*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 1. juni 2012

Å gjøre rent bord.




Sisselrot, art i sisselrotfamilien. 10–30 cm høy, med enkeltfinnet blad og lang, krypende jordstengel som har en søt, litt emmen smak.

Det er den leksikalske versjonen. Så er det den biografiske. Den er litt annerledes og har en lang, krypende stengel som strekker seg helt tilbake til tolvårsalderen. Det var stengelen vi brukte, vi indianere på nordlandskysten på 70-tallet. Jordstengelen kunne man tygge rå eller koke over bålet i en blikkboks med vann. Jeg mener, ekte nordnorske indianere steker ikke pølser. De høybårne stuelærde av denne nå utdøende stamme pleide å koke sisselrot i en blikkboks over bål, noe vi kalte maniok, for det hadde søskenbarnet mitt lest seg fram til at indianerne dyrket. Vi hadde nok ikke maniok, men vi var glade og takknemlige bare vi hadde sisselrot, den gangen. Dette er muligens nok et eksempel på en underkjent del av Ekte Nordnorsk Kystkultur™ som ikke har fått den plass den fortjener i den noe Oslo-dominerte historieskrivningen, and all that. Jeg har faktisk ikke tenkt så veldig mye på den selv heller, skal jeg være helt ærlig. Kystindianerne ble fortrengt fra våre strender, og med dem [mitt søskenbarn og jeg] forsvant også en særegen matkultur.

Kort sagt mistet jeg kontakten med røttene for en tid. Jeg har vel ikke smakt sisselrot siden jeg fylte 14, and you wouldn’t want to know hvor lenge det er siden. Men så ble jeg kjæreste med ei som delte navn med denne vakre og hardføre planten. Og da jeg så vidt var bikket tjue og vi skulle stifte bo sammen, dukket den uventet opp igjen. Jeg hadde en idé. Vi hadde vært på besøk hos noen som hadde et fint stuebord med keramiske plater i midten. Det var stilig, men samtidig ganske enkelt konsipert, kanskje mulig å lage en kopi av. Det kunne da ikke koste all verden av penger til material. For det hadde vi jo ikke. Så en dag står jeg i en butikk og skal velge ut noen keramiske fliser som skal felles inn i midten på et stuebord som skal stå midt i stua som snart skal være sentrum i vår nye tilværelse. Klart de må være skikkelig fine. Og jeg har vel strengt tatt en søtladen, litt emmen smak, jeg likte James Taylor, vakre vokalharmonier, jordfarger, ja sånn kliss du vet. Så da jeg fant noen rødbrune fliser med bregnemotiv var jeg sikker i min sak. Vårt nye stuebord var like om hjørnet, det kom til å bli dritstilig, det skulle ha innfelte keramikkfliser med bilde av sisselrot. På annenhver flis. Og hun kom til å si at jeg var flink.



Ok, da måtte jeg kjøpe sånne skruer dere vet. [se fig.1] Men det måtte være gjengestål jeg kunne kappe selv, for jeg visste jo ikke de eksakte målene ennå, selv om bordet i prinsippet var praktisk talt ferdig. Så jeg ble bedt om å forklare meg for en av gamlekara på lageret som forhåpentligvis skjønte litt mer av det jeg prøvde å forklare ekspeditøren. Det gjorde han heldigvis. Vi tenkte høyt sammen, og han fant fram riktig tall 
av alt det som trengtes. Jeg har sett noen bilder fra denne tiden, jeg ser ut som en litt stor konfirmant.

Og den rolige gamle mannen jeg rådførte meg med smiler kanskje litt av meg mens han pakker metalldelene inn i en pose og legger dem sammen med flisene. Jeg skal ikke ha noe for dem, sier han. Og så må du ha løkka til med bordet. 

Her om dagen kjørte vi noen av sakene tilbake til utgangspunktet. Skal en flytte ser en hvor mye en har, og den loven gjelder nesten like ubønnhørlig for unger som er blitt voksne som for voksne som går i barndommen igjen. Noe satte vi i en kjeller i et hus breddfullt av minner. Det er rikelig plass der nå. I et hjørne fant jeg en plastpose med noen gamle keramikkfliser i. Det var ingen antydning til brist eller riper å se. Det så ut som de hadde planer om å vare evig. Jeg skottet bare ned på dem et lite øyeblikk før jeg strupte posen sammen igjen og kvalte deres tause anklager og rustne drømmer. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !    

torsdag 3. mai 2012

Senskader av hat




”Denne gongen satsar Hans Rotmo på det politisk ukorrekte, og særleg går det ut over bøndene”. Jeg stusser litt over ingressen i intervjuet.(Dag og Tid”24.8.2000). Kan det tenkes noe mer politisk korrekt enn å mobbe bønder? Med interesse leser jeg hva den gamle kretsmester i bygdenostalgi har å si om dagens bønder i sitt nye skuespill. Det er visst ikke mye godt. Men som erfaren veteran fra AKPs kulturbrigade minner Rotmo oss om at en må  knuse noen egg for å lage en omelett. Fra Rotmos side er stykket ”Bønder i solnedgang – senskader av trygd” ikke ondsinnet ment, og han venter seg latter fra publikum. Ja naturligvis, bønder er et gammelt og ukontroversielt objekt for latter. Sjefen for Trøndelag Teater lo angivelig så hun holdt på å tisse seg ut. Men dette er ikke bare morro, - ”ved sida av det artige finst det ein meir alvorleg tematikk.”

Det kan en nok si, og i intervjuet streifer Rotmo flere store tema med albuen. Hans sterke engasjement er uplettet av kompliserende kunnskap eller sans for nyanser. Rotmo har gjennom år servert sentimentale idealiseringer av den gode gamle bygda, selv bor han i Trondheim. Han tror det blir lenge før Senterungdommen få interesse for stoffet, de ”ligger 25 år etter”. Rotmo må vel sies å ligge bortimot fjorten dager forut for sin tid. Nå er det er slutt på bygdenostalgien;  skurke- og heltegalleriet er revidert i takt med tidens krav. Med trendy liberallistisk tonefall sier han at heller ikke symfoniorkester ”lever av sin egen innsats”.  Men han står fortsatt på småbrukarlinja – ”et billigere jordbruk med mindre fortjeneste og lavere utgifter”. Denne proletariatets salmedikter og småkårsfolks venn har selv en bolig i Spania og Trondheim, og et småbruk i nærheten av Selbu. Bøndene skal nøye seg med et småbruk, ventelig.
                
