FN og humanitære intervensjoner

Bruk disse perspektivene aktivt til å drøfte utfordringer knyttet til FNs organisering og virksomhet. Bruk gjerne konkrete eksempler.


Formålet med opprettelsen av FN var i første rekke å skape en varig fred. Uttrykket «the war to end all wars» ble brukt om 1. Verdenskrig. Etter erfaringene med Folkeforbundets manglende evne til å forhindre 2. Verdenskrig var nok forventningene lavere, men en hadde også høstet noen lærdommer. FNs sikkerhetsråd ble gitt mandat til å legalisere maktbruk mot medlemslandene, noe Folkeforbundet ikke hadde. Man lot de (daværende) mektigste land, USA, Russland Kina, Storbritannia og Frankrike, få fast plass i sikkerhetsrådet og vetorett, med den konsekvens at de partene som under den kalde krigen mest sannsynlig kunne gå til krig i det minste regelmessig møtte hverandre og opprettholdt en slags kommunikasjon.

Men vetoretten forhindret Sikkerhetsrådet i å sette makt bak kravene hver gang konflikten gjaldt et av veto-landenes klientstater – noe det omentrent alltid gjorde under den kalde krigen. Og Sikkerhetsrådet representerer ikke lenger de viktigste aktørene hevder dagens kritikere.
Realisten Morgenthau betraktet ikke FN som noe universalmiddel mot krig, det ville i likhet med mellomkrigstidens Folkeforbund og folkerett-lovgivningen alltid være funksjonelt underordnet deltakerlandenes nasjonale interesser.

Det er med andre ord ikke tale om en instans som – analogt med et nasjonalt rettsvesen støttet av et effektivt voldsmonopol – står over de berørte partene, slik mange hadde håpet FN skulle kunne bli. En mer treffende analogi er at etterkrigstidens forsøk på organisert aksjon mot aggressorer kan sammenlignes med et nabolag som i mangel av effektivt politi har gått sammen om et løst organisert borgervern. Og borgervern er ikke kjent for å praktisere likhet for loven eller å tilkjenne dem som vilkårlig defineres som en trussel mot nabolaget noen form for rettssikkerhet. Vilkårlig makt møtes med vilkårlig motmakt – eller internasjonalt anarki om man vil.

Humanitære intervensjoner.

FN er ikke bare konsipert for å forhindre krig, organisasjonen skal også arbeide for å øke respekten for de sivile rettigheter som er kodifisert i FNs Menneskerettighetserklæring av 1949. Er det en motsetning mellom disse to formålene? I det 19. århundret, hvor menneskerettstanken ble formulert, var det en rekke felttog som ble rettferdiggjort som humanitære intervensjoner: Hellas(1827), Sicilia(1856), Syria(1860), Kreta (1866), Bosnia (1875), Bulgaria (1877), Makedonia (1887) og Cuba (1898). FN-charterets Artikkel 2, paragraf 4 ville sette en stopp for denne praksisen: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk avvæpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»

                              

Det katastrofale folkemordet i Rwanda i 1994 og folkemordet i Srebrenica i 1995 førte til at man igjen hentet fram dette begrepet fra historiens mørkeloft. Det er to sørgelige eksempler på det som har vært realistenes viktigste poeng i kritikken av den liberale posisjon: Dens tillit til retorikk om lovbeskyttede rettigheter uten den nødvendige evne og vilje til militær maktbruk for å håndheve retten. FN tok i 2005 et initiativ for å forplikte medlemslandene til å bruke kollektiv militærmakt for å beskytte mennesker mot folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensning; Responsibility to Protect (R2P). Den liberale falanks vil hevde at vi gjennom dette ser virkeliggjørelsen av en internasjonal jurisdiksjon – mens realisten vil si at det vi ser er hvordan internasjonal lov til enhver tid blir tolket av de mektigste statene i det internasjonale samfunn, og det er ikke riktig det samme. Og hvis et mektig land nekter å underskrive en slik internasjonal avtale, så er de ikke en gang bundet av den på papiret.

                                                                   

Det gjelder f.eks.USA som lenge motarbeidet EU-initiativet for en Internasjonal straffedomstol (ICC), og som ikke bare har nektet å støtte den, men også brukt sin innflytelse for å hindre andre land i å utøve en slik myndighet ved å erklære amerikanske borgere i alle land for dispensert fra eventuelle dommer fra ICC. Og Belgia ble presset av USA til å innskrenke sin lov om krigsforbrytelser etter at USA truet med å trekke NATOs hovedkvarter ut av landet. Makt seirer over rett der retten ikke har noen større makt å sette bak sine dommer.


Et annet problem for FN, som en organisasjon som arbeider for økt respekt for internasjonal lov og rett, er at i henhold til folkeretten (som de fleste av dets medlemsland har underskrevet eller innarbeidet i eget lovverk) er det ulovlig for noe land å angripe et annet med mindre det selv eller dets allierte er blitt angrepet først. Kosovo-konflikten i 1999 var et eksempel på en humanitær intervensjon. I følge bl.a. Ljubisa Rajic var det et eklatant brudd på folkeretten. Men FN, som hadde katastrofene fra 94 og 95 i frisk erindring, protesterte ikke. Sikkerhetsrådet fikk en noe mer utvidet definisjon av betingelsene for å støtte militær intervensjon. 


                                 

Stridens kjerne kan formuleres som en avveining mellom beskyttelsen av nasjonal suverenitet versus beskyttelse av menneskerettigheter. Mange vil avvise kritikken som juristeri og argumentere med at det aldri har vært FNs formål å beskytte de som begår forbrytelser mot sine egne innbyggere. Begivenhetene i Rwanda og Srebrenica styrket posisjonen til den liberale fløy som legger vekten på beskyttelse av menneskerettigheter. Dette har imidlertid ikke styrket FNs makt som håndhever av internasjonal lov. Rollen til FN og dets fredsbevarende styrker har gjerne vært med vekslende hell å administrere konfliktområder etter at f.eks. USA eller NATO gjennom militær intervensjon har «skapt fakta på bakken» ved å hjelpe en av partene i konflikten fram til en slags seier. For tiden planlegges en ny angrepskrig og EU og FN støtter i praksis forberedelsene: President Obamas tale nevner kun behovet for nødvendige skritt for å ivareta egne sikkerhetsbehov, talen har ingen referanser til internasjonal lov og rett.

Denne vendingen i retning av aksept for humanitær intervensjon er blitt kritisert både av liberale og realister, om enn med noe ulik begrunnelse. Realister har påpekt at artikkel 39 skaper et juridisk smutthull som øker legitimeringen av krig som fortsettelse av politikken med andre middel, og dermed har økt sjansene for at stater vil gå til krig. Konsekvensene er vanskelig å forutsi og det finnes ikke militær kapasitet til å utøve noen global «likhet for loven» her. Følgene kan bli økt vilkårlighet og mindre forutsigbarhet i det internasjonale samfunn. Erfaringene fra Irak II og Afghanistan-krigen (som ikke de jure, men politisk ble forsøkt legitimert som humanitære intervensjoner under henvisning til regimenes brutale karakter) har bidratt til økt nøkternhet mht. hva som er oppnåelig gjennom militærmakt og gode verdier.      

                         
Den liberale kritikken har gått på at USA og NATO har hatt vikarierende motiv for sine intervensjoner og forsøkt å dra jussen etter hårene for å skaffe seg legitimitet – ikke muligheten for humanitær intervensjon som sådan. Det samme gjelder praksisen med å ignorere internasjonal rett eller legge ned veto hver gang FNs kritikk har rammet USA eller noen av de regimene vestlige land av strategiske grunner støtter: Dette svekker arbeidet med å bygge opp respekten for internasjonal rett og menneskerettigheter. Kritikk av dobbeltmoral er ikke et argument mot moral, på samme måte som kritikk av mangler ved et demokrati ikke er et argument for diktatur. FNs rolle i dag synes å gi pessimistene rett. Den eufori som fulgte murens fall er blitt avløst av bekymring for å miste det som tross alt er oppnådd. 

Første del av denne drøftingen kan du lese her.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kilder.

Richard Betts Internett: Forelesning, Columbia University 24. mars 2009: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=DCE7EB1Nvq4#!

FN-pakten. Internett: http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/FN-pakten/FN-pakten Martin Gilbert: Winston Churchill's War Leadership Vintage 2004

Chris Hedges: Death of the liberal class Nation Books; First Trade Paper Edition 2011

Chris Hedges: War is the force that give us meaning: Ancor 2003 ISBN-13: 978-1400034635

Chris Hedges: Internett: tale http://www.youtube.com/watch?v=vxzzpLAsNiw&feature=related (utdrag av Hedges tale oversatt til norsk: http://ivarbakke.blogspot.com/2012/02/chris-hedges-tale-om-en-varslet.html )

Jon Hellesnes: På grensa Samlaget, Oslo 1994

Tony Judt: Postwar, a history of Europe since 1945 Penguin 2006

Stein Inge Jørgensen: Globale utfordringer Høyskoleforlaget, Kristiansand 2010

Kalnes, Austvik, Røhr: En akkurat passe lang introduksjon til internasjonale relasjoner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2010, samt tilhørende nettside (som bl.a. inneholder link til Richard Betts forelesning): http://internasjonalerelasjoner.net

Barack Obama: Internett: Tale holdt 5. mars 2012: http://www.aljazeera.com/news/americas/2012/03/201234163229505807.html

Eivind Storheim: Thomas Hobbes i Vestens tenkere, bind 2 Aschehoug Oslo 1993

Realistene og deres opponenter i forståelsen av internasjonal politikk

Richard Betts

Gjør rede for de teoretiske grunnperspektivene Realisme og Liberalisme slik de benyttes innen Internasjonal Politikk.

