tirsdag 19. september 2023

Kjetil Braut Simonsen: I skyggen av Holocaust.

 



Historikeren Kjetil Braut Simonsens ærende er å beskrive antisemittismen i norsk historie etter 1945. Boka viser fram brudd og kontinuiteter i diskusjonen om jødene etter nasjonalsosialismen og holocaust, og utforsker de forskjellige uttrykksformene den antijødiske tenkningen har tatt fra krigens slutt og frem til i dag.

De fleste jødefiendtlige ytringene i norsk offentlighet som trekkes fram, skjer på bakgrunn av hendelser i Midtøsten. På grunn av stoffets omfang kan forfatteren bare gi korte riss av bakgrunnen for de ulike debattene. Det er en nødvendig men særdeles krevende oppgave å skulle gi kortfattede beskrivelser av de hendelser som danner bakteppet for den offentlige samtalen. Her imponerer Simonsen med nyanser og presist ordvalg. Jo nærmere fremstillingen kommer vår nåtid, desto flere lesere er det som sitter med sterke meninger om hvem som er å klandre for hva. Og desto inderligere er ønsket om å få en bok i hendene som lar seg bruke som moral-kølle i den aktuelle debatten.

Simonsen er mer opptatt av å formidle forståelse enn indignasjon. Men også å formidle kunnskap om det klassiske repertoaret av tankeklisjeer om jødene som forbausende ofte blir resirkulert i aktuelle debatter, ofte uten at de som bruker dem er seg bevisst den mørke tradisjonen de derved selv er med på å opprettholde.

Mange av min generasjon ble preget av en historieformidling der den mest tabloide konklusjonen ble at rasisme begynner med fordommer og ender i Auschwitz. Så derfor gjaldt det å være woke og parkere alle som beskrev grupper i kritiske vendinger som de rasistene de sikkert var. En of discussion. Dette overbeviste neppe noen. Og det forsinket mange viktige debatter, bl.a. om negative trekk ved ulike minoritetsmiljøers interne kultur.

Men det finnes også gode grunner for en viss forsiktighet i tilnærmingen. For i umiddelbar nærhet til kritikk av fremherskende trekk ved en kultur, ligger det et landskap der det kritikkverdige gjøres om til essens, til iboende og uforanderlige negative egenskaper, en kollektiv skyld som gir deg rett til å måke ut din forakt. Det kan være en forståelig reaksjon. Et eksempel er mange nordmenns tolkning av nazismens historie som en følge av en angivelig særtysk folkekarakter – forestillinger som var stuerene i brede kretser etter krigen. Vi ser etter, og finner alltid eksempler på, de egenskaper som bekrefter våre fordommer. Men det at vi alle innordner informasjon i generaliserbare mønstre er ikke et legitimerende argument for å la disse koagulere til forestillinger om uforanderlige kollektive egenskaper og kollektiv skyld.

Framstillingen av jødefiendtlige tendenser i norsk offentlighet beveger seg kronologisk fram mot vår tid. Det har et kort innledende kapittel om antisemittismens historie fram til 1945. Deretter en gjennomgang av debatten om antisemittismen like etter krigen. En debatt der kampen mot jødehat vinner et retorisk hegemoni som den ikke hadde i mellomkrigstiden, den gang jødene ofte ble beskrevet som en trussel mot norsk kultur. Nå følger en kulturkamp der antisemittismen stemples som en importert ideologi i strid med våre norske idealer. Eller som man sier i USA: «An un-American idea». Skyldes dette en fortrengning og en manglende vilje til å feie for egen dør?

«For det første innebar forsøket på å kople kampen mot antisemittismen til konstruksjonen av en ny nasjonal identitet ikke nødvendigvis en neglisjering av det faktum at det hadde eksistert – og fremdeles fantes – antisemittiske strømninger i det norske samfunnet. Slik jeg tolker materialet, dreide det seg i mange tilfeller vel så mye om en normativ tradisjonsutvelgelse, der de tolerante strømningene i norsk historie ble vektlagt og forsøkt videreført, samtidig som den antijødiske arven fra fortiden ble forkastet.»

Uansett, en konsekvens av 2. VK og drapet på Europas jøder blir at antisemittiske ytringer blir fullstendig marginalisert i det offentlige rom, og følgelig vil

«selv personer som fremsetter utvetydige antisemittiske stereotypier av denne grunn avvise at de har antijødiske intensjoner»

Samtidig ble de norske jødenes skjebne under krigen underkommunisert i skolenes læreverk. Beveger vi oss fram til 80-tallet, skjedde det mye i norsk offentlighet som endret på dette. Jahn Otto Johansens forfatterskap og den debatten om jødenes skjebne som Dagbladet initierte, satte en viktig dagsorden. Og det vokste også fram en stor produksjon av akademiske detaljstudier om norske jøders skjebne og majoritetssamfunnets holdninger til dem. 

  



Men hvordan definerer vi begrepet antisemittisme? Simonsen innleder fortjenstfullt med en gjennomgang av de ulike former denne seiglivede forestillingen har tatt opp gjennom århundrene. Mange av dem som anser nazistenes paranoide forestillinger om en jødisk sammensvergelse som en farlig og tåpelig ide, kan selv i neste øyeblikk benytte seg av antijødiske tankeklisjeer fra det gamle kristne arsenal. Eller fra opplysningstidens religionskritikk.

«I middelalderen og tidligmoderne tid hadde «jøden» blitt fremstilt som kristendommens motpol. Blant flere sentrale representanter for opplysningstenkningen ble jødedommen derimot fremstilt som en barbarisk religion som var blitt forbigått av historiens store urverk, og som av denne grunn stod i veien for fremskritt, frihet og fornuft.»