               ”Men du som har evner, du som kom fram,
                     du veit det så vel, det er inga skam
                     å bøye seg djupt på dørstokk og tram
                        - i fjorten daer om sammarn”

- som Alf Prøysen sa. Rotmo vil at flere skal arbeide på små gårdsbruk med lav mekaniseringsgrad, en livsform han selv ikke rører med en finger. Det er den gamle visa om det lykkelige, enkle liv på landet, den som en helst synger for andre.  Og samtidig  som han klager over alt for store overføringer til bøndene, beklager han nedleggingen av meieri og slakteri. Bøndene er en skuffelse; de prioriterer teknikk framfor å subsidiere arbeidsplasser i næringsmiddel-industrien, dessuten ødelegger de kulturlandskapet og ”skal ha penger fra andre folk, straks det byr seg et høve”.



Teknifiseringen av jordbruk og foredlingsindustri blir tilskyndet av to forhold; norsk arbeidskrafts høye lønnsnivå, samt bønders ønske om å fjerne tungt manuelt arbeid. Dette er strukturelle mekanismer som preger verdensøkonomien, de burde være synlige for en garvet marxist som Rotmo. Hvilke alternativer gir dette for norsk bondenæring? En kan hevde at bønder - i motsetning til industriarbeidere og andre hederlige slitere – skal ha en radikalt dårligere levestandard enn andre nordmenn, de skal være fornøyde med det lovpriste enkle liv på landet. Det er prinsipielt det samme Høyre-standpunkt som 30-åras overklasse anla overfor nye grupper som ønsket en anstendig lønn for sitt arbeide – bl.a. mente industrieiere og storbønder dette. Å late som om norsk jordbruksnæring skal kunne konkurrere med fattige landarbeidere i f.eks Spania samtidig som bøndene skal  beholde  en norsk levestandard – det er enten dumt eller frekt. Aftenposten foreslo en gang å la fattige østeuropeere  overta norske gårder som slet med dårlig økonomi. Da ble det fortsatt liv på bygdene (og da slapp en dette maset om lønnsnivå). Uansett: Skal vi ha en norsk bondenæring som ikke er en sosial pariakaste, så må denne skjermes via overføringer.

En kan selvfølgelig mene at globalisering med matvarehandel er en fin ting; la fattigfolk under andre himmelstrøk ta seg av grovarbeidet. Dette standpunktet er i det minste logisk konsistent, og seiler for tiden under bekvemmelighetsflagget ”solidaritet med fattige land”. (hepp) Riktignok sysselsetter norsk turistnæring like mange som bøndene, og denne næringens forutsetter et kulturlandskap. Men det er visstnok ikke så ”naturlig” som det en gang var, i følge de siste dagers miljøbevisste. Så da får en kanskje heller la det gro igjen.

Det jeg ikke riktig skjønner, er hvordan Rotmo kan slåss for et billigere jordbruk, samtidig som det skal bli flere bønder på små enheter. Skal alle bønder være offentlig ansatte (100% lønns- subsidiert) med småbruk på si, eller skal de være en slags munkeorden som gir avkall på denne verdens goder? Hvem skal betale merkostnaden ved norsk infrastruktur og lønnsnivå ? Bøndene alene ?  Skal vi ha det slik en fransk journalist beskrev det i 94, etter et sjokkartet møte med en norsk bonde med mobiltelefon: I Frankrike lever normale bønder i landsbyer der det er én telefon. 


Rotmo mener ”det kanskje hadde vært best for kulturlandskapet om bonden ikke hadde vært der.” Vi ødelegger ”den  økologiske harmonien”.  Kultur- landskap er pr definisjon intervenering i naturens orden. Et ”naturlig kulturlandskap” er et begrep på høyde med ”dansk fjellsmør”. En annen ex-AKPer, Egil Ulateig,  uttalte i et Dagblad-intervju at det var ”bonden i meg” som fikk ham til å sympatisere med Kambodias redselsregime. Pol Pot hadde hyllet bonden. Hørt sånt vås. Pol Pots visjoner om det ”naturlige liv på landet” er en sentimental, urban drøm, formulert da han studerte ved Ecole d'ingénieur généraliste Informatique & technologies du numérique i Paris. Så ofte ser en at sentimentaliteten er brutalitetens forside, og drømmen om den pastorale idyll blir til et mareritt. Uansett: Naturen er indifferent overfor lidelse og død. Bønder vet inderlig vel at naturen byr på motstand, dersom en vil skape et anstendig liv for dyr og mennesker. Kultur og sivilisasjon står i en viss grad i motsetning til naturens harde orden.

Hans Rotmo snakker om det enorme bondehatet som finnes i hele Vest-Europa. Hans analyse ligner den konvensjonelle logikk som Aftenposten presterte etter krystallnattens jødehets: En må gå ut fra at det foreligger saklige grunner for at noen blir forhatt, et folk blir jo ikke forfulgt for ingen ting. ”Den mentale effekten av å være en skjermet næring interesserer meg” sier Rotmo. Kanskje en annen forfatter kunne gripe tak i den mentale effekten av å være forhatt? Det utspiller seg et stille drama i dagens Bygde-Norge. Vi skal visst bort, hele taperkongressen av primitive, sjåvinistiske  ungkarsbønder og fremmedhatere. Ja for det er jo det vi egentlig er i følge det nye, ”kritiske” talekoret.  Ikke en kjeft tar oss i forsvar  (eller for å være presis: én kjeft tar oss i forsvar, Ingebrigt Steen Jensen). Ja, jeg vet. Dette innlegget ble fornærmet og uelegant. ”Rotmo har truffet et ømt punkt” i følge gjeldende lommepsykologi. Vi bør flire og være ”sjølironiske”, slik innvandrere bør le av tåpelige pakkis-vitser.” Det er ikke vondt ment, som også Rotmo bedyrer.  Nei vel. Men det gjør vondt.

Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


     

mandag 16. april 2012

Er det ikke snart nok nå ?




Det er det mange som spør seg, spesielt i Tyskland. En uendelig strøm av film og litteratur har befattet seg med det som skjedde med jødene under krigen. Vi må ikke gå lei, glemme, fortrenge. Spesielt den tyske ungdommen må ikke det. Hva er det vi må da?
Hva skulle og skal min generasjon egentlig med all informasjonen om den forferdelige utryddelsen av jødene ?..Skal vi utelukkende forstumme i forferdelse, skam og skyld ?

Bernhard Schlink er tysk jurist, født i 1944, og tilhører en forfattergenerasjon som artikulerer en ny, aktuell innfallsvinkel til 2. Verdenskrig: Hvordan preget det 3. Riket de som vokste opp etter dets fall? Hvordan håndterte de samtidig en tilhørighet til det tyske og en avvisning av de forbrytelser som så mange av de voksne passivt eller aktivt hadde deltatt i? Hvordan forene følelsesmessig og intellektuelt denne lojalitet overfor både offer og bøddel på samme tid, i samme hode, uten å lyve, forenkle eller flykte? Når vi får vite noe grusomt om en vi er glad, hvordan revurderer vi bildet av fortiden og det gode vi har hatt sammen?
Forfatteren lar sine spørsmål og refleksjoner drive fram av en privat historie som i seg selv er både fascinerende og betagende. En 15-16 år gammel gutt blir elskeren til en 20 år eldre kvinne. Til deres hyrdestunder blir det etter hvert et rituale at han leser høyt for henne. Etter noen hektiske måneder blir hun borte. 



