*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 20. januar 2011

Det er ikke sant


Det er ikke sant
at vi er som dyr
som hyler mot dyr med pels i andre gråtoner enn vår egen
det er ikke sant
at vi knurrer mot skygger på huleveggen
fordi vi er redde for fremmede skygger
for alle dyr er redde for skygger
det er ikke sant at vi sniker oss fram, på vakt, som katter
klare til å slå til mot plutselige farer og lyder
at vi sover på sprang og våkner med åpne kjefter
at vi glefser mot ukjente lukter
at menneskemødre hveser mot andre mødres barn
det er ikke sant vi ledes som rovdyr, blindt, av drifter og redsler
at vi drives fram av demoner inne i oss, at vi er som ulver som jager i flokk
at vi må hyle når flokken hyler, at vi kan ikke annet for vi er dyr
det er ikke sant
det er ikke sant at vi ledes av redsel for alt som er ukjent – at det er ikke
ondskap –
det er redsel – for vi er dyr
og brenner bøker på bål og skriker i kor med røde, gapende munner
mot bleke, skremte fremmede
og skriver PAKIS med svart maling på T-banestasjonene
og gjør vår plikt med hvite, lukkede ansikter og følger ordre og henter
skjelvende ofre
og kjører dem vekk i lastebiler og samler dem på politistasjonene
og i idrettshaller og kjellere eller at vi løper i flokk med fakler og stein
gjennom gatene
og knuser vinduer i butikker som eies av jøder JØDE JØDE JØDE
fordi vi er ledet av drifter – eldre enn oss selv
drifter som driver oss for sånn er vi
hylende, redde dyr i flokk
det er ikke sant. Vi er ikke maur eller ulver. Vi er folk.
Vi vil hviske hete ord til hverandre
og lete etter hverandre og kjærtegne hverandre i mørket.
Ulvene hyler i gatene
etterpå står de i glass-skårene og skriker:
DERE ER SOM OSS. VI ER ULVER.
Men
det er ikke sant.

"Det er ikke sant" fra Noen ganger er det all right og andre tekster av Odd Børretzen, Forlaget Forum 1997

fredag 5. november 2010

Jeg oppfatter boka som et leseverdig og stort sett konstruktivt debattinnlegg. Når jeg anbefaler den, er det ikke fordi jeg er enig med forfatteren, men fordi jeg lærte noe av boka og verdsetter Tojes vilje til å belyse aktuelle problemer uten i alt for stor grad å hausse opp fiendebilder. De inngående og livaktige beskrivelser av dagens problemer impliserer imidlertid ikke at folk med andre løsningsforslag enn FrP «ikke våger å ta debatten». Noen av Tojes ytringer finner jeg problematiske og skulle gjerne ha diskutert dem med ham i all vennskapelighet over et glass øl. Og det er disse ytringene som mitt moralistiske, venstrevridde og politisk korrekte blogginnlegg – som altså ikke er noen bokanmeldelse – befatter seg med.

mandag 4. oktober 2010

Historie

Fortiden er jo ikke lenger hva den var. Det vil si, vi ser annerledes på den hele tiden. Både vår egen personlige historie og vår felles kollektive fortid. En gammel interesse for historie har omsider blitt systematisert litt i form av en bachelor. Og da blir en tvunget til å skrive også. Først må en lære litt om fagets metode, og så kan en skrive om ganske mye forskjellig. Jeg har skrevet om likheter og forskjeller mellom Hitler og Stalins regimer, om tolkningen av München-forliket under den kalde krigen. Tysk kultur og historie opptar meg, og jeg har vært med å lage en film hvor vi intervjuet tyske soldater, jeg har intervjuet forfatteren Uwe (1) Timm (2) om tysk skyldfølelse og pløyd meg gjennom Victor Klemperers dagbøker. Den tyske historikerstriden, så vel som kampen om fortiden i norsk tapning har opptatt meg. Velferdsstaten vil alle ha sin del av æren for. Mye av grunnlaget ble lagt i mellomkrigstiden. Det er mye å lese og lære om. Men jeg vet ofte ikke hva jeg skal mene eller tro. Jeg tenker på hvordan intellektuelle ofte har tatt katastrofalt feil, og på min gamle bestemor som fikk storpolitikken trampende inn på kjøkkenet, og hvordan hun viste både mot og innsikt. Å være på høyde med sin samtid er en ambisiøs målsetning. Men en har vel en slags plikt til å forsøke.