Realisme.

«Realism is a messy theory if you take the whole tradition, spanning millennium thinking of international relations» sier Richard Betts. 

En kortfattet, ryddig og oversiktlig beskrivelse av en uryddig og motsetningsfull tradisjon vil måtte implisere stikkordsmessig framstilling og hårdhendt forenkling. Realisme-tradisjonen tillegger menneskenaturen og politikken visse grunnleggende, permanente trekk: Vilje til makt og streben etter sikkerhet, materielle interessers forrang fremfor moralske eller legale hensyn, og politikkens egentlige raison d'être som aggregering av egeninteresse. Man betrakter internasjonal politikk som grunnleggende anarkistisk, dvs. uten noen lovgivende overinstans med makt til å beskytte de svake. Sterke land vil akseptere overnasjonale institusjoner bare i den grad disse er forenlige med egne interesser. Samhandlingen mellom land er et nullsum-spill der den enes makt er den andres avmakt. Nøkkelordet er maktbalanse og skadebegrensning, det finnes ingen enveisbillett som via opplysning, sivilisasjon og fremskritt leder til den evige fred for menneskeheten. Krig er en eventualitet man forbereder seg på, ikke avskaffer.

Klassisk realisme tar utgangspunkt i skriftene til Machiavelli og Thomas Hobbes. Hobbes oppfatter menneskets naturtilstand som en alles krig mot alle. Og dette ikke forstått som en empirisk beskrivelse av tidligere primitive samfunn, men som menneskets grunnvilkår, gitt karakteren av vår evige menneskelige natur. Han argumenterer for at mennesket ut fra opplyst egeninteresse bør avfinne seg med at suverenen «ved sverdets hjelp» påtvinger samfunnet de lover han finner kloke. Hobbes skepsis til demokratiet bunnet i frykten for pøbelveldet, ikke en påberopelse av at kongen hadde fått sin makt fra gud. Lojalitet overfor makten er begrunnet negativt, som egeninteresse motivert av dødsfrykt. Alternativet er nemlig naturtilstandens voldelige anarki. Mens Hobbes Leviathan var skrevet under inntrykkene fra 30-årskrigen, var hans moderne etterfølger Hans Morgenthau influert av appeasement-politikkens fiasko. Morgenthaus grunnposisjon er bestrebelse på maktbalanse og en skepsis til ideologisering av utenrikspolitikken, enten dette tar form av overdreven nasjonalisme, en pasifisme som i praksis oppmuntrer til krig, eller et idealistisk ønske om å «installere» demokrati med våpenmakt. I følge Morgenthau eksisterte aldri «verdenskommunismen», og det var følgelig ikke i USAs strategiske interesse å angripe Vietnam, som var en naturlig fiende av Kina. 

Ut fra samme logikk var det rimelig av realisten Henry Kissinger å innlede vennskapelig kontakt med kommunist-diktatoren Mao under kultur-revolusjonen. Det forhindret at Kina og Sovjet ble allierte mot en felles fiende og svekket dermed Russlands trussel overfor vesten.

Neo-realismen har ingen eksplisitt begrunnelse ut fra et bestemt menneskesyn, men tar utgangspunkt i lands trygghetsbehov i en verden preget av anarki. Dette forklarer statsmenns handlemåte mer enn ideologiske program og onde hensikter. Sentralt er «the security dilemma», forståelsen av at inngåelse av defensive allianser med det formål å øke egen sikkerhet lett kan bli oppfattet av motparten som fiendtlige forberedelser til krig, noe som igjen vil anspore denne til tilsvarende forberedelser, slik at sluttresultatet ikke blir avskrekking men en økt sjanse for krig. Realisten vil forsøke å tolke motpartens vurderinger ut fra en spill-teori der en kan forstå (og forhåpentligvis predikere) motpartens trekk ut fra hvordan en selv ville ha spilt kortene for å ivareta egne nasjonale interesser. Dette forutsetter imidlertid at motparten opptrer formålsrasjonelt og ikke i strid med sine egne interesser. Både Chamberlains og terrorbalansens ratio hvilte på dette skjøre premiss.


Liberalisme. 

Denne tradisjonen er om mulig enda mer uoversiktlig og sprikende enn realismen. Mitt utgangspunkt er liberalismen slik den artet seg etter murens fall. En av grunnene til at (neo)liberalismen – tidligere også kaldt idealisme – fikk ny vind i seilene, var fremveksten av EU-samarbeidet og den realistiske skolens manglende evne til å gripe fenomenet Sovjetunionens sammenbrudd med sine kategorier. Intet ytre press hadde skapt kollapset av en supermakt, vesten hadde for lengst avfunnet seg med status quo, og det stod ikke på maktmidler hos kommunistene til atter å knuse en folkelig protest. Det stod ikke på evne, men på vilje. En politisk ledelse som på grunn av ideologisk forvitring ikke lenger tror på den moralske legitimiteten av sin egen makt, vil også mangle viljen til å bruke den nødvendige grad av vold for å beholde makten når den blir utfordret. Idéer syntes å bety noe likevel.
Liberalere er ikke nødvendigvis idealistiske billedstormere som tror at opplysning og oppdragelse på individ-nivå skal avskaffe fenomenet krig. Men de har en noe mer optimistisk holdning til hva det internasjonale samspillet kan utvikle seg til å bli.

Internasjonal politikk er i utgangspunktet et anarki, men ikke nødvendigvis et nullsum-spill. En kan overbevise deltakerne om at alle tjener på å renonsere på egen handlefrihet til fordel for økt sikkerhet. Det er i opplyst egeninteresse og en vinn-vinn-situasjon. Og en kan bygge opp global respekt for internasjonal rett hvis denne støttes av de mektige aktørene i spillet. Realister sammenligner internasjonale konflikter med sivilrettslige tvister hvor begge parter kan ha rimelige syn og interesser men ingen uhildet dom kan felles som begge parter vil føye seg etter. Liberalistene vil beskrive krig i mer strafferettslige termer: Fredelige medlemmer av verdenssamfunnet overfalles av farlige «skurke-stater» som har aggressive hensikter og må stanses av verdenspolitiet. De tror også det er mulig å styre utviklingen i retning av økonomisk vekst og demokratisering, og at dette er fredsarbeid fordi demokrati ikke går til angrepskrig.

Globalisering, også økonomisk globalisering, snarere enn klassisk militær maktbalanse er veien til fred.

Noe av nøkkelen ligger i bredden og egentyngden som slike koordinerende institusjoner kan få. Det et land taper ved å underkaste seg felles ordninger på ett felt blir mer enn oppveid av det man vinner på andre. Blir et apparat som innbefatter implementering og overvåkning av overnasjonale standarder på mange ulike felt gjort til en betingelse for markedsadgang, og dette markedet blir stort og viktig nok, så blir prisen for «utenforskap» så høy at land frivillig underkaster seg det overnasjonale regimet. For eksempel setter de såkalte København-kriteriene for medlemskap i EU strenge krav til reformer på feltet demokrati og menneskerettigheter. Viktig er også ulike former for koordinert, bindende samarbeid som skjer på ulike fagfelt. Der vil aktørenes mandat og lojaliteter være mer betinget av fagfeltets egne felles normer og verdier enn det land en kommer fra. Begge teoriene er m.a.o. spill-teorier med staten som viktigste enhet, men liberalistene vektlegger staten mindre og har større tro på muligheten av å binde partene gjennom overnasjonal institusjonsbygging og aksept av felles normer og spilleregler. Opplyst egeninteresse og «soft powers» vil gjøre krig mindre attraktivt som redskap til å fremme nasjonale interesser.

Den liberale skolen innen internasjonale relasjoner har i perioden etter murens fall også i stor grad vært økonomiske liberalister. Internasjonalisering av handel, industri og forskning utgjør den viktigste formen for samhandling mellom land, ikke politiske delegasjoner og diplomati. Politikernes rolle blir i større grad å fjerne hindringer for samhandling enn selv å utgjøre den, og deres definisjonsmakt mht. hva som er «nasjonale interesser» blir redusert. De mange særinteresser og profesjoners internasjonale samarbeid utgjør en form for low politics som både blir en selvstendig drivende kraft i samarbeidet, og som ikke lett lar seg redusere og innordne under klassisk nasjonal interessepolitikk. Er ikke EU/EØS et godt eksempel på at økt samhandling gjør nasjonale konflikter stadig mindre sannsynlig og internasjonalt samarbeid til en selvfølgelig integrert del av stadig flere samfunnsområder? Har ikke den økonomiske globaliseringen vært en enorm suksess som har løftet millioner opp fra fattigdom og fjernet mye av motivasjonen for konflikt?

Ulike utgaver av denne teorien fikk etter hvert preg av en utviklingsoptimisme som i de senere år har kjølnet kraftig, både i EU og USA. Forsøkene på «nation building» i Afghanistan og Irak indikerer at idealistiske forsett og militær overlegenhet alene ikke er tilstrekkelig, men i praksis kan skape mer blodspille enn en tilbakeholden, kynisk interessepolitikk.