Syv år senere gjenkjenner han henne som tiltalt i en krigsforbryter-prosess. Hun sitter på tiltalebenken, anklaget for å ha holdt vakt ved kirkedøren mens innesperrede jødiske kvinner ble levende brent. Hun vedstår seg mer enn hun er skyldig i, og den tidligere elskeren, som nå følger rettssaken som ung juss-student, skjønner plutselig hvorfor.
Det er en hemmelighet som den tiltalte nekter å røpe, selv om den kunne forkortet fengselsoppholdet med flere år. Hva skal fortelleren gjøre, eller unnlate å gjøre? Hans kunnskap om og forståelse for den tiltalte, gjør hennes valg under krigen mer forståelig. Men hvis forbrytelsen blir malt for hans øyne, så ødelegger den fordømmelsen som må følge av den for innlevelsen og forståelsen. Og han vil jo også forstå, spesielt de som fortsatt står ham nærmest.
Dette er den tyske etterkrigsgenerasjons traume, men også dens modenhet og besinnelse; en erfaring som får mange av våre hjemlige 40-åringer til å fremstå som avskjermede barn i sammenlikning. Bokas fokus er først og fremst rettet mot de moralske dilemma som oppstår ved å ikke gjøre noe, når en er vitne til overgrep. 

Bernhard Schlink


Det var jo den mest aktuelle situasjonen for krigsgenerasjonen: Medskyldighet, passiv medvirkning. Slik sett er dens tema ubehagelig aktuelt for oss. TV og aviser er fulle. Vi porsjonerer ut til oss selv de daglige små doser med himmelropende urett som vi synes vi makter å ta inn over oss. Det meste stenger vi ute. Kan vi gjøre noe ut over den passive innordning etter verdens beskaffenhet ? Har vi tenkt over og sammenliknet hvor tilsynelatende fåfengt og meningløst det den gang måtte fortone seg å yte aktiv motstand mot en virkelighet som gjennomsyret og behersket så å si alle porer av samfunnet? 



Fortelleren får seg ikke til å hive seg på 70-tallets tyske «Anfrage», ungdommenes ubehagelige spørsmål. Og senere deres ofte totale - og begeistrede - moralske avvisning av foreldregenerasjonen. Oppgjøret og erindringen var nødvendig, men for fortelleren blir det for overfladisk. Hans uvilje mot kollektiv skyld og hans eget selvoppgjør står i veien fra den trygge distansering. Han har jo elsket en kvinne som både var elskelig og ...en krigsforbryter. 
Den kjølige, reflekterende juristen - og den forelskede unggutten som senere blir en rystet protokollfører av krigsforbrytelser - de slåss begge om plassen i hjerte og forstand. Forfatteren frembyr ingen løsning. Men det fremkommer flere gode spørsmål. Og kanskje like viktig: Dette er en bok som framstiller en tysk tilstand med de virkemidler bare en roman har. Vi opplever hjertelag, skjønnhet og tilhørighet til det vakre og kjente. Og en murrende visshet om det umulige, skamfulle, forferdelige som også er der. Harmoniske, glade mennesker blir det knapt av slikt. Men stundom tankevekkende og bevegende litteratur.
Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 6. april 2012

Ships that pass in the night



Det er blitt vanskelig å reise med hurtigruta uten å tenke på døden. Ja jeg har det kanskje med å overdrive, men for meg er det blitt slik. Da jeg arbeidet der jobbet jeg sammen med ungdommer. De var fulle av liv, entusiasme, fulle av faen av og til, det skal innrømmes, but so alive. Men passasjerene var gamlinger for det meste. Eller eldre, hvis du synes det høres bedre ut. Noen av dem så lengselsfullt på oss, vemodig smilende. Spesielt på captains dinner, når vi stod der opplaina hele gjengen mens folk fant fram til bordene sine. Damene kastet lange blikk på de stramme offiserene i sine uniformer. Og det må sies at noen av uniformene var riktig så stramme, spesielt over magen. Og de eldre herrene brukte irriterende lang tid på fotografering av betjeningen før de ble nappet i armen og dratt videre av de forhenværende skjønnhetene som de nå en gang var gift med.




Jeg likte mange av disse gamlingene som jeg delte 11 dager med og som jeg aldri skulle se igjen. De tok gjerne ikke så stor plass i sine egne liv. Mange fortalte sin livshistorie ved hjelp av innskutte bisetninger som en kunne hake seg fast i og spørre videre fra. Jeg likte deres vennlige interesse for oss, det smilende blikket som hvilte oss som syntes å stå midt i livets strøm. Fikk vi tid til å spise? Fikk vi pauser om bord? De travle ungdommene var nok et syn som fikk dem til å tenke tilbake. Til og med jeg ble tiltalt som «der junge mann» av mange tyskere. Hvis en er 80 og tenker tilbake på tiden før en har bikket 50 så er det kanskje like mye et utslag av melankoli som av høflighet, jeg vet ikke. Noen hadde selv jobbet med servering, man kunne se det på måten de holdt tallerkenen på ved buffeen. De så på oss, og jeg tror de så oss tydeligere enn vi var i stand til å se dem. Tok vi oss tid til å leve? Var vi klar over at disse dagene som kom i en slik strøm mot oss var selve livet? Ante vi hvor fort det gikk? Jeg tror ikke det. Noen av oss ventet nok ennå på at livet skulle legge fra kai.  


En av passasjerene jeg kom i kontakt med var kanskje ti år yngre enn meg, jeg tror hun var britisk. Hun var en åpenbar språkbegavelse, jeg la merke til at hun ubesværet vekslet mellom ulike språk på en måte som gjorde det vanskelig å gjette hva som var hennes «mother tongue». Det var slik vi kom i snakk. Og vi ble sittende kanskje en time. Hun var en smidig samtalepartner som ikke framførte monologer om seg og sitt eller ledet et slags målbevisst forhør uten selv å vise ansikt. Vi gikk lett og ledig gjennom den vanlige løypa om typiske trekk ved ulike land. Hun nevnte at hun elsket å ri og å danse. Ja det var nå rette mannen å fortelle slikt til. Jeg lurte på hvorfor hun valgte å gjøre en reise alene på en båt full av pensjonister. Det var da hun fortalte det. At dette landskapet fascinerte henne. Og at hun reiste denne turen mens hun ennå kunne. Det var en eller annen form for nervesykdom. Det fantes ingen kur, hastigheten kunne variere, «but it’s terminal», det fantes intet håp om å overleve. Og i det siste hadde hun opplevd at den ene foten kunne svikte under henne. Hun skulle aldri danse eller ri mer.



