mulig, synes vanskelig å akseptere for de som mener at svaret burde følge som en pavlovsk refleks, bare en nevner ordet «München-fred».) Albert Einstein har sagt at «atombomben har forandret alt, utenom vår måte å tenke på.» Det stemmer nok i svært mange tilfeller. Men Winston Churchill, den argeste kritikeren av Chamberlain og appeasement-politikken, forandret sin måte å tenke på, etter de russiske atomprøvesprengningene. Fra å ha agitert for en alliert fortsettelseskrig som skulle fjerne Stalin-regimet, ble han en erklært atom-pasifist. Etter at Sovjet fikk hydrogenbomben, besto ikke lenger valget mellom krig eller vanære. Atomkrig var ingen akseptabel opsjon, ikke under noen omstendigheter, mente han. Og selv om Churchill var blitt en gammel mann, hadde han neppe glemt München-freden. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Noter
1 Hvorfor skulle vi ellers interessere oss for historie – hvis ikke historien kan gi oss kunnskap som er relevant for å forstå vår egen tid?
2 Etiske argumenter er hentet bl.a. fra Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen (2005): Innføring i etikk, Oslo: Universitetsforlaget.
3 Fra Høyres pressebyrå, Aftenposten 7. okt. 1938.
4 En stor del av befolkningen var tysktalende og ønsket å bli forent med Tyskland. Det er kjensgjerninger som, i likhet med Kathyn-massakren, ble misbrukt av nazistisk propaganda, men ikke kan ignoreres av den grunn.
5 Gjengitt i Michael Walzer (1977): Just and unjust wars, New York: Basic books, s. 245 (min oversettelse).
6 Ibid, s. 246.
7 Gjengitt i: Jonathan Glover (1999) Humanity – A moral history of the twentieth century, New Haven: Yale University Press (min oversettelse), s. 87.
8 Winston Churchill (1949): History of the Second World War Vol. 2 (Their Finest Hour), Cambridge, MA.: Houghton Mifflin Co.
9 Tale i Underhuset, 31. september 1943 og 27. februar 1945.
10 Günther.W.Gellermann (1986): Der Krieg, der nicht stattfand, Bonn: Bernard & Graefe Verlag, pp. 249–251. Se også Jörg Friedrich (2002): Der Brand: Deutschland im Bombenkrieg 1940–1945.München: Propylaen Verlag
11 Se Tidens Tegn nr. 7, 1997 og nr. 1, 1998 – en debatt om Høyre og nazismen mellom Per Egil Hegge og undertegnede. http://bit.ly/licqCH
12 «I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser  som støtte for seg selv. Hvis hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.» Aftenposten 6.10.1938.
13 «I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism.» Churchill, tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927.
14 Intervju i Arbeiderbladet 29. sept. 1988.
15 Gerald Vann (1939): Morality and War, London: Burns, Oates & Washbourne, min oversettelse.
16 Naziregimet, som ville fremprovosere et krigsutbrudd, unnlot å bruke München-freden til propagandaformål, da den dominerende stemning var en «umandig» lettelse over å ha unngått en ny krig. Først etter lynkrigens uventede seire snudde stemningen, også i offiserkorpset. Fram til angrepet på Russland hadde Tyskland «bare» mistet ca 60 000 mann og underlagt seg store deler av Europa. Krigsangsten hadde snudd om til allmenn krigsbegeistring. Den varte fram til Stalingrad – for så, fram til denne dag, å forsvinne.
17 Jon Hellesnes (1994): På grensa, Oslo: Samlaget.
18 Ludwig Beck trådte tilbake som øverste leder for Wehrmacht, men hans oppfordring til generalene om å følge hans eksempel falt på stengrunn. Hans utplukkede etterfølger, Franz Halder, planla et attentat mot Hitler som skulle finne sted den 28. september – som viste seg å bli den dagen Hitler godtok Chamberlains løsningsforslag. (Se m.a. William Shirer: The rise and fall of the Third Reich. Greenwich, Conn.: Fawcett, 1960.
19 «Britain and France had to choose between war and dishonour. They chose dishonour. They will have war.» Skriv denne setningen i en søkemotor på internett, og du vil få opp en liste over debatter over aktuelle utenrikspolitiske stridstema – med Churchill som garantist for at en har rett.
20 Willy Brandt fortalte en gang i et fjernsynsintervju at han som ung mann hadde deltatt i den siste frie valgkamp før Hitler. «Hitler betyr krig», sa vi den gang. Men vi ante jo likevel ikke hva som skulle komme. Ingen av oss kunne forestille seg en slik katastrofe».
21 Forutsatt at en vurderer forbrytelser mot mennesker i Sovjetunionen med den samme målestokk som det en vurderer det tyske regimets menneskerettighetsbrudd med.
22 En lege kan betro en kollega et kilo morfin, men ikke en narkoman pasient. Vår moralske vurdering av en identisk handling avhenger av konsekvensene vi mener legen burde ha skjønt, men ikke kunne ha noen sikker viten om.
23 «Mutual Assured Destruction» – MAD – var lenge den gjeldende NATO-doktrine, til den ble avløst av «Flexible respond» – hvor et konvensjonelt russisk angrep kunne bli besvart med bruk av taktiske atomvåpen.

lørdag 14. mai 2011

Den blomstertid nu kommer….