Henry Kissinger og Hillary Clinton

Mange vil hevde at Bush 2-administrasjonen etter 9/11-2001 gikk fra en realisme-preget tilbakeholdenhet over til en «jakobinsk idealisme» som under neglisjering av Sikkerhetsrådets rolle, men med en retorikk som selvoppnevnt verdenspoliti, førte en offensiv og idealistisk begrunnet politikk. Obama-administrasjonen har i liten grad endret på dette. Retorikken har vært liberal, dvs. begrunnet i moralske verdier, man har sågar påberopt seg en analogi til Roosevelts mobilisering mot nazismen. Kritikerne hevder at kynisk interessepolitikk for å sikre USAs behov for billig olje har vært det egentlige motiv. Den realistiske skole deler ikke den liberale interesse for hva som motiverer handlingene, de er mer opptatt av de faktiske virkninger av dem. De har vektlagt USAs manglende økonomiske og militære kapasitet til å kunne innta noen uomtvistet politi-rolle i de aktuelle konfliktområdene, og de har understreket at forsøk på å spille en slik rolle uten å inneha effektivt voldsmonopol i stedet kan eskalere konflikter, og at dette ikke er i samsvar med USAs interesser.

Fra liberalt hold har kritikken gått på at når USA, som er den viktigste garantist og militære sanksjonsmakt for håndhevelsen av en internasjonal jurisdiksjon, selv trosser internasjonale konvensjoner og går utenom FNs sikkerhetsråd, så settes det møysommelige arbeidet med å bygge opp et globalt rettssamfunn og verdifellesskap mange tiår tilbake. Man har ikke vært for mye idealistisk, men for lite. En kynisk, voldelig overkjøring av felles spilleregler og andres legitime interesser er en tap-tap-situasjon som vil slå katastrofalt tilbake på USA.
Gå ikke glipp av fortsettelsen til denne kioskvelteren, du kan lese resten her.

Erik Solheim - Endelig voksen ?

Erik Solheim : "Den store samtalen"

Damm 1995 

Erik Solheim, sosialismen Lano-barn, er blitt stor gutt. Etter å ha kasta bort ti år av sitt politiske liv på marxismens skraphaug, er det tid for oppbrudd. Også marxistisk ideologi-avsløring kan bli et slør over virkeligheten. SF, og senere SV har jo alltid ment at det var leit dette med Stalin. Men evnen til å se sammenhengen mellom marxistisk teori og totalitær praksis har det vært så som så med. Derfor har SV etter hvert en rekke utenrikspolitiske flauser bak seg. Tilbakevisningene fra stortingets talerstol av "bakvaskelsene" i norsk presse mot Pol Pot danner et slags høydepunkt. Jeg blir fortsatt en  smule fortørnet når jeg ser hvor lite inntrykk det gjør på mange fjern-solidarikere hva som faktisk skjedde med vanlige folk i land en var solidarisk med. 

SVs medlemsskare tilhører landets mest utdannede, men mange har en dyp kunnskaps-vegring overfor real-sosialismens historie. Det er nødvendig med engasjert kunnskapsløshet hvis en skal beholde sitt tros-prosjekt, sin kjære ungdomstid og fiendebilde noenlunde intakt.

 Solheim er intellektuelt nysgjerrig og godt kjent med leninistisk teori og praksis. Dessuten er mannen fortsatt levende interessert i hva som skjer utenfor vår hjemlige andedam. Hans moralisme er av det ikke-tråkige slaget: Engasjement kombinert med analytisk evne. Og mot til å risikere forlis av egne standpunkt. Det er lovlig å sitere Willoch når denne på sine eldre dager slumper til å si noe fornuftig om miljøvern og ressursbruk. Hva som blir sagt er viktigere enn hvem som sier det. Dessuten kan han innrømme å ha tatt feil,- noe f.eks. Willoch trolig aldri har gjort, skal en dømme ut fra hans memoarer. 

Hvor leder så dette hen? Inn i hertuginnens favn? Er det bare tale om Gro - light? Nei. Kommunismens sammenbrudd medfører ikke knefall for trendy ny-liberalisme. SV står fortsatt langt fra AP.

I substans er det lite som skiller Solheim fra Senterpartiets venstrefløy. (beklager sølet hvis du fikk kaffen i vrangstrupen) Mange SVere med sans for borgerlig aktelse har bebreidet ham dette. Det vil virke direkte ødeleggende på selvbildet hos radikalerne hvis en skulle bli assosiert med "selve symbolet på reaksjonær politikk". Høyrefolk fra ymse parti er ille nok, men de liker tross alt ikke Sputnik. At Solheim i Dagbladet kaller Senterpartiet for "maskinknusere", skal vi ikke ta så tungt. Visse seremonier må en nå en gang igjennom for å bli stueren hos de fin-radikale. Poenget er at Solheim kritiserer et tverrpolitisk dogme - troen på at enhver teknologisk og økonomisk utvikling representerer et framskritt. "Myten om fremskrittet" av G.H.Wright , som Dagbladet kaller en "borgerlig filosof" (hva nå det enn måtte være), siteres. Solheims modernisme-kritikk har ingenting med nostalgisk svermeri for gårsdagens Fattig-Norge å gjøre. Når han argumenterer for at vi ikke bare skal fordele rikdommen i Norge bedre, men også bruke mindre, blir det bråk. 

Også hos de deler av SV som har vurdert egen lønnskamp som en lokal utgave av den kampen f.eks Sør-Afrikanske gruvearbeidere fører for bedring av sine kår. En fortsettelse av dagens vekstpolitikk er livsfarlig for oss alle. De fleste av oss undertrykker hårdnakket den slags fakta, som er direkte upassende, ikke sant?

De utenrikspolitiske analysene og vurderingen av den kalde krigen er fornuftige og kloke ord, som det heter når man er enig. Formen er muntlig, ikke-akademisk, til tider litt dillete med sitt snev av kristelig retorikk. Gjentagelser, metaforer og en og annen forgylt platthet. Men stort sett er det endefram tale til et publikum som ofte ikke deler Solheims levende interesse for jordens videre skjebne. Solheim har ikke den kynisme som så mange kunnskapsrike havner i. Kritikken av perspektivløs vekst-ideologi er velfundert, ikke bare moraliserende. En tungtveiende appell til vår langsiktige kollektive egeninteresse.

Konkret alternativ innenrikspolitikk blir det mindre av. Her innrømmes egen begrensning. "Den store samtalen" vil si at mange må bidra til en konkret vei ut av det uføre dagens politikk vil føre til. Vagheten er påtagelig mht hva alle skal gjøre som i dag har sitt yrke knyttet til varer og tjenester vi må dempe forbruket av. Å drive tilrettelegging for nytt næringsliv har nå en gang aldri vært SVs glansnummer.

Forandringer blir vanskelige og smertefulle når vi ikke skjønner hvordan de skal skje. Avviklingen av dagens forbrukssamfunn virker like umulig og urealistisk som opphøret av slaveriet i sin tid gjorde. Solheim er verdikonservativ, han ønsker å forandre for å bevare. Dette i motsetning til Høyre-folk med skjebnetro på en utvikling som vil snu opp ned på det meste. Solheim er "borgerlig" etter mønster av den franske revolusjon, dvs at han ønsker engasjert "borgerånd" og demokratisk deltagelse utover konsumentrollen, som synes å være dagens selvbilde. Solheim slipper neppe inn i stuevarmen. Mot seg har han en tilfreds majoritet av konsumenter som interesserer seg mer for bensinprisen enn ozonlaget. Vi har sluttet å tro på politikk. Er det ikke så ? Kanskje boka er et bidrag til at min pessimisme er forhastet.

Ivar Bakke.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Chris Hedges' tale om en varslet forbrytelse.

Jeg har gjort et utdrag fra en tale Chris Hedges holdt i 2010 om USAs planer om krig med Iran. Mye mer kunne ha vært tatt med, men jeg har skåret til beinet fordi jeg vil at du skal lese hele dette utdraget. Talen er dessverre ikke foreldet, selv om USAs president ikke lenger heter George Bush. Det er kvaliteter ved den som bringer tankene i retning av Marthin Luther King.

Krig i Iran, en krig som vil kunne slippe løs et apokalyptisk scenario i Midtøsten, gjenstår som en aktuell mulighet. Jeg vet ikke når, eller til syvende og sist om, det blir noe angrep på Iran. Men jeg vet at alle brikkene på sjakkbrettet er på plass, at retorikk og propaganda er rustet opp for å forberede USA for et massivt angrep på Iran. Og at beskyttelsen av en fri og åpen debatt i vårt land er blitt underminert, noe som gjør en slik krig lettere å orkestrere. La oss håpe at fornuften seirer. Men fornuft er en sjelden vare i det hvite hus, der man har pervertert Leo Trotskijs konsept «permanent revolusjon» om til et konsept for permanent krig. Og med de samme forbryterske mål: Å true og ødelegge alle de som er definert som utenlandske opponenter, å skape en permanent tilstand av ustabilitet og frykt, og å kneble innenlands kritikk som utfordrer lederskapet i en tid som er definert som en nasjonal krise. Det fungerer. De fleste av USAs borgere, som langsomt er blir strippet for sine grunnleggende sivile friheter, er avmektige, føyelige og redde. Og hvis du tviler på det jeg sier så ta en titt på partiet Demokratene. George Bush, som  hevdet seg å være utvalgt av den kristne gud for å omforme verdenen og Midtøsten i særdeleshet, definerte i begynnelsen av sin regjeringstid tre land som ondskapens akse. Det var Irak – nå okkupert, Nord-Korea, som på grunn av sine atomvåpen nå er umulig å røre, og Iran.  [...]