Hva sier en til slikt? Det ble stille, vi hørte bare på lydene, den svake klirringen og stampesjøen mot skutesiden. Den hørtes ut som den regelmessige pusten fra en som sover. Du har altså ikke lagt merke til det, at jeg ikke går normalt, spurte hun. Det hadde jeg ikke. Ikke før hun hadde sagt det og vi reiste oss og gikk hvert til vårt. Men jeg husker vagt den vevre unge skikkelsen som sa god natt til en noe perpleks og loslitt kelner på vei til køya etter en lang dag. Samtalen hadde fått et mørkt blaff av alvor, og ingen av oss kom på noe mer å si, bare de obligatoriske frasene med god natt og takk for praten og god reise videre. Men blikket som hvilte på meg et kort sekund var tungt av viten. Det var fint dette øyeblikket vi nå delte, fremmede venn. Vi skal nok aldri sees igjen, min reise er snart over. Ingen ting vi kan gjøre eller si som kan forandre noe ved det. Skulle jeg med en rådløs gest av vennlighet ha strøket henne over kinnet? Jeg angrer at jeg lot være. Livet er en forbigående affære bestående av flyktige øyeblikk. Jeg aner ikke hva den unge kvinnen het og om hun fortsatt lever. Vi ble aldri venner. Dette vesle minnet er alt jeg har fra henne. Resten er lyden av bølgene som vasker mot skutesiden og et gammelt dikt som ofte streifet meg mens jeg arbeidet om bord, og som jeg ofte har tenkt på siden: 

Ships that pass in the night, and speak each other in passing,                                                                only a signal shown, and a distant voice in the darkness;                                                                         So on the ocean of life, we pass and speak one another,                                                                        only a look and a voice, then darkness again and a silence.

                                                                                                                                                         Henry W. Longfellow



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 1. april 2012

Kvinner på randen.


Jeg fikk lyst til å si noe om en forfatter jeg setter veldig høyt, og hvis forfatterskap blir oppdaget og verdsatt av stadig flere. Laila Stien kom i 2001  med en novellesamling som het: ”Svømmetak” Dette skrev jeg om boka i Nationen:


Jeg har lest de fem novellene flere ganger. For å nyte dem, og for å finne ut av hva det er som begeistrer meg sånn. Hva består Laila Stiens folkelighet i, en moderne Prøysensk folkelighet, kjemisk renset for kitsch og hul patos. Og hvordan makter hun å gjøre det tilsynelatende gjenkjennelige og hverdagslige så dramatisk ladet, så spennende? Stiens noveller er en legering av muntlig lavstil og det lakonisk presise. 




De litterære personene snakker til deg slik bare mennesker kan som kjenner deg godt: ordknapt, uten de store fakter, med rom mellom linjene for det innforståtte, usagte. Ordvalget er hyperrealistisk hverdagslig, og samtidig så ladet av mening, så dyptloddende og presist at en stusser. For personene framstår ikke som Ibsenske figurer som snakker i velformulerte epigrammer, men som normale folk vi synes vi kjenner. Den folkelige muntlighet blir i Stiens tapning et uhyre presist instrument, en imponerende oppvisning i hvor mye en kan få sagt uten å snakke som en bok. 

Å løfte fram vanlige folks vanlige liv uten å klappe dem på hodet, uten å gjøre dem enkle, hederlige, staute og dumme...  mange har prøvd det uten å lykkes. Laila Stien har alltid behersket kunsten. Det er sikkert flere særtrekk kunne en nevne, men det er umulig å peke ut hva det udefinerbare består i som skiller skrivekunst fra hederlig håndverk.

Som tidligere i hennes forfatterskap er det folk uten alt for avanserte vaner og preferanser som skildres. Deres formelle dannelse er mangelfull, men de er vel bevandret i surt ervervete erfaringer. Det gjenspeiler seg gjennom deres presise iaktagelser og intelligente humor. Humoren er mer framtredende enn tidligere, humor og indignasjon. Med unntak av tittelnovellen ”Svømmetak”, hvor vi opplever utladningen av en ekteskapelig konflikt sett fra et barns ståsted, er det godt voksne kvinner som beskriver egne og andres liv. Og det er en tilværelse som ligger et godt stykke fra ukebladenes bilde av vellykkethet. Og selv om deres drømmer om det gode liv er heller beskjedne, så er det like fullt en drømmer de stadig blir vekket opp fra. Menn viser seg å være som de ofte er - en skuffelse, og dessuten finnes det døtre som kan sørge for å minne dem på om at de ikke er fullkomne. Kvinnene vi møter går fem på, de mangler smarte strategier for sine liv. De lar de seg lure opp i trøbbel, vaser seg inn i sånne uryddige tråder som en gjerne vikler seg inn i, hvis en først tar sjansen på å leve. 



Men de framstår også med en verdighet og et trassig hjerte vi aner slagene av. Stien har alltid hatt en evne til å skildre folk som ikke gjør seg så positivt bemerket på en slik bemerkelsesverdig klok måte at vi får øynene opp for dem. Det er jentene sine, dette her, de er alt annet enn stakkarslige. De hadde, som så mange kvinner, fortjent det bedre.

Men dette lyder kanskje forlorent, sentimentalt. Stiens noveller er det ikke. Kanskje skyldes det de mange humoristiske understatements, en lattermild bevissthet om spriket mellom liv og idealforestillinger, stålsatt med en nødvendig dose kynisme. Latteren blir en nødvendig farkost for forfatterens store alvor. 
Hun gjør opprør mot det overbærende språket som ofte blir brukt til å beskrive ”slike” kvinner; slike som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik", som det heter i den ”feministiske” antologien "Råtekst" . De som surra bort selvrealiseringa og bare ble gående som kassadamer der hjemme og som derved danner en slags stillestående pøl de trendy og urbane kvinnene med definisjonsmakt kan speile sitt gode og riktige liv i. Særlig i novellen ”Adekvat” viser Stien fram en leken kattepote med kvasse klør, som med overlegen presisjon legger terapeutspråket på rygg og lar det sprelle hjelpeløst i løse lufta. Men, - og  her viser hun sin sikre dømmekraft – uten å bli  forkynnende eller entydig, uten å reise bautasteiner over egne heltinner og hjertesaker. 