I gjennomgangen av fem offentlige debatter kommer vi fram til forfatteren Jostein Gaarders famøse kronikk i 2006. Der fremførte Gaarder en kritikk av staten Israels politikk som trolig en majoritet av leserne ville kunne istemme. Men det mange fant kritikkverdig var at Gaarder henviste til en ‘jødisk krigsreligion’, i kontrast til kristendommens humanistiske verdier. Debatten ble viktig, fordi det vokste frem

«en økt bevissthet om at visse former for kritikk av staten Israel er problematiske fordi de er preget av generaliseringer og negative stereotypier. Følgelig finnes det et før og etter Gaarder i spørsmålet om når skillet mellom legitime og illegitime ytringer krysses.»

[..] «Et interessant sluttpoeng her er også at Gaarder selv til syvende og sist tok et oppgjør med sitt tidligere ståsted. I en artikkel i Aftenposten fra slutten av januar 2011 vektla han betydningen av å trekke et skarpt og tydelig skille mellom legitim kritikk av staten Israel og antisemittiske tenkemåter.»

Men ikke alle lærte noe av debatten. Samme år dukket professor Johan Galtung frem fra konspirasjonenes kaninhull gjennom et foredrag på Universitetet i Oslo med tittelen «Ti teser om 22. juli».

«Ifølge journalisten John Færseth, som var tilstede under møtet, hadde Galtung her hevdet at Anders Behring Breiviks medlemskap i frimurerlosjen var av avgjørende betydning for å forstå de forbrytelsene han hadde begått. Galtung fastslo også at det fantes et nært samarbeid mellom frimurerne og norske hemmelige tjenester, og at frimurerne beskyttet sine egne og holdt opplysninger skjult. Men ikke bare det: Han hevdet også at frimureriet hadde «en klar jødisk forankring» og at det fremmet en «jødiskpåvirket kristendom».

Galtungs svar til den massive kritikken var å hevde at han var en venn av jødene og støttet staten Israel, samtidig som han også antydet at jødene – gjennom sin atferd – hadde ansvaret for å «motbevise» antisemittismen. Det er et prinsipp om generell mistanke – Generalverdacht – hvor bevisbyrden blir lagt på jødene. De skal motbevise at antisemittene ikke hadde rett.  

Under Libanon-felttoget forekom det ofte at den israelske krigføringen ble sammenlignet med nazistenes forbrytelser. Som historiker går Simonsen mot en slik haltende analogi, uten nødvendigvis å tolke alle slike utbrudd som antisemittiske. Men han peker på hvor ulike standarder som ble anvendt. Krigføring og menneskerettighetsbrudd av lignende omfang, men utført av ikke-jøder, ble ikke gjenstand for nazi-sammenligninger i f.eks. Klassekampen. Men det ble  

«i flere artikler og leserbrev slått fast at de tidligere ofrene for holocaust under Libanonkrigen var blitt omformet til samtidens bødler. I enkelte tilfeller ble det også uttrykt skuffelse og forundring over at jødene ikke hadde lært av sin egen forfølgelseshistorie.»

Jeg vet ikke hva slike skuffede pedagoger mente denne lærdommen skulle bestå i. Kan det ikke være like sannsynlig at i et folk med en slik historie vil mange konkludere med at jøder i realiteten er alene i verden, og at det er illusorisk å stole på noe annet enn egen militærmakt. Debatten om Israel illustrerer poenget om at nøktern analyse og kjølig avveining sjelden er første beveger for moralsk indignasjon. Men at vi også trenger refleksjon og besinnelse.  

Det som ofte ble sauset sammen under inntrykket av israelske menneskerettighetsbrudd, var begrep som «den israelske regjeringen», «sionistene», «israelerne» og «jødene». Noen vil kanskje avvise det som pirk, men det er viktig å holde disse begrepene fra hverandre. Gjør vi ikke det, er veien kort til mobbing av f.eks. barn fra land hvis politikk vi misliker. Generelle tendenser i den «nye» antisemittismen vi ser, er

«[..]en økt aksept og toleranse for antijødiske forestillinger innenfor samfunnets sentrum – da spesielt klisjeer om «jødisk makt». Det andre dreier seg om en reaktivering av antijødiske motiver og antisemittiske former for antisionisme innen deler av venstresiden og antiglobaliseringsbevegelsen. Det tredje er knyttet til en sterk antisemittisk strømning innen deler av den arabiske og muslimske befolkningen i Europa. Det fjerde punktet sikter til at antisemittismen har vendt tilbake som viktig faktor i internasjonal politikk som følge av fremveksten av islamistisk ekstremisme.»

Her i denne siste delen av boka, hvor forfatteren drøfter disse nye formene, blir det for alvor brennbart og kontroversielt. Å skrive historie, å gi en rimelig og fair beskrivelse av ulike gruppers ideer og motiv, er i seg selv vanskelig. Simonsen avstår fra polemiske utfall og vrangvillig lesning. Teksten er full av presiseringer, som er det motsatte av generaliseringer, enten det er snakk om venstresiden eller den muslimske befolkningen i Europa. Men han framviser likevel en rekke teksteksempler som i sum er egnet til å bekymre. Og som fortjener oppmerksomhet og debatt. Simonsens bok er ingen pamflett, snarere en øvelse i å motstå vår trang til å bruke ‘ordet som stempler djevlene’. Noen vil nok bebreide ham dette. Jeg oppfatter det som en prestasjon.