Det siste og beste håp for å unngå en krig med Iran ligger hos USAs militære. Kongressen, under press fra den israelske lobbyen og vettskremt ved tanken på å framstå som svak i forsvarsspørsmål foran presidentvalget, vil gjøre lite for å stanse et angrep. Media, spesielt den digitale presse, arbeider på overtid for å piske opp frykten for et nukleært Iran og å lokke Teheran til å angripe amerikanske tropper i Irak. Brannmuren som hindrer Bush-administrasjonen fra å angripe Iran går gjennom kontorene til the Secretary of Defense, Robert Gates, admiral William Fallon, ledelsen for den sentrale kommando, CentCom, og general George Casey, hærens øverstkommanderende. Disse tre figurene i det militære establishment vet hvor utarmet USAs militærmakt er blitt, at den ikke kan klare enda en konflikt, og at en krig med Iran vil få krigen i Irak til å se ut som en handling preget av forsiktighet og sunn fornuft. [...]

Et begrenset israelsk angrep mot antatte produksjonssteder for iranske atomvåpen, noe som nå diskuteres i Jerusalem, kan trigge av gjengjeldelsesangrep fra Iran mot israelske og amerikanske mål i Irak og den Persiske Gulf. Ropet på hevn som vil bli fyrt opp under av krigslystne høyrefløy-media, koblet sammen med vår følelse av kollektiv ydmykelse, vil kunne feie til side all fornuftig protest mot en krig mot Iran. Det skjedde etter angrepene i 2001, det kan skje igjen. [...]

Hykleriet i dette nyeste moralske korstoget er tydelig nok for de som bor i Midt-Østen. Iran signerte ikkesprednings-avtalen og de har krenket en tilleggsbestemmelse til avtalen som ble skrevet av europeiske utenriksministre. Men dette tillegget ble aldri ratifisert av det iranske parlament. Jeg antar for øvrig at Iran til syvende og sist har til hensikt å skaffe seg atomvåpen. Jeg ønsker ikke å underspille trusselen hvis Iran i løpet av de kommende fem til ti år får atomvåpen. 

Men se dette i kontrast til Pakistan, India og Israel. Disse tre nekter å underskrive ikkespredningsavtalen. De utviklet atomvåpenprogram i hemmelighet. Israel har nå et sted mellom 400 og 600 atomvåpen, og ordet Demona, navnet på byen hvor atomanleggene i Israel er lokalisert, er i den muslimske verden begrepet for den dødelige trusselen mot deres eksistens. Hva var leksen Iran lærte fra våre allierte i Israel, Pakistan og India? Hvilken lekse er blitt lært av andre land i regionen? Disse landene så at USA ikke brydde seg med internasjonal lov og avtaler mens deres allierte bygget sine atomvåpen. Disse avtalene og internasjonale lovene gjelder bare for Washingtons fiender. Det er vel knapt noe under at Egypt, Jordan og Saudi-Arabia alle har uttrykt ønske om en «nukleær kapasitet»? Alle anstrengelser utenom krig må gjøres for å stoppe Iran fra å skaffe seg atomteknologi. Men hvis vi mislykkes, må vi være forberedt på å leve med et Iran som har atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål før flere stater, inklusive «failed states», skaffer seg disse våpnene. Et angrep på Iran vil kanskje forsinke dets atomprogram, men det vil anspore en rekke andre land til å gå inn i et våpenkappløp.

En krig med Iran vil være annerledes enn en krig med Irak. Det vil virkelig kunne føre til det apokalyptiske marerittet som de mørke, fantastiske visjonene til det kristne høyre utmaler. Og det finnes dem i presidentens omgivelser som ser slike visjoner som forutbestemt av gud.

USA er i stand til å gjennomføre et massivt og ødeleggende angrep på Irans militære installasjoner. Det kan tilintetgjøre dets lille og dårlig utstyrte flyvåpen. Det kan lamslå og kanskje ødelegge kommunikasjon og militære kommandolinjer, det kan ødelegge noen av Irans atomanlegg i undergrunnen. Men våre etterretningsinformasjoner innenfor Iran er, slik tilfellet var i Irak, utilstrekkelige. Vi vet ikke hvor alle disse anleggene er. Det er sannsynlig at det vil følge et tilsvar i form av et angrep på amerikanske mål som den grønne sone i Irak, samt støtte av terrorangrep mot amerikansk jord. Sjia-muslimer i regionen vil oppfatte dette som et angrep på alle sjia-muslimer, og det vil utløse uro og vold mot oss og våre allierte fra Libanon til Pakistan. 

Katastrofen i Sør-Libanon, hvor den det israelske luftvåpenets bombekampanje ikke bare mislyktes i å knekke Hezbollah, men også forente libaneserne bak en militant gruppe, er et godt eksempel på hva som vil skje hvis vi utførte luftangrep mot Iran. De massive israelske angrepene mislyktes i å pasifisere fire millioner libanesere. Hva vil skje hvis vi begynner å dundre løs mot et land med 70 millioner innbyggere med et areal som er fire ganger størrelsen på Frankrike?  Men enda mer illevarslende; et angrep på Iran vil være gnisten som antenner hele Midtøsten. Tapet av iransk olje, kombinert med iranske angrep på oljetankere i den Persiske Gulf med silkeorm-raketter vil skyte prisene opp i minst 200 $ pr oljefat. Oljeprisen vil med sikkerhet fordoble seg fra det øyeblikk krigen begynner. Effekten på verdensøkonomien vil være svært ødeleggende. De to millioner sjia-muslimene i Saudi-Arabia, majoriteten av sjiaer i Irak og de sjiitiske befolkningsgruppene i Bahrain, Pakistan og Tyrkia vil reise seg mot oss og våre svinnende allierte i raseri. Vi vil se en kombinasjon av økte terrorangrep og en utbredt sabotasje av oljeproduksjonen i Gulfen. Irak vil bli en dødsfelle for amerikanske tropper.  

Det land som likevel vil måtte betale den høyeste pris er Israel. Og den triste ironien er at de som planlegger denne krigen ser på seg selv som venner av den jødiske stat. En verdensbrann av en slik størrelse kan dra Israel tilbake inn i Libanon og trekke landet inn i en regional krig, en krig som kanskje vil bli det siste kapittel i det sionistiske eksperiment i Midtøsten. Israelerne kalte sitt atomprogram «The Samson Option». Bibelens Samson rev ned tempelstøttene og drepte seg selv og alle rundt ham. Det kan være en trist og passende metafor.

George Bush har revet i filler, krenket eller unndratt seg forpliktelser overfor internasjonal rett. Han har nektet å undertegne Kyoto-protokollen, unnsagt seg ABM-avtalen (Anti-BallisticMissileTreaty ), forsøkt å ta livet av Den Internasjonale Straffedomstolen, trukket seg fra forhandlingene om kjemiske og biologiske våpen, og trosset Genèvekonvensjonene og International Human Rights Law i behandlingen av varetektsfanger i våre oversjøiske straffekolonier, hvor vi bruker middelalderske former for tortur.

Han har startet en illegal krig i Irak basert på fabrikkerte bevis som vi nå vet var avslørt som tvilsomme allerede før de ble offentliggjort. Han har uttrykt ønske om å gjøre det samme i Iran. 
President Bush er kort sagt skyldig i det man i rettslige kretser omtaler som «crime of aggression» (eller War of Aggression – planlagt angrepskrig). Og hvis vi som borgere ikke holder ham ansvarlig for disse forbrytelsene, hvis vi ikke aktivt trosser hans administrasjon og støtter kravet om riksrett, vil vi bli medskyldige i kodifiseringen av en ny verdensorden, en verdensorden som vil ha de frykteligste konsekvenser for en verden uten avtaler, statutter og lover, en verden hvor enhver nasjon – fra en nukleær røverstat til en stormakt – vil kunne være i stand til å påberope seg sine egne lover og annullere sine forpliktelser overfor andre. Denne nye verdensorden vil omgjøre fire tiår av internasjonalt samarbeide, for en stor del iverksatt av USA, og kaste oss inn i et hobbesiansk mareritt. En verden basert på regler har stor betydning. Hvis vi raserer en skjør og skrøpelig internasjonal orden, hvis vi tillater George Bush å skape en verden hvor diplomati, bredt samarbeide og lov er verdiløst, hvis vi tillater disse internasjonale juridiske systemene å gå i oppløsning, vil vi være vitne til at vår egen moralske og politiske autoritet faller drastisk.  

Vi vil undergrave muligheten for samarbeide mellom nasjonalstater, inklusive våre nærmeste allierte, og vi vil bli hjemsøkt av de onder vi lar andre land bli hjemsøkt av. 

Vårt land har gjort seg døv og blind, vi har mistet evnen til empati. Vi foretrekker å underholde oss med trivialiteter og slarv som går under navn av nyheter fremfor å forstå. Vi er blendet av vår militære overlegenhet, vi tror at store eksplosjoner og død er en effektiv form for kommunikasjon – og resten av verden lærer seg å snakke vårt språk. De scenarier vi står overfor tvinger oss til å handle som medborgere. Det Demokratiske Partiet - som ikke har ryggrad til å stanse krigen i Irak - har gjort det klart at de vil bifalle at vi begår selvmord gjennom selvantennelse om vi skulle velge en krig i Iran. Et land som er i en tilstand av permanent krig kan ikke overleve som demokrati.   