Stien skjuler sine meninger godt, hun peker på en måte bort fra seg selv, hennes ærende synes å være å få oss til å se. Hun kretser om det problematiske, uharmoniske, det som ikke ble slik en hadde håpet. Omsorgen, som sammen med humoren utgjør hennes perspektiv, seirer over det desillusjonerte og melankolske som hennes tema kunne innby til. De har både humor og humør, disse kvinnene. De er flotte. Og jeg vet at det finnes mange av dem der ute, i det vanlige, alminnelige, utrolige livet.

Ivar Bakke         

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !   

torsdag 29. mars 2012

FN og humanitære intervensjoner










Bruk disse perspektivene aktivt til å drøfte utfordringer knyttet til FNs organisering og virksomhet. Bruk gjerne konkrete eksempler.


Formålet med opprettelsen av FN var i første rekke å skape en varig fred. Uttrykket «the war to end all wars» ble brukt om 1. Verdenskrig. Etter erfaringene med Folkeforbundets manglende evne til å forhindre 2. Verdenskrig var nok forventningene lavere, men en hadde også høstet noen lærdommer. FNs sikkerhetsråd ble gitt mandat til å legalisere maktbruk mot medlemslandene, noe Folkeforbundet ikke hadde. Man lot de (daværende) mektigste land, USA, Russland Kina, Storbritannia og Frankrike, få fast plass i sikkerhetsrådet og vetorett, med den konsekvens at de partene som under den kalde krigen mest sannsynlig kunne gå til krig i det minste regelmessig møtte hverandre og opprettholdt en slags kommunikasjon.



Men vetoretten forhindret Sikkerhetsrådet i å sette makt bak kravene hver gang konflikten gjaldt et av veto-landenes klientstater – noe det omentrent alltid gjorde under den kalde krigen. Og Sikkerhetsrådet representerer ikke lenger de viktigste aktørene hevder dagens kritikere.
Realisten Morgenthau betraktet ikke FN som noe universalmiddel mot krig, det ville i likhet med mellomkrigstidens Folkeforbund og folkerett-lovgivningen alltid være funksjonelt underordnet deltakerlandenes nasjonale interesser.

Det er med andre ord ikke tale om en instans som – analogt med et nasjonalt rettsvesen støttet av et effektivt voldsmonopol – står over de berørte partene, slik mange hadde håpet FN skulle kunne bli. En mer treffende analogi er at etterkrigstidens forsøk på organisert aksjon mot aggressorer kan sammenlignes med et nabolag som i mangel av effektivt politi har gått sammen om et løst organisert borgervern. Og borgervern er ikke kjent for å praktisere likhet for loven eller å tilkjenne dem som vilkårlig defineres som en trussel mot nabolaget noen form for rettssikkerhet. Vilkårlig makt møtes med vilkårlig motmakt – eller internasjonalt anarki om man vil.

Humanitære intervensjoner.



FN er ikke bare konsipert for å forhindre krig, organisasjonen skal også arbeide for å øke respekten for de sivile rettigheter som er kodifisert i FNs Menneskerettighetserklæring av 1949. Er det en motsetning mellom disse to formålene? I det 19. århundret, hvor menneskerettstanken ble formulert, var det en rekke felttog som ble rettferdiggjort som humanitære intervensjoner: Hellas(1827), Sicilia(1856), Syria(1860), Kreta (1866), Bosnia (1875), Bulgaria (1877), Makedonia (1887) og Cuba (1898). FN-charterets Artikkel 2, paragraf 4 ville sette en stopp for denne praksisen: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk avvæpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål

                       
       

Det katastrofale folkemordet i Rwanda i 1994 og folkemordet i Srebrenica i 1995 førte til at man igjen hentet fram dette begrepet fra historiens mørkeloft. Det er to sørgelige eksempler på det som har vært realistenes viktigste poeng i kritikken av den liberale posisjon: Dens tillit til retorikk om lovbeskyttede rettigheter uten den nødvendige evne og vilje til militær maktbruk for å håndheve retten. FN tok i 2005 et initiativ for å forplikte medlemslandene til å bruke kollektiv militærmakt for å beskytte mennesker mot folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensning; Responsibility to Protect (R2P). Den liberale falanks vil hevde at vi gjennom dette ser virkeliggjørelsen av en internasjonal jurisdiksjon – mens realisten vil si at det vi ser er hvordan internasjonal lov til enhver tid blir tolket av de mektigste statene i det internasjonale samfunn, og det er ikke riktig det samme. Og hvis et mektig land nekter å underskrive en slik internasjonal avtale, så er de ikke en gang bundet av den på papiret.

                                                                   



Det gjelder f.eks.USA som lenge motarbeidet EU-initiativet for en Internasjonal straffedomstol (ICC), og som ikke bare har nektet å støtte den, men også brukt sin innflytelse for å hindre andre land i å utøve en slik myndighet ved å erklære amerikanske borgere i alle land for dispensert fra eventuelle dommer fra ICC. Og Belgia ble presset av USA til å innskrenke sin lov om krigsforbrytelser etter at USA truet med å trekke NATOs hovedkvarter ut av landet. Makt seirer over rett der retten ikke har noen større makt å sette bak sine dommer.


Et annet problem for FN, som en organisasjon som arbeider for økt respekt for internasjonal lov og rett, er at i henhold til folkeretten (som de fleste av dets medlemsland har underskrevet eller innarbeidet i eget lovverk) er det ulovlig for noe land å angripe et annet med mindre det selv eller dets allierte er blitt angrepet først. Kosovo-konflikten i 1999 var et eksempel på en humanitær intervensjon. I følge bl.a. Ljubisa Rajic var det et eklatant brudd på folkeretten. Men FN, som hadde katastrofene fra 94 og 95 i frisk erindring, protesterte ikke. Sikkerhetsrådet fikk en noe mer utvidet definisjon av betingelsene for å støtte militær intervensjon



                                 

Stridens kjerne kan formuleres som en avveining mellom beskyttelsen av nasjonal suverenitet versus beskyttelse av menneskerettigheter. Mange vil avvise kritikken som juristeri og argumentere med at det aldri har vært FNs formål å beskytte de som begår forbrytelser mot sine egne innbyggere. Begivenhetene i Rwanda og Srebrenica styrket posisjonen til den liberale fløy som legger vekten på beskyttelse av menneskerettigheter. Dette har imidlertid ikke styrket FNs makt som håndhever av internasjonal lov. Rollen til FN og dets fredsbevarende styrker har gjerne vært med vekslende hell å administrere konfliktområder etter at f.eks. USA eller NATO gjennom militær intervensjon har «skapt fakta på bakken» ved å hjelpe en av partene i konflikten fram til en slags seier. For tiden planlegges en ny angrepskrig og EU og FN støtter i praksis forberedelsene: President Obamas tale nevner kun behovet for nødvendige skritt for å ivareta egne sikkerhetsbehov, talen har ingen referanser til internasjonal lov og rett.