(Gøteborg-Posten 17.mai 1998)


I dag er det nasjonaldag i Norge, de intellektuelles dag for bekymring og klage. Ulmende motsetninger truer vår nasjonale idyll. De mest bekymrede av oss er i indre eksil, omgitt av sjåvinisme, fremmedfrykt, nisseluer, særinteresser og EU-motstand. Pessimistene på motsatt fløy snakker om EUs korporative eliteprosjekt; likvidasjonen av et brysomt folkestyre. Nasjonaldagen glatter over motsetninger som truet med å sprenge vårt forestilte fellesskap. De fleste kan finne støtte for egne oppfatninger i symbolenes behagelige flertydighet. 


Bakom alt ligger krigen (i Norge, forståss) som den store fortelling som konstituerer vår selvforståelse og tolkning av nasjonaldagen. Etter kommunismens fall har man oppdaget at nazismen også er idehistorie. Den begynte ikke med angrepet på Norge. Det gamle, militærfromme litani som stemplet fredsbevegelsen som historie- og fedrelandsløse knekter, har veket plass for advarsler mot rasisme og fremmedfiendtlighet. Hva ser turisten? En flaggviftende orgie som ville ført til nervøse rystelser i verdenspressen om den hadde utspilt seg i Tyskland. En satt feiring av et behagelig navlehull. Eller et lite land som feirer sin relativt korte historie som selvstendig demokrati.



Norge er "kjerringa mot strømmen", hun som i følge eventyret ville klippe kornet – i stedet for å bruke moderne teknologi. Da hun druknet i elven, fant man ikke liket straks – det hadde trosset naturlovene og drevet mot strømmen. Våre bønder – i motsetning til de svenske - ville ikke inn i EU. De ville beholde sin verden av i går. Med en fortvilet stahet slåss de mot det historiens hjul som truet med å knuse alt det som var dem så umistelig. Motkultur – den finnes over alt, og ofte tar den preg av ressentiment – en avmektig, a-politisk skepsis overfor autoritetene. Det kan medføre en tankeløs støtte til dets utfordrere, som ofte er autoritære bevegelser med enkle fiendebilder. På 30-tallet støttet bygdenes deklasserte bonde-elite fascismens reaksjon mot den nye tid. Det ble vi flittig minnet om under EU-striden – man hadde etablert en historisk analogi. 
At bøndene som yrkesgruppe lå under gjennomsnittet mht. NS-medlemskap tidde man om. Den skrivende klasse børstet støvet av forestillinger om en "agrar"folkekarakter.En demonstrasjon på at man selv var høyt hevet over snevre særinteresser og vulgære fordommer. Fremfor alt at man var på parti med fremtiden, hvor den enn måtte begi seg . 

Den norske motkulturen er ikke bare avmektig raseri, den danner sin egen elite og dagsorden, den har trosset den politiske apati og revitalisert demokrati og borgerånd. Kjerringa mot strømmen – "det beste av oss er i slekt med henne" hevder en norsk dikter. Den norske solskinnshistorien om krigen er også slik: Sivil motstand hos lærere og prester, og et mislykket forsøk på å tvinge undervisning og forkynnelse "i pakt med den nye tid", som det den gang het. De fleste nordmenn var ikke så rettlinjet, revet som de var mellom kryssende hensyn. Men verden behøver også kompromissets arkitekter som sviker noen rette og ubøyelige prinsipper – når andre hensyn er viktigere. Uansett trenger vi "urene" kulturer, blandede samfunn.
All kulturell storrengjøring vil med nødvendighet kaste ut levende barn sammen med badevannet. Norske knallpatrioter kan meditere over hva landet hadde mistet hvis ikke Carl J. Hambros forfedre hadde omgått våre immigrasjonslover. Og hvordan Høyres historie hadde sett ut uten denne jødiske kosmopolitten som berget dem fra den villeste Hitler-begeistringen.

Sannheten om Norge unndrar seg. Historien peker i mange retninger, og ikke alltid ligger sannheten midt i mellom ytterpunktene. Selv bor jeg på et lite sted som ikke plager andre med et anspråk om å være verdens sentrum. Vår avmakt gjør oss pinlig oppmerksomme på andre deler av verden. Mange bruker dagen for å stanse opp i en slags ettertenksom takknemlighet. Den blomstertid nu kommer. Den er for alle.