Vår lange rekke av lys er blitt blåst ut, og vi vil snart befinne oss i mørket. Jeg ber dere om å gjøre felles sak hvis vi skulle gå til krig i Iran gjennom skattenekt. Sett pengene på en sperret konto, ta et rettslig tvistemål på det. Kanskje noen få modige dommere vil felle dom om at grunnloven er blitt krenket og at regjeringen er skyldig i det Nürnberg-loven definerer som en ulovlig angrepskrig. Kanskje, kanskje ikke. Det er ikke lenger godt å vite. Men dette vet jeg: Jeg har venner i Teheran, i Gaza, i Beirut, i Bagdad, i Jerusalem og i Kairo. Og selv om våre anstrengelser for å yte motstand skulle vise seg å være forgjeves, så skulle vi i det minste mønstre tilstrekkelig integritet og mot til at vi, når blodbadet en gang er over, har ervervet oss retten til å be dem om tilgivelse.    

Transkribert og oversatt av Ivar Bakke  

Se talen på youtube her

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Norsk utakt.

Bjørn Høviks bok fra 1997. Les den her

Det er med et snev av lettelse jeg konstaterer at selv en matlei anmelder kan kjenne stor begeistring over en ny roman. Men hvordan få den til å smitte? De svulmende adjektivs tungetale er for de troende, det ligger også så langt vekk fra denne bokas stilleie som vel mulig. Men det finnes også en stille patos, en forsiktig beskjedenhet overfor de store ord, en respektfull nølen fra dem som vet at de store, utslitte ordene en sjelden gang utsier en realitet, og at man nettopp derfor ikke skal bruke dem i utide.

Bjørn Høvik

  
Trond Varingsrud er en romanfigur som det finnes noen av der ute, jeg har møtt levende utgaver, også de var lærere i den norske skolen. Slike tradisjonsbærere virker ofte lett patetiske, selv om man gjerne husker dem med en slags vemodig respekt. De stavrer uoppslitelig rundt med sin visjon om å videreformidle noen av de verdier og kollektive erfaringer som de kaller vår felles norske historie. De kan prate seg litt bort slik at de ikke hører når timen er over. Å overføre et felles reservoar av viten og mønstre for handling, det fortsetter de med til tross for at deres anerkjennelse oftest bare består i en takknemlig ettertanke fra sentimentale voksne.Trond tilhører den bondevenstre-tradisjon som har preget norsk lærerstand gjennom generasjoner. Etterkrigstidens utgave har innlemmet arbeiderbevegelsen i den norske kanon over trygge fellesverdier. "Solidaritet" betyr ikke lenger en disiplinert kampstrategi på vegne av gruppe-interesser, det er en moralsk felles-forpliktelse til å gjøre landet til et levelig sted for alle. Og Trond tilhører dem som mener at vi har grunn til å ta vare på de verdier som vi har skapt sammen, at vårt samfunn ut fra de fleste målestokker må sies å ha vært en enestående suksess. Også på det private plan er han tilfreds, han er lykkelig gift og har en voksen datter. Han har det så trygt og bra som en med rimelighet kan forvente. Og han tilhører de få i vårt land som er så heldige at de vet om det selv. Men det er mye annet han ikke vet.Det er så visst ingen ha-stemt fjott som forteller sin historie. 

Det er en svir å lese hans rammende kritikk av den nye tids profeter, det er en mann med en tyngde som motsetter seg å drive med i alle vindretninger. Og det er et sammenfall mellom hans egen biografi og anskuelser som gjør de politiske utfallene til et forsvar for egne umistelige verdier.Men forfatteren gjør dette til en roman, og ikke en lett kamuflert politisk debattbok. En roman like flertydig og omskiftelig som livet gjerne viser seg å være når vi mente vi kjente det. Gjennom et par hektiske døgn åpnes vindu – for ikke å si gulv – mot en verden utenfor Tronds trygge rammer om sitt liv. Det spenstige og flertydige ved boka er at vi selv blir nødt til å sortere ut hva som er hva. Bokas polyfone helhet utvider perspektivet, nyanserer og motsier den svært sympatiske og reflekterte hovedpersonens forsøk på å fastholde søylene i sin tilværelse. Har han tatt feil av de nærmeste han mente seg å kjenne, av landet han bor i? 

Tronds andektige respekt for industriarbeideren, representert ved konas familie på Vestlandet, får seg noen skrammer. Den klassebevisste stoltheten over å "skape verdiene" kan fort bli temmelig bigott i sin manglende respekt for f.eks ærlig intellektuelt arbeide. Det er noe innskrenket ved denne pralende moralismen overfor alle de som mangler industriarbeiderens selvsagte odelsrett på sosialdemokratiet og historiens helterolle. Og det er noe forløyet ved Tronds kultus omkring en utdøende klasse med klare grenser for hvem som slapp inn i fellesskapet. "Get real", avfeide G.H.Brundtland utålmodig en kritisk journalist med. Og Trond våkner sannelig opp til en virkelighet som på flere vis snur ryggen til hans liv og drømmer.Er han dermed en patetisk anakronisme, en politisk dinosaur, en sjelelig krøpling som dikter seg et forestilt fellesskap av frykt for å møte virkeligheten? I alle fall ikke bare det. Er det noe som er sikkert, så er det at ideologiske konjunkturer vil veksle, også de som i dag besitter definisjonsmakt og status vil en gang virke noe avfeldige. Og forfatterens såre portrett av en voksen mann som blir forlatt av både tid og mennesker er både lojalt og distansert på en gang."Vi hadde andre drømmer" skrev Nordal Grieg. En får leve i sin egen tid, forovervendt. Også dét kan sies å være bokas budskap i verdi-kommisjonenes tid. Men vi forstår livet baklengs, som Kierkegaard påpekte. I en litt langsom etter-tanke. Uten felles hukommelse er vi kulturløse.Hva vil det si å oppdra barn til "gagns menneske", slik lærerne en gang fikk definert sin yrkeskodeks ? Jeg tror Bjørn Høvik gjennom sin roman har fått sagt noe om det. Det er dumt å knuse alle gamle, bulkete speil, selv om noen ivrig halsende oppkomlinger skulle kunne risikere å få se et ulveglis der. Det er ikke nødvendigvis speilets skyld.

 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Richard Wolf on the crisis of the American economy.

     The full lenght of this lecture is available here:          
 http://www.youtube.com/watch?v=n30zO0ABFqc

The crisis in Europe is beginning to change its character from an economic phenomenon to become a political phenomenon. That’s how big is the issue, that’s how big is the problem. And the government on the edge of collapse now is the government of France and Mr Sarkozy whose popularity has dipped below that of George Bush in his worst month, and that is not a happy place for a political leader to be. Ok; here are the issues then I would like to address with you this evening.

First is the crisis over or is it deepening? I am going argue with you that it’s deepening. And second; what is being done and why isn’t it working. Because if the crisis is deepening, then all that has been done… then clearly what has been done doesn’t work. And I need to address a little bit why that might be. And then finally I am going to be so bold as to suggest to you what kinds of alternative solutions are going to have to be dealt with if we’re not going to suffer a downturn for an indeterminate amount of time. We hear a lot in our government and recent years about an open-ended, endless war against terrorism that seems to have no end, no boundaries. One of the thoughts I am going to leave you with is we may be entering into a much more important long term struggle with an economic decline that has no fixed dimensions and no boundaries either. 

Ok, so let’s turn first to whether this crisis is over or not. I don’t think so, not even close. We did have, and there was much attention paid to it, something called a recovery. It lasted from the depths of the bottom of the stock market, roughly march of 2009, and it was over by march of 2010. During that time, three things got a little better in the United States. Number one; the financial condition of our banks, particular our big ones.

Number two; there was a recovery of roughly half or so of what the stock market had lost. And number three; corporate profits rebounded from the worst times they have had in 2008 and 2009. All of those developments are now over. That is; if you saw today’s announcement, the second quarterly growth in the United States was about 1,6-1,7 %, that is a lever of growth that is inadequate simply to provide jobs for the new people entering the job marked. It can and will do nothing for all the unemployed. And indeed, the perspective now is that unemployment  - this is the official perspective of the Bureau of Labour Statistics – unemployment in the United States is likely to rise over the coming months. Not only not fall, but to rise. 

Bank situation has not gotten any better for several months now, after that recovery, same thing with cooperative profit, same thing with the stock market. I would submit to you that the recovery was a recovery only in part and for very limited sectors of the American economy, the sectors who were the beneficiaries of the massive intervention of the Unites States government starting in 2008. That money that was thrown at banks improved their situation. Let me remind you: the rationale for the focus on bank improvements buying their bad assets, which the government did, guaranteeing their obligations – ‘cause they couldn’t any more – which the government did and is still doing, all these things, throwing all these money at the banks, was given a rationale to unfreeze our credit system, to enable these banks to then make the loans to individuals and businesses that would get our economy going again. 