Denne vendingen i retning av aksept for humanitær intervensjon er blitt kritisert både av liberale og realister, om enn med noe ulik begrunnelse. Realister har påpekt at artikkel 39 skaper et juridisk smutthull som øker legitimeringen av krig som fortsettelse av politikken med andre middel, og dermed har økt sjansene for at stater vil gå til krig. Konsekvensene er vanskelig å forutsi og det finnes ikke militær kapasitet til å utøve noen global «likhet for loven» her. Følgene kan bli økt vilkårlighet og mindre forutsigbarhet i det internasjonale samfunn. Erfaringene fra Irak II og Afghanistan-krigen (som ikke de jure, men politisk ble forsøkt legitimert som humanitære intervensjoner under henvisning til regimenes brutale karakter) har bidratt til økt nøkternhet mht. hva som er oppnåelig gjennom militærmakt og gode verdier.
     

                         
Den liberale kritikken har gått på at USA og NATO har hatt vikarierende motiv for sine intervensjoner og forsøkt å dra jussen etter hårene for å skaffe seg legitimitet – ikke muligheten for humanitær intervensjon som sådan. Det samme gjelder praksisen med å ignorere internasjonal rett eller legge ned veto hver gang FNs kritikk har rammet USA eller noen av de regimene vestlige land av strategiske grunner støtter: Dette svekker arbeidet med å bygge opp respekten for internasjonal rett og menneskerettigheter. Kritikk av dobbeltmoral er ikke et argument mot moral, på samme måte som kritikk av mangler ved et demokrati ikke er et argument for diktatur. FNs rolle i dag synes å gi pessimistene rett. Den eufori som fulgte murens fall er blitt avløst av bekymring for å miste det som tross alt er oppnådd. 


Første del av denne drøftingen kan du lese her.

Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


Kilder.


Richard Betts Internett: Forelesning, Columbia University 24. mars 2009: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=DCE7EB1Nvq4#!

FN-pakten. Internett: http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/FN-pakten/FN-pakten Martin Gilbert: Winston Churchill's War Leadership Vintage 2004

Chris Hedges: Death of the liberal class Nation Books; First Trade Paper Edition 2011

Chris Hedges: War is the force that give us meaning: Ancor 2003 ISBN-13: 978-1400034635

Chris Hedges: Internett: tale http://www.youtube.com/watch?v=vxzzpLAsNiw&feature=related (utdrag av Hedges tale oversatt til norsk: http://ivarbakke.blogspot.com/2012/02/chris-hedges-tale-om-en-varslet.html )

Jon Hellesnes: På grensa Samlaget, Oslo 1994

Tony Judt: Postwar, a history of Europe since 1945 Penguin 2006

Stein Inge Jørgensen: Globale utfordringer Høyskoleforlaget, Kristiansand 2010

Kalnes, Austvik, Røhr: En akkurat passe lang introduksjon til internasjonale relasjoner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2010, samt tilhørende nettside (som bl.a. inneholder link til Richard Betts forelesning): http://internasjonalerelasjoner.net

Barack Obama: Internett: Tale holdt 5. mars 2012: http://www.aljazeera.com/news/americas/2012/03/201234163229505807.html

Eivind Storheim: Thomas Hobbes i Vestens tenkere, bind 2 Aschehoug Oslo 1993

Realistene og deres opponenter i forståelsen av internasjonal politikk

Richard Betts

Gjør rede for de teoretiske grunnperspektivene Realisme og Liberalisme slik de benyttes innen Internasjonal Politikk.

Realisme.

«Realism is a messy theory if you take the whole tradition, spanning millennium thinking of international relations» sier Richard Betts. 

En kortfattet, ryddig og oversiktlig beskrivelse av en uryddig og motsetningsfull tradisjon vil måtte implisere stikkordsmessig framstilling og hårdhendt forenkling. Realisme-tradisjonen tillegger menneskenaturen og politikken visse grunnleggende, permanente trekk: Vilje til makt og streben etter sikkerhet, materielle interessers forrang fremfor moralske eller legale hensyn, og politikkens egentlige raison d'être som aggregering av egeninteresse. Man betrakter internasjonal politikk som grunnleggende anarkistisk, dvs. uten noen lovgivende overinstans med makt til å beskytte de svake. Sterke land vil akseptere overnasjonale institusjoner bare i den grad disse er forenlige med egne interesser. Samhandlingen mellom land er et nullsum-spill der den enes makt er den andres avmakt. Nøkkelordet er maktbalanse og skadebegrensning, det finnes ingen enveisbillett som via opplysning, sivilisasjon og fremskritt leder til den evige fred for menneskeheten. Krig er en eventualitet man forbereder seg på, ikke avskaffer.

Klassisk realisme tar utgangspunkt i skriftene til Machiavelli og Thomas Hobbes. Hobbes oppfatter menneskets naturtilstand som en alles krig mot alle. Og dette ikke forstått som en empirisk beskrivelse av tidligere primitive samfunn, men som menneskets grunnvilkår, gitt karakteren av vår evige menneskelige natur. Han argumenterer for at mennesket ut fra opplyst egeninteresse bør avfinne seg med at suverenen «ved sverdets hjelp» påtvinger samfunnet de lover han finner kloke. Hobbes skepsis til demokratiet bunnet i frykten for pøbelveldet, ikke en påberopelse av at kongen hadde fått sin makt fra gud. Lojalitet overfor makten er begrunnet negativt, som egeninteresse motivert av dødsfrykt. Alternativet er nemlig naturtilstandens voldelige anarki. Mens Hobbes Leviathan var skrevet under inntrykkene fra 30-årskrigen, var hans moderne etterfølger Hans Morgenthau influert av appeasement-politikkens fiasko. Morgenthaus grunnposisjon er bestrebelse på maktbalanse og en skepsis til ideologisering av utenrikspolitikken, enten dette tar form av overdreven nasjonalisme, en pasifisme som i praksis oppmuntrer til krig, eller et idealistisk ønske om å «installere» demokrati med våpenmakt. I følge Morgenthau eksisterte aldri «verdenskommunismen», og det var følgelig ikke i USAs strategiske interesse å angripe Vietnam, som var en naturlig fiende av Kina. 


Ut fra samme logikk var det rimelig av realisten Henry Kissinger å innlede vennskapelig kontakt med kommunist-diktatoren Mao under kultur-revolusjonen. Det forhindret at Kina og Sovjet ble allierte mot en felles fiende og svekket dermed Russlands trussel overfor vesten.
Neo-realismen har ingen eksplisitt begrunnelse ut fra et bestemt menneskesyn, men tar utgangspunkt i lands trygghetsbehov i en verden preget av anarki. Dette forklarer statsmenns handlemåte mer enn ideologiske program og onde hensikter. Sentralt er «the security dilemma», forståelsen av at inngåelse av defensive allianser med det formål å øke egen sikkerhet lett kan bli oppfattet av motparten som fiendtlige forberedelser til krig, noe som igjen vil anspore denne til tilsvarende forberedelser, slik at sluttresultatet ikke blir avskrekking men en økt sjanse for krig. Realisten vil forsøke å tolke motpartens vurderinger ut fra en spill-teori der en kan forstå (og forhåpentligvis predikere) motpartens trekk ut fra hvordan en selv ville ha spilt kortene for å ivareta egne nasjonale interesser. Dette forutsetter imidlertid at motparten opptrer formålsrasjonelt og ikke i strid med sine egne interesser. Både Chamberlains og terrorbalansens ratio hvilte på dette skjøre premiss.


Liberalisme. 


Denne tradisjonen er om mulig enda mer uoversiktlig og sprikende enn realismen. Mitt utgangspunkt er liberalismen slik den artet seg etter murens fall. En av grunnene til at (neo)liberalismen – tidligere også kaldt idealisme – fikk ny vind i seilene, var fremveksten av EU-samarbeidet og den realistiske skolens manglende evne til å gripe fenomenet Sovjetunionens sammenbrudd med sine kategorier. Intet ytre press hadde skapt kollapset av en supermakt, vesten hadde for lengst avfunnet seg med status quo, og det stod ikke på maktmidler hos kommunistene til atter å knuse en folkelig protest. Det stod ikke på evne, men på vilje. En politisk ledelse som på grunn av ideologisk forvitring ikke lenger tror på den moralske legitimiteten av sin egen makt, vil også mangle viljen til å bruke den nødvendige grad av vold for å beholde makten når den blir utfordret. Idéer syntes å bety noe likevel.
Liberalere er ikke nødvendigvis idealistiske billedstormere som tror at opplysning og oppdragelse på individ-nivå skal avskaffe fenomenet krig. Men de har en noe mer optimistisk holdning til hva det internasjonale samspillet kan utvikle seg til å bli.

Internasjonal politikk er i utgangspunktet et anarki, men ikke nødvendigvis et nullsum-spill. En kan overbevise deltakerne om at alle tjener på å renonsere på egen handlefrihet til fordel for økt sikkerhet. Det er i opplyst egeninteresse og en vinn-vinn-situasjon. Og en kan bygge opp global respekt for internasjonal rett hvis denne støttes av de mektige aktørene i spillet. Realister sammenligner internasjonale konflikter med sivilrettslige tvister hvor begge parter kan ha rimelige syn og interesser men ingen uhildet dom kan felles som begge parter vil føye seg etter. Liberalistene vil beskrive krig i mer strafferettslige termer: Fredelige medlemmer av verdenssamfunnet overfalles av farlige «skurke-stater» som har aggressive hensikter og må stanses av verdenspolitiet. De tror også det er mulig å styre utviklingen i retning av økonomisk vekst og demokratisering, og at dette er fredsarbeid fordi demokrati ikke går til angrepskrig.

Globalisering, også økonomisk globalisering, snarere enn klassisk militær maktbalanse er veien til fred.

Noe av nøkkelen ligger i bredden og egentyngden som slike koordinerende institusjoner kan få. Det et land taper ved å underkaste seg felles ordninger på ett felt blir mer enn oppveid av det man vinner på andre. Blir et apparat som innbefatter implementering og overvåkning av overnasjonale standarder på mange ulike felt gjort til en betingelse for markedsadgang, og dette markedet blir stort og viktig nok, så blir prisen for «utenforskap» så høy at land frivillig underkaster seg det overnasjonale regimet. For eksempel setter de såkalte København-kriteriene for medlemskap i EU strenge krav til reformer på feltet demokrati og menneskerettigheter. Viktig er også ulike former for koordinert, bindende samarbeid som skjer på ulike fagfelt. Der vil aktørenes mandat og lojaliteter være mer betinget av fagfeltets egne felles normer og verdier enn det land en kommer fra. Begge teoriene er m.a.o. spill-teorier med staten som viktigste enhet, men liberalistene vektlegger staten mindre og har større tro på muligheten av å binde partene gjennom overnasjonal institusjonsbygging og aksept av felles normer og spilleregler. Opplyst egeninteresse og «soft powers» vil gjøre krig mindre attraktivt som redskap til å fremme nasjonale interesser.

Den liberale skolen innen internasjonale relasjoner har i perioden etter murens fall også i stor grad vært økonomiske liberalister. Internasjonalisering av handel, industri og forskning utgjør den viktigste formen for samhandling mellom land, ikke politiske delegasjoner og diplomati. Politikernes rolle blir i større grad å fjerne hindringer for samhandling enn selv å utgjøre den, og deres definisjonsmakt mht. hva som er «nasjonale interesser» blir redusert. De mange særinteresser og profesjoners internasjonale samarbeid utgjør en form for low politics som både blir en selvstendig drivende kraft i samarbeidet, og som ikke lett lar seg redusere og innordne under klassisk nasjonal interessepolitikk. Er ikke EU/EØS et godt eksempel på at økt samhandling gjør nasjonale konflikter stadig mindre sannsynlig og internasjonalt samarbeid til en selvfølgelig integrert del av stadig flere samfunnsområder? Har ikke den økonomiske globaliseringen vært en enorm suksess som har løftet millioner opp fra fattigdom og fjernet mye av motivasjonen for konflikt?

Ulike utgaver av denne teorien fikk etter hvert preg av en utviklingsoptimisme som i de senere år har kjølnet kraftig, både i EU og USA. Forsøkene på «nation building» i Afghanistan og Irak indikerer at idealistiske forsett og militær overlegenhet alene ikke er tilstrekkelig, men i praksis kan skape mer blodspille enn en tilbakeholden, kynisk interessepolitikk.

Henry Kissinger og Hillary Clinton


Mange vil hevde at Bush 2-administrasjonen etter 9/11-2001 gikk fra en realisme-preget tilbakeholdenhet over til en «jakobinsk idealisme» som under neglisjering av Sikkerhetsrådets rolle, men med en retorikk som selvoppnevnt verdenspoliti, førte en offensiv og idealistisk begrunnet politikk. Obama-administrasjonen har i liten grad endret på dette. Retorikken har vært liberal, dvs. begrunnet i moralske verdier, man har sågar påberopt seg en analogi til Roosevelts mobilisering mot nazismen. Kritikerne hevder at kynisk interessepolitikk for å sikre USAs behov for billig olje har vært det egentlige motiv. Den realistiske skole deler ikke den liberale interesse for hva som motiverer handlingene, de er mer opptatt av de faktiske virkninger av dem. De har vektlagt USAs manglende økonomiske og militære kapasitet til å kunne innta noen uomtvistet politi-rolle i de aktuelle konfliktområdene, og de har understreket at forsøk på å spille en slik rolle uten å inneha effektivt voldsmonopol i stedet kan eskalere konflikter, og at dette ikke er i samsvar med USAs interesser.