This was naïve, if not dishonest. As any banker would have told you, and has been willing to tell anybody who is willing to listen, the problem in 2008 was 1: that they had lent money to people they should never have lent to. Number 2: that we were an economy in free fall, and the last thing a prudent banker would do under those circumstances, is to make loans. Consequently, the banks took the money from the government, rebuilt their own balance sheets, improved their situation, and did not make loans, since that was the way to do that. So they made no public loans, in fact, what they did is turn around and use the money the government made available to them to buy the debts of the government, so it would have the money to help them. If you understand that, not only do you get an A in high finance, but you will understand the games that are being played in this crisis.

So that’s number one. Number two: The improvements in the stock market, which have now sputtered, and the improvements in the incorporate profits… In the case of the stock market, it was simply jumping into a very depressed marked, and bouncing back with it, which was done with money when it is very cheap to borrow money, and because the interest rates has being lowered so much, this was a game that could be played, and was played out for about a year, and is now over. In the case of corporate profits, they renewed because not only the government give all kinds of subsidies to stimulus program buying their output, but likely also they cut their rolls, they eliminated lots of workers, they pared everything down, which improved their profitability, but of course contributed to the unemployment. So what do we get?

We get at situation of improvement in three sectors: banking, stock marked and corporate profits. Well what happened to the rest of the economy across this time? Well perhaps the most dramatic statistic is an interesting statistic called the number of paid jobs available in our economy. That number, if I could show it to you, and I want to take the time to do it, is a straight line down from December of 2007 to the present. There are 6 % fewer jobs in the United States, paid jobs today, then there were when this recession began in December of 2007. That not only means we have less jobs for our people, but of course we have more people now than we did then. So we are again falling further and further behind. The unemployment rate shot up to around 10 % and has stayed there. Even more important; one of the particular unemployment rates – and by the way, the government keeps quite a few unemployment statistics, one of them called U.6, number six among the many unemployment measures, is an interesting number. 

And I bring it to your attention: It adds together three kinds of unemployment. The number of people looking for work, adults looking for work who are not finding it, the number we usually call unemployed, who by the way went from roughly 7 million in December of 2007 to 15, 5 million today. But it takes that number and it adds two other categories. People who have a part time job, even though they want a full time job, and people who have given up looking for work, who the statisticians give a wonderful name to: “discouraged workers”, which is one of those euphemisms you’d want to keep in your mind.

If you add together the unemployed, the involuntarily part time workers, and those who are discouraged and stopped looking, we are talking between 25 and 30 million Americans, an unemployment rate – officially – of a roughly 18 %. That means more than one in every six members of the work force of the United States in one of those categories. And that means every single American family has somebody in that situation. If not mother, father, son, daughter, then cousin, uncle, aunt or someone else. This is a crisis that affects everyone and continues to affect everyone. There is been no end to the level of unemployment, indeed, it is getting worse if you take the larger number. It is getting worse if you look at the number of weeks the average unemployed person is without work, which is at historic high, etc. etc. The same applies to foreclosures of homes, running now at 200-250 000 procedures begun in every mount in the United States, legal procedures to throw people out of their homes.

And if we look at the people who haven’t lost their homes, and who haven’t lost their jobs, here is what we find: The value of homes has dropped in the United States roughly 25 %, some places more, some places less, but as an average. Which means, if you own your home it is worth a good bit less than it was 2 ½ years ago. If you have a job, it has poorer benefits, lower benefits. If you have a job, it has less security associated with it, less opportunity for advancement. The conditions of the working class, the vast majority of people, have been horrible and not improved in a significant way for the duration. There is been no recovery. When you read about anxiety that there might be a double dip, for the vast majority of people there isn’t a double dip, because it never went up to dip again. It’s been a straight downward trajectory.

What does this mean? It means that the efforts of the Unites States government, massive efforts of intervention, unprecedented in some cases, undertaken by the Bush administration when it was still in power, and then done in bigger scale of anything by the Obama administration, has not succeeded. It has not ended unemployment, not come close. It has not stopped the foreclosure and loss of homes by millions of Americans, not at all.

It has done nothing to turn around the declining wage level, the declining benefit level, the declining job security, everything I have mentioned. It is not at success. And likewise, the regulation of the American economy, to which a lot of people looked both during this crisis and in the past, is also a story of pretty abject failure. 

Let me quickly remind you. In the last occasion when the American economy collapsed, 75 years ago in the 1930ies, we had a collapse in the scale of this one, worse, at least for the moment, than this one. But this is after all an economic system that has now collapsed twice in 75 years. The agency that keeps track of the ups and downs of the American economy is called the National Bureau of Economic Research. They are the ones that announced a few weeks ago that this recession ended in 2009. They keep track.

Between the end of the great depression and the beginning in the one we are in now, there were 11 according to them, business cycle downturns, during each of which millions of Americans lost their jobs, businesses went bankrupt, the economy turned south etc. etc. And some of them were very severe, like the one in the 1970ies, some of you may remember, when the New York City went technically bankrupt as a part of that wave of crisis. We live in a fundamentally unstable economic system, to which every effort has been applied, by republicans and democrats alike, to avoid it, to minimize it, to prevent it in the future. Every president since Franklin Roosevelt has not only supported whatever measures he put in place, as a way to get out of the recession they were in at the time, but every president, starting with Roosevelt, promised solemnly that the measures they were asking the congress and the people to support would not only get us out of the crisis we are in now, but – then there was a pregnant pause in front of the radio microphone or the TV-camera – make sure we don’t have this kind of crisis in the future, that we do not subject our children to what we’re going through.

Every president promised, and every president broke the promise, or where at the very least, if we’re to be kind, unable to deliver on that promise. That is why we’re in in one now, and that’s why we have so many and have them so regularly. So the armature of monetary and fiscal policy and regulation didn’t work. It didn’t work, at least not to prevent crisis. 

The 1930ties issued major regulations. They too had a bank collapse. They too had a financial credit freeze. They passed, in case you're interested, very important regulatory changes. Perhaps one of the most famous something called the glass steagall act in the middle of the 30ties. [1933] It was to prevent investment banks and commercial banks from mixing their money and their activities together. It was thought dangerous for banks that have a deposit they had to give back to you and me, to be able to use that money for long term investments in a company that they couldn’t liquefy, couldn’t get it back in the cash quickly. So a rule was passed.

These two banks have to be separated. If you do one kind of banking, you can’t do the other. We know what happened. Or if you don’t, I will quickly tell you. The banks who opposed that bill being passed in the thirties understood, as regulated businesses always do, that if you lose the struggle to prevent a regulation, there is still plenty of fight. You can work after there is a commission there, after there is an agency there, after the law is passed to make sure it doesn’t work in the intended ways. You can evade it, you can weaken it, and if you're strong enough, you can eliminate it. Glass Steagall is a perfect example.

First they designed ways to eliminate it, then they were able after a couple of decades to weaken it, and under the presidency of William Clinton, they were able to repeal it. And we’re now back to square one. The only difference is: the next set of regulations, all the regulated companies have accumulated half a century of experience in how to evade, weaken and eliminate, so they can now do it much quicker.

And we could see that in this last summer’s exercise in futility; the finance regulation bill. I won’t bore you with the details, but the amount of regulation that that bill will subject our financial industry to, is very small. It’s very small, because hundreds of millions of dollars were spent by the banks and hedge funds and others in the United States, lobbying the congress.

That’s legal, and they did that above board, to make sure the regulation was minimal. So let me make clear, in the hopes that you all get it; where did the banks get the money to lobby the government to minimize the regulations? From the government that bailed them out. So on behalf of the banks I want to thank each and every one of you for the kindness of providing the funds to make sure they were not encumbered by unfortunate regulation that they would prefer not to have. And I think you should feel good of being able to help them in their time of travail.

Ok. What did the government do in a fundamental way that we can summarize, ‘cause we don’t have all night, that might explain why none of this worked, why we have a deepening crisis. We are in the last months of the third year of this crisis. This hit in the autumn of 2007, we are now in the autumn of 2010. This is the third year with no end in sight. What is going on? Basically what the government did in all the bailouts and so forth, and in the stimulus programs, was to try to improve the balance sheets, the financial conditions of the financial industry, number one, and of industry in general, number two. That was the strategy. You unfreeze credit, you get the credit going again by taking care of the banks, making them whole again.

And there the largest thing the government did was basically an interesting act; they moved bad loans, bad assets, mistaken investments, off of the balance sheets of the private entities that had made them, and transferred them on to the governments balance sheet. We basically substituted the public depth for private depth. That doesn’t solve an economic problem, it just moves it. It displaces it from the private sector, which is in immediate danger, and has the government take over. 

If we had time I would now allow myself lots of sarcastic humour about a society that celebrates private and excoriates public having such a collapse, that everything becomes dependent on the public. Just give you one small statistic: 98 % of all mortgages written in the United States over the last eighteen months have either been guaranteed or purchased by the United States government. Without the United States government there would be no private mortgages written in the United States.

There would be no housing marked, the value of your apartment, if you own one, would have gone much further down than you’d seen now, and we would be talking about an economic crisis of gargantuan proportions. As a result, the Federal Government keep shovelling, and I use the term advisably, shovelling money into the agencies that buy all the mortgages that private banks – Fanny May, Freddy Mac – you’ve heard their names. They are all losing billions of dollars that taxpayers have funding, so that they can keep the housing marked going, because without the government, there wouldn’t be one. But I am not going to allow myself to sarcasm. I just want to focus you on what it means if the government comes in and supports an economy, either by taking the toxic assets of the bank balance sheets so they become property of the US government – short, yours – or the government borrowed money to stimulate the economy. Remember Obama’s 800 billion dollar stimulus. The payment for that was borrowed. So the government is taking bad assets on to its balance sheet, and it is borrowing record amounts of money; 1,7 trillion in the last year. 

Now let’s look at that for a moment. If the government borrows to stimulate the economy… - and by the way, why does it do that? Because individuals and businesses are not buying anything. They’re terrified of where the economy is going and they’re on a buyers strike. The government comes in and substitutes its own purchases for the purchases not being made by the private individuals and private corporations. So the government borrows. And our government has gone like governments around the world into massive, unprecedented levels of peacetime debt in order to do this. Not only is the government doing this, but this is put forward by all kinds of fellow economists and the public as a stroke of genius. As a deficit spending programme that is going to solve all our problems. As if borrowing like that has no consequences we need to worry about, a though we can blindly just borrow and it really won’t matter and it will not be a problem and we will fix that all in the future when our economy is healthy again. And then we will run surpluses, and that will negate the deficits and everything will be back to square one. I don’t mean to be unfair, but that is the position of my college, whom many of you read, Paul Krugman. That’s what all the governments been doing, borrowing like crazy. And it leads, among other things, to the following peculiar conundrum: When governments borrow, of course, there has to be a lender. 

Ok. Who is lending to the United States Government to carry out all of this? Well, here we have some peculiar answers. Number one: all kinds of wealthy entities, corporations, individuals, lend to the government. Because that’s safer and more secure than lending to anybody else in an economy like this or investing in anything, because things don’t look so good. That’s not a growth procedure, that’s a churning of money. In fact, it’s very ironical if you think about it. Because if our government really didn’t want to run a deficit, it could of course tax corporations and the wealthy. Then it could get the money to stimulate the economy without borrowing. It is even more interesting when you reflect that when the government doesn’t tax corporations and the rich, choosing instead to spend money that they gets by borrowing, it goes to the same people to borrow the money. From fore the standpoint of a wealthy person and a corporation, if one has to choose between the government taxing it – end of story – versus the government coming to borrow it, and use it for the same purpose, and then pay you back with interest, that’s not a tough call. I’d be Keynesian deficit spending supporter myself, if I were wealthy under these circumstances.

So governments have been borrowing. I haven’t the time again, but if I did, I would enjoy talking to all of you about something I suspect you know: that there aren’t enough Americans with enough of money willing to lend to the United States Government, so the borrowing we’ve been doing to keep our economy going has had to involve more and more borrowing by us from other countries. And the country in the world that has lend the most to the United States to help it out of the crisis of its capitalist system is The People’s Republic of China. 

The communist government in China is financing the crisis activities of the capitalist government of the United States. Probably worth a few moments of thought, but not for the media here. But maybe you might think that some historical message might be lurking somewhere in this relationship. And even if you don’t want to think about it, do think about this: If the estimates of the total amount of government and agency debt that the Chinese own is roughly in the neighbourhood of 1,2- 1,3 trillion, which are what the estimates suggest, then it means, assuming the usual interest rates, that the United States Government is now functioning as a collection agency for the People’s Republic of China, because every year we must send 50-60 billion dollars to them in interest. So you should all feel good when you drink a beer or buy a Robert Thyer or do anything to give money to the Federal Government. That part of that will not be wasted on services or anything like that, part of that is just a collection process, the government collect a portion of it, and sends it to the People’s Republic of China so they can build up whatever it is they’re doing over there, which seems to impress a lot of people. And again, on behalf of the people of The Republic of China, I want to thank each and every one of you for making this contribution. If that strikes you as a bizarre way to fix a crisis – good, that’s my point. And it doesn’t work. It doesn’t work. 

The stimulus didn’t work. Not only because it was borrowed money to which I will return, but if you stimulate, if you pump money into the economy… We are now in an economy that loses a lot of the money we have, because we import so much. Every one of you is wearing clothing that doesn’t come from the United States. You know that. And you’re driving cars that don’t come from… and so forth an so long. So if you give money to the United States, businesses and people, it’s hammered out of the United States. You're actually helping building jobs in other places with you stimulus. What is my point here? It hasn’t worked. The stimulus didn’t solve the unemployment problem, making the banks hold didn’t lead them to lend to produce jobs. It didn’t work. Monetary and fiscal policy didn’t work in these three years. And it shouldn’t have been even tried, because we knew it wouldn’t work.

And why do I say that? 

A little historical example: The last great collapse 1929. Once Roosevelt got in a few years later [1933], he tried every monetary and fiscal policy that the Obama administration used, he tried that too. And it didn’t work for him either. He kept trying; he kept running into the problems that monetary and fiscal policy lead to. He couldn’t solve those problems. And the great depression lasted from 1929 at least a decade, till 1939. We couldn’t get the unemployment back down to what it had been before the crisis hit. What finally got the United States out of the great depression, unemployment, was not an economic policy. Those didn’t work. 

It was a radically different policy, a radical difference in America. We decided as a nation to go to war. We took half our unemployed people and put them in a uniform, and we took other half and put then into work in factories to make the uniform, and the bullets and the guns. That’s how we got the unemployment problem solved. The lesson should have been learned; your normal run of monetary and fiscal policy about which the great debates every day in the press resound is a bit of a shadow boxing. It’s a bit of a distraction. 

You might even call the conventional debates between conservative and Keynesian economics a kind of weapon of mass distraction. Because meanwhile, what’s happening as they debate, as they go back and forth? [..]I would argue with you, and I hope you get this message, that while this shadowboxing debate is going on, while we’re all supposed to get terribly excited about whether you are in favour of deficit spending or you're not in favour of deficit spending… the cycle, the capitalist cycle is working its way through its normal process. And what is its normal process? 

A period of unemployment that is extended until workers are willing to work for lot less, because they’ve been out of work long enough, and the prospects look bleak enough, that a job and a salary they would not have accepted before becomes something we’ll have to settle for. Likewise at the cycle enfolds and businesses go out of business, the cost of second hand equipment drops, because the sellers who are desperately going out of business outnumber anyone who is buying. And rental cost of square footage goes down. And the lawyer you need to hire becomes desperate and will willing to work for less… and on and on and on. And when does it stop? When the costs of doing business have been broken down far enough so that a capitalist, an investor, a businessman or woman sees the prospects of profit at such low wages and such low cost, and then they go in, and then the system has another period of growth for two, three, four years, until we’re back in the same instability of this system, which no section or collection of brilliant economists has ever been able to figure out how to stop or control.

That’s what going on. 

And I submit to you, that’s why so many Americans are angry, because they live in this process. For them these debates are empty. They’re not moved, they’re not interested, and they are not drawn into them. The clever repartee is lost on them. They see insecurity, decline, and no end. Are we surprised that they’re rageful and angry, that Tea Party attracts them etc. etc.? I don’t see why. The people in that situation begin to look for scapegoats, somebody to blame; the nasty bankers, the awful immigrants or whoever. That’s also a par for the course. The history is full of this.

We don’t have a government with policy that can solve this problem, and they have proven that to us. But they have done something. They’ve now saddled the government with enormous debts. And that is the new problem. It’s a crisis displaced. 

It is not so immediate on the private sector, although heaven knows it is still there. But the urgent problem is the government. All around the world, all the governments; they’ve borrowed up till here. And so they are discovering a problem. And again, to be simple: What is the problem? When a government borrows you feel comfortable because it is the government, it is not just some person or some company. But if the government keeps borrowing and borrowing and borrowing, then the same anxiety of a lender that applies to a private borrower eventually applies to the government borrower too.

And here is how it works: You are a big bank, you are an insurance company, you are the kind of folks that lend to governments. And uou see the rising indebtedness, and you say to yourself: oh, oh… As the government debts rice, the government has to use more and more of its revenue just to pay the interest and pay back the debts. So more and more of the money that people pay in taxes doesn’t come back to them in the form of a service of a school or of a fire house, of an educational programme, of an unemployment check, of a social security benefit. No, no, no, that’s not available because the money has to go to pay off the lenders.

And the lenders are not stupid. They know that this is not a sustainable arrangement. The political risk is that movements will develop that turn on their own governments and say: What are you – handmaidens for the lenders?  Collection-ladies, bag-people collecting our money and sending it to rich lenders - because that’s who they are? Perhaps even foreign lenders. When in the United States for example will we awaken one day and have – I’ll be mean for a moment – have Glenn Beck on the TV excoriating the American people to rice up so we stop sending our hard earned tax dollars to the communists in China. Can this happen? Of course! Has it happened? - Repeatedly. Some of you may remember this summer, it happened to a country called Greece. The lenders to Greece looked to the situation, and they drew the following conclusion: The most militant labour movement, socialists and communist movement in Europe is probably the Greek population.

If you look at them all, it’s probably true. If any country is going to rise up and stop being willing to pay interest on debt rather than have needed services, it’s those people. So the lenders to Greece said we are not going to lend you any more money, we are not even going to renew the loans we have to you. It’s unsafe. So you have to do one or the other of two things: In order to compensate us for the rising risk we see with you, you have to give us a much higher interest rate than we’ve ever charged you before. Of course the problem for Greece would be if their people are angry at the amount of money they’re paying in interest now, they will be in a white heat of rage if they would actually have to pay. But the lenders where adamant; you either pay us much, much more, and we don’t care what happens in your country, or you’re not getting any loans at all. And in the case of Greece, as in many other countries, that would mean the government couldn’t function tomorrow. And whoever the political leaders are would be immediately thrown out by an enraged population that can’t go to work on the subway. 

Historical footnote: The government in Greece at this time, during this summer and now, is the Socialist Party of Greece who won the election and came to power a year earlier on the promise never to impose an austerity on Greece. But when the lenders came and said you either do what we tell you, or you’re not going to be here next week, the socialist party is imposing austerity on Greece, or trying to. Greece have had a dozen strikes in the last six months. It’s far from clear how that’s going to work out. So the problem is debts. And the lenders are beginning to say we want you all, including here in the United States, we want you to put money aside to make sure that the interest is paid and the money is paid back – or else we’re not going to lend to you. That’s a problem for the United States also now. Not the kind of problem it is for Greece. Greece is a small country, a poor country. Lending to them is more risky than lending to the United States. People prefer to lend here. But not limitlessly. 

In Washington right now, in case you haven’t being paying attention, the government of the United States is confronting mounting pressure from lenders about the debts that we have, and the debts we’re projected to have for the next several years, deficits each year, and demanding major adjustments, or else the lending to this country is going to start atrophy. Signs in the wind. The People’s Republic of China reduced by a 100 billion dollars its outstanding ownership of US treasury debt over the last year. First time they’ve done that. They are not keeping accumulate.. they’re not willing to keep lending. Lord help us if they dump the rest of what they have. Another sign in the wind: President Obama nominated a western politician to be the head of the commission looking into the social security and Medicare system. 

In order for the government to free up money to pay back the lending that it borrowed to solve the crisis in the ways I just showed you didn’t work. The only way to to that is to go after the really big costs the Unites States government has that are on the table. And those are social security, Medicare and Medic Aid. Ant there is already talk about changing either the amount that is given to those people who will get those benefits, or charging you more when you go to doctor if you are on Medicare, or all the other ways that this is being handled. 

And again: This is the transformation of an economic crisis into a political assault on the mass of people. That’s what austerity in Europe has meant as they cut back. The general strike in France that 2, 5 million people went out in the streets about, was a general strike on a very specific issue. The Sarkozy government in France proposed that social security eligibility be moved from age 65 to age 67 full coverage, and from age 60 to 62 for partial coverage. 2,5 million people in France said no,no, no, that’s not going to happen. And there are demonstrations on Saturday on the 2^nd of October, and again on the 12^th in France in front of the senate and the general assembly in Paris. 

This is becoming a war inside this society, we might even begin to say a civil war inside the society as to who’s going to pay for this. And much of what is happening in Europe are prefiguration of the same issues here. I’m sure we will handle them differently here. We do not have a unified powerful trade union movement. We had one once, we don’t have it now.  I just described to you countries that have had general strikes and demonstrations – we’ve had nothing. We’ve had three years of serious crisis – we’ve had nothing comparable. This Saturday in Washington, the NAACP, the AFL, CIO and many other organisations are having a demonstration, sort of, it’s like a conference, very mild, very peaceful, asking the president to do more about unemployment. That is a long way, for what you can see if you look on the internet, just tap in September 29. Europe, and you’ll have more photographs than you can possibly imagine of general strikes and all the street scenes of it. But I think it would be naïve to imagine that the American people just are going to roll over and accept the implications of making the mass of the American people pay steadily, step by step, for the immense costs of bailing out this economic system we live in, as it works its way through the second major collapse in 75 years. 

Let me turn then, and work my way to a conclusion about how this is all playing out here in the Unites States, which is the society I am most interest in and where I live. I think the mass of people have already come to the conclusion in this country, that things could have been handled otherwise, that somehow the only way to proceed was not to throw the money at the banks and take over their bad assets, was not to stimulate the economy by a stimulus program that buys lots of stuff from corporations in the hope that they will then hire people. It is a remarkable thing about the United States; these policies, even when they don’t work, seem to have such a hold on us that we can’t break free. Let me deal for a moment with what I think is a perception, even if it isn’t yet fleshed out with statistics, that’s partly my job, of a sense in the American people that something could have been done about the job circumstances, the unemployment, that wasn’t. We relied on an appeal to the private sector to hire that went nowhere. And then subsides in a form of demand by the government for products and hoped that that would stimulate companies to meet that demand by hiring people, and that didn’t work either in the sense of solving our problem. 

I think the American people understand there is another option, even if it couldn’t occur to them. And the reason they understand it, is first of all its very logical, but even more than that, it’s our history as a nation.

In 1934 Franklin Roosevelt, confronted with an unemployment larger than what we have now, went on the radio and he said to the American people: If the private sector either cannot or will not hire the people, then the government will do it. Thank you very much. Between 1934 and 1941 the government under Roosevelt, who was the president the whole time as you know, created 11 million jobs. 11 million jobs, directly hired by the government, to perform a task that the government assigned these people to do. They reclaimed all kinds of land. 

This was green economics long before the term existed. They build many of the national parks in the west that many of you I know have enjoyed. One of the most creative programmes ever devised in the United States, the WPA, amazing program. The government hired actors, singers, sculptors, painters, poets, grouped them into troops, and hired them and send them all over the United States, particularly into smaller towns an smaller cities, which had never had an opera troop perform before, or poetry lessons for the public at the public library on Saturdays, there was a distribution of culture to the American people greater than anything we have had before and anything we’ve had since. Wow. And those people all had meaningful work. And they all had an income, which mean they all could maintain their mortgage payments and didn’t lose their homes, and they felt real good about themselves. And all of that transmitted itself. Somewhere the American people understand at least the following question: Why in the world hasn’t that been done again? What’s going on here? If you repeatedly appeal to the private sector to solve the unemployment problem, and they either cannot or will not do it, what – you just sit there? But of course, there was a difference in the 1930, wasn’t there? We had an explosive labour movement. The congress of industrial organisations, the CIO, was sweeping American industry, organizing factories the way we never seen it before. 

This was a powerful labour movement that was flexing its muscles and letting the government know – as the Europeans are doing now – you’ve better do something. We had a strong socialist party, we had a strong communist party, again like Europe now, and so Mr Roosevelt had the mass demand and the mass support for taking a step, he might not have wanted to, but he really didn’t have much choice, and it at least reduced the unemployment. He could not get the congress to make the program big enough to solve the unemployment problem. But he was able to go a lot further, transforming the lives of millions of Americans – for whom by the way Roosevelt became a quasi-saint. And if you know about the shape of American politics and the growth of the Democratic Party, it was never the same after that period of time. None of that is happening. There is not a major effort by the congress or the president to even debate the question of a public employment program. 

And it is not as though we are importing it from Soviet Union or China, this is using a president of our own government, our own president, the same political party, and not that long ago. It’s remarkable. But it sits there as an awareness however unformed in people’s minds, of a gap between what could be done, and what is being done. And I think it’s having profound political effects as it begins to move inside the American people as a sense of anger and resentment at what is happening to them. And I think a fear, that this is going to continue.

A few supportive states.. earlier this week the US. Senses[?] Department released a report about poverty in the United States. If you missed it, poverty is getting worse in the United States, it is significantly worse. Millions of people added to the number of folks living below the poverty line etc. etc. Interestingly our poverty population is also changing in terms of age. Basically, the younger you are, the more likely you are to be poor. Which means that the impact of poverty in changing and damaging your life, is an impact we are going to have for decades into the future, since it disproportionally effects our young people. 

That is a very serious issue that deserves much more discussion than we’re having. I also want to bring your attention to the changing distribution of wealth and income. In the 1960ies, the United States was distinguished by having one of the least unequal economic systems in the modern industrial world. The gap between rich and poor was narrower in the United States than in places like France or Italy or so on. Now we are having the dubious distinction of having the most unequal of the advanced industrial societies. For thirty years our real wages in the United States, some of you know I work a lot on this have talked about it before, the real wages of the United States has basically gone nowhere. If you adjust the wages pr. hour of the average American worker for the price he or she pays for goods and services, that’s what the real wage means, it is about the same today as it was in 1978. 

And Americans have reacted to that by borrowing money, that is a way to keep consumption going, when your wages isn’t going up, is you borrow, going into an horrific debt, and work more hours and send more members of the household out to work, particularly adult women who moved out by the millions in fulltime work in the last thirty years. But when all the dust settles and you look at the numbers, the inequality got worse and worse because of it. More and more of the salaries of Americans are used to take care of their debts. And they are falling further behind. As the inequality grows, social tensions grow.

What is interesting is, in this crisis, the situation is getting worse. One of the reasons is that the crisis has disproportionately affected our housing industry. For most Americans that have any asset at all that is worth something, it’s their homes. It is by far the most important valuable piece of wealth that most Americans have. In at crisis like this, where average houses have dropped by 25 % you have devaluated the asset that most Americans count as their only significant piece of wealth. Therefore, their relative situation to the really wealthy has deteriorated, the gap has become more severe. And that is felt by the American people in the following statement that poll after poll shows us: A sense of a growing number of Americans that this country is going through some long, open ended period of decline in the world, felt as a political decline, a cultural decline, a military decline, and an economic decline. And they don’t know quite where to look and how to grasp all of its dimensions, but that sense and that feeling as important in shaping our future as anything else that is happening as a consequence of this crisis.

Transkribed by Ivar Bakke, Norway.