Fra liberalt hold har kritikken gått på at når USA, som er den viktigste garantist og militære sanksjonsmakt for håndhevelsen av en internasjonal jurisdiksjon, selv trosser internasjonale konvensjoner og går utenom FNs sikkerhetsråd, så settes det møysommelige arbeidet med å bygge opp et globalt rettssamfunn og verdifellesskap mange tiår tilbake. Man har ikke vært for mye idealistisk, men for lite. En kynisk, voldelig overkjøring av felles spilleregler og andres legitime interesser er en tap-tap-situasjon som vil slå katastrofalt tilbake på USA.
Gå ikke glipp av fortsettelsen til denne kioskvelteren, du kan lese resten her.

torsdag 22. mars 2012

Erik Solheim - Endelig voksen ?



Erik Solheim : "Den store samtalen"

Damm 1995 


Erik Solheim, sosialismen Lano-barn, er blitt stor gutt. Etter å ha kasta bort ti år av sitt politiske liv på marxismens skraphaug, er det tid for oppbrudd. Også marxistisk ideologi-avsløring kan bli et slør over virkeligheten. SF, og senere SV har jo alltid ment at det var leit dette med Stalin. Men evnen til å se sammenhengen mellom marxistisk teori og totalitær praksis har det vært så som så med. Derfor har SV etter hvert en rekke utenrikspolitiske flauser bak seg. Tilbakevisningene fra stortingets talerstol av "bakvaskelsene" i norsk presse mot Pol Pot danner et slags høydepunkt. Jeg blir fortsatt en  smule fortørnet når jeg ser hvor lite inntrykk det gjør på mange fjern-solidarikere hva som faktisk skjedde med vanlige folk i land en var solidarisk med. 

SVs medlemsskare tilhører landets mest utdannede, men mange har en dyp kunnskaps-vegring overfor real-sosialismens historie. Det er nødvendig med engasjert kunnskapsløshet hvis en skal beholde sitt tros-prosjekt, sin kjære ungdomstid og fiendebilde noenlunde intakt.
 Solheim er intellektuelt nysgjerrig og godt kjent med leninistisk teori og praksis. Dessuten er mannen fortsatt levende interessert i hva som skjer utenfor vår hjemlige andedam. Hans moralisme er av det ikke-tråkige slaget: Engasjement kombinert med analytisk evne. Og mot til å risikere forlis av egne standpunkt. Det er lovlig å sitere Willoch når denne på sine eldre dager slumper til å si noe fornuftig om miljøvern og ressursbruk. Hva som blir sagt er viktigere enn hvem som sier det. Dessuten kan han innrømme å ha tatt feil,- noe f.eks. Willoch trolig aldri har gjort, skal en dømme ut fra hans memoarer. 


Hvor leder så dette hen? Inn i hertuginnens favn? Er det bare tale om Gro - light? Nei. Kommunismens sammenbrudd medfører ikke knefall for trendy ny-liberalisme. SV står fortsatt langt fra AP.
I substans er det lite som skiller Solheim fra Senterpartiets venstrefløy. (beklager sølet hvis du fikk kaffen i vrangstrupen) Mange SVere med sans for borgerlig aktelse har bebreidet ham dette. Det vil virke direkte ødeleggende på selvbildet hos radikalerne hvis en skulle bli assosiert med "selve symbolet på reaksjonær politikk". Høyrefolk fra ymse parti er ille nok, men de liker tross alt ikke Sputnik. At Solheim i Dagbladet kaller Senterpartiet for "maskinknusere", skal vi ikke ta så tungt. Visse seremonier må en nå en gang igjennom for å bli stueren hos de fin-radikale. Poenget er at Solheim kritiserer et tverrpolitisk dogme - troen på at enhver teknologisk og økonomisk utvikling representerer et framskritt. "Myten om fremskrittet" av G.H.Wright , som Dagbladet kaller en "borgerlig filosof" (hva nå det enn måtte være), siteres. Solheims modernisme-kritikk har ingenting med nostalgisk svermeri for gårsdagens Fattig-Norge å gjøre. Når han argumenterer for at vi ikke bare skal fordele rikdommen i Norge bedre, men også bruke mindre, blir det bråk. 


Også hos de deler av SV som har vurdert egen lønnskamp som en lokal utgave av den kampen f.eks Sør-Afrikanske gruvearbeidere fører for bedring av sine kår. En fortsettelse av dagens vekstpolitikk er livsfarlig for oss alle. De fleste av oss undertrykker hårdnakket den slags fakta, som er direkte upassende, ikke sant?
De utenrikspolitiske analysene og vurderingen av den kalde krigen er fornuftige og kloke ord, som det heter når man er enig. Formen er muntlig, ikke-akademisk, til tider litt dillete med sitt snev av kristelig retorikk. Gjentagelser, metaforer og en og annen forgylt platthet. Men stort sett er det endefram tale til et publikum som ofte ikke deler Solheims levende interesse for jordens videre skjebne. Solheim har ikke den kynisme som så mange kunnskapsrike havner i. Kritikken av perspektivløs vekst-ideologi er velfundert, ikke bare moraliserende. En tungtveiende appell til vår langsiktige kollektive egeninteresse.

Konkret alternativ innenrikspolitikk blir det mindre av. Her innrømmes egen begrensning. "Den store samtalen" vil si at mange må bidra til en konkret vei ut av det uføre dagens politikk vil føre til. Vagheten er påtagelig mht hva alle skal gjøre som i dag har sitt yrke knyttet til varer og tjenester vi må dempe forbruket av. Å drive tilrettelegging for nytt næringsliv har nå en gang aldri vært SVs glansnummer.
Forandringer blir vanskelige og smertefulle når vi ikke skjønner hvordan de skal skje. Avviklingen av dagens forbrukssamfunn virker like umulig og urealistisk som opphøret av slaveriet i sin tid gjorde. Solheim er verdikonservativ, han ønsker å forandre for å bevare. Dette i motsetning til Høyre-folk med skjebnetro på en utvikling som vil snu opp ned på det meste. Solheim er "borgerlig" etter mønster av den franske revolusjon, dvs at han ønsker engasjert "borgerånd" og demokratisk deltagelse utover konsumentrollen, som synes å være dagens selvbilde. Solheim slipper neppe inn i stuevarmen. Mot seg har han en tilfreds majoritet av konsumenter som interesserer seg mer for bensinprisen enn ozonlaget. Vi har sluttet å tro på politikk. Er det ikke så ? Kanskje boka er et bidrag til at min pessimisme er forhastet.
Ivar Bakke.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !